Er rollen som konservativ metafysiker den eneste gjenværende redningshavn for tilhengere av demokratiske, sosiale, opplyste dannelsesprosjekter? Eller finnes det et alternativ i Richard Rortys visjon om en åpen, dynamisk, pragmatisk, mangfoldig kultur, uten et sterkt sannhetsbegrep?

Naturen er ikke på noe bestemt vis, den har intet vesen som vitenskapen avdekker. Verden krever ingen bestemt form for beskrivelse; objektivitet skiller ikke fysikken fra poesien. Sannhet er ingen norm for erkjennelse; det gis ingen sannhet uavhengig av menneskelig behov og interesser. Vårt erkjennelsesmessige ansvar består ikke i annet enn å utvise solidaritet med våre medskapninger.

Postmoderne preik?

Utsagn som disse har gjort Richard Rorty (f. 1931) til den angloamerikanske filosofiens enfant terrible. Han er blitt kalt en farlig kyniker, en nihilist, en selvmotsigende relativist, en irrasjonalist, en antifilosof. De notorisk provoserende påstandene om erkjennelse, objektivitet og sannhet bygger på Rortys grovkalibrede dekonstruksjon av den moderne filosofiens sentrale metaforer, slik de stadig lever i våre teoretiske uttrykksmåter, nedarvet fra Platon og Kant. Verken språk eller tanke speiler virkeligheten, vi representerer ikke verden i våre forestillinger om den, våre oppfatninger korresponderer ikke med en utenforliggende realitet. Verden er ikke på forhånd og for alltid oppdelt i passende stykker og biter som det er opp til oss å finne den ene perfekte beskrivelsen av.

Filosofiens oppgave er følgelig ikke å bestemme slike relasjoner mellom sinn og verden, språk og virkelighet. Ei heller er det filosofiens oppgave å fastlegge den egentlige verden eller den virkelige virkelighet. Filosofiens oppgave er fantasiens oppgave; å finne stadig nye og berikende beskrivelser av hvem vi er og hva vi driver med, i et vedvarende forsøk på å leve bedre enn vi hittil har gjort. Leve bedre? Mer demokratisk, mer rettferdig, med større rom for flere individer til å leve ut sine drømmer, gaver og dygder.

Rortys prosjekt strekker seg fra det abstrakt metafilosofiske til enkle, praktisk-politiske ønsker for en bedre verden. Den filosofiske pragmatismen og kritikken av metafysikk og sannhetsteorier er nært knyttet til hans politiske ønske om å gå de små, eksperimenterende, reformerende og pragmatiske veiene, fremfor de ideologiske, revolusjonære og teoretiske. Hvordan henger den filosofiske, argumentative kjernen i Rortys prosjekt sammen med det demokratiske dannelsesprosjektet han setter som filosofiens mandat? Kan de provoserende påstandene forankres i en sammenhengende filosofisk argumentasjon, og attpåtil fremstå som konstruktive bidrag i dette dannelsesprosjektet, snarere enn forflatende, undergravende og kyniske? Kan Rortys visjon om en ombeskrivende, mangfoldig praksis, uten et sterkt sannhetsbegrep bli noe annet enn ansvarsløst, fritt-fram postmoderne preik?

Det gode for oss

I linjen fra Rortys metafilosofiske betraktninger og mot den jordnære, politiske pragmatismen han forfekter, spiller både de klassiske pragmatistene og filosofen Donald Davidson viktige roller. Når Rorty knytter an til amerikanske pragmatister som William James og John Dewey, tar han gjerne utgangspunkt i deres karakteristiske holdning til sannhetsbegrepet. Hva kan sannhet være, spør pragmatisten, annet enn «det gode i forhold til våre oppfatninger?» (James) Og hva kan det gode være, om ikke det gode for oss? Dette synet bygger på den grunnleggende pragmatiske tanke at det ikke finnes noen begreper om virkeligheten som ikke nedfeller et menneskelig perspektiv blant mange mulige. Tanken er at sannhet som begrep aldri kan løftes ut av denne perspektivbundethet, fordi den preger all vår begrepslige atferd. Sannhet må knytte an til vellykket perspektivanvendelse, vellykket ut fra menneskelige hensikter og mål.

