Kristin Halvorsens regjeringsdrøm kan bli venstresidens mareritt. Et lyseblått Stoltenberg-styre vil legge veien åpen for Fremskrittspartiets mørkeblå maktambisjon. Vet SV-erne hva de er på vei inn i? Vet de hva som kan komme etter den lille lemenmarsjen mot regjeringskvartalet?

Det skal ikke holdes mot dem: Verken Kristin Halvorsen, Øystein Djupedal eller stoltenbergeren Jens kan sies å være working class heroes. Vi kunne saktens trenge noen her, på Bush og bin Ladens Planet of the Apes, men i mangel av helstøpte helter får vi forholde oss konstruktivt til hva den venstrepolitiske eliten faktisk har å tilby. Og i år står Solidaritetsregjering på menyen.

En politisk vekkelse har hjemsøkt landets sosialistiske venstreparti: regjeringsmakt! Vet de hva som venter hvis visjonen blir virkelighet? Hvis Stoltenberg får styre som sist, denne gang med SV surret til masten? Vi risikerer Den store lemenmarsjen i 2009. Vi risikerer et protestvalg som knuser venstresiden. Som virkeliggjør Carl I. Hagens visjon: Fremskrittpartiet i regjering.

Et radikalt alternativ?
«Stortingsvalget i 2005 kan bli det mest ideologiske i Norge på mange, mange år,» skrev Kristin Halvorsen i Dagbladet 28. november i fjor. Den mulige alliansen av SV, Sp og Ap er «et radikalt alternativ til en høyredominert regjering». Og Halvorsens parti er intet mindre enn «det kompromissløse ideologiske alternativet».

Sosialistisk. Ideologisk. Kompromissløst. Mens Bush bomber barn i Basra, Erna kveler kommuneøkonomien og Per-Kristian tar pensjonen fra arbeidsfolk, utfordrer den dynamiske duo Kristin og Øystein fryktløst borgerskapet slik bare et sosialistisk venstreparti kan. Halvorsen gir to eksempler på partiets sosialisme: Gjennom «det nærmeste vi har kommet revolusjon i Norge» har SV kjempet fram selvbestemt abort og gått i spissen for homofile og lesbiskes rettigheter. Her er SV kompromissløse. Men hvor ble det av kampen mot markedsliberalismen?

Kristin og Øystein sang med på de samme frihandelsnotene som resten av Vesten da Stortinget ratifiserte opprettelsen av Verdens handelsorganisasjon (WTO) i 1994. Senere kunngjorde Djupedal fra Stortingets talerstol at markedsliberalismen «har nok vunnet en knusende seier, og heller ikke er det mulig å se at det fins noe som helst som kan erstatte den -- kanskje heldigvis».¹ Ikke så verst kompromissløst. Men kanskje ikke akkurat det radikale alternativet som mange drømmer om under den reelt eksisterende markedsliberalismen, der 84 prosent av innbyggerne – fem milliarder mennesker – er henvist til å leve på 19 prosent av verdens inntekt?

Nå har vel Øystein Djupedal aldri vært noen Che Guevara. Og vi skal kanskje være glade for den smule kompromissløshet som tross alt fins – vi fikk jo partnerskapsloven i 1993 … Mulig det. Men problemet er at akkurat denne kombinasjonen – gradvis aksept av hovedtrekkene i nyliberalismens økonomiske politikk, kompensert med storstilt «verdimobilisering» for toleranse, homofili og andre saker som tilfeldigvis har det til felles at de aldri har skapt en søvnløs natt blant investorene på Wall Street – er forsøkt flere ganger det siste tiåret. Med katastrofale resultater.

Amerikansk lemenmarsj
Noe av det mest oppsiktsvekkende ved den nykonservative vekkelsen som har fått president George W. Bush nesten valgt og deretter gjenvalgt, er at den ekstreme rikmannspolitikken blir stemt til maktens tinde av dem som selv rammes av den. Av dem som en gang var Demokratenes kjernevelgere. Av arbeiderklassen.

Arbeiderklassevelgerne til Bush oppgir i valgdagsmålinger «verdispørsmål» som de viktigste. Kamp mot selvbestemt abort og nei til homofile ekteskap får arbeiderklassen til å svikte Demokratene. Men hvorfor?

