Solveig Østrem, en kvinnelig teologistipendiat fra Vestfold, har stått frem med sin tekst «Helvetes tekopp! Om kommunikasjon, levd liv og litteratur» i tidsskriftet Samtiden. I Aftenposten har hun gjentatt og utdypet sitt ubehag over å gjenkjenne seg selv i flere av Hanne Ørstaviks romaner, og hun har ytret ønske om å «reise en debatt om forfatterens makt til å definere den moralske grensen for hva som kan skrives i offentlige tekster – også i skjønnlitteratur».

Østrem kaller seg Ørstaviks «eksvenninne», og forteller i sitt essay at hun allerede for noen år siden forsøkte å dra i gang denne debatten i pressen, men da ble hennes tekster refusert. Men denne gangen har hun altså nådd frem i media. Med sin «Helvetes tekopp!» går hun i moralens navn løs på Hanne Ørstavik som person, tidligere venninne og kunstner, og på hennes «suverene rett» til å «henge ut» personer i sine romaner, i dette tilfelle henne selv. Østrem skriver at hun føler seg uthengt i tre av Ørstaviks romaner, og hun refererer til det nå brutte venninneforholdet de hadde da de begge var i tyveårene. I Ørstaviks roman fra 1999, Like sant som jeg er virkelig, mener Østrem å gjenkjenne seg selv i bipersonen og venninnen Karin, som hun mener er fremstilt som «endimensjonal, grunn og leende og fryktelig opptatt av Gud. En som ikke forsto seg på livets alvor og derfor ikke kunne innlemmes i hovedpersonens hemmeligheter». I romanen Uke 43 fra 2002 ser Østrem seg selv igjen, både i hovedpersonen Solveig (med samme navn og alder som henne selv, som arbeider på en høyskole i en mindre by) og også som venninnen og mentoren Hilde, Solveigs opphøyde forbilde. I Ørstaviks siste roman Presten finner Østrem det påfallende og ubehagelig at hovedpersonen Liv er doktorgradsstipendiat i teologi, igjen har samme alder som henne selv og bor i et utkantstrøk som hun selv gjør.

Stillheten
Etter et brudd kan det bli stille, det vet vi alle. Så også mellom Østrem og Ørstavik – det ble bare en ubehagelig stillhet igjen av noe som var viktig for to personer. Denne stillheten kan være smertefull å kjenne på, den trenger etter hvert et språk, en bearbeiding, en skrift. For Ørstavik, som ble forfatter, skulle skrift komme til å bety noe helt annet enn for Østrem som teolog. Gjennom ordene behandler Ørstavik sin personlige stillhet i et kunstnerisk rom. Med Østrem er det annerledes. Når hun nå ønsker sannhet og åpenhet, en slags offentlig «skrifting» fra Ørstaviks side, i moralens navn, slår hun dessverre bare hodet i en lukket bok.

Ørstavik har tatt vare på stillheten fra det brutte venninneforholdet, og ubehaget ved det. Hun har gjemt det, kanskje som en skatt, inne i seg. Nå, etter lang tid, er stillheten og ubehaget blitt bearbeidet og fått modne og blitt omformet til en annen historie, en forfatters fortelling, en fiksjon, et litterært verk – kunst.

Ubehaget har fått et annet uttrykk, stillheten har fått en form, og en litterær figurasjon lever sitt eget liv i noen bøker om uforløste følelser kvinner imellom, slik er det bare. Hos Ørstavik er språket svært presist, sterkt og nærværende, av og til rått. Hanne Ørstavik skriver om bruddet, om ubehaget, om stillheten i språket og kroppen. Kan man vente seg noe annet, Østrem? Du har gjenkjent deg selv, så flott! Er du ikke stolt? Har du vurdert simpelthen å le av det hele? Nei, Østrem vil absolutt ha en debatt, og hun vil ha den nå! Hennes ubehag har endelig fått sitt uttrykk, nå som makten ikke lenger ligger i de foldede hender, men kanskje heller hos den som fører pennen?