Likevel reserverer Rorty seg mot tanken om at sanne oppfatninger rett og slett er formålstjenlige oppfatninger. Rorty avviser selve ideen om en analyse av sannhet. Denne avvisningen springer ut fra det som er den viktigste kilden til Rortys mest spesifikt filosofiske argumenter, Donald Davidsons filosofiske antropologi. En enkel, grunnleggende tanke ligger i bunnen av Davidsons filosofi: Alt kan beskrives på mange måter. Men hva er en måte å beskrive noe på? En beskrivelse tar begrepsmessig tak i en ting ut fra bestemte formål. Å forstå hva begreper brukes til, er å forstå hva slags praksis de er nedfelt i. Men dette kan man gripe bare dersom man forstår hva begrepsbrukere holder på med i sin praktiske omgang med verden. Med det resonnementet har vi, som Davidson sier; «erased the boundary between knowing a language and knowing our way around the world generally».¹ Sannhetsbegrepet, fremholder Davidson, må, som alle andre begreper, forstås i det samme grunnleggende bruksperspektiv.

Praksis gir mening

Richard Rorty følger Davidson, og ser på sannhetsbegrepet som forankret i vår språklige atferd. Sannhet kan belyses gjennom en filosofisk forståelse av slik atferd, men begrepet kan ikke analyseres; en analyse gjør et begrep overflødig, mens sannhet er et begrep vi ikke klarer oss uten dersom vi ønsker å forstå hva språkforståelse er og hvordan slik forståelse er knyttet til kunnskap om verden. Sannhet er i den forstand også for Rorty et grunnleggende begrep. Vi bruker sannhetsbegrepet når vi skal beskrive hva det er å forstå et språk, og når vi beskriver hvordan vi forstår andre språkbrukere i en verden vi deler med dem.

Her er vi ved den filosofiske kjernen i Rortys syn, ved et punkt hvor inspirasjonen fra Davidson er særlig klar; språklig innhold kan ikke bestemmes uavhengig av våre handlinger; mening er et aspekt av praksis. Dette poenget er avgjørende for rortyanske begreper som ombeskrivelse og vokabular, og dermed også for disse begrepenes avgjørende rolle i Rortys håp for kultur, vitenskap og samfunnsliv.

Et vokabular, for Rorty, er en samling av språklige uttrykk eller begreper, som er knyttet sammen nettopp gjennom sitt forhold til praksis. Det å anvende begreper er en måte å markere distinksjoner i verden på. Slike distinksjoner utgjør forskjellige mønstre, som vi, begrepsbrukere, kan forholde oss til. Begreper som er innrettet mot det samme mønsteret utgjør et vokabular. Vi bruker forskjellige vokabularer ettersom vi har behov for å forholde oss til forskjellige aspekter av de objekter og hendelser som verden stiller oss overfor. Husbygging, kunstkritikk, rypejakt, vekkelsesvirksomhet, flørting – de er alle aktiviteter som struktureres ut fra bestemte mønstre og sammenhenger i verden. De er distinkte praksiser, med egne formål. De lar seg utøve og beskrive gjennom distinkte vokabularer. Et vokabular uttrykker slik et bestemt sett av behov og formål – en interesse.

Å endre er å ombeskrive

Det som fundamentalt sett gjør Rortys syn til en variant av pragmatisme, er denne sammenbindingen mellom mening og handling: Hva vi er i stand til å mene med våre begreper er uoppløselig forbundet med hva vi er i stand til å gjøre. Og hva vi er i stand til å gjøre – det vil si, ikke bare hva vi faktisk er i stand til å utføre, men også hva slags handlinger vi er i stand til å forestille oss, til å vurdere, til å sikte mot; kort sagt, hvilke handlingsrom vi er i stand til å orientere oss i – det henger i sin tur på hvilke begreper vi disponerer. Dette betyr at ombeskrivelse, for Rorty, er et spørsmål om å endre våre prioriteringer og vårt handlingsrom, ved å fremvise alternative sammenhenger mellom fenomenene vi forholder til. Systematiske og kreative ombeskrivelser retter vår oppmerksomhet mot andre mønstre enn dem vi er vant til å orientere oss etter.

