Dag Solstad – fortielse og panegyrikk uten grenser

Bernt Hagtvet

Professor i statsvitenskap ved UiO/Oslo Nye Høyskole

 «De mortuis nil nisi bene». Om de døde – ikke annet enn godt, sa de gamle latinere.

Og føyde til: Om de levende, bare sannheten.

Begge fyndord har en viss relevans ved Dag Solstads død. For sjelden har en forfatter blitt så nesegrust hyllet som han.

Solstad er nå plassert på samme hylle som Ibsen, og innen hørevidde av Shakespeare, skal vi tro nekrologene.

Klassekampen ryddet forsiden og brettet ut Solstad i helfigur – omtrent som Pravda ved Stalins død i 1953. Og det er ikke mange forfattere som ledsages inn i evigheten av en statsminister. Hva har skjedd?

Fra Stockholm hører vi fra Expressens kulturredaktør at De Aderton valgte feil nordmann til Nobelprisen. Fra Danmark sluttet litteraturforskeren Erik Skyum-Nielsen seg til hallelujakoret, nærmest i fellesnordisk fistel.

Det som er hendt, kan ikke beskrives som annet enn på grensen til helligkåring. Noen vil si på grensen til det pinlige.

Minneordene om Solstad dreide seg stort sett bare om hans skjønnlitterære forfatterskap.

I det følgende skal vi konsentrere oss om den andre siden av Solstad, rollen som offentlig intellektuell og politisk aktør.

Hans forfatterskap holder vi altså utenfor. Solstads romaner er åpenbart av betydelig interesse som nekrolog over 1968-generasjonens tiltakende ekteskapelige og politiske mistrøstighet. Sannsynlig fortjenter han sine priser på litterære premisser.

Hamsuns nazisme

Vi kan ikke drøfte Knut Hamsuns bøker uten å minnes hans nazisme. En tilsvarende undersøkelse av Solstad i lys av hans kommunisme venter på den avgjørende studien.

Atle Kittang mente at Hamsuns tekster var så paradoksfylte, så underfundige, så doble i mening og assosiasjoner at de slo bena ut under enhver enkel ideologisert lesning av ham. Tekstene utstrålte gnister som gjorde dem uforutsigbare, mente Kittang. Eller i alle fall hevet dem over ideologiske reduksjoner. Det lå vel en form for defensorat her. Luft, vind, ingenting.

Hans kollega Ståle Dingstad har inntatt den motsatte posisjonen: Nå kan ikke Dingstad lese Hamsun uten å tenke på det konkrete ansvar Hamsun pådro seg ved å stille seg til disposisjon for Hitler. Et ansvar Dingstad daglig konfronteres med i sin hjemby, Larvik, der også Hamsun en stund og familien Sachnowitz bodde. Bare én i Sachnowitz-familien slapp unna gasskamrene i Auschwitz, sønnen Herman (fordi han spilte i leirorkesteret). Hans bok «Det angår også deg» bør være pensum for alle tenkende mennesker den dag i dag.

Og i samme lei: Slipp noen gode historikere løs på spørsmålet om forholdet mellom Solstad og romanene og norsk historie i det samme tidsrommet. Det kan bli et fruktbart møte. Men det får andre ta seg av.

Man kan tenke seg at Solstads forsvarere tar en kittang: Forsøker å vise at Solstads romaner er så underfundige, mangfoldige og dobbeltkommuniserende at hans tekster skyver grunnen under en-dimensjonal tolkning. Her ser jeg en debatt i emning. Jeg holder meg til Solstads offentlige rolle.

Forfattere som går diktaturers ærend

Det er underlig hvor mange fremstående norske forfattere som har vist forakt for demokratiet. Det kan trekkes en linje i norsk litteraturhistorie med de som ville styrke demokratiet – fra Henrik og Camilla Wergeland og Bjørnson frem til kulturradikalerne Hoel, Krog og Øverland til Borgen, Carling, Holt, Evensmo og Bjørneboe til den kristne tradisjonen med Fangen og Brynildsen innbefattet (vi bør også ha med begge blad Garborg, Arne og Hulda).

