Les intervju med Grøndahl i Klassekampen, om advokatenes brød og sirkus

Les også:

Per Anders Torvik Langerød: Tilbake til hverdagen

Cathrine Grøndahl: En ulykke kommer sjelden alene. To skritt bak går en advokat.

Åsne Seierstad: Comfortably numb

Bjørn Stærk: En nettreise gjennom islamkritikkens tiår

Shabana Rehman: Aldri mer fremmed

Jan Oskar Engene: Terrortallenes tvetydige tale

Ann Heberlein: Ondskapens tilbakekomst

Tom Egil Hverven: Megalomani og selvutslettelse

Gudmund Skjeldal: Flyktande ungdom

Iver Aastebøl: Ekko tjuetosju

Jenny Clemet Von Tetzschner og Mathilde Tybring- Gjedde: Vi er mer enn som så

Jens Stoltenberg: Men grunnmuren står støtt

”Hvorfor drikker Jeppe?” er et synonym for å finne ut hva som ligger bak menneskers handlinger. Med bakgrunn i Prestruds artikkel spør jeg meg: ”Hvorfor utsetter jeg meg frivillig for en offentlig klimadebatt der jeg fra første stund sjikaneres og beskyldes på det groveste for å mangle så vel kunnskap som etikk og integritet? Jo, etter mange års arbeid med infrarød stråling hadde jeg i lengre tid undret meg over spørsmålet om økt CO2-mengdes (og andre drivhusgasser) infrarøde strålingsbidrag til drivhuseffekten som er FNs klimapanels, IPCC, hovedhypotese for siste 30 års oppvarming. Når klimapanelet hadde utarbeidet 3000 rapportsider, forventet jeg en oppsummering av tidligere forskningsresultater og utfyllende omtale av alle problemområdene og begrensninger som følger med den svært komplekse problemstillingen.

Jeg fant kun primærpublikasjoner, omfattende gjennomgang av beregningsmodeller og relativt overordnede beskrivelser i rapporter og lærebøker. Heller ikke Prestruds institutt, CICERO, kunne bidra. Jeg var ikke alene, for en nettdialog mellom fysikere etterlyste det samme i 1998. Stephen Schneider, professor ved Stanford University, USA, en av de sentrale personene ved etableringen av IPCC og med publikasjoner på feltet, fortalte etter et foredrag i 2009 at en slik gjennomgang ikke fantes, men den ville ha vært meget nyttig.

I letingen fant jeg derimot mye annet som ikke stemte med mine kunnskaper om fag, metodikk, bevisføring, forskningssystematikk og vitenskapelige oppfatninger, samt en rekke mangler. Ikke minst var det et motsetningsforhold mellom IPCCs ensidige vektlegging av drivhusgassers betydning og neglisjering av bidrag fra naturlige globale og regionale variasjoner. Denne ensrettingen om IPCCs vitenskapelige skoleretning, også i media, måtte brytes.
Prestrud gjør noen taktiske grep: a) Postulerer at naturlige, regionale variasjoner ikke gir utslag i global temperatur. b) Underkjenner den store usikkerhet som eksisterer i IPCCs datamateriale, teorier og konklusjoner, hvilket nylig ble massivt understreket i flere ”evalueringer” (1, 2). c) Søker å styrke IPCC ved å svekke motstandernes troverdighet. Teknikkene er å trekke inn ulike aktørers meninger og mediers egne fremstillinger. Ordvalg som ”like mye” blir til ”mer”, enkelteksempler blir til generaliseringer, ”manipulasjon” blir til ”svindel”, TV-debatter opphøyes til et vitenskapelig fora, motsetningsforhold til IPCC konstrueres, og tidligere dialogers avklaringer velges bort.

Naturlige variasjoner

Med Prestruds artikkel i minne vil nok leserne stusse over at nesten alle de naturlige variasjoner vi IPCC-opposisjonelle omtaler og vektlegger, også er beskrevet av IPCC (3). Hvordan kan Prestrud da være så unyansert i beskrivelsen av mitt syn på IPCC, at alle teorier jeg bekjenner meg til er så håpløst gale? I rapporten til Københavnmøtet 2009 (4) ble det konkludert at 92 % av dagens oppvarming er menneskeskapt, og bare 8 % er variasjon i innstrålt solenergi. IPCC (3) utelukker eller vektlegger ikke deler av solvariasjonene, kosmisk stråling, havstrømmer og vinder som er dokumentert i mer enn 1000 publikasjoner av enda flere solforskere, oceanografer, meteorologer og andre klimaforskere. Uten disse faktorer og forbedret overensstemmelse med observasjoner har IPCCs beregninger ingen bevisverdi.
Prestrud skriver at det er: ”lite sannsynlig at det er intern syklisitet som er årsak til global oppvarming”. Med dette og noen overfladiske termodynamiske betraktninger eliminerer han sammenheng mellom havstrømmer og vinder og global temperatur. Prestrud hevder jeg tar feil om kosmisk stråling og skriver videre: ”IPCC omtaler kosmisk stråling i 2007-rapporten, og hypotesen har ingenting med nedbør å gjøre”.  Jeg vil ta for meg tre sentrale forhold som avslører hans feilaktige faglige forståelse av viktige klimafenomener.

IPCC har på noen få sider bagatellisert teorien om kosmisk stråling som prematur. Prestrud forholder seg bare til solinnstrålingen og vet ikke at det er solas magnetfelt som kulminerte i 2001, som regulerer kosmisk stråling. 20 års forskning har vist at økt kosmisk stråling stimulerer skydannelse som reflekterer sollys, som igjen gir lavere temperatur (5). Nå er mekanismen også bevist i tilstrekkelig grad i flere laboratorier, bl.a. CERN (6,7) og er bekreftet under reelle atmosfæriske forhold (Forbush effekt) ved spesielle utbrudd på sola (6). I Alexandra i Egypt er vannstanden i Nilen målt siden 7. århundre. En klar sammenheng er påvist mellom kosmisk stråling og nedbørsmengder som tilflyter dens kilder i bl.a. Victoriasjøen. En rekke andre sammenhenger er påvist, også millioner av år tilbake (5). Her har IPCC utvist dårlig vitenskapelig skjønn og Prestrud har bommet totalt.
Flere og flere har etter hvert lest om El Niño- og La Niña-fenomenene i Stillehavet (8,9,10 ).  Forskjellen mellom de store utslagene innen ett år kan være ca 1 C som er betydelig mer enn global temperaturøkning på 0.8 C siste 150 år. Årsaken er den kalde Humboltstrømmen som brer seg vestover fra Peru stimulert av østlige vinder. Under La Niña-fasen blir det tropiske beltet langs ekvator og store deler av Stillehavet enda kaldere enn normalt. Men vannet varmes gradvis på vei vestover. Det bygger seg opp en tilstand der det hele snur til en El Niño-fase. Da driver vestlige vinder og strøm overflatevann, 4-10 C varmere, østover på toppen av det kalde vannet. Dette endrer jo ikke varmebalansen på jorden, men overflatetemperaturen på de enorme havarealene er økt og får den globale overflatetemperatur, som IPCC bygger på, til å stige markant. Imidlertid vil fordampning av vann, skydannelse og andre atmosfæriske forhold påvirke refleksjon av sollys og utstråling av varme fra havet. Disse sekundæreffektene påvirker overflatetemperatur, men også jordas varmebalanse. De to fasene genererer i tillegg et vel 40-talls markante klimaeffekter i jordas ekvatoriale- og subtropiske belte i sykluser på 2-7 år og har preget globale varmetopper og kuldeminima også de siste 15 år. Forskning har foregått siden 1891 og er i senere tiår støttet av UNESCO (8). Prestrud og hans organisasjon CICERO, eller norsk presse, kommenterer ikke dette behørig.

Et annet regionalt fenomen med global effekt inntrer i Arktis. Det er enighet om at hoveddelen av oppvarmingen siste 30 år har foregått på den nordlige halvkule. Når havisen smelter blir den kraftige refleksjonen av sollys fra isen redusert, mer solenergi absorberes av havet og temperaturen kan øke. Så langt er IPCC mfl. (2) og jeg (10) enige. Men IPCC hevder at det er lufta med mer varme fra drivhusgasser som får isen til å smelte. IPCC-opposisjonelle hevder at det primært er økning i innstrømming av mer varmt vann fra Golfstrømmen (AMO) og fra Stillehavet (PDO) gjennom Beringstredet til Ishavet som er årsaken. Dette bekreftes av strømmålinger flere steder ned til 700 m og av amerikanske målinger som viser at isen primært smelter fra undersiden.  Innstrømmingen kulminerte under isminimumet i 2007.

Også Nansen og andre anerkjente forskere var kjent med og fant nye dynamiske havfenomener. Systematiske målinger av Golfstrømmen mellom Færøyene og Skottland startet allerede i 1900. Russerne gjorde det samme i Barentshavet utenfor Kola. Dette er åpne, anerkjente databaser som stemmer godt overens og som viser flere periodiske signaler. En 60-års syklus finner vi igjen i oppvarmingsperiodene fra 1860-80 forut for Nansens Framekspedisjon, 1920-40 og 1980-2000. Alle tre har samme oppvarmingshastighet per tiår (11) så den siste perioden er ikke unik slik IPCC hevder. Økt CO2-mengde kan ikke ha vært årsaken siden den begynte å stige markant først etter 1945.
IPCC og vi IPCC-opposisjonelle har således lik forståelse av effekten og dens lett registrerbare påvirkning av global temperatur, men vi har forskjellig mekanisme. Men Prestrud har tydeligvis ikke forstått dette punktet i IPCCs teori. 60-års sykluser er en sentral del av de Arktiske variasjoner, men det er flere andre sykluser som gjenfinnes i arktiske og globale temperaturkurver. Det er publisert en rekke arbeider om dette med solid overensstemmelse med observasjoner (13,14,15), vesentlig bedre enn IPCC har med sine beregningsmodeller.

Prestrud omtaler nedsettende den russiske professor L. B. Klyashtorin. Rundt 1995 etablerte FNs organisasjon for jordbruk og fiske, FAO, en internasjonal forskergruppe med Klyashtorin som leder. Basert på data langt tilbake i tid skulle de studere mønster i naturlige klimavariasjoner og finne periodiske fenomen og forutsigbare markører for å kunne planlegge innsatsfaktorene i primærnæringene riktig. De observerte en tydelig ca 60-års syklus på den nordlige halvkule knyttet til endringer i havstrømmer, men også i vindmønstre med klare klimatiske effekter på det eurasiatiske kontinent og ditto påvirkning av fiske, treringer med mer (13,14). Klimatiske data for Grønland og i det nordlige Stillehavet gjenspeiler de samme variasjoner. Et av de interessante funnene var at endringer i jordrotasjonen som måles av et institutt der data publiseres uavhengig av klimadebatten, også fulgte 60-årssyklusen. Fordi temperaturendringene inntrådte først ca 5 år etter endring av jordrotasjonen kunne den benyttes til viktig prediksjon for næringene. Konklusjonene bygger på mange hundre publikasjoner.

Prestrud avviser dette kategorisk, omskriver fakta og formulerer kritikken slik: ”Den hypotesen er det neppe mange klimaforskere som har hørt om før. Igjen baserer forfatterne seg på ”cherry picking” og fravær av skepsis. En marinbiolog har publisert sammenhenger mellom variasjoner i fiskebestander i Barentshavet, havtemperatur og angivelig også endringer i jordrotasjon. Denne mekanismen bygger på ren spekulasjon som det ikke en gang verken er gjort forsøk på å formulere eller teste som en hypotese”. Det er ikke vitenskapelig aksept for å avvise seriøs internasjonal forskning på denne måte. Her var det også et veletablert FN-organ med god tradisjon for å stimulere til og utnytte forskningsresultater til beste for både u- og i-land?

Av andre forhold kan nevnes kort: Antarktis er blitt ca 0.5 C kaldere siste 30 år (satellittmålinger) med økt ismengde. Hvordan kan IPCC forklare det når CO2-mengden har økt like mye der? Under den kraftigste del av oppvarmingen mellom 1985 til 1995 ble skydekket redusert slik at solinnstrålingen økte med ca 9 W per m2 (1). Det er vel 2.5 ganger effekten av CO2-dobling, og dagens netto menneskeskapte varmebidrag er bare 1.6 W per m2. Hvorfor forklares ikke oppvarmingen med mindre skydekke som er et kjent fenomen i disse varme sykluser (13)?

Det er vanlig å anta at en dobling av CO2 gir en global temperaturøkning på 1 C. Beregningen er komplisert, og mange mener at den er for idealisert og for høy. Lindzen beregner, som også Prestrud siterer, basert på målinger av infrarød stråling med satellitter over vel 10 år, at CO2-dobling i realiteten bare vil gi økning på ca 0.5 C når atmosfæriske faktorer medtas. Prestrud hevder at denne verdien var tilnærmet avvist i nye arbeider, men den er bare øket til 0.7 C når mindre endringer i metodikk og ytterligere data er inkludert. Dette er under halvparten av laveste verdi for IPCC når hele atmosfæren og effekten avvanndamp er inkludert. Så hvorfor er IPCC-tilhengernes konklusjon om 1.5 C til 6 C fastlåst? Og hvorfor har middeltemperaturen flatet ut siste 15 år selv om CO2-mengden har steget vesentlig mer enn forutsatt (16)? Men Prestrud omgår disse forhold.

Prestrud og myndighetene kjemper for definisjonsmakt.

Tilbake til Jeppe, hva er Prestruds drivkraft? Og som Jens Arup Seip vil jeg tilføye, hva er hans bakenforliggende og egentlige siktemål med det han skriver? For hvis han hadde hatt full tiltro til IPCC og budskapet om mer enn 90 % sannsynlighet for at mer enn 90 % av oppvarmingen er menneskeskapt, så ville han ha informert, debattert og oppført seg annerledes. Det fremgår implisitt av hans artikkel som er et ledd i en pågående kampanje i pressen, at Prestruds angrep på meg og mine meningsfeller ikke handler om vitenskap, men om definisjonsmakt. I en tid med klare, observerbare globale og regionale klimavariasjoner som påvirker global gjennomsnittstemperatur, tror folk mindre på menneskeskapte klimaendringer enn tidligere. For mange uriktige beretninger om varige varme- og ekstremeffekter har vist seg bare å være deler av normale forløp. Mange befolkningsgrupper har kjennskap til effektene fra tidligere tider før økt CO2-mengde kunne være årsak. Da faller IPCCs troverdighet.

For norske myndigheter og Prestrud er dette kritisk når det skal utarbeides en nasjonal klimaplan og reforhandles en Kyoto-avtale. Russland, Japan og Canada har hevdet de ikke vil fornye Kyotoavtalen om ikke Kina, India, Brasil og USA signerer. G 8-nasjonene ser ut til i beste fall å gå for 2 C målet. For Prestrud og hans meningsfeller må ikke tilliten til IPCCs slå sprekker, for den er hovedpilaren for den politikk de og myndighetene kjemper for. En åpen, seriøs diskusjon om de kompliserte klimaspørsmålene, basert på vitenskapelige premisser i hele sin bredde, vil være langt mer krevende siden svakhetene og feilene rundt IPCC-hypotesens mangelfulle beregninger er åpenbare.

Derfor benyttes hersketeknikker med slagord som ”science is settled” og ”konsensus”, de negative klimaeffekter fremstår urettmessig som menneskeskapte, og sjikane av motstandere svekker deres faglige legitimitet i forhold til IPCC. Selv om neglisjering av naturlige variasjoner er den viktigste faktor, utøver IPCC og Prestrud definisjonsmakten på flere måter som omtalt i det følgende.

IPCC som opinionsbygger.

Siden de faglige spørsmål i sin helhet er kompliserte, kan den vanlige borgers tillit forankres hos IPCC. Presteruds hovedtese blir således at IPCC er verdens eneste legitime vitenskapelige forum som kan trekke de nødvendige og riktige vitenskapelige konklusjoner i klimaspørsmål. De fremstilles som tilnærmet feilfrie i fagspørsmål. Da IPCC for et år siden konkluderte feilaktig om minsking av isbreer i Himalaya, ”Himalayagate”, uttalte Prestrud sensommer 2010 at IPCC på 20 år bare har hatt én feil på tre av 3000 sider. Han er vel den eneste i verden som tror det.

Det er kun når IPCC får bred kritikk av sine egne at Prestrud kommer med noen beskjedne generelle, kritiske kommentarer. Slike ”evalueringer” (1, 2, se også individuelle innspill til rapporten) ble nylig utført av miljøer som i utgangspunktet er positive til IPCC. Likevel ga de i sum massiv tilslutning til at usikkerheten i IPCCs konklusjoner er sterkt undervurdert; CO2s kretsløp mellom atmosfære, hav og jordskorpe var dårlig forstått; skyers effekt er meget viktige, men svakt forstått og dårlig inkludert i modellene; IPCC beregninger dekker ikke regionale variasjoner, og prosessene må være mer åpne. For eksempel var den viktige 2001-rapporten en lukket prosess.

Konklusjonen ble at IPCC er langt fra ufeilbarlig. Mange hevder, meg selv inklusive, at man ikke kan forlange at IPCC-prosessene skal være mer perfekte enn vanlige vitenskapelige prosesser som langt fra fremstår som feilfrie. I de langt mer omfattende IPCC-prosesser er det naturlig med enda flere og alvorligere feil enn normalt. I tillegg kommer en økt mulighet for at lederne som skal få prosessen til å konvergere mot et ”representativt” syn, sammenfatte og konkludere, tar kontroll over prosessene og favoriserer egne vitenskapelige retninger.

Så spørsmålet er: hva har ellers skjedd i et miljø som har fått massiv kritikk for sine prosesser og manglende åpenhet? Forslag fra Canada som ble støttet av Norge, om å fjerne referanser til varmeperioden i 1930-åra fordi den ble misbrukt av motstanderne, ble heldigvis ikke vedtatt av IPCCs politiske komité. Men hva slags kultur har et forum der det i det hele tatt er tenkbart å foreslå noe slikt?

”Climategate” (17), de om lag 1000 interne e-postene mellom de mest sentrale fagpersonene og ca 2000 dokumenter) viser at de ikke engang tror på sitt eget budskap. Essensielle faglige svakheter i IPCC-hypotesen holdes internt og fremkommer ikke i offentligheten, bl.a. mange av de samme svakheter som IPCC-opposisjonelle påpeker om beregningsmodeller og manglende energibalanse. De bekrefter at enkelte fagprosesser i utgangspunktet hadde et mål definert av noen sentrale, utvalgte fagpersoner, og de avslører styrt påvirkning av media og de vitenskapelige publiseringsprosesser. I en e-post om “hockeykølla” skriver en sentral IPCC-person:”Science and IPCC had different needs, and science did not always win”.

Det finnes ikke en tilsvarende organisasjon for naturlige variasjoner som vil gi slik definisjonsmakt. Der er det hovedsakelig et spørsmål om tillit til enkeltforskere eller et fåtall personer som tør å stå frem i media.

Grepet på media.

Som en del av medietaktikken fremmes påstander om at IPCC-opposisjonen dominerer media. Men nettstedet Forskning.no viste i 2008 at hele 87 % av deres innlegg var støtte til IPCC-skoleretningen. En masteroppgave (18) viste at i noen viktige aviser var bare 8 % basert på opposisjon til IPCC. Regien gir tilsvarende fordeler. Normalt trykkes en lengre artikkel fra IPCC-tilhengere. Motparten svarer i en kortere replikk med ofte påfølgende sluttreplikk fra IPCC-tilhengere. ”Timingen” er selvfølgelig knyttet til egnede hendelser av typen varmeperioder, ekstremvær eller viktige møter som virker ledende på folks oppfatning.

Det er påfallende at orienteringer om de naturlige variasjoner fra opposisjonen praktisk talt ikke trykkes. Av de fire store Oslo-avisene var tre ikke interessert i kronikker. Flere svarinnlegg er nektet tatt inn eller blitt betydelig redusert, noen ganger til tross for markante personlige angrep. Til tross for sitt mandat om å drive allmenn folkeopplysning gjør NRK det primært på IPCC-teoriens premisser.

Troen på CO2-hypotesen har ledet til manipulasjoner og ensretting av informasjonen utenfor IPCC. Redaktøren og administratoren for klimaområdet i Wikipedia fikk sparken i 2009 fordi han hadde redigert inn sine egne pro IPCC-synspunkter. Ifølge Lawrence Solomon var omfanget omfattende. Over mange år ble 5428 artikler laget eller omskrevet, mer enn 500 artikler ble fjernet, og over 2000 Wikipedia-bidragsytere utestengt (19).

Påstand om manglende dokumentasjon.

Her har det skjedde en svak bedring. Prestrud har skjønt at det både er uriktig, men også farlig å benekte at vi har dokumentasjon og har reaktivert uttrykket ”cherry picking”, som henspiller på valg av noen få arbeider. Prestrud kan selvfølgelig mene at våre publikasjoner inneholder feil og ikke har vitenskapelig holdbarhet, men når han, som sedvanlig, påstår at vi ikke har belegg i et stort materiale basert på referanser som tilfredsstiller formelle vitenskapelige krav, er han uetterrettelig.
Rapporten ”Climate Change Reconsidered” (Non Intergovernmental Panel on Climate Change, google på stikkordet NIPCC) på 850 sider er utarbeidet av 36 internasjonalt anerkjente (unntatt av IPCC-tilhengere) forskere (12). Våre teorier bygger på flere tusen formelt aksepterte publikasjoner av flere tusen forskere. Faktisk eksisterer en enorm felles datapool regionalt, globalt og historisk. Det finnes også en oversikt med snaut 1000 vitenskapelig artikler med data og tolkninger som spesielt dokumenterer naturlige variasjoner og som påviser feil og svakheter i IPCC-hypotesen. Og mer enn 700 forskere har publisert data som viser eksistensen av en minst like varm middelalderperiode og Den lille istid. Hvor er det blitt av IPCC-konsensusen?