Som Thomas Frank viser i bestselgeren What’s The Matter With America?, kan forklaringen være at partiet sviktet velgerne først. Den «moderniserte» politiske fløyen til Clinton og Gore har lenge «presset på for at partiet skal glemme arbeidervelgerne og konsentrere seg om å rekruttere velstående hvitsnipparbeidere med liberale holdninger i samfunnsspørsmål», skriver Frank.² I praksis betyr dette å flytte den økonomiske politikken litt til høyre. Og så litt til. Og så enda litt mer.

”Vi søkte en tredje vei som skulle være riktig for Amerika», skriver president Clintons økonomiske topprådgiver Joseph Stiglitz i boken The Roaring Nineties. Men utfallet, vedgår nobelprisvinneren, ble at «vi drev dereguleringen og reduksjonen av underskudd for langt».³ Partiet som skulle være på folkets side konkurrerte med pengepartiet om å tekkes næringslivet. Det som skulle være venstre viste seg å være ganske høyre. Denne nyliberalistiske konsensusen preger også Europa og Norge.

Stiglitz vedgår nå at «landet ville klart seg bedre om vi ikke hadde bukket under for dereguleringsmantraet så mye som vi gjorde».⁴ Too little, too late, Joseph! Da Demokratene tok de store økonomiske spørsmålene ut av den politiske debatten, og tilsluttet seg den nyliberalistiske «moderniseringens» konsensus, la de veien åpen for høyrepopulismens mobilisering av frustrerte arbeidsfolk - rundt spørsmål som kriminalitet, bensinpriser og trusselen fra «muslimske terrorister». Thomas Franks analyse er at ved å avstå fra enhver arbeiderklassepolitikk åpnet Clintons nyliberalisme det politiske terrenget for velgernes lemenmarsj til det skattekuttende, Israel-elskende, aborthatende Good ol' American family values-høyre.

Nå har de nykonservative makten. En ekstremt kapitalvennlig og velferdsfiendtlig politikk gjennomføres med støtte fra horder av arbeidsfolk. Og dessverre er ikke denne politiske lemenmarsjen noe særamerikansk fenomen.

Et fransk jordskjelv
«Jordskjelv», ropte forsida på Le Monde 22. april 2002. Den høyreekstreme Jean-Marie Le Pen hadde danket ut den sosialdemokratiske statsminister Lionel Jospin i første runde av det franske presidentvalget. Sjokkbølgen skapt av Nasjonal fronts velgere bredte seg over hele Europa. Vi får håpe Halvorsen, Stoltenberg og Haga fulgte med på tv den kvelden.

Jospins regjering av 1997 var en sentrum/venstre-allianse. Den lovet å demme opp for høyresidens privatisering og markedsliberalisme. Det franske kommunistpartiet var i SVs rolle, som juniorpartner til det dominerende Sosialistpartiet. Jospin var i det som kan bli Stoltenbergs rolle. Men fra lovnadene om mindre privatisering gikk han til å bli den mest-privatiserende statsminister i Frankrikes historie. Han skulle utfordre EUs nyliberalistiske nakketak på den økonomiske politikken. Det ble ikke noe av. I stedet ble han den første venstreorienterte statsminister i landets historie som satte ned inntektsskatten for de rike.

Jospin lovte et brudd med nyliberalismen, men leverte ikke. Regningen ble servert en skjebnesvanger kveld i april 2002: Hjemmesittingen økte fra 21 til 28 prosent. Le Pen og Nasjonal front vant 30 prosent av stemmene fra de arbeidsløse. Blant fabrikkarbeiderne fikk høyreekstremisten støtte fra 23 prosent, mot 16 prosent for taperen Jospin.

For Kommunistpartiet ble nedturen enda verre. Etter 9,9 prosents oppslutning i 1997, ble resultatet i 2002 3,4 prosent. Ved parlamentsvalget samme år karret partiet til seg 4,8 prosent. Regjeringsdeltakelsen førte den allerede vanskeligstilte organisasjonen inn i en dyp krise. Medlemstallet falt dramatisk, fra 274.000 i 1996 til 139.000 i 2001.