De var alle fulle av innbyrdes motsetninger, men de var grunnleggende liberalt sinnede skribenter med autoritetsskepsis og toleranse i kjernen. De stod for en fordypelse av demokratiet på ulikt vis, ikke minst sosialt og kulturelt..

Den andre linjen går fra Hamsun via Nils Kjær, Sven Elvestad, kanskje Hans E. Kinck, til nazi-dikterne under okkupasjonen, fram til AKP med navn som Hoem, Fløgstad, Obrestad og Haavardsholm som – iallfall i ungdommen – la seg tett på «historias kraftlinjer», for å sitere Haavardsholms mesterlige folkelivsskildring fra Albania (han har visstnok tatt bort referansen til den i sin CV.) Denne linjen ender til den bitre slutt: Dag Solstad.

Fløgstad var ikke ml’er, men noen respektfull beundrer av folkestyret var han ikke. Jan Erik Vold og Einar Økland stod hele tiden fremmede overfor det asiatiske despotiet.

På hver side av det politiske spektrum var disse forfatterne på ulike måter drevet av en totalitær lengsel. I den grad de hadde noen intensjonsdybde, hadde de diktaturet som felles ideologiske posisjon.

Å forstå hva som drev dem – deres indre motivasjon – er del av dagens aktuelle kamp mot alle former for trumpisme, høyrenasjonalisme og anti-humanisme. Deres syn på demokratiet viste ulike grader av fremmedhet, for å si det skånsomt. Hvorfor?

Den «lyse» og den «mørke» kommunismen

Her kommer vi til Solstads 80-års dag.

Erik Skyum-Nielsen var mannen som ved forfatterens merkedag omtalte nordmannens forfatterskap som «fremragende». Det var samme litterat som da innførte det hittil ukjente skillet mellom «lys» og «mørk» kommunisme.

Solstad ville jo gjerne bli husket som en «kommunistisk forfatter». Her er vi ved en god inngang til mannens verk.

Jeg anbefalte Skyum-Nielsen den gangen å konsultere det fremste forskningsverket om kommunismens ofre i det 20. århundret: Stéphane Courtois et al. «Le livre noir du communisme: Crimes, terreur, répression» (Paris: Laffont 1997). Boken finnes også i svensk og engelsk utgave.

Der anslås tallet på ofre av kommunistiske regimer fra 1917 til 1989 til ca. 170 millioner.

Noe skille mellom «lys» og «mørk» kommunisme à la Skyum lar seg vanskelig spore. Istedenfor bagatelliserer han massivt Solstads diktaturlefling.

Svaret er klart: Kommunismen ligger nå heldigvis totalt utåndet på historiens skraphaug – med unntak for forkvinnen i Rød Ungdom, naturligvis, hun som fremdeles kaller seg «kommunist».

Vi ser i dag at kommunismen var en form for pervertert idealisme. En totalitær ideologi som – ivrig tilpustet av halv- og hel-intellektuelle – fikk kaderne til å myrde millioner av «klassefiender», eller andre «urene» folkeslag. Øystein Sørensen har vist at denne tenkningen om «tilbakeliggende folkeslag» lå hos Marx og Engels alt på 1800-tallet.

LES OGSÅ: Dag Solstad i samtale med Alf van der Hagen: «Livet mellom to åretak»

Noe av grunnene til kommunismens fascinasjonskraft lå i dens selvdefinisjon av å være en «høyere» form for liberalisme, hinsides den «formale» vestlige liberalismen, med dens rot i kapitalismen. Bare gjennom seieren til kommunismen kunne det skapes forutsetninger for en fulldekkende samfunnskraft i menneskelig retning, en mer «reell» form for liberalisme, mente kommunistene.

At kommunismen også fremstilte seg som en høyere form for rasjonalitet og vitenskapelighet, bidro også til å fange inn de intellektuelle. Massemobilisering og førerdyrkelse var hersketeknikken. Det dreide det seg også om underordningen av økonomien under statlige mål. Tortur var også rutine. Les Arthur Koestler, Leonard Trilling, Raymond Aron og Tony Judt om denne tenkningen. Koestler mente at dårlig samvittighet hos intellektuelle fordi de vokste opp i priviligerte familier, var en viktig årsak til at de ble kommunister.

