For mange må innblikket i Anders Behring Breiviks tanker ha vært et skremmende innblikk i en fremmed verden. For meg var det mer skremmende å se hvor kjent det var.

Kort tid etter at identiteten til gjerningsmannen bak terrorangrepene i Oslo og på Utøya 22. juli 2011 ble kjent, kunne vi lese kommentarene Anders Behring Breivik hadde skrevet på blogger, og manifestet han hadde lappet sammen.

Det første som slo meg da jeg begynte å lese, var tonen: Selv i kommentarene på Document.no,[1] hvor han tydeligvis dempet seg selv for å innynde seg hos redaksjonen, aner du konturene av amatørallviteren, det ivrige hverdagsmennesket som har funnet svaret på alle spørsmål. Det kan jeg knapt fordømme ham for, siden jeg er en slik selv. Det finnes mange av oss. Du finner oss i blogger og nettforum, og på sosiale medier. Vi står til høyre, og venstre, og radikalt i sentrum. Vi er litt sære og udisiplinerte, men ikke mye å være redd for. Men når jeg leste innleggene til Behring Breivik, innså jeg med et grøss at dette, det er en av oss.

Så begynte jeg å bla i manifestet 2083 – A European Declaration of Independence,[2] som for det meste er et kompendium av anti-islamske tekster, og uhyggen kom nærmere. Frykten for en muslimsk oversvømmelse av Europa, avskyen mot den forræderske eliten, alt dette kjenner jeg jo. Jeg kjenner til nettstedene han siterer, og skribentene han beundrer – ikke minst hans intellektuelle helt, den fram til nylig pseudonyme norske bloggeren Fjordman. Peder «Fjordman» Jensen dukket opp blant leserne av min egen blogg i 2003,[3] og selv om vi aldri var på bølgelengde, hadde vi flere saklige meningsutvekslinger i årene som fulgte. Jeg orket ikke lese hans stadig lengre og mer forutsigbare essays om den kommende europeiske borgerkrigen med muslimene, men han fant seg et publikum i det fremvoksende «counter jihad»-miljøet på nettet. Noen, som Behring Breivik, leste ham åpenbart ekstra nøye.

Den verste terroristen i norgeshistorien forholdt seg altså til, og vokste frem fra, den islam- og innvandringskritiske offentligheten på nettet. I etterkant har vi alle lurt på hvordan vi skal forholde oss til dette. Er islamkritikerne farlige, og hvor går i så fall grensen? Jeg er selv skeptisk til om Norge klarer å integrere muslimske innvandrere i det tempoet de ankommer, men jeg ønsker dem hjertelig velkommen hvis det lar seg gjøre. Er det islamofobi? Eller har 22. juli blitt et stup meningseliten kan dytte brysomme kritikere utfor, slik Document.no-redaktør og innvandringskritiker Hans Rustad  hevder?[4]

Mange har måttet gå opp nye veier. Selv har jeg den siste tiden vandret mest på gamle. For denne grenseoppgangen mellom islamkritikere og islamhatere, den har jeg vært med på før. Det begynte for ti år siden, med to helt andre terrorangrep, i New York og Washington D.C.

Islamkritikkens tiår

Den 11. september 2001 oppdaget mange av oss at ikke alt var som det skulle i islams hus. Skepsisen til islam er gammel, men dette angrepet ga den nytt liv for et nytt tiår. De påfølgende islamistiske terrorangrepene i Bali, Moskva, Beslan, Madrid og London var sjokkerende på hvert sitt vis, men budskapet de hamret inn i oss var budskapet fra 11. september: Vesten var under angrep, og fienden holdt til midt iblant oss.

Samtidig som krigen mot terror raste på store og små slagmarker i den virkelige verden, startet også en ideologisk motsats til krigen mot terror: En nyoppvåknet islamkritikk, med tyngdepunkt på nettet, men med økende innflytelse i offentligheten ellers. Den raste ivrig i alle retninger. Noen beholdt bakkekontakten. Andre fløy opp i en fantasiverden. Mange hadde ett bein på bakken og ett i lufta, noe de slapp unna med inntil aldeles nylig.

Selv startet jeg opp en «krigsblogg» noen uker etter angrepet,[5] altså en blogg om den nye krigssituasjonen jeg nå så at vi befant oss i. Bloggteknologien var ny og primitiv, men god nok til det jeg ville bruke den til: Linke til og kommentere nyhetsartikler, og grave frem interessante nettsteder som kunne belyse krigen mot terror og islamistisk ekstremisme. Fra før av fulgte jeg allerede nettsteder fra den amerikanske høyresiden, og jeg la meg tett opp til ideene derfra, med en vinkling som var islamkritisk og sympatisk til krigen mot terror. Et av ønskene mine var å forstå fienden. Hvem var de, og hva stod de for? Jeg mente at al-Qaida måtte forstås som uttrykk for en paranoid og fanatisk gren av islam, ikke primært som et resultat av frustrasjon med amerikansk utenrikspolitikk, slik Thomas Hylland Eriksen skrev i januar 2002,[6] eller attpåtil en slags anti-imperialistisk revolusjonshær, som Gert Nygårdshaug[7] og Jan Guillou[8] antydet i ukene etter 11. september. Slik jeg så det, hadde al-Qaida flyktet inn i en konspiratorisk fantasiverden, og det hvilte et ekstra tungt ansvar på andre muslimer for å markere avstand både til terroristene og til islamistmiljøet de vokste ut fra.

Mye jeg skrev på denne tiden har ikke holdt seg, som sympatien for invasjonen av Irak, men akkurat denne analysen tror jeg gjør det. Og den fungerer like bra med omvendt fortegn, brukt mot islamkritikere, kontrajihadister, og islamhatende terrorister.

Jeg var ikke alene om å bruke nettet på denne måten. Krigsbloggfenomenet ga startskuddet til det amerikanske politikkbloggmiljøet. I Norge gikk det tregere, men Document.no – den i mine øyne viktigste norske politikkbloggen –, startet opp i 2003, og også i Norge var det en klar islamkritisk og høyreorientert profil blant de tidlige politikkbloggerne. Innvandringsdebatten i de etablerte mediene tok også en mer islamkritisk retning. Det kan være liten tvil om at det siste tiåret har stått i islamkritikkens tegn.

Noen mener imidlertid det er islamhatets tegn 2000-tallet har stått i, ikke islamkritikkens. Men det er for enkelt. Det er å gjøre samme tabben som islamhaterne selv: å tro at et fenomen kjennetegnes av dets mest ekstreme utslag. Det var ikke hat som motiverte meg til å begynne å blogge i september 2001, det var nysgjerrighet og frustrasjon over dårlig mediedekning. Det var ikke hat, men sjokket over å se sin egen religion fra sin verste side, som på samme tid motiverte Ayaan Hirsi Ali til å ta et endelig farvel med islam og omfavne den sekulære nederlandske kulturen hun hadde bosatt seg i. Og selv om han senere ble islamhater, var det tydeligvis ikke hat, men ønsket om å studere arabisk som gjorde at Peder «Fjordman» Jensen befant seg i Kairo denne høsten,[9] og ble vitne til folk som jublet over angrepene. Hat er en del av bildet, men det er ikke helheten. For å forstå helheten må du forstå hvordan spektakulære enkelthendelser kan sette alt noen står for og tror på i fokus, og vise verden i et nytt lys.

Alle ble ikke påvirket likt av 11. september. I norsk offentlighet forøvrig gikk man kjapt fra å være amerikanere i ånden til å irritere seg over hvordan terrorangrepet ble misbrukt av det mange anså som krigshissere og islamofober. Samtidig startet det altså opp et alternativt ordskifte som hyllet Irak-krigen som starten på en demokratisk oppvåkning i den arabiske verden, og anså muslimsk innvandring som en av de store udiskuterte utfordringene i vår tid. Hvordan kunne samme hendelse påvirke folk så forskjellig?

Høyresidens briller

Svaret ligger delvis i hvilke briller vi ser verden gjennom, vi som befinner oss på ulike kanter av det politiske spektrum. Alle har slike briller. Venstresiden har et sett med briller som de alle deler, fra de snilleste demokrater til de verste tyrannbeundrere: skepsis mot pengemakta, sympati med arbeiderklassen, og identifisering med en anti-imperialistisk og en anti-fascistisk tradisjon. Tilsvarende finnes det et sett med briller de fleste av oss på høyresiden ser verden gjennom, fra de snilleste til de mest hatefulle. Det handler om opplysningsidealer og om individualisme, men også om mindre ideologiske faktorer: en følelse av å stå utenfor det gode selskap og at man, i motsetning til en virkelighetsfjern meningselite, har bakkekontakt og et veljustert moralsk kompass.

Høyresidens forakt for venstresiden er derfor av en annen karakter enn venstresidens forakt for høyresiden. I den evige krigen mellom politiske motpoler er det ofte slik at den ene siden anser sine motstandere som mer onde enn dumme, mens den andre siden anser sine motstandere som mer dumme enn onde.[10] Høyreimpulsene jeg snakker om her handler om å se på venstresiden – det vil si det brede, sosialdemokratiske venstre som dominerer politikken, mediene, og kulturlivet – som mer dumme enn onde. Det handler om forakt for intellektuell innavl, for premissgivere som beskytter sine ideer ved å stemple vekk alle sine kritikere, og dermed gjør den respektable samtalen idétom og irrelevant.

Jeg forenkler, for du ser det motsatte også. Spesielt ekstremistene anklager ofte venstresiden for ondskap, noe jeg kommer tilbake til senere. Men det er en rød – eventuelt blå – tråd gjennom det hele: De som i flere tiår nå har forsvart den flerkulturelle visjonen har stemplet sine kritikere som rasister, fremmedfiendtlige, islamofober. Altså at det er noe moralsk galt med dem, at menneskesynet er avskyelig, slik det ofte heter om Frp.

De som derimot har angrepet den flerkulturelle visjonen legger mindre vekt på ondskap, og mer på dumhet. De ser på den norske offentligheten som dominert av avdanka 68-ere og deres evneveike disipler, av mennesker som føler sterkt og prater godt, men kan lite og tenker sløvt. (Noe jeg ikke er aldeles uenig i, men la oss la akkurat den døde hesten hvile i fred.)

Høyresidens anti-elitisme er altså ikke anti-intellektuell, den handler om å redde kunnskap og klartenkning fra meningselitens fordummende godhetsregime. Dette forklarer mye som ellers kan være vanskelig å forstå, om hvorfor islamkritikken tok den retningen den gjorde da disse anti-elitistiske impulsene ble kanalisert gjennom reaksjonene på 11. september. Ideen om en virkelighetsfjern elite som feier ubehagelige fakta under teppet forklarer selvtilliten som er nødvendig for at en person uten spesiell kompetanse skal sette seg ned foran PC-en, starte opp en blogg, og metodisk bygge opp en helt alternativ virkelighetsoppfatning. Mange politikkbloggere har noe av denne selvtilliten, og ingen mer enn de som i årevis har himlet med øynene over det intellektuelle nivået på samfunnets meningslite, men det er først nå de har hatt noen plattform å dele frustrasjonen fra. I Norge befinner en overvekt av disse menneskene seg på høyresiden.

Selv hadde jeg mer av denne selvtilliten da jeg startet å blogge enn jeg har i dag. Det er en gjennomgående spydig tone i mine tidlige innlegg. Forakten for virkelighetsfjerne kommentatorer[11] var ektefølt, og det var ikke de gode hensiktene jeg betvilte, men evnen. Mye av den utenrikspolitiske dekningen i norske medier i årene etter 11. september var pinlig ubalansert. Dagbladet-journalist Line Franssons besøk hos Hamas-leder Rantisi i 2002 endte opp som et ukritisk koseintervju.[12] Per Erik Moen i Dagsavisen kunne samme år melde fra New York at amerikanere flest nå var reddere for Bush enn for bin Laden.[13] I dag kjenner alle til nykonservatismen, men mellom 11. september og invasjonen av Irak, i perioden da disse ideene hadde sin største påvirkning på amerikansk utenrikspolitikk, ble ordet «nykonservativ» knapt brukt i norske medier.[14]  Dermed forstod man hverken motivasjonen til islamistiske terrorister eller til deres amerikanske fiender.

I dag orker jeg ikke saumfare mediene etter banale analyser. Jeg tror du tar skade av å være en korsfarer mot dumskapen. Men respekten har ikke blitt større av den grunn.  Fremdeles rykker det i fingrene når en hjelpesløs NRK-journalist skal forklare de siste hendelsene i Midtøsten.

Tankeghettoer på nettet

Faren ved troen på at man selv har sett lyset, mens de andre lider av en kollektiv vrangforestilling, er at man så lett ender opp med å bortforklare alle motstridende synspunkter. Forsvarere av innvandringspolitikken har gjort dette ved å definere kritikere som rasister. På samme måte har kritikerne gjort det ved å definere synspunkter de ikke liker som naive. Når noen så forteller dem at ikke alt er så ille, føler de ikke behov for å svare ordentlig. De svarer heller med å forklare hvorfor eliten føler seg motivert til å se ting på en så håpløst godtroende måte.

Og slik kan det fortsette, til man sitter der sammen med sine likesinnete, med en mur mellom seg og virkeligheten. Trygg i troen på at det er omvendt, at det er de andre som er muret inne.

Slike tankeghettoer har alltid eksistert. Det nye med internett er at du kan sperre deg inne i dem sammen med folk som er langt borte. Det forsterker faktisk selvtilliten ytterligere. Som engelskspråklig blogger med utenlandsk publikum fikk jeg selv smake den fantastiske følelsen det er å vite at selv om analysene du leverer om hjemlige forhold er lite representative for hva nordmenn ellers mener, så tror leserne dine på hvert ord du sier. For de vet jo ikke bedre. Alle skribenter har smakt denne følelsen, men aller mest vi som fra innsiden av en verden få kjenner har fått fortolke den for utenforstående. Det er smaken av makt. Du blir aldri helt den samme etterpå.

Fortellingen om de ekstreme islamkritikerne som vokste frem i dette miljøet, og deres avkom kontra-jihadistene, er fortellingen om mennesker som ble beruset på ordets makt. Det har mange blitt tidligere også, men det nye nå var at rusmidlet var tilgjengelig for alle. Det var blitt demokratisert, og nå måtte hver og en lære seg å bruke det forsvarlig. Det gikk ikke alltid bra.

De overstadig berusete kom i to varianter: De bøllete og de intellektuelle.

De ypperste representantene for den anti-islamske bølleretorikken på første halvdel av 2000-tallet var en gruppe som kalte seg Anti-psykopatisk Senter. Alle som har lest et innlegg fra en anti-psykopat kjenner igjen retorikken deres. Den er like gjenkjennelig som marxistisk tungetale. De opererte med sin helt egne terminologi, hvor de brukte «psykopat» som en samlebetegnelse for hele den politisk korrekte eliten.

Anti-psykopaten Edvin Vik definerte psykopatien slik.[15]

«Den nødvendige metafysikken og epistemologien for en psykopat er at intet gjelder absolutt, alt er relativt og (massepsykotisk) subjektivt. Psykopatene trives som fisken i vannet i relativismen: subjektivisme, nihilisme, kollektivisme, altruistisk bandittisme, anomi, ukultur, intet gjelder, alt er like bra (med unntak av psykopaterklærte rasister/nazister, og Hagen/FrP, kapitalister, USA og Israel – selvsagt). Men relativismen er alltid kun et middel for psykopatene. Og de fleste (ubevisste) relativister er kun nyttige idioter for de kyniske psykopatene som bruker relativismen for å oppnå sitt absolutte totalitære mål slik Weimar-republikken førte til nazismen, og slik den i dag kan føre til Vestens undergang. Og PK-psykopatene vet alltid å anerkjenne større psykopate autoriteter enn dem selv: nazismen, kommunismen, og nå islamismen.»

Det krever unike evner å formulere seg på denne måten. Det er nesten poesi. Den hatske retorikken til anti-psykopatene var del av en bevisst strategi for å opprette et mottrykk mot det de anså som et like overveldende retorisk trykk fra «psykopatene», altså den politisk korrekte eliten. I kampen mot denne fienden var alle retoriske knep tillatt.

Anti-psykopatene var ikke ensidig opptatt av islam, slik kontrajihadistene er, men deres islamhat stod ikke tilbake for noen. En av de sentrale anti-psykopatene var Jarle Synnevåg, som skrev under pseudonymet Prithivi. Synnevåg er en av gamlekara blant islamhaterne i Norge. Han jobbet lenge hos Forsvarets forskningsinstitutt, hvor han forsket på elektronisk krigføring, helt til hans anti-islamske aktiviteter på nettet kom frem i mediene i 2001. Han var initiativtager til Forum mot islamisering, i dag kjent som Stopp islamiseringen av Norge.[16] men har primært vært aktiv i ulike debattforum på nettet. Få har klart å trekke retorikken lengre. I 2004 forklarte Synnevåg hvordan det eneste som teller for å forstå en krig er hvilken side muslimene befinner seg på.[17]

«Hvis en ubåt fra Brasil i morgen senker en båt fra Marokko, vil jeg forsvare det. Det gjør jeg fordi Marokko er et muslimsk land, og Brasil er ikke. Det er alt jeg trenger å vite. Islam har erklært total og global krig på hele den ikke-muslimske verden, og har kjørt denne krigen i 1400 år. Det er på tide vi forsvarer oss, totalt og globalt.»

I Synnevåg møtes anti-psykopatisk poesi og frådende islamhat med et resultat nord-koreanske propagandister ville vært misunnelige på, som i denne skrekkinngytende konstruksjonen:[18]

«De såkalt «seriøse» politisk halvkorrekte og kvasi-islamofile yrkesløgnerne som nå begynner å ane at vi har et problem kan stikke «seriøsiteten» opp i halal-ræva til den tyter ut av løgnhalsene og kebab-kjeftene deres. Det er blitt advart mot konsekvensene av muslimsk innvandring i ca 20 år, og det eneste svaret dere har hatt er taushet eller rasismegauling. I denne prosessen har alt vært forsøkt. Det har vært hvisket, det har vært snakket, det har vært ropt, det har vært skreket og det har vært brølt. Men ingenting har hjulpet, ingenting har hjulpet det aller minste, og nå er det definitivt for sent. Det er bare ETT tilbud til muslimene, og det er å avsverge islam fullstendig, totalt, og betingelsesløst. Det tilbudet gjelder imidlertid dem alle, inklusive Osama bin Laden, og for dem som gjør det skal mye være glemt og enda mer være tilgitt. Toleranse av denne perverse dødskulten fra ikke-muslimer sin side, anerkjennelse av noen rett til å eksistere noe sted, er mye verre. Eneste «tilbud» til den kategorien er å drukne dem i en tsunami av anklager om skyld i hver tåre og hver blodsdråpe islam har forårsaket fra tidenes morgen til den ytterste dag.»

Nettstedet til Anti-psykopatisk Senter ble nedlagt for noen år siden, men anti-psykopatene har funnet nye tilholdssteder. Flere har spekulert i at Synnevåg kan ha vært en av skribentene bak bloggen AntiJihad Norge, en blogg som 18. juli 2011 kunne forklare at det var legitimt å skyte norske politifolk, fordi de beskyttet et illegitimt regime. I innlegget «Når er begeret fullt?»[19] ber skribenten hver og en av leserne avgjøre selv hvorvidt vi har nådd et punkt hvor væpnet motstand mot det flerkulturelle samfunnet er en rett og en plikt, og minner om at de som under okkupasjonen tok til våpen mot tyskerne og deres norske medløpere, ble straffet av datiden, men takket av ettertiden.

En uke senere var AntiJihad Norge nedlagt. En norsk «motstandsmann» hadde tatt til våpen mot muslimenes «medløpere», i et angrep han forventer at ettertiden vil takke ham for.

Intellektuelt islamhat

Peder «Fjordman» Jensen representerer den intellektuelle motpolen til anti-psykopatene og deres bølleretorikk. Han dukket opp blant leserne av bloggen min i 2003, under pseudonymet «Norwegian kafir» (norsk vantro), og bidro lenge med tips om artikler til bloggen Little Green Footballs,[20] (før den skiftet side, og ble en skarp kritiker av kontra-jihadistene). Han begynte å blogge selv som Fjordman[21] i 2005, før han flyttet inn som gjesteskribent på internasjonale kontrajihad-blogger som Gates of Vienna[22] og Brussels Journal.[23]

Fjordman har en saklig og lærd tone i det han skriver. Han er belest, og en god skribent, med ideologens evne til å sette store og små begivenheter i en større sammenheng, men også ideologens manglende evne til å forstå når han kjeder vettet av sitt publikum. Vi var mange som fant ham interessant i begynnelsen, for du kan ha mange gode diskusjoner med folk som har merkelige ideer, men Fjordman er ikke en skribent du går i dialog med. Han er en skribent du og de andre disiplene setter deg rundt på bakken, og så lytter andektig til mens han foreleser om multikulturalismens intellektuelle røtter, opplysningsidealenes filosofiske basis eller den svenske samfunnsmodellens kommende totalkollaps. Er du uenig, har du rett og slett ikke hørt godt nok etter, og vil bli forelest for på nytt, helt til du forstår at du tar feil. Dette er en stil de fleste finner slitsom. Men etterhvert fant Fjordman et publikum som var like monomant opptatt av trusselen fra islam som ham selv. Et publikum som ikke himlet med øynene over atter en spådom om Europas fall. For dem var han en stor tenker.

Fjordman er en intellektuell av typen du finner i mange ytterliggående miljøer, som setter deg i transe med store ord, ord som er så fine at selv om du ikke er enig, så tenker du at du i det minste har hørt noe vakkert. Men når du forsøker å forstå hva ordene konkret betyr i den virkelige verden, får de en uhyggelig klang. Alt Fjordman skriver er tilsynelatende til forsvar for det liberale og sekulære demokratiet, men det er ingen plass til liberale og demokratiske løsninger i den verden han beskriver. Situasjonen er desperat. Alle tiltak må vurderes. Og sannsynligvis blir det riktig, riktig blodig før det blir bedre.

Utgangspunktet for Fjordman er at Vesten undergraves av to fiender: venstresiden og islam. De er ikke politiske motstandere som man kan håndtere innenfor demokratiets rammer. De er eksistensielle trusler. Deres seier er «vår» utslettelse. Og de har overtaket.

På dette grunnlaget bygger Fjordman dystre, men høyst spesifikke profetier om Europas fremtid. Han har spådd at Sverige vil kollapse innen fem til ti år.[24] Dette sa han i 2007, så det begynner å haste. Han har noe bedre tid på seg til den store eurabiske borgerkrigen, som han forventer vil begynne før 2020.[25]

Millioner av menneskeliv vil kunne gå tapt i disse konfliktene, og den europeiske sivilisasjon vil enten forgå eller våkne til nytt liv, en ny europeisk renessanse.[26] Innsatsene på bordet er enorme. I essayet The Fall of France and the Multicultural World War[27] forklarer han hvor sentral Frankrike er for utfallet av denne krigen:

«People keep talking about the nukes that the Iranians may get, but what about the hundreds of nuclear warheads the French have? Will they be used to intimidate the rest of the West? How do we handle an Islamic France, still the heartland of the European continent, with Muslim control of hundreds of nukes? And how do we handle aBosniaorLebanonwith a population much larger than either of these countries, and with hundreds of nuclear warheads at stake? [..]

My personal belief is not that we are witnessing the final triumph of Eurabia, but rather the last spasms of the Eurabian Union. There will be at least as big changes in Western Europe over the coming generation as there were inEastern Europefollowing the fall of the Berlin Wall. There will be the downfall and disintegration of an anti-democratic, bureaucratic superstate, the European Union instead of theSoviet Union, and there will be the downfall of «soft Socialism» in the shape of the Multicultural welfare state in the West just as you had the downfall of the «hard Socialism» in the East. The difference is that the downfall of Communism in the East happened through a relatively bloodless «Velvet Revolution», whereas the downfall of Multiculturalism in the West may turn out to be anything but bloodless. And it will come, sooner than many people think.»

I samme essay skisserer han flere mulige utfall av konflikten med islam. Ett av dem er at Europa kaster ut alle sine muslimer i en moderne utgave av 1400-tallets spanske Reconquista:

«Muslims strike too early, before they are ready to seize control over major chunks ofEurope. They overestimate their own power, and underestimate the strength that is still left inEurope. It will start, as these things always do, before anyone is ready. Everyone, the Islamists, the proto-dhimmis, the neo-nationalists, the sleepwalking middle class, thinks they have more time than they do. It may start more or less by accident, like WWI, through the act of a fringe player unaware of the forces involved or the stakes of the game. Once a full-blown civil war starts in one country, it can, and probably will, spread to other countries. Given the European Union’s borderless nature, it is unlikely that war will be limited to one nation only. This will create a domino effect, and Muslims will be expelled fromEuropeyet again, after major bloodshed and millions of dead across the continent. This will result in the collapse of the EU. The Arab world will support the Muslims and will prolong the war, but they won’t win it.»

Formuleringen om hvordan det hele kan startes av en «fringe player», som i Sarajevo 1914, er interessant i lys av terrorangrepet på Oslo og Utøya. Både Fjordman selv[28] og flere av hans tilhengere[29] har, etter angrepet, som var utført av en ivrig Fjordman-leser, forsvart Fjordman med at han ikke oppfordrer til vold. Det stemmer for det meste. Han har riktignok oppfordret europeere til å bevæpne seg,[30] i påvente av samfunnets kommende kollaps. Og i sin europeiske uavhengighetserklæring[31] skriver han at de europeiske demokratiene har mistet sin legitimitet, og at det nå er opp til folket å ta «appropriate measures to protect our own security and ensure our national survival». Men det stemmer at han sjelden skriver på denne måten, og aldri eksplisitt oppfordrer til vold.

Men kan det være noe tvil om hvilken side han mener vi bør støtte, i reconquista-krigen han beskriver, og kan det være tvil om at de millionene av døde han ser for seg vil inkludere et stort antall muslimer og representanter for den politiske eliten? Det mest skremmende i essayene til Fjordman er ikke det som står der, men det som ikke står der: Den nødvendige moralske konsekvensen av det å leve i virkeligheten han beskriver. Den minner om konsekvensen av å leve i en virkelighet hvor borgerskapet og storbøndene er arbeiderklassens evige fiender. Tar man det på blodig alvor, så blir det blodig alvor.

I et mer konstruktivt essay fra 2006, Suggestions for Solutions,[32] skriver Fjordman at vi må stoppe absolutt all muslimsk innvandring, og deretter gjøre det så vanskelig som mulig for muslimer å praktisere sin religion. De blir nødt til å velge: Islam eller Europa. Slik kan Europa reddes. Dette skal visstnok kunne foregå uten alt for mye aktiv diskriminering, og det er ingen tale om vold, men en må spørre hvor ærlig Fjordman her er med seg selv. Hvis Europas millioner av muslimer er slik en trussel som han sier, kan de umulig bekjempes med noen lovendringer og opplysningskampanjer. Borgerkrigsprofetiene hans er på en måte ærligere, og det kan virke som om han selv også har innsett dette, og senere gått bort fra håpet på en fredelig utvei.

I mai 2011[33] hadde Fjordman kommet frem til at de som har introdusert den multikulturelle giften til Europa, må «forsvinne», for at vi skal kunne legge grunnlaget for en ny renessanse for våre etterkommere. Før vi kommer så langt må vi imidlertid gjenoppdage vårt kulturelle instinkt for «total ødeleggelse» av våre fiender, et instinkt som i vår dekadente, forræderske og suicidale tid ligger godt gjemt, men forhåpentligvis vil våkne når vi forstår alvoret i situasjonen. Han mener også at ett av problemene ved ikke-vestlig innvandring er at det truer mangfoldet innen europeiske hår- og øyenfarger.[34]

Øyvind Strømmen, som har fulgt mye med på anti-islamsk ekstremisme og i disse dager kommer med bok om emnet, har kalt Fjordmans ideer fascistiske.[35] Det er et farlig ord å bruke, fordi det etter andre verdenskrig har blitt misbrukt på så mange ikke-ekstreme høyreorienterte ideer, men begrunnelsen hans er interessant. Han benytter Roger Griffins akademiske definisjon på fascisme, som en revolusjonær og anti-dekadent nasjonalisme som ønsker å samle folket gjennom en rensende nasjonal renessanse. Dette stemmer godt med mange av ideene til Fjordman.

