TIDSSKRIFT FOR POLITIKK, LITTERATUR OG SAMFUNNSSPØRSMÅL
Marit Råbu og Karsten Hytten
Norsk Presseforbund reviderer i år selvmordsparagrafen i Vær Varsomplakaten (VVP). Mandag 13. juni kom forslaget til ny formulering. Det er på tide med en selvmordsparagraf som sier noe om hvordan selvmord bør omtales. Den foreslåtte endringen er etter vår mening ikke konkret og retningsgivende nok for et så potensielt helsefarlig område som selvmordsomtale.
PFU godkjente i april, med henvisning til forventningen om ny selvmordsparagraf, en serie reportasjer i Dagbladet som etter vår mening bryter med en rekke paragrafer i VVP, og så godt som alle helsefaglige råd for selvmordsomtale. Vi ønsker å bidra med informasjon og refleksjon om hvordan selvmord kan omtales i mediene på måter som tar hensyn både til medienes krav om åpenhet, og helseetikkens krav om ikke å skade.
Psykisk lidelse oftest årsak
Selvmord er en av de mest tragiske og voldsomme måter å avslutte livet på. Selvmordstallene i Norge har vært lave sammenliknet med de andre nordiske landene. På 1970- og 80-tallet skjedde en betydelig økning i antall selvmord i Norge, spesielt blant unge mennesker, mens selvmordstallene sank med ca 25 % på 1990-tallet. Årsakene til enkeltselvmord er komplekse og sammensatte, det samme gjelder svingninger i selvmordsraten på samfunnsplan. I 2003 var det drøyt 500 registrerte selvmord i Norge.
Den viktigste enkeltårsak til selvmord er psykisk lidelse, spesielt depresjon. Det veloverveide, «rasjonelle» selvmord forekommer sjelden. Ungdom er mer impulsive enn voksne, og selvmord blant unge kommer oftere overraskende på omgivelsene. Selvmord blant innlagte pasienter har forekommet så lenge det har eksistert institusjoner. Vi har ikke tall for selvmord blant innlagte pasienter, men trolig har det skjedd en økning av selvmord i tilknytning til innleggelse ved psykiatrisk institusjon. Dette kan henge sammen med at antall behandlingsplasser er blitt kraftig redusert, samtidig som antall pasienter behandlet har steget, og behandlingstiden for den enkelte pasient dermed er betydelig redusert. I tillegg har institusjonene utviklet seg i retning av større respekt for pasienters selvbestemmelse, og dermed mindre overvåking og kontroll.
Omtale av selvmord
At selvmord eller selvmordsforsøk som hovedregel ikke skal omtales i pressen, har vært nedfelt i pressens Vær Varsom-plakat siden den ble til i 1936. Begrunnelsen for forsiktigheten har vært tabuet knyttet til selvmord, og kunnskap om at offentlig omtale av selvmord kan ha en smitteeffekt. Vi er glade for at tabuet knyttet til selvmord er svekket, og at selvmord kan gjøres til tema i offentligheten. Mediene har en viktig rolle når det gjelder å opplyse om risikofaktorer for selvmord, og å påvirke holdninger.
Det er imidlertid svært viktig at selvmord blir omtalt på måter som tar hensyn til både pressefaglig og helsefaglig etikk. Fra et helsefaglig perspektiv vil vi fremheve at det er særlig viktig å omtale selvmord på måter som ikke bidrar til flere selvmordshandlinger. Det er også viktig å omtale selvmord på måter som ivaretar personvernet til mennesker som er døde som følge av selvmord, og som tar hensyn til alle etterlatte etter selvmord, inkludert avdødes behandlere.
Helseetikk
Helsefaglig virksomhet er regulert av helselovene. Sentralt i lovverket er krav om forsvarlighet, taushetsplikt og dokumentasjonsplikt. Psykologer og leger har sine fagetiske prinsipper som forvaltes av profesjonsforeningene. I mange tilfeller vil fagetikken være strengere enn loven. Leger og psykologer læres opp i fagetisk refleksjon, og det forutsettes at man tar ansvar for kontinuerlig selvstendig etisk refleksjon knyttet til egen praksis. Sentrale etiske idealer handler om å bruke sin kompetanse til beste for pasienten, vise respekt for pasienters rettigheter, verdighet og integritet, samt aldri å påføre skade.