Institusjonspress

Det markante presset i media på enkeltpersoner som er IPCC-motstandere, overføres til institusjonsansatte.  Sentrale institusjoner blir oppfordret til å gå aktivt ut med støtte til IPCC. Mens naturlige variasjoner var dominerende vitenskapelig retning før dannelsen av IPCC i 1988 går nå ingen norske institusjoner offentlig ut og påpeker muligheten for slike årsaker. CICERO ble dannet i 1988 for å forske på menneskeskapte klimaendringer. Nesten alle forskningsmidler går til IPCC-hypotesens problemstillinger.

UiO arrangerte en åpen dag om klima under feiringen av årets jubileum. Kritisk søkelys på problemstillingene og informasjon om alternativer er særlig viktig ved universitetene, men seansen ble nesten totalt dominert av IPCC-tilhengere. Selv ikke en norsk Nobelprisvinner i fysikk, Ivar Giæver som er ansatt ved universitetet, som er i opposisjon til IPCC, fikk holde foredrag om viktige prinsipielle forhold, men fikk til slutt delta sammen med en IPCC-tilhenger i en debatt ledet av en ditto journalist.
Prestrud påstår ellers at jeg ikke anerkjenner institusjoner som vitenskapsakademier eller prestisjejournaler. Igjen presenterer han et vrengebilde ved å generalisere fra noen konkrete forhold jeg har omtalt. Og han er velkjent med mitt og mange andres syn om at strid om forskningsresultater skal overlates til de vitenskapelige prosesser – ikke avgjøres av organisasjoner. I det engelske Royal Society ble den overordnede støtte til IPCC sterkt kritisert fra bl.a. sentrale enheter som organiserte statistikk-, fysikk- og kjemifagene. Et hovedargument var at Akademiet aldri i sin nesten 200-årige historie hadde tatt aktivt standpunkt for vitenskapelige retninger selv om det var mange muligheter. Støtten til IPCC var et første og uheldig brudd med den praksis.

Concerned Scientists er en internasjonal organisasjon som offisielt støtter IPCC og får positiv medieoppmerksomhet. Men en liste over ca 31.000 forskere hvorav vel 9000 med dr grad som støtter IPCC-opposisjonen, blir harselert med.

Hvem kan og bør formidle.

Prestrud er kritisk til alle IPCC-opposisjonelle som formidler klima. Alt blir galt, selv der det er sammenfallende syn med IPCC. Det stilles et særskilt krav om egen klimaforskning. Derved søker han å begrense formidlingsrommet og å redusere mangfoldet. Journalister som ikke har naturvitenskapelig eller klimabakgrunn og andre skribenter som støtter IPCC, er akseptert.
Bare snaut 2 % av verdens forskningsresultater kommer fra norske miljøer. Import av internasjonale resultater er en viktig del av norsk forskningsvirksomhet, og den stimuleres av myndighetene. Innen klima har dette vært begrenset til forskning som støtter IPCC-hypotesen. IPCC-opposisjonelle har derfor hatt en viktig oppgave i å informere om den store internasjonale forskningsaktiviteten som foregår på alle feltene av naturlige klimavariasjoner samt om feil og svakheter ved CO2-hypotesen.
Formidlingsvirksomhet er en viktig del av fagaktivitetene ved universitetene, men mange naturvitere deltar ikke. Noen bidrar til leksika, artikler i populærvitenskapelige magasiner, deltar i debatter, svarer på forespørsler etc. Innen naturvitenskap berøres tema som ofte går langt ut over forfatternes forskningsspesialiteter. Det å ha kunnskap, pedagogiske evner og tid har vært viktigere enn spisskompetanse. Klimaområdet stiller ikke andre krav, men Prestruds krav om aktiv forskning er taktisk betinget fordi IPCC-dominansen er stor i norsk klimaforskning.

I 2007 uttalte leder for Norges største og på noen områder beste, faglige klimamiljø, professor Eystein Jansen ved Bjerknessenteret, seg om klimaformidling slik: ”Store redaksjoner bør kunne holde seg med egne klimajournalister. De trenger ikke hovedfag i naturvitenskap, men forskningsforståelse – Fagkunnskapen kan man lese seg til” (20).

Masterstudien (18) viser at journalister sammen med politikere bidrar til mesteparten av avisenes klimastoff. I forhold til Jansens utsagn må min og nevnte meningsfellers brede naturvitenskapelig kompetanse på professornivå på sentrale klimaområder som bl.a. infrarød stråling, målemetodikk, databehandling, modellering, klimageografiske problemstillinger og astrofysikk inklusive solfysikk ansees som substansielle tilleggskvalifikasjoner. Min egen forståelse av forskningssystemet står seg godt i forhold til motpartens bidragsytere, politikere og journalister.

For Prestrud, som er den desidert mest profilerte foredragsholder og medieperson i klimaspørsmål i Norge, må det være underlig at han selv er biolog med spesialitet på rabies hos polarrev – et særdeles perifert område innen klima. Mens pressen selv, i de alt for få stunder de har hatt til selvransaking, påpeker sin manglende naturvitenskapelige kompetanse og sviktende omtale i klimaspørsmål. Nå har jeg eller de jeg skriver sammen med, aldri tidligere verken nevnt eller ment at Prestrud ikke gjennom sitt øvrige arbeid og studier kan sette seg godt inn i ulikt fagstoff om klima – også våre teorier – selv om det siste ikke fremgår spesielt tydelig. Jeg vil bare påpeke at han ikke tiltror oss den samme mulighet verken om våre egne teorier eller IPCC-hypotesen.

For å vise en vellykket utvikling av kompetanse etter grunnutdanning kan nevnes den norske nobelprisvinner i fysikk, Ivar Giæver, utdannet maskiningeniør fra NTH (4.5 år). Han vant prisen innen avansert materialfysikk og supraledning for derved å gå inn i avansert biologi siste 30 år med anerkjente bidrag. Men evnen til å kunne sette seg inn i en del viktige klimaproblemstillinger ville ikke Prestrud tilkjenne ham i sin replikk til Giævers kronikk i Aftenposten i sommer. Så intet er mulig som IPCC-opposisjonell, men som tilhenger er alt mulig og bra uansett bakgrunn ifølge hans omtaler. Selv uttaler Prestrud seg om alle fagområder.

Han priser journalist i Dag og tid, Per Anders Todal for hans innsigelser mot mine vurderinger av CO2-analyser siste 200 år. Jeg konkluderte med at her måtte det forskes mer (21, 14), hvilket var konklusjonen også ved ”evalueringen” av IPCC nylig (2). Samtidig fratar han meg, som faktisk har basiskompetanse innen infrarød stråling med bred erfaring innen målemetodikk og kjemiske analyser, muligheten til adekvate kommentarer. Likeledes desavuerer han astrofysikere som nettopp er dyktigst på utstrålt energi i universet og solsystemets innvirkning på jorda, mens han selv kommer med bombastiske utsagn om sol, kosmisk stråling etc.

Systematiske personlige angrep

Sterke, systematiske angrep på IPCC- motstanderne som ytrer seg i media er Prestruds varemerke. Prestrud skriver eksempelvis: ”Litt senere står han på talerstolen i universitetets gamle festsal og bruker ordene svindel og konspirasjon om IPCC som blant annet inkluderer flere av sine tidligere kolleger ved universitetet […] Ellestad er den som har løftet svindelpåstanden opp på et akademisk nivå”. Intet av dette er riktig. Jeg har ikke holdt foredrag i gamle festsal, det var et åpent møte i et mindre auditorium i regi av Klimarealistene. Jeg har aldri omtalt klimaarbeider til tidligere kolleger (jeg vet faktisk ikke i detalj hva de har gjort) og således ikke sjikanert dem. Jeg og omtalte meningsfeller bruker ikke ordene svindel eller konspirasjon selv om andre mener det er dekning for slik ordbruk. Som leserne sikkert allerede har skjønt var Prestrud ikke til stede under foredraget.
Solforskeren Pål Brekke var tidligere aktiv i media med sin opposisjon til IPCC-hypotesen.
Prestrud omtalte ham i vanlig stil: ”Brekke er norgesmester i å gi en ensidig fremstilling av solas påvirkning […] Solforskeren Pål Brekke fastslår uten forbehold at solas aktivitet har økt i 150 år, og dette er feil”. Dette var i et innlegg i Teknisk ukeblad etter at Brekke hadde belyst sentrale solforskeres ulike syn. Brekke er faktisk en internasjonalt anerkjent solforsker, mens Prestruds biologikompetanse er omtalt tidligere. Likevel ser han seg berettiget til slik nedlatende omtale. Til orientering har IPCC benyttet bare en solforsker (som støtter IPCC-hypotesen) i sitt panel, og det kan forklare både konsensus og hvorfor solens mange variasjoner har så liten plass i dagens teorier.

Brekke har nå redusert sitt engasjement betydelig. I et intervju med Agderposten 4. juni 2011 uttalte han om sin deltagelse i klimadebatten: ”Det er ikke like interessant for meg når det blir så stor personfokusering. Hele debatten har blitt svært ufin. Det ble litt sånn, – siden du mener det må du være FrP’er eller betalt av oljeindustrien”. Det er mange tause aktører innen akademia som har samme syn som Brekke.

I Nettavisen uttalte Prestrud på sin sedvanlige måte, følgende om russiske forskere: ”De er spinnville og gale. Kommer med ville påstander i øst og vest uten faglig grunnlag. De har ingen tiltro i forskermiljøer. Det kan jeg i alle fall si på generell basis”. Det hører med at Sovjet satset tidlig på klimaforskning og innsamling av data i enorme områder som inkluderer Arktis. Det har vært bred enighet internasjonalt om at samarbeid er viktig for å utnytte dette datamaterialet, men når russiske forskere bruker det, er det ”spinnvilt”, ifølge Prestrud.

Da uttrykket klimaskeptiker ikke var sterkt nok supplerte IPCC-leiren med betegnelsen klimafornekter for ytterligere å stigmatisere de som har et annet syn. Det er paradoksalt. For vi som formidler observasjoner og tilhørende teori om et spektrum av naturlige variasjoner, har jo nettopp stor tro på klimaendringer. Det er de som kunstig trekker frem primært én menneskeskapt faktor, drivhusgassene, som er skeptisk til naturens egne krefter. De har i realiteten benektet viktige observasjoner og store deler av de påviste historiske erkjennelser.

Meningsmotstandere får lett karakteristikker som konservativ, stemmer Fremskrittspartiet, går olje- og energibransjens ærend, osv. for derved å stemple deres syn som subjektivt. ”Ledertroikaen” for IPCC-rapporten 1996 endret innstillingen fra den store vitenskapelige komitéen. Konklusjonen om at ethvert utsagn om betydelige menneskeskapte bidrag til oppvarmingen ville være kontroversielt inntil bidragene fra naturlige variasjoner var betydelig redusert (ved videre forskning) ble endret til at menneskeskapte bidrag er betydelig (i realiteten over 60 %). Samtidig ble flere kapitler endret for å få overensstemmelse mellom beskrivelse og den nye konklusjonen. Fremstilling med referanser til begge parters syn som jeg ga i Samtiden 2009, er i tråd med fakta (21, 22).

En slik endring er uakseptabelt innen vitenskapen, og Karl Seiz, komitémedlem og en høvding innen amerikansk fysikk og vitenskap som ville være en utmerket faglig referanse for IPCC, protesterte offentlig. Da ble han plutselig karakterisert som ultrakonservativ. Han var god nok på forhånd, og jeg formoder at hans politiske syn ikke endret seg over natten.

Hockeykølla

”Hockeykølla” – IPCCs tidligere trumfkort, men nåværende traume – ble publisert av Michael Mann et al. i 1998 i det prestisjefylte tidsskriftet Nature (23) og i 1999 (24). Basert på treringdata konkluderte han at temperaturutviklingen siste 1000 år på den nordlige halvkule var tilnærmet flat, for så å stige bratt siste 100 år (hockeykølleform). Dermed var den tidligere godt aksepterte og markante varmeperioden i Middelalderen og den kalde Lille istid redusert til små avvik og dagens varmeperiode fremstod som unik i tråd med IPCC-hypotesen. ”Hockeykølla” ble en dominerende del av 2001-rapporten og en hovedfigur for IPCC. I dag, når ”hockeykølla” er ”død”, fremstår varmeperiodene i nåtid, Middelalder, Romertid, Bronsealder og enda lenger tilbake som naturlige, lange solsykluser uten særlig plass for CO2-hypotesen.

Etter sterk kritikk nedsatte Kongressen i USA Wegmankomitéen ledet av en av landets beste statistikere (25). Komitéen arbeidet meget grundig og gjennomførte selv kontrollberegninger med metoder og datasett. De kritiske arbeidene til opponentene McIntyre og McKitrick ble bekreftet. Resultatene til Mann et al. ble regulært ”slaktet”. Det var feil statistisk metode som generelt ville gi utflating for denne type data og en rekke feil i valg og bruk av datasett. I ”Climategate”-e-postene diskuteres å benytte Manns metode som: ”trick to hide the decline”. Manipulasjonen gjaldt hele det vitenskapelige arbeidet, så det var faktisk mye verre enn jeg skrev i Samtiden. IPCC kan ikke gå fri ettersom Mann og hele fagområdets toppsjikt var involvert i denne og beslektede manipulasjoner. Andre anerkjente IPCC-tilhengere, som Hans von Storch har betegnet ”hockeykølla som ”a shame for science” (26).
Basert på over 200 publikasjoner fra ca 660 forskere ved ca 315 forskningsinstitusjoner i over 40 land, inklusive resultater fra mer enn 6400 borehull over hele verden, er middelaldertemperaturene minst like høye som i dag, og sammen med Den lille istid, anerkjente globale fenomener. Også sentrale IPCC-ledere har kommet med liknende konklusjoner. Til tross for dette og sine skriverier om vitenskapelige prosedyrer og etikk har Prestrud benyttet kurven over 10 år, ser intet kritikkverdig i arbeidene og prøver fremdeles å legitimere dem med referanse til et fåtall nye arbeider. Er det slik man oppnår konsensus?

Konklusjon

Prestrud har ikke dekning for sin kritikk. Den har flere fundamentale faglige feil på viktige områder, er løsaktig, taktisk og har ikke et vitenskapelig siktemål. Hensikten er å skape et skisma mellom enkeltmennesker som har et annet syn og et mektig IPCC med et ufeilbarlig image. Da slipper de medias eksponering av en krevende, nyansert, faglig argumentasjon. Prestrud er opptatt av definisjonsmakt for myndighetenes og sitt syn og opptrer som politiker – ikke som en vitenskapsmann. Debatten dreies inn på enkeltspørsmål. Dermed omgås svakhetene i IPCCs beregningsmodeller, og den viktige konseptuelle debatten om de observerte globale og regionale klimavariasjoner.
Usikkerhet er essensiell informasjon for beslutningstakere. Evalueringer av IPCC i internasjonale miljøer har konkludert entydig at IPCC massivt har undervurdert usikkerhet i resultatene og deres foretrukne konklusjoner. Dersom ikke kunnskapsbasen er på plass vil vitenskapen forlede beslutningstagere og være hovedaktør som gir alibi til feilaktig politikk og tiltak. Ved å fokusere primært på drivhusgasser som oppvarmingsårsak svekker myndighetene sine muligheter for å iverksette i tide de riktige regionale tiltak basert på naturlige variasjoner. Samtidig trekkes fokus bort fra verdens hovedutfordringer som overbefolkning, fattigdom, miljø samt effektiv energiproduksjon og -utnyttelse.

Referanseliste

1. InterAcademy Council (IAC): “Review of Processes & Procedures of IPCC”, 30.aug. (2010)
2. The Royal Society, “Climate change: a summary of the science”, September 2010
3. IPCC 2007: http://www.ipcc.ch/publications_and_data/ar4/wg1/en/contents.html
4. Allison, I. et al.,”The Copenhagen Diagnosis 2009, Updating the World on the Latest Climate Science”, Rapport til møtet mellom verdens ledere i København.
5. Kirkby, J., ”Cosmic rays and Climate”, Surveys in Geophysics 28, 333-375
6. Storm. no, 2011,”Omstridt klimateori er bekreftet”. Om teori til H. Svendsmark og E. Friis Christensen
7. Brumfield, G., “Cloudformation may be linked to cosmic rays”, Naturenews 24.08.11
8. Voituriez, Bruno and Jacques, Guy, “El Niño – facts and fiction”. IOC Ocean Forum/UNESCO Publishing, (2000)
9. NOOA og Wikipedia, ”El Niño” , nettsider
10. Klimarealistene.com Hefte 2, red J.-E. Solheim, 2011, ”Naturen – ikke menneskene – styrer jordens klima”.
11. Harrabin, R. intervjuer professor Phil Jones, CRU i ”Q&A” BBC, 12.02.10
12. “Climate Change Reconsidered: The 2009 Report from the Non Intergovernmental Panel on Climate Change”, nettsøk
13. Klyashtorin, L. B., “Cyclic Change and Long Term Fluctuations of Commercial Catches – The Possibilities of Forecating”, FAO, Fisheries Technical Paper 410, (2001)
14. Ellestad, O. H., ”Naturlige variasjoner dominerer klimaendringene”, Dag og Tid, 24.12.10
15. Ellestad, O-H. 09.12.10 http://www.forskning.no/artikler/2010/desember/272662
16. Rose, David, http://www.dailymail.co.uk/sciencetech/article-2055191/Scientists-said-climate-change-sceptics-proved-wrong-accused-hiding-truth-colleague.html#ixzz1cvDsXCpO
17. Costella J. P., “Climategate Analysis” 2010, http://assassinationscience.com/climategate/
18. Duarte, K. B., ”En ubehagelig sannhet om norsk klimadekning”, masteroppgave i medievitenskap, UiB, juni 2010
19. Lawrence Solomon, Wikipedia, ref 30
20. Jansen, Eysten, Forskning.no, 18. april, 2007
21. Ellestad, Ole Henrik, ”Vitenskapen som forsvant”, Samtiden nr (2-2009)
22. Seiz, Karl, Wall Street Journal, 12.06.96. Motsvar er gitt i ”Broad Consensus or Scientific Cleansing?”, Ecofabel/Ecoscience 1:1, (1997)
23. Mann, M, Mann, M. E.; Bradley, R. S.; Hughes, M. K. (1998). Nature 392 (6678): 779–787. Bibcode 1998Natur.392..779M. doi:10.1038/33859
24. Mann, M.E. et al..1999.”Northern hemispheres temperatures during the past millennium: inferences, uncertainties, and limitations”. Geophysical Research Letters 26:759-762.
25. Wegman, E. J. et al., “Ad Hoc Committée Report on the “hockey stick” Global Climate Reconstruction”, 2006 (ligger på nett)
26. Hans von Storch, professor ved Meteorologisk Institutt, Universitetet i Hamburg, og siden 2001 direktør ved Institutt for kystforskning ved Helmholtz forskningssenter (tidligere GKSS Research Center) in Geesthacht, Tyskland bl. a. i foredrag i Det norske vitenskapsakademi, 2010.

Av Pål Prestrud, direktør for Cicero Senter for klimaforskning

De selvoppnevnte norske klimaskeptikerne som benekter at det er menneskeskapte klimaendringer er ikke skeptikere i vitenskapelig forstand. Forskningen drives framover av skepsis og kritiske tilnærminger. De selvoppnevnte klimaskeptikerne har gang på gang vist at de ikke utviser et fnugg av skepsis når det virkelig er grunn til det.

Innledning
Med tittelen ”Vitenskapen som forsvant – hvorfor verdens forskere ikke står samlet bak FNs klimapanel”1, innledet Ole Henrik Ellestad her i Samtiden sitt stormløp mot klimaforskningen for to år siden. Han forsøkte å påvise at klimaforskningen ikke er vitenskap, på tross av at den utøves av tusenvis av forskere ved universiteter over hele verden og publiseres i de anerkjente vitenskapelige tidsskriftene. Ellestad begynte sin artikkel med å beklage seg over ordbruken og ”utskjellingsgraden” i klimadebatten. Litt senere står han selv på talerstolen i universitetets Gamle festsal og bruker ordene svindel og konspirasjon om FNs Klimapanel (IPCC), som blant annet inkluderer flere av hans tidligere kolleger ved Universitetet i Oslo.

Ellestad er den i Norge som løftet svindelpåstandene opp på et akademisk nivå. Han er tidligere professor II ved UiO og områdedirektør i Forskningsrådet (nå pensjonist), titler som selvfølgelig gir tyngde til påstandene om svindel og de faglige argumentene han serverer. Han påberoper seg å være klimaskeptiker og avviser til stadighet i norsk presse at det finnes et menneskeskapt klimaproblem. Eksempelvis fikk han i 2010 opptre med slike påstander to ganger på Debatten og i URIX på NRK uten at det var klimaforskere tilstede som kunne korrigere de gale påstandene han framsatte – Ellestad er kjemiker og materialforsker og har aldri forsket på klimaet eller andre naturlige, dynamiske prosesser i naturen.