Kontrajihad-ideologien

Anti-psykopatene og Fjordman er to ytterpunkter blant norske islamhatere, med hver sin tilnærming til den samme opplevde trusselen fra islam. I mellom finnes et bredt utvalg av anti-islamske ekstremister. På den tiden jeg deltok aktivt i debatten fantes det ikke noe særlig kontrajihad-miljø å snakke om. Men de sentrale ideene var allerede på plass, og de dukket alle opp i kommentarfeltet i min egen blogg, og i andre blogger i samme miljø. Det dreier seg spesielt om tre ideer, som sammen definerer kontrajihadismen, og som skiller den fra ikke-ekstreme former for islamkritikk.

Den første ideen er at islam ikke er en religion som alle andre, men en ren hatideologi, som nazismen. Det finnes ingen mulighet for reform eller moderasjon i islam. Alle muslimer som påstår noe annet er enten løgnere, eller lider av selvbedrag. Selve essensen av islam er ond, og det å finne opp en moderne islam som kan leve i fred med ikke-muslimer er så vanskelig at man nærmest kan se bort fra mulighetene. Å snakke om «islamofobi» er derfor like meningsløst som å snakke om nazifobi.

Dette får iblant absurde konsekvenser. Jeg har sett nettdebatter hvor kontrajihadister forsøker å overbevise selverklært moderate muslimer om at det er islamistene som har den eneste rette tolkningen av islam. Muslimer som er mot dødsstraff, eller for et sekulært liberaldemokrati, og ikke føler noe behov for å tvinge religionen sin på andre, er altså å regne som villfarne muslimer. I stedet for å oppmuntre til liberale og moderate tolkninger av islam, kaster kontrajihadistene seg inn i den teologiske debatten på ekstremistenes side: Det er bin Laden som har rett.

Den andre sentrale ideen i kontrajihadismen er at Europa står på kanten av stupet, og at tiden for de forsiktige og pragmatiske løsningene derfor er forbi. Når man på denne måten fjerner alle demokratiske hemninger, er det uhyggelig hvilke løsninger man kan fantasere om. Etter massakren i Beslan i 2004 foreslo leseren «Herbie» i en kommentar[36] i bloggen min at russiske myndigheter burde besvare ethvert slikt terrorangrep med å henrette et tilsvarende antall tsjetsjenske sivile. Og samme år foreslo «Ali Dashti», en norsk leser som beskrev seg selv som eks-muslim, å true med å bruke atomvåpen mot Mekka og Medina hvis islamister noensinne skulle finne på å bruke masseødeleggelsesvåpen mot vestlige byer.[37] For da tør de nok ikke. «Harsh? WW2 was harsh. That’s why we won. If nuking Mecca does the trick, it has my vote.»
Den tredje sentrale ideen i kontrajihadismen er at hele dette uføret vi har havnet i er venstresidens, multikulturalistenes og den politiske elitens feil. Og da dreier det seg ikke om velmenende kløneri: Det har vært en villet politikk å bruke muslimsk masseinnvandring til å henrette den gamle europeiske kulturen. Fjordman kaller multikulturalismen en anti-vestlig hatideologi[38] som sikter mot å utslette en hel kultur. Disse menneskene hater alt som er vestlig. Derfor finnes det heller ingen løsning på trusselen fra islam, uten samtidig å gjøre noe med muslimenes forræderske medløpere.

En leser av Fjordmans blogg, «Ethnocentrist», forklarte det slik i 2005:[39]

While Muslims are violent and barbaric, it is not they who have stormedEuropeTHIS time. They have been invited for ulterior motives. Once they are dealt wi th, and I truly pray to God that it is done NON-violently. The attention of Europeans should be directed towards the REAL culprits, murderers, treasonists. They are the transnationalists, globalists, Marxists, elite. They have sold three continents down the river for money and power. They deserve the full wrath ofEuropemore than the Muslims, really.

I krig med leserne

Ideene jeg skriver om her var ukjente for mange inntil nylig. De fleste har bedre ting å gjøre enn å følge med på sære internettdebatter. Men selv møtte jeg disse ideene nesten hver dag blant leserne av min egen blogg, i flere år etter 11. september. I begynnelsen tok jeg dem ikke særlig seriøst. Jeg argumenterte mot dem, men uten å gjøre mer ut av det. Etter hvert ble jeg skremt av mengden og intensiteten. Vendepunktet var et innlegg den amerikanske islamkritiske bloggen Little Green Footballs hadde i 2004[40] om en Frp-politiker fra Kristiansand som ønsket å forby Islam, en sak de hadde blitt tipset om av Fjordman. Innlegget ble fulgt av et stort antall entusiastiske leserkommentarer som hyllet den norske vikingånden og ønsket politikeren lykke til. Når jeg skrev om den samme saken selv,[41] fikk forslaget bred støtte fra mine egne lesere. De mente nok det var urealistisk, men at tanken bak var god.

Fra dette tidspunktet og gjennom de neste to årene befant jeg meg nærmest i krig med mine egne lesere. Jeg skrev jevnlige innlegg til angrep på den anti-islamske ekstremismen, og deltok i endeløse diskusjoner med leserne.

Jeg gikk også til angrep på Fjordman, som i den samme perioden vokste frem som en sentral anti-islamsk blogger. Jeg påpekte den implisitte volden i verdensbildet hans, og advarte mot at borgerkrigsfantasiene hans var farlige.[42] I ettertid kan advarselen virke framsynt, men det var den ikke. Det falt meg aldri inn at noen kunne finne på å sette dette ut i livet. Det hele var en sær internettdebatt, ingenting mer.

Andre blogger i det samme miljøet gjennomgikk lignende brudd. I de første årene etter 11. september var det en flytende overgang mellom moderate islamkritikere og ekstremister. Vi følte at vi befant oss i samme bloggmiljø, og at det vi hadde til felles var viktigere enn det vi var uenige om. Selve bloggfenomenet var så nytt at det å drive en politisk blogg i seg selv var noe unikt, noe som skilte oss fra de «gamle» mediene. Og å angripe de som gikk for langt i islamkritikken virket merkelig, når det tross alt var islamistene som var det virkelige problemet. Men gradvis delte miljøet seg i to, og de ekstreme samlet seg rundt kontrajihad-blogger som Gates of Vienna. Charles Johnson, som på Little Green Footballs lenge hadde matet bloggsfæren med ensidig negative nyheter om trusselen fra islam, med jevnlige bidrag fra Fjordman, gjorde et overraskende sideskifte i 2007,[43]og ble en skarp kritiker av måten islamhatere hadde kuppet islamkritikken. Vendepunktet for ham var at flere av dem ga sin støtte til det belgiske partiet Vlaams Belang, som han beskyldte for å ha knytninger til hvit makt-miljøet.[44]

Debattene som raste på denne tiden var på ett vis interessante – og jeg anbefaler alle som ønsker å forstå denne eller andre former for ekstremisme å delta i slike debatter. Du overbeviser ingen, men du lærer motstanderen å kjenne, og tvinges til å tenke bedre gjennom hva du selv står for.

Men de stadige islamdebattene ble etterhvert slitsomme, og jeg gikk lei. Jeg gikk over til emner som ikke forårsaket endeløse debattråder, skrev sjeldnere og lengre, og i en periode fjernet jeg til og med alle kommentarmuligheter. De siste årene nå har jeg skrevet mest om bøker og filmer, og knapt viet de anti-islamske ekstremistene en tanke. Hadde du spurt meg for et år siden om å oppsummere innvandringsdebatten på nettet, ville jeg ikke nevnt Fjordman med et ord, men heller pekt mot nettavisenes debatter og mot moderate islamkritiske blogger som Document. Jeg anså Fjordman som irrelevant.

Men irrelevante intellektuelle har det med å få relevante konsekvenser. Det er de siste hundre årene i et nøtteskall: Ubrukelige teorier fenger handlingens menn, og legger ødelagte samfunn og mennesker bak seg. Kommunistene, nazistene og islamistene har så langt gjort dette i langt større skala, men det bør ikke være noen tvil om konsekvensene hvis kontrajihadismen en dag skulle bli til en europeisk massebevegelse. De snilleste kontrajihadistene kan gjerne tro at det er mulig å «rense» Europa for muslimer uten å fylle kontinentet med lukten av brennende lik, men med 1900-tallet bak oss kan man ikke være så dum. Sånn sett er Fjordman mer realistisk: Han vet det må bli voldelig. Han vil bare ikke bli assosiert med den typen mennesker som utfører volden.

Heldigvis er det i dag uklart om det finnes grobunn for en slik massebevegelse. Spesielt i Norge, hvor mange frykter Fremskrittspartiet, men kanskje heller burde takke dem for å ha kanalisert islamfrykten inn i mer moderate og demokratiske former enn den har tatt i land som Belgia. Vi skal uansett bekjempe den anti-islamske ekstremismen, men primært fordi den er feil og en dårlig løsning på våre problemer, ikke fordi den nødvendigvis er voldelig. Moderate islamkritikere må ta et spesielt ansvar for dette oppgjøret, på samme måte som muslimer har et ansvar for å bekjempe sine egne ekstremister.

Utvid innvandringsdebatten

Noen mener at også de moderate islamkritikerne er suspekte. Men det er viktig at vi nå ikke overreagerer, og stempler som farlig all islam- og innvandringskritikk vi er uenige med.Tvert imot bør vi gjøre i dag noe vi burde ha gjort for årevis siden: utvide den offentlige, respektable innvandringsdebatten til å inkludere alle relevante innvandringskritikere. Vi bør lete etter unnskyldninger for å slippe dem til, ikke unnskyldninger for å stenge dem ute. Ikke fordi man nødvendigvis er enig med dem, men fordi demokratiet er avhengig av å avklare motsetninger på en ryddig måte. Det gjør vi ikke ved å slenge om oss med lettvinte islamofobibeskyldninger, som om tillitskrisen innvandringen har ført med seg ville fordufte om man bare fant det riktige skjellsordet.

«Slippe til» er et misvisende uttrykk, for det skjer stadig vekk at innvandringskritikere «slipper til» i mediene. Det jeg tenker på er noe som griper dypere. Utfordringen er at vi i Norge har to parallelle ordskifter om innvandring, med få berøringspunkter mot hverandre – ikke ulikt parallellsamfunnene nettopp innvandringskritikerne frykter. Iblant utveksler de turister med hverandre, som når Christian Tybring Gjedde skriver om den flerkulturelle Disneyland-drømmen i Aftenposten,[45] men den grunnleggende gjensidige mistilliten blir værende, og etterpå går alle hver til sitt. Vi trenger en sammenslåing, slik at de motstridende oppfatningene settes i direkte konflikt med hverandre, og kan avklares i felleskap.

Den viktigste aktøren i den Andre Innvandringsdebatten er Document.no. Document frustrerer og irriterer mange, deriblant ofte meg selv, men de har i flere år vært det mest interessante mediet i Norge, og Hans Rustad en av de mest interessante skribentene. Rustad har en intuitiv tilnærming som, kombinert med et kulturkonservativt verdensbilde, er avhengig av en viss synk med leseren for at det skal treffe, og er vanskelig å forholde seg til når avstanden er for stor. Etter 22/7 har han valgt en offerposisjon som få andre enn faste lesere finner troverdig, men ikke helt uten grunn – flere har vært kjapt ute med å bruke terrorangrepet til å score poeng mot gamle fiender,[46] og noen journalister er for late til å bry seg om forskjellene mellom pessimistiske og alarmistiske innvandringskritikere.[47]

Document kan kritiseres for ensidig negativitet og offermentalitet, men ikke for å stå for utenomdemokratiske løsninger og islamhat. Dette er en viktig forskjell fra de faktiske ekstremistene.  Document bør kritiseres, men som legitime aktører i én felles innvandringsdebatt, ikke som grumsete islamofober.

Rustad er spesielt skarp på å se språket under språket, altså hvordan de som besitter definisjonsmakten i samfunnet, med sentrale posisjoner i medier, politikk og kulturliv, kan bruke denne til å marginalisere brysomme kritikere, uten å direkte innskrenke ytringsfriheten deres. Å høre det usagte er en farlig evne å ha, og gjør at Rustad iblant framstår som hårsår. Samtidig bør de som befinner seg trygt innenfor det respektable meningssentrum ikke være for kjappe med å avvise denne typen kritikk. Vi som står på utsiden av det respektable, enten i denne eller andre debatter, merker hvordan ordene fra innsiden trekker opp en usynlig grense mot det uakseptable, det skitne. Det oppleves som stadige små stikk, som fyrer opp under mistilliten til dem på innsiden. Overfølsomt? Kanskje. Men det er påfallende hvor mange nå som, ofte under pseudonym, bruker nettopp Document som talestol for å dele bekymringer som, godt begrunnet eller ikke, hører hjemme i det offentlige ordskiftet. De som insisterer på at alle «slipper til» i de tradisjonelle mediene bør spørre seg selv om hvorfor de ikke blir trodd.

Problemet for flere innvandringskritikere er at de kombinerer både moderate og ekstreme ideer, eller at de selv er saklige, men snakker varmt om ytterliggående personer. Bruce Bawers bok While Europe Slept inneholder mange gode observasjoner om konsekvensene av den naive multikulturelle toleransen i Norge og andre europeiske land, og han er spesielt skarp på toleransen for muslimsk homofobi. Men han skryter også av ideene til Bat Ye’or, historikeren som hevder at europeiske ledere brukere muslimsk innvandring som et middel for å bygge en europeisk-arabisk allianse, Eurabia, hvor ikke-muslimske europeere vil ende opp som en diskriminert minoritet.

På samme måte inkluderte Ole Jørgen Anfindsen et essay av Fjordman[48] i sin bok Selvmordsparadigmet, og Hallgrim Berg refererer i Amerikabrevet positivt til både Bat Ye’or og Fjordman.[49] Vi bør ikke bruke denne «snikfjordmanifiseringen» som unnskyldning for å ekskludere stemmer, isåfall bør det skje etter samme standard som man bruker på det ytre venstre. Men det trengs en opprydning her, blant islamkritikerne. De må ta det vanskelige og til dels ydmykende oppgjøret med egne ekstremister som de selv lenge har bedt muslimer om å gjøre.

Et godt eksempel på en innvandringskritisk bok som bemerker seg ved både å ha bakkekontakt og samtidig formulere en sterk kritikk av europeiske innvandringskritikk er Christopher Caldwells Reflections on the Revolution in Europe. Den finnes på document.no i norsk oversettelse av Christian Skaug.[50] Caldwell utfordrer tanken om at innvandring er en økonomisk nødvendighet, og mener at slik den fungerer i dag er den heller en økonomisk byrde. Den amerikanske innvandringsmodellen er ingen redning, slik Gerhard Helskog hevder i Innvandrernes supermakt, både fordi USA er forskjellig fra Europa, og fordi innvandrerne til USA er forskjellige fra innvandrerne til Europa. En bedre amerikansk parallell til europeisk innvandring mener han er rase. Innvandring er amerikanerne flinke på, men forholdet mellom svarte og hvite har vært mer turbulent. Europa er på vei inn i tilsvarende farvann, med samme potensiale for gjensidig mistenksomhet mellom parallellsamfunn. Caldwell er ikke ensidig negativ til islam, men han mener at innvandringsliberale europeere lider av ønsketenkning, og har skydd unna den vanskelige oppgaven det er å bygge et Europa hvor islam vil ha en sentral rolle.

Jeg deler mye av analysen hans – men selv om man mener den er for dyster, er den skarp og relevant, og bør imøtekommes på en saklig måte. Og så kan vi reservere islamofobi-beskyldningene for de virkelige islamofobene.

Parallellsamfunn i ordskiftet

11. september satte fart på en splittelse av norsk innvandringsdebatt i to separate debatter: En respektabel, men til dels virkelighetsfjern mediedebatt. Og en debatt på nettet hvor man våget å snakke om alt, men til dels lot seg rive med av forenklinger og paranoia. Også mediedebatten ble påvirket i en mer islamkritisk retning, men mer nølende. Den fremstår for meg i større grad som preget av frykt, som et spill om status, hvor det gjelder å fremstå som om man «tar debatten», men uten å risikere omdømmet sitt ved å si noe kontroversielt.

Alle viktige innvandringsspørsmål er vanskelige, uten klare svar.  Ethvert forsøk på selvstendig tenkning kan lede en til å si noe som er feil, upopulært, eller fordomsfullt.  Tendensen i den respektable debatten har derfor vært at man heller vil snakke om de uviktige spørsmålene, hvor man kan si noe harmløst eller selvfølgelig, noe som ikke kan medføre tap av status. Det koster ingenting å si noe vagt om at det er viktig med integrering, eller å advare mot islamofobi og Fremskrittspartiets menneskesyn. Men å si noe meningsfullt om den kulturelle todelingen av Oslo, eller om kvinnesynet til menn i muslimske miljøer, det er å trå inn i et minefelt. Og hva vet du, egentlig? Bedre å stå i ro, så trår du ikke feil.

Deltagerne i den Andre Innvandringsdebatten har aldri lidd av denne frykten. Men heller ikke de har godt av å befinne seg i en verden for seg selv, hvor hver skribent samler seg opp en menighet av likesinnede, og sjelden konfronteres av motstridende synspunkter. Kanskje ligger det en feighet i det å gjemme seg i disse miljøene, og «de slipper oss ikke til» har blitt en hendig unnskyldning for å slippe å eksponere ideene sine i en kritisk offentlighet. Kanskje mistenker noen at, om de deltok i en fullstendig åpen debatt, så ville de tape.

Disse debattene kommer uansett ingen vei hver for seg. Det er på tide at vi slår dem sammen, slik at de forholder seg direkte til hverandre. For parallellsamfunn i ordskiftet er ikke sunnere enn parallellsamfunn i samfunnet ellers. Og hvor trekker man så grensen? Mitt forslag: Ved om man vil håndtere sine bekymringer innenfor det liberale demokratiet, ved hjelp av politikk, dialog, og kompromisser, eller på utsiden av det, med kulturelle renselsesprosjekter og absolutte fiendebilder. Er noen på innsiden av denne grensen, og snakker på vegne av mange, ja så slipper du ikke unna å forholde deg til ideene deres, uansett hvor lite du liker dem. Og kanskje – kanskje – har de attpåtil litt rett.

 NOTER:

Direktør CICERO – Senter for klimaforskning

Ole Henrik Ellestads svar¹ på min artikkel på www.samtiden.no² bekrefter at han ofte tar faglig feil og er lettvint i sin omgang med fakta i den offentlige klimadebatten, slik jeg har dokumentert tidligere.^2,3 Ellestad dokumenterer igjen at han ignorerer store mengder forskningsresultater av høy kvalitet, men i stedet trekker fram enkeltstående resultater av liten eller ingen vitenskapelig verdi. Kort sagt: han mangler grunnleggende faglig innsikt, og hans framstilling av klimaforskningen er uetterrettelig. Den offentlige debatten han fører gjenspeiler bare i liten grad den faglige klimadebatten som foregår i de vitenskapelige tidsskriftene og på de vitenskapelige konferansene der det selvfølgelig både er kritiske og skeptiske vinklinger, slik all vitenskapelig debatt trenger for å drive kunnskapen framover.

Svertekampanje og beskyldninger

Ellestads artikkel er også et eksempel på den svertekampanjen som føres for å diskreditere klimaforskere og klimaforskningen. Her er alle klisjeene og mytene som florerer i bloggosfæren og av og til i mediene, men som sjelden eller aldri når fram til den vitenskapelige arenaen og kan bli tilbakevist der. De fleste av disse mytene er imidlertid tilbakeviste av uavhengige granskninger mange ganger. De har derfor ingen substans.

På www.samtiden.no¹ benekter Ellestad at han har anklaget Klimapanelet for svindel og konspirasjon. Jeg hadde satt pris på om han virkelig mener dette. Skal jeg og andre overbevises må han beklage sine tidligere uttalelser. Det finnes flere vitner på at han har brukt slike betegnelser om Klimapanelet og klimaforskere i offentlige sammenhenger. Selv har jeg opplevd ham i debatt der han har omtalt professor Phil Jones ved University of East Anglia som «svindler». I en nylig utgitt brosjyre av foreningen Klimarealistene prøver han å sverte Klimapanelets leder ved å anklage han for å sko seg økonomisk på klimasaken. Anklagen er ettertrykkelig tilbakevist av det internasjonale revisjonsfirmaet KMPG (google Pachauri og KMPG for å finne rapporten). Den britiske avisen som først omtalte saken har trukket artikkelen etter en offentlig beklagelse. I det meste av det Ellestad skriver og sier om klimaet er det påstander om at FNs klimapanel jukser. Det må jo innebære at han mener at de som utarbeider rapportene til panelet har jukset, og de inkluderer altså en rekke kolleger av ham ved norske universiteter.

Han har gjentatte ganger beskyldt meg og andre for å drive «politisert» forskning – altså forskning for å oppnå et politisk mål – uten noen som helst form for dokumentasjon. Det er en grov indirekte anklage om alvorlig faglig fusk som går rett på min og andres faglige integritet. Det synes rett og slett ikke som om Ellestad helt forstår konsekvensen av sine grove anklager.

Ellestad er forurettet og stiller seg i offerrollen når han spør seg selv om hvorfor han utsetter seg for det han kaller sjikane, trakassering og beskyldninger om manglende faglig integritet. Enhver som leser min artikkel på Samtidens nettsider² og kronikk i Aftenposten³ vil se at de er fri for sjikane og negative personkarakteristikker. Påstandene hans faller derfor på stengrunn. Jeg har lett forgjeves etter negative personkarakteristikker av Ellestad i den offentlige debatten, på tross av at han gjentatte ganger selv har delt ut grove og usaklige karakteristikker av norske og utenlandske klimaforskere. Da blir det bare patetisk når han selv er forurettet når jeg dokumenterer hans mange feil og faglige kortslutninger. Og det gjør jeg altså uten å være usaklig, sjikanøs eller ved utdeling ut ukvemsord. Det er ikke nødvendig.  Feilene og det faglige luftslottet han har bygget er åpenbare og lett dokumenterbare. De taler for seg selv.

La meg ta noen av de faglige feilene og fakta feilene om Klimapanelet som han presenterer på samtiden.no.¹

Kritikken av IPCC og klimaforskningen

Kritikken Ellestad retter mot IPCC for ikke å være «vitenskapelige», jukse, manipulere data eller være uetterrettelige mangler substans. Slik jeg dokumenterer² tar han feil på en rekke punkter og gjengir i flere tilfelle innholdet i Klimapanelets rapporter galt. I sitt tilsvar¹ tar han igjen opp det som er blitt kalt «Climategate» – tyveriet av mailer fra Climate Research Unit ved University of East Anglia for to år siden som fikk stor medieomtale – som et bevis på at klimaforskere jukser. En rekke uavhengige granskninger,⁴ gjennomført i regi av blant annet det britiske parlamentet, flere universitet, og det amerikanske meteorologiske institutt (NOAA), er entydige i sine konklusjoner om at det ikke finnes bevis på juks eller manipulering av data i disse mailene. Norske forskere ved NTNU⁵ som studerer forskningsprosessen har forsket på mailene og konkluderer blant annet på følgende måte:

“However, as we have tried to show by analyzing a large part of the e-mails as methodological deliberations, this appears as scientific business as usual. Debates are performed in much the same way as is reported in many ethnographic studies of scientific work. Unfortunately, many journalists seem unaware of such work and have judged the e-mail conversations on a kind of Boy Scout image of science.”

Den eneste uavhengige evalueringen av Klimapanelet er foretatt av InterAcademy Council⁶ – en sammenslutning av flere lands vitenskapsakademier – på oppdrag av FN. Hovedkonklusjonen i evalueringen er gjengitt i en pressemelding fra forfatterne:⁶

«The process used by the Intergovernmental Panel on Climate Change to produce its periodic assessment reports has been successful overall, but IPCC needs to fundamentally reform its management structure and strengthen its procedures to handle ever larger and increasingly complex climate assessments as well as the more intense public scrutiny coming from a world grappling with how best to respond to climate change”.

Denne konklusjonen kan jeg slutte meg helt til. Panelet har manglet en robust organisasjon – det har i stor grad bestått av forskere som har arbeidet på frivillig grunnlag.  Organisasjonen og rutinene må absolutt styrkes for å kunne håndtere resultatene fra en stadig mer komplisert og omfattende klimaforskning, og for å kunne håndtere det offentlige presset panelet utsettes for. Panelet hadde for eksempel ikke gode rutiner og prosedyrer for å håndtere påviste feil. Det har heller ikke hatt profesjonelle kommunikasjonsrådgivere. Håndteringen av de få feilene som ble påvist for et par år siden var da også en PR-messig katastrofe. Evalueringen som er foretatt av InterAcademy Council er god og grundig. Den gjennomsyres av ønsket om å ha et velfungerende og sterkt Klimapanel og gir en rekke anbefalinger for å oppnå dette. Ellestad gir et fullstendig feilaktig inntrykk av rapportens innhold.

Hvordan omtales så denne evalueringen av Ellestad? Han påstår at den, sammen med en annen evaluering, ga «.. massiv tilslutning til at usikkerheten i IPCCs konklusjoner er sterkt undervurderte». Problemet er bare at evalueringen til InterAcademy Council ikke gir noen vurderinger av usikkerheten i de faktorene Ellestad omtaler, som for eksempel skyers effekt og det naturlige karbonkretsløpet. Den andre «evalueringen» han omtaler⁷ er ingen evaluering av Klimapanelet i det hele tatt, men en rapport fra det engelske vitenskapsakademiet (Royal Society) som ble anmodet av noen av sine medlemmer om å gi en vurdering av hva som er sikkert og hva som er usikkert i klimakunnskapen. En av rapportens hovedkonklusjoner er:

«There is strong evidence that the warming of the Earth over the last half-century has been caused largely by human activity, such as the burning of fossil fuels and changes in land use, including agriculture and deforestation.”

Og videre:

“This document draws upon recent evidence and builds on the Fourth Assessment Report of Working Group I of the Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC), published in 2007, which is the most comprehensive source of climate science and its uncertainties.”

Med andre ord gir Royal Society full anerkjennelse til IPCC og gjentar på uavhengig grunnlag en av panelets hovedkonklusjoner. Ellestad prøver altså å gi inntrykk av at en rapport som gir sterk støtte til Klimapanelet og dets konklusjoner gjør det stikk motsatte, og bruker den for å dokumentere sine påstander om at panelet jukser og tar feil. Han kan umulig ha lest rapporten eller han prøver bevisst å desinformere om rapportens innhold.

Når det gjelder usikkerheten i klimakunnskapen er rapporten fra Royal Society helt i samsvar med IPCCs egne vurderinger. For det er en selvfølge at det er usikkerhet i klimakunnskapen og at IPCC må vurdere den. Derfor er store deler av rapportene fra Klimapanelet viet usikkerhetsvurderinger på lik linje med omtalen av naturlige klimaendringer, slik Royal Society også understreker i sitatet over.

Som en kuriositet kan nevnes at Ellestad refererer til rapporten til InterAcademy Council når han skriver «Under den kraftigste delen av oppvarmingen mellom 1985 og 1995 ble skydekket redusert slik at solinnstrålingen økte med ca. 9 W per m².» Det står ingen ting om dette i rapporten. Dessuten er det feil. Nok en kuriositet er at Ellestad gir inntrykk av at IPCC leverte en rapport til klimaforhandlingene i København. Det er også feil. Rapporten han henviser til har ingen ting med Klimapanelet å gjøre. Han påstår at det i denne rapporten konkluderes med at 92 prosent av dagens oppvarming er menneskeskapt og 8 prosent skyldes innstrålt solenergi. Rapporten inneholder ingen slike konklusjoner og Klimapanelet har heller aldri sagt noe tilsvarende. Ellestad er altså kritisk til tall som ikke står i rapporten, og som ikke er utgitt av den organisasjonen han gir inntrykk av at den er utgitt av!

Slike feil er det mange av i Ellestads skriftlige og muntlige framstillinger.

Jeg anbefaler alle spesielt interesserte å lese de to rapportene fra InterAcademy Council⁶ og Royal Society⁷fordi de til sammen gir en balansert og uavhengig vurdering av klimakunnskapen og av Klimapanelet.