Fascismens fascinasjonskraft kom fra motsatte kilder: irrasjonalitet, politisk romantikk, vitenskaps-og menneskerettighetsforakt, rasisme, voldsforherligelse, viljesdyrkelse og anti-liberalisme, men hadde massemobiliseringen og førerdyrkelse, samt den politiske underordningen av økonomien, felles med sin åndsbror til venstre. Torturen også. Her er Alistair Hamiltons bok «Appeals of Fascism» meget god til ettertanke.

Begge disse to totalitære tankesystemene hadde jesuittermoralen også felles: målet helliger midlet. Du må knuse noen egg (dvs. noen millioners menneskers liv) for å nå idealtilstanden. Omeletten ble likevel en skuffelse.

Nazismen og kommunismen møtte hverandre i nakketaket på demokratiet. Under transportstreiken høsten 1932 stod Goebbels og den senere statsminister i DDR Walter Ulbricht sammen mot Weimarforfatningen. Det liker kommunister dårlig at man påpeker i dag. Men som det heter i Bibelen: Sannheten skal frigjøre dere.

Ytterpunkter som berører hverandre

Kommunismens myrderier skjedde med fanatismens merke i pannen og med god samvittighet, siden kommunismens innsatsgrupper mente de hadde historien på sin side (også kalt «fremskrittet»). De uønskede ble ansett som avfallsprodukter av den døende, borgerlige sivilisasjonen.

Liknende ideer om borgerskapet hadde også Lenin. Stalin hører til blant de verste massemorderne i forrige århundre, Hitler kommer lavere på statistikkene. Lenin døde for tidig til å skåre høyere.

Nazistene hadde en beslektet begrunnelse for sine myrderier. De kalte imidlertid ikke sine massedrap på jødene og andre uønskede folk (f.eks. slavere) for «fremskritt».

Nei, disse udyr skulle renskes ut av hensyn til Nazi-Tysklands raserene «tusenårsrike» – altså fordi de var hindre for den nye «sivilisasjonen».

Det kom aldri en reaksjon fra Danmark. Vi må derfor gjenta spørsmålet til Skyum-Nielsen: Er Solstads kommunisme lys eller mørk? Hva forstår han med dette begrepsskillet?

Politikk og skjønnsomhet

I tilbakeblikk må vi også spørre: Bør ikke folk som har litteratur og skriftkultur som yrke og lidenskap, vise større skjønnsomhet i valg av ord og stil enn den kollektive svaiende svingningen av palmeblader som vi så etter Solstads død?

På bakgrunn av denne pludringen må vi spørre ompolitiske spørsmål for disse skribentene blott og bart et stillestående reservat hvor vanlige krav til empirisk verifikasjon, logisk konsistens og stilistisk klarhet kastes i havet - til fordel for handlekraftens spørsmålsløse besettelse og varmen fra menighetens tilrop?

Når skal disse estetiserende og uvitende litteratene slutte å servere oss disse kunnskapsløse oppgulpene om de dype tragediene som vansiret det 20. århundret, rettferdiggjort av de totalitære ideologiene?

Disse litteratene kan jo ingenting om virkeligheten. Tror de at verden er tekst? De franske tåkefyrstene som mente dette er borte, disse forkvaklede intellektuelles tid er heldigvis for lengst omme.

Er ikke tiden inne til en smule selvkritikk fra disse fellow-travellers nå? På overtid.

Eller er dyrkingen av Dag Solstad ledd i et større prosjekt: å skjønnmale norsk politisk historie fra 70-tallet slik at AKP (ml) fremstår som et radikalt fyrtårn uten blemmer? Jeg stiller spørsmålet. Eller slår jeg en død hest her?

Jeg har ingen illusjoner om svar fra Skyum. Mye av dagens litteraturvitenskap har sunket ned i en grøft av estetiserende tekstfetisjisme av den innadvendte, samfunnsfjerne typen.

Der trives særlig skjønnånder som enten ikke kan mye om omverdenen, eller ikke er særlig interessert.