Men Ellestad og de 3-4 andre personene med akademiske titler som opptrer sammen med han og påberoper seg å være klimaskeptikere er ikke skeptikere i vitenskapelig forstand. Skepsis er en naturlig del av forskningen og bidrar til å drive den forskningsbaserte kunnskapen framover. Skepsisen Ellestad-kretsen representerer er ofte tuftet på faktafeil eller perifere håndplukkede enkeltresultater eller grafer fra nettsider eller tidsskrift som er produsert i den hensikt å skape tvil og usikkerhet uten at det er vitenskapelig grunnlag for det. Bunkevis med solide forskningsresultater framskaffet gjennom mange års forskning som viser noe annet neglisjeres. Når det er virkelig grunn til å holde den skeptiske årvåkenheten skjerpet, er den helt fraværende. Deres skepsis er påtatt og bringer ikke kunnskapen framover – den skaper forvirring framfor den klarhet som er forskningens mål.

Selvfølgelig er det fortsatt mye som er usikkert i kunnskapen om klimaet. Forskningen er på langt nær avsluttet. Det er nødvendig både med tvil og skeptiske spørsmål til vedtatte sannheter for å bringe kunnskapen framover. Men i en offentlig debatt mellom akademikere må tvil og skepsis ha et minimum av faglig forankring. Det har den sjelden når Ellestad er på banen.
For å belegge mine påstander har jeg gått nøye gjennom Ellestads artikkel i Samtiden1, hans to opptredener på Debatten i NRK i 2010 (4.mars og 28.oktober), en kronikk han skrev i Dagbladet sammen med to andre professorer 30.desember 20092, og et foredrag han holdt på NTVA (Norges Tekniske Vitenskapsakademi) i Stavanger vinteren 2010.

Samtidens spalteplass tillater ikke at jeg kan ta for meg alle de faglige argumentene Ellestad har brukt. Jeg har derfor valgt ut noen eksempler som illustrerer og underbygger mine påstander i avsnittene over.

Det gjelder ikke bare Klimapanelet
Først noen ord om påstandene om at stadig færre forskere står samlet bak Klimapanelet. Panelets hovedoppgave er å sammenstille publiserte forskningsresultater og vurdere disse samlet for å uttrykke den rådende vitenskapelige oppfatning om klimaspørsmålet. Det gjør de i hovedrapporter som kommer cirka hvert sjette år. Forskerne som deltar er ansatt ved mange forskjellige forskningsinstitusjoner over hele verden. Over halvparten av forskerne i panelet skiftes ut mellom hver hovedrapport.

Klimapanelet uttrykker det som er rådende oppfatning i forsknings-miljøene. Om noen har trodd at klimaspørsmålet har fått så stor politisk aktualitet bare på grunn av Klimapanelet, tar de feil. De nasjonale forskningsaktørene og de uavhengige forskningsorganisasjonene i verdens største land har hatt vel så stor betydning. For eksempel har vitenskapsakademiene i G8-landene pluss India, Kina, og Brasil – som står for 80-90 prosent av verdens forskningsaktivitet – vedtatt uttalelser som går vel så langt som Klimapanelet når det gjelder menneskeskapte klimaendringer.

Høsten 2009 undertegnet verdens største forskningsorganisasjon AAAS (American Association for the Advancement of Science) sammen med 14 andre forskningsorganisasjoner et brev til Den amerikanske kongressen som går lenger en Klimapanelet i å fastslå at klimaendringene er menneskeskapte, og at vi må gjøre noe med dem. Slike eksempler er det mange av. For et par år siden ble det gjort forsøk på å få noen av de 48 000 medlemmene av American Physical Society til å underskrive på skepsis til menneskeskapte klimaendringer. Mindre enn en halv prosent undertegnet. Det er også gjennomført forskning og en rekke spørreundersøkelser som entydig slår fast at 80-90 prosent av aktive klimaforskere mener vi har et menneskeskapt klimaproblem. Ellestad motsier fakta når han hevder at Klimapanelet ikke gir uttrykk for den rådende oppfatning i forskningsmiljøene og at stadig færre forskere støtter dets konklusjoner.

Når Ellestad konfronteres med disse fakta kaller han det en gåte og påstår at vitenskapsakademiene har gitt sin tilslutning gjennom administrative beslutninger. Da tar han feil nok en gang og nedvurderer samtidig disse ærverdige og uavhengige institusjonene. Tilsvarende omtaler han de mest prestisjetunge vitenskapelige tidsskriftene som Nature og Science, som de aller fleste forskere anser som en ære å publisere i, som ”grå litteratur”, det vil si publikasjoner med lav vitenskapelig verdi fordi de ikke har vært gjennom den fagfellevurdering som har til formål å sikre kvalitet som de vitenskapelige tidsskriftene gjennomfører. Ellestad anerkjenner altså verken de tradisjonsrike institusjonene eller tidsskriftene som har hatt så stor betydning for moderne forskning fordi de inntar et annet standpunkt enn han selv i klimaspørsmålet.

Feil om karbonkretsløpet og CO2
I Samtiden1 og i en rekke foredrag det siste året, har Ellestad og andre påstått at målinger siden 1820 har vist at atmosfærens innhold av CO2 varierer betydelig og at det var langt høyere i 1820, 1855 og 1942 enn i dag. Dette brukes til å uttrykke sterk kritikk av Klimapanelet som angivelig skal ha avvist eller forkastet disse målingene1 uten noen begrunnelse. Dersom tallene var riktige, ville de gitt grunnlag for å reise tvil om den nåværende økningen av atmosfærens innhold av CO2 skyldes bruk av fossilt brensel.

Dokumentasjonen som benyttes er en kurve som er trykket i tidsskriftet Energy and Environment i 20073, et tidsskrift der redaktøren har sagt at hun har en politisk agenda og ikke tror vi har et klimaproblem. Kurven er framstilt av en person som verken før eller siden har produsert vitenskapelige resultater, og er påstått å være basert på publiserte CO2-målinger mellom 1820 og 1950. Kurven viser svært stor variabilitet i atmosfærens CO2-innhold fram til 1950. For eksempel ble atmosfæreinnholdet nesten doblet over 3-4 år med en topp i 1940-42 som var 30 prosent høyere enn i dag for deretter å bli kraftig redusert igjen fram til 1945. I så fall må det ha gått i størrelsesorden 1000 milliarder tonn CO2 raskt ut og inn av atmosfæren i løpet av en 5-7 års periode. Det kan bare ha skjedd etter dramatiske endringer i naturen som ikke er påvist i denne perioden, som for eksempel et gigantisk vulkanutbrudd, voldsom og plutselig oppvarming av havet, storskala tining av permafrost, eller storskala forråtnelse av vegetasjon og endringer i fotosynteseaktivitet. Det er ingen kjente fysisk-kjemiske mekanismer som kunne ha fjernet denne store mengden CO2 fra atmosfæren igjen i løpet av et par år.

I dag vet vi at målingene av atmosfærisk CO2 før ca. 1950 ikke er til å stole på. Fra midten av 1930-tallet satte først den britiske forskeren Guy Stewart Callendar og senere den amerikanske forskeren Charles David Keeling seg fore å måle atmosfærens bakgrunnsnivå av CO2. De og andre viste gjennom flere vitenskapelige studier at menneskelig aktivitet påvirker CO2-innholdet i luftprøver. Prøvene må derfor tas langt unna slik påvirkning dersom de naturlige nivåene skal måles nøyaktig. Keeling utviklet mer presise målemetoder og etablerte den første stasjonen for CO2-målinger på toppen av den utdødde vulkanen Mauna Loa på Hawai på slutten av 1950-tallet. Målingene der og andre steder har vist at atmosfærens CO2-nivå øker jevnt og trutt med et par-tre ppm i året. For øvrig er det ikke noen stor variabilitet i nivåene over tid.  Tilsvarende viser også data fra iskjerner at det ikke har vært store og hurtige (over noen få år) variasjoner i atmosfærens CO2-innhold de seneste tusen år.

Det er altså ikke Klimapanelet som har forkastet de tidlige målingene, men forskning over flere tiår som har vist at de ikke var til å stole på fordi luftprøvene ble påvirket av menneskelig aktivitet. Det er utelukket at atmosfærens CO2-innhold var så høyt i 1942 og at karbonkretsløpet oppfører seg slik Ellestad påstår. Denne erkjennelsen kom man fram til lenge før Klimapanelet ble etablert. Det finnes ingen faglig uenighet blant forskere på akkurat dette punktet. Artikkelen det henvises til har ingen vitenskapelig verdi. Dersom Klimapanelet hadde framstilt CO2-variasjonen i atmosfæren på denne måten hadde det vært en faglig skandale. Det er som om tiden skrus 50-60 år tilbake og at alt det som er publisert av forskningsresultater i mellomtiden ikke eksisterer. Taktikken er velkjent. På engelsk kalles den ”cherry picking”. Uttrykket innebærer å velge ut et resultat eller to som passer argumentasjonen, og samtidig neglisjere den store hovedtyngden av vitenskapelig bevismateriale. Og det vitner om totalt fravær av normal vitenskapelig skepsis når en slik kurve brukes uten forbehold når den er publisert i et tidskrift som har en politisk dagsorden, ikke har en anerkjent fagfellevurdering, og bryter fullstendig med den kunnskap vi har om karbonkretsløpet som er utviklet gjennom omfattende forskning over flere tiår.

Per Arne Todal er den eneste journalisten jeg kjenner til som har rettet et kritisk søkelys mot, eller stilt kritiske spørsmål til, Ellestad. I Dag og Tid4,5 slår han fast at enten har Ellestad mistet dømmekraften eller så taler han mot bedre vitende når det gjelder hans framstilling av karbonkretsløpet.

Et annet eksempel på ”cherry picking” som stadig går igjen er påstandene om at CO2-molekylets absorberende og emitterende egenskaper av varmestråling, som er grunnlaget for drivhuseffekten, ikke er tilstrekkelig forstått eller kartlagt. Dokumentasjonen er igjen et par artikler som ikke holder vitenskapelige kvalitetskriterier og ignorering av hundrevis av vitenskapelige artikler som er publisert over en 100-års periode som viser noe helt annet. Skepsisen som burde vært til stede med full styrke når en står overfor slike artikler, synes å være totalt fraværende.
Som en kuriositet kan nevnes en omtale i Teknisk ukeblad (TU)6 etter at Ellestad-kretsen holdt seminar i regi av Klimarealistene, en forening som ifølge sin egen formålsparagraf avviser menneskeskapte klimaendringer. I dette oppslaget finnes det en boks med såkalte CO2-fakta der mange av ”faktaene” utvilsomt er feilaktige. For eksempel forteller faktaboksen leseren at det klart største bidraget av CO2 til atmosfæren kommer fra vulkaner. Kunnskapen vi har i dag er at utslippene fra vulkaner tilsvarer omtrent to prosent av de menneskeskapte utslippene. Videre skal det ha vært målt 25 prosent høyere CO2-nivåer i atmosfæren både på 1800- og 1900-tallet enn det er nå. TU er fagtidsskriftet til Norges ingeniører og tidsskriftet presenterer i dette oppslaget rene faktafeil om viktig naturvitenskap som har stor politisk betydning. Det er pinlig både for tidsskriftet og for dem som står bak.

Hockeykøllen og middelalderen
Hockeykøllen er navnet på en graf som viser hvordan temperaturen på den nordlige halvkule de siste år har variert fra en varm periode i middelalderen gjennom en sakte avkjøling fram mot siste halvdel av 1800-tallet, for deretter å stige brått fram mot vår tid. Den har form som en liggende hockeykølle – derav navnet.  Data før 1850 er i hovedsak basert på treringer, men noe er også hentet fra andre indirekte temperaturdata (proksydata). Den har blitt berømt fordi den har vært utgangspunktet for en av de store slagene i klimadebatten – ikke i den faglige klimadebatten, men i den offentlige.

Ellestad kommenterer også hockeykølle-grafen og hevder i Samtiden1 at IPCC har framstilt den som en global kurve og at det først var etter at dataene ble gjort tilgjengelige etter seks år at det ble ”avslørt” at grafen bare gjaldt den nordlige halvkule. Han skriver at dette ”..må avgjort sees som bevisst manipulasjon fra IPCCs side..”. Hockeykurven ble hentet fra en vitenskapelig publikasjon7 der det klart framgår av tittelen at den kun gjelder den nordlige halvkule. IPCC 20018 refererer korrekt til denne tittelen i sin litteraturliste. I alle presentasjonene av kurven i IPCCs hovedrapport fra 2001 (jeg har funnet seks) står det klart både i selve figuren og i figurteksten at den gjelder nordlige halvkule. Dette nevnes også opptil flere ganger i teksten. Det er lett å sjekke, hele rapporten ligger tilgjengelig på nettet. Den sterke anklagen om ”bevisst manipulasjon” og ”avsløring etter 6 år” av Klimapanelet bygger altså på en lett dokumenterbar faktafeil fra Ellestads side. Det er flere slike eksempler på faktafeil og grunnløse påstander i Ellestad-kretsens framstilling av klimaproblemet.

Ellestad påstår at hockeykøllen ikke lenger er vitenskapelig akseptert og at heller ikke Klimapanelet presenterer kurven lenger på grunn av dette1. Stadig beskriver han og andre av hans kolleger grafen i nedsettende ordelag, som for eksempel å kalle den en ”shame for science”. Alt dette er feil. Hockeykølle-grafen var et av de første forsøkene på å koble sammen indirekte temperaturdata – fra treringer for eksempel – fra før 1850 med målinger fra etter 1850. Det har vært en faglig diskusjon om bruken av statistiske metoder ved framstillingen av kurven, hvilket er helt vanlig i en normal vitenskapelig diskusjon.

Siden hockeykøllen ble publisert i 1999 og Klimapanelet presenterte den i sin 2001-rapport, er det publisert en rekke andre resultater av flere forskjellige forfattere som bekrefter forløpet i hockeykøllen. Fram til 2006 er denne nye kunnskapen sammenfattet i Klimapanelets rapport fra 20079, Fig 6.10, og er en av grunnene til at de aktive forskerne innenfor dette fagområdet konkluderer med at det er sannsynlig (66-90 prosent) at den siste 50 års perioden er den varmeste 50-års perioden på 1300 år. Med andre ord at det er sannsynlig at det er varmere nå enn i middelalderen.

Og stadig presenteres det nye ”hockeykølle-grafer” i den vitenskapelige litteraturen. Bare i den uken jeg skrev denne teksten ble det publisert to omfattende studier i de mest prestisjefylte vitenskapelige tidsskriftene som styrker kunnskapen om at det har vært en kraftig økning i temperaturen på den nordlige halvkule etter 1850, og at det er varmere nå enn det har vært på et par tusen år. Når Ellestad og medforfattere bombastisk slår fast i Dagbladet2 og andre steder at det var betydelig varmere både i middelalderen, bronsealderen og romertiden enn nå, ignorerer de fullstendig all denne nyere forskningen som viser at det ikke er tilfelle.

Er det naturlige svingninger?
I kronikken i Dagbladet2 sies det at ”de mest kjente klimasvingninger er foruten de fire årstidene, istidene med sykluser på ca. 100 000 år”, og videre at ”det er registrert mange klimasykluser av 2-1500 års varighet”. Forfatterne av kronikken viser med dette at de ikke har fått klimafaget under huden ennå. Årstidsvariasjoner eller toårs svingninger er endringer i været, ikke i klimaet. Forfatterne forveksler vær og klima. Klimaet er gjennomsnittsværet over lang tid, helst 30 år.

I kronikken og i en rekke andre sammenhenger slår forfatterne kategorisk fast at den globale oppvarmingen kan forklares med naturlige svingninger og at det er sol, gravitasjon og jordrotasjon – ikke CO2 – som styrer klimaet. Sol og gravitasjon er utvilsomt viktige for klimaendringer, men er det de faktorene som er årsaken til klimaendringene nå?

Forfatterne av kronikken i Dagbladet mener for eksempel at årsaken til at det er lite havis i Arktis er at fullmånen nå står høyest mot nord i en syklus på 73 år og at gravitasjon fra månen trekker mer varmt tidevann inn i Polbassenget. Igjen en påstand med meget svak vitenskapelig forankring, og som ikke støttes av de som forsker på temaet. Men uansett har det lite med den globale situasjonen å gjøre. De aller fleste naturlige sykliske endringene i vær og klima som omtales i kronikken gjelder refordeling av varme på kloden som har begrenset geografisk utbredelse. En av våre viktigste naturlover er at energi ikke kan oppstå eller bli borte av seg selv, energien endrer kun form. Det innebærer at det totale varmeinnholdet på klodens overflate kun kan endres ved endring i balansen mellom innstråling fra solen og utstråling av varmestråling tilbake til verdensrommet. Når vi måler at varmeinnholdet øker i alle deler av jordsystemet: atmosfære, hav, smelting av snø og is, osv. over hele kloden, med et mulig unntak av deler av Antarktis, er det lite sannsynlig at det er intern syklisitet i klimasystemet som er årsaken til global oppvarming.  Disse forholdene og all forskningen som er knyttet til dem neglisjeres av Ellestad når han uten forbehold påstår at naturlige klimasvingninger kan forklare hele den globale oppvarmingen.

Solen som årsak til oppvarmingen de siste 150 år er – i motsetning til mange av de andre temaene Ellestad berører – en debatt som faktisk pågår mellom aktive forskere på den vitenskapelige arenaen. Men denne faglige debatten gis en skjev framstilling når det kategorisk hevdes at solen er en vesentlig årsak til oppvarmingen de siste årene. Vi vet at solen kan endre sin aktivitet, og mye tyder på at aktiviteten økte fram til midt på 1900-tallet, deretter avtok den noe, for så å øke fram til omtrent 1970. Mange forskningsresultater (15-20) fra de siste 6-7 årene finner ikke holdepunkter for at solen kan forklare oppvarmingen de siste 30-40 årene, snarere tvert i mot synes solaktiviteten å ha blitt redusert i denne perioden.

Men det er et par forskergrupper som stiller spørsmål ved dette og det pågår en vitenskapelig debatt både om målemetoder og effektene av kosmisk stråling. Ellestad påstår i Samtiden1 at IPCC overser hypotesen om kosmisk stråling og mener det er et historisk samsvar mellom nedbør og kosmisk stråling. Begge deler er galt. IPCC omtaler hypotesen om kosmisk stråling i sin rapport fra 2007 og hypotesen har ikke noe med nedbør å gjøre.

I 2007-rapporten7 påpeker IPCC nettopp at det er forskjellige synspunkter og motstridende resultater om solens påvirkning på klimaet og at det er mangler i kunnskapen.  De etterlyser mer forskning og kunnskap. Denne svært forsiktige og balanserte tilnærmingen, som er langt fra å være kategorisk, er typisk for Klimapanelet og strider fullstendig mot den ensidige og negative framstillingen av panelet som Ellestad gir.
Hva så med påstanden i Dagblad-kronikken, som også har dukket opp i andre sammenhenger, om at endringer i jordrotasjon er årsak til den globale oppvarmingen? Den hypotesen er det neppe mange klimaforskere som har hørt om før. Igjen baserer forfatterne seg på ”cherry picking” og fravær av skepsis. En marinbiolog har publisert sammenhenger mellom variasjoner i fiskebestander i Barentshavet, havtemperatur og angivelig også endringer i jordrotasjon. Det påstås det at det er påvist endringer i vindretninger som korrelerer med endringer i jordrotasjon. Hvordan endringer i jordrotasjon skulle kunne påvirke den globale strålingsbalansen eller hvorfor påståtte sammenhenger i et lite havområde har global betydning sies det ikke noe om. Denne mekanismen bygger på ren spekulasjon som det ikke en gang verken er gjort forsøk på å formulere eller teste som en hypotese.

Arktisk temperatur og isdekke
På Debatten i NRK 28.oktober 2010 kunne Ellestad uten forbehold opplyse seerne om at det var varmere og mindre havis i Arktis på 1930-tallet enn det er nå. Igjen insinuerte han at klimaforskere og IPCC har jukset og holdt tilbake opplysninger. Påstandene kom etter at Børge Ousland hadde fortalt om sin tur rundt Polhavet i en 30-fots båt sommeren 2010. Jeg utfordret Ellestad på forskning.no10 til å dokumentere sine påstander vitenskapelig. Det resulterte i flere innlegg fra hans og min side10.

Debatten på forskning.no er typisk for Ellestads framgangsmåte. Selv om det var en varmeperiode i Arktis på 1930-tallet, foreligger det en stor mengde vitenskapelig litteratur fra de senere år som viser at det høyst sannsynlig er varmere nå. Det finnes ingen slike resultater som indikerer det motsatte. For snart ti år siden ble det gjennomført en vitenskapelig sammenstilling11 (assessment) av alle tilgjengelige temperaturdata og publikasjoner av temperaturutviklingen i Arktis som konkluderte med at det sannsynligvis var varmere allerede den gang enn det var på 1930-tallet. Senere er det publisert flere vitenskapelige studier i fagfellevurderte tidsskrifter med data helt fram til og med 200812 som styrker oppfatningen om at oppvarmingen går dobbelt så fort i Arktis som globalt, og at det er varmere nå enn på 1930-tallet. Meg bekjent finnes det ingen nyere vitenskapelige studier som viser noe annet. Tilsvarende tyder all tilgjengelig vitenskapelig dokumentasjon fra de senere år på at det var mer havis på 1930-tallet enn det er nå.

