Publisert 16. september 2005.

Siden dette er min siste artikkel på Samtidens nettsider, passer det godt å ta opp igjen en tråd fra prosjektbeskrivelsen. Jeg beskriver det der som et problem dersom alle journalister har noenlunde samme samfunnsanalyse. Monokultur fører lett til skjevheter og at viktige perspektiver ikke kommer frem.

Min tese er at selv om journalister bestreber seg på å være objektive, og ofte også klarer det, er det naivt å tro at de alltid klarer det. Objektivitet og balanse er idealet, men det er ikke realiteten. Jeg mener denne månedens prosjekt her hos Samtiden har underbygget denne tesen. Hvordan vi ser på samfunnet rundt oss vil påvirke hvilke saker vi synes er viktige, hvilke kilder vi bruker, spørsmålene vi stiller, hvordan vi presenterer og analyser svarene, hvilke innvendinger vi slipper til og så videre.

I går var jeg i to radiodebatter med Dagbladets erfarne journalist Eva Bratholm om dette spørsmålet. Verken på Kanal 24 eller i opptakene til NRKs Dagsnytt 18 (som aldri kom på luften) hadde hun noe som helst forståelse for en slik problemstilling, og tok den nærmest som en fornærmelse mot journaliststanden. For henne er det opplagt at journalisten legger til side alle sine mulige fordommer og opererer 100 prosent som objektivt, balansert fagmenneske.

Jeg satte dette på spissen ved å spørre Bratholm om hun ville synes det var et problem om 100 prosent av journalistene som dekket norsk politikk stemte SV. Det gjorde hun ikke. Jeg tviler ikke på at Bratholm hadde gitt samme svar dersom jeg hadde gjort alle journalister til Frp’ere. Siden alle journalister er 100 prosent faglige og objektive, er det helt irrelevant hva deres private meninger er, mente Bratholm.

Lignende tilbakemeldinger har jeg fått fra andre journalister. Det forundrer meg. Jeg kommer nærmere tilbake til denne problemstillingen i den oppsummerende artikkelen som publiseres i Samtiden nr. 4/2005. Nummeret kommer i første halvdel av november.

Debatt om saken.

Oversikt over alle publiserte artikler.