Om kvinner som har blitt skjøvet ut av filosofihistorien

­

Hvorfor har du skrevet denne boken?

– Det er lett å svare på: fordi jeg, selv etter 20 år med en stilling innenfor faget, brenner for moderne filosofi, spesielt for filosofihistorien mellom, la oss si, Kant og Hegel, via Nietzsche og Marx, og frem til vår egen tid. Nettopp fordi dette er noe som betyr så mye for meg – og er en del av filosofien som mange allmennlesere er interessert i – synes jeg det er på høy tid at vi også får høre om kvinnenes bidrag til denne historien. De er mange, de er gode og de skriver på en måte som taler direkte til lesere i dag.

– I tillegg hadde jeg lyst til å prøve å skrive en ikke-akademisk bok. Opprørerne følger en klasse jeg underviser ved Temple University i Philadelphia. Klassen tar for seg et knippe radikale tenkere i perioden fra Germaine de Staël og den franske revolusjonen, via Rosa Luxemburg og den sosialistiske tenkningen, og frem til Angela Davis og den amerikanske borgerrettighetskampen. Jeg tar utgangspunkt i det som skjer når kvinnenes bidrag til filosofien bringes inn i klasserommet og diskuteres sammen med en gruppe studenter i midten av 20-årene. Jeg tar for meg kvinnenes bakgrunn og tanker, studentenes entusiasme over tekstene og min glede over å undervise dette materialet, som knapt har vært del av standard filosofiklasser tidligere.

Hva er de viktigste poengene som kommer frem?

– Først og fremst at det finnes kvinner i den moderne filosofien og at de skriver virkelig god – og relevant! – filosofi som mange av oss vil ha mye igjen for å lese i dag. Men når man først begynner å lete, ser man raskt at det ikke bare finnes noen spredte kvinner her og der; det er mange kvinner i filosofien. Det som kjennetegner de 11 tenkerne jeg har med i boken er at de tar aktivt stilling til det samfunnet de er del av og skriver en engasjert og engasjerende form for filosofi. De tenker gjennom spørsmål knyttet til sosial urettferdighet, krig og opprustning, fremveksten av høyreekstremisme, kjønn og rasisme, for bare å nevne noen eksempler. Slik sett er dette tenkere som virkelig utfordrer forestillingen vår om at filosofi kun er en teknisk og tilbaketrukket skrivebordsaktivitet.

Hvilke nye synspunkter og/eller teorier presenteres?

– Mange! Men det skyldes ikke at teoriene er nye i streng forstand, men at de filosofiske posisjonene kvinnene i filosofien representerer har blitt skjøvet til side eller fortrengte. Prosjektet er også nytt i den grad jeg trekker en radikal, sosialfilosofisk linje gjennom den moderne filosofihistorien. Slik sett tydeliggjør Opprørerne hvordan filosofien kan være aktiv innenfor en bred samfunnsdebatt. Ingen har skrevet noen bok av denne typen før – og det var på høy tid at noen tok på seg den gledesfylte oppgaven det er å formidle denne filosofien.

Hvilke utfordringer møtte du underveis i arbeidet med bokprosjektet?

– Det var både usedvanlig morsomt å skrive en bok som tar utgangspunkt i det som skjer i klasserommet. Det fikk meg uten tvil til å sette enda mer pris på hvordan studentene bidrar i klassediskusjonen. Jeg er vant til å skrive fagbøker og -artikler, stort sett på engelsk, for en smal gruppe lesere innenfor mitt eget felt. Det å skrive en generell sakprosabok er noe helt annet. Så det trengtes helt klart et girskifte. Dette var til tider utfordrende, men også det som gjorde prosjektet så meningsfullt. Jeg tenkte også mye på hvordan kvinnene i filosofien bidro med alternative måter å skrive filosofi på – og slik sett ga det god mening å satse på en friere og mer eksperimentell fremstillingsmåte.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Vanligvis er skrivedelen av jobben min nesten en karikaturversjon av en akademikerrolle. Jeg sitter stort sett og leser eller skriver om gamle tekster nesten ingen er interesserte i utenfor universitetet. Denne boken var annerledes. Fra foredrag i Norge og utlandet de siste årene visste jeg at det var stor interesse for kvinner i filosofien. Dermed kunne jeg trygt skrive på en annen måte og for et helt annet publikum. Det var også fint å ta utgangspunkt i en klasse, det vil si i en kollektiv erfaring. Og også en god avveksling å forholde seg til nåtiden: det vil si til den opprørske filosofiens relevans i dag.

