Publisert 25. august 2005.

Norske og særlig amerikanske medier har de par siste dagene viet stor oppmerksomhet til uttalelser fra predikanten Pat Robertson, stifter av Christian Coalition og kjent TV-personlighet. Robertson tok 22. august til orde for å drepe Venezuelas president Hugo Chavez i sitt program The 700 Club. Senere har han forgjeves forsøkt å benekte sine utsagn, og til slutt sendt ut en unnskyldning. Det er langt fra første gangen at han kommer med svært kontroversielle utsagn.

Robertsons utsagn er korrekt referert. Det interessante er imidlertid hvilken kontekst norske medier setter dette i, og hvilken betydning de tillegger saken, særlig at Aftenposten i dag finner det nødvendig å bruke en lederartikkel på den.

I Dagsavisen i dag trekker Erik Sagflaat fortjenestefullt frem en del av den skarpe kritikken som har kommet mot Robertson fra andre kristne organisasjoner. På den annen side skriver han at Robertson har «en enorm seerskare og stor innflytelse». Aftenposten skriver på lederplass at «Robertson er kjent for sine nære kontakter med Det Hvite Hus», og viser til at hans tv-program når rundt en million seere. Tallet er for øvrig hentet fra programmets hjemmeside.

Aftenposten skriver også at forsvarsminister Donald Rumsfeld «nøyer seg med å si at Robertson uttaler seg som privatperson og at privatpersoner sier all slags ting i ett sett». Rumsfeld nøyde seg riktignok ikke med dette, men slo også fast at forsvarsdepartementet ikke drev med slik, siden det var i strid med amerikansk lov (noe VG-nett refererte tirsdag kveld). Dagsavisen gjengir utenriksdepartementets talsmann, som kaller uttalelsene upassende og ikke representative for USAs politikk. Aftenpostens lederskribent mener likevel at myndighetene burde ta tydeligere avstand.

Innflytelse er vanskelig å fastslå på noen objektiv måte, som jeg påpekte i gårsdagens kommentar om Chuck Hagel. La oss begynne med det noenlunde målbare. En seerskare på en million amerikanere kan vel knapt nok kalles «enorm», slik Sagflaat gjør. Samme andel av befolkningen ville tilsvare omtrent 15 000 seere her hjemme.

For å understreke at Robertson ikke er noen hvemsomhelst, viser Sagflaat til hans politiske karriere. Her gjør Sagflaat en banal feil, ved å plassere Robertsons forsøk på å bli republikanernes presidentkandidat for nær i tid, nemlig til 1998, da han visstnok skal ha tapt for Bob Dole. Dette er dobbelt feil. Bob Dole vant primærvalgene i 1996. Robertson stilte opp i 1988, men etter at han stort sett ble nummer tre eller dårligere, etter George Bush den eldre og Bob Dole, droppet han ut, selv om han vant noen små og ubetydelige stater.

Så til mer subjektive vurderinger. Den moderat konservative spaltisten David Brooks i New York Times mener at tv-predikantene og de kristne lederne som jevnlig deltar på talk-show slett ikke er så viktige som mediene vil ha det til. Det er gjort mange forsøk på å rangere viktige personer i amerikansk kristenliv. Disse er langt fra entydige, men det synes klart at Robertson ikke lenger innehar samme posisjon som han en gang hadde, selv om han fremdeles ikke kan avskrives helt.

Christian Coalition, som Robertson stiftet i 1989, var den sentrale konservative kristne organisasjonen frem til midten av 1990-tallet. Deretter gikk det meste galt. Blant annet sterkere konkurranse fra andre kristne organisasjoner (Focus on the Family, Family Research Council), intern uro og juridiske problemer førte til at medlemstall og inntekter falt. Organisasjonens «hjerne», den mer moderate Ralph Reed sluttet i 1997 for å bli godt betalt politisk konsulent. Robertson trakk seg fra ledervervet i slutten av 2001.

Det er selvsagt riktig at Bush har et nært forhold til det kristne høyre. Forholdet til Christian Coalition spesifikt er noe mer blandet. Det er ingen vil om at Robertson støtter Bush varmt, selv om han bl.a. er kritisk til at Bush konsekvent omtaler islam som en fredelig religion. Den andre veien er det mer uklart. Da George W. Bush høsten 2000 avslo å delta på koalisjonens årlige «Road to Victory»-konferanse, var det første gangen republikanernes nominerte presidentkandidat ikke stilte opp. Bush deltok riktignok i 2004, og har også hatt private møter med Robertson. Dersom man ønsker innsyn i det kristne høyres innflytelse på Bush-administrasjonen er det likevel bedre å se nærmere på mindre outrerte kristne organisasjoner, som Focus on the Family og dets leder James Dobson.

Debatt om saken.

Oversikt over alle publiserte artikler.