Samtiden 1/2005 skriver Stig Sæterbakken er artikkel om Peoples Temple (PT). Jeg skriver for tiden min masteroppgave om Peoples Temple ved Universitetet i Oslo. Det er ikke skrevet så mye på norsk om denne gruppen, så det er derfor gledelig at ”Døden er en utopi” foreligger.

Jeg har noen utfyllende kommentarer til denne artikkelen, og jeg vil også få rette opp noen feil. Jeg vil for enkelhets skyld særlig bruke referanser fra to av forfatterne Sæterbakken har på litteraturlisten, nemlig Rebecca Moore og John Hall.

Sæterbakken nevner stedet Port Kaitumo.₁ Det riktige her skal være Port Kaituma. Det skrives i flere av de bøkene som står i litteraturlisten. I Port Kaituma lå flyplassen som var nærmest Jonestown. Peoples Temple flyttet flere ganger i sin historie. Sæterbakken skriver at Jones flyttet tempelets hovedkvarter fra San Francisco til Ukiah i 1965.₂ I virkeligheten flyttet tempelet andre veien i 1972. Mellom 1964 og 1965 flyttet tempelet fra Indianapolis i Indiana til Ukiah i California. Det var i Indianapolis Jim Jones ledet menneskerettighetskommisjonen Sæterbakken skriver om.₃ Det var i Indiana Peoples Temple ble dannet, og Jim Jones var også født i denne delstaten i 1931.

Mistenkelige dødsfall var med å vende medienes og opinionens oppmerksomhet mot PT. Sæterbakken skriver at Peoples Temple-medlemmet Bob Houston ble funnet drept og mishandlet på arbeid.₄ Uten noen referanse er det vanskelig å forholde seg til denne påstanden. Bob Houstons død var voldelig. Han arbeidet på jernbanen og ble funnet alvorlig kvestet. Omstendighetene var mistenkelige, men den offisielle konklusjonen var at det var en ulykke.₅ Dette utelukker selvfølgelig ikke at han ble kastet foran toget. Likevel er det her på sin plass å nevne at den anerkjente forskeren James T. Richardson hevder at også andre medlemmer av Peoples Temple led mistenkelige dødsfall. Dette er i og for seg ikke uvanlige påstander om slike og lignende religiøse grupper, men PT forbindes ifølge Richardson med flere slike hendelser enn lignende grupper.₆

Helbredelser var en stund en viktig del av livet i PT. Sæterbakken hevder at Jones rundt 1970-71 skal ha begynt å utføre helbredelser.₇ Dette medfører ikke riktighet. Alt tidlig i karrieren, dvs. på 50-tallet, vet vi at Jones utførte helbredelser og demonstrerte både klarsyn og profetiske evner.₈ Han var ikke mer beskjeden enn at han hevdet at han hadde alle ni nådegaver Paulus nevner i 1. Korinterbrev. Uansett hvilke gaver han må ha hatt, belegger litteraturen i rikt monn at Jones også fikk hjelp av en etter hvert dyktig stab til å helbrede og også til å se inn i fortid og fremtid.

Politikk var en viktig arena for PT. Jones ble i følge Sæterbakken aktivt støttet av visepresident Mondale og president Jimmy Carters kone, Rosalynn Carter.₉ Dette er etter mitt skjønn en påstand som går langt utover det kildene har å fortelle. Både R. Carter og Mondale fridde til sympatiske krefter i San Franciscos politiske liv, og der spilte Jones og Peoples Temple en ikke ubetydelig rolle. PT og Jones var viktige lokalpolitiske aktører med gode forbindelser til politikere og presse. Støtten som Sæterbakken snakker om, gikk i virkeligheten den andre veien. Jones støttet aktivt R. Carter og Mondale. Under valgkampen i 1976 ble han som takk invitert om bord i Mondales fly. Han hadde for vane å samle på takkebrev og lignende fra store og små politiske aktører, og han fikk også slike fra de nevnte politiske skikkelsene. Disses viktighet bør imidlertid ikke overdrives. New York Times beskriver brevene fra R. Carter og Mondale som:

the sort any preacher with even minimum respectibility – and a large congregation - could obtain from almost any politician.₁₀

