Biblioteksjefen: – De siste 10 til 15 årene har vi endevendt denne tanken

­Trenger du en vinkelsliper? Skal du så frø? Reparere sykkelen? Møte venner, lage mat eller spille musikk?

Det er lenge siden bibliotekene begynte å tilby ting som PC-bruk, kopiering og utskrifter. Men at du kan låne frø, musikk, verktøy og friluftsutstyr, blant mye annet, eller at du kan lære deg å være DJ, sy klær, spille TV-spill og dra på konsert, er kanskje noe mange fortsatt ikke forbinder biblioteket med.

– Det er ikke lenger bare et boklager.

Det sier Knut Skansen, biblioteksjef i Deichman.

LES OGSÅ: Er det mulig å tenke i de nye bibliotekene?

Hvis man går til ordets etymologi, viser det til den opprinnelige bruken. Det greske ordet bibliotheke (biblio = bok og theke=lager), betyr nettopp det, et boklager, oppbevaringssted for bøker.

– Det er det biblioteket har vært hele veien. Et lager for bøker og kunnskap, sier Skansen.

– Men et moderne bibliotek er først og fremst et rom for mennesker. En møteplass. Et sted for dialog, debatt, samtaler, erfaringsutvekslinger, sier han.

– Det er et av de siste offentlige rommene som er igjen, bortsett fra parker og plasser i byen – hvor folk møtes helt på like fot, terskelfritt, og kan være sammen, uten at det er noen form for pengeutveksling eller økonomisk transaksjon inne i bildet.

Startet i USA

Deichman driver 22 biblioteker over hele Oslo. De er Norges største og eldste folkebibliotek, grunnlagt i 1785.

Skansen er biblioteksjef og etatsdirektør.

– Denne endringen av forståelsen av biblioteket som et rom for mennesker, og ikke for lagring av bøker, startet egentlig på 1890-tallet i USA, da Andrew Carnegie finansierte rundt 4000 bibliotek i USA.

– Dette gjorde han ut fra den forståelsen av at hvis du gir folk tilgang til kunnskap, kultur og litteratur, så vil alle som kommer inn og ut av det biblioteket være en bedre versjon av seg selv, sier han, og legger til:

– Men da kan du ikke lage et bibliotek som bare er fylt av bøker og uten plass til mennesker. Du må klare å finne plass til begge to.

Da Deichman ble etablert i 1785, etter testamentet til Carl Deichman, var det i mange år bare et akademisk bibliotek før Universitetet i Oslo etablerte Universitetsbiblioteket på 1840-tallet.

Fra 1860-tallet og fremover begynte Deichman å bli et offentlig tilbud i Oslo.

Oslo på bibliotek-kartet

– Men det som skjer på slutten av 1800-tallet, er at Haakon Nyhuus – en av mine forgjengere, noe jeg er veldig stolt av – reiser til USA og blir katalogsjef på Chicago Public Library.

Nyhuus kom fra Hadeland og var en del av Kristiania-bohemen i Oslo. I USA lærte han seg det som var i ferd med å bli utviklet som det moderne bibliotekvesen.

– Dette er det veldig få som vet, men det vi i dag oppfatter som det moderne bibliotekvesen i hele den vestlige verden og resten av verden stort sett, stammer fra USA. Det stammer fra Carnegie-bibliotekene. Så hvis du reiser til New York, så kan du gå til Carnegie Hall og høre musikk, men du kan også gå til Brooklyn Public Library og se et klassisk Carnegie-bibliotek.

Da Haakon Nyhuus kom tilbake til Oslo og ble biblioteksjef på Deichman, etablerte han det som den gang var hovedbiblioteket i Kristian IVs gate, i det som en gang ble kalt Eventyrgården, der Det Norske Teatret nå ligger.

– Men det som er det morsomme er at det biblioteket han da etablerte i Oslo var den gang et av de mest fremgangsrike, ambisiøse og moderne bibliotekene i Europa.

– Nå er vi på slutten av 1800-tallet, og på dette tidspunktet begynte folk å få tid og anledning til å lese. Haakon Nyhuus hadde lært bibliotekfaget i USA og klarte å omsette det til et moderne bibliotek i Kristian Kristian IVs gate; de mest moderne biblioteklokalene i hele Europa på 1890-tallet fantes der.

Oppbevaring av bøker

Etter hvert får man lovregulering av bibliotekvesenet, bibliotektilsynet, bibliotekloven og profesjonsutdanning.

– Noe av dette er veldig segmentert. Resultatet ble at Deichman som institusjon ble fullstendig rasert på mange måter i forhold til Haakon Nyhuus sine ideer.

På 20- og 30-tallet skjønner man at man trenger mer plass til biblioteket i Oslo, noe som til slutt resulterer i Hammersborg, som var hovedbiblioteket i Oslo i 83 år.

– Det som er det utrolig rare med denne historien, er at daværende biblioteksjef hentet inn en rådgiver fra Universitetsbiblioteket i Oslo, som selvfølgelig hadde sine meninger om hvordan et bibliotek skulle være. De klarte å bygge et utrolig gammeldags bibliotek, etter tysk tradisjon, det man kan kalle museumstradisjonen for bibliotek.

– Det var og er fortsatt et bygg med 70 prosent plass til bøker i lukkede magasin, og 30 prosent plass til mennesker for å lese og være sammen. Så man klarte i 1933 å åpne et bibliotek som var mer gammeldags enn det en biblioteket som Haakon Nyhuus hadde klart å etablere i Kristian IVs gate i 1894, sier Skansen.

