Når du er prest og troen glipper på selveste julaften

­I Jan Kjærstad roman Slekters gang, møter vi Konrad Steen som på 1930-tallet er prest i Tøyen kirke. Kjærstad la et avsnitt fra boken ut på Facebook for få dager siden og stilte spørsmålet: Trenger en forfatter å operere med en gud når hun eller han forsøker å skrive frem «det uutsigelige»?

Konrad Steen trives med arbeidet, men så skjer dette:

«Konrad Steen mistet troen midt i prekenen på selveste julaften. Det var på tampen av året 1938, og det mørknet over Europa, derfor ville han legge ekstra vekt på ordene 'og fred på jorden'. Konrad sto på prekestolen med den store Bibelen i hendene, og idet han løftet blikket som for å ta inn forsamlingens glede over å høre de kjente versene – for mange fulle av barndomsminner – merket han at troen hadde forsvunnet. Han tenkte siden at troen bare glapp, som en sleip fisk, midt i den setningen han så mest frem til å lese, setningen som fortalte om en himmelsk hærskare som lovet Gud: 'Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker hans velbehag!' Han sa setningen og klarte endog å legge an tonefallet så han fikk med utropstegnet, som om lovsangen også var hans egen, men da han kikket opp, for å møte de julaftenglade blikkene på benkene under seg, var troen borte, som om mange års eksistensielle bærebjelke hadde forsvunnet i et svart hull mellom ordene 'være' og 'Gud'.»

Kjærstad skriver videre:

«Hva gjør man da? Skal man fortsette prekenen eller bare gå rolig ut av kirken?

For ikke altfor lenge siden trodde mange at religionene ville dø ut av seg selv. Ved at mennesket fikk stadig mer kunnskap, ikke minst gjennom naturvitenskapene, ville en gudstro bli irrelevant. Slik har det som kjent ikke gått. Jeg tror forfattere som Arnulf Øverland og Helge Krog ville sett med forundring på en norsk nobelprisvinner i litteratur som i 2023 avslutter sin tale med å takke Gud.

I sin bok Sapiens skriver Yuval Noah Harari at de første menneskenes største fortrinn var evnen til å lage fiksjon. Det å finne på historier, etter hvert myter og fortellinger hvor guder opptrådte, og få tilstrekkelig mange til å tro på dem, ga arten Sapiens en enorm makt. Når samfunnet nådde et mer komplisert nivå, inkludert store byer, var man også avhengig av sofistikerte religiøse eller ideologiske systemer for å få det til å fungere.

Konrad Steen er inne på noe av det samme. Kjølen i all religion er en god historie. Det er dette som redder Konrad – han husker sine tanker etter en reise til India i studietiden, synet av de utallige gudene på tempeltakene:

'Når man skrelte bort navnene på gudene, så man at alle verdensreligionene hvilte på et fundament av fabelaktig gode fortellinger. Var da kanskje religionen mest av alt et uttrykk for hvor viktig historier var for vår bevissthet? For vår identitet? Vi trenger egentlig ikke guder, tenkte Konrad, i et kjettersk øyeblikk på lesesalen, det er de sterke historiene vi trenger. Og nå tenkte han det igjen, på prekestolen i Tøyen kirke: Det er disse beretningene som hjelper oss. Vi tyr til dem fordi de mer enn noe annet makter å røre ved våre dypeste følelser. Naturligvis kunne han bli i Kirken. Selv uten tro. Han visste hvor god han var til dette. Det var ingenting han likte bedre enn å fortelle historier fra prekestolen.'

Personlig er jeg skeptisk til religionene. Jeg ser ikke for meg at det skal bli fred på jorden, for å bruke uttrykket fra juleevangeliet, så lenge folk tror på så mange ulike guder (som også kan brukes som dekke for en politisk agenda). Derimot mener jeg at vi har behov for nye, sterke historier som kan hjelpe oss til å komme til rette med alt vi ikke skjønner, alt det irrasjonelle i tilværelsen.»

I skrivende stund er det 126 kommentarer knyttet til innlegget.

Brosteiner i Tøyenkirken

Elisabeth Thorsen er for tiden prest i Tøyenkirken. Prekestolen er ikke i bruk i kirken lenger. Istedenfor for å sitte i rekke bak hverandre, sitter de rundt, rundt en stor tomhet:

«Midt i tomheten ligger en haug med brostein. Mellom steinene tenner vi lys. Mange forteller en historie samtidig. Mikrofonen er åpen. Alt dette skjer helt i begynnelsen av messene.

Kanskje er denne messeformen på en måte en fortsettelse av det som skjedde med Konrad. Jeg liker å tenke det.

Jeg tror ikke noens tro er konstant. Jeg tror heller ikke det er meningen. Tro glipper på samme måte som tillit gjør det. Den brister i møte med meningsløshet og smerter.

Men slik jeg ser det, dukker den alltid opp igjen. Annerledes. Ikke til å kjenne igjen, kanskje. Men tros-tilliten er like grunnleggende i oss som håpet. Og like foranderlig. Det endrer seg med livet og livserfaringene.