Før jeg går over til å snakke om Jonestown, vil jeg særlig nevne en kritikk av en bok som står i Sæterbakkens litteraturliste: Michael Meiers’ Was Jonestown a CIA Medical Experiment. Om denne boken sier forskeren Rebecca Moore noe som kan være nyttig å ha in mente:

If one wanted to discredit conspiracy theories, Meiers’ book would do it, There are factual inaccuracies, wild leaps to conclusion, and gratuitous speculations. It is sparsely footnoted, with even a few notes saying ”Pending ” indicating that the citation had not yet been located or verified.₁₁

Jonestown

Han skriver at Ryans delegasjon først hørte at noen ville hoppe av den 18.november, men dette er ikke riktig. Dette fant sted om kvelden 17. november.₁₃ Sæterbakken nevner ikke at Ryan ble utsatt for et drapsforsøk da han skulle forlate Jonestown 18.november. Dette er etter mitt syn for viktig til å utelate. Et medlem av Peoples Temple kom opp bak ham og satt en kniv mot strupen hans. Kongressmannen slapp uskadd fra episoden. Om kvelden 17. november hadde Ryan gitt uttrykk for en viss beundring for Jonestown, og han sa at det virket som om Jonestown for noen medlemmer var det beste som hadde skjedd. Rett før overfallet dagen etter sa Ryan at han ville beskrive Jonestown på en stort sett positiv måte.

Umiddelbart etter overfallet spurte Jones kongressmann Ryan:

Does this change everything?

og fikk til svar:

It doesn’t change everything … but it changes things.₁₄

Avhopp hadde tidligere i tempelets historie utløst kriser, bla. ble kollektivt selvmord først nevnt som en mulighet av Jones rundt årsskiftet 1972-73 etter at åtte unge medlemmer hadde hoppet av. Også denne gangen var avhoppene med på å utløse en krise, og i det samme opptaket som Sæterbakken oversetter og siterer, den såkalte dødstapen, snakker Jones om avhopperne.₁₅ Avhoppernes hvite hudfarge ble kontrastert mot medlemmenes sorthet. De fleste medlemmene og beboerne i Jonestown var sorte. Jones var selv hvit, og det samme var mange av lederne i tempelet. Imidlertid identifiserte de seg så til de grader med undertrykte og sorte at de på mange vis betraktet seg som sorte.

I Jonestown ble det funnet mengder av lydopptak. Sæterbakken hevder at de ble tatt hånd om av CIA. Alle kilder jeg har sett, hevder at FBI som tok hånd om disse opptakene. Videre omtaler Sæterbakken det han kaller Peoples Temples dokumentasjonshysteri. Visstnok ble alle møtene i Jonestown dokumentert.

Sæterbakken skriver at PT gjorde opptak for å unngå latterliggjøring og for å legge premissene for den evalueringen de visste de ville bli gjenstand for. Denne påstanden er vanskelig å forstå. Impliserer Sæterbakken her at PT hele tiden visste at materialet ville falle i andres hender, at det kollektive selvmordet var planlagt hele tiden?

Mange av de kjente tapene er redigert på flere steder. Noen premisser er altså lagt av Jones. Det virker som om Jones gjorde disse rettingene på stedet. Forskeren Fielding McGeehee som har arbeidet inngående med mange av disse tapene, hevder at tapene var ment for intern bruk og at Jones særlig redigerte tapene når:

1. andre pratet

2. han ba om penger

3. applausen varte lenger enn noen sekunder.₁₆

Flere av tapene inneholder lite flatterende innblikk i Jim Jones’ karakter og handlingsmønster. Sæterbakken siterer da også de samme opptakene og kommenterer bl.a. hvor «rå i kjeften han er.» Jeg kan her nevne at Jones på et opptak blir full og spyr i offentlighet, og ved minst en anledning avfyrer han et skytevåpen under et massemøte.₁₇ Følgelig er det lite som tyder på at tapene var laget av den anledning som Sæterbakken antyder.

