Byråer bør kvalitetsrangere mediene

Det er på tide at næringslivets system for vurdering av virksomheters kredittverdighet overføres på journalistikk, mener journalist Edward Lucas i nyhetsmagasinet The Economist. Dersom publikum kunne få uavhengig informasjon om hvor nøyaktige og etterrettelige de ulike mediene er, ville redaksjonene fått nye insentiver til å konkurrere på kvalitet.

I dag er situasjonen motsatt, mener Lucas, som presenterte det ukonvensjonelle forslaget på en internasjonal mediekonferanse i regi av den svenske Ax:son Johnson-stiftelsen i juni. Kvaliteten på journalistikken er dalende, hevdes det. En viktig årsak er at publikum ikke belønner redaksjoner som legger ned ekstra innsats for å sikre nøyaktig og etterrettelig informasjon. Det kan med andre ord se ut til at markedet ikke fungerer – det leverer ikke kvalitet.

The Economists grunnsyn er en tro på frie markeders fortreffelighet, og Lucas’ forslag innebærer da også å bruke markedsmekanismer for å løse problemet. «Kvalitetsvurderings-byråene» skal gå medienes rapporter etter i sømmene, finne ut hva som holder mål og hvor redaksjonene har bommet. Deretter vil Aftenposten, Dagens Næringsliv, Mandag Morgen og de andre gis karakterer på en nådeløs skala. Dette vil påvirke publikums valg, og konsumentpress vil drive kvaliteten i været, lyder resonnementet.

Kvalitetskonkurransen er imidlertid til stede også i dag, påpekte professor i journalistikk Roy Greenslade i en kommentar til Lucas – nærmere bestemt på feltet næringslivsjournalistikk. Det er området hvor de gamle kvalitetsstandardene har overlevd, mener han. Årsaken er at næringslivet ikke ville akseptere en lavere standard. Altså en form for markedspress.

Ideen om rating av medier kan ses som del av en akselererende internasjonal mediekritisk trend. Journalister og redaktører kikkes i kortene som aldri før. En årsak er at web-teknologien gir amatørskribenter av alle slag muligheten til å ytre seg på nettet. Der journalistene tidligere kontrollerte medienes distribusjonskanaler, har de nå fått konkurranse nedenfra. Noen bruker den nye ikke-redigerte friheten til å overvåke og kritisere det journalistene produserer. Slike weblogger med kritikk av medier for politisk vridd dekning og fakta-forvrengning kalles gjerne «watchblogs». Enkelte skribenter har tatt konseptet helt ut og konsentrerer seg kun om én journalist eller avis. Eksempler på watchblogs er http://www.thatliberalmedia.com/ og casadelogo.typepad.com/factesque. Mediekritikk er også på mote blant organisasjoner og lobbygrupper, ofte som del av arbeidet med å fremme en bestemt politisk dagsorden.

Spørsmålet er hvordan mediene vil reagere på at publikum begynner å oppføre seg som journalister. Et konstruktivt svar er å utnevne egne leserombud, som skal være uavhengig av redaksjonen, kunne granske den og besvare spørsmål fra leserne. Bergens Tidende opprettet som første norske redaksjon en slik stilling i mai. Leserombud Terje Angelshaug holder sine rapporter i en langt mer ydmyk tone enn det som er vanlig fra journalister. En artikkel han skrev i mai ble avsluttet slik: «...lesere opplever at noen journalister lar egne meninger bestemme nyhetsdekningen av enkelte saker. Hvis det er slik, bør BT rydde opp i det. Jeg vet ikke hvor utbredt denne oppfatningen er blant dere lesere, men jeg er svært interessert i å høre fra dere om dette.» Slike initiativer er trolig bare begynnelsen på en større åpenhet om medienes metoder.