Og da den politiske katastrofen var et faktum, måtte hele den franske venstresiden mobilisere for høyresidens Jaques Chirac. Han knuste Le Pen i den avgjørende runden. Deretter tapte venstresiden parlamentsvalget så det sang. En høyredominert regjering tok over Frankrike. Hva hadde skjedd? «Problemet er, i bunn og grunn, klassesviket til de nye sosialistene i Frankrike», kommenterte sosiologiprofessor Loïc Wacquant i The Guardian få dager etter presidentvalget.

Fremskrittspartiets lange opptur
Er det tilfeldig at høyrepopulister som Jean-Marie Le Pen og Carl I. Hagen startet sin framgang samtidig som de sosialdemokratiske partiene marsjerte til høyre på 1980-tallet? Det er like lite tilfeldig som at George W. Bush nå sanker arbeiderstemmer som Demokratene før hadde monopol på.

Dette er et av de mest oppsiktsvekkende politiske fenomener i vår tid. Den nyliberalistiske ensrettingen av politikken skaper aggresjon og frustrasjon blant de mange som rammes, men når også venstrepartiene deltar i budsjettkutt og privatisering, fratas velgerne et synlig alternativ til venstre. Og da kan det gå virkelig ille. Joseph Stiglitz spør: «… hvis vi alle er tilhengere av markedsøkonomien, uhemmet av reguleringer, hva er det da som skiller høyresiden fra venstresiden, Demokratene fra Republikanerne?»⁵ Frps framgang kan tyde på at mange norske velgere har stilt samme spørsmål vedrørende Ap de siste 25 årene.

Frp er et parti som vil at alle «offentlige bestemmelser om overtidsarbeid fjernes». De vil legge ned Likestillingsombudet, fjerne pressestøtten, fjerne morsmålsopplæring for minoriteter i skole og barnehage. Dette er et mørkeblått parti som går mot landsdekkende tariffavtaler til fordel for «bedriftsmessige oppgjør» og en organisering av arbeidsmarkedet «etter markedsøkonomiske prinsipper», det vil si nettopp den tilstand av alles kamp mot alle som fagbevegelsen i sin tid ble opprettet for å motvirke.

Frp er et ekstremistisk parti som vil privatisere NRK, fjerne all offentlig støtte til teater, opera og kunstnere, avvikle filmstøtten, innføre betaling for boklån i bibliotekene og avvikle «den statlig tvungne u-hjelpen». Dessuten mener Frp at «det må vurderes å innføre begrensninger i streikeretten». Likevel har partiet på det meste mesket seg med støtte fra nær 40 prosent av LOs medlemmer på meningsmålingene.⁶

Ideologisk tomrom
Hvordan selger dette partiet seg til folk flest? Les Carl I. Hagens 1. mai-taler: «Vi er møkka lei av at norske familier må rette seg etter innvandrere som har kommet til landet nylig. De skal rette seg etter oss, ikke omvendt».⁷ Hagen kommer til å drive valgkamp for lov og orden i år. Da får vi kanskje høre mer av denne sorten: «Bøllekulturer fra Saddam Hussein er i ferd med å etablere seg i Norge. Gjenger går i gatene, stjeler, går på diskotek sammen, slåss og voldtar i Oslo».⁸

Frp har klemt seg inn i gapet som for lengst har åpnet seg mellom arbeiderbevegelsens ledere og arbeidsfolk flest. Og i dette ideologiske tomrommet utnytter Hagen syndebukk-retorikken til fulle. Der Aps ledere «tar ansvar» for det kapitalistiske systemet og dets administrasjon, peker Hagen alltid ut syndebukker for problemene de mindre privilegerte innen Det Norske Folk har å stri med. Og jo mer venstrepartiene tar de store økonomiske spørsmålene ut av debatten fordi «globaliseringen» eller «utviklingen» eller «nettverkssamfunnet» angivelig har gjort politisk regulering umulig, desto større spillerom får Hagen til å føre sin heroiske kamp mot slikt som politikere fortsatt kan gjøre noe med: Ungdomsgjengene. De kriminelle. Asylsøkerne.

