Hilde Tobro: – Jeg håper den enkelte leser henter ut noe eget

­

Hva skriver du dikt om?

– Om låvesvaler, hvite rådyrromper i sprang over jordene, oldeforeldre, skog og sjø, fortøyninger, djupvannsfisker og værmeldinger med varsel for fiskebankene, om treslag, postkasser, smeltende snø som minner om stemmen til Lars Lerin og den offisielle verdensrekorden i å stå stille.

Er det noe fra ditt eget liv eller samtiden du henter ideene til diktene fra?

– Jeg skriver sjeldent ut fra en avklart idé, kanskje jeg samler mer på biter og bruddstykker av inntrykk og øyeblikk. Samtid og fortid i en salig blanding. Vi er jo også fylt opp av det andre har skrevet og fortalt, sunget og rissa ned gjennom tidene. Noen har gått foran og kvistet løype, for å bruke Kolbein Falkeids ord, kun delvis sitert etter originalen og for øvrig tatt ut av sin sammenheng. Med tida smuldrer mye bort, og vi sitter igjen med broker og biter. Til slutt husker vi kanskje ikke opphavet, eller et bristende minne har vridd originalen til det ugjenkjennelige. Annet blir en del av vår felles hukommelse, vendinger fra folkeeventyrene eller standardfraser på værmeldinga. Kanskje vi snart glemmer hvor vi har det fra også? Ei kvista løype kan gro raskt igjen, tilsynelatende kan de se ut som vi tråkker opp stien sjøl. Men noen har gått foran, for tusen år siden eller i går.

Hvorfor dikt?

– Det har jeg også spurt meg sjøl om. Et klart svar uteblir. Men én ting er sikkert, uten dem som har vist vei, så hadde jeg ikke funnet fram. Alt som er skrevet før, ligger som ei blinkende elv under det jeg skriver i dag.

Hva vil du formidle gjennom diktene dine?

– Jeg håper den enkelte leser henter ut noe eget. En venn sa at ved endt lesing måtte han ut og gå seg en tur, og bare se seg rundt. Det var fint! Det formidler jeg gjerne.

Er det et av diktene dine du vil dele – og hvorfor nettopp dette diktet?

– Dette fordi det, iallfall ifølge kalenderen, er vår!

Dører og vinduer på vidt gap i en forjaga varme
et sus over dørstokken, ei svale!

Jeg stod midt i rommet, kunne allerede høre vin-
glassa, tårnet av tynt porselen, skingre

men svala svinger fra rom til rom svinger
gjennom huset, blåskimmer

gjennom huset, lange spisse vinger
inn mørke døråpninger, hvite svinger

ut soveromsvinduet, ut! Jeg stod igjen
forundra, det var som fuglen kjente huset

kjente hvert rom til vingespissene.

Kan du nevne én person du håper leser diktsamlingen din?

– En som leser dette, og får lyst til å plukke opp boka på sitt lokale bibliotek. At vi fritt kan låne bøker vi er nysgjerrig på, fra de uvurderlige folkebiblioteka våre, er så utrolig fint.

Hvem eller hva har inspirert deg til å skrive dikt?

– Årstidene.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– Foreløpig fint lite.

Finnes det en bok eller diktsamling du vil anbefale andre å lese?

– Jeg fant nettopp ei bok i hyllene hos Nome Antikvariat i Telemark, ei rødmalt perle med bøker til pipa og nystekt strull i kakeboksene. En nydelig illustrert markblomstguide. Så, en flora må bli svaret i dag, for nye bekjentskaper i vår.

Hva er det aller beste du har lest, sett eller hørt i det siste?

– Eyes as Big as Plates # Anu (Finland 2023) © Karoline Hjorth & Riitta Ikonen: