Hilde Gunn Slottemo: – Det er gjort lite forskning om ytringsfrihetens historie i Norge for de siste tiårene

­

Hvorfor har du skrevet denne boken?

– Den er skrevet på oppdrag fra Fritt Ord i forbindelse med stiftelsens femtiårsjubileum nå i 2024. Det har vært et forskningsprosjekt som har vært opplevd viktig, særlig med tanke på at ytringsfriheten og andre viktige demokratiske verdier nå er under press i flere land.

Hva er de viktigste poengene som kommer frem?

– Det er å formidle Fritt Ords utvikling gjennom de siste femti årene og hvordan den har skjedd i en vekselvirkning med samfunnet rundt institusjonen. Dermed er dette på en måte en historie om ytringsfrihetens utvikling i Norge.

Hvilke nye synspunkter og/eller teorier presenteres?

– Det er gjort lite forskning om ytringsfrihetens historie i Norge for de siste tiårene. Det er tidligere skrevet en del om tida rundt forrige århundreskifte, men lite om årene etter andre verdenskrig. I så måte gir den ny kunnskap og nye perspektiver.

Hvilke utfordringer møtte du underveis i arbeidet med bokprosjektet?

– Det er tidkrevende å gjennomføre et så stort prosjekt på to årsverk. Boka er basert på et bredt og omfattende kildemateriale, med både skriftlige kilder og en rekke intervjuer. Fordi ytringsfrihet har vært et såpass kontroversielt felt i Norge de siste årene, med debatter som gjerne er polariserte og svart-hvite, har det vært særdeles viktig for meg å arbeide fram et prosjekt som ivaretar kompleksiteten og nyansene i disse diskusjonene.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg jobber på den måten de fleste historikere jobber på: ved nitid arbeid med skriftlige og muntlige kilder. Det å arbeide seg gjennom hyllevis med arkivmateriale er et omfattende arbeid: tidkrevende, men også veldig givende.

Hva vil du oppnå med boken?

– Jeg forsøker å vise noen av de spenningene prinsippet om ytringsfrihet operer i. Ytringsfrihet er et ideal de aller fleste i Norge vil slutte seg til, men det kan stå i et konfliktfylt forhold til andre verdier. Jeg forsøker å vise noen av de dilemmaene dette har skapt i løpet av den siste femtiårsperioden.

Hva vil du at leseren skal sitte igjen med etter å ha lest den?

– Behovet for å lytte for å forsøke å forstå hvordan andre mennesker tenker i saker der de kanskje er uenige – det er alltid nødvendig i komplekse saksområder.

Kan du nevne én person du håper leser boken?

– Putin, Trump og andre som ikke respekterer ytringsfriheten og andre demokratiske rettigheter. Men siden boka utgis på norsk, må jeg være mer realistisk. Da ønsker jeg at alle som på en eller annen måte jobber med ytringsfrihet i Norge – mediefolk, politikere, akademikere, lærere – leser den.

Hvilken bok vil du anbefale andre å lese?

– Jeg har med glede lest Peter Englunds "Stillhetens historie og andre essays". Tenk å kunne skrive så godt! I tillegg var Joan Scotts Gender and the politics of history og Lynn Hunt (ed.) The New Cultural history formende for meg som fagperson og historiker da jeg var ung stipendiat og forsker.

– Dessuten vil jeg gjerne slå et slag for god barne- og ungdomslitteratur. Det er i oppveksten gleden over og interessen for å lese blir lagt. Jeg har selv svært gode barndomsminner fra en rekke lesestunder, og slukte i praktisk det meste av litteratur. De bøkene som jeg husker som særlig givende var Astrid Lindgrens Mio min Mio og Enid Blytons Fem-serie. De bidro til at jeg ble en leser, tror jeg. Og å lese er nødvendig for selv å kunne skrive.

Hvilken forfatter har betydd mye for deg?

– Hvis jeg skal nevne en faglitterær forfatter, så er det min historikerkollega Erling Sandmo, som dessverre døde alt for tidlig for noen år siden. Han hadde evnen til å skrive klokt, tankevekkende og vakkert om en rekke ulike historiske temaer.