Så var det hockeykølle-grafen – nok en gang. Ifølge Ellestad er denne grafen «IPCCs tidligere trumfkort, men nåværende traume». Dette er virkelig en av de underligste historiene i kampen om klimakunnskapen. Hockeykølla er ikke noe avgjørende bevis i klimaforskningen. Allikevel har vi sett at klimaskeptikerne og svertekampanjen mot klimaforskningen har rettet sitt hovedskyts mot denne grafen og dens opphavsmenn i mange år, og anklaget den for å være svindel. Og de ser helt bort i fra at det har skjedd en vitenskapelig utvikling siden den ble publisert for 12-13 år siden og brukt i IPCC-rapporten fra 2001. En stor mengde nyere studier bekrefter forløpet av hockeykølla. Jeg skal ikke gå i detalj, men henvise til min tidligere artikkel på Samtidens nettisde² der jeg dokumenterer Ellestads faktafeil om kurven.

Men Ellestad presenterer nye feil om kurven som må tilbakevises. Han hever at Kongressen i USA nedsatte «..Wegman-komiteen ledet av en av landets beste statistikere» for å granske kurven. Det er også feil. Denne komiteen ble ikke opprettet av Kongressen, men av to kongressmenn på deres eget initiativ. Når Kongressen skal avklare slike spørsmål går de til det amerikanske vitenskapsakademiet. Det er derfor akademiet ble opprettet. Og det gjorde Kongressen også for å få en avklaring på kontroversen. Med andre ord, det er to rapporter.

Wegman-rapporten er stemplet som plagiat. Den ble publisert som artikkel i et vitenskapelig tidsskrift, men ble senere trukket som følge av juks.⁸ Edward Wegman, betegnet av Ellestad som en av «landets beste statistikere», er en helt vanlig professor ved et helt vanlig universitet i USA. Han er nå under etterforskning av sitt eget universitet som følge av det som har skjedd.⁸ Wegman-artikkelen er den eneste klima-relaterte vitenskapelige artikkel jeg kjenner til som er trukket tilbake fra et vitenskapelig tidsskrift som følge av juks. Det er et paradoks at den brukes av Ellestad til å dokumentere påstander om at hockeykølle-kurven er jukset med. Det sier en god del om hans dømmekraft.

Granskningen av hockeykølle-grafen som det amerikanske vitenskapsakademiet foretok på oppdrag fra Kongressen⁹ støttet hovedfunnene i grafen, den stilte spørsmål ved bruk av noen av de statistiske metodene som hadde liten betydning for resultatet, og påpekte at det var for liten oppløselighet i data til å konkludere med at 1990-2000 var det varmeste tiåret på et tusen år slik IPCC 2001 hadde gjort. Senere er det publisert mange studier av forskjellige forskningsgrupper med forskjellige innfallsvinkler som bekrefter forløpet i temperaturutviklingen på den nordlige halvkule de siste tusen år som hockeykølle-grafen påviste for første gang (se for eksempel ref 10 som oppsummerer 12 publiserte hockeykølle-liknende grafer fram til 2006, og ref 11,12, og 13 som eksempler på publiserte studier bare fra det siste året). Meg bekjent er det ingen vitenskapelige studier fra de siste årene som viser noe annet. Dette er en helt ordinær utvikling av et forskningstema og er årsaken til at de aktive forskerne innenfor fagfeltet styrker sin konklusjon om at temperaturen i dag høyst sannsynlig er høyere enn den var i Middelalderen. Ifølge Ellestad er det «… over 200 publikasjoner fra ca. 660 forskere ved 315 forskningsinstitusjoner i over 40 land» som viser at Middelaldertemperaturen er minst like høy som i dag. Jeg tviler sterkt på at han tror på sine egne tall, og ingen av disse publikasjonene er i hvert fall publisert de siste årene i anerkjente vitenskapelige tidsskrifter.

Ellestad tillegger meg synpunkter jeg ikke har når han skriver:¹ «Presteruds hovedtese blir således at IPCC er verdens eneste legitime vitenskapelige forum som kan trekke de nødvendige og riktige vitenskapelige konklusjoner i klimaspørsmål. De fremstilles som tilnærmet feilfrie i fagspørsmål.» Nei, jeg mener ikke det. Panelet består av mennesker og er derfor ikke ufeilbarlige – det er en selvfølge. Panelets rapporter er kun innspill i en pågående faglig debatt – de er ingen endelig dom over hva som er sant/ikke sant i klimaspørsmålet.

Dersom panelet hadde stått alene med sine synspunkter og konklusjoner, eller hadde møtt godt begrunnet faglig motbør fra viktige forskningsmiljøer eller forskningsorganisasjoner, hadde det hatt langt lavere faglig status. Men situasjonen er jo motsatt. Alle viktige forskningsorganisasjoner og -institusjoner som uavhengig har uttalt seg om klimaspørsmålet har trukket de samme konklusjoner som Klimapanelet, eller til og med gått lenger enn panelet. Dette faktum forholder ikke Ellestad seg til.

La meg ta et eksempel. I 2009 skrev 14 amerikanske forskningsorganisasjoner brev til den amerikanske Kongressen. En av disse var verdens største forskningsorganisasjon The American Association for the Advancement of Science (AAAS). Brevet konkluderer med:

“Observations throughout the world make it clear that climate change is occurring, and rigorous scientific research demonstrates that the greenhouse gases emitted by human activities are the primary driver. These conclusions are based on multiple independent lines of evidence, and contrary assertions are inconsistent with an objective assessment of the vast body of peer-reviewed science.”

Legg spesielt merke til siste del av siste setning. Det er på dette punktet Ellestad svikter mest. Enhver forsker bør ha en plikt til å vurdere hele det foreliggende forskningsmaterialet. Ellestad ignorerer store deler av det.

Jeg ser både styrker og svakheter ved FNs klimapanel. Det er flere ting jeg kunne tenke meg å endre på, men å anklage panelet for bevisst juks, eller å manipulere data og ikke være vitenskapelige, er så fjernt fra virkeligheten at den typen kritikk faller på sin egen urimelighet og slår tilbake på Ellestad selv. I hvert fall gir den ikke noe grunnlag for en konstruktiv diskusjon om FNs klimapanel.

Faglige feil

Som vanlig er det mange faglige feil i det Ellestad skriver. La meg ta noen få av dem her.

Ifølge Ellestad hevder IPCC at «..det er lufta med mer varme fra drivhusgasser som får isen (havisen) til å smelte» og videre at «IPCC-opposisjonelle hevder at det primært er økningen i innstrømmingen av mer varmt vann fra Golfstrømmen (AMO) og fra Stillehavet (PDO) gjennom Beringstredet som er årsaken». Et slikt motsetningsforhold finnes ikke, og IPCC hevder ikke at det bare er økningen av lufttemperaturen som får isen til å smelte.

Det har vært en sentral del av havisforskningen de siste årene (blant annet i Det internasjonale polaråret (IPY) 2007-2009) å kvantifisere bidraget til smeltingen av is fra oppvarmingen av atmosfæren og bidraget fra oppvarmingen av innstrømmingen av varmere vann til Polhavet (se f.eks. ref 14).  Omfattende og grundige vitenskapelige studier fra de siste par årene konkluderer med at det ikke har strømmet varmere vann inn i Polhavet de siste par tusen år enn det har gjort de siste tiårene.¹¹ Uttalelsen fra Ellestad er ett eksempel på uetterrettelige referanser til den sammenstilte forskningen i FNs klimapanel og den viser også hvorfor debatten han fører ikke er en faglig debatt.

Ellestad skriver videre: «Antarktis er blitt 0.5 C kaldere siste 30 år (satellittmålinger) med økt ismengde. Hvordan kan IPCC forklare det når CO₂-mengden har økt like mye der?»

Her er det flere feil. I de siste års vitenskapelige resultater finnes det ingen dokumentasjon på at Antarktis har blitt kaldere de siste 30 årene. Den vitenskapelige diskusjonen går på om temperaturen har vært konstant eller har økt, og de aller fleste forskere heller til at den har økt etter nye publikasjoner de siste årene (for eksempel 15 og 16 som også bruker satellittdata). Ismengden på land er avtagende, mens havisens utbredelse har vist en liten ikke-signifikant økning. Men det er spørsmålsstillingen som viser at Ellestad mangler faglig forståelse. Han synes å tro at alle deler av kloden skal varmes opp fordi CO₂-mengden i atmosfæren øker likt over hele kloden. Men slik er det naturligvis ikke. De naturlige variasjonene i vær og klima refordeler varmen på kloden ulikt. Det er som forventet at ulike deler av kloden oppvarmes ulikt. Det hadde ikke vært noe merkelig om enkelte deler av kloden til og med ble avkjølt under en global oppvarming.

Tilsvarende misforståelser og feil ligger bak påstanden om at «middeltemperaturen har flatet ut de siste 15 år selv om CO₂-mengden har steget vesentlig mer enn forutsatt.» Det er ingen klimaforskere som har påstått at global temperatur skal øke jevnt med økningen av CO₂-nivåene i atmosfæren. I løpet av de siste 40-50 års globale oppvarming har det skjedd minst 4–5 ganger at temperaturen har flatet ut eller endatil blitt redusert over perioder på 8 – 10 år. Grunnen er at det også er andre faktorer enn CO₂ som påvirker vær og klima, som for eksempel El Niño/LaNiña (ENSO) – et syklisk værfenomen i Stillehavet som påvirket været over store deler av kloden.

Men er det riktig at den globale temperaturøkningen har stoppet opp de siste 15 årene? Alle de vitenskapelige publikasjonene som har behandlet temperaturdataene de siste par årene konkluderer med at den ikke har gjort det. La meg ta noen eksempler:

Professor Richard Muller ved universitetet Berkley i California har vært en urokråke i den amerikanske klimadebatten. Han har blant annet vært skeptisk til kvaliteten på de globale temperaturmålingene. For et par år siden etablerte han prosjektet Berkley Earth Surface Temperature (BEST) med støtte fra Koch Industries, som har finansiert mye av svertekampanjen mot klimaforskningen i USA. BEST samlet temperaturmålinger fra 4–5 ganger så mange målestasjoner som de etablerte globale temperaturkurvene er baserte på og som de britiske og amerikanske meteorologiske instituttene og NASA har ansvaret for. Høsten 2011 kom resultatene.¹⁷ De var fullstendig sammenfallende med de etablerte globale temperaturkurvene. Muller uttalte at det ikke er grunnlag for å si at den globale temperaturøkningen har flatet ut.

Tilsvarende viser en omfattende studie¹⁸ fra tidligere i år at det som følge av støyen fra de naturlige klimavariasjonene ikke er mulig å slå fast om trenden i den globale temperaturøkningen har flatet ut basert på mindre enn minst 17 års data. En helt ny studie¹⁹ filtrerer bort de naturlige variasjoner i været fra El Niño/La Niña, solaktivitet og vulkanutbrudd for å få fram signalet fra CO2-økningen bedre. Studien viser at det er sterkt sammenfall mellom alle de tre bakkebaserte og de to satellittbaserte globale temperaturkurvene, og at det ikke er grunnlag for å slå fast at den globale temperaturøkningen har flatet ut.

Naturlige klimavariasjoner

Ellestad gjentar sin påstand om at naturlige variasjoner styrer klimaet. Det er ingen uenighet om at naturlige variasjoner har stor betydning for klimaendringer. Klimaet er dynamisk og endrer seg nærmest kontinuerlig både på korte og lange tidsskalaer. Det er sykliske variasjoner i ytre pådriv (som for eksempel sol og drivhusgasser) på klimaet og det er interne sykliske variasjoner i vær og klima med forskjellige perioder på forskjellige deler av kloden som for eksempel El Niño/LaNiña (ENSO) med 5–7 års perioder til Pacific Decadal Oscillation (PDO) og Atlantic Multidecadal Oscillation (AMO) med perioder på flere tiår. Fordi en av klimaforskningens største utfordringer er å skille mellom naturlige og menneskeskapte klimaendringer, tiltrekker de naturlige klimaendringene seg minst like stor interesse som de menneskeskapte hos en klimaforsker.

Ellestad gjør imidlertid iherdige forsøk på å vise at IPCC og klimaforskningen ignorerer de naturlige variasjonene, hvilket er feil. Store deler av rapportene går nettopp på å vurdere naturlige klimavariasjoner. Det er til og med egne kapitler om temaet. På www.samtiden.no¹ skriver Ellestad at det er et «..motsetningsforhold mellom IPCCs ensidige vektlegging av drivhusgassers betydning og neglisjering av bidrag fra naturlige globale og regionale variasjoner.» Han har tidligere påstått at IPCC ignorerer ENSO selv om fenomenet er grundig behandlet over mange sider på 30 forskjellige steder i IPCC-rapporten fra 2007. I Samtiden¹ har han en lang utgreing av ENSO-fenomenet og hevder at «forskjellen mellom de store utslagene innen ett år kan være ca 1grad Celsius som er betydelig mer enn global temperaturøkning på 0.8 Celsius siste 150 år.» Det er korrekt, men det virker som om han ikke forstår at det har lite med global oppvarming å gjøre fordi de 5–7-årige sykliske variasjonene i ENSO først og fremst dreier seg om været og ikke om klimaet. ENSO er viktig for å forklare hvorfor vi har kalde og varme perioder samtidig som oppvarmingstrenden er klar.

Etter en grundig vurdering av alt foreliggende forskningsmateriale konkluderer de aller fleste klimaforskere med at det ikke er naturlige klimavariasjoner som er hovedårsaken til den oppvarmingen vi har hatt de siste 50 årene. Det er publisert flere hundre vitenskapelige resultater om temaet, og det kommer stadig nye som i stor grad konkluderer med at naturlige klimavariasjoner har bidratt i mindre grad til oppvarmingen de siste 50 årene. Temaet er for omfattende til at det kan redegjøres for i detalj her. For videre lesning henviser jeg til et par interessante nye vitenskapelig artikler som drøfter temaet^20,21 grundig.

Feil om CICERO og undertegnede

Selv en så triviell sak som etableringsåret for CICERO klarer Ellestad å bomme på (med to år) og han synes feilaktig å mene at jeg er spesialist på veterinærmedisin når han skriver «…er biolog med spesialitet på rabies hos polarrev». Riktignok skrev jeg to artikler om temaet for 10–20 år siden, men det er neppe nok til å omtales som «spesialist». Til opplysning kan jeg nevne at jeg har min utdannelse i fysiologi med hovedfag på temperaturregulering og energiomsetning hos pattedyr som lever under ekstremt klima, og doktorgrad i arktisk terrestrisk økologi med vekt på variabilitet som blant annet skyldes klimapåvirkning.

Etter 17 år som leder av aktive klimaforskningsmiljøer innenfor så vidt forskjellige temaer som havis, isbreer og atmosfærefysikk til internasjonalt klimasamarbeid, politiske virkemidler for utslippsreduksjoner og tilpasninger til klimaendringer, er jeg muligens langt mer en generalist enn en spesialist. I hvert fall har det vært uhyre lærerikt å jobbe sammen med forskjellige typer klimaforskere. Jeg kan anbefale Ellestad et opphold ved et aktivt klimaforskningsmiljø. Og jeg kan anbefale han å delta på nasjonale og internasjonale forskningskonferanser. Det er lærerikt. Det er ikke tilstrekkelig å lese et selektivt utvalg av forskningspublikasjoner og gå på møter i regi av Klimarealistene for å holde seg oppdatert.

Ifølge Ellestad skal jeg ha omtalt russiske forskere som «spinnville og gale» til Nettavisen. Det er også galt. Det er riktig at jeg ble sitert slik for mange år siden, men jeg har aldri sagt eller ment det. Derfor er sitatet dementert både skriftlig og muntlig mange ganger, men jeg ser at det lever sitt eget liv i den bloggosfæren og forestillingsverdenen Ellestad forholder seg til. Selvfølgelig er Ellestad godt kjent med at jeg ikke vedkjenner meg sitatet. Sitatet er urimelig. Jeg har russiske forskerkolleger som jeg har stor respekt for og nærmest betrakter som venner. For tiden skriver jeg et kapitel i den neste IPCC-rapporten som ledes av en russisk forsker. Jeg ville aldri funnet på å generalisere på den måten, til det har jeg alt for stor respekt for russiske forskere.

Motiver

Ellestad forsøker å spekulere i motivene for mitt klimaengasjement, men det er så uklart skrevet at det er vanskelig å forstå hva han mener. Jeg kjenner ikke til hans motiver for å gå ut som han gjør, men det er påfallende at omtrent alle klisjeene og mytene han benytter hyppig i sin retorikk som «hockeykølla», «Climategate», Wegmankomiteen, The Oregon Petition (underskrift mot klimaproblemet av påståtte 31 000 forskere), de feilaktige påstandene om endringer av 1996-rapporten av IPCCs «ledertroika», anklagene om at IPCCs formann skor seg økonomisk på klimasaken og mange fler, har sitt opphav i den systematiske svertekampanjen som pågår med det klare formål å diskreditere klimaforskningen og klimaforskere.

Ellestad refererer til rapporten fra NIPCC¹ («Nongovernmental International Panel on Climate Change) som en autoritativt faglig motvekt til IPCC-rapportene. NIPCC blir ikke tatt på alvor i forskningskretser og det meste av rapportens innhold er tilbakevist. Bak NIPCC står The Heartland Institute som også arrangerer årlige alternative klimakonferanser med få deltakende klimaforskere som Ellestad refererer hyppig til. The Heartland Institute arbeider for ekstrem markedsliberalisme og har derfor et klart politisk formål. De har fått det for seg at klimaproblemet er konstruert av venstresiden og miljøaktivister for å fremme mer «big government» og skattlegging, noe det heller ikke legges skjul på i retorikken.^{22, 23} Det ledende vitenskapelige tidsskriftet Nature omtaler det som foregår i regi av instituttet som «absurd».²³

Det minner om noe tilsvarende når Ellestad til stadighet formulerer seg slik at det kan virke som om han mener at både jeg og «myndighetene» nærmest skulle ønske oss et klimaproblem. For eksempel skriver han i¹ etter å ha påstått at IPCC mister troverdighet at «for norske myndigheter og Prestrud er dette kritisk når det skal utarbeides en nasjonal klimaplan og reforhandles en Kyoto-avtale». Men hvorfor i all verden mener Ellestad at jeg og «myndighetene» skulle ønske oss et klimaproblem og en Kyoto-avtale? Det hadde da vært særdeles bra for verden om den kunne bruke de lett tilgjengelige energireservene i olje, kull og gass uten at det skapte miljøproblemer.  Jeg har ikke møtt en eneste politiker som etterspør klimaproblemet og som gjerne vil ha mer av det. Snarere tvert i mot. Jeg finner tanken absurd.

Ellestad har som nevnt påstått at IPCC og klimaproblemet er en konspirasjon mellom miljøaktivister og miljøforskere. Og vi ser at han aktivt henviser til amerikanske tenketanker som Heartland Institute og bruker deres retorikk, samtidig som FN organisasjonen IPCC er hovedskyteskive.  Da er det nærliggende å stille spørsmål om ikke også han tror at motivene til klimaforskerne og «myndighetene» er å bruke et konstruert klimaproblem for å innføre mer kontroll og større offentlig regulering, og at det er en av de politisk motiverte drivkreftene hans for å kjøre så sterkt ut som han gjør mot klimaforskningen.

Ellestad beklager seg over at jeg ikke vil diskutere fag. Joda, jeg elsker å diskutere fag. I det ligger det også at jeg er åpen for motforestillinger og godt funderte faglige motargumenter. Og jeg synes det er uhyre interessant når fag grenser mot politikk – på godt og vondt. Men diskusjonene med Ellestad er ingen faglig debatt. Det er spill for galleriet når Ellestad gir inntrykk av å ville diskutere fag samtidig som han gjentatte ganger beskylder sine meningsmotstandere for juks, er uetterrettelig i sin omtale av klimaforskningen, og, skal vi ta ham på alvor, ikke har forstått elementære sider ved klimafaget.

Skal Ellestad bli tatt på alvor og oppfattes som deltaker i en faglig debatt om klimaspørsmålet må han:

1. Slutte å stemple Klimapanelet og klimaforskere som juksemakere og påstå at de ikke driver vitenskap
2. Være etterrettelig i sin omtale av klimaforskningen. Det innebærer blant annet at han må holde seg til fakta og unnlate å konstruere funn og påstander som ikke eksisterer
3. Slutte å ignorere bunkevis med solide forskningsresultater samtidig som enkeltresultater med åpenbar tvilsom vitenskapelig verdig plukkes ut og framheves

Ellestad benekter at vi har menneskeskapte klimaendringer. Hans argumenter og dokumentasjon for dette synet er lite annet enn udokumenterte  beskyldninger om svindel med data, faktafeil og faglige feil. Folk flest og ikke minst media bør innse at Ellestad har lite faglig å fare med, og at han overhodet ikke representerer den faglige og kritiske debatten om klimaspørsmålet som foregår på forskningsarenaene.

Litteraturliste

¹ Ellestad, O-H. 2011. Naturlige variasjoner styrer klimaet. www.samtiden.no

² Prestrud, P. 2011. Klimaskeptikere uten skepsis. Når fakta og solid forskningsbasert kunnskap ikke teller. www.samtiden.no

³ Prestrud, P. 2011. Forskningsetisk tvilsom klimadebatt. Kronikk i Aftenposten 20.09.11.

⁴ Oversikt over alle granskningene av Climategate med lenker til granskningene: http://www.skepticalscience.com/Climategate-CRU-emails-hacked.htm

⁵ Ryhaug, M and Skjølsvold, T.M.  2010. The Global Warming of Climate Science: Climategate and the Construction of Scientific Facts. International Studies in the Philosophy of Science 24.

⁶ InterAcademy Council 2010. Climate Change Assessments. Review of the Processes and Procedures of the IPCC http://reviewipcc.interacademycouncil.net/report.html

⁷ The Royal Society 2010. Climate change: a summary of the science. http://royalsociety.org/policy/publications/2010/climate-change-summary-science/

⁸ Editorial 2011. Copy and paste. Nature 473. 473http://www.nature.com/nature/journal/v473/n7348/full/473419b.html

⁹ Committee on Surface Temperature Reconstructions for the Last 2,000 Years. Natpional Research Council (2006). Surface temperature reconstructions for the last 2, 000 years. Washington, D.C: National Academies Press

¹⁰ Mann, M. et al. 2008. Proxy-based reconstructions of hemispheric and global surface temperature variations over the past two millennia. Proceedings of the National Academy of Sciences 105:13252-13257.

¹¹ Spielhagen, R.F. et al. 2011. Enhanced modern heat transfer to the Arctic by warm Atlantic water. Science 331: 450-453.

¹² Büntgen, U. et al. 2011. 2500 Years of European climate variability and human susceptibility. Science 331: 578-582.

¹³ Ljungquist, F.C. 2010. A new reconstruction of temperature variability in the extra-tropical northern hemisphere during the last two millennia. Geografiska Annaler: Series A: 339-351.

¹⁴ Polyakov et al. 2011. Recent changes of arctic multiyear sea-ice coverage  and the likely
causes. Bulletin of the American Meteorological Society 92.

¹⁵ Steig, E.J. et al. 2009. Warming of the Antarctic ice-sheet surface since the 1957 International Geophysical Year. Nature 457.

¹⁶ O’Donnell, R et al. 2011. Improved Methods for PCA-Based Reconstructions: Case Study Using the Steig et al. (2009) Antarctic Temperature Reconstruction. Journal of Climate 24.

¹⁷ Muller, R. et al. 2012. Decadal Variations in the Global atmospheric Land Temperatures.

http://berkeleyearth.org/available-resources/. (under publisering)

¹⁸ Santer, B. et al. 2011. Separating signal and noise in atmospheric temperature changes: The importance of timescale. Journal of Geophysical Research 116.

¹⁹ Foster, G. and Rahmstorf, S. 2011. Global temperature evolution 1979-2010. Environmental Research Letters 6.

²⁰ Huber, M. and Knutti, R. 2011. Anthropogenic and natural warming inferred from changes in Earth’s energy balance. Nature Geoscience 5.

²¹ Swanson, K.L. et al. 2009. Long-term natural variability and 20th century climate change. Proceedings of the National Academy of Sciences 106: 1620-1630.

²² Leder i det vitenskapelige tidsskriftet Nature 2011. http://www.nature.com/nature/journal/v475/n7357/full/475423b.html

²³ The sceptic meets his match 2011. Nature 475. http://www.nature.com/news/2011/110727/pdf/475440a.pdf

Leder: EU er et annet sted: Hva skjer med et samfunn hvor nær halvparten av de under 25 år er arbeidsledige, hver niende familie er uten arbeidsinntekt og hvor folk mister hjemmene sine? spør Cathrine Sandnes.

Tema: Eurokalypse nå

Martin Sandbu: Krise? Hvilken krise? Om bakgrunnen for krisen og om hvilke konsekvenser den vil kunne få for nordmenn.

Kate Hansen Bundt: Eurokalypse
«Lever vi i euroens siste dager, eller i de første dager av De forente Stater av Europa?»

Torger Larsen: Fra finanskrise til massearbeidsløshet: Økende forskjeller og synkende tillit til politikken truer europeiske demokratier, skriver Larsen og peker på Spania som eksempel, der 48,9 prosent mellom 15 og 24 er uten arbeid.

Simen Ekern: Demokrati på italiensk: Folkestyret i Italia er ikke avlivet, verken av navnløse bankmenn eller sjelløse EU-byråkrater. Simen Ekern skriver om korrupsjonsjakt og et politisk system som trenger en grundig opprydning for å vinne tilbake tilliten i befolkningen.

Torgrim Eggen: Spis deg dum: Eggen fyrer av en kraftsalve mot kostholdshysteriet: «Den norske lavkarbo-galskapen er avslørende for hva slags kultur vi representerer: den komplette, hensynsløse egoismen.»

Heidi Helene Sveen: De berettigede barna: Om hvordan vi oppdrar våre barn til å bli komplett ufordragelige.

Tom Revlov: Å finne sin plass: Om en ny tid for europeiske kulturinstitusjoner.

Jan-Paul Brekke: Angrepet på det moderne Norge: «Hvilket av partiene som har sittet med makten har betydd lite for hvilken innvandringspolitikk som har blitt ført.»

Jens-Martin Eriksen: Breivik og den politiske volden: Anders Behring Breivik er en politisk høyreterrorist og nasjonalist og ikke en apolitisk gåte, skriver Eriksen, som argumenterer for at udåden hans inngår i en voldelig, europeisk modernitetskritikk.

Les intervju med Grøndahl i Klassekampen, om advokatenes brød og sirkus

Les også:

Per Anders Torvik Langerød: Tilbake til hverdagen

Cathrine Grøndahl: En ulykke kommer sjelden alene. To skritt bak går en advokat.

Åsne Seierstad: Comfortably numb

Bjørn Stærk: En nettreise gjennom islamkritikkens tiår

Shabana Rehman: Aldri mer fremmed

Jan Oskar Engene: Terrortallenes tvetydige tale

Ann Heberlein: Ondskapens tilbakekomst

Tom Egil Hverven: Megalomani og selvutslettelse

Gudmund Skjeldal: Flyktande ungdom

Iver Aastebøl: Ekko tjuetosju

Jenny Clemet Von Tetzschner og Mathilde Tybring- Gjedde: Vi er mer enn som så

Jens Stoltenberg: Men grunnmuren står støtt

”Hvorfor drikker Jeppe?” er et synonym for å finne ut hva som ligger bak menneskers handlinger. Med bakgrunn i Prestruds artikkel spør jeg meg: ”Hvorfor utsetter jeg meg frivillig for en offentlig klimadebatt der jeg fra første stund sjikaneres og beskyldes på det groveste for å mangle så vel kunnskap som etikk og integritet? Jo, etter mange års arbeid med infrarød stråling hadde jeg i lengre tid undret meg over spørsmålet om økt CO2-mengdes (og andre drivhusgasser) infrarøde strålingsbidrag til drivhuseffekten som er FNs klimapanels, IPCC, hovedhypotese for siste 30 års oppvarming. Når klimapanelet hadde utarbeidet 3000 rapportsider, forventet jeg en oppsummering av tidligere forskningsresultater og utfyllende omtale av alle problemområdene og begrensninger som følger med den svært komplekse problemstillingen.

Jeg fant kun primærpublikasjoner, omfattende gjennomgang av beregningsmodeller og relativt overordnede beskrivelser i rapporter og lærebøker. Heller ikke Prestruds institutt, CICERO, kunne bidra. Jeg var ikke alene, for en nettdialog mellom fysikere etterlyste det samme i 1998. Stephen Schneider, professor ved Stanford University, USA, en av de sentrale personene ved etableringen av IPCC og med publikasjoner på feltet, fortalte etter et foredrag i 2009 at en slik gjennomgang ikke fantes, men den ville ha vært meget nyttig.