Presseetikk
De ulike presseetiske prinsippene er nedfelt i VVP. VVPs hovedbudskap er: «Ord og bilder er mektige våpen! Misbruk dem ikke». Presseetiske prinsipper handler om ytringsfrihet, å beskytte enkeltmennesker mot maktovergrep, og å avdekke kritikkverdige forhold. Mediene har et ideal om å bruke flere kilder, og å utvise kildekritikk, saklighet og omtanke.
Helseetikk versus presseetikk
Når det gjelder omtale av selvmord i pressen kan det ut se ut til at helseetiske og presseetiske hensyn kan stå i motsetning til hverandre. Å gi ytringsmulighet til pårørende kan for eksempel vanskeliggjøre flerkildebruk på grunn av helsearbeideres taushetsplikt og fagetikk. Videre kan enkeltoppslag om selvmord som har til hensikt å avdekke kritikkverdige forhold, stå i motsetning til et prinsipp om ikke å skade mennesker som står i fare for selv å begå selvmord (selvmordssmitte). Disse og andre etiske dilemmaer er lite diskutert i norske medier. Vi har i en aktuell sak erfart at pressefolk ikke nødvendigvis ser verdien av helsefaglige råd.
Faren for smitte
De fleste mennesker som vurderer selvmord er preget av ambivalens. De både vil og vil ikke dø. Fremstillinger av selvmord i mediene er en faktor som kan påvirke sårbare mennesker i retning av aktive selvmordshandlinger. Dette er et vel etablert faktum i selvmordsforskning. Når mediene har beskrevet konkrete selvmord, særlig hvis oppslagene er store og gjentatte og selvmordsmetoden er konkret beskrevet, er det dokumentert høyere selvmordsrater etter oppslaget. Faren for smitte gjelder særlig ungdom og psykiatriske pasienter.
Som ledd i en stor satsning på forebygging av selvmord, utarbeidet en internasjonal gruppe selvmordsforskere på oppdrag fra Verdens Helseorganisasjon (WHO) i 2000 et rådgivende dokument for omtale av selvmord i mediene. I dette dokumentet oppsummeres noe av forskningen på sammenhengen mellom medieomtale og selvmord, og forskerne utformet noen konkrete råd til mediene for omtale av selvmord.
Det anbefales å:
• samarbeide tett med fagfolk med hensyn til hvordan fakta presenteres.
• referere til selvmord som et fullbyrdet selvmord, ikke som et vellykket selvmord.
• bare gjengi relevante fakta, og bare inne i avisen.
• fremheve alternativer til selvmord.
• opplyse om instanser hvor mennesker med selvmordstanker kan søke hjelp.
• opplyse om risikofaktorer.
Det frarådes å:
• presentere selvmord på førstesiden.
• gjengi fotografier og selvmordsbrev.
• gjengi konkrete beskrivelser av selvmordsmetode.
• presentere forenklede årsaksforklaringer.
• omtale selvmord på en sensasjonspreget eller romantiserende måte.
• beskylde noen for selvmordet.
• benytte religiøse eller kulturelle stereotypier.
En del land har etablert konkrete retningslinjer for selvmordsomtale i mediene. I Østerrike og Sveits er det blitt gjennomført evalueringer av innføringen av medieretningslinjer for selvmordsomtale, med dokumentert nedgang i antall selvmord etter innføringen av retningslinjene. Det er således god selvmordsforebyggelse å undervise journalister, redaktører, film- og tv-produsenter om selvmordssmitte. Dette beskrives i en stor og anerkjent oversiktsartikkel (Madelyn Gould, 2001) med 101 referanser om temaet, hvor det gis følgende anbefalinger for å minimere risikoen for selvmordssmitte:
1. Spør om selvmordet har nyhetsinteresse.
2. Ikke fremstill selvmordet som en mystisk handling begått av en ellers sunn og velfungerende person.
3. Tydeliggjør at selvmord oftest er en fatal komplikasjon av ulike typer psykisk lidelse som sannsynligvis kunne vært mulig å behandle.
4. Ikke fremstill selvmord som fornuftig problemløsning.
5. Ikke fremstill selvmord heroisk eller romantisk.
6. Vis forsiktighet med bilder av avdøde og/eller sørgende pårørende og venner for å unngå overidentifikasjon med offeret og glorifisering av død.