Makt
I de omtalte romanene finnes det, slik jeg leser dem, en skjev maktkonstellasjon mellom jeg-personen og den/de andre. Jeg-personen finner stadig ikke ordene for seg selv og sine følelser i forhold til omgivelsene. Det gjør at hun strever med sitt liv, hun får ikke sagt fra, tatt igjen, gjort seg synlig, alt det viktige for å være et helt menneske sammen med andre. Men hennes venninner er stadig sterkere, mektigere, og de har ikke minst kommet lenger enn henne selv i livet og i karrieren, lenger med seg selv.

Karin fremstilles som et forbilde for den litt yngre Johanne i Like sant som jeg er virkelig, hun er klok med et vakkert smil. Johanne sluker hennes ytre glød, så vel som hennes meninger, akkurat som Solveig i Uke 43 lenge forguder sin eldre kollega på høyskolen, mentoren Hilde, helt til illusjonen om henne sprekker og virkeligheten trer frem i lyset, grå og påtrengende som en regntung høstdag på Vestlandet.

Det blir sagt mye pent om disse venninnene, f.eks. i Like sant som jeg er virkelig: «Alle blir glade når Karin smiler, Karin skulle bare stå ved alteret og smile og det i seg selv ville være en velsignelse»¹. Østrem kunne ha levd godt og lenge på sin identifikasjon og gjenkjennelse i de mektige og visere venninnene som Ørstavik skriver frem i sitt romanunivers, skulle man tro. Men hvorfor nøyer hun seg ikke med det? Det er interessant! Ørstavik skriver også om hovedpersonen, psykologistudenten Johannes uforløste følelser i forhold til både moren og venninnen: «Det er så mye du ikke vet, Karin, tenkte jeg. Det er så mye jeg ikke kan fortelle. Det ville gå i stykker, sprekke, forsvinne. Miste all energi. Bli flatt og alminnelig, noe man bare kan snakke om med en venninne. For meg er det hele livet. Alt jeg har. Det jeg ikke forteller kan ikke bli ødelagt, da er det bedre å holde det inne.»². Nå vil Østrem inn i dette stillhetens rom som Ørstavik vet å beskytte, og hun vil rive ned veggene rundt «skjønnlitteraturens urørlighetssone»³. Hun vil ha grenser, klarhet, rettferdighet, lys og hun mener at «litteraturfolket er i utakt med oss andre»⁴. Men hvem er «oss andre»? Er det et «vi» som vet best?

Kunsten å tie
Østrem er her på farlig grunn. Hun vil ta tak i det hun definerer som overtramp og personlige utleveringer av seg selv i skjønnlitterære tekster hos Ørstavik, og i farten gjør hun seg skyldig i nettopp det hun mener hun selv er utsatt for, bare mer tydelig, langt mindre subtilt. Hun tråkker rett inn i den aller farligste sonen, refererer telefonsamtaler og presenterer en skitten utlevering av en tidligere venninne og forholdet de to imellom. Vi som leser kan bare konstatere at utenfor Ørstaviks rom av stillhet, erindring og skaperkraft, står nå en rasende og rettferdighetssøkende kvinnelig teolog og skriker ut sitt evangelium. Og det er ikke egentlig debatt hun vil ha, men rettferdighet for sin etikk, sin tro, seg selv. Hun vil absolutt inn i sin tidligere venninnes stillhet, hennes «urørlighetssone» (sitat Østrem), inn i det stille stedet hvor deres vennskap en gang fantes, der kunsten nå har tatt dets plass.

Å tie kan av og til være gull. Kunsten lever sitt eget liv, som myter, fiksjon, fortelling, den kan ikke åpnes for et unisont «alle», med samme sosiale, moralske eller for den saks skyld religiøse lover som gjelder i levd liv. Men hvis du ikke kan tie som Ørstavik, eller omskape ditt ubehag til kunst slik forfatteren gjør det, skrik gjerne høyere og mer, Østrem, for dette er det så mye krutt i at noen helt sikkert kan gjøre kunst av det. Vi gleder oss allerede til neste roman av Ørstavik med teologer, vanskelige kvinnerelasjoner, stillhet og opprør. I mellomtiden finnes det ubehag. Hvorfor ble det så stille? Hvor forsvant samværet, alle ordene som falt? Vi kan ikke alltid gjøre noe, the rest is silence.