I letingen fant jeg derimot mye annet som ikke stemte med mine kunnskaper om fag, metodikk, bevisføring, forskningssystematikk og vitenskapelige oppfatninger, samt en rekke mangler. Ikke minst var det et motsetningsforhold mellom IPCCs ensidige vektlegging av drivhusgassers betydning og neglisjering av bidrag fra naturlige globale og regionale variasjoner. Denne ensrettingen om IPCCs vitenskapelige skoleretning, også i media, måtte brytes.
Prestrud gjør noen taktiske grep: a) Postulerer at naturlige, regionale variasjoner ikke gir utslag i global temperatur. b) Underkjenner den store usikkerhet som eksisterer i IPCCs datamateriale, teorier og konklusjoner, hvilket nylig ble massivt understreket i flere ”evalueringer” (1, 2). c) Søker å styrke IPCC ved å svekke motstandernes troverdighet. Teknikkene er å trekke inn ulike aktørers meninger og mediers egne fremstillinger. Ordvalg som ”like mye” blir til ”mer”, enkelteksempler blir til generaliseringer, ”manipulasjon” blir til ”svindel”, TV-debatter opphøyes til et vitenskapelig fora, motsetningsforhold til IPCC konstrueres, og tidligere dialogers avklaringer velges bort.

Naturlige variasjoner

Med Prestruds artikkel i minne vil nok leserne stusse over at nesten alle de naturlige variasjoner vi IPCC-opposisjonelle omtaler og vektlegger, også er beskrevet av IPCC (3). Hvordan kan Prestrud da være så unyansert i beskrivelsen av mitt syn på IPCC, at alle teorier jeg bekjenner meg til er så håpløst gale? I rapporten til Københavnmøtet 2009 (4) ble det konkludert at 92 % av dagens oppvarming er menneskeskapt, og bare 8 % er variasjon i innstrålt solenergi. IPCC (3) utelukker eller vektlegger ikke deler av solvariasjonene, kosmisk stråling, havstrømmer og vinder som er dokumentert i mer enn 1000 publikasjoner av enda flere solforskere, oceanografer, meteorologer og andre klimaforskere. Uten disse faktorer og forbedret overensstemmelse med observasjoner har IPCCs beregninger ingen bevisverdi.
Prestrud skriver at det er: ”lite sannsynlig at det er intern syklisitet som er årsak til global oppvarming”. Med dette og noen overfladiske termodynamiske betraktninger eliminerer han sammenheng mellom havstrømmer og vinder og global temperatur. Prestrud hevder jeg tar feil om kosmisk stråling og skriver videre: ”IPCC omtaler kosmisk stråling i 2007-rapporten, og hypotesen har ingenting med nedbør å gjøre”.  Jeg vil ta for meg tre sentrale forhold som avslører hans feilaktige faglige forståelse av viktige klimafenomener.

IPCC har på noen få sider bagatellisert teorien om kosmisk stråling som prematur. Prestrud forholder seg bare til solinnstrålingen og vet ikke at det er solas magnetfelt som kulminerte i 2001, som regulerer kosmisk stråling. 20 års forskning har vist at økt kosmisk stråling stimulerer skydannelse som reflekterer sollys, som igjen gir lavere temperatur (5). Nå er mekanismen også bevist i tilstrekkelig grad i flere laboratorier, bl.a. CERN (6,7) og er bekreftet under reelle atmosfæriske forhold (Forbush effekt) ved spesielle utbrudd på sola (6). I Alexandra i Egypt er vannstanden i Nilen målt siden 7. århundre. En klar sammenheng er påvist mellom kosmisk stråling og nedbørsmengder som tilflyter dens kilder i bl.a. Victoriasjøen. En rekke andre sammenhenger er påvist, også millioner av år tilbake (5). Her har IPCC utvist dårlig vitenskapelig skjønn og Prestrud har bommet totalt.
Flere og flere har etter hvert lest om El Niño- og La Niña-fenomenene i Stillehavet (8,9,10 ).  Forskjellen mellom de store utslagene innen ett år kan være ca 1 C som er betydelig mer enn global temperaturøkning på 0.8 C siste 150 år. Årsaken er den kalde Humboltstrømmen som brer seg vestover fra Peru stimulert av østlige vinder. Under La Niña-fasen blir det tropiske beltet langs ekvator og store deler av Stillehavet enda kaldere enn normalt. Men vannet varmes gradvis på vei vestover. Det bygger seg opp en tilstand der det hele snur til en El Niño-fase. Da driver vestlige vinder og strøm overflatevann, 4-10 C varmere, østover på toppen av det kalde vannet. Dette endrer jo ikke varmebalansen på jorden, men overflatetemperaturen på de enorme havarealene er økt og får den globale overflatetemperatur, som IPCC bygger på, til å stige markant. Imidlertid vil fordampning av vann, skydannelse og andre atmosfæriske forhold påvirke refleksjon av sollys og utstråling av varme fra havet. Disse sekundæreffektene påvirker overflatetemperatur, men også jordas varmebalanse. De to fasene genererer i tillegg et vel 40-talls markante klimaeffekter i jordas ekvatoriale- og subtropiske belte i sykluser på 2-7 år og har preget globale varmetopper og kuldeminima også de siste 15 år. Forskning har foregått siden 1891 og er i senere tiår støttet av UNESCO (8). Prestrud og hans organisasjon CICERO, eller norsk presse, kommenterer ikke dette behørig.

Et annet regionalt fenomen med global effekt inntrer i Arktis. Det er enighet om at hoveddelen av oppvarmingen siste 30 år har foregått på den nordlige halvkule. Når havisen smelter blir den kraftige refleksjonen av sollys fra isen redusert, mer solenergi absorberes av havet og temperaturen kan øke. Så langt er IPCC mfl. (2) og jeg (10) enige. Men IPCC hevder at det er lufta med mer varme fra drivhusgasser som får isen til å smelte. IPCC-opposisjonelle hevder at det primært er økning i innstrømming av mer varmt vann fra Golfstrømmen (AMO) og fra Stillehavet (PDO) gjennom Beringstredet til Ishavet som er årsaken. Dette bekreftes av strømmålinger flere steder ned til 700 m og av amerikanske målinger som viser at isen primært smelter fra undersiden.  Innstrømmingen kulminerte under isminimumet i 2007.

Også Nansen og andre anerkjente forskere var kjent med og fant nye dynamiske havfenomener. Systematiske målinger av Golfstrømmen mellom Færøyene og Skottland startet allerede i 1900. Russerne gjorde det samme i Barentshavet utenfor Kola. Dette er åpne, anerkjente databaser som stemmer godt overens og som viser flere periodiske signaler. En 60-års syklus finner vi igjen i oppvarmingsperiodene fra 1860-80 forut for Nansens Framekspedisjon, 1920-40 og 1980-2000. Alle tre har samme oppvarmingshastighet per tiår (11) så den siste perioden er ikke unik slik IPCC hevder. Økt CO2-mengde kan ikke ha vært årsaken siden den begynte å stige markant først etter 1945.
IPCC og vi IPCC-opposisjonelle har således lik forståelse av effekten og dens lett registrerbare påvirkning av global temperatur, men vi har forskjellig mekanisme. Men Prestrud har tydeligvis ikke forstått dette punktet i IPCCs teori. 60-års sykluser er en sentral del av de Arktiske variasjoner, men det er flere andre sykluser som gjenfinnes i arktiske og globale temperaturkurver. Det er publisert en rekke arbeider om dette med solid overensstemmelse med observasjoner (13,14,15), vesentlig bedre enn IPCC har med sine beregningsmodeller.

Prestrud omtaler nedsettende den russiske professor L. B. Klyashtorin. Rundt 1995 etablerte FNs organisasjon for jordbruk og fiske, FAO, en internasjonal forskergruppe med Klyashtorin som leder. Basert på data langt tilbake i tid skulle de studere mønster i naturlige klimavariasjoner og finne periodiske fenomen og forutsigbare markører for å kunne planlegge innsatsfaktorene i primærnæringene riktig. De observerte en tydelig ca 60-års syklus på den nordlige halvkule knyttet til endringer i havstrømmer, men også i vindmønstre med klare klimatiske effekter på det eurasiatiske kontinent og ditto påvirkning av fiske, treringer med mer (13,14). Klimatiske data for Grønland og i det nordlige Stillehavet gjenspeiler de samme variasjoner. Et av de interessante funnene var at endringer i jordrotasjonen som måles av et institutt der data publiseres uavhengig av klimadebatten, også fulgte 60-årssyklusen. Fordi temperaturendringene inntrådte først ca 5 år etter endring av jordrotasjonen kunne den benyttes til viktig prediksjon for næringene. Konklusjonene bygger på mange hundre publikasjoner.

Prestrud avviser dette kategorisk, omskriver fakta og formulerer kritikken slik: ”Den hypotesen er det neppe mange klimaforskere som har hørt om før. Igjen baserer forfatterne seg på ”cherry picking” og fravær av skepsis. En marinbiolog har publisert sammenhenger mellom variasjoner i fiskebestander i Barentshavet, havtemperatur og angivelig også endringer i jordrotasjon. Denne mekanismen bygger på ren spekulasjon som det ikke en gang verken er gjort forsøk på å formulere eller teste som en hypotese”. Det er ikke vitenskapelig aksept for å avvise seriøs internasjonal forskning på denne måte. Her var det også et veletablert FN-organ med god tradisjon for å stimulere til og utnytte forskningsresultater til beste for både u- og i-land?

Av andre forhold kan nevnes kort: Antarktis er blitt ca 0.5 C kaldere siste 30 år (satellittmålinger) med økt ismengde. Hvordan kan IPCC forklare det når CO2-mengden har økt like mye der? Under den kraftigste del av oppvarmingen mellom 1985 til 1995 ble skydekket redusert slik at solinnstrålingen økte med ca 9 W per m2 (1). Det er vel 2.5 ganger effekten av CO2-dobling, og dagens netto menneskeskapte varmebidrag er bare 1.6 W per m2. Hvorfor forklares ikke oppvarmingen med mindre skydekke som er et kjent fenomen i disse varme sykluser (13)?

Det er vanlig å anta at en dobling av CO2 gir en global temperaturøkning på 1 C. Beregningen er komplisert, og mange mener at den er for idealisert og for høy. Lindzen beregner, som også Prestrud siterer, basert på målinger av infrarød stråling med satellitter over vel 10 år, at CO2-dobling i realiteten bare vil gi økning på ca 0.5 C når atmosfæriske faktorer medtas. Prestrud hevder at denne verdien var tilnærmet avvist i nye arbeider, men den er bare øket til 0.7 C når mindre endringer i metodikk og ytterligere data er inkludert. Dette er under halvparten av laveste verdi for IPCC når hele atmosfæren og effekten avvanndamp er inkludert. Så hvorfor er IPCC-tilhengernes konklusjon om 1.5 C til 6 C fastlåst? Og hvorfor har middeltemperaturen flatet ut siste 15 år selv om CO2-mengden har steget vesentlig mer enn forutsatt (16)? Men Prestrud omgår disse forhold.

Prestrud og myndighetene kjemper for definisjonsmakt.

Tilbake til Jeppe, hva er Prestruds drivkraft? Og som Jens Arup Seip vil jeg tilføye, hva er hans bakenforliggende og egentlige siktemål med det han skriver? For hvis han hadde hatt full tiltro til IPCC og budskapet om mer enn 90 % sannsynlighet for at mer enn 90 % av oppvarmingen er menneskeskapt, så ville han ha informert, debattert og oppført seg annerledes. Det fremgår implisitt av hans artikkel som er et ledd i en pågående kampanje i pressen, at Prestruds angrep på meg og mine meningsfeller ikke handler om vitenskap, men om definisjonsmakt. I en tid med klare, observerbare globale og regionale klimavariasjoner som påvirker global gjennomsnittstemperatur, tror folk mindre på menneskeskapte klimaendringer enn tidligere. For mange uriktige beretninger om varige varme- og ekstremeffekter har vist seg bare å være deler av normale forløp. Mange befolkningsgrupper har kjennskap til effektene fra tidligere tider før økt CO2-mengde kunne være årsak. Da faller IPCCs troverdighet.

For norske myndigheter og Prestrud er dette kritisk når det skal utarbeides en nasjonal klimaplan og reforhandles en Kyoto-avtale. Russland, Japan og Canada har hevdet de ikke vil fornye Kyotoavtalen om ikke Kina, India, Brasil og USA signerer. G 8-nasjonene ser ut til i beste fall å gå for 2 C målet. For Prestrud og hans meningsfeller må ikke tilliten til IPCCs slå sprekker, for den er hovedpilaren for den politikk de og myndighetene kjemper for. En åpen, seriøs diskusjon om de kompliserte klimaspørsmålene, basert på vitenskapelige premisser i hele sin bredde, vil være langt mer krevende siden svakhetene og feilene rundt IPCC-hypotesens mangelfulle beregninger er åpenbare.

Derfor benyttes hersketeknikker med slagord som ”science is settled” og ”konsensus”, de negative klimaeffekter fremstår urettmessig som menneskeskapte, og sjikane av motstandere svekker deres faglige legitimitet i forhold til IPCC. Selv om neglisjering av naturlige variasjoner er den viktigste faktor, utøver IPCC og Prestrud definisjonsmakten på flere måter som omtalt i det følgende.

IPCC som opinionsbygger.

Siden de faglige spørsmål i sin helhet er kompliserte, kan den vanlige borgers tillit forankres hos IPCC. Presteruds hovedtese blir således at IPCC er verdens eneste legitime vitenskapelige forum som kan trekke de nødvendige og riktige vitenskapelige konklusjoner i klimaspørsmål. De fremstilles som tilnærmet feilfrie i fagspørsmål. Da IPCC for et år siden konkluderte feilaktig om minsking av isbreer i Himalaya, ”Himalayagate”, uttalte Prestrud sensommer 2010 at IPCC på 20 år bare har hatt én feil på tre av 3000 sider. Han er vel den eneste i verden som tror det.

Det er kun når IPCC får bred kritikk av sine egne at Prestrud kommer med noen beskjedne generelle, kritiske kommentarer. Slike ”evalueringer” (1, 2, se også individuelle innspill til rapporten) ble nylig utført av miljøer som i utgangspunktet er positive til IPCC. Likevel ga de i sum massiv tilslutning til at usikkerheten i IPCCs konklusjoner er sterkt undervurdert; CO2s kretsløp mellom atmosfære, hav og jordskorpe var dårlig forstått; skyers effekt er meget viktige, men svakt forstått og dårlig inkludert i modellene; IPCC beregninger dekker ikke regionale variasjoner, og prosessene må være mer åpne. For eksempel var den viktige 2001-rapporten en lukket prosess.

Konklusjonen ble at IPCC er langt fra ufeilbarlig. Mange hevder, meg selv inklusive, at man ikke kan forlange at IPCC-prosessene skal være mer perfekte enn vanlige vitenskapelige prosesser som langt fra fremstår som feilfrie. I de langt mer omfattende IPCC-prosesser er det naturlig med enda flere og alvorligere feil enn normalt. I tillegg kommer en økt mulighet for at lederne som skal få prosessen til å konvergere mot et ”representativt” syn, sammenfatte og konkludere, tar kontroll over prosessene og favoriserer egne vitenskapelige retninger.

Så spørsmålet er: hva har ellers skjedd i et miljø som har fått massiv kritikk for sine prosesser og manglende åpenhet? Forslag fra Canada som ble støttet av Norge, om å fjerne referanser til varmeperioden i 1930-åra fordi den ble misbrukt av motstanderne, ble heldigvis ikke vedtatt av IPCCs politiske komité. Men hva slags kultur har et forum der det i det hele tatt er tenkbart å foreslå noe slikt?

”Climategate” (17), de om lag 1000 interne e-postene mellom de mest sentrale fagpersonene og ca 2000 dokumenter) viser at de ikke engang tror på sitt eget budskap. Essensielle faglige svakheter i IPCC-hypotesen holdes internt og fremkommer ikke i offentligheten, bl.a. mange av de samme svakheter som IPCC-opposisjonelle påpeker om beregningsmodeller og manglende energibalanse. De bekrefter at enkelte fagprosesser i utgangspunktet hadde et mål definert av noen sentrale, utvalgte fagpersoner, og de avslører styrt påvirkning av media og de vitenskapelige publiseringsprosesser. I en e-post om “hockeykølla” skriver en sentral IPCC-person:”Science and IPCC had different needs, and science did not always win”.

Det finnes ikke en tilsvarende organisasjon for naturlige variasjoner som vil gi slik definisjonsmakt. Der er det hovedsakelig et spørsmål om tillit til enkeltforskere eller et fåtall personer som tør å stå frem i media.

Grepet på media.

Som en del av medietaktikken fremmes påstander om at IPCC-opposisjonen dominerer media. Men nettstedet Forskning.no viste i 2008 at hele 87 % av deres innlegg var støtte til IPCC-skoleretningen. En masteroppgave (18) viste at i noen viktige aviser var bare 8 % basert på opposisjon til IPCC. Regien gir tilsvarende fordeler. Normalt trykkes en lengre artikkel fra IPCC-tilhengere. Motparten svarer i en kortere replikk med ofte påfølgende sluttreplikk fra IPCC-tilhengere. ”Timingen” er selvfølgelig knyttet til egnede hendelser av typen varmeperioder, ekstremvær eller viktige møter som virker ledende på folks oppfatning.

Det er påfallende at orienteringer om de naturlige variasjoner fra opposisjonen praktisk talt ikke trykkes. Av de fire store Oslo-avisene var tre ikke interessert i kronikker. Flere svarinnlegg er nektet tatt inn eller blitt betydelig redusert, noen ganger til tross for markante personlige angrep. Til tross for sitt mandat om å drive allmenn folkeopplysning gjør NRK det primært på IPCC-teoriens premisser.

Troen på CO2-hypotesen har ledet til manipulasjoner og ensretting av informasjonen utenfor IPCC. Redaktøren og administratoren for klimaområdet i Wikipedia fikk sparken i 2009 fordi han hadde redigert inn sine egne pro IPCC-synspunkter. Ifølge Lawrence Solomon var omfanget omfattende. Over mange år ble 5428 artikler laget eller omskrevet, mer enn 500 artikler ble fjernet, og over 2000 Wikipedia-bidragsytere utestengt (19).

Påstand om manglende dokumentasjon.

Her har det skjedde en svak bedring. Prestrud har skjønt at det både er uriktig, men også farlig å benekte at vi har dokumentasjon og har reaktivert uttrykket ”cherry picking”, som henspiller på valg av noen få arbeider. Prestrud kan selvfølgelig mene at våre publikasjoner inneholder feil og ikke har vitenskapelig holdbarhet, men når han, som sedvanlig, påstår at vi ikke har belegg i et stort materiale basert på referanser som tilfredsstiller formelle vitenskapelige krav, er han uetterrettelig.
Rapporten ”Climate Change Reconsidered” (Non Intergovernmental Panel on Climate Change, google på stikkordet NIPCC) på 850 sider er utarbeidet av 36 internasjonalt anerkjente (unntatt av IPCC-tilhengere) forskere (12). Våre teorier bygger på flere tusen formelt aksepterte publikasjoner av flere tusen forskere. Faktisk eksisterer en enorm felles datapool regionalt, globalt og historisk. Det finnes også en oversikt med snaut 1000 vitenskapelig artikler med data og tolkninger som spesielt dokumenterer naturlige variasjoner og som påviser feil og svakheter i IPCC-hypotesen. Og mer enn 700 forskere har publisert data som viser eksistensen av en minst like varm middelalderperiode og Den lille istid. Hvor er det blitt av IPCC-konsensusen?

Institusjonspress

Det markante presset i media på enkeltpersoner som er IPCC-motstandere, overføres til institusjonsansatte.  Sentrale institusjoner blir oppfordret til å gå aktivt ut med støtte til IPCC. Mens naturlige variasjoner var dominerende vitenskapelig retning før dannelsen av IPCC i 1988 går nå ingen norske institusjoner offentlig ut og påpeker muligheten for slike årsaker. CICERO ble dannet i 1988 for å forske på menneskeskapte klimaendringer. Nesten alle forskningsmidler går til IPCC-hypotesens problemstillinger.

UiO arrangerte en åpen dag om klima under feiringen av årets jubileum. Kritisk søkelys på problemstillingene og informasjon om alternativer er særlig viktig ved universitetene, men seansen ble nesten totalt dominert av IPCC-tilhengere. Selv ikke en norsk Nobelprisvinner i fysikk, Ivar Giæver som er ansatt ved universitetet, som er i opposisjon til IPCC, fikk holde foredrag om viktige prinsipielle forhold, men fikk til slutt delta sammen med en IPCC-tilhenger i en debatt ledet av en ditto journalist.
Prestrud påstår ellers at jeg ikke anerkjenner institusjoner som vitenskapsakademier eller prestisjejournaler. Igjen presenterer han et vrengebilde ved å generalisere fra noen konkrete forhold jeg har omtalt. Og han er velkjent med mitt og mange andres syn om at strid om forskningsresultater skal overlates til de vitenskapelige prosesser – ikke avgjøres av organisasjoner. I det engelske Royal Society ble den overordnede støtte til IPCC sterkt kritisert fra bl.a. sentrale enheter som organiserte statistikk-, fysikk- og kjemifagene. Et hovedargument var at Akademiet aldri i sin nesten 200-årige historie hadde tatt aktivt standpunkt for vitenskapelige retninger selv om det var mange muligheter. Støtten til IPCC var et første og uheldig brudd med den praksis.

Concerned Scientists er en internasjonal organisasjon som offisielt støtter IPCC og får positiv medieoppmerksomhet. Men en liste over ca 31.000 forskere hvorav vel 9000 med dr grad som støtter IPCC-opposisjonen, blir harselert med.

Hvem kan og bør formidle.

Prestrud er kritisk til alle IPCC-opposisjonelle som formidler klima. Alt blir galt, selv der det er sammenfallende syn med IPCC. Det stilles et særskilt krav om egen klimaforskning. Derved søker han å begrense formidlingsrommet og å redusere mangfoldet. Journalister som ikke har naturvitenskapelig eller klimabakgrunn og andre skribenter som støtter IPCC, er akseptert.
Bare snaut 2 % av verdens forskningsresultater kommer fra norske miljøer. Import av internasjonale resultater er en viktig del av norsk forskningsvirksomhet, og den stimuleres av myndighetene. Innen klima har dette vært begrenset til forskning som støtter IPCC-hypotesen. IPCC-opposisjonelle har derfor hatt en viktig oppgave i å informere om den store internasjonale forskningsaktiviteten som foregår på alle feltene av naturlige klimavariasjoner samt om feil og svakheter ved CO2-hypotesen.
Formidlingsvirksomhet er en viktig del av fagaktivitetene ved universitetene, men mange naturvitere deltar ikke. Noen bidrar til leksika, artikler i populærvitenskapelige magasiner, deltar i debatter, svarer på forespørsler etc. Innen naturvitenskap berøres tema som ofte går langt ut over forfatternes forskningsspesialiteter. Det å ha kunnskap, pedagogiske evner og tid har vært viktigere enn spisskompetanse. Klimaområdet stiller ikke andre krav, men Prestruds krav om aktiv forskning er taktisk betinget fordi IPCC-dominansen er stor i norsk klimaforskning.

I 2007 uttalte leder for Norges største og på noen områder beste, faglige klimamiljø, professor Eystein Jansen ved Bjerknessenteret, seg om klimaformidling slik: ”Store redaksjoner bør kunne holde seg med egne klimajournalister. De trenger ikke hovedfag i naturvitenskap, men forskningsforståelse – Fagkunnskapen kan man lese seg til” (20).

Masterstudien (18) viser at journalister sammen med politikere bidrar til mesteparten av avisenes klimastoff. I forhold til Jansens utsagn må min og nevnte meningsfellers brede naturvitenskapelig kompetanse på professornivå på sentrale klimaområder som bl.a. infrarød stråling, målemetodikk, databehandling, modellering, klimageografiske problemstillinger og astrofysikk inklusive solfysikk ansees som substansielle tilleggskvalifikasjoner. Min egen forståelse av forskningssystemet står seg godt i forhold til motpartens bidragsytere, politikere og journalister.

For Prestrud, som er den desidert mest profilerte foredragsholder og medieperson i klimaspørsmål i Norge, må det være underlig at han selv er biolog med spesialitet på rabies hos polarrev – et særdeles perifert område innen klima. Mens pressen selv, i de alt for få stunder de har hatt til selvransaking, påpeker sin manglende naturvitenskapelige kompetanse og sviktende omtale i klimaspørsmål. Nå har jeg eller de jeg skriver sammen med, aldri tidligere verken nevnt eller ment at Prestrud ikke gjennom sitt øvrige arbeid og studier kan sette seg godt inn i ulikt fagstoff om klima – også våre teorier – selv om det siste ikke fremgår spesielt tydelig. Jeg vil bare påpeke at han ikke tiltror oss den samme mulighet verken om våre egne teorier eller IPCC-hypotesen.

For å vise en vellykket utvikling av kompetanse etter grunnutdanning kan nevnes den norske nobelprisvinner i fysikk, Ivar Giæver, utdannet maskiningeniør fra NTH (4.5 år). Han vant prisen innen avansert materialfysikk og supraledning for derved å gå inn i avansert biologi siste 30 år med anerkjente bidrag. Men evnen til å kunne sette seg inn i en del viktige klimaproblemstillinger ville ikke Prestrud tilkjenne ham i sin replikk til Giævers kronikk i Aftenposten i sommer. Så intet er mulig som IPCC-opposisjonell, men som tilhenger er alt mulig og bra uansett bakgrunn ifølge hans omtaler. Selv uttaler Prestrud seg om alle fagområder.

Han priser journalist i Dag og tid, Per Anders Todal for hans innsigelser mot mine vurderinger av CO2-analyser siste 200 år. Jeg konkluderte med at her måtte det forskes mer (21, 14), hvilket var konklusjonen også ved ”evalueringen” av IPCC nylig (2). Samtidig fratar han meg, som faktisk har basiskompetanse innen infrarød stråling med bred erfaring innen målemetodikk og kjemiske analyser, muligheten til adekvate kommentarer. Likeledes desavuerer han astrofysikere som nettopp er dyktigst på utstrålt energi i universet og solsystemets innvirkning på jorda, mens han selv kommer med bombastiske utsagn om sol, kosmisk stråling etc.

Systematiske personlige angrep

Sterke, systematiske angrep på IPCC- motstanderne som ytrer seg i media er Prestruds varemerke. Prestrud skriver eksempelvis: ”Litt senere står han på talerstolen i universitetets gamle festsal og bruker ordene svindel og konspirasjon om IPCC som blant annet inkluderer flere av sine tidligere kolleger ved universitetet […] Ellestad er den som har løftet svindelpåstanden opp på et akademisk nivå”. Intet av dette er riktig. Jeg har ikke holdt foredrag i gamle festsal, det var et åpent møte i et mindre auditorium i regi av Klimarealistene. Jeg har aldri omtalt klimaarbeider til tidligere kolleger (jeg vet faktisk ikke i detalj hva de har gjort) og således ikke sjikanert dem. Jeg og omtalte meningsfeller bruker ikke ordene svindel eller konspirasjon selv om andre mener det er dekning for slik ordbruk. Som leserne sikkert allerede har skjønt var Prestrud ikke til stede under foredraget.
Solforskeren Pål Brekke var tidligere aktiv i media med sin opposisjon til IPCC-hypotesen.
Prestrud omtalte ham i vanlig stil: ”Brekke er norgesmester i å gi en ensidig fremstilling av solas påvirkning […] Solforskeren Pål Brekke fastslår uten forbehold at solas aktivitet har økt i 150 år, og dette er feil”. Dette var i et innlegg i Teknisk ukeblad etter at Brekke hadde belyst sentrale solforskeres ulike syn. Brekke er faktisk en internasjonalt anerkjent solforsker, mens Prestruds biologikompetanse er omtalt tidligere. Likevel ser han seg berettiget til slik nedlatende omtale. Til orientering har IPCC benyttet bare en solforsker (som støtter IPCC-hypotesen) i sitt panel, og det kan forklare både konsensus og hvorfor solens mange variasjoner har så liten plass i dagens teorier.

