TIDSSKRIFT FOR POLITIKK, LITTERATUR OG SAMFUNNSSPØRSMÅL

 







E-post til Samtiden

 

Jan Arild Snoen: Hva forteller norske aviser oss om USA?


Kan vi stole på amerikanske medier?
 

Publisert 19. august 2005.

Dagens avisfangst ga ikke den store inspirasjonen. La meg derfor ta for meg et generelt emne - om amerikanske medier er pålitelige og balanserte. Norske journalister som dekker USA lener seg naturlig nok som regel på amerikanske kilder, ikke minst de prestisjetunge avisene New York Times og Washington Post. Min hypotese er at det gjennom mitt Samtiden-prosjekt vil fremkomme at disse kildene ofte brukes ukritisk, og som eneste kilde. Det er derfor viktig at de gir et korrekt og balansert bilde.

Når det gjelder troverdighet, er det umulig å gi et generelt svar. Det er et faktum at det har vært mange skandalesaker i sentrale amerikanske medier i de senere år. New York Times lot for eksempel Jayson Blair fortsette å fabrikkere historier lenge etter at de burde ha fattet mistanke. Dan Rather forsøkte å skade Bush i den siste valgkampen ved hjelp av et dokument som alle og enhver burde se var en dårlig forfalskning, og ble grundig avslørt av bloggerne i kompaniskap med tradisjonelle medier. Som en følge av dette har amerikanernes tillit til mediene, særlig til de store nasjonale avisene, falt betydelig. Dette forlenger en langvarig nedadgående trend. Denne mistilliten, sammen med ny teknologi, ligger bak det eksploderende bloggerfenomenet. Mange av de amerikanske bloggerne driver effektiv mediekritikk, mens vi i Norge bare så vidt har begynt å fylle denne funksjonen.

Påstanden om at amerikanske medier er forutinntatt og skriver ut fra en bestemt agenda har særlig blitt fremmet av høyresiden. Wall Street Journal var lenge den eneste klart konservative av viktige medier, men senere har blant annet Washington Times og ikke minst Fox News kommet til. Høyresiden ligger i tet blant amerikanske bloggere, og på ”talk radio”. Dermed er også påstanden om medienes høyrevri begynt å dukke opp.

Grunnlaget for høyresidens påstander er først og fremst at journalistene påviselig har et politisk ståsted klart til venstre for gjennomsnittet i det amerikanske folk. I 1992 var det for eksempel 89 prosent av korrespondentene i Kongressen som stemte på Clinton. En undersøkelse utført av The American Society of Newspaper Editors i 1997 viste at 61 prosent av journalistene helte mot demokratene eller var liberalere, mens bare 15 prosent var republikanere eller konservative. Fjorårets måling fra Pew Research Center, som ingen med rimelighet vil beskylde for å være ubalansert, viser at mens en tredel av det amerikanske folk kaller seg selv konservative, er det bare omkring en av ti journalister som gjør det samme. Journalistene er i noe større grad enn folk flest liberalere, og særlig beskriver de seg som moderate. Pews undersøkelse viste også at journalistene er svært mye mer liberale i synet på homofile og hvorvidt gudstro er en forutsetning for god moral. Derimot er forskjellen i forhold til gjennomsnittsamerikaneren mindre i synet på statens rolle.

Venstresidens kritikk er først og fremst knyttet til eierskap. Eierne er mer høyreorienterte enn folk flest, og de har eller støtter ofte næringsinteresser som ikke er tjent med negativ omtale. Påstanden er at eierskapet påvirker innholdet i mediene. Rupert Murdoch er gjerne stjerneeksemplet på dette. På den annen side ble CNN, som amerikanere flest plasserer godt til venstre for sentrum, startet av liberale Ted Turner. Et annet svar fra venstresiden er at påstandene om ”liberal bias” har fått journalistene til å overkompensere i motsatt retning.

En kvalitativ analyse av journalistenes arbeid er langt mer problematisk, siden den som analyserer heller ikke er objektiv, og en slik klassifisering i seg selv er vanskelig. Center for Media and Public Affairs gjorde en analyse av valgkampdekningen i de store tv-kanalene i 2004, og fant at NBC, CBS og ABC ga Kerry mer positiv dekning enn Bush, mens det for Fox var motsatt. Ikke akkurat overraskende, men skjevhetene var kanskje mindre enn mange ville vente. Fox var spesielt skjev i utvalget av paneldeltakere i diskusjonsprogrammene, der konservative er kraftig overrepresentert, men for øvrig er ikke dekningen spesielt skjev hos Fox. Legger vi til CNN er det rimelig å konkludere med at fire av fem viktige tv-stasjoner i USA heller mot venstre, og en mot høyre.

For å sjekke faktainnholdet i media har det de siste årene dukket opp en rekke organisasjoner. Konservative Media Research Center, Accuracy in Media og That Liberal Media leter etter feil og skjevheter som går dem i mot. Liberalere har sine motstykker i Media Matters for America og FAIR. Selv om denne mediekritikken langtfra kommer fra et nøytralt ståsted, kan den likevel være nyttig. Et mer akademisk og balansert arbeid gjøres av Center for Media and Public Affairs. For USAs ledende avis New York Times finnes det et eget nettsted som samler bloggernes omtale av artiklene.

Flere bøker er skrevet om emnet. De mest omtalte, fra hvert sitt ståsted, er Bernard Goldbergs Bias fra 2001 og Eric Altermans What Liberal Media? fra 2003. Spaltisten Ann Coulter, høyresidens pitbull, har også skrevet mye om emnet, men hennes stil og litt slentrende omgang med fakta gjør hennes bok Slander mer underholdende enn informerende. En kort kritikk av de tre bøkene finner du her (Bias), her (What Liberal Media?) og her (Slander).


Oppdatering 22. august

Etter in-put fra en leser vil jeg presisere at jeg ikke mener at New York Times lot Jayson Blair fortsette å skrive etter at de visste at han var en svindler. Poenget var at de gjorde en for dårlig jobb i å avsløre ham, slik blant annet Mickey Kaus og Andrew Sullivan har pekt på.

Det er ingen som kan slå fast med absolutt sikkerhet hva som var Dan Rathers motiver for å lage programmet som stilte Bush i et dårlig lys. Granskningskommisjonen som CBS nedsatte rapporterte at selv om de fant enkelte handlinger som kunne underbygge påstanden om politiske motiver, kunne den ikke konkludere med at dette var tilfelle. Kommisjonen konkluderte videre: «The Panel does not believe that the appropriate level of care to avoid the appearance of political motivation was used in connection with the story.» Politiske motiver er fryktelig vanskelig å bevise dersom journalistene selv ikke innrømmer dem. En av bloggerne som var sentral i avsløringen av falskneriet, argumenterer her for at slike motiver lå bak programmet. Min vurdering er at det er sterke argumenter for at i hvert fall programmets producer Mary Mapes var politisk motivert.

Debatt om saken.

Oversikt over alle publiserte artikler.

Aschehougs hovedside

 

SAMTIDEN: TIDSSKRIFT FOR POLITIKK, LITTERATUR OG SAMFUNNSSPØRSMÅL