Roman om kjønnsbekreftende behandling: Når det indre og ytre kolliderer

­I sin nye roman, «Feminin gange», ønsker Molly Øxnevad å vise frem det komplekse mangfoldet i et menneskes indre. Hun viser hvordan kjønnsidentitet er et eksistensielt grunnvilkår, og hvordan det for noen er stor avstand mellom ens indre og ytre.

– Romanen handler om Tor og Liam, to eks-kjærester, som skal kjøre til Oslo fra Stavanger. Liam har time på Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens på Rikshospitalet, for han har behov for kjønnsbekreftende behandling, forteller hun.

I romanen er det også fokus på omgivelsene og samfunnets motvilje. Den kritiserer også dem som måtte mene at behovet for kjønnsbekreftende behandling har opphav i psykisk sykdom.

Henrik har blitt Molly

Øxnevad debuterte som forfatter med «En sånn rød amerikansk scooter» i 2020, der tre ungdommer i Stavanger utforsker kjønnsidentitet og seksuelle preferanser. Debutromanen fikk ros for å løfte psykisk helse, seksualitet og kjønnsroller.

Den gangen sto det Henrik på bokomslaget. I mellomtiden har Henrik blitt Molly.

Romanen er ikke basert på personlige hendelser, sier hun, men i arbeidet med den intervjuet hun ni transpersoner som hadde vært innom eller gjennom Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens (NBTK) ved Rikshospitalet.

Romankapitlet der Tor og Liam er på sykehuset er ifølge forfatteren en realistisk skildring av utredningstimen.

Når de er på sykehuset, får Liam en rekke spørsmål, blant annet om han liker blått eller rosa best, og om han kan gå over gulvet. Legen observerer, og noterer.

– Jeg vil formidle at transpersoner er folk som har behov for grunnleggende menneskerettigheter, at det fortsatt er mye diskriminering og transfobi i verden, og at NBTK behandler veldig mange transpersoner på helt tullete og grusomme måter, sier hun.

På Rikshospitalet i Oslo holder Teamet for kjønnsidentitetsutredninger av barn og unge (KID-Teamet) til. De siste fem årene har nær tusen barn gått det som omtales som en labyrintisk rute i håp om å få diagnosen kjønnsinkongruens. En slik diagnose kan gi dem mulighet til behandling med kjønnshormoner og eventuelt kirurgi etter fylte 18 år.

Antall henvisninger har steget bratt i flere år. De siste fem årene har nesten tusen barn med kjønnsdysfori blitt henvist til Rikshospitalet.

Rikshospitalet er forelagt kritikken fra Øxnevad, men ønsker ikke å uttale seg om saken.

Påvirkes av omgivelsene

I boken skildres scener som viser hvilke utfordringer transpersoner kan måtte møte, som å få id-kortet sitt konfiskert fordi noen ikke tror det er dem. Mange av utfordringene handler om hvordan transpersoner møtes av samfunnet og andre mennesker.

Det dreier seg altså ikke nødvendigvis om at det å være transperson er vanskelig, men derimot at omgivelsene ser ut til å ha problemer med det.

I tillegg har Øxnevad lite til overs for den offentlige debatten om temaet.

Det er to hovedgrunner til at hun skrev romanen, forteller hun:

– Den kommer som et resultat av alle de grusomme historiene jeg har hørt fra andre transpersoner om hvordan de ble behandlet i møtene med Rikshospitalet, og hvor absolutt feil mange som mener mye om «debatten» om kjønn tar.

– Et slags raseri på hvor utrolig grusom den offentlige debatten har blitt, legger hun til.

Et negativt fokus

– Nå om dagen melder mange av våre klienter at de syns det er ekstra tungt å være trans på grunn av et forenklende og negativt fokus i samfunnsdebatten, forteller Ingun Wik.

Hun er avdelingsleder ved Helsestasjonen for kjønn og seksualitet (HKS) i Oslo.

– Skam og internalisert transfobi (eller homofobi) et svært utbredt i vår klientgruppe, og redsel for åpen eller skjult fordømmelse fra omgivelsene skaper for mange hindringer i hverdagen.

Levekårsundersøkelser fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet viser at transpersoner har verre psykisk helse enn resten av befolkningen. I en 2020-rundspørring oppga cirka én av tre transpersoner at de hadde forsøkt å ta sitt eget liv.

HKS, tidligere Helsestasjon for LHBT ungdom, har siden 2012 hatt som mandat å utjevne helseforskjeller mellom minoritetsbefolkningen og majoritetsbefolkningen når det kommer til kjønn og seksualitetsmangfold. Tilbudet er unikt i Norge, forteller Wik. HKS bidrar i dag med mangefasettert helsehjelp og sexologisk rådgiving, undervisning, grupper og samfunnsengasjement, til innbyggere i Oslo.

HKS og den nasjonale behandlingstjenesten ved Rikshospitalet er de to store aktørene som starter opp med medisinsk behandling til nordmenn med kjønnsinkongruens.

– Vi tilbyr et sted der det er trygt å snakke åpent om både behov, ønsker og tvil. Vi samarbeider med skoler, helsestasjoner, BUP, DPS, leger og familier. Vi tilbyr grupper, personlig terapi, familieterapi, parterapi og lavspesialisert behandling, og har kapasitet til å gi individualisert oppfølging, forteller Wik.

– Mye av vår jobb går ut på å hjelpe med å sortere egne tanker, følelser og behov, snakke med nære omgivelser, utfordre negative selvbilder og gi verktøy for å håndtere motstand. For HKS sin del, opplever vi at medieframstillingen av vårt arbeid med kjønnskreative personer, og vårt fokus på ressurser og muligheter, misrepresenteres eller ikke kommer fram i media. Det at vi tilbyr tett, tverrfaglig og personlig tilpasset rom for utforsking forsvinner ofte helt i debatten om hormoner.

– Mange transpersoner blir også avvist fra det eneste nasjonale tilbudet, og opplever ikke å få noen mulighet for second opinion eller vite hvor de skal henvende seg, særlig om de ikke bor i Oslo, legger hun til.

– Underkommunisert og viktig

Hun sier det er viktig å kunne snakke fritt og trygt om kjønn, kropp og sex, uten skam og stigma.

– Vi får lov til å jobbe med temaer som er underkommunisert og viktige, sier Wik.

– HKS har fokus på tverrfaglig samarbeid for å få frem det sterke og sunne i hver enkelt menneske. Vi jobber med temaer som mange synes er vanskelig å snakke om, og også mange i helsevesenet synes dette er vanskelig. Så det å være et sted der mennesker kan oppleve å bli møtt åpent og fordomsfritt, og få hjelpe folk videre, er det viktigste vi gjør.