Hvor er tanken om en litteratur som et alvorlig samfunnsanliggende, med ansvar for store gruppers identitet og selvoppfatning – og hele samfunns retning? Og som er intellektuelt og metodisk ansvarlig, utover den rene synsing? Hva med et lite tilskudd av kunnskapssosiologi?

Det finnes andre litterære tradisjoner i dette land. Les for eksempel om Bjørnsons rolle under Dreyfus-saken (1894-1906). Eller gjerne Jens Bjørneboe for den saks skyld. Han fikk betydning. Det gjorde Bjørnson også.

Dag Solstads pludrerier om Mao Ze Dong ligger langt fra Bjørnsons menneskerettighetsengasjement.

Den særegne naiviteten

Her er et perspektiv på kommunismens fascinasjonshistorie som er gjort aktuell av Solstad:

Fortidens kommunister kunne kanskje «unnskyldes» fordi de ikke visste så klart hva kommunisme innebar. (Skjønt etter Krustsjovs tale i 1956, om «personkultens feil», ble det løftet skjell fra deres øyne. Selv Jean-Paul Sartre begynte å tenke da).

Men Solstad kan ikke unnskyldes. Fra 1960-tallet ble hans fellow travelling enda mer umulig.

Her er grunnene: Robert Conquests «Den store terror», om Stalins Moskvaprosesser og drapskampanjer, kom på norsk i 1968. Hans bøker om GULag-leirene og Holodomor, hungerkatastrofen i Ukraina på tredve-tallet («The Harvest of Sorrow», Oxford UP, 1986), har hele tiden vært tilgjengelig for dikter Solstad.

På samme måte var det ikke mulig for et tenkende menneske å unnskylde nazismen fra Krystallnattens herjinger i 1938. Mange i Aftenposten – og Knut Hamsun – klarte imidlertid det fint.

Å være kommunist etter Ungarn 1956 eller helst Pragerkuppet i 1948, fordret en særlig naiv virkelighetsoppfatning, en kombinasjon av ønsketenkning og misplassert pseudo-idealisme. (Pluss en dose anti-amerikanisme, ikke ulik den som hjemsøker deler av venstresidens Putin-tolkning i dag).

Her er mønstre som ikke burde kalle på stolthet.

Solstad og Mao-facinasjonen

Men Solstad var da ikke moskva-kommunist, innvendes det. (Selv om Solstad visstnok skal ha forsvart Moskvaprosessene som «nødvendige» for konsolideringen av kommunismen.)

Nei, Solstad kalte seg «kommunist», muligens mente han «maoist». Hva angår forbrytelser, er ikke forskjellene så store.

Det resonnement som gjelder Moskva-kommunistenes holdninger fra 1945 til i dag, gjelder også ml’ernes syn på Mao Ze Dong. I begge tilfeller var kunnskap tilgjengelig på et tidlig tidspunkt. Taushet kan ikke unnskyldes. Vi må si som Saul Bellow: Det er ufattelig hva man kan få til av uvitenhet bare man prøver tilstrekkelig hardt.

Skyum var ikke alene. Mao-fascinasjonen stod sterkt ved tyrannens død i 1976. At Arne Næss plasserte Mao på forsiden av sin filosofihistorie fra 1980 og viet 40 sider til hans «tenkning», hører til de mindre ærefulle side ved Næss’ liv. Det sier også mye om tidsånden den gang. Dagbladet, Berge Furre og deler av SV sluttet seg til jubelen. Partiorganet Ny Tid skrev at kulturrevolusjonen var uttrykk for «ei tru på at massanes evne til sjølv å finna fram til dei rette løysingane». For en detaljert dekning av den allmenne intellektuelle slapphet ved denne merkepælen, se Svein Gjerdåkers dokumentasjon i Dag og Tid 16.8 2003, ss.20-21. Berge Furre kommer dårlig ut. Se min artikkel om han i Syn og Segn 3/24.

Maos redselsregime

Den som i likhet med Robert Conquest har gjort det umulig å forholde seg naivt til kommunistiske tyrannregimer - uansett geografisk plassering - er Hong Kong-professoren, historikeren Frank Dikötter.