Brekke har nå redusert sitt engasjement betydelig. I et intervju med Agderposten 4. juni 2011 uttalte han om sin deltagelse i klimadebatten: ”Det er ikke like interessant for meg når det blir så stor personfokusering. Hele debatten har blitt svært ufin. Det ble litt sånn, – siden du mener det må du være FrP’er eller betalt av oljeindustrien”. Det er mange tause aktører innen akademia som har samme syn som Brekke.

I Nettavisen uttalte Prestrud på sin sedvanlige måte, følgende om russiske forskere: ”De er spinnville og gale. Kommer med ville påstander i øst og vest uten faglig grunnlag. De har ingen tiltro i forskermiljøer. Det kan jeg i alle fall si på generell basis”. Det hører med at Sovjet satset tidlig på klimaforskning og innsamling av data i enorme områder som inkluderer Arktis. Det har vært bred enighet internasjonalt om at samarbeid er viktig for å utnytte dette datamaterialet, men når russiske forskere bruker det, er det ”spinnvilt”, ifølge Prestrud.

Da uttrykket klimaskeptiker ikke var sterkt nok supplerte IPCC-leiren med betegnelsen klimafornekter for ytterligere å stigmatisere de som har et annet syn. Det er paradoksalt. For vi som formidler observasjoner og tilhørende teori om et spektrum av naturlige variasjoner, har jo nettopp stor tro på klimaendringer. Det er de som kunstig trekker frem primært én menneskeskapt faktor, drivhusgassene, som er skeptisk til naturens egne krefter. De har i realiteten benektet viktige observasjoner og store deler av de påviste historiske erkjennelser.

Meningsmotstandere får lett karakteristikker som konservativ, stemmer Fremskrittspartiet, går olje- og energibransjens ærend, osv. for derved å stemple deres syn som subjektivt. ”Ledertroikaen” for IPCC-rapporten 1996 endret innstillingen fra den store vitenskapelige komitéen. Konklusjonen om at ethvert utsagn om betydelige menneskeskapte bidrag til oppvarmingen ville være kontroversielt inntil bidragene fra naturlige variasjoner var betydelig redusert (ved videre forskning) ble endret til at menneskeskapte bidrag er betydelig (i realiteten over 60 %). Samtidig ble flere kapitler endret for å få overensstemmelse mellom beskrivelse og den nye konklusjonen. Fremstilling med referanser til begge parters syn som jeg ga i Samtiden 2009, er i tråd med fakta (21, 22).

En slik endring er uakseptabelt innen vitenskapen, og Karl Seiz, komitémedlem og en høvding innen amerikansk fysikk og vitenskap som ville være en utmerket faglig referanse for IPCC, protesterte offentlig. Da ble han plutselig karakterisert som ultrakonservativ. Han var god nok på forhånd, og jeg formoder at hans politiske syn ikke endret seg over natten.

Hockeykølla

”Hockeykølla” – IPCCs tidligere trumfkort, men nåværende traume – ble publisert av Michael Mann et al. i 1998 i det prestisjefylte tidsskriftet Nature (23) og i 1999 (24). Basert på treringdata konkluderte han at temperaturutviklingen siste 1000 år på den nordlige halvkule var tilnærmet flat, for så å stige bratt siste 100 år (hockeykølleform). Dermed var den tidligere godt aksepterte og markante varmeperioden i Middelalderen og den kalde Lille istid redusert til små avvik og dagens varmeperiode fremstod som unik i tråd med IPCC-hypotesen. ”Hockeykølla” ble en dominerende del av 2001-rapporten og en hovedfigur for IPCC. I dag, når ”hockeykølla” er ”død”, fremstår varmeperiodene i nåtid, Middelalder, Romertid, Bronsealder og enda lenger tilbake som naturlige, lange solsykluser uten særlig plass for CO2-hypotesen.

Etter sterk kritikk nedsatte Kongressen i USA Wegmankomitéen ledet av en av landets beste statistikere (25). Komitéen arbeidet meget grundig og gjennomførte selv kontrollberegninger med metoder og datasett. De kritiske arbeidene til opponentene McIntyre og McKitrick ble bekreftet. Resultatene til Mann et al. ble regulært ”slaktet”. Det var feil statistisk metode som generelt ville gi utflating for denne type data og en rekke feil i valg og bruk av datasett. I ”Climategate”-e-postene diskuteres å benytte Manns metode som: ”trick to hide the decline”. Manipulasjonen gjaldt hele det vitenskapelige arbeidet, så det var faktisk mye verre enn jeg skrev i Samtiden. IPCC kan ikke gå fri ettersom Mann og hele fagområdets toppsjikt var involvert i denne og beslektede manipulasjoner. Andre anerkjente IPCC-tilhengere, som Hans von Storch har betegnet ”hockeykølla som ”a shame for science” (26).
Basert på over 200 publikasjoner fra ca 660 forskere ved ca 315 forskningsinstitusjoner i over 40 land, inklusive resultater fra mer enn 6400 borehull over hele verden, er middelaldertemperaturene minst like høye som i dag, og sammen med Den lille istid, anerkjente globale fenomener. Også sentrale IPCC-ledere har kommet med liknende konklusjoner. Til tross for dette og sine skriverier om vitenskapelige prosedyrer og etikk har Prestrud benyttet kurven over 10 år, ser intet kritikkverdig i arbeidene og prøver fremdeles å legitimere dem med referanse til et fåtall nye arbeider. Er det slik man oppnår konsensus?

Konklusjon

Prestrud har ikke dekning for sin kritikk. Den har flere fundamentale faglige feil på viktige områder, er løsaktig, taktisk og har ikke et vitenskapelig siktemål. Hensikten er å skape et skisma mellom enkeltmennesker som har et annet syn og et mektig IPCC med et ufeilbarlig image. Da slipper de medias eksponering av en krevende, nyansert, faglig argumentasjon. Prestrud er opptatt av definisjonsmakt for myndighetenes og sitt syn og opptrer som politiker – ikke som en vitenskapsmann. Debatten dreies inn på enkeltspørsmål. Dermed omgås svakhetene i IPCCs beregningsmodeller, og den viktige konseptuelle debatten om de observerte globale og regionale klimavariasjoner.
Usikkerhet er essensiell informasjon for beslutningstakere. Evalueringer av IPCC i internasjonale miljøer har konkludert entydig at IPCC massivt har undervurdert usikkerhet i resultatene og deres foretrukne konklusjoner. Dersom ikke kunnskapsbasen er på plass vil vitenskapen forlede beslutningstagere og være hovedaktør som gir alibi til feilaktig politikk og tiltak. Ved å fokusere primært på drivhusgasser som oppvarmingsårsak svekker myndighetene sine muligheter for å iverksette i tide de riktige regionale tiltak basert på naturlige variasjoner. Samtidig trekkes fokus bort fra verdens hovedutfordringer som overbefolkning, fattigdom, miljø samt effektiv energiproduksjon og -utnyttelse.

Referanseliste

1. InterAcademy Council (IAC): “Review of Processes & Procedures of IPCC”, 30.aug. (2010)
2. The Royal Society, “Climate change: a summary of the science”, September 2010
3. IPCC 2007: http://www.ipcc.ch/publications_and_data/ar4/wg1/en/contents.html
4. Allison, I. et al.,”The Copenhagen Diagnosis 2009, Updating the World on the Latest Climate Science”, Rapport til møtet mellom verdens ledere i København.
5. Kirkby, J., ”Cosmic rays and Climate”, Surveys in Geophysics 28, 333-375
6. Storm. no, 2011,”Omstridt klimateori er bekreftet”. Om teori til H. Svendsmark og E. Friis Christensen
7. Brumfield, G., “Cloudformation may be linked to cosmic rays”, Naturenews 24.08.11
8. Voituriez, Bruno and Jacques, Guy, “El Niño – facts and fiction”. IOC Ocean Forum/UNESCO Publishing, (2000)
9. NOOA og Wikipedia, ”El Niño” , nettsider
10. Klimarealistene.com Hefte 2, red J.-E. Solheim, 2011, ”Naturen – ikke menneskene – styrer jordens klima”.
11. Harrabin, R. intervjuer professor Phil Jones, CRU i ”Q&A” BBC, 12.02.10
12. “Climate Change Reconsidered: The 2009 Report from the Non Intergovernmental Panel on Climate Change”, nettsøk
13. Klyashtorin, L. B., “Cyclic Change and Long Term Fluctuations of Commercial Catches – The Possibilities of Forecating”, FAO, Fisheries Technical Paper 410, (2001)
14. Ellestad, O. H., ”Naturlige variasjoner dominerer klimaendringene”, Dag og Tid, 24.12.10
15. Ellestad, O-H. 09.12.10 http://www.forskning.no/artikler/2010/desember/272662
16. Rose, David, http://www.dailymail.co.uk/sciencetech/article-2055191/Scientists-said-climate-change-sceptics-proved-wrong-accused-hiding-truth-colleague.html#ixzz1cvDsXCpO
17. Costella J. P., “Climategate Analysis” 2010, http://assassinationscience.com/climategate/
18. Duarte, K. B., ”En ubehagelig sannhet om norsk klimadekning”, masteroppgave i medievitenskap, UiB, juni 2010
19. Lawrence Solomon, Wikipedia, ref 30
20. Jansen, Eysten, Forskning.no, 18. april, 2007
21. Ellestad, Ole Henrik, ”Vitenskapen som forsvant”, Samtiden nr (2-2009)
22. Seiz, Karl, Wall Street Journal, 12.06.96. Motsvar er gitt i ”Broad Consensus or Scientific Cleansing?”, Ecofabel/Ecoscience 1:1, (1997)
23. Mann, M, Mann, M. E.; Bradley, R. S.; Hughes, M. K. (1998). Nature 392 (6678): 779–787. Bibcode 1998Natur.392..779M. doi:10.1038/33859
24. Mann, M.E. et al..1999.”Northern hemispheres temperatures during the past millennium: inferences, uncertainties, and limitations”. Geophysical Research Letters 26:759-762.
25. Wegman, E. J. et al., “Ad Hoc Committée Report on the “hockey stick” Global Climate Reconstruction”, 2006 (ligger på nett)
26. Hans von Storch, professor ved Meteorologisk Institutt, Universitetet i Hamburg, og siden 2001 direktør ved Institutt for kystforskning ved Helmholtz forskningssenter (tidligere GKSS Research Center) in Geesthacht, Tyskland bl. a. i foredrag i Det norske vitenskapsakademi, 2010.

Av Pål Prestrud, direktør for Cicero Senter for klimaforskning

De selvoppnevnte norske klimaskeptikerne som benekter at det er menneskeskapte klimaendringer er ikke skeptikere i vitenskapelig forstand. Forskningen drives framover av skepsis og kritiske tilnærminger. De selvoppnevnte klimaskeptikerne har gang på gang vist at de ikke utviser et fnugg av skepsis når det virkelig er grunn til det.

Innledning
Med tittelen ”Vitenskapen som forsvant – hvorfor verdens forskere ikke står samlet bak FNs klimapanel”1, innledet Ole Henrik Ellestad her i Samtiden sitt stormløp mot klimaforskningen for to år siden. Han forsøkte å påvise at klimaforskningen ikke er vitenskap, på tross av at den utøves av tusenvis av forskere ved universiteter over hele verden og publiseres i de anerkjente vitenskapelige tidsskriftene. Ellestad begynte sin artikkel med å beklage seg over ordbruken og ”utskjellingsgraden” i klimadebatten. Litt senere står han selv på talerstolen i universitetets Gamle festsal og bruker ordene svindel og konspirasjon om FNs Klimapanel (IPCC), som blant annet inkluderer flere av hans tidligere kolleger ved Universitetet i Oslo.

Ellestad er den i Norge som løftet svindelpåstandene opp på et akademisk nivå. Han er tidligere professor II ved UiO og områdedirektør i Forskningsrådet (nå pensjonist), titler som selvfølgelig gir tyngde til påstandene om svindel og de faglige argumentene han serverer. Han påberoper seg å være klimaskeptiker og avviser til stadighet i norsk presse at det finnes et menneskeskapt klimaproblem. Eksempelvis fikk han i 2010 opptre med slike påstander to ganger på Debatten og i URIX på NRK uten at det var klimaforskere tilstede som kunne korrigere de gale påstandene han framsatte – Ellestad er kjemiker og materialforsker og har aldri forsket på klimaet eller andre naturlige, dynamiske prosesser i naturen.

Men Ellestad og de 3-4 andre personene med akademiske titler som opptrer sammen med han og påberoper seg å være klimaskeptikere er ikke skeptikere i vitenskapelig forstand. Skepsis er en naturlig del av forskningen og bidrar til å drive den forskningsbaserte kunnskapen framover. Skepsisen Ellestad-kretsen representerer er ofte tuftet på faktafeil eller perifere håndplukkede enkeltresultater eller grafer fra nettsider eller tidsskrift som er produsert i den hensikt å skape tvil og usikkerhet uten at det er vitenskapelig grunnlag for det. Bunkevis med solide forskningsresultater framskaffet gjennom mange års forskning som viser noe annet neglisjeres. Når det er virkelig grunn til å holde den skeptiske årvåkenheten skjerpet, er den helt fraværende. Deres skepsis er påtatt og bringer ikke kunnskapen framover – den skaper forvirring framfor den klarhet som er forskningens mål.

Selvfølgelig er det fortsatt mye som er usikkert i kunnskapen om klimaet. Forskningen er på langt nær avsluttet. Det er nødvendig både med tvil og skeptiske spørsmål til vedtatte sannheter for å bringe kunnskapen framover. Men i en offentlig debatt mellom akademikere må tvil og skepsis ha et minimum av faglig forankring. Det har den sjelden når Ellestad er på banen.
For å belegge mine påstander har jeg gått nøye gjennom Ellestads artikkel i Samtiden1, hans to opptredener på Debatten i NRK i 2010 (4.mars og 28.oktober), en kronikk han skrev i Dagbladet sammen med to andre professorer 30.desember 20092, og et foredrag han holdt på NTVA (Norges Tekniske Vitenskapsakademi) i Stavanger vinteren 2010.

Samtidens spalteplass tillater ikke at jeg kan ta for meg alle de faglige argumentene Ellestad har brukt. Jeg har derfor valgt ut noen eksempler som illustrerer og underbygger mine påstander i avsnittene over.

Det gjelder ikke bare Klimapanelet
Først noen ord om påstandene om at stadig færre forskere står samlet bak Klimapanelet. Panelets hovedoppgave er å sammenstille publiserte forskningsresultater og vurdere disse samlet for å uttrykke den rådende vitenskapelige oppfatning om klimaspørsmålet. Det gjør de i hovedrapporter som kommer cirka hvert sjette år. Forskerne som deltar er ansatt ved mange forskjellige forskningsinstitusjoner over hele verden. Over halvparten av forskerne i panelet skiftes ut mellom hver hovedrapport.

Klimapanelet uttrykker det som er rådende oppfatning i forsknings-miljøene. Om noen har trodd at klimaspørsmålet har fått så stor politisk aktualitet bare på grunn av Klimapanelet, tar de feil. De nasjonale forskningsaktørene og de uavhengige forskningsorganisasjonene i verdens største land har hatt vel så stor betydning. For eksempel har vitenskapsakademiene i G8-landene pluss India, Kina, og Brasil – som står for 80-90 prosent av verdens forskningsaktivitet – vedtatt uttalelser som går vel så langt som Klimapanelet når det gjelder menneskeskapte klimaendringer.

Høsten 2009 undertegnet verdens største forskningsorganisasjon AAAS (American Association for the Advancement of Science) sammen med 14 andre forskningsorganisasjoner et brev til Den amerikanske kongressen som går lenger en Klimapanelet i å fastslå at klimaendringene er menneskeskapte, og at vi må gjøre noe med dem. Slike eksempler er det mange av. For et par år siden ble det gjort forsøk på å få noen av de 48 000 medlemmene av American Physical Society til å underskrive på skepsis til menneskeskapte klimaendringer. Mindre enn en halv prosent undertegnet. Det er også gjennomført forskning og en rekke spørreundersøkelser som entydig slår fast at 80-90 prosent av aktive klimaforskere mener vi har et menneskeskapt klimaproblem. Ellestad motsier fakta når han hevder at Klimapanelet ikke gir uttrykk for den rådende oppfatning i forskningsmiljøene og at stadig færre forskere støtter dets konklusjoner.

Når Ellestad konfronteres med disse fakta kaller han det en gåte og påstår at vitenskapsakademiene har gitt sin tilslutning gjennom administrative beslutninger. Da tar han feil nok en gang og nedvurderer samtidig disse ærverdige og uavhengige institusjonene. Tilsvarende omtaler han de mest prestisjetunge vitenskapelige tidsskriftene som Nature og Science, som de aller fleste forskere anser som en ære å publisere i, som ”grå litteratur”, det vil si publikasjoner med lav vitenskapelig verdi fordi de ikke har vært gjennom den fagfellevurdering som har til formål å sikre kvalitet som de vitenskapelige tidsskriftene gjennomfører. Ellestad anerkjenner altså verken de tradisjonsrike institusjonene eller tidsskriftene som har hatt så stor betydning for moderne forskning fordi de inntar et annet standpunkt enn han selv i klimaspørsmålet.

Feil om karbonkretsløpet og CO2
I Samtiden1 og i en rekke foredrag det siste året, har Ellestad og andre påstått at målinger siden 1820 har vist at atmosfærens innhold av CO2 varierer betydelig og at det var langt høyere i 1820, 1855 og 1942 enn i dag. Dette brukes til å uttrykke sterk kritikk av Klimapanelet som angivelig skal ha avvist eller forkastet disse målingene1 uten noen begrunnelse. Dersom tallene var riktige, ville de gitt grunnlag for å reise tvil om den nåværende økningen av atmosfærens innhold av CO2 skyldes bruk av fossilt brensel.

Dokumentasjonen som benyttes er en kurve som er trykket i tidsskriftet Energy and Environment i 20073, et tidsskrift der redaktøren har sagt at hun har en politisk agenda og ikke tror vi har et klimaproblem. Kurven er framstilt av en person som verken før eller siden har produsert vitenskapelige resultater, og er påstått å være basert på publiserte CO2-målinger mellom 1820 og 1950. Kurven viser svært stor variabilitet i atmosfærens CO2-innhold fram til 1950. For eksempel ble atmosfæreinnholdet nesten doblet over 3-4 år med en topp i 1940-42 som var 30 prosent høyere enn i dag for deretter å bli kraftig redusert igjen fram til 1945. I så fall må det ha gått i størrelsesorden 1000 milliarder tonn CO2 raskt ut og inn av atmosfæren i løpet av en 5-7 års periode. Det kan bare ha skjedd etter dramatiske endringer i naturen som ikke er påvist i denne perioden, som for eksempel et gigantisk vulkanutbrudd, voldsom og plutselig oppvarming av havet, storskala tining av permafrost, eller storskala forråtnelse av vegetasjon og endringer i fotosynteseaktivitet. Det er ingen kjente fysisk-kjemiske mekanismer som kunne ha fjernet denne store mengden CO2 fra atmosfæren igjen i løpet av et par år.

I dag vet vi at målingene av atmosfærisk CO2 før ca. 1950 ikke er til å stole på. Fra midten av 1930-tallet satte først den britiske forskeren Guy Stewart Callendar og senere den amerikanske forskeren Charles David Keeling seg fore å måle atmosfærens bakgrunnsnivå av CO2. De og andre viste gjennom flere vitenskapelige studier at menneskelig aktivitet påvirker CO2-innholdet i luftprøver. Prøvene må derfor tas langt unna slik påvirkning dersom de naturlige nivåene skal måles nøyaktig. Keeling utviklet mer presise målemetoder og etablerte den første stasjonen for CO2-målinger på toppen av den utdødde vulkanen Mauna Loa på Hawai på slutten av 1950-tallet. Målingene der og andre steder har vist at atmosfærens CO2-nivå øker jevnt og trutt med et par-tre ppm i året. For øvrig er det ikke noen stor variabilitet i nivåene over tid.  Tilsvarende viser også data fra iskjerner at det ikke har vært store og hurtige (over noen få år) variasjoner i atmosfærens CO2-innhold de seneste tusen år.

Det er altså ikke Klimapanelet som har forkastet de tidlige målingene, men forskning over flere tiår som har vist at de ikke var til å stole på fordi luftprøvene ble påvirket av menneskelig aktivitet. Det er utelukket at atmosfærens CO2-innhold var så høyt i 1942 og at karbonkretsløpet oppfører seg slik Ellestad påstår. Denne erkjennelsen kom man fram til lenge før Klimapanelet ble etablert. Det finnes ingen faglig uenighet blant forskere på akkurat dette punktet. Artikkelen det henvises til har ingen vitenskapelig verdi. Dersom Klimapanelet hadde framstilt CO2-variasjonen i atmosfæren på denne måten hadde det vært en faglig skandale. Det er som om tiden skrus 50-60 år tilbake og at alt det som er publisert av forskningsresultater i mellomtiden ikke eksisterer. Taktikken er velkjent. På engelsk kalles den ”cherry picking”. Uttrykket innebærer å velge ut et resultat eller to som passer argumentasjonen, og samtidig neglisjere den store hovedtyngden av vitenskapelig bevismateriale. Og det vitner om totalt fravær av normal vitenskapelig skepsis når en slik kurve brukes uten forbehold når den er publisert i et tidskrift som har en politisk dagsorden, ikke har en anerkjent fagfellevurdering, og bryter fullstendig med den kunnskap vi har om karbonkretsløpet som er utviklet gjennom omfattende forskning over flere tiår.

Per Arne Todal er den eneste journalisten jeg kjenner til som har rettet et kritisk søkelys mot, eller stilt kritiske spørsmål til, Ellestad. I Dag og Tid4,5 slår han fast at enten har Ellestad mistet dømmekraften eller så taler han mot bedre vitende når det gjelder hans framstilling av karbonkretsløpet.

Et annet eksempel på ”cherry picking” som stadig går igjen er påstandene om at CO2-molekylets absorberende og emitterende egenskaper av varmestråling, som er grunnlaget for drivhuseffekten, ikke er tilstrekkelig forstått eller kartlagt. Dokumentasjonen er igjen et par artikler som ikke holder vitenskapelige kvalitetskriterier og ignorering av hundrevis av vitenskapelige artikler som er publisert over en 100-års periode som viser noe helt annet. Skepsisen som burde vært til stede med full styrke når en står overfor slike artikler, synes å være totalt fraværende.
Som en kuriositet kan nevnes en omtale i Teknisk ukeblad (TU)6 etter at Ellestad-kretsen holdt seminar i regi av Klimarealistene, en forening som ifølge sin egen formålsparagraf avviser menneskeskapte klimaendringer. I dette oppslaget finnes det en boks med såkalte CO2-fakta der mange av ”faktaene” utvilsomt er feilaktige. For eksempel forteller faktaboksen leseren at det klart største bidraget av CO2 til atmosfæren kommer fra vulkaner. Kunnskapen vi har i dag er at utslippene fra vulkaner tilsvarer omtrent to prosent av de menneskeskapte utslippene. Videre skal det ha vært målt 25 prosent høyere CO2-nivåer i atmosfæren både på 1800- og 1900-tallet enn det er nå. TU er fagtidsskriftet til Norges ingeniører og tidsskriftet presenterer i dette oppslaget rene faktafeil om viktig naturvitenskap som har stor politisk betydning. Det er pinlig både for tidsskriftet og for dem som står bak.

Hockeykøllen og middelalderen
Hockeykøllen er navnet på en graf som viser hvordan temperaturen på den nordlige halvkule de siste år har variert fra en varm periode i middelalderen gjennom en sakte avkjøling fram mot siste halvdel av 1800-tallet, for deretter å stige brått fram mot vår tid. Den har form som en liggende hockeykølle – derav navnet.  Data før 1850 er i hovedsak basert på treringer, men noe er også hentet fra andre indirekte temperaturdata (proksydata). Den har blitt berømt fordi den har vært utgangspunktet for en av de store slagene i klimadebatten – ikke i den faglige klimadebatten, men i den offentlige.

Ellestad kommenterer også hockeykølle-grafen og hevder i Samtiden1 at IPCC har framstilt den som en global kurve og at det først var etter at dataene ble gjort tilgjengelige etter seks år at det ble ”avslørt” at grafen bare gjaldt den nordlige halvkule. Han skriver at dette ”..må avgjort sees som bevisst manipulasjon fra IPCCs side..”. Hockeykurven ble hentet fra en vitenskapelig publikasjon7 der det klart framgår av tittelen at den kun gjelder den nordlige halvkule. IPCC 20018 refererer korrekt til denne tittelen i sin litteraturliste. I alle presentasjonene av kurven i IPCCs hovedrapport fra 2001 (jeg har funnet seks) står det klart både i selve figuren og i figurteksten at den gjelder nordlige halvkule. Dette nevnes også opptil flere ganger i teksten. Det er lett å sjekke, hele rapporten ligger tilgjengelig på nettet. Den sterke anklagen om ”bevisst manipulasjon” og ”avsløring etter 6 år” av Klimapanelet bygger altså på en lett dokumenterbar faktafeil fra Ellestads side. Det er flere slike eksempler på faktafeil og grunnløse påstander i Ellestad-kretsens framstilling av klimaproblemet.

Ellestad påstår at hockeykøllen ikke lenger er vitenskapelig akseptert og at heller ikke Klimapanelet presenterer kurven lenger på grunn av dette1. Stadig beskriver han og andre av hans kolleger grafen i nedsettende ordelag, som for eksempel å kalle den en ”shame for science”. Alt dette er feil. Hockeykølle-grafen var et av de første forsøkene på å koble sammen indirekte temperaturdata – fra treringer for eksempel – fra før 1850 med målinger fra etter 1850. Det har vært en faglig diskusjon om bruken av statistiske metoder ved framstillingen av kurven, hvilket er helt vanlig i en normal vitenskapelig diskusjon.

Siden hockeykøllen ble publisert i 1999 og Klimapanelet presenterte den i sin 2001-rapport, er det publisert en rekke andre resultater av flere forskjellige forfattere som bekrefter forløpet i hockeykøllen. Fram til 2006 er denne nye kunnskapen sammenfattet i Klimapanelets rapport fra 20079, Fig 6.10, og er en av grunnene til at de aktive forskerne innenfor dette fagområdet konkluderer med at det er sannsynlig (66-90 prosent) at den siste 50 års perioden er den varmeste 50-års perioden på 1300 år. Med andre ord at det er sannsynlig at det er varmere nå enn i middelalderen.

Og stadig presenteres det nye ”hockeykølle-grafer” i den vitenskapelige litteraturen. Bare i den uken jeg skrev denne teksten ble det publisert to omfattende studier i de mest prestisjefylte vitenskapelige tidsskriftene som styrker kunnskapen om at det har vært en kraftig økning i temperaturen på den nordlige halvkule etter 1850, og at det er varmere nå enn det har vært på et par tusen år. Når Ellestad og medforfattere bombastisk slår fast i Dagbladet2 og andre steder at det var betydelig varmere både i middelalderen, bronsealderen og romertiden enn nå, ignorerer de fullstendig all denne nyere forskningen som viser at det ikke er tilfelle.

Er det naturlige svingninger?
I kronikken i Dagbladet2 sies det at ”de mest kjente klimasvingninger er foruten de fire årstidene, istidene med sykluser på ca. 100 000 år”, og videre at ”det er registrert mange klimasykluser av 2-1500 års varighet”. Forfatterne av kronikken viser med dette at de ikke har fått klimafaget under huden ennå. Årstidsvariasjoner eller toårs svingninger er endringer i været, ikke i klimaet. Forfatterne forveksler vær og klima. Klimaet er gjennomsnittsværet over lang tid, helst 30 år.

I kronikken og i en rekke andre sammenhenger slår forfatterne kategorisk fast at den globale oppvarmingen kan forklares med naturlige svingninger og at det er sol, gravitasjon og jordrotasjon – ikke CO2 – som styrer klimaet. Sol og gravitasjon er utvilsomt viktige for klimaendringer, men er det de faktorene som er årsaken til klimaendringene nå?