Når et språksamfunn eller et enkeltindivid mer eller mindre bevisst tar nye beskrivelser i bruk eller erstatter bestående beskrivelser, åpner dette samtidig for muligheten av å endre disse mønstrene og sammenhengene. Store deler av det vi foretar oss med tanken eller språket er å betrakte som ulike former for ombeskrivelse. Enten vi lærer, kritiserer eller diskuterer noe, skriver dikt eller reviderer vitenskapelige teorier; alt er å betrakte som ulike former for endringer av de mønstrene vi lar verden fremkomme i. Evnen til å ombeskrive er evnen til å påvirke dynamikken i våre praksiser i bestemte retninger. Men, for pragmatisten Rorty er det ikke mulig å begrepsfastsette slike endringer på noen klar, entydig, ideell måte før vi faktisk gir disse ombeskrivelsene anvendelse ved å endre praksis langs de linjer som ombeskrivelsene gjør mulig.

For Rorty er begrepslig innhold kontingent, historisk, organisk knyttet til hvordan våre handlinger faktisk utspiller seg. I dette ligger også kilden til hans skepsis mot det han kaller Grand Social Theory – totaliserende, teoribaserte, utopiske løsninger på sosiale utfordringer. Slike teorier skjuler sin egen historisitet for seg selv. De pretenderer å ha en legitimering i en høyere, teoretisk – kanskje revolusjonær – himmel, og skjuler slik at også teoriens begreper, som alle andre begreper, lever i nær tilknytning til en etablert praksis.

Et farlig bilde?

I dette pragmatiske perspektivet fremstår vår begrepslige tilgang til virkeligheten som ustabil, skiftende og selvmodifiserende, en prosess der semantikk og empiri er i en stadig dynamisk vekselvirkning. Vi endrer språket, verden og oss selv, ettersom vi bruker kjente begreper på nye ting og genererer nye beskrivelser av det vi trodde var kjente ting. Spørsmålet er nå om dette er en fruktbar, nyttig og rimelig beskrivelse av vår måte å navigere språklig på i verden. Eller er det slik at Rorty gir oss et farlig bilde, en normoppløsende oppfordring som bare bidrar med mer slark og uansvarlighet til vårt allerede skjøre politiske, moralske og vitenskapelige fellesskap?

Et punkt som har bekymret kritikerne er at Rortys vekt på ombeskrivelse fremfor jakten på universelt gyldige sannheter, synes å bryte med grunnleggende – og betryggende – realistiske intuisjoner, som filosofen Hilary Putnam har kalt dem. Det dreier seg om ideen de fleste av oss har om at det finnes en virkelighet og noen sannheter som eksisterer uavhengig av hva hver enkelt av oss foretar oss. Dersom måten vi beskriver verden på også endrer denne verdenen slik vi ser den, og det ikke gir mening å snakke om verdens beskaffenhet uavhengig av menneskenes persepsjon og beskrivelse av den, kolliderer ikke dette i så fall med vår commonsensiske oppfatning av at verden eksisterer «der ute», uavhengig av hva vi måtte mene eller si om tingenes tilstand? Peker ikke Rortys vekt på ombeskrivelse mot en type magisk tenkning, som setter språklig manipulasjon i stedet for genuin innsikt, og som ikke bare bringer oss lenger vekk fra «tingenes tilstand» i naturvitenskapelig forstand, men også kan gjøre at vi overser sentrale samfunnsmessige problemområder? Stipulerer ikke Rorty her en filosofisk, vitenskapelig og moralsk uakseptabel mulighet til å «snakke seg vekk fra problemene», i en nesten bokstavelig betydning? For en som er programforpliktet på at filosofisk refleksjon skal tjene demokratiet, vil dette være et fatalt resultat.