7. Unngå detaljert beskrivelse av metode og sted for selvmordet.
8. Unngå førstesideoppslag. Begrens størrelse, lengde og antall historier om et enkeltselvmord.
9. Vær kritisk med overskrifter. Ellers gode og ansvarlige reportasjer kan ødelegges av sensasjonspregete og urimelige overskrifter.
10. Gi opplysning om tilgjengelig behandling.
Selvmord i Dagbladet
Dagbladet brakte i februar i år en dypt tragisk historie om en ung kvinne som begikk selvmord mens hun var innlagt på sykehus. Den første reportasjen 8. februar var slått opp på førstesiden, i tillegg til fem sider inne i avisen. Gjennom de neste ukene fulgte Dagbladet opp med nesten daglige oppslag, kommentarartikler og ledere. Forsiden 8. februar viste bilde av avdøde under teksten i krigstyper: «Legene trodde henne ikke», «DOKUMENT: Les om NNs fortvilte kamp», «TOK SITT EGET LIV på akuttmottaket».
Bilde og tekst forteller en historie: En vital ung kvinne er død, hun har hatt en fortvilt kamp mot legene som ikke trodde på henne. Mange lesere vil bare ha sett dette oppslaget. Den mest nærliggende tolkningen er at den unge kvinnen er død på grunn av legene. Denne forsiden brukte Dagbladet gang på gang i de påfølgende reportasjene, og forsiden fortsetter å fortelle sin historie. Inne i avisen beskrives selvmordsmetoden konkret og detaljert. Avdødes mor, en venninne og mors advokat er avbildet og intervjuet.
I reportasjen siteres det fra pasientjournal og sykepleiedokumentasjon, og psykologen bebreides for å ha gjort en gal selvmordsvurdering. På bakgrunn av at venninnen var til stede under en samtale med pasienten, er det laget en dramatisert fremstilling av en samtale med pasienten i dialogs form, hvor en psykolog og en overlege siteres fritt etter venninnens hukommelse og opplevelse. Legen og psykologen fremstilles som ufølsomme og grusomme, og dette settes i sammenheng med at pasienten begikk selvmord. I forbindelse med det første oppslaget er ledere ved sykehuset intervjuet, men de viser til taushetsplikten, og kommenterer ikke den konkrete saken.
Dagen etter hadde Dagbladet et oppslag over to sider, med et stort bilde av avdøde. Overskriften er: «Ei uke er lang tid i psykiatrien, sa legene til NN. Samme kveld tok hun livet sitt».
Det er som om dette utsagnet fra legene er forklaringen på selvmordet. Ingressen lyder slik: «Da hun skulle skrives ut etter ti døgn, tryglet NN om å få bli på akuttmottaket. 'Ei uke er lang tid i psykiatrien,' svarte legene. Samme kveld tok hun livet sitt.» Billedteksten er slik: «DØDE: NN (19) advarte legene på den akuttpsykiatriske avdelingen om at 'Sender dere meg ut herfra, går det galt. Det vet jeg'. Hun ble ikke hørt.» Budskapet avisen formidler er at pasienten ble avvist og ikke hørt av dumme/kyniske leger, og dette var årsaken til at hun døde.
Dagbladets reportasjer bryter med de fleste helsefaglige råd for omtale av selvmord. Oppslaget er gitt sensasjonspreg og er slått opp på førstesiden, og historien fortelles dag etter dag. Det gjengis flere bilder av avdøde og pårørende, selvmordsmetoden er beskrevet konkret og detaljert, årsaken til selvmordet er entydiggjort, og skylden plasseres hos fagfolkene på sykehuset. Ingenting tyder på at journalisten har søkt råd hos fagfolk før oppslaget, og det gis ingen råd til mennesker som sliter med selvmordstanker. Avdøde var både ungdom og psykiatrisk pasient, og slik lett å identifisere seg med for ungdom og psykiatriske pasienter, som er de gruppene som er mest sårbare for selvmordssmitte.
Forsøk på mediedebatt
En av artikkelforfatterne skrev sammen med en journalist en kronikk i Dagbladet hvor det dels ble informert om selvmord blant pasienter generelt (den viktigste risikofaktor for selvmord er psykisk lidelse), om det komplekse og vanskelige i å vurdere selvmordsfare (en selvmordsvurdering vil alltid være preget av usikkerhet) og om forekomst av selvmord i sykehus (psykisk lidelse kan være dødelig og nedbygging av sengeplasser i psykiatrien har gått for langt). Dels tok kronikken for seg problematiske sider ved Dagbladets reportasje: Faren for selvmordssmitte, demonisering av fagfolk med påfølgende utrygghet hos pasienter og pårørende, redusert rekruttering til arbeid i akuttpsykiatri, enkildejournalistikk, ubalansert bruk av sykejournal. Det ble understreket at Dagbladets reportasje ikke dreide seg om systemkritikk, men om personkritikk, og at behandlerne ikke kunne imøtegå reportasjen ut fra fagetiske vurderinger: Det finnes forhold i pasienters liv som har betydning for en selvmordsprosess, og som ikke hører hjemme i det offentlige rom.