Denne omfattende nyere og lett tilgjengelige vitenskapelige litteraturen ignoreres fullstendig. Det er akkurat som om den ikke eksisterer, selv om den er publisert av anerkjente forskningsgrupper ved flere forskjellige universitet som aldri har hatt noe med Klimapanelet å gjøre. I stedet baserer Ellestad seg på ett utvalgt resultat uten kvalitetssikring gjennom fagfellevurdering, og uten data fra de siste 10-15 år da oppvarmingen har vært sterkest, for å dokumentere sine påstander på Debatten. Igjen glimrer skepsisen med sitt fravær. Dette spes på med anekdoter uten vitenskapelig innhold, observasjoner fra folk som har vært i området på den tiden, og uvitenskapelige påstander om at enkelte målestasjoner viste at det var varmere.

Usikker klimakunnskap
Det foregår en omfattende debatt på den vitenskapelige arenaen om flere viktige, uavklarte klimaspørsmål. Denne er preget både av normal skepsis og kritiske tilnærminger slik enhver vitenskapelig debatt bør være. Den rådende oppfatning utfordres til stadighet. Spalteplassen her tillater ikke å gi en uttømmende oversikt over denne debatten, men la meg ta to eksempler: et fra en virkelig klimaskeptiker og et fra en forsker som har vært sentral i utarbeidelsen av IPCC 2007, som begge utfordrer rådende oppfatninger.

Usikkerheten i klimaeffekten av atmosfærens CO2-økning uttrykkes gjerne som en fordeling av sannsynligheten for global temperaturøkning i grader ved fordobling av atmosfærens CO2-innhold i forhold til 1750 (før-industriell tid), også kalt klimafølsomheten. Mange mener det er mest sannsynlig (50-60 prosent) at klimafølsomheten er tre grader celsius, men at den også kan være så lav som en grad celsius og så høy som 5-6 grader celsius (svært lav sannsynlighet). Siden 1750 har CO2 mengden i atmosfæren økt med 40 prosent.

En fordobling av CO2-mengden alene vil gi en global temperaturøkning på omtrent en grad celsius. Men en temperaturøkning vil påvirke prosesser som virker forsterkende (positiv tilbakekobling) eller dempende (negativ tilbakekobling) på temperaturen. Det er disse prosessene det er knyttet usikkerhet til, og som gjør det vanskelig å forutsi endringen i global temperatur når CO2-mengden i atmosfæren øker. De er årsaken til at det er så stort spenn i angivelse av klimafølsomheten. For eksempel utgjør vanndamp og skyer to tredjedeler av den naturlige drivhuseffekten. Den rådende oppfatning er at mengden vanndamp og skyer vil øke når temperaturen stiger og altså forsterke drivhuseffekten og dermed oppvarmingen forårsaket av CO2-økningen.

Men den kjente amerikanske forskeren og klimaskeptikeren Richard Lindzen betviler dette. I august 2009 publiserte han en vitenskapelig artikkel13 som konkluderte med at vanndampinnholdet i atmosfæren vil reduseres under en oppvarming og at det er mest sannsynlig at klimafølsomheten derfor bare er 0.5 grader celsius. I så fall er ikke CO2-utslippene noe å bry seg om. Senere er det publisert tre artikler av forskjellige forskningsgrupper som påviser flere feil i Lindzens artikkel. Slik går den vitenskapelige debatten.

Susan Solomon ved det amerikanske meteorologiske institutt (NOAA) ledet arbeidet med delrapporten fra arbeidsgruppe I i hovedrapporten fra IPCC i 2007 kalt ”The physical Science Basis”. I 2010 publiserte hun en vitenskapelig artikkel14 som indikerte at vanndampinnholdet i stratosfæren (20km over oss) var redusert med ti prosent siden år 2000 og at det hadde dempet oppvarmingen ved jordens overflate med så mye som 25 prosent. Årsaken var ukjent. Resultatet var overraskende og stilte spørsmål ved en del av vurderingene i rapporten fra IPCC i 2007 som Solomon selv var ansvarlig for. Resultatene indikerte at den forsterkende effekt på den globale temperaturen av økningen av vanndampinnholdet var overestimert. Resultatene har utløst ny vitenskapelig debatt.

Vitenskapelige fakta og resultater neglisjeres
Eksemplene jeg har trukket fram er illustrerende for Ellestad-kretsens lemfeldige omgang med fakta, ”cherry picking” og neglisjering av store mengder forskningsresultater. I kombinasjon med lettvinte og udokumenterte påstander om manipulering og svindel fra Klimapanelet framstilles kunnskapsgrunnlaget og klimaforskeres redelighet som ligger til grunn for den rådende oppfatning av klimaspørsmålet i forskningskretser, feil. Det skapes forvirring og tvil om alle sider ved klimaspørsmålet, også på de områdene kunnskapsgrunnlaget er solid og robust.

Holdningen synes å være at det ikke finnes noen tilnærmet objektive eller absolutte sannheter når det gjelder noen sider ved kunnskapen om klimaet. Den sannheten som passer en best kan velges ved å plukke litt dokumentasjon herfra og litt derfra, gjerne publisert i obskure tidsskrift, og neglisjere det store omfang av forskningsresultater som ikke passer. Man nærmer seg den totale relativisme. Vi kommer aldri bort fra at egne verdier og oppfatninger påvirker forskningen og hvordan den forskningsbaserte kunnskapen oppfattes og formidles. Men i hvert fall innenfor den naturvitenskapelige forskingen strebes det etter å gjøre den så objektiv som mulig. Det er noen sannheter som gjelder, om ikke til evig tid, så i hvert fall inntil det foreligger omfattende og solide forskningsresultater som tyder på noe annet. Det gjelder også i klimaforskningen.

Hva slags debatt det egentlig er som føres er jeg i tvil om. Jeg skal unnlate å spekulere i motivene fordi jeg ikke vet noe om dem. Men det som kan fastslås er at de argumentene som framføres og den måten debatten føres på har mange likheter med de bevisste, politisk motiverte forsøkene på å skape forvirring og tvil om det vitenskapelige kunnskapsgrunnlaget om alt fra tobakksrøyking til miljøproblemer som sur nedbør og klima med opphav i konservative tenketanker i USA.

I den nylige utgitte boka Merchants of Doubt15 dokumenterer vitenskapshistorikere grundig hvordan en liten gruppe innflytelsesrike og ideologiske forskere i USA effektivt har bidratt til å hindre og utsette politisk handling over en 50 års periode på områder som tobakksrøyking og miljø. Instrumentene har vært ultrakonservative tenketanker som har bidratt til å produsere argumentene og distribuere dem effektivt med formål å så tvil og usikkerhet om den forskningsbaserte kunnskapen. Forestillingen om at reguleringer av tobakksrøyking og tiltak for å redusere miljøproblemer vil medføre inngripen i den personlige frihet har vært den politiske motivasjonen. Miljøforskere og miljøaktivister blir betraktet som forkledde sosialister som ville gripe inn i enkelt menneskets personlige frihet. De sammenliknes med vannmeloner – grønt i et tynt ytre skall, men knall røde inni.

I den norske klimadebatten brukes ofte argumenter og poenger som stammer fra de samme ultrakonservative tenketankene. Det refereres for eksempel hyppig til Fred Seitz som har vært en de sentrale forskerne bak disse kampanjene i USA. Da han gikk av som leder av det amerikanske vitenskapsakademiet for snart 50 år siden var han kjent som en konservativ og innbitt ”kald kriger”. Han lot seg hyre av tobakksindustrien for å så tvil om det gryende kunnskapsgrunnlaget som viste at røyking var helseskadelig. Senere gikk han og andre løs på kunnskapsgrunnlaget for sur nedbør, ozonlaget og klima. Ellestad siterer Seitz i sin artikkel i Samtiden og bruker han som sannhetsvitne for å påstå at rapportene fra Klimapanelet ble manipulerte. Ofte refereres det også til det såkalte Nongovernmental International Panel on Climate Change (NIPCC) som er finansiert og organisert av The Heartland Institute, en av de mest ultrakonservative tenketankene i USA med en klar politisk målsetting om å fremme markedsliberalisme.

Denne debatten reflekterer ikke den faglige debatten som pågår på forskningsarenaen og som er forankret i normal vitenskapelig skepsis og i alt tilgjengelig forskningsmateriale. Ellestad og kretsen rundt han har gjentatte ganger vist at de ikke utviser et snev av vitenskapelig skepsis eller kritisk tilnærming når det er virkelig grunn til å gjøre det. Ukritisk presenteres det som utvilsomt er faglig feil gjentatte ganger på tross av at de er oppmerksomme på det. Hovedtyngden av forskningsresultatene som foreligger ignoreres uten at det begrunnes. Klimaforskningen framstilles feil, både når det gjelder hva vi vet, hva vi ikke vet, og hva som er usikkert. Samtidig rettes det gjentatte beskyldninger mot et helt forskersamfunn om juks og at klimaforskning ikke er vitenskap.  Det er sterkt kritikkverdig at personer med akademisk titler fører denne type debatter om et potensielt svært alvorlig framtidig problem for samfunn og natur.

NOTER

1    Ellestad, O-H. 2009. Vitenskapen som forsvant. Samtiden 02/2009: 108-117.
2    Ellestad, O-H., Humlum, O., og Solheim J-E. 2009. Naturlige klimasvingninger. Kronikk i Dagbladet 30.desember 2009.
3    Beck, E. G. 2007. 180 years of atmospheric CO2 gas analysis by chemical methods. Energy and Environment 18 (2), 259-282.
4    Todal, P.A. Unnamanøvrane til Ellestad. Dag og Tid 7.januar 2011.
5    Todal, P.A. Ein støysendar i klimadebatten. Dag og Tid 16.november 2010
6    Teknisk Ukeblad 21.10.09: http://www.tu.no/natur/article226175.ece
7    Mann, M.E. m.fl.1999. Northern hemispheres temperatures during the past millennium: inferences, uncertainties, and limitations. Geophysical Research Letters 26:759-762.
8    IPPC 2001:http://www.grida.no/publications/other/ipcc_tar/
9    IPCC 2007: http://www.ipcc.ch/publications_and_data/ar4/wg1/en/contents.html
10    7 artikler på forskning.no om arktiske temperaturer og isdekke:
Prestrud, P. 16.11.10 http://www.forskning.no/artikler/2010/november/270410
Ellestad, O-H. 09.12.10 http://www.forskning.no/artikler/2010/desember/272662
Prestrud, P. 17.12.10 http://www.forskning.no/artikler/2010/desember/273540
Ellestad, O-H. 25.01.11 http://www.forskning.no/artikler/2011/januar/276791
Prestrud, P. 29.01.11 http://www.forskning.no/artikler/2011/januar/277467
Ellestad, O-H. og Humlum, O. 01.02.11 http://www.forskning.no/artikler/2011/januar/277694
Prestrud, P. 12.02.11 http://www.forskning.no/artikler/2011/februar/278871
11    ACIA 2005. Arctic Climate Impact Assessment. Cambridge University Press, 1042 p.
12    Bekryaev R.V. mfl (2010): Role of polar amplification in long-term surface air temperature variations and modern Arctic warming. Journal of Climate 23:3888
13    Lindzen R.S m.fl. 2009. On the determination of climate feedbacks from ERBE data. Geophysical Research Letters 36
14    Solomon, S. m.fl. 2010. Contributions of Stratospheric Water Vapor to Decadal Changes in the Rate of Global Warming. Science 327:1219-1223.
15    Oreskes, N. og Conway E. 2010. Merchants of doubt. Bloomsbury Press, New York.

Arve Hjelseth

Arve Hjelseth
Født 1966
Førsteamanuensis i idrettssosiologi, NTNU

Det kan umulig være et godt tegn når normen for intellektuell habitus endres fra kafékultur til kroppskultur.

Den norske intelligentsiaen har de siste årene i større grad enn de fleste adoptert statlig sanksjonerte trenings-, kostholds- og livsstilsråd og omdefinert sin egen habitus i tråd med dette. Burde ikke denne gruppen i stedet utgjøre et kritisk korrektiv til slik disiplinering? Bør de ikke sitte på kafé og slåss mot sine egne demoner, heller enn å fly rundt i marka og lufte sin dødsangst?

En slags innledning
Av Bourdieu har vi lært at et moderne samfunn holder seg med flere eliter, som utvikler og vedlikeholder hegemoni på ulike felt. Kultureliten og den økonomiske eliten har ikke hatt så mye til felles, heller ikke med hensyn til trening og kosthold. Det er et par generasjoner siden røslig pondus og sigar i munnviken var symboler på økonomisk velstand. At direktører og den øvre middelklassen i næringslivet trener mer, røyker mindre og lever sunnere enn befolkningen som helhet, er gammelt nytt. Karl Glad og Bjørn Rune Gjelsten er typeeksempler på næringslivsledere som var og er i uvanlig god fysisk form for alderen. Men mens det i min ungdomstid særlig var den økonomiske eliten som viste vei mot en sunn livsstil, virker fenomenet i dag like utbredt i intelligentsiaen. Intelligentsia-begrepet bruker jeg her i utvidet forstand. Den består av skribenter, forfattere og andre kunstnere, professorer, særlig i samfunnsvitenskapelige og humanistiske fag, og en del av de viktigste journalistene. Mange har såkalte frie yrker, de aller fleste har i det minste betydelig jobbautonomi. Mange jobber i offentlig sektor, mange driver for seg selv, men bortsett fra journalistene er få ansatt i privat næringsliv. De aller fleste har i det minste noe høyere utdanning, skjønt doktorgrad er ikke noen forutsetning for å tilhøre intelligentsiaen i denne forstand. Men først og fremst skriver og snakker de, så det leses og høres, i hvert fall i deres eget sjikt.
Dette sjiktet er det altså som de siste årene i påfallende grad har gitt seg treningshysteriet i vold, spesielt i form av sykling og langrennsløping. «For journalister og kunstnere kan det virke som stølhet er den nye fyllesyken», skrev Aslak Nore på Twitter for en tid tilbake. Dette er en treffende observasjon. Naturligvis har det alltid eksistert en og annen forfatter eller skribent som har vært opptatt av trening. Det nye ligger i at skiløping, løping eller sykling kan konverteres til symbolsk kapital, eller til prestisje og anerkjennelse, også i intelligentsiaen.

For ytterligere å klargjøre hva jeg sikter til: Pierre Bourdieus skille mellom kulturell og økonomisk kapital er gradvis blitt en integrert del av det norske vokabularet. På det kulturelle feltet er det helt andre ting som gir status og anerkjennelse enn på det økonomiske. Dagens Næringsliv måler suksess i penger (økonomisk kapital), mens kultureliten får status gjennom andre mekanismer, som dessuten i større grad kan gjøres til gjenstand for forhandlinger. Feltene er så forskjellige at det til og med kan hefte noe mistenkelig ved en intellektuell med økonomiske muskler. Om en forfatter selger svært godt, kan han risikere å synke i det kulturelle hierarkiet.

Skillet mellom intelligentsiaen og den økonomiske eliten gir seg mange utslag. Begge gruppene har mye makt, men på ulike felt, og de omgås derfor hverandre i nokså begrenset grad. Norges mest anerkjente forfattere er sjelden å se på NHOs årsmiddag, og de mektigste næringslivsdirektørene dukker bare unntaksvis opp på Litteraturhuset for å høre foredrag om nyere tendenser i afrikansk poesi. Siden elitene lever såpass avsondret fra hverandre, utvikler de også høyst ulike sosiale praksiser. De hører på ulike radiokanaler, spiser forskjellig mat og drikker forskjellige viner. De har normalt også nokså ulike politiske holdninger og preferanser, og de hadde som nevnt lenge ulikt forhold til kropp og betydningen av sin egen fysiske konstitusjon.

Dette har imidlertid endret seg raskt på få år, og det er om dette de følgende linjer skal handle. Jeg er langt fra den første som har oppdaget dette. Det har vært hyppig kommentert at deler av intelligentsiaen bruker Facebook til å holde omgivelsene oppdatert om skiføret i Marka, sin egen sluttid i Birkebeinerrittet og nye tekniske (og dyre!) finesser når det gjelder skipreparering. At de i så stor grad har adoptert tradisjonen med ivrig skiløping kan indikere at vi står overfor en praksis som forener mer enn den splitter intelligentsiaen og den økonomiske eliten. Møtes ikke elitene hos NHO eller Litteraturhuset, så møtes de i hvert fall i marka. Felles aktiviteter kan fort gi felles anskuelser. Kan man utøve kulturell opposisjon mot en økonomisk elite man ukentlig samtaler med om skipreparering?  Intelligentsiaens kritiske funksjon settes på prøve dersom den ikke er i stand til å holde den økonomiske og administrative makten på armlengdes, for ikke å si et par kraftige dobbelttaks, avstand.

La meg imidlertid med en gang understreke at intelligentsiaen antakelig alltid har gått en hel del på ski. Forskjellen ligger i at de gjør det med mye større intensitet og entusiasme enn før. De går oftere konkurranser, de går mye fortere enn den bedagelige og verdige stilen man la seg til i hine hårde dager, og de er langt mer opptatt av at utstyr og smurning må være i tipp topp orden. Det samme gjelder sykling. Tidligere tiders intelligentsia syklet som bare det, særlig til og fra kontoret, men sykkelen skulle helst være gammel og loslitt, og man burde sykle så sakte at man slapp å skifte skjorte når man var framme (og om man strengt tatt burde byttet skjorte, lot man det likevel være).

Kort sagt er intelligentsiaen blitt et trenende folk. Selv om deler av den alltid har jogget eller gått på ski i blant, snakkes det mye mer om fysisk form og om trening som veien til det gode liv enn tilfellet var for en generasjon siden. Tidsskriftsredaktør Cathrine Holst klaget forleden sin nød over at intellektuelle heller bruker en frihelg på å pusse opp enn på å skrive en artikkel.1 Vi kunne altså lagt til at artikkelskrivingen kommer lenger ned enn som så, på listen over nødvendige gjøremål, for de må også trene til Birken, enten det er på ski eller sykkel.

Jeg skal sirkle inn noen mulige tolkninger av dette fenomenet, og peke på en del utfordringer. Men intet essay uten omveier. Her kommer en av det mer nødvendige slaget.

Idrett versus intelligentsia: En selvbiografisk tilnærming
Enhver forsker må være bevisst sin egen førforståelse. En kort redegjørelse for mitt eget forhold til idretten og til intelligentsiaen er derfor på sin plass.

Om mine idrettslige meritter kan jeg forsåvidt fatte meg i korthet, i og med at karrieren ble avsluttet allerede i 16-årsalderen. Men siden jeg har en del kritiske merknader til treningshysteriet i avsnittene som følger, vil jeg gjerne få sagt følgende: Jeg er oppvokst med idrett. Jeg gikk en hel del på ski hver vinter, og tidlig i tenårene løp jeg mye, i det som skulle vise seg å bli en kort, men relativt framgangsrik, karriere på mellomdistansene. Jeg spilte fotball også, skjønt på lavt nivå. I tillegg syklet jeg mye, men mest for å dekke det transportbehovet man har i de mer rurale strøk av landet, ikke minst når man skal til og fra trening. Fra 17-årsalderen gled jeg over fra å være aktiv løper til å bli periodemosjonist, noe som akkurat holdt til å fullføre tre maratonløp før jeg fylte tjue.

Da jeg flyttet til Oslo for å studere, hadde jeg nok en formening om at jeg skulle fortsette med min vanlige måte å mosjonere på. Jeg visste det ville bli uregelmessig, for jeg ønsket også å leve i samsvar med de forventningene jeg hadde til studenttilværelsens sosiale dimensjoner. Det ville derfor bli begrenset med tid til trening, innimellom studier og alle timene på Blindernpuben og i SV-kantina. Jeg ble derfor en periodejogger. I ettertid har jeg tenkt at jeg holdt den fysiske formen noenlunde ved like i noen år fordi jeg fikk tid til å trene i perioder hvor jeg var blakk.

Som aspirerende intellektuell i 80-årene mente jeg det var hensiktsmessig å etablere en habitus som ikke var forenlig med utagerende fysisk aktivitet. Min identitet skulle knyttes til hodet, ikke til resten av kroppen. Vel kunne jeg jogge rundt Sognsvann en pen sommerkveld, vi var mange som gjorde det, men da befant vi oss helt klart utenfor det intellektuelle livets kjerne. Jeg vet egentlig ikke hvor mye min generasjon Blindern-studenter trente, men det var i hvert fall ingen som kunne bruke det som sosial markør i de kretser jeg anså som toneangivende.