Hva vil du oppnå med boken?

– Jeg håper vel å oppnå tre litt forskjellige ting: Først og fremst å skape generell interesse for arbeidene til kvinnene i filosofien, dernest å gjøre det klart at filosofien har en aktiv rolle å spille i samfunnsdebatter i dag og til slutt å vise at filosofi ikke behøver å være blytungt og støvete materiale.

Hva vil du at leseren skal sitte igjen med etter å ha lest den?

– Det ville være fint om leseren sitter igjen med en god dose entusiasme – og kanskje også en ørliten porsjon harme over at disse kvinnene, som i sin egen samtid var både innflytelsesrike og velkjente, så til de grader har blitt skjøvet ut av filosofihistorien. Men entusiasmen er viktigst: Tar vi kvinnene med i filosofihistorien får vi ganske enkelt en rikere og enda mer interessant filosofihistorie. Og vi får en filosofihistorie som på kompromissløst og direkte vis knytter an til både kunst og politisk aktivisme. Hva harmen angår håper jeg den kan styres i en produktiv retning. Vi må gå videre herfra og spørre: Hvilke andre grupper har blitt skrevet ut av filosofi- og kulturhistorien? Hva kan vi gjøre for å få øye på og rehabilitere også disse stemmene?

Kan du nevne én person du håper leser boken?

– Det var et vrient spørsmål. Jeg har tidligere redigert en bok med originaltekster fra noen av kvinnene jeg skriver om i Opprørerne. Den engelske versjonen av Kvinner i filosofien er allerede på pensumlister i USA, England og andre steder. Så jeg kunne vel håpe at de som underviser moderne, Europeisk filosofi på norske høyskoler og universiteter ville lese Opprørerne og la seg inspirere. Poenget er ikke at han, hun eller de nødvendigvis trenger å velge nettopp de kvinnene jeg har interessert meg for, men at de går kritisk gjennom eget pensum og tenker på hva som kan gjøres for å forbedre det. Men grunnleggende sett håper jeg enhver filosofi-nysgjerrig leser vil ta en titt på boken! Dette er ikke en bok for eksperter alene, men for alle.

Hvilken bok vil du anbefale andre å lese?

– Jeg lider av kronisk lesesyke og leser non-stop, både filosofi og skjønnlitteratur. Om jeg skulle nevne en kortere tekst, kunne det for eksempel være Clara Zetkins anti-fascistiske tale. Jeg bor store deler av året i USA og kan ikke si at jeg ser frem til høstens valg. Eller Hedwig Dohms Nietzsche-essay, som er oversatt til norsk i Kvinner i filosofien. Hun deler mange av Nietzsches synspunkter, men viser også hvordan hans kvinnesyn ikke møter hans egen standard for kritisk tenkning. Essayet er på samme tid dypt alvorlig, bitende ironisk og overveldende morsomt.

Hvilken forfatter har betydd mye for deg?

– Igjen et vrient spørsmål: det er så mange å nevne. Innenfor filosofien vil jeg si Kant, Hegel, Nietzsche og Marx. Selv om jeg bryr meg om kvinnenes bidrag til filosofien ser jeg ingen grunn til å glemme mennene – vi har heldigvis ikke noe nullsumspill her. Blant kvinnene vil jeg si at Germaine de Staëls forfatterskap er spesielt interessant, men det skyldes kanskje at jeg holder på å skrive en ny bok om henne.