Dette innspillet ble kraftig imøtegått av Dagbladet på leder- og kommentarplass. Kronikken ble karakterisert som en «formidabel overreaksjon», og det ble hevdet at fagfolk i psykiatrien «senker bommene» bak taushetsplikten på refleks, og skyver pasientene foran seg. Artikkelforfatteren ble tillagt synspunkter og holdninger han ikke har – som å være proteksjonistisk i forhold til et system som er redd for kritikk («psykiatriens selvforsvar»), og som en som ikke vil lytte til pårørende. Ifølge Dagbladet er psykiatrien preget av taushet, og hensynet til taushetsplikten er «et hensyn som i sin ytterste konsekvens vil unnta store deler av helsevesenet fra pressens søkelys». Dagbladet ønsket å sette søkelys på «et system som setter menneskeliv i fare».
Dagbladets debattmetode – karakteriseringer, liten vilje til dialog, å tillegge den andre part synspunkter og holdninger for så å kritisere disse – bidro i våre øyne til å motvirke den åpenheten avisen påberoper seg å ville fremme.
Selvmord i PFU
Dagbladets reportasjer ble klaget inn for Pressens Faglige Utvalg (PFU). Bakgrunnen for klagen var både fare for selvmordssmitte, avdødes mangelfullt ivaretatte personvern, faktafeil og sitatfusk i reportasjene, samt grove beskyldninger rettet mot fagfolkene. Vi kan vanskelig tenke oss grovere beskyldninger enn å skulle ha vært grusom mot et menneske som man var satt til å hjelpe, og skyldig i at hun er død.
PFU fikk tilsendt artikkelen med rådene fra WHO vedrørende selvmordsomtale og alle innlegg i Dagbladet om saken. PFU fikk informasjon om at klagerne kjente til konkrete tilfeller av selvmordshandlinger som erfarne klinikere vurderte som direkte følger av Dagbladets oppslag.
Dagbladet påberopte seg å ha flere kilder, siden de hadde fått kopi av sykehusets dokumenter fra pårørende. Dagbladet kunne ha lagt disse fram for PFU, men unnlot å gjøre det. Klageren, som hadde forfattet store deler av journalen, ble av Helsetilsynet advart mot å bryte taushetsplikten overfor PFU. Dermed fikk ikke PFU innsyn i viktige sider ved pasientens lidelse, hennes relasjoner og behandlingen hun fikk. Dagbladet påsto at det de hadde utelatt fra journalen bare var trivialiteter, noe som stod i sterk kontrast til klagerens vurdering. Klageren kunne ha styrket sin klage mot Dagbladreportasjen ved å la PFU få hele journalen, men ville da risikert kritikk fra Helsetilsynet.
Uttalelsen fra PFU
PFU konkluderte med at Dagbladet ikke hadde brutt god presseskikk, til tross for at gjeldende § 4.9 i VVP fortsatt lyder: «Selvmord og selvmordsforsøk skal som hovedregel ikke omtales».
Dagbladet fikk kritikk av PFU på to punkter:
• «Samtidig hviler det et stort ansvar på pressen når det gjelder å veie omtalen opp mot risikoen for smitteeffekt. I denne sammenheng kunne detaljeringsgraden i artikkelens beskrivelser med fordel vært redusert».
• «Utvalget kan forstå den belastning omtalen har vært for de berørte ved sykehuset, og vil advare mot å gi reportasjer av denne art en form som uberettiget skaper inntrykk av at fagpersonale kan ha skyld i det som har hendt».
Når det gjelder journalen som kilde, nøyer PFU seg med å konstatere at klager og Dagbladet «har ulik oppfatning».
PFU viser i uttalelsen sin til at regelen om selvmordsomtale i VVP «er under revurdering og at holdningene til selvmord og selvmordsforsøk de siste årene har endret seg», og dette blir et premiss for konklusjonen.