Til forskjell fra dagens moderne treningsfantaster, har jeg aldri knyttet noen glede til selve den fysiske aktiviteten (løkkefotball er et unntak, men det er nok fordi det fysiske aktivitetsnivået der gjennomgående er nokså lavt). Når jeg leser Andreas Homplands eminente essay om løping,2 kan jeg rett nok vagt gjenkalle følelsen av å ha flyt under lange treningsturer i en fjern fortid, hvor man bare kan guffe på og kjenne at kroppen tåler enda noen kilometer i samme (eller endog høyere!) tempo. Men noen dominerende erfaring var det ikke. Selv da jeg presterte på relativt høyt nivå, måtte jeg bruke skippertaksmetoden for å komme i form til viktige konkurranser, for jeg la nesten aldri ut på tur av lyst.

Jeg trente mye i ungdommen fordi jeg likte å konkurrere, og for å konkurrere med noen suksess må man forberede seg, det vil si trene. I hvilken grad det var gøy, var i en slik sammenheng underordnet. Jeg trente frivillig, jeg ble aldri utsatt for press fra foreldre eller trenere. Men jeg manglet altså (stort sett) følelsen av flyt, av treningsglede, av at fysisk aktivitet i seg selv kunne berike selve livet, ikke bare evnen til å nå de sportslige mål jeg til enhver tid hadde satt meg. Slik har det i grunnen fortsatt. Om jeg sitter en søndag ettermiddag og leser eller skriver, og solen skinner, kjenner jeg aldri noen dragning mot marka og friluftslivets gleder (når det likevel hender at jeg tar mot til meg og oppsøker marka, er det av andre årsaker enn at jeg har lyst).

Andre ser derimot på fysisk aktivitet som en viktig del av et meningsfylt liv. Om man legger til side floskler av typen «få mer overskudd», «holde seg frisk og sunn» og lignende, er det en rest igjen som dreier seg om selve det å skape velvære gjennom anstrengelsen. Å kjenne på melkesyren, eller den gode følelsen ved å holde det gående med sykling eller skiløping i et høyt antall timer, i et rimelig tempo, det er åpenbart en viktig dimensjon ved tilværelsen for svært mange. Jeg betviler ikke det, for jeg har som nevnt vagt kjent på den følelsen selv, men altså uten å gjøre den til rettesnor for mitt eget liv. I tillegg trodde jeg som nevnt lenge at en slik rettesnor førte bort fra intelligentsiaens langt mer ettertraktelsesverdige kultur.

Trening som inntrykksstyring
Men det er selvsagt mer enn bare livsglede som ligger under den nye treningsiveren. Valg av livsstil kommer ikke bare innenfra, det kommuniserer også noe til omgivelsene, og kan derfor tolkes som mer eller mindre bevisste responser på oppfattede forventninger fra andre. Når jeg nedtonte treningens velsignelser i tiden på Blindern, hadde det jo å gjøre med at jeg som nevnt ikke hadde noe ønske om å fremstå som en ivrig løper (eller skiløper). Å være aspirerende intellektuell ville si å lese bøker, og ikke minst å samtale om disse bøkene, i kantina og på puben, sent og tidlig (skjønt mest sent, egentlig). Jeg var fysisk indisponert som følge av sene kvelder såpass mange dager i uka at jeg rett og slett ikke kunne trene særlig systematisk, selv om jeg hadde villet.

At folk skjeler til hvordan andre oppfatter en selv er naturligvis ikke noen oppsiktsvekkende observasjon. Den er mest systematisk studert av sosiologen Erving Goffman, som kalte det inntrykksstyring (impression management). Vi er alltid mer eller mindre bevisst vår egen fremtredelsesform, og vi ønsker å skape et bestemt inntrykk hos andre, enten det gjelder fritidsaktiviteter, hvordan vi snakker eller måten vi ter oss på i ulike sammenhenger. Når man løper New York Marathon, eller legger ut bilder på facebook fra Birkebeinerrittet, er det altså ikke bare for å pleie seg selv, det er like mye for å pleie eller justere inntrykket av seg selv. Man kommuniserer dels at man lever et rikt og verdifullt liv (New York Marathon kan tross alt kombineres med mer vanlige turistaktiviteter også), dels gir man et bidrag til kontinuerlige forhandlinger om hvordan ens eget sosiale sjikt bør oppføre seg for å oppnå anerkjennelse. På et eller annet tidspunkt ble trening og konkurranse, helst knyttet til langvarige fysiske anstrengelser (mer om dette senere), en viktig markør. Gjennom implisitte forhandlinger har intelligentsiaen gradvis nådd fram til den konklusjon at treningsiver kan kommuniseres uten å tape ansikt, og at det faktisk gir anerkjennelse. Dels trener intelligentsiaen helt sikkert mer enn før, men like mye består endringen i at det ikke lenger er en dårlig skjult hemmelighet at den gjør det.

Det nye ligger altså i at et sjikt som tidligere kunne (og burde!) blåse av trening og fysisk aktivitet, i stadig større grad må forholde seg til at dette er blitt sentrale omdreiningspunkter for organiseringen av det gode liv. Det har skjedd bemerkelsesverdig fort.

(Selv)bilder av intelligentsiaen
For å komme på sporet av hvordan dette best kan fortolkes, skal jeg forsøke å nøste opp hvordan intelligentsiaen tradisjonelt har sett på trening, friluftsliv og fysiske anstrengelser. En del av utvalget er hentet fra litteraturen og er selvsagt ikke ment å være representativt, men jeg tror det kan illustrere hvordan intelligentsiaen ble oppfattet i relativt brede kretser. Fortellinger av den typen jeg drøfter her har altså levert fortolkningsrammer for hvordan dette sjiktet har levd sine liv.

Jeg var ikke en intellektuell da jeg flyttet til Oslo for å studere, og jeg er det vel knapt i dag heller. Men jeg hadde ambisjoner i den retning. Derfor falt det meg som nevnt ikke naturlig å kommunisere veldig tydelig at jeg løp nå og da. De yngre lærerne på Blindern den gang var typiske sekstiåttere. De var muligens i ferd med å bli innhentet av førtiårskrisen, men de hadde ikke tatt konsekvensen av det. Mange var storrøykere, og ingen, bortsett fra en litt eldre førsteamanuensis, var kjent for å bedrive idrett i noen grad. Jeg følte instinktivt at det var røykerne som anga tonen for et verdig akademisk liv. Helt på jordet var jeg ikke, for det var i hvert fall ikke på SV-fakultetet røykeloven ble praktisert mest hardhendt.

Dette bildet samsvarer antakelig rimelig godt med det inntrykket folk hadde av intelligentsiaen i 1980-årene. I den muntre gjennomgangen av sekstiåtternes liv og levnet har for eksempel Nils-Fredrik Nielsen3 stort sett unnlatt å gjøre rede for sine studieobjekters treningsvaner. Kanskje fordi de ikke trente, i hvert fall ikke på en måte som var synlig for biograf Nielsen, eller kanskje selve temaet lå utenfor Nielsens horisont i en drøfting av akkurat denne generasjonen.4 Når jeg selv på samme måte forsøkte å tilegne meg en akademisk-intellektuell habitus, var det med utgangspunkt i forestillinger om dette miljøet som lignet Nielsens beskrivelse, men i begynnelsen helt uten dennes ironiske distanse. Jeg ble det Nils Rune Langeland har kalt en «sein68ar»5 – en som forsøkte å videreføre idealene fra generasjonen som kom før meg, men uten å skjønne at spillet var slutt, at andre prinsipper gjaldt, og at de egentlige sekstiåtterne hadde trukket opp stigen etter seg. Slike ting så jeg åpenbart ikke. Men sent i 80-årene var dette fortsatt utydelig for de fleste av oss. På samme måte har min egen generasjon nå tydeligvis kommet seg videre, og begynt å trene for å eldes med verdighet og sunnhet, mens jeg altså forsøker å holde fast på en foreldet livsorientering

Blindern-miljøet var én arena, avisredaksjoner og Club 7 to andre hvor intelligentsiaen holdt til. Hvert segment hadde sine egne stamsteder hvor de tilbrakte kveldene. Lokalene var ofte røykfylte og terskelen for å ta noen øl etter jobben – tidvis også på jobben – svært lav. Slike miljøer signaliserte så mangt. Sigaretten klarte å opprettholde et image av noe kultivert og distingvert i disse kretsene mye lenger enn i andre deler av eliten. I røykingens første fase signaliserte den en kosmopolitisk livsorientering,6 mens (u)vanen mot slutten av røykingens tidsalder i den vestlige verden delte seg i to praksisformer med ulike kommunikative budskap: Dels kommuniserte det sosial marginalisering, dels kommuniserte det også opposisjon: Røyking kan være en tenårings måte å opponere mot foreldre og øvrighet på, men det kan også være den unge kunstnerens måte å opponere mot samfunnets disiplinering på. Når intelligentsiaen legger bort sigarettene, legger den også bort et viktig symbol på opposisjon. Skal opposisjonsrollen vedlikeholdes, må den erstattes av andre symboler. Hvilke det skal være er ikke klart, men skiløping er ikke en seriøs kandidat.

Vi er på sporet av en type livsstil som symboliserte og kroppsliggjorde en akademisk, kulturell eller til og med intellektuell legning. Dels var dette skapt av aktøren selv, i arbeidet med inntrykksstyring, dels ble det skapt i sosiale prosesser som fortolket hva som utgjorde en intellektuell livsstil. De dominerende fortolkningene var knyttet til opposisjon, uregelmessig livsførsel, bøker, øl, vin og sigaretter, og påfølgende vanskjøtsel av ens egen fysiske konstitusjon. Den tilsynelatende nære forbindelsen mellom kunst og rus hadde for eksempel en veldig fascinasjonskraft, selv om vi innerst inne kanskje skjønte at de aller fleste som skriver godt også er veldig disiplinerte, og sågar ofte har faste skrivetider. Det var ikke det som ble kommunisert. Det meste av intelligentsiaen var bare indirekte integrert i markedet og statsapparatet, den sto utenfor og hadde dermed en uavhengig og kritisk funksjon, som den markerte ved også å leve sine liv uavhengig av offisielt anerkjente anbefalinger med hensyn til kropp, trening og døgnrytme.

Jeg skal forsøke å sirkle inn hva slags mentale bilder som dominerte. Vi kan gi ordet til den tidligere nevnte ur-sekstiåtteren Andras Hompland først. Han har alltid løpt i større eller mindre grad, og er derfor i og for seg ikke representativ for det fenomenet som opptar meg, nemlig trening som en ny form for symbolsk markør. Hans essay om løping er likevel illustrerende for intelligentsiaens forhold til trening i forrige generasjon: Rundt 1968 løp han nærmest i smug. Den gang var det politisk ukorrekt å bruke mye energi på fysisk fostring.7
Nå finnes det selvsagt unntak innenfor de mer venstre- og kulturorienterte sjikt også. I romanen om Gymnaslærer Pedersen undrer for eksempel hovedpersonen Knut Pedersen seg på om ikke Tor Obrestad løp på direkte ordre fra AKP (m-l)s sentralkomité under partiets sommerleir på Håøya.8 Men ml-bevegelsen er jo ikke akkurat typiske representanter for intelligentsiaen, som de vel betraktet som småborgerlige og ikke minst dekadente. For AKP sto derfor en asketisk aktivitet som løping høyere i kurs enn brune barer. I denne forunderlige kretsens tilfelle var det vel snarere barene som ble oppsøkt i smug.

Selvsagt kan 1968 ha vært et unntak. Hompland selv viser til at joggebølgen endret mye allerede tidlig i 1980-årene. Det sagnomsuste året kan altså ha vært en svært avgrenset periode hvor intelligentsiaen var spesielt skeptiske til alt som hadde med trening og ikke minst konkurranse å gjøre. Men jeg tror Homplands erfaring avspeilte en trend som hadde eksistert lenge, og som heller ikke sluttet med 1968. Tidligere generasjoners kulturpersonligheter, som for eksempel Sigurd Hoel eller Jens Bjørneboe, fremsto heller ikke som spesielt veltrente. Jeg er også ganske sikker på at joggebølgen i første halvdel av 80-årene rammet gjennomsnittsbefolkningen mer enn intelligentsiaen. Joggebølgen var dessuten mindre orientert mot konkurranse og utstyrshysteri enn det som synes å kjennetegne dagens ski- og sykkelentusiaster. Det var greit å løpe sakte, bare man løp.

La oss et øyeblikk gå lenger tilbake i tid. Forfatteren og Nobelprisvinneren Elias Canetti (1905–94) er neppe den man forbinder med hverken lange skiløp eller anstrengende løpeturer. I sine erindringer skildrer han først og fremst sin utvikling mot moden mann, forfatter og litterat, og livet kretset rimeligvis ikke rundt fysisk aktivitet. Men det betyr ikke at han var helt fremmed for tanken på mosjon, i hvert fall ikke når den tok form av friluftsliv.

Som 20-åring legger Canetti ut på en vandring gjennom Karwendel-fjellene.9 Begrunnelsen for turen er imidlertid vel så mye åndelig som fysisk: Legen erklærer at det er bra for hans Ødipus. Under en av etappene går han fort for å komme unna et uvær, og blir andpusten.10 Det rapporteres å ikke ha vært en erfaring som fristet til regelmessig gjentakelse. Ved to–tre anledninger går han opp på fjellet Rosskogel. Det var godt å komme opp dit og dermed nå et mål man hadde satt seg, men han slåss mer med sitt indre kaos enn med å styrke kroppen: «Jeg gikk og snakket høyt for meg selv, for å artikulere, fange i ord, få orden på og få ut av meg alt det kaos av hat, sinne og undertrykkelse som hadde samlet seg opp i meg det siste året.»11 Essensen i alt dette er at det å gå kan være en form for terapi og at nye omgivelser kan gi klarhet til tanken, men Canetti har ingen begreper om at anstrengende trening skal styrke kroppen og kondisjonen. Friluftslivet funksjon er åndelig og mental, ikke fysisk.

I og med at Canetti noen år senere tok en doktorgrad i det litt overraskende faget kjemi, vil kanskje noen mene at han ikke representerer den mest typiske delen av intelligentsiaen, men han praktiserte aldri yrket. Han var allerede da fanget i bøkene og litteraturens verden. Intellektuelle vandrer i naturen eller spaserer i gatene, i det førstnevnte tilfellet (på Canettis tid) også med vandrestav og det hele. Det dreide seg aldri om å omdefinere dette til en fysisk anstrengelse, bortsett fra den smule slitenhet enhver kan kjenne etter å ha gått noen timer. Lange turer i fjellene har tydelig preg av å være dannende.

Vender vi blikket mot Norge, har de dominerende bildene av intelligentsiaen heller ikke vært knyttet til fysiske anstrengelser, og vandringer på fjell og vidde utgjør heller ikke noe dominerende tema. Jeg nevnte Hoel og Bjørneboe over. Sistnevnte blir av Fredrik Wandrup allerede som lite barn tillagt følgende ord når han blir tvunget med på skitur: «Far, du har sagt at den som er skapt til å nyte livet, skal nyte det. Men dette er neimen ingen nytelse.»12

Dag Solstad har forsåvidt fremstilt seg selv i moderat fysisk aktivitet, enten han rusler rundt i Berlin eller går tur fra Sognsvann til Ullevålseter, midt under den første joggebølgen.13 Det sistnevnte eksemplet er spesielt interessant fordi han her konfronteres med joggere som er «ute og lufter sin dødsangst»,14 og dermed utsetter vår helt for det han kaller passiv jogging. Solstads habitus er selvsagt vanskelig å forene med store fysiske utskeielser. Man merker seg imidlertid at det ikke er noe galt med friluftsliv i seg selv, han fikk denne dagen «en uimotståelig dragning mot naturen».15 Grensen går ved anstrengende trening.

Men som nevnt gikk intelligentsiaen på ski, de forsøkte bare så godt de kunne å gi inntrykk av at det var turen selv som var målet, ikke dens helsemessig gunstige konsekvenser. Hovedpersonen Fjord i Roman 1987 gifter seg med professordatteren Mette Stang-Hansen, og kom dermed ikke unna «lange idiotiske skiturer innover det hellige Nordmarka».16

Generelt har altså forfattere og intelligentsiaen enten helt og holdent motsatt seg fysisk aktivitet som uttrykk for det gode liv, eller de har konsentrert seg om friluftslivet på en avdempet måte som ligger et stykke unna det å trene i egentlig forstand. Ikke minst har dens forhold til konkurranseidrett vært mildt sagt anstrengt. I sitt forhold til trening har derfor intelligentsiaen tradisjonelt i beste fall fulgt Nansens motto: Øv idræt, men sky sport og alskens rekorder.17

Den nye intelligentsiaen: Forfall, knefall eller opposisjon?
Men dagens intelligentsia lever altså ikke lenger opp til idealene fra Bjørneboe og Canetti, eller fra Solstad og Hoel. De trener, og de trener ikke først og fremst for å få utsyn eller for å klarne tanken, eller for å oppleve naturen. De kan henvise til alt dette som viktig, men da som positive bieffekter av treningens egentlige formål: Være i god form, ha det beste utstyret, delta i prestisjefylte renn, konkurrere, og ikke minst kommunisere sine velorganiserte og vellykkede liv til omgivelsene. Man skal trene mye, ofte, og tempoet skal være høyt. Man skal kommunisere dynamikk og bevegelse. Folk i økonomi og administrasjon er veldig bevisst på å gå målbevisst og i raskt tempo gjennom korridorer, de haster alltid på vei til og fra møter, gjerne mens de later som de skummer gjennom saksdokumenter. Det oppjagede tempoet når de går på ski i tettsittende klær har samme funksjon. Her går ingen tid til spille. Intelligentsiaen har hatt en mer sedat legning (journalister, som jeg har inkludert i denne gruppen, blir her et klart unntak). Professoren eller forfatteren går ikke i rett linje, han vandrer ettertenksomt på vei til og fra. Kanskje vet han ikke hvor han skal heller, men spaseringen kan uansett bidra til å klarne tanken. Når intelligentsiaen har økt tempoet, i skogen og kanskje også i korridorene på arbeidsplassen, vitner det om en ny innstilling. Her er mindre tid til kritisk refleksjon, jobben må gjøres! Dette knefallet for den økonomisk-administrative væremåten er til hinder for evnen til å ta en omvei, til å ta et steg tilbake for å se spørsmålet fra en ny vinkel, og til å stille de helt grunnleggende spørsmål om tilværelsens iboende absurditet.

Intelligentsiaens konkurranseorientering er ofte oppsiktsvekkende sterk. Den er dessuten spesielt glad i treningsformer og konkurranser som tar veldig lang tid. Både sykkel- og skiturer må gjerne vare noen timer for at treningseffekten skal være maksimal. At intelligentsiaen har valgt seg ut idretter som krever mye tid, og som dessuten er ganske dyre, kan interessant nok indikere at de forsøker å kommunisere eksklusivitet: Vi har tid, og vi har penger, derfor kan vi unne oss å drive med dette. Vi lever gode liv. Dette er altså et sjikt som tidligere gjerne så på en lett depresjon, ofte ledsaget av perioder med rusmisbruk, som en forutsetning for å kunne skape noe av verdi, og som foraktfullt kritiserte kroppsfiksering og helsefanatisme. De etterligner den økonomiske eliten i det meste av sin livsholdning. De oser av dynamikk, sunnhet og effektivitet. Den øvre middelklassen blir altså mer ensartet, og svekker det motkulturelle potensialet som intelligentsiaen har vært bærere av.

Dette knefallet for statens og helseapostlenes disiplinering består ikke bare i at intelligentsiaen bruker verdifull tid på trening i stedet for intellektuelle stimulanser. Siden enhver som kjent er seg selv nærmest, påvirker det også hva de snakker og skriver om når de omsider setter seg ned sammen for å spise et lett måltid på kafé (helst en salat, vil jeg tro), eller når de skal formidle fruktene av sin tankevirksomhet i skriftlig form. Det er vel knapt noen hemmelighet at Kjetil Rolness er en av de mest markante representantene for intelligentsiaens nye treningsiver. Han er også en briljant skribent, nærmest uansett tema. Men kunne han for tjue–tretti år siden skrevet Dagblad-spalter om velsignelsen ved barfotløping,18 eller om vanskelighetene med å få tak i den sannsynligvis svært sunne frokostblandingen 4-korn på sin lokale Coop-butikk?19 Nåvel, selv har jeg vært velsignet med muligheten til å skrive et nokså høyt antall kronikker om fotball, noe som også hadde vært uaktuelt for en generasjon siden, så det er vel ikke bare Rolness’ temavalg som uttrykker tendenser i tiden. Men likevel; barfotløping!

Hvordan skal vi fortolke forfallet for mer tradisjonelle intellektuelle dyder? Den enkleste forklaringen er denne: Som Willy Pedersen har pekt på, er kulturell kapital kjennetegnet ved at man er fortrolig med sentrale temaer i offentlig debatt og offentlig kunnskapsformidling.20 Sammenhengen mellom fysisk aktivitet og helse er tross alt godt kjent, og da bør det kanskje ikke overraske noen at intelligentsiaen faktisk innretter seg på en måte som gjør at de kan dra nytte av denne kunnskapen? Det er jo det som skaper den marginalisering av for eksempel dagligrøyking som vi har sett de siste tretti-førti årene: De velutdannede slutter, mens marginale grupper fortsetter, slik at livsstils- og helseforskjeller forsterkes snarere enn avtar. Det virker som nevnt også som om treningsiveren tiltar når representanter for intelligentsiaen nærmer seg 40, og helseproblemer som følge av intense diskusjoner på kafeer, med dertil hørende drikke, etter hvert blir noe ganske annet enn en veldig fjern framtid. Å opprettholde en viss attraktivitet på kjønnsmarkedet når man nærmer seg 50, kan selvsagt også lede til at tiltak iverksettes. Skjønnhet er bortkastet på ungdom, sa Oscar Wilde, men den middelaldrende må jobbe for det. Det er likevel mer en konsekvens enn en årsak, for historisk har jo intelligentsiaen smykket seg overfor det motsatte kjønn med et klokt hode, ikke med seige muskler.