Og jeg er enig med deg: jeg tror fortellingene er den beste beholderen for dette og for det som religionene dypest sett handler om: fred, samhørighet og en skaperkraft som vil gjenopprette det som er brutt eller ødelagt i oss og mellom oss», skriver Thorsen.

En annen teolog, mer kjent som visesanger Bjørn Eidsvåg, nøyer seg med å skrive «Amen» til det Kjærstad skriver.

Mads H. Almaas, direktør i Plan Norge, skrive at han har jobbet med «krig og fred og sånt» det meste av livet.

– Jeg mener å se at myrderier begått med religion som begrunnelse er langt vondere enn de som er begått med en klassisk politisk begrunnelse, dels fordi den blir langt mer personlig og er vanskeligere å forsone. Tap av menneskeliv er like galt uansett vel og merke. Derfor vokser min ateisme seg sterkere for hver dag, men finner samtidig styrke i å vite at det er kun vi mennesker som kan gjøre godt igjen – og det gjør vi også – bare litt for sjelden.

Tenker på Morgon og kveld

Forfatter og advokat Cathrine Grøndahl sier teksten leder tankene hennes til Morgon og kveld av Jon Fosse, hvor de døde og levende finnes samtidig. «Det er noen så fortrøstningsfulle beskrivelser, og man kan tenke: nå er jeg ikke lenger redd for å dø. Fortellingen åpner et større rom innenfor er mørke, en grav. Jeg tror forfatteren ikke kunne gjøre det uten å ha et forhold til en gud, hva nå det måtte være.»

Teologiprofessor Marius Timman Mjaaland mener det er fortellernes behagelige selvbedrag at religion primært handler om fiksjon.

– Det gjør den ikke, og ikke engang hos Jon Fosse. Jon Fosse takker Gud fordi det er Gud han kan takke, og så går han til messe om søndagen for kommunion fremfor å hengi seg til tanken om at han selv produserer sin gudstro. Det er i grunnen skillet mellom Gud og avgud, slik det har vært siden begynnelsen. Og den sanne gudstro søker selvsagt fred, forsoning og kommunion, mens illusjonistene, innenfor eller utenfor religionens grenser, alltid kan skape beretninger om både Gud og fienden i sitt eget bilde.

I et svar presiserer Kjærstad at det han har skrevet dreier seg om menneskets evne til å lage fiksjoner – til og med så innfløkte og kompliserte fiksjoner som dem som ligger til grunn for verdensreligionene. Dette finner han som forfatter inspirerende. Det andre poenget hans er det betenkelige ved religionene.

– Og jeg må her presisere at jeg selvfølgelig ikke vil kritisere at et menneske tror på en gud, på det individuelle plan. Det er når denne troen blir et kollektivt system, attpåtil med samfunnsmessige pretensjoner, jeg melder min skepsis. Som individer tror vi alle på noe. Også det vi holder for 'selvinnlysende sannheter' (som det står i sekulære erklæringer) bunner i tro.

Faktum est

Jan Kjærstad studerte i sin tid teologi sammen med forfatter, nå pensjonert sokneprest, Knut Grønvik. Han skriver at han minnes tiden de satt på lesesalen sammen og er enig i at de gode fortellinger trengs. Kjærstad er en utmerket forteller. Men:

– I dette innlegget savner jeg refleksjon over det faktum at bibelfortellingene i stor grad ikke utgir seg for å være fiksjon, men derimot beretter/tolker erfaring. Og at forestillingen om Gud dermed også springer ut av erfaring (og ikke bare evnen til fiksjon). Litt artig da, at nettopp juleevangeliet insisterer på å handle om en historisk hendelse. Det skjedde. Factum est. I de dager.

Tidligere biskop Halvor Nordhaug følger opp med å peke på at Yuval Noah Harari sine refleksjoner i Sapiens om hvordan mennesker konstruerte fortellinger for å mestre og forbedre tilværelsen, ikke er noe annet enn en ny vri på gamle Feuerbachs tese om at all religion bare er projeksjoner av menneskelige tanker og ønsker. «Denne tesen kan man godt hevde, den kan verken bevises eller motbevises. En alternativ, og etter min mening bedre, tese er at det var og er selve eksistensens eksistens, at livet overhode er til, som har gitt oss den opplevelse og tro at her finnes en større makt enn vår.»

Grønvik følger opp med å peke på at det er Yuval Harari som står fram som en allvitende forteller.

– Bibelen derimot er skrevet av en drøss med mennesker som delvis selv er til stede i sin tekst som fortellere, brevskrivere osv. Fire evangelier, hver sin forteller, vektlegger ulikt, men omtaler samme hendelser, som skjedde, og som de gjengir og tolker. Ikke fire frie fortellinger, utgitt for å være skrevet av gud(er). Så kan man vel både få og miste tro av å lese det. Og selvsagt: Skrive gode fortellinger både med og uten gudstro.