Verden «der ute»

For realismeorienterte kritikere er Rorty det ultimate – og farlige – offer for skismaet mellom C.P. Snows to kulturer, den vitenskapelige og den humanistisk-litterære – en arketypisk postmoderne språkidealist, som har vendt vitenskapen og dens erkjennelsesmessige dygder ryggen, og som nettopp derved har mistet evnen til å orientere seg på fornuftig vis også i det sosiale rom. Her misforstår de imidlertid Rorty. En bærebjelke i Rortys tenkning er nettopp hans filosofiske naturalisme. Og denne naturalismen innebærer et langt mer sofistikert og løfterikt syn på forholdet mellom natur og kultur og mellom naturvitenskap og humanistiske disipliner, enn det realismekritikken av Rorty evner å registrere.

Nå stemmer det riktignok at det Rorty avviser er den objektive naturalismen, som filosofen Hugh Price kaller den. En slik naturalisme legger føringer på hva som kan finnes; for å få være med blant de virkelig virkelige tingene, må man, ifølge den objektive naturalismen, være synlig for fysikken. Det interessante er at Rortys avvisning av denne naturalismen ikke er tuftet på en antivitenskaplig holdning, men på en tilnærming som legger vår biologiske fremkomst til grunn. Darwin, ikke Newton, er den pragmatiske naturalismens far. Det Price kaller subjektiv naturalisme – som vi heller kan kalle subjektnaturalisme – tar utgangspunkt i at våre evner, også våre begrepslige evner, er kokt opp av naturlige prosesser og formet gjennom seleksjon.

I dette perspektivet fremstår våre språklige evner som et ekstremt sofistikert og ganske revolusjonerende redskap, men likevel et redskap, ikke et platonsk speil. Fordi vi som vesener har fundamentale interesser som ikke er vitenskapelige, har vi også vokabularer og begrepsapparater som lar oss gripe verden ut fra ikke-vitenskapelige kategorier. Det subjektnaturalismen krever, er at vi forstår hvordan vi kan ha utviklet disse evnene og behovene innenfor rammen av et darwinistisk syn på oss selv som art. Darwinistisk må samtidig forstås vidt; poenget er nettopp ikke at menneskets sinn og handlinger egentlig må passes inn i evolusjonspsykologiske termer. Poenget er snarere at kultur, de kumulative, selvpåførte endringer av våre livsbetingelser som språket gjør mulig, fremstår for pragmatisten både som forankret i vår biologi, og som biologiens selvoverskridelse.

Pluralistisk naturalisme

Mens ontologi og objektiv naturalisme er et forsøk på å bestemme ett bestemt begrepssett som legitimeres gjennom virkelighetens beskaffenhet, er subjektnaturalismen i sitt vesen pluralistisk. Den postulerer ingen øverste appellinstans som kan løse konfliktene som oppstår mellom forskjellige vokabularer – mellom humanistiske verdier og vitenskapelige resultater. Nettopp derved setter den slike konflikter i et nyttig perspektiv: Motsetningen mellom vokabularer er ikke metafysisk eller ontologisk, men praktisk. Vi kan tenke flere tanker samtidig, men vi kan ikke handle på uforenlig vis. Derfor tvinges vi ofte til å velge, ikke mellom sannhet og usannhet, men hvilke sannheter, hvilke begreper, hvilke vokabularer – altså hvilke interesser – vi skal gi handlingsledende status. Det er her Rortys kritikk av objektivitet har sin egentlige brodd. Der interesser eller verdier kolliderer, i form av beskrivelser forankret i forskjellige vokabularer, koker konfliktene sjelden ned til uenighet om hva som er fakta, men til strid om hvilke fakta som skal få avgjørende betydning for våre valg. Både i vitenskap og politikk, blir valgene dermed et spørsmål om praksis, og gode, pragmatiske avveininger, snarere enn jakten på den ene gode, helhetlige løsningen.

Fattigdom vs. «fattigdom»?

Richard Rortys forankring i subjektnaturalisme blir dermed et viktig bakteppe for hans politiske pragmatisme. Også på den politiske arenaen dukker nemlig bekymringen for objektivitet og universell, uavhengig virkelighet opp blant Rortys kritikere. Mens kritikerne innenfor naturvitenskapen ønsker seg forrang for fysikken, ønsker Rortys politisk-filosofiske kritikere seg et sterkere fundament for det de oppfatter som uavhengige, politiske realiteter. Hvis «klasseforskjeller», «urettferdighet», «turbokapitalisme» og «fattigdom» bare finnes så lenge de kalles ved disse navnene, risikerer vi ikke da å overse menneskelig lidelse, så fort vi finner andre mindre dramatiske beskrivelser for disse fenomenene? Støtter ikke Rorty opp om en situasjon der samfunnsproblemer tildekkes gjennom språket, for eksempel av en flertallsmening eller en dominerende elite?