I sin triologi - hvorav «Maos Great Famine. The History of Mao’s Most Devastating Famine 1958-62» er den viktigste, (Bloomsbury, 2010) - viser Dikötter at Maos redselsregime var bevisst styrt ovenfra.

Gjennom fire års arkivstudier er dette blitt åpenbart.

Han siterer Mao: «Når kineserne ikke har nok å spise, er det bedre å la den ene halvdelen sulte slik at den andre kan spise seg mett».

Dikötter mener at 45 millioner kinesere led en for tidlig død som følge av dette regimet. Av dem mente Dikötter at mellom 2 og 3 millioner ble drept direkte som politiske hevnakter.

Fordi lokale partikadre kunne fordele mat, ble sult brukt direkte som politisk undertrykkelsesredskap.

Mellom 1 og 1,5 millioner døde i peroden 1965-66 under det som eufemistisk kalles «Kulturrevolusjonen». Det var en systematisk forfølgelseskampanje med offentlige skuebrødsprosesser, tortur og drap som rutine.

Dag Solstad kan altså ikke unnslå seg ved å si at han ikke visste. I politikk er den som ikke søker kunnskap, medskyldig. Å bli forført, er ingen unnskyldning.

Da Solstad kom med sine uttalelser, var informasjonen åpent tilgjengelig, om han bare gadd å oppsøke den.

Tidligere forsøk

I en større artikkel i Samtiden (6-2023, ss. 84-94) har jeg forsøkt å sette denne siden av Solstad inn i en bredere politisk og idéhistorisk sammenheng, med referanse til totalitære lengsler til høyre og venstre. (Det har vært flust med forfattere som har gått massemordere til hånde og hatt totalitære lengsler. DS er ikke alene; han befinner se i et uhyggelig landskap, uten selv tilsynelatende å være seg det bevisst.).

Denne artikkelen er ikke blitt kommentert av noen. Ingen. Vi taler om en utstrakt likegyldighet, eller en bevisst fortielse. Det er i seg selv interessant.

 Gang på gang forsøkte jeg å få Dag Solstad til å besvare to spørsmål:

-Hva var det ved Maos tenkning og politikk som var så fruktbart for Kina?

-Hva var Maos relevans for det norske folkestyret?

Intet svar. Solstad var vel for opptatt av hester.

Å ta mannen på alvor

Det er altså åpenbart at Solstad hadde full adgang til all informasjon både om Stalin og Maos styre. I nekrologene ble igjen mannens lefling med massemorderne totalt fortiet.

Med ett unntak: I nekrologen i Dag og Tid nevner Kaj Skagen at Solstad i 2021 i et intervju med Jan H. Landro ble konfrontert med Maos ugjerninger og svarer.» Det der har eg ikkje studert så nøye. Eg reknar med at mange folk måtte døy i kampen for og mot kapitalismen. Men dette vil eg ikkje gå inn på».

At Solstad ikke var en stringent politisk tenker, visste vi, men at han kunne være så slapp, var nytt. Dette er politikk som slumring. Hva sier litteratene til dette?

Her ligger kjernen i vår debatt: forfatteren som hoffnarr, en uvitende fjott som besnærer et helt publikum med sitt forfatterskap og svekker deres forståelse av mannens totalitære holdninger, innbefattet hele Klassekampens redaksjon. Den lokkende fløytespiller fra Hameln.? Slik Hamsun var.

Den øredøvende tausheten

Da Solstad fylte åtti år, ble han geniforklart flere ganger i en strømhvirvel av adjektiver.

Men bare to nevnte hans diktaturbegeistring: VG Sindre Hovdenakk og Aftenpostens Ingunn Økland. Ellers taust.

Det spørsmål som melder seg da er to-delt: Skal man betrakte Solstads uttalelser om Mao som en bevisst tenkende persons politiske markeringer eller som en aldrende forfatters provokasjoner for å «épater la bourgeoise», som franskmennene sier det, «tirre borgerskapet»?

Jeg velger å tro at han ville markere en politisk posisjon. Noe annet ville være å senilisere Solstad. Det synes jeg er uverdig.

