Birger Emanuelsen: Det er dette jeg vil oppleve med barna mine

Jeg hadde vært ute på sykkeltur om kvelden, hadde syklet til butikken for å kjøpe noen kjeks mine to eldste skulle ha med seg på skolen, for det var nest siste dag før sommerferien, og de skulle ha en piknik på en strand ikke så langt fra der vi bor. På vei hjem syklet jeg innom brygga hvor vi har båten liggende, for jeg ville lete etter en lanterne jeg mistenkte lå gjemt i det store lagringsrommet under aktertofta.

Ute ved båten så jeg hvor stille vannet lå, og det slo meg at det var fordi det var kveld, vinden hadde stilnet, og selv om det fristet å ta båten ut og bare gli gjennom det nesten sorte vannet, måtte jeg hjem for å smøre nistepakker og gjøre familien klar for den dagen som ventet. Men jeg sjekket værmeldingen, så at det skulle være så stille hele natta, til langt ut på morgenkvisten. Soloppgangen kom allerede fjorten minutter over fire, det var en av de lyseste dagene i året, og på sykkelen på vei hjem den siste kilometeren så jeg for meg hvor deilig det hadde vært å gli ut tidlig, tidlig neste morgen og se soloppgangen, kanskje fiske litt.

Jeg tenkte på fiskeren Markus, skapt av forfatteren Gabriel Scott, og husket hvordan romanen Kilden beskriver fiskerens møte med den tidlige morgen. Dette vil jeg at sønnen min skal oppleve, tenkte jeg på vei hjem, så etter jeg lukket meg inn, pakket jeg niste til oss begge, fylte to vannflasker som jeg la i kjøleskapet, og løftet en madrass inn på gjesterommet. Så pusset jeg tennene, sa god natt til K, og gikk for å hente eldstegutten vår. Da jeg bar ham inn på gjesterommet, så vi ikke skulle vekke dem alle sammen når klokken beit fra seg halv fire, kjente jeg at han hadde blitt tung som en ungdom.

Han var ennå bare ni år, men den store kroppen hans var nesten uhåndterlig tung, i alle fall for å bære ham så stille og umerkelig som jeg hadde sett for meg i tanken. Den lange, tunge kroppen hans var dynket i søvn, men det gikk an å bære ham, ennå gikk det, og jeg fikk lagt ham på en madrass, trukket dynen over, og snart sov vi begge. Da klokken ringte var det blitt lyst ute, selv om solen ennå ikke skulle opp på nesten tre kvarter. Han var søvndrukken, men jeg fortalte ham om planen min, planen jeg hadde for oss to, og han lyste opp: Skal vi fiske? Bare oss to?

Ja, sa jeg, og rakte ham klærne jeg hadde lagt ut natten i forveien.

Snart var vi på vei mot brygga, i sekken hadde jeg pakket en sjokolade og varme klær.

Vi løsnet fortøyningene og gled utover Hovekilen, ennå hadde ikke solen stått opp. Vi måtte rundt odden for å se den stige opp av havet, og det er ikke mange ganger jeg har opplevd det i livet, å ligge på et flatt hav og se soloppgangen. Men i går, før jeg sovnet, hadde jeg likevel sett det for meg, og gledet meg så til å vise det for eldstesønnen min, hvor nært vi levde på disse vakre begivenhetene som skjer så hverdagslig ofte at vi glemmer å se etter dem.

Da vi kom ut av kilen, kunne jeg sette opp farten, og selv om vi nå befant oss på utsida, i åpent hav, var det såpass vindstille at vi kunne holde høy fart uten at båten slo. Han blir uansett ikke så redd i bølgene, han tåler det, og mens jeg kikket bort på ham fra førersetet, så jeg det lyse håret hans, det glade ansiktet. Vi stanset da ekkoloddet viste rundt hundre meter, gjorde klar stanga, og slapp snart den feite pilken, så den blinke stadig svakere mens snella spant.

Det tok en stund før vi nådde bunnen, og da sveivet jeg opp noen runder før jeg ga ham stanga og lot ham sitte med den mens jeg skjenket meg en kopp kaffe fra termosen. Båten gynget, vi måtte sitte for ikke å miste balansen, og mens vi satt slik, steig altså sola opp bak oss. Først som en bred plate av gult lys, men snart som en gjenkjennbar halvkule over vannet. Jeg kan ikke vite hva han tenkte, og jeg ville ikke spørre ham, tenkte kanskje det ville gjøre ham oppmerksom på hva slags situasjon dette var, hvilke forventninger som var knyttet til den. For aller helst ville jeg jo at dette skulle være en hvilken som helst morgen, en hvilken som helst start på dagen, at det var det mest naturlige i verden, at en far og en sønn skulle sitte i en liten båt midt ute på havet, badet i sol og morgen, mens fiskene sirklet rundt den blanke pilken.