Forfatterne av kronikken i Dagbladet mener for eksempel at årsaken til at det er lite havis i Arktis er at fullmånen nå står høyest mot nord i en syklus på 73 år og at gravitasjon fra månen trekker mer varmt tidevann inn i Polbassenget. Igjen en påstand med meget svak vitenskapelig forankring, og som ikke støttes av de som forsker på temaet. Men uansett har det lite med den globale situasjonen å gjøre. De aller fleste naturlige sykliske endringene i vær og klima som omtales i kronikken gjelder refordeling av varme på kloden som har begrenset geografisk utbredelse. En av våre viktigste naturlover er at energi ikke kan oppstå eller bli borte av seg selv, energien endrer kun form. Det innebærer at det totale varmeinnholdet på klodens overflate kun kan endres ved endring i balansen mellom innstråling fra solen og utstråling av varmestråling tilbake til verdensrommet. Når vi måler at varmeinnholdet øker i alle deler av jordsystemet: atmosfære, hav, smelting av snø og is, osv. over hele kloden, med et mulig unntak av deler av Antarktis, er det lite sannsynlig at det er intern syklisitet i klimasystemet som er årsaken til global oppvarming.  Disse forholdene og all forskningen som er knyttet til dem neglisjeres av Ellestad når han uten forbehold påstår at naturlige klimasvingninger kan forklare hele den globale oppvarmingen.

Solen som årsak til oppvarmingen de siste 150 år er – i motsetning til mange av de andre temaene Ellestad berører – en debatt som faktisk pågår mellom aktive forskere på den vitenskapelige arenaen. Men denne faglige debatten gis en skjev framstilling når det kategorisk hevdes at solen er en vesentlig årsak til oppvarmingen de siste årene. Vi vet at solen kan endre sin aktivitet, og mye tyder på at aktiviteten økte fram til midt på 1900-tallet, deretter avtok den noe, for så å øke fram til omtrent 1970. Mange forskningsresultater (15-20) fra de siste 6-7 årene finner ikke holdepunkter for at solen kan forklare oppvarmingen de siste 30-40 årene, snarere tvert i mot synes solaktiviteten å ha blitt redusert i denne perioden.

Men det er et par forskergrupper som stiller spørsmål ved dette og det pågår en vitenskapelig debatt både om målemetoder og effektene av kosmisk stråling. Ellestad påstår i Samtiden1 at IPCC overser hypotesen om kosmisk stråling og mener det er et historisk samsvar mellom nedbør og kosmisk stråling. Begge deler er galt. IPCC omtaler hypotesen om kosmisk stråling i sin rapport fra 2007 og hypotesen har ikke noe med nedbør å gjøre.

I 2007-rapporten7 påpeker IPCC nettopp at det er forskjellige synspunkter og motstridende resultater om solens påvirkning på klimaet og at det er mangler i kunnskapen.  De etterlyser mer forskning og kunnskap. Denne svært forsiktige og balanserte tilnærmingen, som er langt fra å være kategorisk, er typisk for Klimapanelet og strider fullstendig mot den ensidige og negative framstillingen av panelet som Ellestad gir.
Hva så med påstanden i Dagblad-kronikken, som også har dukket opp i andre sammenhenger, om at endringer i jordrotasjon er årsak til den globale oppvarmingen? Den hypotesen er det neppe mange klimaforskere som har hørt om før. Igjen baserer forfatterne seg på ”cherry picking” og fravær av skepsis. En marinbiolog har publisert sammenhenger mellom variasjoner i fiskebestander i Barentshavet, havtemperatur og angivelig også endringer i jordrotasjon. Det påstås det at det er påvist endringer i vindretninger som korrelerer med endringer i jordrotasjon. Hvordan endringer i jordrotasjon skulle kunne påvirke den globale strålingsbalansen eller hvorfor påståtte sammenhenger i et lite havområde har global betydning sies det ikke noe om. Denne mekanismen bygger på ren spekulasjon som det ikke en gang verken er gjort forsøk på å formulere eller teste som en hypotese.

Arktisk temperatur og isdekke
På Debatten i NRK 28.oktober 2010 kunne Ellestad uten forbehold opplyse seerne om at det var varmere og mindre havis i Arktis på 1930-tallet enn det er nå. Igjen insinuerte han at klimaforskere og IPCC har jukset og holdt tilbake opplysninger. Påstandene kom etter at Børge Ousland hadde fortalt om sin tur rundt Polhavet i en 30-fots båt sommeren 2010. Jeg utfordret Ellestad på forskning.no10 til å dokumentere sine påstander vitenskapelig. Det resulterte i flere innlegg fra hans og min side10.

Debatten på forskning.no er typisk for Ellestads framgangsmåte. Selv om det var en varmeperiode i Arktis på 1930-tallet, foreligger det en stor mengde vitenskapelig litteratur fra de senere år som viser at det høyst sannsynlig er varmere nå. Det finnes ingen slike resultater som indikerer det motsatte. For snart ti år siden ble det gjennomført en vitenskapelig sammenstilling11 (assessment) av alle tilgjengelige temperaturdata og publikasjoner av temperaturutviklingen i Arktis som konkluderte med at det sannsynligvis var varmere allerede den gang enn det var på 1930-tallet. Senere er det publisert flere vitenskapelige studier i fagfellevurderte tidsskrifter med data helt fram til og med 200812 som styrker oppfatningen om at oppvarmingen går dobbelt så fort i Arktis som globalt, og at det er varmere nå enn på 1930-tallet. Meg bekjent finnes det ingen nyere vitenskapelige studier som viser noe annet. Tilsvarende tyder all tilgjengelig vitenskapelig dokumentasjon fra de senere år på at det var mer havis på 1930-tallet enn det er nå.

Denne omfattende nyere og lett tilgjengelige vitenskapelige litteraturen ignoreres fullstendig. Det er akkurat som om den ikke eksisterer, selv om den er publisert av anerkjente forskningsgrupper ved flere forskjellige universitet som aldri har hatt noe med Klimapanelet å gjøre. I stedet baserer Ellestad seg på ett utvalgt resultat uten kvalitetssikring gjennom fagfellevurdering, og uten data fra de siste 10-15 år da oppvarmingen har vært sterkest, for å dokumentere sine påstander på Debatten. Igjen glimrer skepsisen med sitt fravær. Dette spes på med anekdoter uten vitenskapelig innhold, observasjoner fra folk som har vært i området på den tiden, og uvitenskapelige påstander om at enkelte målestasjoner viste at det var varmere.

Usikker klimakunnskap
Det foregår en omfattende debatt på den vitenskapelige arenaen om flere viktige, uavklarte klimaspørsmål. Denne er preget både av normal skepsis og kritiske tilnærminger slik enhver vitenskapelig debatt bør være. Den rådende oppfatning utfordres til stadighet. Spalteplassen her tillater ikke å gi en uttømmende oversikt over denne debatten, men la meg ta to eksempler: et fra en virkelig klimaskeptiker og et fra en forsker som har vært sentral i utarbeidelsen av IPCC 2007, som begge utfordrer rådende oppfatninger.

Usikkerheten i klimaeffekten av atmosfærens CO2-økning uttrykkes gjerne som en fordeling av sannsynligheten for global temperaturøkning i grader ved fordobling av atmosfærens CO2-innhold i forhold til 1750 (før-industriell tid), også kalt klimafølsomheten. Mange mener det er mest sannsynlig (50-60 prosent) at klimafølsomheten er tre grader celsius, men at den også kan være så lav som en grad celsius og så høy som 5-6 grader celsius (svært lav sannsynlighet). Siden 1750 har CO2 mengden i atmosfæren økt med 40 prosent.

En fordobling av CO2-mengden alene vil gi en global temperaturøkning på omtrent en grad celsius. Men en temperaturøkning vil påvirke prosesser som virker forsterkende (positiv tilbakekobling) eller dempende (negativ tilbakekobling) på temperaturen. Det er disse prosessene det er knyttet usikkerhet til, og som gjør det vanskelig å forutsi endringen i global temperatur når CO2-mengden i atmosfæren øker. De er årsaken til at det er så stort spenn i angivelse av klimafølsomheten. For eksempel utgjør vanndamp og skyer to tredjedeler av den naturlige drivhuseffekten. Den rådende oppfatning er at mengden vanndamp og skyer vil øke når temperaturen stiger og altså forsterke drivhuseffekten og dermed oppvarmingen forårsaket av CO2-økningen.

Men den kjente amerikanske forskeren og klimaskeptikeren Richard Lindzen betviler dette. I august 2009 publiserte han en vitenskapelig artikkel13 som konkluderte med at vanndampinnholdet i atmosfæren vil reduseres under en oppvarming og at det er mest sannsynlig at klimafølsomheten derfor bare er 0.5 grader celsius. I så fall er ikke CO2-utslippene noe å bry seg om. Senere er det publisert tre artikler av forskjellige forskningsgrupper som påviser flere feil i Lindzens artikkel. Slik går den vitenskapelige debatten.

Susan Solomon ved det amerikanske meteorologiske institutt (NOAA) ledet arbeidet med delrapporten fra arbeidsgruppe I i hovedrapporten fra IPCC i 2007 kalt ”The physical Science Basis”. I 2010 publiserte hun en vitenskapelig artikkel14 som indikerte at vanndampinnholdet i stratosfæren (20km over oss) var redusert med ti prosent siden år 2000 og at det hadde dempet oppvarmingen ved jordens overflate med så mye som 25 prosent. Årsaken var ukjent. Resultatet var overraskende og stilte spørsmål ved en del av vurderingene i rapporten fra IPCC i 2007 som Solomon selv var ansvarlig for. Resultatene indikerte at den forsterkende effekt på den globale temperaturen av økningen av vanndampinnholdet var overestimert. Resultatene har utløst ny vitenskapelig debatt.

Vitenskapelige fakta og resultater neglisjeres
Eksemplene jeg har trukket fram er illustrerende for Ellestad-kretsens lemfeldige omgang med fakta, ”cherry picking” og neglisjering av store mengder forskningsresultater. I kombinasjon med lettvinte og udokumenterte påstander om manipulering og svindel fra Klimapanelet framstilles kunnskapsgrunnlaget og klimaforskeres redelighet som ligger til grunn for den rådende oppfatning av klimaspørsmålet i forskningskretser, feil. Det skapes forvirring og tvil om alle sider ved klimaspørsmålet, også på de områdene kunnskapsgrunnlaget er solid og robust.

Holdningen synes å være at det ikke finnes noen tilnærmet objektive eller absolutte sannheter når det gjelder noen sider ved kunnskapen om klimaet. Den sannheten som passer en best kan velges ved å plukke litt dokumentasjon herfra og litt derfra, gjerne publisert i obskure tidsskrift, og neglisjere det store omfang av forskningsresultater som ikke passer. Man nærmer seg den totale relativisme. Vi kommer aldri bort fra at egne verdier og oppfatninger påvirker forskningen og hvordan den forskningsbaserte kunnskapen oppfattes og formidles. Men i hvert fall innenfor den naturvitenskapelige forskingen strebes det etter å gjøre den så objektiv som mulig. Det er noen sannheter som gjelder, om ikke til evig tid, så i hvert fall inntil det foreligger omfattende og solide forskningsresultater som tyder på noe annet. Det gjelder også i klimaforskningen.

Hva slags debatt det egentlig er som føres er jeg i tvil om. Jeg skal unnlate å spekulere i motivene fordi jeg ikke vet noe om dem. Men det som kan fastslås er at de argumentene som framføres og den måten debatten føres på har mange likheter med de bevisste, politisk motiverte forsøkene på å skape forvirring og tvil om det vitenskapelige kunnskapsgrunnlaget om alt fra tobakksrøyking til miljøproblemer som sur nedbør og klima med opphav i konservative tenketanker i USA.

I den nylige utgitte boka Merchants of Doubt15 dokumenterer vitenskapshistorikere grundig hvordan en liten gruppe innflytelsesrike og ideologiske forskere i USA effektivt har bidratt til å hindre og utsette politisk handling over en 50 års periode på områder som tobakksrøyking og miljø. Instrumentene har vært ultrakonservative tenketanker som har bidratt til å produsere argumentene og distribuere dem effektivt med formål å så tvil og usikkerhet om den forskningsbaserte kunnskapen. Forestillingen om at reguleringer av tobakksrøyking og tiltak for å redusere miljøproblemer vil medføre inngripen i den personlige frihet har vært den politiske motivasjonen. Miljøforskere og miljøaktivister blir betraktet som forkledde sosialister som ville gripe inn i enkelt menneskets personlige frihet. De sammenliknes med vannmeloner – grønt i et tynt ytre skall, men knall røde inni.

I den norske klimadebatten brukes ofte argumenter og poenger som stammer fra de samme ultrakonservative tenketankene. Det refereres for eksempel hyppig til Fred Seitz som har vært en de sentrale forskerne bak disse kampanjene i USA. Da han gikk av som leder av det amerikanske vitenskapsakademiet for snart 50 år siden var han kjent som en konservativ og innbitt ”kald kriger”. Han lot seg hyre av tobakksindustrien for å så tvil om det gryende kunnskapsgrunnlaget som viste at røyking var helseskadelig. Senere gikk han og andre løs på kunnskapsgrunnlaget for sur nedbør, ozonlaget og klima. Ellestad siterer Seitz i sin artikkel i Samtiden og bruker han som sannhetsvitne for å påstå at rapportene fra Klimapanelet ble manipulerte. Ofte refereres det også til det såkalte Nongovernmental International Panel on Climate Change (NIPCC) som er finansiert og organisert av The Heartland Institute, en av de mest ultrakonservative tenketankene i USA med en klar politisk målsetting om å fremme markedsliberalisme.

Denne debatten reflekterer ikke den faglige debatten som pågår på forskningsarenaen og som er forankret i normal vitenskapelig skepsis og i alt tilgjengelig forskningsmateriale. Ellestad og kretsen rundt han har gjentatte ganger vist at de ikke utviser et snev av vitenskapelig skepsis eller kritisk tilnærming når det er virkelig grunn til å gjøre det. Ukritisk presenteres det som utvilsomt er faglig feil gjentatte ganger på tross av at de er oppmerksomme på det. Hovedtyngden av forskningsresultatene som foreligger ignoreres uten at det begrunnes. Klimaforskningen framstilles feil, både når det gjelder hva vi vet, hva vi ikke vet, og hva som er usikkert. Samtidig rettes det gjentatte beskyldninger mot et helt forskersamfunn om juks og at klimaforskning ikke er vitenskap.  Det er sterkt kritikkverdig at personer med akademisk titler fører denne type debatter om et potensielt svært alvorlig framtidig problem for samfunn og natur.

NOTER

1    Ellestad, O-H. 2009. Vitenskapen som forsvant. Samtiden 02/2009: 108-117.
2    Ellestad, O-H., Humlum, O., og Solheim J-E. 2009. Naturlige klimasvingninger. Kronikk i Dagbladet 30.desember 2009.
3    Beck, E. G. 2007. 180 years of atmospheric CO2 gas analysis by chemical methods. Energy and Environment 18 (2), 259-282.
4    Todal, P.A. Unnamanøvrane til Ellestad. Dag og Tid 7.januar 2011.
5    Todal, P.A. Ein støysendar i klimadebatten. Dag og Tid 16.november 2010
6    Teknisk Ukeblad 21.10.09: http://www.tu.no/natur/article226175.ece
7    Mann, M.E. m.fl.1999. Northern hemispheres temperatures during the past millennium: inferences, uncertainties, and limitations. Geophysical Research Letters 26:759-762.
8    IPPC 2001:http://www.grida.no/publications/other/ipcc_tar/
9    IPCC 2007: http://www.ipcc.ch/publications_and_data/ar4/wg1/en/contents.html
10    7 artikler på forskning.no om arktiske temperaturer og isdekke:
Prestrud, P. 16.11.10 http://www.forskning.no/artikler/2010/november/270410
Ellestad, O-H. 09.12.10 http://www.forskning.no/artikler/2010/desember/272662
Prestrud, P. 17.12.10 http://www.forskning.no/artikler/2010/desember/273540
Ellestad, O-H. 25.01.11 http://www.forskning.no/artikler/2011/januar/276791
Prestrud, P. 29.01.11 http://www.forskning.no/artikler/2011/januar/277467
Ellestad, O-H. og Humlum, O. 01.02.11 http://www.forskning.no/artikler/2011/januar/277694
Prestrud, P. 12.02.11 http://www.forskning.no/artikler/2011/februar/278871
11    ACIA 2005. Arctic Climate Impact Assessment. Cambridge University Press, 1042 p.
12    Bekryaev R.V. mfl (2010): Role of polar amplification in long-term surface air temperature variations and modern Arctic warming. Journal of Climate 23:3888
13    Lindzen R.S m.fl. 2009. On the determination of climate feedbacks from ERBE data. Geophysical Research Letters 36
14    Solomon, S. m.fl. 2010. Contributions of Stratospheric Water Vapor to Decadal Changes in the Rate of Global Warming. Science 327:1219-1223.
15    Oreskes, N. og Conway E. 2010. Merchants of doubt. Bloomsbury Press, New York.

Arve Hjelseth

Arve Hjelseth
Født 1966
Førsteamanuensis i idrettssosiologi, NTNU

Det kan umulig være et godt tegn når normen for intellektuell habitus endres fra kafékultur til kroppskultur.

Den norske intelligentsiaen har de siste årene i større grad enn de fleste adoptert statlig sanksjonerte trenings-, kostholds- og livsstilsråd og omdefinert sin egen habitus i tråd med dette. Burde ikke denne gruppen i stedet utgjøre et kritisk korrektiv til slik disiplinering? Bør de ikke sitte på kafé og slåss mot sine egne demoner, heller enn å fly rundt i marka og lufte sin dødsangst?

En slags innledning
Av Bourdieu har vi lært at et moderne samfunn holder seg med flere eliter, som utvikler og vedlikeholder hegemoni på ulike felt. Kultureliten og den økonomiske eliten har ikke hatt så mye til felles, heller ikke med hensyn til trening og kosthold. Det er et par generasjoner siden røslig pondus og sigar i munnviken var symboler på økonomisk velstand. At direktører og den øvre middelklassen i næringslivet trener mer, røyker mindre og lever sunnere enn befolkningen som helhet, er gammelt nytt. Karl Glad og Bjørn Rune Gjelsten er typeeksempler på næringslivsledere som var og er i uvanlig god fysisk form for alderen. Men mens det i min ungdomstid særlig var den økonomiske eliten som viste vei mot en sunn livsstil, virker fenomenet i dag like utbredt i intelligentsiaen. Intelligentsia-begrepet bruker jeg her i utvidet forstand. Den består av skribenter, forfattere og andre kunstnere, professorer, særlig i samfunnsvitenskapelige og humanistiske fag, og en del av de viktigste journalistene. Mange har såkalte frie yrker, de aller fleste har i det minste betydelig jobbautonomi. Mange jobber i offentlig sektor, mange driver for seg selv, men bortsett fra journalistene er få ansatt i privat næringsliv. De aller fleste har i det minste noe høyere utdanning, skjønt doktorgrad er ikke noen forutsetning for å tilhøre intelligentsiaen i denne forstand. Men først og fremst skriver og snakker de, så det leses og høres, i hvert fall i deres eget sjikt.
Dette sjiktet er det altså som de siste årene i påfallende grad har gitt seg treningshysteriet i vold, spesielt i form av sykling og langrennsløping. «For journalister og kunstnere kan det virke som stølhet er den nye fyllesyken», skrev Aslak Nore på Twitter for en tid tilbake. Dette er en treffende observasjon. Naturligvis har det alltid eksistert en og annen forfatter eller skribent som har vært opptatt av trening. Det nye ligger i at skiløping, løping eller sykling kan konverteres til symbolsk kapital, eller til prestisje og anerkjennelse, også i intelligentsiaen.

For ytterligere å klargjøre hva jeg sikter til: Pierre Bourdieus skille mellom kulturell og økonomisk kapital er gradvis blitt en integrert del av det norske vokabularet. På det kulturelle feltet er det helt andre ting som gir status og anerkjennelse enn på det økonomiske. Dagens Næringsliv måler suksess i penger (økonomisk kapital), mens kultureliten får status gjennom andre mekanismer, som dessuten i større grad kan gjøres til gjenstand for forhandlinger. Feltene er så forskjellige at det til og med kan hefte noe mistenkelig ved en intellektuell med økonomiske muskler. Om en forfatter selger svært godt, kan han risikere å synke i det kulturelle hierarkiet.

Skillet mellom intelligentsiaen og den økonomiske eliten gir seg mange utslag. Begge gruppene har mye makt, men på ulike felt, og de omgås derfor hverandre i nokså begrenset grad. Norges mest anerkjente forfattere er sjelden å se på NHOs årsmiddag, og de mektigste næringslivsdirektørene dukker bare unntaksvis opp på Litteraturhuset for å høre foredrag om nyere tendenser i afrikansk poesi. Siden elitene lever såpass avsondret fra hverandre, utvikler de også høyst ulike sosiale praksiser. De hører på ulike radiokanaler, spiser forskjellig mat og drikker forskjellige viner. De har normalt også nokså ulike politiske holdninger og preferanser, og de hadde som nevnt lenge ulikt forhold til kropp og betydningen av sin egen fysiske konstitusjon.

Dette har imidlertid endret seg raskt på få år, og det er om dette de følgende linjer skal handle. Jeg er langt fra den første som har oppdaget dette. Det har vært hyppig kommentert at deler av intelligentsiaen bruker Facebook til å holde omgivelsene oppdatert om skiføret i Marka, sin egen sluttid i Birkebeinerrittet og nye tekniske (og dyre!) finesser når det gjelder skipreparering. At de i så stor grad har adoptert tradisjonen med ivrig skiløping kan indikere at vi står overfor en praksis som forener mer enn den splitter intelligentsiaen og den økonomiske eliten. Møtes ikke elitene hos NHO eller Litteraturhuset, så møtes de i hvert fall i marka. Felles aktiviteter kan fort gi felles anskuelser. Kan man utøve kulturell opposisjon mot en økonomisk elite man ukentlig samtaler med om skipreparering?  Intelligentsiaens kritiske funksjon settes på prøve dersom den ikke er i stand til å holde den økonomiske og administrative makten på armlengdes, for ikke å si et par kraftige dobbelttaks, avstand.

La meg imidlertid med en gang understreke at intelligentsiaen antakelig alltid har gått en hel del på ski. Forskjellen ligger i at de gjør det med mye større intensitet og entusiasme enn før. De går oftere konkurranser, de går mye fortere enn den bedagelige og verdige stilen man la seg til i hine hårde dager, og de er langt mer opptatt av at utstyr og smurning må være i tipp topp orden. Det samme gjelder sykling. Tidligere tiders intelligentsia syklet som bare det, særlig til og fra kontoret, men sykkelen skulle helst være gammel og loslitt, og man burde sykle så sakte at man slapp å skifte skjorte når man var framme (og om man strengt tatt burde byttet skjorte, lot man det likevel være).

Kort sagt er intelligentsiaen blitt et trenende folk. Selv om deler av den alltid har jogget eller gått på ski i blant, snakkes det mye mer om fysisk form og om trening som veien til det gode liv enn tilfellet var for en generasjon siden. Tidsskriftsredaktør Cathrine Holst klaget forleden sin nød over at intellektuelle heller bruker en frihelg på å pusse opp enn på å skrive en artikkel.1 Vi kunne altså lagt til at artikkelskrivingen kommer lenger ned enn som så, på listen over nødvendige gjøremål, for de må også trene til Birken, enten det er på ski eller sykkel.

Jeg skal sirkle inn noen mulige tolkninger av dette fenomenet, og peke på en del utfordringer. Men intet essay uten omveier. Her kommer en av det mer nødvendige slaget.

Idrett versus intelligentsia: En selvbiografisk tilnærming
Enhver forsker må være bevisst sin egen førforståelse. En kort redegjørelse for mitt eget forhold til idretten og til intelligentsiaen er derfor på sin plass.

Om mine idrettslige meritter kan jeg forsåvidt fatte meg i korthet, i og med at karrieren ble avsluttet allerede i 16-årsalderen. Men siden jeg har en del kritiske merknader til treningshysteriet i avsnittene som følger, vil jeg gjerne få sagt følgende: Jeg er oppvokst med idrett. Jeg gikk en hel del på ski hver vinter, og tidlig i tenårene løp jeg mye, i det som skulle vise seg å bli en kort, men relativt framgangsrik, karriere på mellomdistansene. Jeg spilte fotball også, skjønt på lavt nivå. I tillegg syklet jeg mye, men mest for å dekke det transportbehovet man har i de mer rurale strøk av landet, ikke minst når man skal til og fra trening. Fra 17-årsalderen gled jeg over fra å være aktiv løper til å bli periodemosjonist, noe som akkurat holdt til å fullføre tre maratonløp før jeg fylte tjue.

Da jeg flyttet til Oslo for å studere, hadde jeg nok en formening om at jeg skulle fortsette med min vanlige måte å mosjonere på. Jeg visste det ville bli uregelmessig, for jeg ønsket også å leve i samsvar med de forventningene jeg hadde til studenttilværelsens sosiale dimensjoner. Det ville derfor bli begrenset med tid til trening, innimellom studier og alle timene på Blindernpuben og i SV-kantina. Jeg ble derfor en periodejogger. I ettertid har jeg tenkt at jeg holdt den fysiske formen noenlunde ved like i noen år fordi jeg fikk tid til å trene i perioder hvor jeg var blakk.

Som aspirerende intellektuell i 80-årene mente jeg det var hensiktsmessig å etablere en habitus som ikke var forenlig med utagerende fysisk aktivitet. Min identitet skulle knyttes til hodet, ikke til resten av kroppen. Vel kunne jeg jogge rundt Sognsvann en pen sommerkveld, vi var mange som gjorde det, men da befant vi oss helt klart utenfor det intellektuelle livets kjerne. Jeg vet egentlig ikke hvor mye min generasjon Blindern-studenter trente, men det var i hvert fall ingen som kunne bruke det som sosial markør i de kretser jeg anså som toneangivende.

Til forskjell fra dagens moderne treningsfantaster, har jeg aldri knyttet noen glede til selve den fysiske aktiviteten (løkkefotball er et unntak, men det er nok fordi det fysiske aktivitetsnivået der gjennomgående er nokså lavt). Når jeg leser Andreas Homplands eminente essay om løping,2 kan jeg rett nok vagt gjenkalle følelsen av å ha flyt under lange treningsturer i en fjern fortid, hvor man bare kan guffe på og kjenne at kroppen tåler enda noen kilometer i samme (eller endog høyere!) tempo. Men noen dominerende erfaring var det ikke. Selv da jeg presterte på relativt høyt nivå, måtte jeg bruke skippertaksmetoden for å komme i form til viktige konkurranser, for jeg la nesten aldri ut på tur av lyst.

Jeg trente mye i ungdommen fordi jeg likte å konkurrere, og for å konkurrere med noen suksess må man forberede seg, det vil si trene. I hvilken grad det var gøy, var i en slik sammenheng underordnet. Jeg trente frivillig, jeg ble aldri utsatt for press fra foreldre eller trenere. Men jeg manglet altså (stort sett) følelsen av flyt, av treningsglede, av at fysisk aktivitet i seg selv kunne berike selve livet, ikke bare evnen til å nå de sportslige mål jeg til enhver tid hadde satt meg. Slik har det i grunnen fortsatt. Om jeg sitter en søndag ettermiddag og leser eller skriver, og solen skinner, kjenner jeg aldri noen dragning mot marka og friluftslivets gleder (når det likevel hender at jeg tar mot til meg og oppsøker marka, er det av andre årsaker enn at jeg har lyst).

Andre ser derimot på fysisk aktivitet som en viktig del av et meningsfylt liv. Om man legger til side floskler av typen «få mer overskudd», «holde seg frisk og sunn» og lignende, er det en rest igjen som dreier seg om selve det å skape velvære gjennom anstrengelsen. Å kjenne på melkesyren, eller den gode følelsen ved å holde det gående med sykling eller skiløping i et høyt antall timer, i et rimelig tempo, det er åpenbart en viktig dimensjon ved tilværelsen for svært mange. Jeg betviler ikke det, for jeg har som nevnt vagt kjent på den følelsen selv, men altså uten å gjøre den til rettesnor for mitt eget liv. I tillegg trodde jeg som nevnt lenge at en slik rettesnor førte bort fra intelligentsiaens langt mer ettertraktelsesverdige kultur.