Det kan altså rett og slett være så enkelt som at intelligentsiaen er i stand til å fange opp og bearbeide informasjon, og å handle i samsvar med denne. Men det kan ikke være hele forklaringen, for i så fall ville tendensen ha latt seg observere for lenge siden. Intelligentsiaen videreførte lenge en livsstil som brøt helt med den kunnskapen om trening, kosthold og helse som allerede den gang hadde vært godt kjent lenge. Én mulig måte å se dette på er at bestemte former for kulturell kapital – særlig den som er knyttet til livsstil og habitus – lenge umuliggjorde en mer dramatisk omlegging av livsstilen. Vi hører det allerede i språket og hva slags forestillinger det bidrar til å etablere: For intelligentsiaens fordomsfulle blikk er den økonomiske eliten «striglet» både med hensyn til kropp, klær og framtoning, mens intelligentsiaen selv kan oppnå kredibilitet ved å være rufsete. Den snur det estetiske hierarkiet på hodet. Å være rufsete scorer høyt på en skala for ekthet eller autentisitet, å være velfrisert er å være underlagt borgerlige konvensjoner som det gjelder å gjøre opprør mot. Motsatt oppnår ikke en rufsete næringslivsleder anerkjennelse fra andre enn Kåre Valebrokk.

Det er på dette punktet intelligentsiaens tiltakende kroppshysteri kan representere en utfordring. Siden trening og helse er en privatsak, kan vi jo knapt kreve at de skal slutte. Innbakt i den rufsete livsstilen som har kjennetegnet intelligentsiaen har det antakelig også vært et element av motstand mot samfunnets tiltakende disiplinering. Vi kan snu på Willy Pedersen her: Intelligentsiaen har fram til ganske nylig kjent godt til de skadelige virkningene av en usunn livsstil, men den har pekt nese til dette forsøket på å integrere den i en grå masse av brunostspisere (det er vel mindre sunt enn før, forresten) og livsstilsjoggere. De har forsøkt å undergrave det offisielle hierarkiet for hva som er et godt liv: 60 spennende år i røykfylte lokaler må da være like verdifullt som 80 år i skiløypa? Uten i det minste å åpne for en slik moralsk ryggmargsrefleks, overlater vi den kulturelle opposisjonen til de gruppene som bruker ferier og helger til å pleie campinglivets gleder på Larkollen eller sydenlivets gleder på Mallorca, som unndrar seg storsamfunnets disiplinering og røyker og drikker av hjertens lyst. Snart er Fremskrittspartiet den eneste kulturelle opposisjonen vi har igjen i dette landet, tenker jeg i dystre stunder. Intelligentsiaens nye habitus signaliserer konformitet, underkastelse, knefall.

Nå finnes det forsøk, også i litteraturen, på å kombinere trening med en rufsete livsstil. Intet er tøffere for kroppen enn å kombinere hard fysisk aktivitet og et røft liv med alkohol, sigaretter og filosofiske samtaler. Tomas Espedals Gå kan leses på denne måten, selv om jeg er noe usikker på om det er intensjonen.21 Espedal kan gå fort og langs anstrengende ruter, og blir ofte både svett og sliten. Samtidig er det også en måte å filosofere på. Det er viktig at han går og ikke løper. Og ikke minst kombineres mosjonen – i hvert fall i denne boken – med rikelige mengder øl, vin, brennevin og sigaretter. Espedal er altså rett og slett treningsnarkoman, men på en rufsete måte, fjernt fra utstyrs- og sunnhetsfantastene for hvem Birken-merket gir mer prestisje enn fast spalte i Morgenbladet. I likhet med intellektuelle fra svunne tider tar Espedal gjerne et glass for mye ved passende anledninger. På denne måten vedlikeholdes et opposisjonelt potensial som intelligentsiaen må ha for ikke å ende opp som impotente etterplaprere av offentlig sanksjonerte livsstils- og kostholdsråd.

En slags avslutning
Sjansen for at intelligentsiaen skal kutte ut Birken-entusiasmen og gjøre som Espedal anser jeg imidlertid som relativt liten. Sjansen for at utviklingen skal reverseres og at den skal glemme kroppen og hengi seg fullt og helt til ånden tror jeg er enda mindre. Kroppen blir sterkere, men ånden skrøpeligere (eller i hvert fall mindre kritisk), det er den veien det går. Et motto av typen «Tilbake til Lorry!» vil høyst sannsynlig være fåfengt. Dels fordi Lorrys tilbud om morgenpils til en spesielt gunstig pris (slik var det faktisk i mine studieår) ikke virker like attraktivt for intelligentsiaen som for tjue år siden. Men dels også fordi – og her er en fortolkning som jeg tror har noe for seg – selv de ivrigste skiløperne blant intelligentsiaen vil bemerke at de faktisk befinner seg på Lorry rett som det er, den dag i dag. Er de ikke på Lorry, drikker de vin på Litteraturhuset, i hvert fall hvis de har rukket en fire timers sykkeltur først. Vinen smaker så mye bedre hvis man har gjort seg fortjent til den, sier de nok da, på beste protestantiske vis. Og da er det ikke en ferdigstilt artikkel som skal belønnes, men en treningstur. Men vin (i ni av ti tilfeller i moderate mengder!) og trening er blitt komplementære nytelser.

Essensen i denne holdningen tror jeg er at man ikke skal være fanatisk, hverken den ene eller den andre veien. Trening og det gode liv kan kombineres. Trener man, orker man mer, også på jobben. Trening er et overskuddsfenomen – den skal ikke tappe deg for krefter, men skape krefter, også til å slå i hjel et par timer på Litteraturhuset. Og der må man som nevnt gjerne snakke om trening. Og fortelle omgivelsene om sitt rike liv.

Fra et medisinsk perspektiv har de jo rett. Det er ikke sant at man tenker og skriver bedre etter en fyllekule. Sjakk på høyeste nivå er for eksempel et godt bevis på at et velfungerende intellekt krever god fysisk kondisjon. Men intelligentsiaen skal være noe mer; den skal kritisere og undergrave oppfordringer fra marked og statsadministrasjon. Det subversive potensialet går under i konfrontasjon med livsglede og pulsmålere. Selv observerer jeg dette, mens jeg i mitt stille sinn slutter meg til Joachim «Jokke» Nielsen: Jeg har tiltagende problemer med å omgås overdrevent positive folk.

1 Cathrine Holst: Nytt Norsk Tidsskrift – hva nå? Nytt Norsk Tidsskrift 1–2/2010, s. 4.

2 Andreas Hompland: «Å springa langt i livet. Det eg tenker når eg tenker på løping». S. 243–271 i Kari Steen-Johnsen og Iver B. Neumann (red.): Meningen med idretten. Unipub 2009.

3 Nils-Fredrik Nielsen, Ekte sekstiåttere spiser ikke seipanetter, Pantagruel 2009 (opprinnelig utgave Gyldendal, 1984).

4 Det skal sies at Nielsen nevner turer i Jotunheimen og på fjellets vidder som anerkjente måter å feriere på blant sekstiåtterne, men det representerte trolig en litt annen type treningsiver enn den som opptar meg her. Sagt på en annen måte: Å like å gå i Jotunheimen er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for å kunne ta del i kulturfolkets nåværende treningsiver.

5 Nils Rune Langeland, Kveldseta. Historiske essay. N.W.Damm & Søn, 2003 s. 14.

6 Willy Pedersen, Bittersøtt – ungdom/sosialisering/rusmidler. Universitetsforlaget 2008, s. 51.

7 Andreas Hompland, op.cit, s. 245.

8 Dag Solstad, Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land, Oktober 1982, s. 200–1.

9 Elias Canetti, Fakkelen i øret, Gyldendal 1983, s. 122.

10 Ibid, s. 126–7.

11 Ibid, s. 129.

12 Fredrik Wandrup: Jens Bjørneboe. Mannen, myten og kunsten. Gyldendal 1984, s. 222.

13 Dag Solstad: «Norske vaner, særlig matvaner», i Dag Solstad: 14 Artikler på 12 år, Oktober 1993.

14 Ibid, s. 10

15 Ibid, s. 8.

16 Dag Solstad, Roman 1987, Oktober 1987, s. 187.

17 Sitert fra Finn Olstad, Norsk idretts historie, bind 1. Forsvar, sport, klassekamp, 1861–1939. Oslo 1986, s. 111.

18 Kjetil Rolness, «Hjernevask for joggere». Dagbladet, 17.04.2010.

19 Kjetil Rolness, «Hva er 4-korn». Dagbladet, 30.10.2010

20 Willy Pedersen, op.cit., s. 62.

21 Tomas Espedal: Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv. Oslo: Gyldendal 2003.

Les også:
✶Brynjar Lia: «Osama bin Laden: Mannen bak al-Qaida»
✶Ingvild Reymert: «Høyrepopulistiske partier uten dametekke»
✶Brynjulf Handgaard: «Revolverjournalistikk – med kuler eller løskrutt? Norske valgsendinger gjennom 50 år». Om den aggressive journalistikken, som går på bekostning av den kritiske.
✶Sigurd Falkenberg Mikkelsen: «Pakistan ved stupet»
✶Håvard Syvertsen: «Helena & Moritz». Novelle.

Kontakt:
Redaktør Cathrine Sandnes
Telefon: 22 400 406 / 957 35 725
Epost: cathrine.sandnes@aschehoug.no

Redaksjonssekretær Ragnhild Lunner
Telefon: 22 400 324 / 452 10 489
Epost: ragnhild.lunner@aschehoug.no

MICHAEL HUDSON: Hva får Norge ut av oljefondet?
«Utlendingene får ikke bare Norges olje, de får også det meste av landets royalties og fortjeneste av produksjonen.»

Les også:

JENS M. JOHANSSON: Den strunke mannen – en personlig studie av min farfars, min fars og min kropp
«En virkelig mann var både veltrent og rettferdig. Indre og ytre verdier lot seg ikke skille»

FRODE SAUGESTAD: Frem og tilbake er like langt – fra Namsos til Marokko og hjem igjen
«Det mest frustrerende var min egen gradvis erkjennelse av at denne annerledesheten ikke kom til å forsvinne»

THINA M. SALTVEDT: Olje som våpen
«Ved å bruke de konkurransefordelene vi har som en ledende oljeprodusent og eksportør mer aktivt, kan Norge bidra til å gjøre en forskjell for fremtidig energisikkerhet og utviklingen av nye energikilder.»

MARIUS GUSTAVSON: Drømmen som brast
«Den amerikanske middelklassedrømmen har blitt et mareritt. Tyngende gjeld, arbeidsløshet og en verden i rask endring skaper stor usikkerhet om framtiden.»

MARIANNE RØISE KIELLAND: «Det går bra» – om hvorfor fortrengning ødelegger muligheten til å forstå det største spørsmålet i vår tid
«Spørsmålet er om ikke vår bruk av fossilt brensel kan ha hatt samme effekt på oss som dop har på en idrettskropp»

TORSTEIN ULSERØD: Å «gjøre» en forskjell
«Norske politikere er flinke til å iverksette tiltak, det er ingen mangel på handlekraft. Og den enorme tiltakslysten har til dels absurde konsekvenser, som at myndighetene aktivt hjelper til med å selge frossenpizza med fullkorn og passer på at innvandrere pusser tennene sine.»

PAUL CHAFFEY: Kunsten å lede kunnskap
Om undervurderingen av behovet for profesjonell ledelse i akademia: «Man må være akademiker av en helt spesiell sort for å mene at forskere har det best uten en god ledelse.»

AGNES BOLSØ: Tilbake til steinalderen
«Til tross for storslått tale om alt man vet om menneskets sanne natur, er evolusjonspsykologien et skjørt byggverk med vaklende empiri.»

NYE ARTIKLER BARE PÅ NETT:
Eivind Hoff: Når skal vi våkne fra den visjonsløse oljerusen?

Berit Oksfjellelv: Der ingen skulle tro at nokon kunne bu

Nordmenn har lullet seg inn i en visjonsløs oljerus, der veien fremover synes å bestå av «mer av det samme»: Mer oljeboring, mer kjøpekraft. Noe av rikdommen går med til å kjøpe oss god samvittighet. Men er det for dette vi ønsker at verden om hundre år skal huske Norges oljegullalder?

For hvor ble det av det politiske motet? I 1989 la Brundtland-regjeringen frem en stortingsmelding som satte en rekke ambisiøse målsetninger i kampen mot forurensing. I dag gratulerer miljøvernminister Erik Solheim seg med at «økt norsk forbruk fører til liten ekstra belastning på kloden.»¹ I den stadig dypere oljerusen har drømmene og visjonene fra slutten av 1980-tallet gradvis svunnet hen. Eller som tidligere miljøvernminister Thorbjørn Berntsen sier det: «I et kvart århundre har vi gjort det stikk motsatte av hva som ble sagt.»²

Vårt viktigste kappløp
Vi er inne i menneskehetens mest avgjørende kappløp. På den ene siden skaper vi stadig større produksjon og sirkulasjon av varer og tjenester som løfter en stadig større del av menneskeheten ut av fattigdom. På den andre siden ødelegger vi stadig raskere de økosystemer som vi er avhengige av. Konsentrasjonen av drivhusgasser i atmosfæren har aldri vært så høy i løpet av de siste 20 millioner år. Vi er ansvarlige for en masseutryddelse av arter som er minst like stor som forrige masseutryddelse for 65 millioner år siden, da dinosaurene forsvant. Dette er globale utfordringer som fullstendig overskygger våre – viktige – seire mot miljøproblemer som sur nedbør eller hullet i ozonlaget.

Vil vi ha løftet alle ut av fattigdom og stoppet befolkningsveksten før Øst-Asias matfat blir ødelagt av klimaendringer? Vil vi forstå de komplekse næringskjedene i de viktigste økosystemene i tide slik at vi kan bevare de nødvendigste artene før økosystemene bryter sammen som følge av vår uforvarenhet? Svarene på disse avgjørende spørsmålene for fremtidige generasjoner vil følge av politiske beslutninger som fattes i tiåret som nettopp har begynt.

En sivilisasjon går under kun én gang. Derfor har ingen sivilisasjon med vitende og vilje skapt sitt eget endelikt. Påskeøyas beboere hadde ikke forutsett at avskogingen av øya, gjennom påfølgende landerosjon og mangel på kanoer for fiske, ville utløse borgerkrig og kannibalisme. Men vi har bedre forutsetninger enn noen annen tidligere sivilisasjon for å forstå hvordan vi er i ferd med å undergrave vår egen fremtid.

Hvis vi ønsker å påvirke kappløpet, gjøre vår sivilisasjon levedyktig i et hundreårsperspektiv, er det på tide å innse at vi ikke kan stole på at politikk «as usual» og folkeretten alene skal redde oss. FNs konvensjoner om biologisk mangfold og om klimaendringer ble begge vedtatt på Rio-toppmøtet i 1992. Siden den tid har konsentrasjonen av karbondioksid i atmosfæren ikke bare økt – økningen har attpåtil akselerert. Utryddingen av artsmangfoldet har vi ikke en gang full oversikt over, men ekspertene er enige om at utryddelsestempoet har økt frem til 2010.

Det er på tide å ta et skritt tilbake for å spørre oss selv hva som har brakt oss dit vi er i dag – og hva som faktisk kan endres. Her kan Norge spille en mye viktigere rolle enn som verdens rike onkel med dårlig samvittighet – om vi bare hadde større selvtillit (og samfunnsøkonomene mindre makt).

Verdikommisjonens fallitt
Hvorfor har vi mennesker skapt dette kappløpet som risikerer å bryte ned livsgrunnlaget vårt? Naturlig utvelgelse har sørget for total dominans av kulturer som akkumulerer økonomiske ressurser, stimulerer til befolkningsvekst og organiserer seg hierarkisk, og dermed kan overta territorier fra svakere naboer. Den lille øya Tikopia i Stillehavet, for eksempel, hadde gjennom prøving og feiling utviklet en nullvekstpolitikk for å unngå overbefolkning og ødeleggelse av sitt sårbare økosystem. Da britiske kolonister og misjonærer ankom på 1800-tallet, hadde de lite å stå i mot med.

Men i dag har vi en verdensorden der statsgrenser er vel definert, og for de aller fleste land er ikke ytre fiender noen betydelig trussel. Økonomisk vekst handler ikke lenger om å overleve i noen mellomstatlig jungel. Vår egen del av verden er av de aller tryggeste, så selv om Norge er et tynt befolket, langstrakt land med en stor (men enda tynnere befolket) nabo i øst, er det lenge siden økonomisk vekst handlet om nasjonal sikkerhet for Norge.

Var det derfor en fornemmelse om at et samfunn uten andre verdier enn vekst blir en kreftsvulst i skaperverket som gjorde at daværende statsminister Kjell Magne Bondevik i 1998 oppnevnte Verdikommisjonen med oppgave å «bidra til en bred verdimessig og samfunnsetisk mobilisering for å styrke positive fellesskapsverdier og ansvar for miljøet og fellesskapet»? I så fall må han ha blitt dypt skuffet av resultatet. Et av Verdikommisjonens mer radikale medlemmer, Dag Hareide, beklaget i et av sine bidrag at

«det finnes en konsensus i Norge mellom politikere, fagforeningsledere og næringslivsledere om at Norge trenger en vedvarende økonomisk vekst. Slik får vi høyere levestandard, flere arbeidsplasser, mer omsorg og blir dermed lykkeligere.»³

Det var som om Jens Stoltenberg skulle sagt det selv.

Hvordan bli gjenvalgt?
Nå skal det sies at økonomisk vekst ikke behøver å føre til økt bruk av naturressurser og miljøødeleggelser. Økonomisk vekst beskriver ingenting annet enn at vi produserer varer og tjenester som vi verdsetter høyere enn hva vi produserte tidligere – og isolert sett er jo det et fremskritt. Dersom miljøavgifter og prisen på naturressurser ble høye nok, eller dersom vi fikk helt andre preferanser i vårt forbruk, er det derfor selvsagt teoretisk mulig med en såkalt «absolutt frakobling» av økonomisk vekst fra det økologiske fotavtrykket av forbruket vårt. Hvis alle brukte penger på varmepumper og kortreist vegetarmat i stedet for ovale helger til Barcelona, ville det meget vel være mulig. Problemet er at en slik absolutt frakobling aldri har skjedd. Selv om f.eks. klimagassutslippene fra mange europeiske land har sunket siden 1990, har det i stor grad skjedd ved at utslippene, sammen med fabrikkene, er flyttet til land som Kina og India.⁴ Dersom vi regner med disse utslippene og ser på vårt økologiske fotavtrykk, er en «relativ frakobling» alt den rike verden har fått til. Det betyr at det økologiske fotavtrykket per krone verdiskaping har sunket. Det hjelper fint lite når menneskeheten legger et press på kloden som er omtrent 50% større enn dens tåleevne, ifølge Global Footprint Network, som baserer seg på offisiell statistikk.⁵

Problemet for absolutt frakobling er først og fremst politisk. «Vi vet alle hva vi må gjøre, men vi vet ikke hvordan vi skal bli gjenvalgt etter at vi har gjort det,» sa Luxembourgs statsminister Jean-Claude Juncker om upopulære reformer. En radikal omlegging av skattesystemet fra skattlegging av arbeid til skattlegging av forurensning og bruk av naturressurser vil antakelig ha en positiv effekt i det lengre løp for sysselsetting og økonomisk vekst i Europa. Men morgendagens vinnere har ikke samme politiske tyngde som dagens dinosaurer. Og viktigst av alt: Innen neste valg vil antakelig arbeidsledigheten gå opp og økonomisk vekst ned. Da blir man ikke gjenvalgt.

Keeping up with the Joneses
Det interessante spørsmålet er hvorfor det er slik? Hvorfor vil folk i den rikeste del av verden bli enda rikere, fort? Sosial status har vært viktig for mennesker til alle tider, og selv om sammenhengen mellom materiell velstand og sosial status ikke er unik for vårt samfunn, er den likevel utpreget sterk i det sekulære, kapitalistiske samfunnet.

Sammenhengen mellom inntekt og status så den amerikanske journalisten Menckens  i 1920 da han definerte rikdom som «å tjene minst 100 dollar mer i året enn sin svigerinnes ektemann.» I en fersk amerikansk studie⁶ ble flere hundre personer stilt spørsmål som «vil du heller tjene 80.000 dollar i året og sove 7,5 timer om natten, eller 140.000 dollar og sove seks timer?» 70% sa de ville være lykkeligere om de tjente mindre og sov mer. Men 17% av disse ville likevel velge den høyere lønna og kortere søvnen. 100 dollar er ikke hva det engang var, men mekanismen den samme som på Menckens’ tid.

