Et siste gravøl for Deichman

Gamle Deichman går mot slutten, men den 18. januar 2020 forvandles den offentlige litteraturens storstue til festsal. Da skal artisten Carmen Villain fylle lokalene med live elektronisk musikk før DJ Ri-jah og DJ Strangefruit tar ansvar for at de besøkende danser ut huset.

Det blir mer enn bare musikk og noe godt i glasset. Det er også planer om en trapesdanser, og gjestene vil få servert en smakebit fra nær fremtid når kjøkkensjefene fra Deichman i Bjørvika kommer for å friste med mat fra den nye menyen. Alle er velkomne, slik man normalt sett er på et bibliotek.

– Det er klart man må ha en skikkelig fest når man har bodd et sted så lenge, da må man gå out with a bang! Vi må feire alt som har vært her de siste 86 årene, sier Reinert Mithassel som er utnevnt til programsjef for åpningen av Deichman Bjørvika.

Mithassel er også leder for lokalbiblioteket på Tøyen som har høstet flere priser. Nylig ble Deichman Tøyen også utnevnt til en av de 50 kuleste stedene for barn i verden i en kåring Time Magazine.

Han legger til:

– Hun er en gammel og rynkete dame, men hun skal få en verdig avskjed.

Rynkete er også sofaen vi sitter i. Den er laget av lær og eik og har stått i biblioteket siden åpningen i 1933. Det var arkitekten Nils Reiersen som tegnet bygget som ble Oslos hovedbibliotek. Det grønne, gjenkjennelige bygget har også blitt kalt «trappehuset» på grunn av alle trappene som omringer og fører til det.

– Biblioteket har vokst ut av sitt gamle, gode skinn. Det gamle gode skinnet her, sier Mithassel og ler mens han stryker hånda over skinnsofaen.

– Et bibliotek er ikke scenografi

På veggene i publikumssalen kan man skimte sprekker i betongen, og bak veggene er det bortgjemte rom, med magasiner på magasiner med bøker. Det blir mange løpeturer på bibliotekarene hver dag, men den største utfordringen er kanskje at bygget ikke har kapasitet til alle funksjonene et moderne bibliotek skal fylle i dag, mener Mithassel.

– Biblioteket er ikke først og fremst scenografi. Vi er funksjoner, innhold, tilbud og vi har viktige hensikter som vi skal ivareta. Disse lokalene hindrer oss fra å gjøre det godt nok, og i Bjørvika får vi gjort det mye bedre, sier Mithassel som selv har bakgrunn som teaterregissør.

Og mer tilbud skal det nå bli – det nye seksetasjers-bygget i Bjørvika får moderne rullebånd, kinosal i kjelleren, rom til verksted, arrangementer og podkastproduksjon, scener og leseplasser – kultur og kunnskap i alle former og formater, som Mithassel selv beskriver det.

Et totalt farvel med fortiden blir det likevel ikke. Både sofaen og mye annet inventar skal flytte inn i de nye Bjørvika-lokalene.

– Vi må ha med noe av historiens klang så vi kan huske på hvor vi kommer fra, sier Mithassel.

I februar vil det bli arrangert et loppemarked hvor man kan sikre seg objekter fra det gamle biblioteket. Det vil nok bli mest bøker, men kanskje en spesiell severdighet eller to for å lokke folk, sier Mithassel, uten å røpe hvilke.

Gullfiskbolle

Reaksjonene rundt utbyggingen av det nye kultursentrumet i Bjørvika har ikke latt vente på seg. Flere eksperter uttalte seg kritisk til Dagbladet i høst, da den nye biblioteksfasaden stod klar. «Utdatert» og «lite fremoverlent» lyder kritikken. En mente også at gjennomsiktige flater og stål sender et dårlig klimabudskap, og en nostalgiker undertegnende har snakket med trekker frem at man kommer til å «føle seg som en gullfisk i en bolle med så mye glass».

Mithassel stiller seg ikke uforstående til kritikken:

– Man blir kanskje litt rotløs i alle bevegelsene og føler man trenger en stødig stolpe å holde fast i.

Kanskje har det digitale vakuumet og høy hastighet i folks liv gjort at vi lengter mer til fortiden, undrer han.

– Jeg tror folk kommer til å bli vilt begeistret for det nye, og skjønne at tiden har løpt fra dette. Dette bygget har gjort jobben sin, og nå skal vi inn i en samtid og en framtid på en mye bedre måte enn før.

– Det finnes jo mange eksempler på at folk glemmer veldig fort. Med unntak av kanskje Y-blokka, da, den skal det hardt gjøres å lett glemme.

– Det er nok sant. Om noen år er det kanskje ingen som snakker om dette. Men kanskje noen også setter seg ned med fakler og faner på trappe her ute – hvem vet?

Tomme hyller

Flere har også stilt seg kritiske til samlingen av operaen, Deichman og Nasjonalmuseet på samme sted. Men Mithassel er positiv:

– Fordelen er jo at man danner en form for kultursenter og setter en tydelig signatur på et område. Jeg har hørt et sted at hvis man skal starte skobutikk bør man etablere den ved siden av en annen skobutikk, da blir det et område folk kommer til for å kjøpe sko. En sånn type logikk kan man sikkert overføre til kulturinstitusjonene.

Erfaringer fra Finland, Danmark og Nederland tilsier dessuten at satsing på bibliotekene øker både antall brukere og lesegleden i befolkningen. Da Helsinkis nye biblioteksbygning Oodi åpnet for ganske nøyaktig et år siden, meldte bibliotekarene om fullstendig tomme hyller en måned senere. I bygget i Bjørvika håper man på to millioner besøkende i året – mellom 5000 og 7000 personer hver dag.

– Vi kommer nok til å få mye besøk der nede. Her har vi ikke mer besøk enn vi har i det lille lokalbiblioteket på Tøyen. Alle elsker at det finnes, men veldig få bruker det, poengterer Mithassel.

Å fylle lokalene på Arne Garborgs plass nummer 4 i anledning avskjedsseremoni blir likevel neppe en umulig kunst. Kanskje kommer Carmen Villain til å spille låta si med det passende navnet: «Observant Future».