Neste steg på Den tredje vei blir ofte at de moderniserte sosialdemokratene begynner å konkurrere med høyresiden på dens egen banehalvdel. De blir tough on crime, som Tony Blair gjentatte ganger har lovet sine velgere. I den katastrofale presidentvalgkampen i 2002 førte Lionel Jospin kampanje for lov og orden.

Hva annet kunne han gjøre? En sosialdemokratisk statsleder som kunngjør at «jeg tror ikke at man kan styre økonomien lenger, man regulerer ikke markedet gjennom lov»⁹, framstår jo lett som fullstendig impotent. Derfor må han forsøke å vise handlekraft på andre felter.

Men når valgkamper handler om hvem som er best til å bruke statens jernneve til å rydde opp etter markedets usynlige hånd, skal det kanskje noe til før venstresiden kan vinne. Dette er tross alt høyresidens paradegren.

Venstresiden som forsvant
Mange mennesker i Norge har de siste par tiårene håpet at Ap skal skjerpe seg. Ved valget i 2001 var antallet slike velgere skrumpet inn til et rekordlavt nivå. Nå ser flere ut til å øyne et visst håp igjen. Hva skjer hvis en sentrum/venstre-regjering av 2005 ikke makter å foreta et merkbart brudd med 25 års høyrebølge?

Da kan vi være ille ute. For denne gangen går også SV med i dragsuget. Hvis en koalisjon under Stoltenberg mot slutten av kommende fireårsperiode skulle vise seg å bli mektig upopulær, slik de fleste regjeringer har blitt under nyliberalismen, står det bare ett uprøvd alternativ igjen i norsk politikk: Fremskrittspartiet. Dette er et reelt og alvorlig faremoment det ikke kan være tillatt for den rød-grønne troika Haga, Halvorsen og Stoltenberg å ta lett på. Men vi frykter at det er nettopp det de gjør.

Etter fadesen i Frankrike måtte Lionel Jospin trekke seg fra partiledervervet. Vil Jens Stoltenberg gjenta eksperimentet? Mye tyder på det. Stoltenbergs forrige regjering delprivatiserte vårt største selskap, Statoil. Dette ville alle i Norge for ti år siden kalt Frp-politikk. Stoltenberg innførte den bedriftsøkonomisk inspirerte sykehusreformen John Alvheim kalte «bortimot en blåkopi av Frps politikk»,¹⁰ en reform som på tre år har utløst en mangedobling av markedet for private sykehus. Stoltenberg gjorde til slutt som Frp alltid har krevd også i pengepolitikken: Satte lav inflasjon som målet for Norges Bank. Den omleggingen bidro til avlivingen av titusener av industriarbeidsplasser i 2002.

Den samme Stoltenberg som nå skal redde folk og fe fra markedsliberalismen, satte for få år siden ned både Pensjonskommisjonen, som vil skjære ned på folketrygden, og Arbeidslivslovutvalget, som har lansert sitt angrep på et verk som en gang var Aps stolthet: arbeidsmiljøloven fra 1977.

I hendene på Hagen
Dette er selvsagt en politikk som tjener de rike. Slik vinner Stoltenberg en viss goodwill i mektige miljøer. Men det er ikke kostnadsfritt for en Ap-leder å gjøre seg populær i det sosiale sjikt som ofte kalles Markedet. Prisen betales i upopularitet hos andre grupper.

Etter Stoltenbergs nyliberalistiske herjinger, fikk virkelig velgerne sagt sitt. Det var han, redningsmannen som skulle berge det synkende skipet til fomlefransen Thorbjørn Jagland, som klarte å drive Aps oppslutning langt ned på 20-tallet. Saldo i 2001 ble 24,3 prosent. Det dårligste resultatet siden 1927.

Vel så alvorlig: Når var det Frp første gang sjokkerte med å nærme seg 30 prosent? Var det ikke under Jens Stoltenbergs nyliberalistiske regjering at Carl I. Hagen og hans kumpaner fosset fram til posisjonen som landets største parti? Aldri har Frp vært større enn da Stoltenberg styrte. Neste gang er det ikke sikkert at en Søviknes-sak kommer til unnsetning.