Animist og panteist

Forfatteren Morten Jørgensen forteller om sin egen tro:

«Hvis man er skeptisk til religion, bør man være like skeptisk til ideologi. Her er Hararis begrep 'fortelling' nyttig. Hjernen vår er ikke i stand til å skille mellom religion og ideologi, selv om de to skiller seg fra hverandre rent logisk og semantisk. Vi har ikke et spesifikt sett synapser for religion og et annet sett for ideologi. Det eksisterer ikke ett senter i hjernen for ideologi og et annet for religion. Nervesystemet vårt og følelsene våre reagerer med de samme prosessene på religion og ideologi. Begge er mer eller mindre lukkede systemet som enkeltmennesket filtrerer virkeligheten gjennom.

Den ekstatiske siden (transetilstand osv) ved religion er det riktignok egne synapser som tar seg av, men kunnskapen om Hitlers ekstatiske massemøter og iranske revolusjonsgardister som hyler 'Death to America!' gjør grensen mellom metafysikk og ideologi flytende. Dessuten er det slett ikke all religiøs praksis som inneholder et ekstatisk element. Ateistens åndløshet ved en sterk naturopplevelse på en fjelltopp og den religiøse opplevelsen av «noe stort» er i tillegg vanskelig å skille fra hverandre hvis vi ser det fra hjernens synspunkt.

Det er en myte at Opplysningstiden var vitenskapelig. Den var derimot en seier for et kristent verdensbilde og for en rasjonalistisk kristen fortolkning av virkeligheten. Det beste beviset er Descartes’ mekanistiske natursyn. Han stilte spørsmålet hvorvidt dyrene har sjel og kommer til himmelen, og kom fram til at bare mennesket har en «sjel» mens dyrene er mekaniske vesener som bare følger instinkter. I dag er det nok å vise til blekkspruten for å kunne karakterisere Descartes’ dualisme med det folkelige begrepet 'tullprat'.

Vestlig religionskritikk har en lei tendens til å bygge på det kristne gudsbegrepet og på begrepet 'tro'. Men ser man til Japan, der 80 % av befolkningen praktiserer shinto og dens ritualer, er både gudsbegrepet 'kami' et helt annet og begrepet «tro» fullstendig irrelevant. Når Myazakis 'Min gode venn Totoro' introduserer en skoggud som ser ut som en diger katt, er dette helt logisk for japanerne, for vi kan ikke vite hvordan en kami ser ut. Kristne japanere omtaler Gud som 'kami-sama', som rett og slett er en høflighetsform. Men det er umulig å vite i en kjapp dagligsamtale med en japaner som bruker ordet 'kami-sama' om vedkommende er kristen, for det kan like gjerne være solgudinnen Amaterasu hen snakker om. Eller Totoro, for den saks skyld. Shinto har heller ingen religiøse tekster (bibel o.l.), bare skapelsesmyter. Det er snakk om en annen virkelighetsforståelse, der mennesket inngår i (den hellige) naturen, og der det dualistiske skillet i den vestlige monoteistiske tradisjon mellom menneske og natur er opphevet. Taoismen er også monistisk og naturbasert.

Selv er jeg naturreligiøs og kan kalle meg både animist og panteist, men jeg 'tror' ikke på guder. Det er veldig vanskelig å 'tro' på solen eller havet eller vinden. Jeg forstår (fortolker) virkeligheten på en annen måte enn de som befinner seg i et kristent verdensbilde og står i den kristne filosofiske idétradisjon, enten de er sekulære eller troende, marxister eller konservative. Jeg sokner ikke til noen ideologier. Jeg har ikke behov for en 'tro'.

Og jeg har ingen problemer med å inkorporere Darwin og Einstein i mitt verdensbilde. Ja, hvis jeg skal følge shintos logikk, der forfedretilbedelse står sentralt, er de begge en 'kami'. Hvis jeg var japansk astrofysiker, ville det falle meg helt naturlig å føre håndflatene sammen, lukke øynene og si 'Arigato (takk), kami-sama Einstein, for at du lot meg oppdage denne formelen'.»

Nils Krister Larsen, som i mange år har arbeidet som reiseleder, begynte å studere teologi for 48 år siden, men han ga opp å lete etter Gid i lærebøkene.

«Jeg avbrøt studiene, men fortsatte å lete; leste etter hvert mye litteratur hvor Gud hadde en viss plass. Romaner av Sigrid Undset, Sigurd Christiansen, Ronald Fangen, Falkberget, Olav Duun osv.

Som ungdom var de elendige av V. Hugo en slags åpenbaring. Det var også Dostovjevskijs Raskolnikov Bernanos om landsbypresten osv

Jeg tror at forfattere som jobber fram fortellinger som antyder et trosliv eller en søken etter mening og sammenheng litt utenfor oss selv lettere får en dimensjon i sine fortellinger som jeg kan like å forholde meg til.»

– Svært gode forfattere og titler du nevner her. Håper noen blir inspirert til å lese, avslutter Jan Kjærstad.