Publisert 30. august 2005.

Fredag 26. august skrev jeg om norsk presses feilaktige dekning av USAs endringsforslag til erklæringen som FN skal vedta i forbindelse med sitt toppmøte i midten av september. Mine innvendinger var basert på sekundærkilder. Jeg har nå tilgang på den viktigste primærkilden, ambassadør John Boltons endringsforslag. Dette er tilgjengelig hos to kjente bloggere, og både Guardians og Washington Posts journalister på saken har bekreftet overfor meg at dette er identisk med det dokumentet de refererer til.

Forvirring rundt tusenårsmålene

I fredagens dekning i norsk presse ble det påstått at alle referanser til tusenårsmålene var foreslått tatt ut. Påstanden er også et hovedpunkt i lederskribentenes kritikk. Aftenpostens lederartikkel lørdag skriver om «USAs angrep på FNs tusenårsmål». Dagbladets lederartikkel samme dag påstår at ”Bolton krever at FNs vedtatte mål for bekjempelse av den alvorlige fattigdommen ikke skal gjentas”. VGs lederartikkel søndag skriver om «forslagene om å stryke all omtale av FNs tusenårsmål». Det har tydeligvis vært lett for lederskribentene i landets tre viktigste aviser å tro at USA vil gå bort fra disse målene, selv om det ikke tidligere har kommet indikasjoner på dette. De har stolt på Washington Posts journalist Colum F. Lynch, som i sin opprinnelige artikkel torsdag 25. august skrev at «the U.S. amendments call for striking any mention of the Millennium Development Goals».

Andre aviser har etter hvert gått til primærkilden. Lørdag het det i Guardians kritiske artikkel at referansene til tusenårsmålene «svekkes». Los Angeles Times snakket om å fjerne «nesten alle henvisninger». Ved å lese Boltons dokument fremgår det imidlertid klart at tusenårsmålene, slik de opprinnelig ble vedtatt i 2000, ikke rokkes ved. Paragraf 19 er ikke forslått endret av Bolton, og der står det:

We reaffirm our commitment to the global partnership for achieving the internationally agreed development goals, including those contained in the Millennium declaration and the Monterrey Consensus.

Tusenårserklæringen, som inneholder målene, er også direkte henvist til og bekreftet i paragrafene 22, 31, 34, 35, 36 og 44.

Etter korrespondanse med Washington Posts journalist Colum F. Lynch har jeg fått klarhet i hvordan feiltolkningen oppsto. USA har beholdt henvisningene til tusenårserklæringen, men fjernet henvisningene til tusenårsmålene eller erstatte dem med formuleringen «the internationally agreed development goals», slik som i paragraf 19 gjengitt ovenfor. Hva kan være årsaken til dette skillet mellom erklæringen og målene, siden erklæringen jo faktisk inneholder målene? Lynch viser i en epost til et brev fra Bolton til ambassadørene, som begrunner dette skillet med at tusenårsmålene, som ble vedtatt enstemmig i tusenårsdeklarasjonen i 2000, ikke er de samme som den spesifiseringen som ble foretatt av FN-sekretariatet i 2001. USA stiller seg altså ikke nødvendigvis bak hele innholdet i denne spesifiseringen, og det var for å unngå uklarhet om dette at de tok ut henvisningene spesifikt til målene. Med god hjelp av pressen har Bolton isteden oppnådd å skape langt mer forvirring.

Det er for eksempel i sekretariatets dokument at målet om å bruke 0,7 prosent av BNP på u-hjelp kommer inn. USA har alltid vært skeptisk til denne typen måltall, først og fremst fordi slike mål kan ta oppmerksomheten bort fra om bistanden faktisk virker. USA har på sin side opprettet en egen finansieringsmekanisme – The Millennium Challenge Corporation (MCC) i forhold til tusenårsmålene. Via MCC kanaliserer USA penger til land som har vist at de kan utnytte bistand effektivt. Det har også vist seg at et slikt mål for hvor mye penger man skal bruke lett forblir et fromt ønske. Målsettingen om å gi 0,7 prosent av BNP stammer fra 1970. Likevel gir de ledende EU-landene, som har støtten den, ikke mer enn omtrent halvparten i bistand i dag. Det er mulig at EU-landene denne gangen mener å oppfylle sine løfter. Bush-administrasjonen har foreløpig heller ikke gitt så mye penger til MCC som Bush opprinnelig lovet. Man kan godt synes at USA gir altfor lite i bistand, men Boltons endringsforslag signaliserer ingen endring i amerikansk politikk på dette området.