Starten på Oslo kommunes barnehager

– Så skjer det noe rart på Grünerløkka.

Det finnes ett bibliotek i Oslo i dag som er et klassisk Carnegie-bibliotek, og det er Deichman Grunerløkka, forteller han. Det er dessuten det første formålsbygde biblioteket i Norge noensinne.

– Og i det biblioteket var det noen få mennesker, noen få bibliotekarer, som klarte å skjønne hva det bygget, huset og rommet egentlig representerte.

– Rikka Deinboll var en av de første som skjønte hvordan man skal formidle litteratur til barn.

Ifølge ham blir det biblioteket, i motsetning til resten av hele biblioteknettverket i Oslo, et veldig moderne bibliotek. Og Oslo kommunes barnehager starter der:

– Det hun gjorde var å si kjære foreldre, kom, sett igjen barna deres hos oss, vi skal lage lesestund og finne på masse moro. Og det gjorde de, selvfølgelig, mens de gikk og handlet og gjorde andre ting. Og fortsettelsen av det, ble de kommunale barnehagene.

– Det startet på Grünerløkka. Så barnehagene i Oslo startet gjennom bibliotektjenesten, sier han.

Revolusjonen

Ellers bar hele sektoren på denne tiden preg av den tyske tradisjonen, som er at biblioteket er et boklager.

Du kommer, låner en bok, og det er det. Og så går du ut.

– De siste 10-15 årene har vi stort sett endevendt denne tanken. Bjørvika er et veldig godt eksempel på det. Det er først og fremst et sosialt rom. Det er et rom for dialog, samtaler, debatter, alle mulige former for aktivitet.

Loven om folkebibliotek kom i 1985. I 2014 ble noe nytt lagt til. Formålet med biblioteket skulle nå ikke bare være å forvalte og låne ut bøker, men å aktivt formidle innholdet de låner ut. Bibliotekene skulle bli en møteplass for samtale og debatt.

– Vi som er ansatte på biblioteket er ikke vi som eier huset. Det er lånerne, sier Skansen.

– Vi er vertskap, vi er fasilitatoren, vi er de som skal legge til rette for at et offentlig ordskifte og offentlig aktivitet på alle mulige måter kan finnes sted.

Det problematiske

– Så det er ikke sånn at vi nødvendigvis bestemmer hva som finner sted i biblioteket. Det er det de som bruker biblioteket som bestemmer. Men her kommer vi selvfølgelig til noe av det vanskelige, som vi har sett eksempel på de siste ukene.

Tidligere i mai skulle forlaget Legatum Publishing arrangere samtale og pressekonferanse med den franske forfatteren Renauld Camus på Deichman Bjørvika.

Det var det mange som ikke likte, blant annet Deichman-ansatte, som ba biblioteket avlyse arrangementet. Bakgrunnen var at forlaget anklages for høyreekstremisme.

Skansen uttalte først at han ikke kan nekte utlån av rommet og viste til at det er organisasjonsfrihet og ytringsfrihet i Norge.

Bibliotekene låner ikke bare ut bøker, de låner også ut lokaler. Begge deler er et ledd i oppfyllelsen av Grunnloven § 100, 6. ledd: Å legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.

LES OGSÅ: Jurist om Deichman-bråket: – Det er helt uakseptabelt at de får definisjonsmakten

– Det er sånn at i det store åpne rommet, så er det ingen som har noen rett til å stå opp på en stol og ytre seg. Det kan de selvfølgelig gjøre, men hvis det plager omgivelsene, så blir de kastet ut. For det er ikke det biblioteket er til for. Men alle kan og skal kunne bruke våre rom til sin aktivitet. Og vi har masse, masse, masse rom i alle bibliotekene i Oslo hvor folk kan låne dem. Frivillig lag, organisasjoner og andre. Og det er en del av vårt oppdrag. Og hva som skjer inne i de rommene, det er ikke en del av mitt redaksjonelle ansvar.

– Det eneste jeg forutsetter, er at de som snakker inne i de rommene snakker innenfor norsk lov. Og hvis jeg blir oppmerksom på noe annet, så politianmelder jeg det.

– Når det gjelder Legatum, så er det sånn at min vurdering har vært at det har vært så mye uro rundt det arrangementet, og så mye sannsynlig uro i forhold til flertallet av de som skulle bruke det rommet – og nå snakker jeg ikke om det lille møterommet med biblioteket den dagen at jeg har valgt å si nei.

– Og så er det som mange har påpekt, med rette, at dette er problematisk. Og det forstår jeg.

Ingen transaksjoner

Så tilbake til alle funksjonene biblioteket nå har og at bibliotekarene ikke lenger ber besøkende om å være stille, men oppfordrer heller til samhandling og sosialt fellesskap.

«Hva skiller dette fra en hvilken som helst flyplass, eller et kjøpesenter – rent bortsett fra at veggene er dekket av bøker du har lov til å låne med deg hjem?» spør kommentator Anne Håskoll-Haugen i teksten «Er det mulig å tenke i de nye bibliotekene?» i Samtiden.

– Bibliotekene er et av veldig få rom vi har igjen hvor du kan komme uten formål og uten å betale noe, og samtidig være del av et fellesskap.