Publisert 2. september 2005.

Så langt har vi kommet til at regjeringsspørsmålet ikke er det viktigste. Det teller med, selvsagt, men det er ikke utslagsgivende. Landet kan styres av begge blokker og folket kan nok tåle en krise med skifte i perioden.

Dermed må vi se på sakene. På innholdet. Det er når vi nøster i denne tråden det er vanlig å komme til at hver nordmann trenger sitt eget parti. Noe av forklaringen på at det i fylkene stiller 15-16 partier.

For å gni det inn. Det er bare Oslofolk som kan stemme på Jens, Kristin og Carl. Alle andre må se nøye på sine stortingskandidater og være forberedt på at de kan komme til å stemme inn «backbenchere».

Gjør en test, kjære leser. Hvor mange av navnene på dagens representanter fra ditt eget fylke kjenner du til? Ikke så mange, antar jeg.

Hva er så de viktigste sakene? Det vet vi mye om. Målinger har funnet ut at eldreomsorg, helse, skole, skatt, sysselsetting og skikkelige saker ligger på topp. Vi velgere er fornuftige. Vi tar utgangspunkt i våre egne erfaringer. Men vi er ikke så ensidig saksfokusert når det kommer til stykket. Vi har litt sans for helheten også. Det er håp for samfunnsborgeren.

Jeg er redd vi får en konkurranse om hvem som er villig til å bruke mest penger. Hver gang en politiker lover det under valgkampen, setter jeg et minus ved hans parti. Den som kan invitere til samarbeid, åpne for nye løsninger, tenke utradisjonelt og er villig til å prioritere, vil vekke min nysgjerrighet.

Kort sagt, en tviler selger ikke stemmen sin!

Noen velgere er av den enkle sorten som uansett setter sin hjertesak i høysetet. Partier som frir til disse risikerer å støte tvileren fra seg. Den frelste politikeren som brenner for en sak sier som regel ikke hva han er nødt til å nedprioritere.

Sagt på en annen måte: Konkret betyr et løfte om å beskytte norsk næringsliv med alle midler at det blir vanskeligere for helsesektoren og befolkningen i utviklingsland, fordi man må bruke mange penger på subsidier og stenge ute fattige lands produkter.

Nei, sakene ser heller ikke ut til å bli avgjørende for meg i valg av parti. De spiller inn, men det er ikke noen enkle hovedsaker av stor betydning det dreier seg om denne gang.

Jeg må gå dypere, til verdiene, og lenger fram, til å se på hvilken retning for samfunnsutviklingen vi inviteres til å støtte. Og da dukker det opp noe interessant.

Hva vil vi med samfunnet?

Verdier og visjoner vil telle mye for meg ved valget. Hva bygger partiene på?

Som tviler er det ikke lett å se at noen partier hever seg over de andre. Jeg skrev i boken Arbeiderpartiets valg at «ørnen blant partiene har landet, men det smaker ikke fugl av de andre».

Jo, jeg vet at de fleste partier har et verdisyn, noen et eget avsnitt i programmet, andre pene brosjyrer. Men knapt noen har verdier de står og faller på. KrF har i regjering åpnet ølkranene og tillatt mange flere polutsalg. Ap selger ut felles eiendom. Høyre veksler verdier inn i penger. Republikanerne i SV vil vandre på slottet.

Som Rolf Just Nilsen sa i sin geniale parodi på Einar Gerhardsen: «Jeg har ikke bare et grunnsyn som holder i bunn og grunn, men også et gangsyn som skifter fra gang til gang.»

Når verdiene blir ulne og drukner i kompromisset, overtar andre mål å styre etter. I dag skal alt være målbart. Journalistene henger seg på og skal ha konkrete tall og prosenter. Etter hvert blir politikken kvantitativ mer enn kvalitativ. Hvem har bevilget mest?

Richard Layard, professor ved London School of Economics, har skrevet en bok som heter Happiness. Hans poeng er at materiell rikdom over et visst nivå ikke har gjort oss lykkeligere. Men han går videre og diskuterer om vi ikke snart kan begynne å styre samfunnet mot det som gjør menneskene lykkelige. Han mener det er mulig. Det mener jeg også.

Dermed har tvileren skaffet seg et grunnlag for å vurdere kandidatene ved årets valg. Hvem vil, og kan, gjøre samfunnsborgerne lykkelige? Svarene vil ikke (bare) avhenge av personlige følelser, men også av en rekke forhold som gjør oss selv og andre gladere, tryggere og rausere. Det betyr at tilbud til barna, gode oppvekstvilkår, ren natur og tilgang til behandling er viktigere enn innslagspunktet for toppskatten og fartsgrense på 120 km/t.

Våre egne inntekter slåss vi om hvert år i tariffoppgjør, i bedriften, i markedet. Politikken må handle om våre felles inntekter og hvordan de benyttes klokt. Den som har tenkt å få min stemme må verken friste med flere offentlige goder enn de andre, eller med lavere skatt. Jeg vil gi tillit til den som finner en fornuftig blanding mellom utgifter og inntekter og gir inntrykk av å forvalte pengene på en klok måte.

Siden alle politikere har vent seg – og oss velgere – til å benytte stadig mer av oljepengene, er vi blitt ute av stand til å se den kloke politiker som forvalter våre felles ressurser på lang sikt.

Hvor er partiet som tør å vise veien til lykke, moderat velstand og klokskap?

Oversikt over alle publiserte artikler.