Det beit på, jeg kunne se den gule stanga bøye seg mot havet, og han tok til å rope, det er fisk, pappa, det er en stor en.

Jeg sa han skulle begynne å sveive inn, og han tok noen tak, men snart ble det for tungt, og jeg overtok, like ivrig som ham. Og nå hadde jeg glemt det, hva dette var, eller hva jeg for bare noen sekunder siden hadde tenkt at dette var, nå fantes ingenting av det performative, minneskapende foreldrearbeidet igjen, det var bare denne fisken, snøret som måtte opp, kniven og bøtta som måtte letes fram og gjøres klar.

Vi fikk to fisk til før han sa at vi hadde nok, det holdt lenge til middag, og vi skylte hendene i vannet, vasket blodet av oss, før vi satte oss i hvert vårt sete og delte sjokoladeplaten. Jeg drakk kaffe, han drakk vann, og foran i baugen lå tre sei etter hverandre, etter størrelse.

Jeg vet ikke om dette blir et minne som lever i ham. Og jeg er usikker på hvor viktig det er for meg, selv om det kvelden i forveien hadde vært en del av årsaken til at jeg ville dette. Større enn gleden jeg har av å tenke tilbake på dette, og større enn forventningene jeg hadde ved å drømme situasjonen fram, var den følelsen som oppstod da jeg glemte at jeg var far, glemte at vi var her ute på havet for å oppnå noe, men bare sveivet inn den tunge fisken mens jeg så ham finne fram kniven med raske, nesten boblende bevegelser.

Det er dette jeg vil oppleve med barna mine. Være sammen med dem i en handling, i opplevelser, som ikke stadig minner oss på at det finnes et maktforhold mellom oss, som ikke forgreiner seg til forestillinger forut, eller forventninger om det som skal bli, men som er levende og virksomme her og nå. Det kjennes naturligvis banalt å skrive det. En slags forsinket allmenn erkjennelse om at det er øyeblikket som teller, at det er når livsopplevelsen blir konsentrert og uten ettertanke at den er på sitt sterkeste.

Men jeg vil ikke bare skrive det, jeg vil gjerne lære av det. Det må bety noe, at jeg nå vet hvor verdifulle disse øyeblikkene er. Og derfor må jeg tenke: Hvordan kan jeg leve livet slik at vi oftere eksisterer på denne måten?

Etter å ha brukt de siste årene på å lese om ulike kulturers og epokers oppfatninger av barndom, er det ikke alt jeg burde lært mine egne barn, som treffer min dårlige samvittighet. Nei, det forholder seg egentlig motsatt. Og det er det boken Før de forsvinner egentlig handler om.

Heller enn å være så engasjert i å oppdra eller instruere barna, burde jeg prøvd å gi rom til friheten deres. Jeg burde latt dem få forsøke selv, og fulgt med på hva som skjedde når de prøvde å løse problemene sine på egen hånd.

Jeg skulle ønske at jeg tidligere hadde turt å spørre meg selv hva et barn egentlig er.

Da ville jeg forhåpentligvis tenkt meg bedre om før jeg blandet meg inn i deres utforskning av verden. Jeg burde helt enkelt latt dem få være litt mer i fred.

­

Hvorfor har du skrevet boken?

– På den ene siden håper jeg at boken kan være et bidrag til en rikere samtale om hva barn er. Forhåpentligvis også til en større forståelse av deres egenart og verdighet. På den andre siden er målet med boken ganske enkelt, og helt klart personlig. Jeg ønsker simpelthen å bli bedre kjent med mine egne tre barn, før de forsvinner.

Hva vil du at leseren skal sitte igjen med etter å ha lest den?

– Jeg synes professor Willy Pedersen, som har anmeldt boken i Morgenbladet, sier det ganske bra: «[Birger Emanuelsens] verden ble åpenbart rikere da han fikk barn. Nøkkelen synes å være at han tar seg tid og prøver å åpne seg for deres måte å se på, oppleve på. Gjennom en rekke eksempler viser han hvor annerledes han selv oppfatter og tolker verden.

Ut av den komplekse fortellingen vokser det et djervt program: Å beskytte barndommen, gjøre den så lang som mulig, fjerne forbryterske avbrytelser. Full tilslutning herfra!»

Kan du nevne én person du håper leser boken?

– Jeg burde sikkert vært lur, og svart kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun, fordi hun gjennom ansvaret for barnehage og skole har så stor innvirkning på hvordan våre barns liv blir. Men om jeg skal være ærlig, må jeg svare tre personer: Jeg håper at mine tre egne barn en gang leser den.