«Dommen» fra PFU falt 26. april. PFU-medlem Trygve Wyller forklarte på Dagsnytt at PFU mener det er viktig å gi pårørende en stemme.
Selv om PFU i sin redegjørelse kom med noen kritiske kommentarer, er det PFUs konklusjon som blir stående: Dagbladet har ikke brutt god presseskikk. PFUs uttalelse innebærer legitimitet til en pressepraksis som bryter med så å si alle internasjonalt anerkjente helsefaglige råd for hvordan selvmord bør behandles i mediene.
Den nye selvmordsparagrafen
Den nye regelen skal vedtas i november i år, og følgende formulering ble denne uken foreslått av styret i Norsk Presseforbund som erstatning for den gamle selvmordsparagrafen:
Vær varsom ved omtale av selvmord og selvmordsforsøk. Unngå omtale av metode eller andre forhold rundt selvmordet eller selvmordsforsøket som ikke er nødvendig for å oppfylle allmenne informasjonsbehov.
Vi slutter oss til betydningen av å ikke omtale unødvendige forhold omkring selvmord, spesielt ikke metode. Forslaget til formulering er imidlertid for lite konkret, og dekker i for liten grad farene ved selvmordsomtale. Det er uklart hva som menes med «allmenne informasjonsbehov», og vi forstår ikke behovet for å bruke plass i selvmordsparagrafen til dette begrepet. Det er et åpenbart informasjonsbehov når det gjelder selvmordsfenomenet generelt, og viktig å informere om og debattere selvmord som samfunnsproblem. Spørsmål knyttet til hvordan forstå selvmord, hvordan forhindre selvmord, og hvordan identifisere risiko for selvmord trenger oppmerksomhet i media, også som kritisk helsejournalistikk. Hva som er allmenne informasjonsbehov når det gjelder omtale av enkeltselvmord trenger kritisk drøftelse. Det er særlig omtale av enkeltselvmord som utgjør risiko for selvmordssmitte. En bedre formulering av selvmordsparagrafen ville derfor være for eksempel:
Vær varsom ved omtale av konkrete selvmord og selvmordsforsøk. Unngå omtale av metode og sted. Unngå sensasjonspreg, enkle årsaker og skyldplassering, samt store og gjentatte oppslag.
Vi mener at Norsk Presseforbund i tillegg til paragrafen i VVP bør utarbeide særskilte medieretningslinjer for selvmordsomtale. Vi anbefaler at komiteen som arbeider med den nye selvmordsparagrafen undersøker hvordan man med godt resultat har gjennomført dette i enkelte andre land. Det vil være viktig at Presseforbundet og PFU, som forvalter Vær Varsom-plakaten, forholder seg til helsefaglige råd, og bruker disse i vurderingene av hva slags type oppslag som representerer god presseskikk.
Åpenhet i psykiatrien
Innledningsvis utdypet vi faren for selvmordssmitte, som er den viktigste grunnen til å være varsom ved omtale av selvmord. Vi vil nå peke på noen flere dilemmaer knyttet til omtale av selvmord.
Vi ser positivt på at mediene bidrar til åpenhet om psykisk lidelse og psykiatrisk behandling, og bidrar gjerne selv, for eksempel med denne artikkelen. Det er både bra og nødvendig med kritisk helsejournalistikk. Den må imidlertid ikke være melodramatisk, enkildestyrt og uten kunnskap. Dette er særlig viktig når det gjelder et så vanskelig og smertefullt tema som selvmord.
Det er legitimt å stille spørsmål ved hvordan det er mulig at en pasient som er innlagt i en akuttpsykiatrisk avdeling, kan ha hatt anledning til å begå selvmord. Det kan gå an å drøfte dette offentlig på en forsvarlig måte, og det var blant annet det den ene artikkelforfatteren (Karsten Hytten) forsøkte å bidra til å belyse i sine innlegg i Dagbladet. Den eneste sikre måten å hindre at selvmord skjer i en sykehusavdeling, er kontinuerlig overvåking av pasienter som man vurderer som selvmordstruet. Tidvis har noen pasienter fast vakt i kortere eller lengre tidsperioder, nettopp for å hindre selvskading i den tiden pasienten vurderes å være i størst fare. Generelt er det et dilemma hvor mye man skal overvåke mennesker med selvmordstanker og mennesker som skader seg selv. Å overta ansvar versus å overlate ansvar til den det gjelder, er et kontinuerlig dilemma i all psykiatrisk behandling. Den psykologiske virkningen av å sette inn mye kontroll kan være at pasienter tar mindre ansvar for seg selv. Det har vært en klar intensjon i psykiatrisk behandling å respektere pasienters autonomi i så høy grad som mulig, og å redusere tvang, kontroll og overvåking. God behandling er først og fremst basert på tillit og samarbeid.