Spørsmålet blir da hvorfor Solstad ønsker å nedsnakke det norske demokratiet ved å tale beundrende om diktatoriske massemordere. 

Folkestyre i motgang

Dag Solstads død faller tilfeldigvis sammen med en dyp krise for demokratiet verden over. Det gjør Solstads og danske litteraters intellektuelle åndelige strip tease ekstra alvorlig og konsekvensrikt. Å tale ned demokratiet er ikke lenger en flink selskapslek for oversofistikerte halvintellektuelle. Det er dødsens alvor for folk som lever i angst for hva neste dag kan bringe av represjon og vilkårlighet, nå også i USA.

Å kritisere demokratiet kan enhver grunnfagsstudent klare etter noen uker. Å se det menneskerettslige demokratiet som en enestående og skjør sivilisasjonsgevinst - rundt frihet og toleranse - krever tenkning og refleksjon. Det var ikke Solstads opptatt av

At en av landets fremste forfattere knytter sitt navn til noen av ? av historiens verste massedrapsmenn, er pinlig og skammelig. Det sier også noe om hvem Dag Solstad ønsket å være - som person, moralsk skikkelse, som offentlig intellektuell, som opinionsdanner.

Mine gjentakelser?

Så får jeg høre det igjen: Slutt, Bernt Hagtvet, mannen er død; du gjentar deg selv! Bli ikke en sur, krakilsk olding. La han være i fred.

Å si at noe er en gjentakelse, er intet argument, bare en tidsangivelse. Noen kamper må tas om og om igjen fordi det er ingen læring, fordi ingen hører.

Det er ikke jeg som gjentar meg, det er mine motstandere som er tause.

Jeg tåler godt å høre at jeg gjentar meg. Jeg kommer til å fortsette med det. (Og minne Klassekampen om at avisas oppgjør med dekningen av Pol Pots folkemord i Kambodsja fra 1975 til 78 var pinlig svakt).

Det er korrekt. Jeg har sagt dette før. Fordi det har vært nødvendig. Gang på gang har jeg forsøkt å uteske et svar fra den store dikter. Alltid ble jeg møtt med taushet.

Jeg har til og med oppsøkt ham personlig og presentert meg, slik at han skulle forbinde et ansikt med sin motstander.

Han skjønte ikke hvorfor, kjente meg ikke, eller så vekk. Det er ikke så mange ukene siden.

Hvorfor gjør jeg dette? Jeg inviterer jo til ubehageligheter for meg selv.

Jeg gjør det fordi ideer har konsekvenser. Ideer er viktige. Jeg gjør det fordi jeg tar Dag Solstad på alvor. Jeg gjør det fordi det er avgjørende for den løpende debatt om demokratiets begrunnelse og framtid.

Demokratiet er i dag under ild fra fanatiske, autoritære krefter verden over. Forsvar for folkestyret er en daglig kamp. Å fordype det en stadig utfordring. Derfor må denne kampen føres i ulike sammenhenger

Derfor er selv en norsk forfatters utsagn verdt å ta opp. Av hensyn til hans ettermæle. Av hensyn til opinionsdannelsen her hjemme. Av hensyn til intellektuell og moralsk redelighet. Av hensyn til hans beundrere. Av hensyn til oss alle.

Når vi etter 22. juli så hvor utsatt det norske demokratiet var, å se Solstad gjenta at han helst ser hen til en asiatisk despot – er ikke det temmelig oppsiktsvekkende. Selv for litterater?

Dag Solstad hadde den gode skjebne aldri å få sine holdninger prøvd i en barsk virkelighet. Knut Hamsun slikket et nazi-tyranni opp etter ryggen («Jeg synes det går godt nu, ubåtene arbeider Nat og Dag», 17.mai 1943).

Solstad slapp å fungere på samme måte overfor et maoistisk ettparti-regime her hjemme. Takk gud.

Dag Solstad er venstresidens svar på Knut Hamsun med hensyn til ideologisk frelsesvisjon. Det er mange ulikheter dem imellom.

Men de var begge politiske idioter.