Denne mekanismen er den grunnleggende forklaringen på hvorfor økonomisk vekst har utviklet seg fra å være et verktøy for å måle økonomisk konjunktur i 1930-tallets depresjon til å bli den altoverskyggende ledestjerne for all politikk med økonomiske konsekvenser: Økonomisk vekst uttrykker farten i forbrukersamfunnets tredemølle. Jo mer vi tror at vi kan overgå vår neste i sosial status, desto fortere løper vi i tredemølla. Med andre ord, høy økonomisk vekst uttrykker optimisme om fremtidig sosial status.

Hvordan kan vi så kanalisere vår iboende statussøken bort fra inntekt og forbruk? Og hvordan kan man fri til velgerne for å få det til? Dette handler om å endre dype trekk ved kulturen vår, så mange av årsaksforholdene vet vi antakelig for lite om. Men to ting er åpenbare: For det første bør forskjeller i åpenbar materiell velstand begrenses. For det andre bør vi skjerme oss selv for oppmuntring til forbruk.

Materiell velstand
La oss først ta for oss betydningen av forskjeller i materiell velstand for tempoet i tredemølla. I Nederland har vi et sjeldent eksperiment fra virkeligheten takket være et populært «postnummerlotteri», der ca. hver tredje nederlandske husholdning deltar: Hver uke trekkes et postnummer der alle som har kjøpt lodd får en kontantsum (ca. 100.000 kroner) per lodd og én av dem vinner en BMW. En studie fra forskningsstiftelsen RAND⁷ så på hvordan det påvirket naboene uten lodd at det plutselig kom en ny BMW i garasjen ved siden av. Ganske riktig: Det øket sjansen betydelig for at den loddløse naboen selv kjøpte ny bil i løpet av de neste seks månedene. Med andre ord strekker vi oss mot å oppnå det som er vanlig av materiell velstand rundt oss. Dersom den heldige vinneren hadde vunnet en blomsterkasse i stedet for bil, ville effekten på forbruket til den loddløse naboen altså vært adskillig lavere.

Derfor vil større ulikheter i materiell velstand gjøre at de fleste av oss strekker oss litt lenger, tjener litt mer og forbruker litt mer før vi slapper av i strebenen etter status. Dermed velger vi politikere som gjør det mulig for oss alle å tro at vi kan bli rikere enn vår svigerinnes ektemann (eller svogers hustru – selv om menn er mer opptatt av egen inntekt), slik at vi i alle fall tjener mer enn hva han tjente i fjor. Og sånn fortsetter tredemølla…

Skatten ingen vil snakke om
Man skulle derfor kunne konkludere med at mindre ulikheter i materiell velstand ville føre til lavere forbruksvekst. Men holder denne teorien om vi ser på Norge, der det ser ut til at vi har relativt små inntektsforskjeller og likevel har doblet klesforbruket vårt i løpet av 20 år? For det første skal det sies at forskjeller i materiell velstand er kun én faktor i forbruksveksten. At olje- og gassnæringen har vokst fra ingenting til over en femtedel av norsk økonomi i løpet av de siste førti årene er en annen. For det andre har inntektsforskjellene økt betydelig i den glansalderen norsk økonomi har opplevd siden 1990-tallet.

For det tredje er det verdt å merke seg at det særegne norske skattesystemet gjør det vanskelig å sammenlikne inntektsforskjeller med andre land, siden slike sammenlikninger gjøres etter skatt. Fradraget for renter på boliglån i Norge reduserer betydelig det bedrestilte flertallets inntekt etter skatt. Det innebærer en anselig subsidie for dem som eier bolig – og jo dyrere bolig, desto større er subsidien. Fordelingsutvalget som i 2009 la frem sin rapport⁸ til Finansdepartementet påpekte at dette var en betydelig og av flere grunner svært uheldig ordning. Likevel har ingen partier våget å ta opp kampen mot en ordning som de 76% av oss som bor i egen bolig tror vi tjener på, men som i virkeligheten er en skattevridning til fordel for dem med høy inntekt og stort boliglån. Ikke bare er fradragsordningen sosialt urettferdig. Den er også miljømessig pervers: Siden store boliglån ofte er tatt opp for å kjøpe store boliger, må skattesystemet ta sin del av ansvaret for at nordmenns gjennomsnittlige boareal har økt fra 36 kvadratmeter i 1980 til 55 i 2008,⁹ noe som har bidratt kraftig til økningen i energiforbruket vårt i den samme perioden.

All åpenbar materiell velstand som driver klimagassutslipp og bruk av naturressurser mot nye høyder fortjener spesiell skattlegging. Det er lettere å avgiftsbelegge SUV’er kraftig fordi de sluker bensin, enn det er å øke bensinprisene. På samme måte vil det være smartere å fullstendig legge om boligbeskatningen slik at man straffer store, energikrevende boliger, i stedet for å forsøke å jekke opp strømprisen, når vi alle sitter i hver vår villa som er litt større enn huset til vår svigerinne og hennes ektemann.

Bil og bolig er kanskje de to mest slående eksemplene på synlig materiell velstand som har store konsekvenser for vårt økologiske fotavtrykk og som bør skattlegges deretter. Men det er på sin plass med en generell gjennomgang av andre synlige uttrykk for materiell velstand, deres miljøkonsekvenser og hvordan de bør skattlegges.

Røyking mer samfunnsundergravende enn lystflyvning?
Det andre virkemiddelet som åpenbart vil kunne påvirke hvordan vår streben etter sosial status kanaliseres, er regulering av reklame i alle sine former. Reklame har inntatt samfunnet vårt fra fjernsyn til bussholdeplasser i løpet av de siste tyve årene. Ingen hadde betalt for reklameplassen om den ikke hadde påvirket forbruket vårt. Det er riktignok ikke bevist at reklamens inntreden i et samfunn fører til økt totalt forbruk. Men man behøver ikke å ha studert psykologi for å skjønne at reklamen bidrar til at vi i større grad identifiserer oss selv som forbrukere – og bekrefter sosial status gjennom forbruket vårt.

Det er da også en grunn til at Norge har tviholdt på forbudet mot TV-reklame rettet mot barn, eller mot reklame for alkohol og tobakk. Hvilken trussel utgjør tobakk i dag mot samfunnet vårt sammenliknet med CO₂-utslipp? Dersom politikere mener halvparten av hva de sier om klimautfordringen, ville kommersielle budskap om at lykken er en uke i Syden eller en ny bil vært bannlyst for lengst. Eller i det minste ville halvparten av reklameplakatene blitt utstyrt med advarsel om at «Du vil med denne turen slippe ut 400 kg CO₂. Dersom alle mennesker i den rike verden følger ditt eksempel, vil dine barn antakelig oppleve katastrofale klimaendringer som vil jage anslagsvis 200 millioner mennesker fra Afrika og Asia på flukt. God tur.»

Hvor er miljøets Dagfinn Høybråten?
Innskrenking av røyking i det offentlige rom var ikke populært. Det store mindretallet røykere kjempet for sin frihet. De fleste ikke-røykere ga blaffen – røyking var de jo vant til.

Så skjedde noe. California hadde vist i 1998 at det gikk an å forby røyking på offentlige steder. Tanken var likevel radikal i Europa tidlig på 2000-tallet, da daværende helseminister Dagfinn Høybråten kjempet det igjennom mot massive protester. Røykeforbudet slo overraskende godt an, og fra Norge og Irland har det siden spredd seg til de fleste andre europeiske land.

Det viser hvordan politiske beslutninger som blir dømt nord og ned i det offentlige ordskiftet kan lykkes dersom de er godt forklart og rettferdige. Det krever politikere som forklarer hvorfor endringer er nødvendige og hvordan man skal få det til på en rettferdig måte.

Hvor er så det materielle måteholdets Dagfinn Høybråten som tør å foreslå politiske mål for å redusere materielle velstandsforskjeller og legge bånd på selve coachen i tredemølla vår, nemlig reklamen?

Til tross for rødgrønn regjering finnes ikke disse politiske lederne i dag. Ingen ledende norske politikere stiller spørsmål ved hvordan vi kan begrense faktorene som driver vår materielle streben. Tvert i mot, Kristin Halvorsen, leder for stortingspartiet med det mest vekstkritiske partiprogrammet, sa i en paneldebatt i 2008 at «i år tar jeg en ekstra handlerunde på Karl Johan med ny handlepose, bare for å vise at det er omløp i økonomien.»¹⁰ Det lover dårlig for å senke tempoet i forbrukersamfunnets tredemølle.

Med den type holdninger er det ikke så rart at norske politikere har matchet svulstig klimaretorikk med impotens i virkemiddelbruken det siste tiåret. Ifølge Eurostat utgjorde grønne skatter og avgifter 4,35% av Norges brutto nasjonalprodukt i 1997, men bare 2,66% i 2008.¹¹ Det tverrpolitiske klimaforliket fra 2008 inneholder ingen konkrete tiltak som den jevne nordmenn vil merke.

Det verste for petroholikernasjonens fremtid er derfor ikke at ungdom ikke lenger vil plukke jordbær eller bli bussjåfører. Det verste for vår fremtid er politikere som ikke lenger vil eller tør å vise lederskap og foreslå endringer som vil være smertefulle på kort sikt. Sugerøret stikkes dypere og dypere i olje- og gassressursene for å fortsette på samme måte her hjemme, mens avlatsbrev kjøpes fra fattigere land.

Den utvidede handlingsregelen
Hva kan så norske politikere gjøre? For en hvilken som helst avhengighet er det første steget å erkjenne at man har et problem. Solheim kan ikke være fornøyd når han i D2 7. januar sier at «økt norsk forbruk fører til liten ekstra belastning for kloden.»¹² Norsk forbruk må føre til mindre belastning for kloden.

Norge har beundringsverdig god erfaring med selvpålagt disiplin: Handlingsregelen for bruken av renteinntekter fra oljeformuen i statsbudsjettet blir i bunn og grunn etterlevd. Regelen sier at staten ikke skal bruke mer enn oljefondets antatte gjennomsnittlige avkastning, anslått til 4%.

For at Norge virkelig skal bli et bærekraftig land er det en annen handlingsregel vi behøver: En regel som begrenser forbruket slik at bruk av naturressurser, klimagassutslipp og annen forurensning holdes innenfor visse grenser. Det løser ikke alle problemer, men vil i det minste gi oss en ledestjerne å styre etter.

I år har regjeringen en gylden anledning til å ta et første steg. Den skal legge frem den forsinkede klimameldingen for Stortinget. Meldingen skal inneholde forslag for å nå målene i det tverrpolitiske klimaforliket fra 2008. Det innebærer at Norge skal bli klimanøytralt innen 2030, og at to tredjedeler av kuttene skal skje innenlands. Dersom vi skal få til det, må utslippene i Norge reduseres med ganske nøyaktig 4% hvert år frem til 2030. For at klimaforliket skal tas på alvor, er det med andre ord på tide å innføre et nytt 4%-mål. Kan vi kalle det den utvidede handlingsregelen?

Måle det som gjør livet verdt å leve
Er det en idé for naive venstrevridde miljøvernere å bruke andre ledestjerner enn økonomisk vekst? Det mente i alle fall ikke Frankrikes president Nicolas Sarkozy, som etter råd fra en komité ledet av Nobel-prisvinnerne i økonomi Amartya Sen og Joseph Stiglitz tok initiativ til et sett nye indikatorer for å komplettere brutto nasjonalprodukt som politisk ledestjerne. Bl.a. bedre måling av inntektsulikheter og fransk forbruks «karbonfotavtrykk» (altså hvor mye franske forbrukere forårsaker av klimagassutslipp, det være seg i Frankrike eller i andre land). Disse skal så presenteres for nasjonalforsamlingen hvert år. Dette er for øvrig noe Erik Solheim har avfeiet som «nesten umulig»¹³, til tross for at det norske forskningsinstituttet CICERO er verdensledende på temaet.¹⁴

I Storbritannia var det den konservative statsministeren David Cameron som i november 2010 lånte Robert Kennedys ord om at brutto nasjonalprodukt «måler alt, bortsett fra det som gjør livet verdt å leve.» Cameron annonserte at fra i år av vil det britiske statistiske sentralbyrået begynne å måle indikatorer for livskvalitet og bærekraftighet – bl.a. inntektsforskjeller og karbonfotavtrykk. Storbritannia har allerede tatt steget med å lage egne lovfestede «karbonbudsjetter» som skal gi forutsigbarhet for utslippskuttene 15-20 år frem i tid.

Mange av indikatorene som Frankrike og Storbritannia nå vil gi større oppmerksomhet måler Statistisk Sentralbyrå allerede i dag i Norge. Noen av dem har vi likevel ikke, for eksempel norske forbrukeres karbonfotavtrykk. Og noen regelmessig politisk debatt om disse indikatorene har vi aldri hatt i Stortinget.

Men uansett nye indikatorer vil økonomisk vekst fortsatt stå i høysetet både i Storbritannia og i Frankrike i de neste årene. Uten økonomisk vekst er det en fare for at den franske og britiske stat går konkurs – da vil det bli enda vanskeligere å flytte fokus til langsiktig bærekraftighet. Derfor er det vanskelig å tenke seg innskjerping av reglene for reklame (som vil redusere etterspørselen) eller plutselig innføring av høye miljøavgifter (som vil gi omstillingskostnader) i disse landene. Sarkozy avlyste da også nylig planene for en karbonskatt, etter protester fra industrien.

Når våkner Norge?
Norge, derimot, har en reell mulighet til å vise allerede nå at det går an å følge en annen ledestjerne enn øyeblikkelig økonomisk vekst. Vi er verdens rikeste land, om vi ser bort fra skatteparadisene. Arbeidsledigheten er uanselig sammenliknet med resten av Europa. Dersom forbruket skulle gå ned og miljøavgiftene opp, ville noen av de minst lønnsomme og minst tilpasningsdyktige bedriftene gå konkurs. Med de riktige politiske virkemidlene ville de bli erstattet av nye miljøbedrifter. Noen ville bli arbeidsledige for en stund og arbeidsmarkedet litt slakkere og lønnsøkningene litt lavere. Kort sagt, nordmenn ville i gjennomsnitt jobbe og tjene litt mindre, og ha litt mer fritid. Og hva så?

Harry Truman sa «i tider uten lederskap står samfunnet stille. Fremskritt skjer når modige, dyktige ledere benytter anledningen til å endre ting til det bedre.» Anledningen er her, for verdens rikeste land. Men hvor forsvant motet og visjonene?

Litteraturliste
1 Rønningen, Sigurd: En behagelig sannhet, D2, Dagens Næringsliv, 7. januar 2011, s. 16.
2 Rønningen, Sigurd, op. cit., s. 11.
3 Dag Hareide: «Den økonomiske utviklingen – hva skjer med naturen og de fattige?» i «Valgt felleskap», andre del i Verdikommisjonens sluttrapport, sitert i Dessau, Nina: «Verdikommisjonen får en leser», Samtiden, 4-2001 (Verdikommisjonens nettsted er talende nok nedlagt og rapportene ikke lenger tilgjengelige på nettet).
4 Se for eksempel Peters, Glen og Solli, Christian: Global carbon footprints. Methods and import/export corrected results from the Nordic countries in global carbon footprint studies, Nordisk ministerråd, København, 2010.
5 WWF: Living Planet Report, Gland, 2010, s. 7.
6 Benjamin, Daniel J. et al.: Do People Seek to Maximize Happiness? Evidence from New Surveys, National Bureau of Economic Research, Cambridge, 2010, s. 38.
7 Kuhn, Peter et al.: The Own and Social Effects of an Unexpected Income Shock. Evidence from the Dutch Postcode Lottery, RAND, 2008, s. 5.
8 Norges Offentlige Utredninger: Fordelingsutvalget (NOU 2009:10), 2009, avsnitt 12.3.2.
9 Statistisk Sentralbyrå: Forbruksundersøkelsene og Levekårsundersøkelsen 2008.
10 VG: Kristin Halvorsen advarer mot shoppe-stopp, 22.11.2008.
11 Eurostat, Total environmental tax revenues as a share of GDP, indikatorkode «ten00065», lastet ned 27. januar fra ec.europa.eu/eurostat.
12 Rønningen, Sigurd, op. cit., s. 16.
13 Rønningen, Sigurd, op. cit., s. 16.
14 Se for eksempel Peters, Glen et al.: Growth in emission transfers via international trade from 1990 to 2008, Proceedings of the National Academy of Sciences, Washington DC, 2011.

Eivind Hoff er født i 1976 og leder Bellona Europa i Brussel, som fokuserer på europeisk klimapolitikk. Han har erfaring med handelspolitikk fra Nærings- og Handelsdepartementet og WWF European Policy Office, der han bl.a. medforfattet rapporten «EU consumption, global pollution».

Eg har mobil-vekkaruret på rammel klokka fire. Står opp, dusjar og koser med katten før eg set meg i bilen, som står parkert midt i landet. Kjører ein time og eit kvarter til flyplassen. Sørgjer for rikets sikkerheit ved å putte nesesprayen og lypsylen i ein forsegla plastpose, spesialtilpassa for å hindre terrorhandlingar. Sånn, no er det iallfall ikkje mi skuld om flyet går i lufta. Eg kjenner meg ekstra trygg når eg ser Odd Eriksen sitje i venterommet, som er skilt av ein glasvegg fordi avgang og ankomst ikkje skal vere i same rom. Det går bra. Vi har tilgang til vassautomat, men ikkje til do. Det må vere slik. Elles er det ikkje trygt nok.

Flyet skal gå ti over seks. Det gjer det ikkje. Det er skodde, seier dei over høgtalaren. Flyet kan ikkje lande. Jaja. Eg ser på dei andre passasjerane. Dei hevar ikkje augnebryna. Ein tek fram igjen avisen han har pakka ned. Nokre tek fram mobilen. Dei sender vel ei melding om at dei blir seine til møtet. Kanskje når dei det ikkje i det heile. Berre ein reiser seg; ser uroleg ut. Han går bort til flyplasspersonalet. «Hva er det som skjer her? Jeg må rekke et møte klokken 9!» seier han med streng stemme til flyplassmannen, som han held personleg ansvarleg for vêret. Og så? Det må vi andre òg, utan at vi ter oss på denne måten. Flyplasspersonalet prøver å roe ned den stressa mannen. Etter kvart fell denne inn i rytmen. Ventar på at flyet skal kunne lande. Nei, det skjer visst ikkje. Skodda er for tjukk. Vi må ta buss. Til nærmaste storflyplass, 30 mil unna. Jaja. Det vanlege.

Eg pakkar ned boka, får ikkje til å lese i bussen. Tek fram musikkdåsen. Vil stengje ute stemmen til den stressa mannen. «I buss? 30 mil?!» Flyplassmannen beklager så godt han kan, og den stressa mannen må kapitulere. Inn i bussen med han. Han er våt i panna. Stressåra i panna bankar, men det er lite han kan gjere.

Det er fint over fjellet. Det blir ikkje kolonnekjøring. På fjellet er det ikkje skodde, så vi kan sitje og sjå dei snødekte viddene medan bussmotoren summar beroligande. Stressmannen snakkar indignert i telefonen. Eg forstår det slik at han er uunnverleg på det møtet han skulle ha vore på. Stakkars dei andre møtedeltakarane. Dei får visst berre klare seg så godt dei kan utan han. Det kan visst bli vanskeleg, forstår eg, for «vår mann» instruerer i detalj korleis presentasjonen bør gå føre seg. Den presentasjonen han skulle ha halde.

Eg skrur opp lyden på musikken i øret og set meg lenger bak. Kjenner at dette samveret vårt ikkje er fruktbart for meg.

Ny flyplass. Her er alt i orden. Inga skodde, alt går smertefritt. Flyet tek av som det skal, og vår mann ser ut for å roe seg. Endeleg. «Er det dette som er Lofoten?» seier han til sidemannen og peikar ned på Børvasstindan. «Tja», svarer sidemannen. Viss du vil det, så. Spisse fjell rett opp ifrå vatnet. Han vil ikkje ødeleggje gleda som omsider ser ut for å ha dukka opp i «vår» mann, så han let han leve i trua.

Flybytte i Trondheim. Et god lunsj. Vidare med neste fly. Her mistar eg vår mann. For stort fly. Like greitt. Eg blir sitjande ved ei dame som har litt mykje parfyme på seg. Litt for mykje. Ho irriterer seg over mannen bak, ein mann som er to meter høg. Knea hans kjem visst borti stolryggen. Ho snur seg og ser stygt på han. «Kan du vennligst fjerne de bena?», seier ho med skarp stemme. Litt vanskeleg det, tenkjer eg; dei har neppe adekvat amputasjonsutstyr om bord i flyet. Den lange mannen prøver å formidle noko av den same bodskapen, men han når ikkje inn. «Unnskyld,» seier prinsessa på erta til flyvertinna, og fortset: «Kunne de finne et annet sete til mannen bak, han stikker knærne sine oppi seteryggen min. Det er meget ubehagelig, og han er lite samarbeidsvillig», seier ho så alle hører. Men flyet er fullt, så ho må berre sitje slik. Og har vanskeleg for å finne seg i denne situasjonen som har inntruffe berre for å gjere livet vanskeleg for henne. Eg tilbyd meg å bytte plass med henne, men det vil ho ikkje ha noko av. Ho gjev då ikkje avkall på vindaugeplass!

