– Mer enn å formidle en sammenhengende historie vil jeg gjøre nedslag i bestemte situasjoner, følelser, tanker og bilder

Hva skriver du dikt om?

– «Ein alvorleg sjukdom» handler om et dikt-jeg (eller et dikt-eg, egentlig, siden samlingen er skrevet på nynorsk) som blir diagnostisert med livmorhalskreft.

– Vi følger henne gjennom et behandlingsforløp, mens hun forsøker å orientere seg i en medisinsk virkelighet som for henne oppleves veldig abstrakt, og i nære relasjoner med de som over natten har blitt hennes pårørende.

– Å bli diagnostisert med og behandlet for kreft fører etter hvert dikt-jeget inn i en slags limbo-tilstand, hvor både livet og den fysiske kroppen må defineres på nytt. Disse to størrelsene henger jo også sammen, oppdager hun – den fysiske kroppen utgjør et mulighetsrom, som har blitt endret etter sykdommen.

Er det noe fra ditt eget liv eller samtiden du henter ideene til diktene fra?

– Ja, jeg skriver jo om en sykdom det er veldig vanlig å ha erfaring med, enten som pårørende eller selv rammet. Kreft er noe vi forsker utrolig mye på og som det blir snakket mye om. Likevel vet vi ikke alltid hvorfor kreft rammer, eller hvordan vi skal beskytte oss mot det, selv om mange av oss har forestillinger om dette.

– Samtidig vet vi kanskje ikke hva kreft er, sånn egentlig, vi som ikke er leger eller forskere - bortsett fra at det er en alvorlig sykdom, en vi kan dø av.

– I det hele tatt vet vi vel svært lite om innsiden av våre egne kropper, mange av oss. Om hva vi består av og om systemene som holder oss i live. Eller så har vi kanskje en teoretisk forståelse av det, som er vanskelig å applisere på den egne, sansende kroppen.

– Når man virkelig begynner å tenke over alt det som foregår under den synlige og følbare overflaten, alt det som bare virker helt på egenhånd uten at vi styrer det med viljen, og som altså av og til ikke virker som det skal, er det jo ganske svimlende.

– Blant annet slike svimlende tilstander prøver jeg å møte i diktene mine, samtidig som jeg altså prøver å beskrive en sykdomserfaring, gjennom dette dikt-jeget som er en ung kvinne som blir diagnostisert med livmorhalskreft, slik flere hundre kvinner blir i Norge på årlig basis, og flere tusen internasjonalt.

– Som regel hører vi om livmorhalskreft og andre typer kreft enten gjennom personlige, ofte ganske dramatiske beretninger som berører oss emosjonelt, eller gjennom et medisinsk fagspråk som er mer distansert. Jeg har lett etter et eget språk å skrive frem en krefterfaring med, et som er nært og sanselig, men også knapt og tilbakeholdent. Og jeg har hatt lyst å skrive en tekst som leter i det som skjer mellom de mest dramatiske hendelsene og beskjedene i et kreftforløp, en tekst som er undrende og undersøkende.

Hvorfor dikt og ikke roman?

– Mer enn å formidle en sammenhengende historie fra A til Å har jeg hatt lyst til å gjøre nedslag i bestemte situasjoner, følelser, tanker og bilder. Det synes jeg diktformen har tillatt meg å gjøre. Den har også latt meg legge inn mye stillhet og fravær i teksten. Stillheten/fraværet kan gi tyngde til det som faktisk skrives frem, men også være et eget sted for meningsdannelse.

– Jeg liker å kunne forholde meg til tekst som en samling av sluttede deler som virker sammen, og her kommer sikkert kunstbakgrunnen inn, jeg har jobbet litt som kurator og da er det blant annet sånn man holder på: sette sammen bestanddeler, flytte, legge til, fjerne, og se hvordan dette endrer rommet.

Er det et av diktene dine du vil dele – og hvorfor nettopp dette diktet?

– Jeg deler det jeg valgte til baksiden av bokomslaget, fordi det på mange måter er toneangivende for samlingen!

I ei bok om yoga og kreft

les eg om Eliana

som pratar vennleg til svulsten sin

fordi dei sjuke cellene er rogue agents

villfarne utbrytarar

som treng kjærleik

som at kvar av cellene hadde eiga sjel

sin eigen vilje teikna i sitt eige andlet

og det som har hendt

er eit grovt tillitsbrot

Blir diktene dine til på kort tid etter du får en ide eller kan du snekre på et dikt i flere år?

– Oftest skriver jeg frem en grunnform eller førsteskisse eller hva jeg skal kalle det i løpet av en arbeidsøkt, og hvis jeg kjenner at den har noe som fungerer, lar jeg den gjerne hvile litt før den seinere bygges ut eller komprimeres eller deles opp eller på andre måter endres.

– Noen dikt blir nesten ferdige ganske fort, men også disse må jo lirkes og pusses på i flere runder. Andre ganger kan det være sånn at jeg har noe jeg vil gi diktform som ikke lar seg skrive frem i det hele tatt, og da kan det gå lang tid fra det første forsøket til det som eventuelt til slutt fungerer.

De færreste diktsamlinger trykkes i store opplag. Ved å velge dikt som kunstform, vil det si at du er mer opptatt av formidling enn av hvor mange som kjøper diktsamlingen din?

– De færreste kunstnere velger vel kunstform ut fra salgbarhet? Det er i alle fall (og heldigvis!) min erfaring fra billedkunstfeltet i Norge. Velger å tro at dette også gjelder det litterære feltet. Men jeg har likevel lyst til at boken min skal kunne nå mange lesere, og tror ikke diktformen utelukker at den kan det!

Hvem har inspirert deg til å bli en best mulig dikter – og hvorfor?

– Forfattere som har inspirert meg ved å vise hvilke fantastiske ting det går an å gjøre med utgangspunkt i lyrikken er for eksempel Ariana Reines, Øyvind Rimbereid, Anne Carson, Anne Boyer.

Kan du nevne én person du håper leser diktsamlingen din – og hvorfor?

– Tja, det er jo mange jeg går rundt og dagdrømmer om at skal lese den og like den. Men hvis jeg skal drømme fritt håper jeg særlig at Anne Boyer lærer seg nynorsk og leser den fordi hennes bok «The Undying» har vært veldig viktig for meg, også i arbeidet med «Ein alvorleg sjukdom».

Finnes det en bok eller diktsamling du vil anbefale andre å lese – og hvorfor?

– Da tar jeg den som ligger i sekken min akkurat nå, som ikke er en diktsamling, men en utrolig vakker, liten poetikk av Ingrid Z. Aanestad: «Kva hender i romanen?»