Alle helsefaglige beslutninger er basert på sannsynlighet, og dermed også på usikkerhet. Det er problematisk å si at en vurdering av selvmordsfare var feil på bakgrunn av resultatet. Det man kan forvente av fagfolk er at de bruker all sin kunnskap, erfaring og kontaktevne til å gjøre en så god vurdering av faren som mulig, og gir en behandling som er tilpasset lidelsen og den vurderte selvmordsfaren. Effektiv behandling av depresjon bidrar til å redusere forekomsten av selvmord. Men plassmangel og tidspress kan gjøre at rammene for god behandling strekkes. Her har behandlere og mediene felles sak i å si ifra og rette kritisk søkelys.
Generelt vil vi si at det i utgangspunktet er den psykiske lidelsen som er farlig, ikke behandlingssystemet. At det av og til skjer selvmord under innleggelse betyr ikke nødvendigvis at behandlerne har skylden. I både somatisk og psykiatrisk medisin er dødelighet noe helsepersonell må forholde seg til. Dessverre er enkelte psykiske lidelser og menneskelige kriser dødelige, selv om behandlingen har vært både omtenksom og profesjonell.
Vi vil i denne sammenheng også minne om at akuttpsykiatriske avdelinger trolig har mer innsyn enn noen andre sykehusavdelinger. Kontrollkommisjoner bestående av bl.a. jurister og representanter for pårørende og pasientorganisasjoner vurderer kontinuerlig at pasienter får sine rettigheter oppfylt. Fylkeslegen vurderer vedtak om tvangsbehandling, advokater er stadig i kontakt med pasienter og overleger/psykologspesialister i ankesaker omkring skjerming, innleggelser og andre tiltak.
Fylkeslege/Helsetilsyn gransker rutinemessig alle unaturlige dødsfall ved norske sykehus. Den omtalte saken er fortsatt til vurdering hos Helsetilsynet, som er den instans som skal ta stilling til om sykehusets behandling av avdøde har vært kritikkverdig. Vår vurdering av Dagbladets oppslag er uavhengig av om Helsetilsynet finner kritikkverdige forhold i denne saken.
Taushetsplikt og personvern
Taushetsplikten er lovpålagt, og den er til for å beskytte pasienters personvern og integritet. Taushetsplikten er svært innarbeidet i helsevesenet, og vi setter formodentlig pris på dette når vi selv trenger helsetjenester, ikke minst i det psykiske helsevernet.
Taushetsplikten er ikke til for å beskytte fagfolk i helsevesenet. Tvert om kan taushetsplikten kombinert med prinsippet om å ikke skade, hindre fagfolk i å beskytte seg mot grove beskyldninger fra for eksempel pressen.
Et menneskes personvern opphører ikke ved døden. Det er lite diskutert hvem eller hvilken instans som skal ivareta avdødes personvern. I den aktuelle saken har Dagbladet overlatt til pårørende og en venninne hva som skal sies om avdøde, og hva slags bilder som skal vises. Dagbladet har verken i avisdebatten eller i sine uttalelser til PFU berørt dilemmaer når det gjelder avdødes personvern.
I Dagbladets reportasje 8. februar kommer det fram at avdøde hele livet holdt skjult for alle hun kjente at hun var offer for seksuelle overgrep. Dagbladet forteller denne historien til hele landet. Det er en grenseløs eksponering av en smerte som avdøde hadde brukt alle krefter på å skjule. Vi vet ikke hvordan avdøde ville ha tenkt om sitt ettermæle, beskrevet som offer for seksuelle overgrep, og som offer for dårlige behandlere og dårlig behandling. Fagfolk kan ikke gi seg til å diskutere enkeltmenneskers største hemmeligheter og tyngste smerte i mediene, spesielt ikke når pasienten det gjelder er død.
