Kjernen i Langslets humanisme var tro, kunst og kjærlighet

Det lyder som et halv-plagiat av apostelen Paulus. Men mer presist er det vanskelig å uttrykke i kortform mine «funn» under arbeidet med denne boken. Og det er ikke engang funn. Såpass visste jeg jo etter 50 års nært vennskap med ham jeg skrev om.

Et hovedtema måtte bli dette: Hvilke inntrykk og impulser fikk en herredskassersønn fra Nesbyen til å legge ut på den smale veien som endte i katolsk tro, plass ved Kongens bord, et omfattende forfatterskap og et dypt personlige engasjement i kunst, filosofi, litteratur og språk?

Lars Roar Langslet (1936–2016) vandret noen vanlige og noen uvanlige veier. Langs de siste slo vi følge, trosfeller og venner som vi ble. Boken er en slags takknemlig kvittering for hva han ga og hva han betydde både for meg selv og for mange, mange andre.

Det andre livet

Han tilbrakte mer enn 20 år i rikspolitikken. Som landets første kulturminister satte han spor etter seg på kunst- og kulturfeltet, innen forskning og høyere undervisning, og på medieområdet. Den delen av sitt liv skildret han selv i boken Fra innsiden. Glimt fra et halvt liv i politikken (1994). Men der antyder han også at politikken slett ikke var det viktigste i hans liv. Han hadde andre interesser, virkefelter og miljøkontakter som opptok ham vel så mye. Men det var en annen historie.

Derav tittelen på denne boken. Den handler om det som Langslet en gang kalte avviker-linjen i sitt liv. I en avkristnet, sekularisert verden der religion ble mer og mer marginalisert, førte hans leting etter en mening og et ståsted i livet til at han ble katolikk, med en reflektert og artikulert tro som hadde sterke bånd til europeisk åndsliv. Hvordan endte han der? Hva preget det miljøet han ble en del av? Hvilken innsats gjorde han for Den katolske kirke i Norge? Hva var hans tanker om tro? Og hvilken rolle spilte kunsten – litteratur, bildende kunst og musikk – i hans liv?

Den humanismen han sto for, var ikke den human-etiske varianten, men den som han i sine idéhistoriske studier hadde møtt i renessansen. Den sto for en engasjert utforskning av menneskenaturen – studia humanitatis. En humanist studerer hva mennesket har skapt i fortid og samtid innen filosofi, litteratur, musikk og billedkunst, og lar seg påvirke og forme av det han finner der.

Tidlige påvirkere

Langslet vokste opp på Nesbyen i Hallingdal og begynte tidlig å reflektere over tilværelsen grunnspørsmål. Han så seg om etter mennesker som kunne vise vei. De første var to kvinner: hans litterært interesserte mor fikk ham til å lese forfattere som Ibsen, Bjørnson og Kielland allerede i 10-12-årsalderen. Og stedets bibliotekar Astrid Færøe, som tidlig så hans evner, trådte til og ga ham privattimer da skolens undervisning ble for elementær for den oppvakte og beleste gutten.

Han nøyde seg ikke med avdøde klassikere, men leste Knut Hamsun, Gabriel Scott, Petter Egge og Tarjei Vesaas, og hva mer er: han skrev til dem, kommenterte deres bøker og ba om råd. Flere av dem svarte den nyfikne unge mannen som allerede var begynt å skrive artikler om kunst og litteratur i lokalavisen Hallingdølen. Etter artium på Hønefoss dro han til Oslo og begynte studier ved Universitetets historisk-filosofiske fakultet. Han ble raskt involvert i partiet Høyre, Den konservative studenterforening og Det Norske Studentersamfund, og ble en sentral person i den innflytelsesrike, verdikonservative «Minervakretsen» som også den unge Kåre Willoch sognet til. Langslet ble medgrunnlegger og redaktør av «Minervas Kvartalsskrift» som førte sine lesere inn i det pre-politiske område av refleksjoner, holdninger og verdier som politikk burde bygge på. Han fikk sitt første – ikke helt seriøse – festskrift som 21-åring.

Absurditet eller mening?

Samtidig med studiene og studentpolitiske aktiviteter fortsatte han å grunne over tilværelsens store spørsmål. Finnes det noe fast og holdbart i en flyktig og urolig verden, et fundament å bygge livet på? Er ikke alt bare tilfeldigheter uten mening? Vi lever i et forsvinnende kort øyeblikk, med en uendelighet av tid før oss og etter oss. Vår verden er en liten klode i et grenseløst univers, et ørlite åsted for liv og bevissthet i et ellers taust og goldt univers med milliarder av galakser. Finnes det en mening i dette sløseri av tid og rom? Midt i det tilsynelatende meningsløse har menneskene bygget sin egen verden med samfunn, kultur, fellesskap, tanker, kunst, tro, håp, lengsler, kjærlighet. Skal alt dette bare forsvinne, vende tilbake til intetheten? Kan religionen gi svar? Eller filosofien? Litteraturen? Kunsten? Langslet fortsatte å se seg om etter mennesker som kunne vise vei og bøker som kunne gi innsikt.