Med Jens Stoltenberg ved roret og en tjenestevillig Kristin Halvorsen som matros, kan Solidaritetsregjeringens seilas ende i havari à la Jospin. Vi antar at verken politiske journalister eller partitoppene i vår ventende wannabe-regjering ønsker å bli plaget med den slags langsiktig alvorsprat, men faren er for åpenbar til at den kan ignoreres: Vi risikerer en desillusjonert venstreside og et valgskred for Høyre og Frp i 2009. Etter at sentrum, Ap, sentrum/høyre og sentrum/venstre er prøvd og forkastet i rask rekkefølge, kan en mørkeblå regjering framstå som det eneste uprøvde alternativ i norsk politikk.

Den kristne koalisjon
Frp ved makten. Med støtte fra alt som kan krype og gå av konservative kristne i bygd og dal, og Bergen. Dette er Carl I. Hagens strategi. Han legger ikke skjul på Frps ambisjoner om en blå koalisjon. Som også kan bli en kristen koalisjon.

Hvorfor dro Carl I. Hagen til Levende Ord menighet i Bergen 13. juli 2004 og snakket om «islamiseringen», om at «hvis vi gjennom passivitet, stilltiende aksepterer at de som bruker terror vinner frem, og Israel taper den ene og siste krigen, ja, da er det ikke så mye håp igjen for Europa heller»? Denne eksplosivt voksende menigheten i Bergen fulgte ved siste kommunevalg formaningene fra pastor Enevald Flåten i stort antall. Levende Ord fikk kumulert inn to av sine egne i bystyret via Frps liste.

Hagen og Flåten har selvsagt lært av USA. De er i full gang med å smi høyre-kristne allianser som kan gi den folkelige frustrasjonen i norske lokalsamfunn et forløp à la Christian Coalition og George W. Bush. «Heilt frå Agder til Sunnmøre tenkjer truleg halvparten av KrFs kjerneveljarar at no må partiet deira byrje å samarbeide med Frp», mener redaktøren for den kristne ukeavisen Norge i Dag, Finn Jarle Sæle. Kristenfolket «vil ha ei fleirtalsregjering med eit stort parti. Dette partiet er Frp. No har vi fått ei stor populistisk arbeidarrørsle her til lands – Frp. Kristenfolket kan få den alliansen vi ikkje fekk med arbeidarrørsla for 100 år sidan».¹¹

Med fortsatt polarisering mellom den urbane eliten og marginaliserte lokalsamfunn, med økende avstand mellom de øverste og de nederste på inntektsstigen, med fortsatt ortodoks sosialøkonomisk arroganse liggende tykt utenpå Finansdepartementet – kort sagt: med fortsatt politikk à la Stoltenberg – kan det være en reell fare for at Finn Jarle Sæles store visjon blir virkelighet. En rekke utenlandske erfaringer taler sitt tydelige språk. Ganske uanfektet ser SVs medlemmer likevel ut til å ha startet sin egen, lille lemenmarsj. Nå vil alle inn i regjering.

Ny regjering, ny politikk
I 2005 er det viktig og riktig å mobilisere for regjeringsskifte. Verden over har vinden snudd, etter 25 år med stiv kuling fra høyre. Lula ble endelig valgt i Brasil. Chavez overvinner overklassens kuppforsøk i Venezuela. Generalstreikene samler millioner mot Berlusconis nyliberalisme i Italia. Bare fra 2001 til 2003 økte andelen norske velgere som svarte at de stiller seg negative til privatisering fra 26 til 41 prosent. Nyliberalismen har fått et rulleblad, og det ser ikke spesielt pent ut. Derfor er det riktig for venstresiden å slåss for en ny regjering. Men ikke bare det: Vi må også kreve en ny politikk. Hvis ikke kan 2005 bli opptakten til den store nedturen.