Å gi pårørende en stemme
Det er viktig at pasienter og pårørende kan få komme til uttrykk offentlig, også med misnøye og klager. I denne saken kunne Dagbladet ha gitt mulighet for dette på en mer forsvarlig måte ved for eksempel å bringe et intervju med mor inne i avisen, hvor hun fikk uttrykke sin sorg og fremme sin anklage overfor sykehuset. Hennes stemme kunne ha kommet fram i offentligheten uten forsideoppslag, skandalisering, bilder av avdøde, utlevering av avdødes overgrepshistorie, klipping i pasientens sykejournal og dramatisert fremstilling av ufølsomme fagfolk.
De etterlatte
Alle dødsfall innebærer smertefulle tap, men å være etterlatt etter selvmord innebærer alltid en særdeles rystende og komplisert sorg. Ingen er forberedt på å bli rammet av en slik sorg. I tillegg til sjokk og sorg, som ved alle brå dødsfall, er det vanlig at etterlatte etter selvmord føler seg avvist og forlatt. Uventet for mange, men en vanlig reaksjon, er følelser av sinne mot den som er død: «Hvordan kunne han/hun gjøre dette mot oss?» Samtidig ligger det dypt forankret i kulturen vår at vi ikke skal bebreide en som er død. Følelser av sinne mot avdøde, sammen med tanker om at man selv kunne ha hindret selvmordet, hvis man bare hadde gjort slik eller så, kan bidra til skyldfølelse. Sterk skyldfølelse vil så å si alltid være til stede hos etterlatte etter selvmord. Skyldfølelsen kan være så overveldende at den ikke er til å bære. Det å være etterlatt etter selvmord gir f. eks. økt risiko for selv å begå selvmord. Å kjenne skam overfor omgivelsene er også vanlig hos etterlatte. Dette kan henge sammen med at det fortsatt er knyttet tabuer til selvmord. Det er viktig at etterlatte etter selvmord får støtte i sin vonde og vanskelige sorg, først og fremst fra sine nærmeste omgivelser. Etterlatte etter selvmord trenger å finne forklaringer på det som har hendt, og de trenger å få etablert en historie om hva som hendte, som det kan være mulig å leve videre med.
En problemstilling som må tas i betraktning, er hvordan pårørende som «står fram» i mediene vil vurdere en slik form for offentliggjøring når det har gått noe tid. Vår kliniske erfaring tilsier varsomhet fra journalisters side her. Mange som har stått frem med vanskelige personlige historier får problemer med det i ettertid. I den aktuelle saken sier mor i reportasjen at hun ønsker å stå fram med historien for at andre skal slippe å oppleve den samme sorgen. Paradokset er at oppslaget slik det ble utformet kan ha hatt den motsatte effekten.
Å møte mennesker i stor emosjonell krise krever mye av journalister både faglig og menneskelig. Hun/han må vise medmenneskelighet og innlevelse, og kommer nær kilden. Det kan bli en utfordring å bevare sin kildekritiske holdning, og å vurdere sine øvrige kilder på en måte som bidrar til at det journalistiske produktet viser tilstrekkelig saklighet og omtanke.
Fagfolk er også etterlatte
Det å arbeide i psykiatrien innebærer stort ansvar. Det må forventes at fagfolk tar dette ansvaret svært alvorlig. Å arbeide i psykiatrien innebærer også å knytte seg følelsesmessig til mennesker med stor psykisk smerte, og å leve med usikkerhet knyttet til egne faglige vurderinger. Å utrede og diagnostisere et menneske med psykisk lidelse vil aldri bli som å utrede et sykt hjerte eller en sliten lever. I tillegg til diagnostisering og behandling av lidelse handler psykisk helse i stor grad om hvordan det er å være et menneske i relasjon til andre mennesker under ulike livsbetingelser. Å møte den enkelte psykiatriske pasient handler alltid også om å møte et unikt menneske med både lidelse og ressurser i sin spesielle livssituasjon. Det aller verste psykologer og psykiatere kan oppleve på jobb, er å miste en pasient i selvmord. Medarbeidere i psykiatrien er mennesker, med alt det innebærer av sårbarhet. Det er kjent fra både forskning og klinisk erfaring at behandleres reaksjoner er svært like pårørendes reaksjoner, dvs. at behandlere også blir sittende igjen med stor sorg og stor skyldfølelse, og den faglige identiteten rammes. Disse reaksjonene vil disponere fagfolk for å påta seg skylden for det som har skjedd umiddelbart etter en tragedie. For behandlere i krise kan belastningen bli farlig stor når pressen lager dramatiske og demoniserende oppslag hvor skylden plasseres hos enkeltmennesker.