En annen vinkling

Historien om Peoples Temple bør understreke den virkelige og innbilte motstand Peoples Temple møtte. Begge disse formene for motstand var blitt like viktige i den forståelsen Jones, lederne og mange av medlemmene av PT la for dagen. Toneangivende forskning innen feltet understreker da også dette poenget. Særlig pressen, staten og eksmedlemmene var sentrale aktører i det PT oppfattet som en forfølgelse. Sæterbakken er inne på dette, men han legger ikke sammen bitene. Han er helt riktig kritisk til den innbilte motstanden PT fornemmet, men han underslår den virkelige motstanden PT møtte.

Jim og konen Marceline Jones var antageligvis de første hvite som adopterte et sort barn i Indiana. På denne tiden befant Ku Klux Klans nasjonale hovedkvarter seg i Indianapolis, og ekteparet Jones møtte vansker både pga. dette og Jims engasjement for desegregasjon og fulle borgerrettigheter for sorte. De skulle senere forlate et California hvor pressen og også deler av opinionen hadde vent seg mot dem. Mens PTs metoder og praksiser var både uortodokse, underlige og delvis uspiselige, er det viktig å huske at ingen av de mange etterforskningene som ble åpnet av ulike politimyndigheter etter henvendelser fra medlemmer og allmennheten noengang førte til domfellelse av Jones eller PT.₁₈

Jones og PT ble etter hvert dyktige til å posisjonere seg både i politikken og pressen. Som tidligere nevnt gjaldt dette først og fremst på lokalnivå. Eksmedlemmer brukte mediene for å ramme PT. Dette sammen med en viss oppmerksomhet fra myndighetenes side forsterket mønstre som må ha dannet seg tidlig i Jones’ liv og PTs historie. Etter hvert befant PT i California seg i et klima som må ha fortont seg ugjestmildt.

PT truet flere ganger med masseselvmord som for å markere en grense. Concerned Relatives, pressen og staten hadde legitime spørsmål og ønsker hva gjaldt deres forhold til PT, men de drev delvis PT mot stupet. Forfølgelsen av Jonestown var ikke bare innbilt. Ryan kom til Jonestown sammen med en kritisk presse og tidligere medlemmer. Deres blotte nærvær undergravde PTs eksistensberettigelse. Så skarpt var frontene trukket opp at da noen av medlemmene gikk over til fienden, brøt PT sammen.

Avslutningsvis vil jeg bevege meg meg over til det man kan lære av disse hendelsene. Til viss grad kjente de aktørene som var kritiske til PT, til hvordan Jones så for seg dommedag. Likevel valgte de å spille roller i en forestilling som til forveksling lignet Jones’ dommedag. Noe av det samme skjedde mellom den religiøse gruppen Branch Davidians og myndighetene i Waco i USA i 1993. Uansett hvor mye man vil redde, beskytte eller frelse medlemmer av slike grupper, bør man strebe etter å forstå hvor deres absolutte grenser går. Går man over dem, kan det hende det ikke er noen igjen å redde.

Litteratur
Hall, John R: Gone from the Promised Land: Jonestown in American Cultural History, Transaction Books, New Brunswick NJ 1987.
Moore, Rebecca: A Sympathetic History of Jonestown, Edwin Mellen Press, Lewiston NY 1985.
Moore, Rebecca: «Is the Canon on Jonestown Closed?», i Nova Religio, Volume 4, Number 1, October 2000.
Richardson, James T: «Peoples Temple and Jonestown: A Corrective Comparison and Critique», i Journal for the Scientific Study of Religion, 1980 19 (3).
Sæterbakken, Stig: «Døden er en utopi», i Samtiden 1/2005.
Time Magazine.

Nettsteder
http://jonestown.sdsu.edu/

Korrespondanse
E-post fra Fielding McGehee 13.4.05.