Innvendinger av denne typen har dukket opp ved gjentatte anledninger, ikke minst i den venstreintellektuelle kritikken av postmodernismens påståtte allianse til økonomisk nyliberalisme og nedbygging av velferdsstaten. Man kunne for eksempel mene å se ombeskrivelsens bedrag i det at økonomer begynner å beskrive studenter, pensjonister og andre mottagere av velferdsgoder som «kunder» eller «brukere», for slik umerkelig å kunne dreie velferdsvirkeligheten i en mer markedstilpasset retning. Scenarier som dette kan bringe oss til å tro at veien til et mer rettferdig, demokratisk og økonomisk omdistribuert samfunn, forutsetter universelt gyldige verdier og ideer. Slike størrelser skulle vi i så fall kunne få kontakt med dersom vi skaffer oss tilstrekkelig perspektivuavhengige, objektivt forankrede begreper – begreper som ikke hviler på noe så ustabilt som menneskelig gjøren og laden.

Styrken i våre handlinger

Men kan virkelig slike sterke filosofiske skranker bidra til å hindre at vi sklir over i det rene skjære markedsliberalistiske anarki? Trenger vi metafysikk eller universell gyldighet for å gi styrke til overbevisningen om at noen har det vondt og bør få det bedre? At «valgfrihet» ikke alltid er et ubetinget gode? At det er viktige forskjeller mellom egennyttemaksimering og rasjonell atferd? Rortys påstand er at vi både kan og bør greie oss med den historisk, biologisk og psykologisk betingede disposisjonen de fleste av oss har, når det gjelder å kunne oppfatte lidelse hos andre og ønske seg et bedre samfunn for de som lider. Rorty har et håp om at denne disposisjonen kan utgjøre en sterk motstand mot total utglidning, tyranni og meningsløshet, til tross for at den ikke er metafysisk fundert.

Her er vi tilbake ved vår hverdagslige oppfatning om at verden møter oss med en type objektivitet, motstand eller realitet som verken kan eller bør være totalt språklig manipulerbar. Det er viktig å forstå at denne hverdagslige oppfatningen også tas vare på i Rortys prosjekt. Verdens motstand er sentral for Rorty, men ikke som kilde til universell gyldighet eller til metafysisk privilegerte beskrivelsesformer. En slik objektiv motstand, som den Rortys realistiske kritikere savner, finnes hos Rorty ikke som epistemologisk motstand, som korrespondansebehov eller representasjonsrelasjon, men som den motstand verden gir oss som handlende vesener. Den motstanden vi møter, og som driver våre fortolkninger og våre ombeskrivelser, som gjør dette til noe krevende – noe annet enn rent ordgyteri – er praktisk, ikke metafysisk.

Denne motstanden møter vi hele tiden. Vi kommer til kort, vi rekker ikke frem, får det ikke til. Vi penses av våre handlingsspor. Vi benytter oss av anvendt vitenskap, vi møter folk som er uenige med oss, vi berøres av fattige barn, vi leser rapporter som bekrefter eller avkrefter oppfatningene våre. Denne typen motstand som hver og en av oss opplever, umuliggjør rent faktisk at ethvert babbel oppfattes som meningsfullt, eller at vi kan frembringe noe eller fjerne noe utelukkende ved å snakke om det.

Det viktige med Rortys posisjon er at disse ulike betingelsene og begrensningene vi hele tiden møter i våre forsøk på å beskrive verden, kommunisere med andre eller nå mål vi har satt oss, ikke eksisterer som et nødvendig trekk ved verden som sådan, uavhengig av menneskelig interaksjon med den samme verdenen. Det betyr imidlertid ikke at det ikke finnes slike betingelser! Poenget er at de er kontingente, snarere enn nødvendige. De kunne vært annerledes. Som deler av vår sammenhengende, begrepsliggjorte verden er de del av en menneskelig praksis, snarere enn universelle, nødvendige eller metafysiske. Det at den verden av ting, verdier, ideer, beskrivelser og mennesker vi møter på ikke har noen universell gyldighet, gjør likevel ikke verden så svak at den ikke kan tjene til å inspirere oss til forbedring eller korrigere våre oppfatninger. Det er altså ingen grunn til ikke å feste lit til verden slik den utspiller seg for oss, vevet sammen med og avtegnet gjennom vårt språk, våre begreper og våre oppfatninger.