Helsefarlig mediepraksis
Etikk handler vanligvis om refleksjon omkring hvordan man kan handle mest mulig godt og riktig, ikke minst knyttet til dilemmaer hvor ulike hensyn står i motsetning til hverandre. I vår egen fagetiske opplæring er idealet selvstendig tenkning for å få til en best mulig praksis, også der hvor regler og prinsipper ikke strekker til. Vi har forstått at PFU forholder seg til svært avgrensede etiske dilemmaer. Dessverre har vi fått inntrykk av at journalisters og redaktørers forhold til presseetikken i denne og andre viktige saker ikke handler om å reflektere omkring dilemmaer for å få til en mest mulig fagetisk forsvarlig praksis, men snarere om hvordan man kan handle i strid med prinsippene på så finurlig vis at man unngår å få kritikk fra PFU. Anvendelsen av de presseetiske prinsippene fremstår slik nærmest som en omvendt etikk. Når PFU slår fast at et presseorgan ikke har brutt god presseskikk, gir det et skinn av etisk forsvarlighet. I vårt eksempel innebærer det legitimitet til en helsefarlig pressepraksis.
Både fagfolk i helsevesenet og pressefolk har ansvar for å bidra til å redusere utbredelsen av selvmord. Selvmord er et voldsomt og smertefullt tema, og det er mange hensyn å ta når selvmord skal omtales i mediene. Pressen har som oppgave å avdekke kritikkverdige forhold, men den kan utgjøre en helsefare når den lager selvmordsreportasjer som kan øke risikoen for selvmordshandlinger hos utsatte mennesker, og når den bedriver personkritikk uten tilstrekkelig saklighet og omtanke.
Vi vil derfor understreke betydningen av at selvmordsparagrafen blir så konkret og retningsgivende som mulig. I tillegg til Vær Varsom-plakatens selvmordsparagraf bør det etableres medieretningslinjer basert på sentrale helsefaglige råd for selvmordsomtale. Det er svært viktig at journalister som skriver om selvmord setter seg grundig inn i hvordan temaet kan behandles på måter som ikke bidrar til selvmordssmitte, men som snarere bidrar til å svekke tabuer knyttet til selvmord, og å hjelpe selvmordstruede mennesker og deres nærmeste.•
Debatt om artikkelen
Helsefarlig selvmordsomtale
Råby/Hytten i Tidsskrift for Den norske lægeforening, 20. oktober 05.
- Selvmordsparagrafen for lite konkret
Omtale på journalisten.no, 17. juni 05.
Selvmord i mediene
Omtale fra Norsk Psykologforening.
Litteratur
Gitlin, Michael J.: «A Psychiatrist’s Reaction to a Patient’s Suicide.», i The American Journal of Psychiatry, vol. 156, 1999, s. 1630-1634.
Gould, Madelyn: «Suicide and Media.», i Annals of the New York Academy of Sciences, vol. 932, 2001, s. 200-224.
Mehlum, Lars (red.): Tilbake til livet. Selvmordsforebygging i teori og praksis., Høyskole Forlaget, Oslo 1999.
Stack, Steven: «Suicide in the Media: A Quantitative Review of Studies Based on Nonfictional Stories», i Suicide and Life-Threatening Behaviour., vol. 35, 2005, s. 121-133.
Department of Mental Health, World Health Organization: Preventing Suicide, A resource for media professionals, Geneva 2000.
http://www.who.int/mental_health/media/en/426.pdf
Reporting on Suicide: Recommendations for the Media. American Foundation for Suicide Prevention, American Assosiation of Suicidology, Annenberg Public Policy Center, Washington 2001.
annenbergpublicpolicycenter.org/.../guidelines809.pdf
Om forfatterne
Marit Råbu (f. 1969). Psykolog – spesialist i klinisk psykologi. Har arbeidet i offentlig psykisk helsevern siden 1997.
Karsten Hytten (f.1953). Psykiater, dr.med. Arbeidet 14 år som overlege i offentlig psykiatri, nå i privat praksis. Leder ved Institutt for psykoterapi. HM Kongens gullmedalje for arbeid om ungdom og selvmord. Har bl.a. forsket på selvmord blant innlagte pasienter.
SAMTIDEN: TIDSSKRIFT FOR POLITIKK, LITTERATUR OG SAMFUNNSSPØRSMÅL