Er Øystein «intet alternativ til markedsliberalismen» Djupedal klar over fallhøyden? Dette dreier seg ikke om at rene og røde ungsosialister skal refse renegater blant SVs ledere. Det som står på spill er større enn striden om korrekt sosialistisk attityde, og det burde berøre enhver som bekymres av høyrepopulismens frammarsj. Jobb nummer én for den såkalte solidaritetsregjeringen er ikke å føre en økonomisk politikk som gir finansmarkedene «tillit til norsk økonomi». Jobb nummer én er å unngå Den store lemenmarsjen.

Og hvordan skal du klare dét i en regjering dominert av Aps høyrefløy, Kristin Halvorsen? Tror du kanskje en kraftfull kampanje for Norge som fredsnasjon vil gjøre susen der ute i høyrepopulismens potensielle protestvelgermasse? Skal du fortelle lokalsamfunn og arbeidere som rammes av frihandel, deregulering og offentlig innsparing at «markedsliberalismen har vunnet en knusende seier – kanskje heldigvis»?

Veien går til venstre
Nei, det skal du ikke. Du skal fortelle, som sant er, at Norge ikke trenger å kutte i pensjonene til folk flest. Og at en regjering der SV inngår aldri kommer til å svekke folketrygden. Du skal fortelle at en ny flertallsregjering vil styrke, ikke svekke de ansattes rettigheter i arbeidsmiljøloven. Du skal fortelle dem at nå skal de folkevalgte ta tilbake styringen over helsevesenet fra de privatiseringskåte slipsknutene som bemanner dagens «profesjonelle» styrer i våre helseforetak.

Du skal fortelle befolkningen at den hardhendte underfinansieringen av våre velferdskommuner umiddelbart tar slutt under en regjering der SV inngår. For en slik regjering skal ikke ha noen skjult agenda for folkelig misnøye med offentlig velferd og påfølgende privatisering. Og du skal fortelle folk at Norge, med en regjering der SV deltar, kommer til å gå over på de fattige landenes side i kampen mot de nyliberalistiske tvangstiltakene fra Verdensbanken og Pengefondet.

Og så kan du legge til at hvis det er ett land i verden som har økonomisk handlefrihet til å bryte med den nyliberalistiske konsensusen, er det det finansielt bunnsolide Norge. Ingen land har større muligheter. Men vi har manglet politiske bevegelser med styrke og mot til å bruke dem.

Med på leken?
Dette kan du fortelle velgerne, Kristin Halvorsen. Og så må SV stå fast på de store og viktige sakene hvis det blir regjeringsforhandlinger. Og viktigst av alt: SV må være villig til å bryte ut av en koalisjonsregjering, hvis den viser seg å bli en forlengelse av høyrebølgen. Det holder ikke å slakke litt på tempoet etter regjeringen Bondeviks råkjør. Hva Norge og verden trenger er en ny politisk kurs.

SV må være villig til å gå i spissen for opposisjonen mot nyliberalismen, også når den kommer fra Jens Stoltenberg. Det betyr vilje til å bryte ut. Og det må være tydelig for koalisjonspartnerne at SV har denne viljen. Alternativet er ganske enkelt å bli fullstendig overkjørt.

Da setter du fagbevegelsen i en umulig situasjon. Hvordan skal LO kunne stramme opp Stoltenberg hvis han kan vise til at «selv SV» er med på leken? Hvis dette blir situasjonen, bidrar du til en ødeleggende demotivering av akkurat de kreftene som kan mobilisere for en ny politikk.

Da har du ikke bare sviktet dine egne velgere, Kristin Halvorsen. Du har ikke bare en gang for alle demonstrert at SV ikke er noe sosialistisk venstreparti. Du har også lagt alt til rette for at Norge blir rammet av Den store lemenmarsjen.

Frank, Thomas, What’s the Matter With America? The Resistable Rise of the American Right. Secker & Warburg, 2004.
Stiglitz, Joseph E., The Roaring Nineties. Why we’re paying the price for the greediest decade in history. Penguin 2003.
Etzler Aron, Ta det tillbaka. Bokförlaget Nixon 2002.

Hør debatten mellom Magnus Marsdal og Jens Stoltenberg på Politisk kvarter (28.01.05)
Les kortversjonen av Den store lemenmarsjen i Dagbladet 28.1.05.
Les Karin Yrvins svar i Ny Tid 9.4.05.