Solidaritet finnes ikke, den lages

I Rortys politiske syn ser vi hvordan denne filosofiske innsikten anvendes konkret. Han legger for eksempel stor vekt på styrken i de verdifulle fellesoppfatningene og systemene vi allerede har etablert. Hans sosialdemokratiske reformisme vektlegger verdien i visse bestående institusjoner, som rettstat og demokrati. Dette er verdier som ikke kan tas for gitt som universelle eller metafysiske sannheter, men som like fullt, eller nettopp derfor, må vernes om i god demokratisk-borgerlig ånd, som verdifulle produkter av vår tid, vokst frem fra visse historiske betingelser i vår del av verden. Hvis vi elsker rettsystem, solidaritet og demokrati må vi styrke institusjonenes praksis, snarere enn deres filosofiske grunnlag. «La oss se på solidaritet som laget, snarere enn funnet, produsert gjennom historiens løp, snarere enn anerkjent som et ahistorisk faktum.»²

Ombeskrivelse, og praktisk og historisk betingede verdier har altså en viss evne til å holde seg, også uten metafysisk støtte, skal vi tro Rorty. Spørsmålet melder seg likevel: Hva skulle så meningen være med denne Rortys motstand mot det universelle og ahistoriske? Vi har sett at viktige verdier kan overleve og styrkes som kontingente praksiser, men hva er det å tjene et slikt syn? Hva får vi ut av tanken om ombeskrivelse som ikke allerede er tilgjengelig i ideen om at samfunnsverdier hviler på et universelt, metafysisk fundament? Beveggrunnen for Rorty kan ikke være at metafysikk og objektivitet filosofisk er å betrakte som upålitelig overtro – som illusjoner. Da ville hans skeptiske holdning til metafysikk ligne veldig på metafysikk.

Venstreintellektuelle fantasier

I artikkelen «The end of Leninism, Havel and Social Hope» gir Rorty et interessant svar. Det synes kanskje overraskende banalt og jordnært, men i det ligger også mye av styrken. Utgangspunktet er noe så enkelt som ønsket om, steg for steg, å gjøre verden til et bedre sted å være, på et personlig plan, og på et fellesmenneskelig, institusjonelt, samfunnsmessig plan. Denne muligheten styrkes hvis vi toner ned jakten på det universelt gyldige. Bevisstheten om at det ikke finnes noen universelt gyldige moralske, politiske eller naturvitenskapelige svar, gir nemlig et handlingsrom og en idémessig åpenhet som kan hjelpe oss å se, beskrive og endre både vår personlige og vår felles livssituasjon. Legger vi vekk vår streben etter det universelle og metafysiske blir rammene for tenkning og argumentasjon mindre rigide. Slik åpnes rommet for et bredt spekter av ulike fantasifulle, ombeskrivende, språklige og praktiske forsøk på å forbedre, styrke og revidere det bestående.

I denne sammenheng har Rorty en høne å plukke med den gruppen han selv tilhører: de venstreintellektuelle. I ønsket om å forbedre verden har de venstreintellektuelle, i følge Rorty, i altfor lang tid beskjeftiget seg med metafysikk, teori og ideologi fremfor mindre, og mer pragmatiske forsøk på samfunnsforbedring. I et forsøk på understreke viktigheten av sin egen posisjon og skille seg ut fra såkalte «vanlig folks» ønsker og visjoner for en bedre verden har intellektuelle, siden Platons tid, erstattet slike «små, konkrete, lokale, banale fantasier» med «større, vagere, mer sofistikerte fantasier».³ Til de store fantasiene hører metafysikken og ideologiene, og med det kommer også handlingslammelsen:

Samtidig som vi får en idé om hvordan vi kan hjelpe ghettobarn i USA, innser vi at den samme ideen ikke har noen relevans for barn i Uganda. Dermed får vi skyldfølelse fordi vi ikke har en teori som inkluderer alle barn over alt (...) Vi får dårlig samvittighet over at vi ikke har et verdensomspennende prosjekt, et globalt venstresideprosjekt, som kan dekke alle våre lokale håp. Dette tror jeg er grunnen til at vi amerikanske, venstreorienterte akademikere bruker mer tid på postmoderne filosofi, og på det vi liker å tenke på som transgressive og subversive kulturstudier, enn på å finne ut hvordan Demokratene kan revitaliseres eller hvordan Head Starts-programmene kan gjenoppbygges.⁴

Satt på spissen: Idet de venstreintellektuelle fortaper seg i skyldfølelsen over å «bare» kunne bidra til jordnær, lokal, pragmatisk fremgang fra i sak til sak, og ikke gjennom universelle eller ideologiske løsninger, ender de som handlingslammede tåkefyrster.

«Vi må begynne der vi er»

Richard Rorty er med andre ord ute etter en spesiell politisk gevinst når han ber oss legge begreper om en uavhengig sannhet og spørsmål om hvordan verden egentlig er, på hylla. Han er ute etter politisk og samfunnsmessig fremgang – en fremgang han ser for seg bare kan skje hvis vi kvitter oss med overbevisningen om at det «må finnes store, teoretiske måter å få slutt på urettferdighet på» – visjoner han ser på som felles for Platon, Marx og revolusjonsideologier. Vi må gå for «små, eksperimenterende måter». «Vi må begynne der vi er.»⁵

I dette ligger den viktige forbindelsen mellom Rortys håpefulle politiske, pragmatiske reformisme og hans kritikk av filosofiens tradisjonelle og stadige jakt på universelt gyldige sannheter og verden slik den egentlig er. Problemet med egentlighet er nemlig ikke bare at det filosofisk sett er vanskelig å forestille seg en begrepsliggjort virkelighet, uavhengig av menneskelige beskrivelsespraksiser.

For pragmatisten Rorty er det et vel så stort problem at arven fra Platon vedrørende jakten på det egentlige står i veien for den reformerende, konstruktive sak-til-sak-oppbygningen av det moderne omfordelende, kapitalistiske sosialdemokrati som han ser for seg som et ideal. Vi bør avslutte jakten på den store, evige fortellingen, og vende blikket mot praktisk utprøving av beskrivelser og handlinger. Slik øker mulighetene, ifølge Rorty, for de små, men svært mange og viktige endringene som skal til for at en stadig større del av verdens befolkning skal kunne delta og leve i et fritt, sosialt og rettferdig demokrati.•

Litteratur

Davidson, Donald: «A Nice Derangement of Epitaphs» i Ernie Lepore (red.): Truth and Interpretation, Blackwell, 1985.

Putnam, Hilary: «Richard Rorty on Reality and Justification» i Robert Brandom (red.): Rorty and his critics, Blackwell, 2000.

Rorty, Richard: Philosophy and the Mirror of Nature, Princeton University Press, 1979.

Rorty, Richard: Objectivity, Relativism, and Truth: Philosophical papers 1, Cambridge University Press, 1991.

Rorty, Richard: Contingency, Irony and Solidarity, Cambridge University Press, 1989.

Rorty, Richard: Truth and Progress. Philosophical papers 3, Cambridge University Press, 1998.

Noter

1. Sitert i Rorty 1989, s. 15.

2. Samme sted, s. 195.

3. Rorty 1998, s. 228.

4. Samme sted, s. 238.

5. Rorty 1989, s. 198.

Om forfatterne

Hanne Andrea Kraugerud (f. 1980). Skribent og anmelder. Cand.philol i filosofi, Universitetet i Oslo. Forfatter av boken Gi meg ditt hjerte. På jakt etter kjærligheten (2005)

Bjørn Torgrim Ramberg (f. 1961). Professor i filosofi, Universitetet i Oslo. Har skrevet om Richard Rorty i Stanford Encyclopedia of Philosophy