Trening som inntrykksstyring
Men det er selvsagt mer enn bare livsglede som ligger under den nye treningsiveren. Valg av livsstil kommer ikke bare innenfra, det kommuniserer også noe til omgivelsene, og kan derfor tolkes som mer eller mindre bevisste responser på oppfattede forventninger fra andre. Når jeg nedtonte treningens velsignelser i tiden på Blindern, hadde det jo å gjøre med at jeg som nevnt ikke hadde noe ønske om å fremstå som en ivrig løper (eller skiløper). Å være aspirerende intellektuell ville si å lese bøker, og ikke minst å samtale om disse bøkene, i kantina og på puben, sent og tidlig (skjønt mest sent, egentlig). Jeg var fysisk indisponert som følge av sene kvelder såpass mange dager i uka at jeg rett og slett ikke kunne trene særlig systematisk, selv om jeg hadde villet.

At folk skjeler til hvordan andre oppfatter en selv er naturligvis ikke noen oppsiktsvekkende observasjon. Den er mest systematisk studert av sosiologen Erving Goffman, som kalte det inntrykksstyring (impression management). Vi er alltid mer eller mindre bevisst vår egen fremtredelsesform, og vi ønsker å skape et bestemt inntrykk hos andre, enten det gjelder fritidsaktiviteter, hvordan vi snakker eller måten vi ter oss på i ulike sammenhenger. Når man løper New York Marathon, eller legger ut bilder på facebook fra Birkebeinerrittet, er det altså ikke bare for å pleie seg selv, det er like mye for å pleie eller justere inntrykket av seg selv. Man kommuniserer dels at man lever et rikt og verdifullt liv (New York Marathon kan tross alt kombineres med mer vanlige turistaktiviteter også), dels gir man et bidrag til kontinuerlige forhandlinger om hvordan ens eget sosiale sjikt bør oppføre seg for å oppnå anerkjennelse. På et eller annet tidspunkt ble trening og konkurranse, helst knyttet til langvarige fysiske anstrengelser (mer om dette senere), en viktig markør. Gjennom implisitte forhandlinger har intelligentsiaen gradvis nådd fram til den konklusjon at treningsiver kan kommuniseres uten å tape ansikt, og at det faktisk gir anerkjennelse. Dels trener intelligentsiaen helt sikkert mer enn før, men like mye består endringen i at det ikke lenger er en dårlig skjult hemmelighet at den gjør det.

Det nye ligger altså i at et sjikt som tidligere kunne (og burde!) blåse av trening og fysisk aktivitet, i stadig større grad må forholde seg til at dette er blitt sentrale omdreiningspunkter for organiseringen av det gode liv. Det har skjedd bemerkelsesverdig fort.

(Selv)bilder av intelligentsiaen
For å komme på sporet av hvordan dette best kan fortolkes, skal jeg forsøke å nøste opp hvordan intelligentsiaen tradisjonelt har sett på trening, friluftsliv og fysiske anstrengelser. En del av utvalget er hentet fra litteraturen og er selvsagt ikke ment å være representativt, men jeg tror det kan illustrere hvordan intelligentsiaen ble oppfattet i relativt brede kretser. Fortellinger av den typen jeg drøfter her har altså levert fortolkningsrammer for hvordan dette sjiktet har levd sine liv.

Jeg var ikke en intellektuell da jeg flyttet til Oslo for å studere, og jeg er det vel knapt i dag heller. Men jeg hadde ambisjoner i den retning. Derfor falt det meg som nevnt ikke naturlig å kommunisere veldig tydelig at jeg løp nå og da. De yngre lærerne på Blindern den gang var typiske sekstiåttere. De var muligens i ferd med å bli innhentet av førtiårskrisen, men de hadde ikke tatt konsekvensen av det. Mange var storrøykere, og ingen, bortsett fra en litt eldre førsteamanuensis, var kjent for å bedrive idrett i noen grad. Jeg følte instinktivt at det var røykerne som anga tonen for et verdig akademisk liv. Helt på jordet var jeg ikke, for det var i hvert fall ikke på SV-fakultetet røykeloven ble praktisert mest hardhendt.

Dette bildet samsvarer antakelig rimelig godt med det inntrykket folk hadde av intelligentsiaen i 1980-årene. I den muntre gjennomgangen av sekstiåtternes liv og levnet har for eksempel Nils-Fredrik Nielsen3 stort sett unnlatt å gjøre rede for sine studieobjekters treningsvaner. Kanskje fordi de ikke trente, i hvert fall ikke på en måte som var synlig for biograf Nielsen, eller kanskje selve temaet lå utenfor Nielsens horisont i en drøfting av akkurat denne generasjonen.4 Når jeg selv på samme måte forsøkte å tilegne meg en akademisk-intellektuell habitus, var det med utgangspunkt i forestillinger om dette miljøet som lignet Nielsens beskrivelse, men i begynnelsen helt uten dennes ironiske distanse. Jeg ble det Nils Rune Langeland har kalt en «sein68ar»5 – en som forsøkte å videreføre idealene fra generasjonen som kom før meg, men uten å skjønne at spillet var slutt, at andre prinsipper gjaldt, og at de egentlige sekstiåtterne hadde trukket opp stigen etter seg. Slike ting så jeg åpenbart ikke. Men sent i 80-årene var dette fortsatt utydelig for de fleste av oss. På samme måte har min egen generasjon nå tydeligvis kommet seg videre, og begynt å trene for å eldes med verdighet og sunnhet, mens jeg altså forsøker å holde fast på en foreldet livsorientering

Blindern-miljøet var én arena, avisredaksjoner og Club 7 to andre hvor intelligentsiaen holdt til. Hvert segment hadde sine egne stamsteder hvor de tilbrakte kveldene. Lokalene var ofte røykfylte og terskelen for å ta noen øl etter jobben – tidvis også på jobben – svært lav. Slike miljøer signaliserte så mangt. Sigaretten klarte å opprettholde et image av noe kultivert og distingvert i disse kretsene mye lenger enn i andre deler av eliten. I røykingens første fase signaliserte den en kosmopolitisk livsorientering,6 mens (u)vanen mot slutten av røykingens tidsalder i den vestlige verden delte seg i to praksisformer med ulike kommunikative budskap: Dels kommuniserte det sosial marginalisering, dels kommuniserte det også opposisjon: Røyking kan være en tenårings måte å opponere mot foreldre og øvrighet på, men det kan også være den unge kunstnerens måte å opponere mot samfunnets disiplinering på. Når intelligentsiaen legger bort sigarettene, legger den også bort et viktig symbol på opposisjon. Skal opposisjonsrollen vedlikeholdes, må den erstattes av andre symboler. Hvilke det skal være er ikke klart, men skiløping er ikke en seriøs kandidat.

Vi er på sporet av en type livsstil som symboliserte og kroppsliggjorde en akademisk, kulturell eller til og med intellektuell legning. Dels var dette skapt av aktøren selv, i arbeidet med inntrykksstyring, dels ble det skapt i sosiale prosesser som fortolket hva som utgjorde en intellektuell livsstil. De dominerende fortolkningene var knyttet til opposisjon, uregelmessig livsførsel, bøker, øl, vin og sigaretter, og påfølgende vanskjøtsel av ens egen fysiske konstitusjon. Den tilsynelatende nære forbindelsen mellom kunst og rus hadde for eksempel en veldig fascinasjonskraft, selv om vi innerst inne kanskje skjønte at de aller fleste som skriver godt også er veldig disiplinerte, og sågar ofte har faste skrivetider. Det var ikke det som ble kommunisert. Det meste av intelligentsiaen var bare indirekte integrert i markedet og statsapparatet, den sto utenfor og hadde dermed en uavhengig og kritisk funksjon, som den markerte ved også å leve sine liv uavhengig av offisielt anerkjente anbefalinger med hensyn til kropp, trening og døgnrytme.

Jeg skal forsøke å sirkle inn hva slags mentale bilder som dominerte. Vi kan gi ordet til den tidligere nevnte ur-sekstiåtteren Andras Hompland først. Han har alltid løpt i større eller mindre grad, og er derfor i og for seg ikke representativ for det fenomenet som opptar meg, nemlig trening som en ny form for symbolsk markør. Hans essay om løping er likevel illustrerende for intelligentsiaens forhold til trening i forrige generasjon: Rundt 1968 løp han nærmest i smug. Den gang var det politisk ukorrekt å bruke mye energi på fysisk fostring.7
Nå finnes det selvsagt unntak innenfor de mer venstre- og kulturorienterte sjikt også. I romanen om Gymnaslærer Pedersen undrer for eksempel hovedpersonen Knut Pedersen seg på om ikke Tor Obrestad løp på direkte ordre fra AKP (m-l)s sentralkomité under partiets sommerleir på Håøya.8 Men ml-bevegelsen er jo ikke akkurat typiske representanter for intelligentsiaen, som de vel betraktet som småborgerlige og ikke minst dekadente. For AKP sto derfor en asketisk aktivitet som løping høyere i kurs enn brune barer. I denne forunderlige kretsens tilfelle var det vel snarere barene som ble oppsøkt i smug.

Selvsagt kan 1968 ha vært et unntak. Hompland selv viser til at joggebølgen endret mye allerede tidlig i 1980-årene. Det sagnomsuste året kan altså ha vært en svært avgrenset periode hvor intelligentsiaen var spesielt skeptiske til alt som hadde med trening og ikke minst konkurranse å gjøre. Men jeg tror Homplands erfaring avspeilte en trend som hadde eksistert lenge, og som heller ikke sluttet med 1968. Tidligere generasjoners kulturpersonligheter, som for eksempel Sigurd Hoel eller Jens Bjørneboe, fremsto heller ikke som spesielt veltrente. Jeg er også ganske sikker på at joggebølgen i første halvdel av 80-årene rammet gjennomsnittsbefolkningen mer enn intelligentsiaen. Joggebølgen var dessuten mindre orientert mot konkurranse og utstyrshysteri enn det som synes å kjennetegne dagens ski- og sykkelentusiaster. Det var greit å løpe sakte, bare man løp.

La oss et øyeblikk gå lenger tilbake i tid. Forfatteren og Nobelprisvinneren Elias Canetti (1905–94) er neppe den man forbinder med hverken lange skiløp eller anstrengende løpeturer. I sine erindringer skildrer han først og fremst sin utvikling mot moden mann, forfatter og litterat, og livet kretset rimeligvis ikke rundt fysisk aktivitet. Men det betyr ikke at han var helt fremmed for tanken på mosjon, i hvert fall ikke når den tok form av friluftsliv.

Som 20-åring legger Canetti ut på en vandring gjennom Karwendel-fjellene.9 Begrunnelsen for turen er imidlertid vel så mye åndelig som fysisk: Legen erklærer at det er bra for hans Ødipus. Under en av etappene går han fort for å komme unna et uvær, og blir andpusten.10 Det rapporteres å ikke ha vært en erfaring som fristet til regelmessig gjentakelse. Ved to–tre anledninger går han opp på fjellet Rosskogel. Det var godt å komme opp dit og dermed nå et mål man hadde satt seg, men han slåss mer med sitt indre kaos enn med å styrke kroppen: «Jeg gikk og snakket høyt for meg selv, for å artikulere, fange i ord, få orden på og få ut av meg alt det kaos av hat, sinne og undertrykkelse som hadde samlet seg opp i meg det siste året.»11 Essensen i alt dette er at det å gå kan være en form for terapi og at nye omgivelser kan gi klarhet til tanken, men Canetti har ingen begreper om at anstrengende trening skal styrke kroppen og kondisjonen. Friluftslivet funksjon er åndelig og mental, ikke fysisk.

I og med at Canetti noen år senere tok en doktorgrad i det litt overraskende faget kjemi, vil kanskje noen mene at han ikke representerer den mest typiske delen av intelligentsiaen, men han praktiserte aldri yrket. Han var allerede da fanget i bøkene og litteraturens verden. Intellektuelle vandrer i naturen eller spaserer i gatene, i det førstnevnte tilfellet (på Canettis tid) også med vandrestav og det hele. Det dreide seg aldri om å omdefinere dette til en fysisk anstrengelse, bortsett fra den smule slitenhet enhver kan kjenne etter å ha gått noen timer. Lange turer i fjellene har tydelig preg av å være dannende.

Vender vi blikket mot Norge, har de dominerende bildene av intelligentsiaen heller ikke vært knyttet til fysiske anstrengelser, og vandringer på fjell og vidde utgjør heller ikke noe dominerende tema. Jeg nevnte Hoel og Bjørneboe over. Sistnevnte blir av Fredrik Wandrup allerede som lite barn tillagt følgende ord når han blir tvunget med på skitur: «Far, du har sagt at den som er skapt til å nyte livet, skal nyte det. Men dette er neimen ingen nytelse.»12

Dag Solstad har forsåvidt fremstilt seg selv i moderat fysisk aktivitet, enten han rusler rundt i Berlin eller går tur fra Sognsvann til Ullevålseter, midt under den første joggebølgen.13 Det sistnevnte eksemplet er spesielt interessant fordi han her konfronteres med joggere som er «ute og lufter sin dødsangst»,14 og dermed utsetter vår helt for det han kaller passiv jogging. Solstads habitus er selvsagt vanskelig å forene med store fysiske utskeielser. Man merker seg imidlertid at det ikke er noe galt med friluftsliv i seg selv, han fikk denne dagen «en uimotståelig dragning mot naturen».15 Grensen går ved anstrengende trening.

Men som nevnt gikk intelligentsiaen på ski, de forsøkte bare så godt de kunne å gi inntrykk av at det var turen selv som var målet, ikke dens helsemessig gunstige konsekvenser. Hovedpersonen Fjord i Roman 1987 gifter seg med professordatteren Mette Stang-Hansen, og kom dermed ikke unna «lange idiotiske skiturer innover det hellige Nordmarka».16

Generelt har altså forfattere og intelligentsiaen enten helt og holdent motsatt seg fysisk aktivitet som uttrykk for det gode liv, eller de har konsentrert seg om friluftslivet på en avdempet måte som ligger et stykke unna det å trene i egentlig forstand. Ikke minst har dens forhold til konkurranseidrett vært mildt sagt anstrengt. I sitt forhold til trening har derfor intelligentsiaen tradisjonelt i beste fall fulgt Nansens motto: Øv idræt, men sky sport og alskens rekorder.17

Den nye intelligentsiaen: Forfall, knefall eller opposisjon?
Men dagens intelligentsia lever altså ikke lenger opp til idealene fra Bjørneboe og Canetti, eller fra Solstad og Hoel. De trener, og de trener ikke først og fremst for å få utsyn eller for å klarne tanken, eller for å oppleve naturen. De kan henvise til alt dette som viktig, men da som positive bieffekter av treningens egentlige formål: Være i god form, ha det beste utstyret, delta i prestisjefylte renn, konkurrere, og ikke minst kommunisere sine velorganiserte og vellykkede liv til omgivelsene. Man skal trene mye, ofte, og tempoet skal være høyt. Man skal kommunisere dynamikk og bevegelse. Folk i økonomi og administrasjon er veldig bevisst på å gå målbevisst og i raskt tempo gjennom korridorer, de haster alltid på vei til og fra møter, gjerne mens de later som de skummer gjennom saksdokumenter. Det oppjagede tempoet når de går på ski i tettsittende klær har samme funksjon. Her går ingen tid til spille. Intelligentsiaen har hatt en mer sedat legning (journalister, som jeg har inkludert i denne gruppen, blir her et klart unntak). Professoren eller forfatteren går ikke i rett linje, han vandrer ettertenksomt på vei til og fra. Kanskje vet han ikke hvor han skal heller, men spaseringen kan uansett bidra til å klarne tanken. Når intelligentsiaen har økt tempoet, i skogen og kanskje også i korridorene på arbeidsplassen, vitner det om en ny innstilling. Her er mindre tid til kritisk refleksjon, jobben må gjøres! Dette knefallet for den økonomisk-administrative væremåten er til hinder for evnen til å ta en omvei, til å ta et steg tilbake for å se spørsmålet fra en ny vinkel, og til å stille de helt grunnleggende spørsmål om tilværelsens iboende absurditet.

Intelligentsiaens konkurranseorientering er ofte oppsiktsvekkende sterk. Den er dessuten spesielt glad i treningsformer og konkurranser som tar veldig lang tid. Både sykkel- og skiturer må gjerne vare noen timer for at treningseffekten skal være maksimal. At intelligentsiaen har valgt seg ut idretter som krever mye tid, og som dessuten er ganske dyre, kan interessant nok indikere at de forsøker å kommunisere eksklusivitet: Vi har tid, og vi har penger, derfor kan vi unne oss å drive med dette. Vi lever gode liv. Dette er altså et sjikt som tidligere gjerne så på en lett depresjon, ofte ledsaget av perioder med rusmisbruk, som en forutsetning for å kunne skape noe av verdi, og som foraktfullt kritiserte kroppsfiksering og helsefanatisme. De etterligner den økonomiske eliten i det meste av sin livsholdning. De oser av dynamikk, sunnhet og effektivitet. Den øvre middelklassen blir altså mer ensartet, og svekker det motkulturelle potensialet som intelligentsiaen har vært bærere av.

Dette knefallet for statens og helseapostlenes disiplinering består ikke bare i at intelligentsiaen bruker verdifull tid på trening i stedet for intellektuelle stimulanser. Siden enhver som kjent er seg selv nærmest, påvirker det også hva de snakker og skriver om når de omsider setter seg ned sammen for å spise et lett måltid på kafé (helst en salat, vil jeg tro), eller når de skal formidle fruktene av sin tankevirksomhet i skriftlig form. Det er vel knapt noen hemmelighet at Kjetil Rolness er en av de mest markante representantene for intelligentsiaens nye treningsiver. Han er også en briljant skribent, nærmest uansett tema. Men kunne han for tjue–tretti år siden skrevet Dagblad-spalter om velsignelsen ved barfotløping,18 eller om vanskelighetene med å få tak i den sannsynligvis svært sunne frokostblandingen 4-korn på sin lokale Coop-butikk?19 Nåvel, selv har jeg vært velsignet med muligheten til å skrive et nokså høyt antall kronikker om fotball, noe som også hadde vært uaktuelt for en generasjon siden, så det er vel ikke bare Rolness’ temavalg som uttrykker tendenser i tiden. Men likevel; barfotløping!

Hvordan skal vi fortolke forfallet for mer tradisjonelle intellektuelle dyder? Den enkleste forklaringen er denne: Som Willy Pedersen har pekt på, er kulturell kapital kjennetegnet ved at man er fortrolig med sentrale temaer i offentlig debatt og offentlig kunnskapsformidling.20 Sammenhengen mellom fysisk aktivitet og helse er tross alt godt kjent, og da bør det kanskje ikke overraske noen at intelligentsiaen faktisk innretter seg på en måte som gjør at de kan dra nytte av denne kunnskapen? Det er jo det som skaper den marginalisering av for eksempel dagligrøyking som vi har sett de siste tretti-førti årene: De velutdannede slutter, mens marginale grupper fortsetter, slik at livsstils- og helseforskjeller forsterkes snarere enn avtar. Det virker som nevnt også som om treningsiveren tiltar når representanter for intelligentsiaen nærmer seg 40, og helseproblemer som følge av intense diskusjoner på kafeer, med dertil hørende drikke, etter hvert blir noe ganske annet enn en veldig fjern framtid. Å opprettholde en viss attraktivitet på kjønnsmarkedet når man nærmer seg 50, kan selvsagt også lede til at tiltak iverksettes. Skjønnhet er bortkastet på ungdom, sa Oscar Wilde, men den middelaldrende må jobbe for det. Det er likevel mer en konsekvens enn en årsak, for historisk har jo intelligentsiaen smykket seg overfor det motsatte kjønn med et klokt hode, ikke med seige muskler.

Det kan altså rett og slett være så enkelt som at intelligentsiaen er i stand til å fange opp og bearbeide informasjon, og å handle i samsvar med denne. Men det kan ikke være hele forklaringen, for i så fall ville tendensen ha latt seg observere for lenge siden. Intelligentsiaen videreførte lenge en livsstil som brøt helt med den kunnskapen om trening, kosthold og helse som allerede den gang hadde vært godt kjent lenge. Én mulig måte å se dette på er at bestemte former for kulturell kapital – særlig den som er knyttet til livsstil og habitus – lenge umuliggjorde en mer dramatisk omlegging av livsstilen. Vi hører det allerede i språket og hva slags forestillinger det bidrar til å etablere: For intelligentsiaens fordomsfulle blikk er den økonomiske eliten «striglet» både med hensyn til kropp, klær og framtoning, mens intelligentsiaen selv kan oppnå kredibilitet ved å være rufsete. Den snur det estetiske hierarkiet på hodet. Å være rufsete scorer høyt på en skala for ekthet eller autentisitet, å være velfrisert er å være underlagt borgerlige konvensjoner som det gjelder å gjøre opprør mot. Motsatt oppnår ikke en rufsete næringslivsleder anerkjennelse fra andre enn Kåre Valebrokk.

Det er på dette punktet intelligentsiaens tiltakende kroppshysteri kan representere en utfordring. Siden trening og helse er en privatsak, kan vi jo knapt kreve at de skal slutte. Innbakt i den rufsete livsstilen som har kjennetegnet intelligentsiaen har det antakelig også vært et element av motstand mot samfunnets tiltakende disiplinering. Vi kan snu på Willy Pedersen her: Intelligentsiaen har fram til ganske nylig kjent godt til de skadelige virkningene av en usunn livsstil, men den har pekt nese til dette forsøket på å integrere den i en grå masse av brunostspisere (det er vel mindre sunt enn før, forresten) og livsstilsjoggere. De har forsøkt å undergrave det offisielle hierarkiet for hva som er et godt liv: 60 spennende år i røykfylte lokaler må da være like verdifullt som 80 år i skiløypa? Uten i det minste å åpne for en slik moralsk ryggmargsrefleks, overlater vi den kulturelle opposisjonen til de gruppene som bruker ferier og helger til å pleie campinglivets gleder på Larkollen eller sydenlivets gleder på Mallorca, som unndrar seg storsamfunnets disiplinering og røyker og drikker av hjertens lyst. Snart er Fremskrittspartiet den eneste kulturelle opposisjonen vi har igjen i dette landet, tenker jeg i dystre stunder. Intelligentsiaens nye habitus signaliserer konformitet, underkastelse, knefall.

Nå finnes det forsøk, også i litteraturen, på å kombinere trening med en rufsete livsstil. Intet er tøffere for kroppen enn å kombinere hard fysisk aktivitet og et røft liv med alkohol, sigaretter og filosofiske samtaler. Tomas Espedals Gå kan leses på denne måten, selv om jeg er noe usikker på om det er intensjonen.21 Espedal kan gå fort og langs anstrengende ruter, og blir ofte både svett og sliten. Samtidig er det også en måte å filosofere på. Det er viktig at han går og ikke løper. Og ikke minst kombineres mosjonen – i hvert fall i denne boken – med rikelige mengder øl, vin, brennevin og sigaretter. Espedal er altså rett og slett treningsnarkoman, men på en rufsete måte, fjernt fra utstyrs- og sunnhetsfantastene for hvem Birken-merket gir mer prestisje enn fast spalte i Morgenbladet. I likhet med intellektuelle fra svunne tider tar Espedal gjerne et glass for mye ved passende anledninger. På denne måten vedlikeholdes et opposisjonelt potensial som intelligentsiaen må ha for ikke å ende opp som impotente etterplaprere av offentlig sanksjonerte livsstils- og kostholdsråd.

En slags avslutning
Sjansen for at intelligentsiaen skal kutte ut Birken-entusiasmen og gjøre som Espedal anser jeg imidlertid som relativt liten. Sjansen for at utviklingen skal reverseres og at den skal glemme kroppen og hengi seg fullt og helt til ånden tror jeg er enda mindre. Kroppen blir sterkere, men ånden skrøpeligere (eller i hvert fall mindre kritisk), det er den veien det går. Et motto av typen «Tilbake til Lorry!» vil høyst sannsynlig være fåfengt. Dels fordi Lorrys tilbud om morgenpils til en spesielt gunstig pris (slik var det faktisk i mine studieår) ikke virker like attraktivt for intelligentsiaen som for tjue år siden. Men dels også fordi – og her er en fortolkning som jeg tror har noe for seg – selv de ivrigste skiløperne blant intelligentsiaen vil bemerke at de faktisk befinner seg på Lorry rett som det er, den dag i dag. Er de ikke på Lorry, drikker de vin på Litteraturhuset, i hvert fall hvis de har rukket en fire timers sykkeltur først. Vinen smaker så mye bedre hvis man har gjort seg fortjent til den, sier de nok da, på beste protestantiske vis. Og da er det ikke en ferdigstilt artikkel som skal belønnes, men en treningstur. Men vin (i ni av ti tilfeller i moderate mengder!) og trening er blitt komplementære nytelser.

Essensen i denne holdningen tror jeg er at man ikke skal være fanatisk, hverken den ene eller den andre veien. Trening og det gode liv kan kombineres. Trener man, orker man mer, også på jobben. Trening er et overskuddsfenomen – den skal ikke tappe deg for krefter, men skape krefter, også til å slå i hjel et par timer på Litteraturhuset. Og der må man som nevnt gjerne snakke om trening. Og fortelle omgivelsene om sitt rike liv.

Fra et medisinsk perspektiv har de jo rett. Det er ikke sant at man tenker og skriver bedre etter en fyllekule. Sjakk på høyeste nivå er for eksempel et godt bevis på at et velfungerende intellekt krever god fysisk kondisjon. Men intelligentsiaen skal være noe mer; den skal kritisere og undergrave oppfordringer fra marked og statsadministrasjon. Det subversive potensialet går under i konfrontasjon med livsglede og pulsmålere. Selv observerer jeg dette, mens jeg i mitt stille sinn slutter meg til Joachim «Jokke» Nielsen: Jeg har tiltagende problemer med å omgås overdrevent positive folk.

1 Cathrine Holst: Nytt Norsk Tidsskrift – hva nå? Nytt Norsk Tidsskrift 1–2/2010, s. 4.

2 Andreas Hompland: «Å springa langt i livet. Det eg tenker når eg tenker på løping». S. 243–271 i Kari Steen-Johnsen og Iver B. Neumann (red.): Meningen med idretten. Unipub 2009.

3 Nils-Fredrik Nielsen, Ekte sekstiåttere spiser ikke seipanetter, Pantagruel 2009 (opprinnelig utgave Gyldendal, 1984).

4 Det skal sies at Nielsen nevner turer i Jotunheimen og på fjellets vidder som anerkjente måter å feriere på blant sekstiåtterne, men det representerte trolig en litt annen type treningsiver enn den som opptar meg her. Sagt på en annen måte: Å like å gå i Jotunheimen er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for å kunne ta del i kulturfolkets nåværende treningsiver.

5 Nils Rune Langeland, Kveldseta. Historiske essay. N.W.Damm & Søn, 2003 s. 14.

6 Willy Pedersen, Bittersøtt – ungdom/sosialisering/rusmidler. Universitetsforlaget 2008, s. 51.

7 Andreas Hompland, op.cit, s. 245.

8 Dag Solstad, Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land, Oktober 1982, s. 200–1.

9 Elias Canetti, Fakkelen i øret, Gyldendal 1983, s. 122.

10 Ibid, s. 126–7.

11 Ibid, s. 129.

12 Fredrik Wandrup: Jens Bjørneboe. Mannen, myten og kunsten. Gyldendal 1984, s. 222.

13 Dag Solstad: «Norske vaner, særlig matvaner», i Dag Solstad: 14 Artikler på 12 år, Oktober 1993.

14 Ibid, s. 10

15 Ibid, s. 8.

16 Dag Solstad, Roman 1987, Oktober 1987, s. 187.

17 Sitert fra Finn Olstad, Norsk idretts historie, bind 1. Forsvar, sport, klassekamp, 1861–1939. Oslo 1986, s. 111.

18 Kjetil Rolness, «Hjernevask for joggere». Dagbladet, 17.04.2010.

19 Kjetil Rolness, «Hva er 4-korn». Dagbladet, 30.10.2010

20 Willy Pedersen, op.cit., s. 62.

21 Tomas Espedal: Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv. Oslo: Gyldendal 2003.

Les også:
✶Brynjar Lia: «Osama bin Laden: Mannen bak al-Qaida»
✶Ingvild Reymert: «Høyrepopulistiske partier uten dametekke»
✶Brynjulf Handgaard: «Revolverjournalistikk – med kuler eller løskrutt? Norske valgsendinger gjennom 50 år». Om den aggressive journalistikken, som går på bekostning av den kritiske.
✶Sigurd Falkenberg Mikkelsen: «Pakistan ved stupet»
✶Håvard Syvertsen: «Helena & Moritz». Novelle.