Uansett er det altså ikke riktig som lederskribentene hevdet, at USA har gått bort fra tusenårsmålene. Pressens feilaktige fremstilling har tydeligvis skapt et behov for oppklaring også fra Boltons side. Reuters referer i dag til et brev Bolton sendte til ambassadørene på fredag, muligens det samme som Lynch viser til. Der skriver han blant annet at «let there be no doubt: the United States supports the development goals of the Millennium Declaration».

Lynch skriver i sin epost til meg i natt at «I'm sorry that I didn't provide a more careful and nuanced treatment of it in my original story, but I frankly wasn't as clear about the distinction when I wrote it.»

Ikke bare USA som vil ha endringer

Det er ikke nevnt i norsk presse at utviklingslandene i den alliansefrie bevegelse heller ikke er fornøyd med dokumentet, og ifølge Reuters er enig med USA i at alle omstridte deler skal være åpne for forhandlinger. Retningen på endringene er de sikkert uenige om. Det er heller ikke slik at bare USA har endringsforslag. Ifølge Los Angeles Times har en diplomat omtalt Russlands endringsforslag som «på størrelse med en telefonkatalog».

Dagbladet fremstiller USA forslag som et ultimatum: «Nå krever Bolton at FNs andre medlemsland skal gå med på 750 endringer i teksten (…)» Aftenposten gjengir en kort NTB-melding der det står at «en rekke FN-diplomater ber USA om å modifisere forslaget», noe som også impliserer at USA skulle kreve å få alle sine forslag igjennom. USA har kommet med en mengde innspill i forhandlingene, men det er forhandlinger det dreier seg om. Det er jo derfor det er nedsatt en arbeidsgruppe bestående av 32 land for å sluttbehandle dokumentet. Gruppen er allerede godt i gang med arbeidet.

Det er likevel lett å være enig i at det ikke er særlig konstruktivt å komme med så mange endringsforslag så sent, særlig fordi svært mange av dem må betegnes som småpirk. USA og prosessen ville åpenbart ha vært tjent med å begrense seg til det viktigste.

Nyttige, men upålitelige bloggere

Norske medier har for alvor oppdaget bloggfenomenet i år. En viktig funksjon for bloggere er mediekritikk, selv om vi har kommet veldig kort på dette området i Norge. (Purister vil mene at mitt prosjekt ikke er ekte blogging. Det har de rett i, siden Samtiden utøver sin redaktørfunksjon, og det ikke er mulig å kommentere mine artikler på Samtidens hjemmesider.)

Denne saken illustrerer både fordeler og ulemper med mediekritisk blogging. Washington Post skrev først om dokumentet, og andre medier påstår også at de sitter på det. Imidlertid gjør ikke disse store mediene primærkilden tilgjengelig for utenforstående. I «gamle dager» hadde vi derfor vært henvist til å stole på det de skrev. Som jeg bemerket i min artikkel på fredag var det usannsynlig at USA plutselig skulle ha gått bort fra tusenårsmålene, men uten tilgang til kildene er det vanskelig å være skråsikker. Med tilgang på denne kilden via bloggosfæren slipper ikke de store og prestisjefylte så lett unna med feil og unøyaktigheter.

Det er dessverre også vanlig at bloggernes eget ståsted gjør det vanskelig for dem å lese eller tolke det de har kommet over på en rimelig måte. Bolton-dokumentet ble først lagt ut den 25. august av Steve Clemons, som leder den Bush-kritiske tankesmien New America Foundation. Selv om han altså hadde tilgang til bevis på det motsatte, presterte han å gjenta WaPos feilaktige påstand: «Knocks out entirely the Millennium Development Goals»

Kildekritikk er viktig, enten kilden er Washington Post eller bloggere.

Debatt om saken.

Oversikt over alle publiserte artikler.