En viktig person for ham ble professor i idéhistorie A.H. Winsnes, som foreleste over filosofiens historie og var særlig opptatt av det han kalte den kristne renessanse i samtidens litteratur og filosofi. Det fikk Langslet til å studere middelalderfilosofen Thomas Aquinas og nythomisten Jacques Maritain, den kristne eksistensialisten Gabriel Marcel og personalisten Emmanuel Mounier. Winsnes viste også til skjønnlitterære forfattere som vår egen Sigrid Undset, den franske poeten og dramatikeren Paul Claudel, og hans landsmenn romanforfatterne Francois Mauriac og Georges Bernanos. Og i engelsk samtidslitteratur pekte han på de populære katolske forfatteren Graham Greene og Evelyn Waugh, samt den anglikanske poeten, dramatikeren og litteraturkritikeren T.S. Eliot. Alle ble viktige veiledere for Langslet.

Konversjonen

Mest avgjørende ble allikevel det personlige møtet med pater Hallvard Rieber-Mohn og dominikanerne, som var sentrum i et aktivt, intellektuelt miljø fra 1950-tallet av. Men det tok hele ni år fra Langslets første møte med den katolske kirke til han konverterte i 1963, 27 år gammel. Han forhastet seg ikke langs den veien han hadde slått inn på, men han fant til slutt. Også på den måten ble han en filosofisk ukorrekt avviker. Den gjengse folkevisdom sier jo at man alltid bør være søkende, men helst ikke finne. Da stivner man. Det gjorde imidlertid ikke Langslet. Han bekjente en tro, men var stadig på søken etter større forståelse og dypere innsikt. Også tvilen, og til tider fortvilelsen, forble et uromoment i hans liv. Langslet var hele livet en homo viator, et menneske underveis.

Kunsten

Kunsten betydde mer og mer, ja han sa den var livsviktig for ham. Den kan gi livet mening. Kunst vil alltid, når den er over et visst kvalitetsnivå, peker ut over seg selv, mot noe større, mente han. For ham rommet den store kunstopplevelsen en religiøs dimensjon, uavhengig av om kunstneren er troende, agnostiker eller ateist. Det er ikke kunstens oppgave å gi svar, men å vitne om skaperverkets skjønnhet og uendelige mangfoldighet. «Utallige veier fører til Gud, også skjønnhetens vei. Jeg gikk den visst et stykke selv», skrev han.

Stridsspørsmål

Rustet med sin spesielle åndelige bagasje ble Langslet involvert i en rekke stridsspørsmål både innen kulturpolitikken i Norge og innenfor den vesle norske utløperen av den katolske verdenskirken. Det spente fra spørsmålet om den fremtidige bruk av Nasjonalgalleriet til reisingen av et monument over «Eidsvoll-prinsen» Christian Frederik foran Stortinget, fra konflikten mellom konservative og progressive katolikker (han tilhørte den sistnevnte gruppen) til striden rundt «Pollestad-saken», der anklager og medieoppslag førte til at en høyt profilert pater, forlot prestegjerningen. Og det gjaldt synet på prevensjon og på homofili i Den katolske kirke, for bare å nevne noen av de sakene Langslet engasjerte seg i.

Det vesentlige

Det meste av dette var allikevel ikke vesentlig. Det vesentlige har kanskje Langslets kunstnervenn Vebjørn Sand uttrykt best, men ordløst gjennom sitt portrett-maleri gjengitt på bokens omslag. Sand viser den innoverskuende og reflekterende Langslet, den ensomme som søkte fellesskap og bekreftelse. Meningen med tilværelsen, den han lette etter allerede som barn, så han i lys av både egne erfaringer og av de mange veiledere i livet og litteraturen. Meningen var et liv i fellesskap og samfunn med andre mennesker, og med Gud. Det onde sto først og fremst i å isolere seg i sitt eget selv, uten kontakt med noe eller noen utenfor.

Lars Roar Langslet lengtet hele livet etter den bekreftende kjærlighet som kan sprenge hylsteret om en lukket tilværelse. Jeg tror han fant den.

­

Hvorfor har du skrevet boken?

– For å fortelle om mindre kjente, men sentrale sider ved politikeren, forfatteren, kulturkritikeren og katolikken Lars Roar Langslet, og samtidig tegne et personlig portrett av en venn som betydde mye for mange.

Hva vil du at leseren skal sitte igjen med etter å ha lest den?

– Et mer nyansert bilde av en rikt sammensatt person som fikk viktige posisjoner i samfunnet, men samtidig var en avviker i det sekulariserte Norge.

Kan du nevne en person du håper leser boken?

– Bentein Baardson. ­