Kontakt:
Redaktør Cathrine Sandnes
Telefon: 22 400 406 / 957 35 725
Epost: cathrine.sandnes@aschehoug.no

Redaksjonssekretær Ragnhild Lunner
Telefon: 22 400 324 / 452 10 489
Epost: ragnhild.lunner@aschehoug.no

MICHAEL HUDSON: Hva får Norge ut av oljefondet?
«Utlendingene får ikke bare Norges olje, de får også det meste av landets royalties og fortjeneste av produksjonen.»

Les også:

JENS M. JOHANSSON: Den strunke mannen – en personlig studie av min farfars, min fars og min kropp
«En virkelig mann var både veltrent og rettferdig. Indre og ytre verdier lot seg ikke skille»

FRODE SAUGESTAD: Frem og tilbake er like langt – fra Namsos til Marokko og hjem igjen
«Det mest frustrerende var min egen gradvis erkjennelse av at denne annerledesheten ikke kom til å forsvinne»

THINA M. SALTVEDT: Olje som våpen
«Ved å bruke de konkurransefordelene vi har som en ledende oljeprodusent og eksportør mer aktivt, kan Norge bidra til å gjøre en forskjell for fremtidig energisikkerhet og utviklingen av nye energikilder.»

MARIUS GUSTAVSON: Drømmen som brast
«Den amerikanske middelklassedrømmen har blitt et mareritt. Tyngende gjeld, arbeidsløshet og en verden i rask endring skaper stor usikkerhet om framtiden.»

MARIANNE RØISE KIELLAND: «Det går bra» – om hvorfor fortrengning ødelegger muligheten til å forstå det største spørsmålet i vår tid
«Spørsmålet er om ikke vår bruk av fossilt brensel kan ha hatt samme effekt på oss som dop har på en idrettskropp»

TORSTEIN ULSERØD: Å «gjøre» en forskjell
«Norske politikere er flinke til å iverksette tiltak, det er ingen mangel på handlekraft. Og den enorme tiltakslysten har til dels absurde konsekvenser, som at myndighetene aktivt hjelper til med å selge frossenpizza med fullkorn og passer på at innvandrere pusser tennene sine.»

PAUL CHAFFEY: Kunsten å lede kunnskap
Om undervurderingen av behovet for profesjonell ledelse i akademia: «Man må være akademiker av en helt spesiell sort for å mene at forskere har det best uten en god ledelse.»

AGNES BOLSØ: Tilbake til steinalderen
«Til tross for storslått tale om alt man vet om menneskets sanne natur, er evolusjonspsykologien et skjørt byggverk med vaklende empiri.»

NYE ARTIKLER BARE PÅ NETT:
Eivind Hoff: Når skal vi våkne fra den visjonsløse oljerusen?

Berit Oksfjellelv: Der ingen skulle tro at nokon kunne bu

Nordmenn har lullet seg inn i en visjonsløs oljerus, der veien fremover synes å bestå av «mer av det samme»: Mer oljeboring, mer kjøpekraft. Noe av rikdommen går med til å kjøpe oss god samvittighet. Men er det for dette vi ønsker at verden om hundre år skal huske Norges oljegullalder?

For hvor ble det av det politiske motet? I 1989 la Brundtland-regjeringen frem en stortingsmelding som satte en rekke ambisiøse målsetninger i kampen mot forurensing. I dag gratulerer miljøvernminister Erik Solheim seg med at «økt norsk forbruk fører til liten ekstra belastning på kloden.»¹ I den stadig dypere oljerusen har drømmene og visjonene fra slutten av 1980-tallet gradvis svunnet hen. Eller som tidligere miljøvernminister Thorbjørn Berntsen sier det: «I et kvart århundre har vi gjort det stikk motsatte av hva som ble sagt.»²

Vårt viktigste kappløp
Vi er inne i menneskehetens mest avgjørende kappløp. På den ene siden skaper vi stadig større produksjon og sirkulasjon av varer og tjenester som løfter en stadig større del av menneskeheten ut av fattigdom. På den andre siden ødelegger vi stadig raskere de økosystemer som vi er avhengige av. Konsentrasjonen av drivhusgasser i atmosfæren har aldri vært så høy i løpet av de siste 20 millioner år. Vi er ansvarlige for en masseutryddelse av arter som er minst like stor som forrige masseutryddelse for 65 millioner år siden, da dinosaurene forsvant. Dette er globale utfordringer som fullstendig overskygger våre – viktige – seire mot miljøproblemer som sur nedbør eller hullet i ozonlaget.

Vil vi ha løftet alle ut av fattigdom og stoppet befolkningsveksten før Øst-Asias matfat blir ødelagt av klimaendringer? Vil vi forstå de komplekse næringskjedene i de viktigste økosystemene i tide slik at vi kan bevare de nødvendigste artene før økosystemene bryter sammen som følge av vår uforvarenhet? Svarene på disse avgjørende spørsmålene for fremtidige generasjoner vil følge av politiske beslutninger som fattes i tiåret som nettopp har begynt.

En sivilisasjon går under kun én gang. Derfor har ingen sivilisasjon med vitende og vilje skapt sitt eget endelikt. Påskeøyas beboere hadde ikke forutsett at avskogingen av øya, gjennom påfølgende landerosjon og mangel på kanoer for fiske, ville utløse borgerkrig og kannibalisme. Men vi har bedre forutsetninger enn noen annen tidligere sivilisasjon for å forstå hvordan vi er i ferd med å undergrave vår egen fremtid.

Hvis vi ønsker å påvirke kappløpet, gjøre vår sivilisasjon levedyktig i et hundreårsperspektiv, er det på tide å innse at vi ikke kan stole på at politikk «as usual» og folkeretten alene skal redde oss. FNs konvensjoner om biologisk mangfold og om klimaendringer ble begge vedtatt på Rio-toppmøtet i 1992. Siden den tid har konsentrasjonen av karbondioksid i atmosfæren ikke bare økt – økningen har attpåtil akselerert. Utryddingen av artsmangfoldet har vi ikke en gang full oversikt over, men ekspertene er enige om at utryddelsestempoet har økt frem til 2010.

Det er på tide å ta et skritt tilbake for å spørre oss selv hva som har brakt oss dit vi er i dag – og hva som faktisk kan endres. Her kan Norge spille en mye viktigere rolle enn som verdens rike onkel med dårlig samvittighet – om vi bare hadde større selvtillit (og samfunnsøkonomene mindre makt).

Verdikommisjonens fallitt
Hvorfor har vi mennesker skapt dette kappløpet som risikerer å bryte ned livsgrunnlaget vårt? Naturlig utvelgelse har sørget for total dominans av kulturer som akkumulerer økonomiske ressurser, stimulerer til befolkningsvekst og organiserer seg hierarkisk, og dermed kan overta territorier fra svakere naboer. Den lille øya Tikopia i Stillehavet, for eksempel, hadde gjennom prøving og feiling utviklet en nullvekstpolitikk for å unngå overbefolkning og ødeleggelse av sitt sårbare økosystem. Da britiske kolonister og misjonærer ankom på 1800-tallet, hadde de lite å stå i mot med.

Men i dag har vi en verdensorden der statsgrenser er vel definert, og for de aller fleste land er ikke ytre fiender noen betydelig trussel. Økonomisk vekst handler ikke lenger om å overleve i noen mellomstatlig jungel. Vår egen del av verden er av de aller tryggeste, så selv om Norge er et tynt befolket, langstrakt land med en stor (men enda tynnere befolket) nabo i øst, er det lenge siden økonomisk vekst handlet om nasjonal sikkerhet for Norge.

Var det derfor en fornemmelse om at et samfunn uten andre verdier enn vekst blir en kreftsvulst i skaperverket som gjorde at daværende statsminister Kjell Magne Bondevik i 1998 oppnevnte Verdikommisjonen med oppgave å «bidra til en bred verdimessig og samfunnsetisk mobilisering for å styrke positive fellesskapsverdier og ansvar for miljøet og fellesskapet»? I så fall må han ha blitt dypt skuffet av resultatet. Et av Verdikommisjonens mer radikale medlemmer, Dag Hareide, beklaget i et av sine bidrag at

«det finnes en konsensus i Norge mellom politikere, fagforeningsledere og næringslivsledere om at Norge trenger en vedvarende økonomisk vekst. Slik får vi høyere levestandard, flere arbeidsplasser, mer omsorg og blir dermed lykkeligere.»³

Det var som om Jens Stoltenberg skulle sagt det selv.

Hvordan bli gjenvalgt?
Nå skal det sies at økonomisk vekst ikke behøver å føre til økt bruk av naturressurser og miljøødeleggelser. Økonomisk vekst beskriver ingenting annet enn at vi produserer varer og tjenester som vi verdsetter høyere enn hva vi produserte tidligere – og isolert sett er jo det et fremskritt. Dersom miljøavgifter og prisen på naturressurser ble høye nok, eller dersom vi fikk helt andre preferanser i vårt forbruk, er det derfor selvsagt teoretisk mulig med en såkalt «absolutt frakobling» av økonomisk vekst fra det økologiske fotavtrykket av forbruket vårt. Hvis alle brukte penger på varmepumper og kortreist vegetarmat i stedet for ovale helger til Barcelona, ville det meget vel være mulig. Problemet er at en slik absolutt frakobling aldri har skjedd. Selv om f.eks. klimagassutslippene fra mange europeiske land har sunket siden 1990, har det i stor grad skjedd ved at utslippene, sammen med fabrikkene, er flyttet til land som Kina og India.⁴ Dersom vi regner med disse utslippene og ser på vårt økologiske fotavtrykk, er en «relativ frakobling» alt den rike verden har fått til. Det betyr at det økologiske fotavtrykket per krone verdiskaping har sunket. Det hjelper fint lite når menneskeheten legger et press på kloden som er omtrent 50% større enn dens tåleevne, ifølge Global Footprint Network, som baserer seg på offisiell statistikk.⁵

Problemet for absolutt frakobling er først og fremst politisk. «Vi vet alle hva vi må gjøre, men vi vet ikke hvordan vi skal bli gjenvalgt etter at vi har gjort det,» sa Luxembourgs statsminister Jean-Claude Juncker om upopulære reformer. En radikal omlegging av skattesystemet fra skattlegging av arbeid til skattlegging av forurensning og bruk av naturressurser vil antakelig ha en positiv effekt i det lengre løp for sysselsetting og økonomisk vekst i Europa. Men morgendagens vinnere har ikke samme politiske tyngde som dagens dinosaurer. Og viktigst av alt: Innen neste valg vil antakelig arbeidsledigheten gå opp og økonomisk vekst ned. Da blir man ikke gjenvalgt.

Keeping up with the Joneses
Det interessante spørsmålet er hvorfor det er slik? Hvorfor vil folk i den rikeste del av verden bli enda rikere, fort? Sosial status har vært viktig for mennesker til alle tider, og selv om sammenhengen mellom materiell velstand og sosial status ikke er unik for vårt samfunn, er den likevel utpreget sterk i det sekulære, kapitalistiske samfunnet.

Sammenhengen mellom inntekt og status så den amerikanske journalisten Menckens  i 1920 da han definerte rikdom som «å tjene minst 100 dollar mer i året enn sin svigerinnes ektemann.» I en fersk amerikansk studie⁶ ble flere hundre personer stilt spørsmål som «vil du heller tjene 80.000 dollar i året og sove 7,5 timer om natten, eller 140.000 dollar og sove seks timer?» 70% sa de ville være lykkeligere om de tjente mindre og sov mer. Men 17% av disse ville likevel velge den høyere lønna og kortere søvnen. 100 dollar er ikke hva det engang var, men mekanismen den samme som på Menckens’ tid.

Denne mekanismen er den grunnleggende forklaringen på hvorfor økonomisk vekst har utviklet seg fra å være et verktøy for å måle økonomisk konjunktur i 1930-tallets depresjon til å bli den altoverskyggende ledestjerne for all politikk med økonomiske konsekvenser: Økonomisk vekst uttrykker farten i forbrukersamfunnets tredemølle. Jo mer vi tror at vi kan overgå vår neste i sosial status, desto fortere løper vi i tredemølla. Med andre ord, høy økonomisk vekst uttrykker optimisme om fremtidig sosial status.

Hvordan kan vi så kanalisere vår iboende statussøken bort fra inntekt og forbruk? Og hvordan kan man fri til velgerne for å få det til? Dette handler om å endre dype trekk ved kulturen vår, så mange av årsaksforholdene vet vi antakelig for lite om. Men to ting er åpenbare: For det første bør forskjeller i åpenbar materiell velstand begrenses. For det andre bør vi skjerme oss selv for oppmuntring til forbruk.

Materiell velstand
La oss først ta for oss betydningen av forskjeller i materiell velstand for tempoet i tredemølla. I Nederland har vi et sjeldent eksperiment fra virkeligheten takket være et populært «postnummerlotteri», der ca. hver tredje nederlandske husholdning deltar: Hver uke trekkes et postnummer der alle som har kjøpt lodd får en kontantsum (ca. 100.000 kroner) per lodd og én av dem vinner en BMW. En studie fra forskningsstiftelsen RAND⁷ så på hvordan det påvirket naboene uten lodd at det plutselig kom en ny BMW i garasjen ved siden av. Ganske riktig: Det øket sjansen betydelig for at den loddløse naboen selv kjøpte ny bil i løpet av de neste seks månedene. Med andre ord strekker vi oss mot å oppnå det som er vanlig av materiell velstand rundt oss. Dersom den heldige vinneren hadde vunnet en blomsterkasse i stedet for bil, ville effekten på forbruket til den loddløse naboen altså vært adskillig lavere.

Derfor vil større ulikheter i materiell velstand gjøre at de fleste av oss strekker oss litt lenger, tjener litt mer og forbruker litt mer før vi slapper av i strebenen etter status. Dermed velger vi politikere som gjør det mulig for oss alle å tro at vi kan bli rikere enn vår svigerinnes ektemann (eller svogers hustru – selv om menn er mer opptatt av egen inntekt), slik at vi i alle fall tjener mer enn hva han tjente i fjor. Og sånn fortsetter tredemølla…

Skatten ingen vil snakke om
Man skulle derfor kunne konkludere med at mindre ulikheter i materiell velstand ville føre til lavere forbruksvekst. Men holder denne teorien om vi ser på Norge, der det ser ut til at vi har relativt små inntektsforskjeller og likevel har doblet klesforbruket vårt i løpet av 20 år? For det første skal det sies at forskjeller i materiell velstand er kun én faktor i forbruksveksten. At olje- og gassnæringen har vokst fra ingenting til over en femtedel av norsk økonomi i løpet av de siste førti årene er en annen. For det andre har inntektsforskjellene økt betydelig i den glansalderen norsk økonomi har opplevd siden 1990-tallet.

For det tredje er det verdt å merke seg at det særegne norske skattesystemet gjør det vanskelig å sammenlikne inntektsforskjeller med andre land, siden slike sammenlikninger gjøres etter skatt. Fradraget for renter på boliglån i Norge reduserer betydelig det bedrestilte flertallets inntekt etter skatt. Det innebærer en anselig subsidie for dem som eier bolig – og jo dyrere bolig, desto større er subsidien. Fordelingsutvalget som i 2009 la frem sin rapport⁸ til Finansdepartementet påpekte at dette var en betydelig og av flere grunner svært uheldig ordning. Likevel har ingen partier våget å ta opp kampen mot en ordning som de 76% av oss som bor i egen bolig tror vi tjener på, men som i virkeligheten er en skattevridning til fordel for dem med høy inntekt og stort boliglån. Ikke bare er fradragsordningen sosialt urettferdig. Den er også miljømessig pervers: Siden store boliglån ofte er tatt opp for å kjøpe store boliger, må skattesystemet ta sin del av ansvaret for at nordmenns gjennomsnittlige boareal har økt fra 36 kvadratmeter i 1980 til 55 i 2008,⁹ noe som har bidratt kraftig til økningen i energiforbruket vårt i den samme perioden.

All åpenbar materiell velstand som driver klimagassutslipp og bruk av naturressurser mot nye høyder fortjener spesiell skattlegging. Det er lettere å avgiftsbelegge SUV’er kraftig fordi de sluker bensin, enn det er å øke bensinprisene. På samme måte vil det være smartere å fullstendig legge om boligbeskatningen slik at man straffer store, energikrevende boliger, i stedet for å forsøke å jekke opp strømprisen, når vi alle sitter i hver vår villa som er litt større enn huset til vår svigerinne og hennes ektemann.

Bil og bolig er kanskje de to mest slående eksemplene på synlig materiell velstand som har store konsekvenser for vårt økologiske fotavtrykk og som bør skattlegges deretter. Men det er på sin plass med en generell gjennomgang av andre synlige uttrykk for materiell velstand, deres miljøkonsekvenser og hvordan de bør skattlegges.

Røyking mer samfunnsundergravende enn lystflyvning?
Det andre virkemiddelet som åpenbart vil kunne påvirke hvordan vår streben etter sosial status kanaliseres, er regulering av reklame i alle sine former. Reklame har inntatt samfunnet vårt fra fjernsyn til bussholdeplasser i løpet av de siste tyve årene. Ingen hadde betalt for reklameplassen om den ikke hadde påvirket forbruket vårt. Det er riktignok ikke bevist at reklamens inntreden i et samfunn fører til økt totalt forbruk. Men man behøver ikke å ha studert psykologi for å skjønne at reklamen bidrar til at vi i større grad identifiserer oss selv som forbrukere – og bekrefter sosial status gjennom forbruket vårt.

Det er da også en grunn til at Norge har tviholdt på forbudet mot TV-reklame rettet mot barn, eller mot reklame for alkohol og tobakk. Hvilken trussel utgjør tobakk i dag mot samfunnet vårt sammenliknet med CO₂-utslipp? Dersom politikere mener halvparten av hva de sier om klimautfordringen, ville kommersielle budskap om at lykken er en uke i Syden eller en ny bil vært bannlyst for lengst. Eller i det minste ville halvparten av reklameplakatene blitt utstyrt med advarsel om at «Du vil med denne turen slippe ut 400 kg CO₂. Dersom alle mennesker i den rike verden følger ditt eksempel, vil dine barn antakelig oppleve katastrofale klimaendringer som vil jage anslagsvis 200 millioner mennesker fra Afrika og Asia på flukt. God tur.»

Hvor er miljøets Dagfinn Høybråten?
Innskrenking av røyking i det offentlige rom var ikke populært. Det store mindretallet røykere kjempet for sin frihet. De fleste ikke-røykere ga blaffen – røyking var de jo vant til.

Så skjedde noe. California hadde vist i 1998 at det gikk an å forby røyking på offentlige steder. Tanken var likevel radikal i Europa tidlig på 2000-tallet, da daværende helseminister Dagfinn Høybråten kjempet det igjennom mot massive protester. Røykeforbudet slo overraskende godt an, og fra Norge og Irland har det siden spredd seg til de fleste andre europeiske land.

Det viser hvordan politiske beslutninger som blir dømt nord og ned i det offentlige ordskiftet kan lykkes dersom de er godt forklart og rettferdige. Det krever politikere som forklarer hvorfor endringer er nødvendige og hvordan man skal få det til på en rettferdig måte.

Hvor er så det materielle måteholdets Dagfinn Høybråten som tør å foreslå politiske mål for å redusere materielle velstandsforskjeller og legge bånd på selve coachen i tredemølla vår, nemlig reklamen?

Til tross for rødgrønn regjering finnes ikke disse politiske lederne i dag. Ingen ledende norske politikere stiller spørsmål ved hvordan vi kan begrense faktorene som driver vår materielle streben. Tvert i mot, Kristin Halvorsen, leder for stortingspartiet med det mest vekstkritiske partiprogrammet, sa i en paneldebatt i 2008 at «i år tar jeg en ekstra handlerunde på Karl Johan med ny handlepose, bare for å vise at det er omløp i økonomien.»¹⁰ Det lover dårlig for å senke tempoet i forbrukersamfunnets tredemølle.

Med den type holdninger er det ikke så rart at norske politikere har matchet svulstig klimaretorikk med impotens i virkemiddelbruken det siste tiåret. Ifølge Eurostat utgjorde grønne skatter og avgifter 4,35% av Norges brutto nasjonalprodukt i 1997, men bare 2,66% i 2008.¹¹ Det tverrpolitiske klimaforliket fra 2008 inneholder ingen konkrete tiltak som den jevne nordmenn vil merke.

Det verste for petroholikernasjonens fremtid er derfor ikke at ungdom ikke lenger vil plukke jordbær eller bli bussjåfører. Det verste for vår fremtid er politikere som ikke lenger vil eller tør å vise lederskap og foreslå endringer som vil være smertefulle på kort sikt. Sugerøret stikkes dypere og dypere i olje- og gassressursene for å fortsette på samme måte her hjemme, mens avlatsbrev kjøpes fra fattigere land.

Den utvidede handlingsregelen
Hva kan så norske politikere gjøre? For en hvilken som helst avhengighet er det første steget å erkjenne at man har et problem. Solheim kan ikke være fornøyd når han i D2 7. januar sier at «økt norsk forbruk fører til liten ekstra belastning for kloden.»¹² Norsk forbruk må føre til mindre belastning for kloden.

Norge har beundringsverdig god erfaring med selvpålagt disiplin: Handlingsregelen for bruken av renteinntekter fra oljeformuen i statsbudsjettet blir i bunn og grunn etterlevd. Regelen sier at staten ikke skal bruke mer enn oljefondets antatte gjennomsnittlige avkastning, anslått til 4%.

For at Norge virkelig skal bli et bærekraftig land er det en annen handlingsregel vi behøver: En regel som begrenser forbruket slik at bruk av naturressurser, klimagassutslipp og annen forurensning holdes innenfor visse grenser. Det løser ikke alle problemer, men vil i det minste gi oss en ledestjerne å styre etter.

I år har regjeringen en gylden anledning til å ta et første steg. Den skal legge frem den forsinkede klimameldingen for Stortinget. Meldingen skal inneholde forslag for å nå målene i det tverrpolitiske klimaforliket fra 2008. Det innebærer at Norge skal bli klimanøytralt innen 2030, og at to tredjedeler av kuttene skal skje innenlands. Dersom vi skal få til det, må utslippene i Norge reduseres med ganske nøyaktig 4% hvert år frem til 2030. For at klimaforliket skal tas på alvor, er det med andre ord på tide å innføre et nytt 4%-mål. Kan vi kalle det den utvidede handlingsregelen?

Måle det som gjør livet verdt å leve
Er det en idé for naive venstrevridde miljøvernere å bruke andre ledestjerner enn økonomisk vekst? Det mente i alle fall ikke Frankrikes president Nicolas Sarkozy, som etter råd fra en komité ledet av Nobel-prisvinnerne i økonomi Amartya Sen og Joseph Stiglitz tok initiativ til et sett nye indikatorer for å komplettere brutto nasjonalprodukt som politisk ledestjerne. Bl.a. bedre måling av inntektsulikheter og fransk forbruks «karbonfotavtrykk» (altså hvor mye franske forbrukere forårsaker av klimagassutslipp, det være seg i Frankrike eller i andre land). Disse skal så presenteres for nasjonalforsamlingen hvert år. Dette er for øvrig noe Erik Solheim har avfeiet som «nesten umulig»¹³, til tross for at det norske forskningsinstituttet CICERO er verdensledende på temaet.¹⁴

I Storbritannia var det den konservative statsministeren David Cameron som i november 2010 lånte Robert Kennedys ord om at brutto nasjonalprodukt «måler alt, bortsett fra det som gjør livet verdt å leve.» Cameron annonserte at fra i år av vil det britiske statistiske sentralbyrået begynne å måle indikatorer for livskvalitet og bærekraftighet – bl.a. inntektsforskjeller og karbonfotavtrykk. Storbritannia har allerede tatt steget med å lage egne lovfestede «karbonbudsjetter» som skal gi forutsigbarhet for utslippskuttene 15-20 år frem i tid.

Mange av indikatorene som Frankrike og Storbritannia nå vil gi større oppmerksomhet måler Statistisk Sentralbyrå allerede i dag i Norge. Noen av dem har vi likevel ikke, for eksempel norske forbrukeres karbonfotavtrykk. Og noen regelmessig politisk debatt om disse indikatorene har vi aldri hatt i Stortinget.

Men uansett nye indikatorer vil økonomisk vekst fortsatt stå i høysetet både i Storbritannia og i Frankrike i de neste årene. Uten økonomisk vekst er det en fare for at den franske og britiske stat går konkurs – da vil det bli enda vanskeligere å flytte fokus til langsiktig bærekraftighet. Derfor er det vanskelig å tenke seg innskjerping av reglene for reklame (som vil redusere etterspørselen) eller plutselig innføring av høye miljøavgifter (som vil gi omstillingskostnader) i disse landene. Sarkozy avlyste da også nylig planene for en karbonskatt, etter protester fra industrien.

Når våkner Norge?
Norge, derimot, har en reell mulighet til å vise allerede nå at det går an å følge en annen ledestjerne enn øyeblikkelig økonomisk vekst. Vi er verdens rikeste land, om vi ser bort fra skatteparadisene. Arbeidsledigheten er uanselig sammenliknet med resten av Europa. Dersom forbruket skulle gå ned og miljøavgiftene opp, ville noen av de minst lønnsomme og minst tilpasningsdyktige bedriftene gå konkurs. Med de riktige politiske virkemidlene ville de bli erstattet av nye miljøbedrifter. Noen ville bli arbeidsledige for en stund og arbeidsmarkedet litt slakkere og lønnsøkningene litt lavere. Kort sagt, nordmenn ville i gjennomsnitt jobbe og tjene litt mindre, og ha litt mer fritid. Og hva så?

Harry Truman sa «i tider uten lederskap står samfunnet stille. Fremskritt skjer når modige, dyktige ledere benytter anledningen til å endre ting til det bedre.» Anledningen er her, for verdens rikeste land. Men hvor forsvant motet og visjonene?

Litteraturliste
1 Rønningen, Sigurd: En behagelig sannhet, D2, Dagens Næringsliv, 7. januar 2011, s. 16.
2 Rønningen, Sigurd, op. cit., s. 11.
3 Dag Hareide: «Den økonomiske utviklingen – hva skjer med naturen og de fattige?» i «Valgt felleskap», andre del i Verdikommisjonens sluttrapport, sitert i Dessau, Nina: «Verdikommisjonen får en leser», Samtiden, 4-2001 (Verdikommisjonens nettsted er talende nok nedlagt og rapportene ikke lenger tilgjengelige på nettet).
4 Se for eksempel Peters, Glen og Solli, Christian: Global carbon footprints. Methods and import/export corrected results from the Nordic countries in global carbon footprint studies, Nordisk ministerråd, København, 2010.
5 WWF: Living Planet Report, Gland, 2010, s. 7.
6 Benjamin, Daniel J. et al.: Do People Seek to Maximize Happiness? Evidence from New Surveys, National Bureau of Economic Research, Cambridge, 2010, s. 38.
7 Kuhn, Peter et al.: The Own and Social Effects of an Unexpected Income Shock. Evidence from the Dutch Postcode Lottery, RAND, 2008, s. 5.
8 Norges Offentlige Utredninger: Fordelingsutvalget (NOU 2009:10), 2009, avsnitt 12.3.2.
9 Statistisk Sentralbyrå: Forbruksundersøkelsene og Levekårsundersøkelsen 2008.
10 VG: Kristin Halvorsen advarer mot shoppe-stopp, 22.11.2008.
11 Eurostat, Total environmental tax revenues as a share of GDP, indikatorkode «ten00065», lastet ned 27. januar fra ec.europa.eu/eurostat.
12 Rønningen, Sigurd, op. cit., s. 16.
13 Rønningen, Sigurd, op. cit., s. 16.
14 Se for eksempel Peters, Glen et al.: Growth in emission transfers via international trade from 1990 to 2008, Proceedings of the National Academy of Sciences, Washington DC, 2011.

Eivind Hoff er født i 1976 og leder Bellona Europa i Brussel, som fokuserer på europeisk klimapolitikk. Han har erfaring med handelspolitikk fra Nærings- og Handelsdepartementet og WWF European Policy Office, der han bl.a. medforfattet rapporten «EU consumption, global pollution».