Endeleg framme. Alle sprett opp idet lyset for fest setebeltet har slukna. I same augneblink må dei slå på mobiltelefonen samstundes med at dei opnar bagasjeluka og tek ut den vesle kofferten. Slik står dei i midtgangen fleire minutt før døra blir opna og dei kan forlate flyet. Eg er uheldig å stille meg på feil side i rulletrappa. Eg står der det skal gåast, og blir strakst oppmoda om å flytte meg. «Flytt deg!» seier ein ung mann. Og det gjer eg.

«Velkommen til storbyen»
No står det att berre ei lita flytogreise før eg er framme i Oslo, denne byen som ligg heilt i utkanten av landet han er hovudstad for. Dei har no bosett seg bra avbakleg til, desse osloensarane!

Opp Karl Johan får eg sjokk. Det ligg ein død mann midt i gata! Og folk ser han ikkje! Så ser eg han rører på ein arm og eg pustar letta ut. Han er ikkje død likevel. Men han treng jo hjelp! Ser de ikkje det! Det ligg ein hjelpelaus mann midt i hovudgata og ingen hjelper han! Eg hukar tak i eit menneske eg møter; skal vi ikkje hjelpe han? «Men kva skal vi gjøre da?» seier ho. «Politiet har jo ikkje ressurser.» «Men skal vi ikkje ringe ein ambulanse då?» spør eg. Ho heiser opp skuldrane og slepp dei ned igjen. Og går vidare. Eg snakkar med den hjelpelause mannen. Han snøvlar noko uforståeleg til svar. Eg bed eit anna menneske om hjelp, ein mann i dress. «Velkommen til storbyen», seier han til meg og smiler halvt sørgmodig, halvt nedlatande.

Dette er altså Oslo. Dette er altså hundretusenars heim. Eg ringer AMK-sentralen. Nokon skal ta seg ein runde snart, seier dei, og dei bed meg gå vidare, sjå Vigelandsparken, kanskje? Dei kjenner til mannen, det går bra, seier dei. Eg veit ikkje kva meir eg kan gjere, eg får vel lite på fagpersonellet. Hadde dette vore heime hadde hjelpa komme på ein augneblink, og hadde heldt vakt i mellomtida. Slik er det ikkje i Oslo, forstår eg. Og eg har lært heime at når du besøker ein framand stad må du strebe etter å følgje og respektere den lokale kulturen. Om det så måtte innebere å la folk gå til grunne utan å heve eit augebryn.

Og det gjer eg. Eg har alt møtt fleire innfødde, men ikkje komme heilt innpå dei. Dei verkar noko lukka.

Eg leitar fram journalistblokka mi og heng fotoapparatet på brystet etter å ha sjekka inn på hotellet. Så går eg rundt i gatene og ser meg om etter potensielle intervjuobjekt. Eg må vere varsam så eg ikkje heng dei ut, desse lokale strevarane, men samstundes vil eg jo inn under huda på dei.

«I si einsemds stove»
Ei gammal dame sit på ein benk i ein park. Huda hennar er versliten og kroppen ber preg av harde tak opp gjennom åra. «Du bur i denne blokka her?» spør eg, og får eit stadfestande nikk til svar. Etter ein lengre samtale slepp eg endeleg inn til henne. Inn i hennar einsemds stove. Visstnok som den første utanom familien på mange år. Ho viser meg stolt familiebileta over sofaen, og utsikten frå balkongen. «Her er det nydelig natur» seier ho og refererer til parken vi nettopp er komme inn ifrå. Einsemda merkast her innimellom blokkene.

I utgangspunktet verkar ho nøgd med situasjonen sin, men eg har lært på tv at ein må finne fram til det melankolske og nedtrykkande, så eg stiller henne spørsmål formulert frå min eigen synsvinkel. «Er det ikkje einsamt å bo i ei slik blokk, år etter år, utan å bli kjend med naboen?» Og «Kjenner du deg ikkje litt ekstra åleine når du dagleg ser desse mengdene av menneske passere forbi, utan at nokon helsar eller ser at du har fått deg ny kåpe?» Dama ser først litt undrande ut, så kjem det stilt og forsagt at «Jo, ja, det er vel noko einsamt til tider». Så spør eg om ho ikkje har funne ein ny mann etter av ektemannen forlet henne til fordel for servitrisa på stampuben for mange år sidan. «Nei, det vart no ikkje til det» seier ho melankolsk. Eg kan sjå på henne at ho synest eg er litt for intim no, at eg trakkar over ei privat grense, men eg durar vidare; «Hadde det ikkje gjort seg med ein kar å dele gleder og sorger med?» Mine verdiar må bli hennar innan eg takkar for kaffien og skrittar ned svingtrappa. «Det blir ikkje mødesamt for deg å gå denne trappa no når du er såpass opp i åra?» seier eg til sist. «Nei», svarer dama. «Her er heis.»

Noko seinare vandrar eg vidare, og dumpar inn på ein koseleg liten interiørbutikk. Her sel dei emaljerte husgeråd som er produsert i dag, men skal sjå ut som dei er laga på 50-talet, for husmora som kvar veke vart omtala av Synnøve von der Lippe i spalta «Kvinnens plass» i Magasinet for alle. Det er ei middelaldrande dame som driv butikken. Ho snakkar med ein kunde og har slik ein søt og sjarmerande Oslo-dialekt, som er som skapt for hørespel, statlege skjema og produktinformasjon. Det er inga tvil om at denne kvinna er vaksen opp her i byen. «Men du flytte heimefrå i unge år?» seier eg. «Ja, etter å ha fullført handelsskolen hadde jeg lyst til å prøve lykken andre steder. Jeg arbeidet en sommer på en fjellhytte, men da høsten kom ville jeg hjem til mor og far. Det er nå rart med det; borte bra, men hjemme best. Så traff jeg mannen min, da, og siden har årene gått. Jeg arbeidet i en matvareforretning da barna var små, men da de fikk vinger, ble det til at jeg startet denne butikken her».

Eigaren har drive denne butikken i tre år, men ho er uviss på framtida. Husleiga for butikklokalet er høgare enn inntektene; med finanskrisa er det ikkje så mange som før som prioriterer nye såpekoppar og doskilt. «Ville det ikkje vore meir praktisk å flytte ut på landet der husleigene er billigare, og heller drive nettbutikk?» spør eg. «Så kunne du dessutan praktisere denne husmoridyllen du sel her i butikken?» «Å, nei», svarer ho med ein lett latter. «Jeg kunne aldri i verden ha gitt avkall på alle kulturtilbudene i byen». «Kor ofte er du på teater, opera, konsertar, musear og så vidare, då?» spør eg tilforlateleg. Det viser seg at som sjølvstendig næringsdrivande med dårleg kundegrunnlag har ikkje dama råd til å ha nokon tilsette, og står dermed i butikken dagen lang. Når ho kjem heim i åttetida er ho så sliten og har så lite med tid at det blir dårleg stelt med desse kulturtilboda. «Men jeg gir aldri avkall på muligheten til å ta dem i bruk», smiler ho og pakkar inn duken eg har kjøpt. Den skal eg ha som utloddingsvinst på konserten koret mitt heime skal ha i neste veke.

«Livet hennar tok vegar ho ikkje hadde budd seg på»
På T-banen neste morgon møter eg ei ung kvinne. Ho har vore på andre sida av byen og levert ungen i barnehagen. Så er det denne vegen, til jobb på universitetet, som sekretær. Det var jurist ho hadde planar om å bli, den tida ho slo seg ned i Oslo. Ho starta friskt på jusstudiet, men så tok livet hennar vegar ho ikkje hadde budd seg på. Best som det var sat ho med ein liten unge, og utan forsørgjar. Då var det berre å bite i hop tennene og brette opp ermene og setje seg på sekretærstolen att. Å lese til jusseksamen let seg ikkje gjere under slike forhold.

Ho gjespar. «Vi var oppe i sekstida, så var det å få i ungen mat og på med klede – det tek tid!» «Glad eg har berre ein!» Så ventar ein lang dag på kontoret, før det er same prosedyren i motsett rekkjefølgje, på veg heim. «Vi er heime i femtida. Så er det middagslaging, barne-tv, stell og legging. Så får eg nokre timar før eg sjølv går til sengs». «Då går du vel gjerne ut med venner medan nokon andre passer ungen?» «Å nei, hadde det vore så vel.» Det blir helst tv-en som er selskapet hennar utanom feriane. Det viser seg at kvinna kjem frå Vestlandet, og heile familien hennar bor der. Faren til ungen bor rett nok i byen, men tilhøvet dei i mellom er ikkje som det helst skulle ha vore, så han har ikkje så mykje kontakt med ungen sin. Det er heller skrint med annan aktuell barnepass her ho bor. «Eg vil jo ikkje bry vennene mine med dette. Det blir ikkje det same å be dei om å passe ungen som å få nokon i familien til å gjere det». Lokale ungdommar stoler ho heller ikkje på, så då får det bli som det blir. Eg lurer på om ein kanskje blir meir mistenksam av å bo så tett som dei gjer her nede… «No gler eg meg til juleferien, då skal vi ha to heile veker heime hos foreldra mine. Det blir luksus!», seier ho glad og nøgd. Det er viktig med slike små gleder å sjå fram imot. Kanskje særleg i mørketida, som rett nok ikkje er like ille her som der eg kjem ifrå, men når du ikkje har moglegheita til å vere ute mellom 7 og 17 blir jo effekten den same. «Heldigvis får ungen vere ute i barnehagen. Berre så synd at vi ikkje får barnehageplass nær der vi bor, eller her på Blindern», seier kvinna.

No nærmar vi oss den tida på året då det er risikofullt å bo i Oslo. Når snøen uventa kjem lavande i løpet av natta, er det ikkje berre-berre å vere trafikkant i byen. Då får ein røyne seg på naturkreftene. Bilar med sommardekk sklid på isen, slike isproblem er ikkje til å spøkje med. Snøryddinga er problematisk, for kommunen har ikkje alltid kriseberedskapen klar for slike overraskingar i vinterhalvåret. Då er det heller for kvar enkelt å hente fram spaden og grave fram bilen. Heldigvis er ikkje snøen komme enno, så bilane er enno i stand til å ta seg fram i haustmørket. Og det er mange av dei. Sjølv om kollektivtrafikken er betre utbygd her enn nokon annan stad i landet er det mange som heller føretrekkjer einsemda i bilkupeen på veg til jobb.

«Oh Thank Heaven for 7-Eleven!»
Eg skal av på Blindern, har eigentleg tenkt å følgje ei interessant føredragsrekkje om sakprosa. I kantina møter eg eit ungt studentpar. Dei studerer sosiologi, begge to. På dagtid. På kveldstid og i helgene arbeider ho på 7-Eleven og han på Deli de Luca. Elles hadde dei aldri i verda hatt råd til å bo i ei toroms. «Ja, det har vel vorte ein del pappkrus med kaffi de har selt til byfolket?» Ho ser litt skrått på meg: «Det er vel ikkje slik at vi tel, men ja, noko blir det jo». «De er vel mykje på konsert, de som bor så sentralt?» spør eg deretter. Eg er alltid misunneleg på oslofolk som kan gå på konsertar med alle dei store, heile tida. «Nja», svarer ho. Eg fekk billettar til PJ Harvey no sist søndag, men eg fekk ikkje bytta vakt på arbeid, så eg fekk ikkje dratt dit. «Enn du då?» spør eg han. Dei er nemleg musikkinteresserte, begge to. «Nei, same her. Men heldigvis fekk vi solgt billettane. Etter å ha betalt husleiga, strømmen og månedskorta er det ikkje så veldig mykje att til den slags luksus», konstaterer dei. «Men å sitje på kafé og sjå på livet det har vi heldigvis råd til», smiler dei og ser forelska på kvarandre. «Ser de for dykk å fortsetje å bo i Oslo etter studiane?» spør eg. «Åja», svarer dei i kor. «Det er mogleg vi flyttar til utlandet nokre år, men aldri tilbake til der vi kom frå, viss det var det du lurte på?» spør dei og ser opp på meg. «Neivel?» «For det første vil vi jo aldri få arbeid der, og for det andre vil vi aldri få nokon omgangskrins der.» «Neivel? Har de ikkje familie og gamle venner i Lesja eller Kvænangen, der de kjem ifrå, då?» spør eg. «Vel, ikkje for å vere overlegen eller noko sånt, altså, men det er jo begrensa med intellektuell kapasitet på dei som vart no verande» svarer ho. Eg spør kor gammal ho var då ho flytte heime frå. «16 år» svarer ho. «Det kan ikkje vere sånn då, ikkje for å vere overlegen eller noko sånt, altså, men; det kan ikkje vere sånn at du har teke med deg ein tenårings blikk på heimplassen din, og på folka som bor der?» «Vel», smiler ho overberande: «Eg har no utvikla meg sidan då.» Og eg: «Men det har ikkje dei som vart boande?» Det veit ho dessverre ikkje så mykje om. Det viser seg at ho ikkje har vore heime så mykje dei siste åra, det er så dyrt å reise.

Eg går på førelesningane eg eigentleg kom hit for å følgje. Kan ikkje fjellet komme til Mohammed får Mohammed komme til fjellet. Og Mohammed er ute og ser seg om. Rett som det er.

På hotellet i sentrum møter eg tilfeldig eit par stykke frå heimbygda mi. Dei har vore på denne PJ Harvey-konserten og er no på veg til restauranten Ylajali for å ete. Eg slår følgje med dei, så får eg selskap av dei før eg skal treffe dei innfødde vennene mine på ein kafé seinare på kvelden. Skal eg møte dei må eg komme hit. Vegen frå dei og nordover er nemleg mykje lenger enn vegen sørover. Neste dag tek eg eit tidleg fly heim for å nå vernissagen til naboen min.

Verda er overalt.

Berit Oksfjellelv (f. 1977) er frilansjournalist. Ho bor på Helgeland.

Jean-Paul Sartre fyller hundre år,» het det i en noe misvisende tittel i en norsk ukeavis nylig. Det er 25 år siden Sartre døde og ble fulgt til graven på Montparnasse-kirkegården i Paris av 50 000 tilhengere.

Men joda, han ville såvisst ha fylt hundre hvis han hadde levd til 21. juni i år. Jubileet frembrakte en strøm av artikler, bøker, utstillinger og andre markeringer. Hva kan vi si om Sartres aktualitet og hva som står igjen av Sartre i dag?

Han er fremdeles ikonet på en engasjert intellektuell, men han er også baksiden av det samme bildet, han legemliggjør de intellektuelles fascinasjon for ytterliggående politikk. Sartre støttet jo tidvis venstreekstreme politiske posisjoner.

En fortsatt aktuell filosofisk kjerne hos Sartre, er den som finnes i møtet mellom marxistisk tenkning og en frihetsorientert ekstensialisme, mellom trykket fra tunge strukturer og den menneskelige friheten. For det er en tenkning som bekrefter menneskets frihet og ansvar midt oppe i alt det blir utsatt for av press og påvirkning i konkrete situasjoner.

Denne individtenkningen må selvsagt ikke forveksles med en nyliberalistisk tids «ja» til en markedstilpasset, motestyrt frihet for den enkelte – som vil gjøre alle unike på den samme måten. Den virkelig frihetsfokuserte tenkningen resulterer derimot i det «nei» som enkeltmennesker alltid må si i møte med dogmatiske og autoritære bevegelser i kultur og samfunn.

Hos Sartre finnes, for å forenkle, den filosofiske grunnposisjon som består i hele tiden å bekrefte ens egen frihet, å se livet og tilværelsen som resultatet av ens egne, selvstendige valg, og å motstå fristelsen til å skrive ansvar og skyld over på krefter og personer utenfor ens egen kontroll. Hvis man påkaller tvingende omstendigheter og prøver å fraskrive seg sin egen frihet, lever man i selvbedrag.

Skulle ikke dette være en svært aktuell filosofi også i dag, i en tid preget av nye kollektivistiske krefter som skaper nye former for ufrihet? Sartres tenkning er også en frigjøringsfilosofi.

Påvirket av Sartre er det dessuten mulig å anlegge et eksistensfilosofisk perspektiv på f.eks. homofili – hvordan «blir» man homofil, hvordan tilegner man seg en slik orientering? Jeg har aldri hatt interesse for medisinsk og naturvitenskapelig forskning som prøver å finne biokjemiske, nevrologiske eller andre «forklaringer» på homofili. Jeg har også alltid vært desinteressert i den organiserte homobevegelsens ortodoksi, hvis eneste gangbare standpunkt er at homofili er en «medfødt legning».

Det strider mot min intuisjon å se homofili som medfødt, som «vesen». I stedet kan vi se denne livsstilen eller orienteringen som resultatet av frie valg. Ikke ett identifiserbart valg som potensielt kan endres, men en veldig lang rekke valg, små og store, bevisste og ubevisste, over meget lang tid fra tidlig barndom av og oppover i tenårene. Det dreier seg om valg både i enkle og mer kompliserte situasjoner, som til slutt gir personen en viss sensibilitet, en spesiell identifisering, en måte å tenke på, en måte å betrakte verden og tilværelsen på.

Denne posisjonen er et eksempel på valg av det Sartre kaller «et grunnleggende prosjekt», som skjer på det ureflekterte eller før-refleksive plan.

Gjennom Sartre ble eksistensialisme et synonym for individets ansvar for å dyrke sin egen frihet. Som det heter i Eksistensialisme er humanisme fra 1946: «(…) menneskets skjebne er i mennesket selv (…) det finnes ikke annet håp enn i handlingen.» Gjennom sine handlinger og sin eksistens bestemmer mennesket profilen på sitt liv og det man så måtte etablere av essens eller vesen.

Men mennesket er selvsagt ikke fritt til hva som helst, det befinner seg alltid i en viss situasjon som det må forholde seg til og blir begrenset av. Frihet oppstår når man tar situasjonene innover seg og er i dem, som Norges fremste Sartre-kjenner, Dag Østerberg, sier det.

Dette er den situerte frihet. Vi skaper ikke vår verden, men velger vårt forhold til den, ved at vi vedstår oss våre valg, våre prosjekter og bekrefter andresfrihet i tillegg til vår egen.

Er Sartres filosofi blitt gammeldags i dag? Franske skoleelever og studenter trenger visst knapt lese Sartre lenger, og han er ikke noe hett navn på filosofiinstituttet ved Sorbonne-universitetet i Paris. Ja, det har vært et nødvendig karrieregrep for mange stigende akademiske stjerner i Frankrike å begå fadermord og fastslå at Sartre er historie. Men, som Peter Sloterdijk har skrevet: En tenker må bli gammeldags før han kan få sin renessanse.

For akademiske moter er én sak, Sartres aktualitet er en annen, som filosof og som «universell intellektuell».

Et eksempel på hans innflytelse: For den latinamerikanske forfatteren og forskeren Ariel Dorfman ble Sartres bruk av filosofi, teori og skjønnlitteratur for politiske formål en inspirasjon for hans eget politiske arbeid fra 1970-tallet av, først for Salvador Allendes sosialistiske styre, deretter mot militærdiktaturet. Den eneste malurt i begeret for Dorfman er at Sartre identifiserte seg med «ekstreme maoistiske posisjoner».

Også Bernard-Henri Lévy har vært opptatt av Sartre som en intellektuell på politisk villspor. Etter et besøk i Sovjetunionen i 1954 erklærte Sartre at befolkningen der hadde full frihet til å kritisere sitt samfunn, og i 1974 besøkte han terroristen Andreas Baader i Stammheim-fengselet. Sartre legemliggjør de intellektuelles tendens til å slikke diktatorens støvler, sier Lévy. – Så hvordan kan vi hylle Jean-Paul Sartre når han er en av de intellektuelle som har begått de største feilene? spør han.

Fordi, som Dag Østerberg skriver, «Sartres filosofi er ett lødig alternativ til de herskende oppfatninger innen samfunnsliv og politikk.»•
Kilder

Etter fem år er en kort etappe i Samtidens 116 år lange historie slutt.
Et register bakerst i dette nummeret gir en oversikt over alt vi har publisert. Det er én type artikler vi særlig har vært ute etter i disse årene: De kunnskapsbaserte sakene som analyserer sentrale temaer i kultur og samfunn, gjerne anskueliggjør dem gjennom konkrete eksempler, og gjennom en forfatter som selv har en holdning. Da kan sakprosa i beste fall bli til litteratur. Det har nettopp vært et mål for Samtiden de fem siste årene å dyrke de litterære sidene ved denne typen skrift.

Samtiden er et allmennkulturelt tidsskrift, og det finnes ingen temaer vi har vært uinteresserte i. De områder som etter hvert har vist seg å bli de viktigste for denne redaksjonen, er kjønn, etnisitet og mangfold, mediekritikk, internasjonale forhold, med særlig vekt på USAs utvikling fra andre synsvinkler enn dem som preger norske medier, og norsk politikk i bred forstand, med særlig vekt på dem som prøver å tenke annerledes om den, eller fra utsiden av den.

Kort sagt, vi har ønsket å plassere tidsskriftet midt mellom kultur og politikk, ved å anlegge kulturelle perspektiver på politikk og lese politikken kulturelt.

Vi har også ønsket å betrakte tidsskriftet som et lite forlag som fire ganger i året har utgitt 15-20 tekster. Et slags skriveverksted er dét vi har prøvd å tilby forfatterne underveis. De fleste artikler i Samtiden har vært gjennom flere redigerings- og diskusjonsrunder mellom redaktør, redaksjonsråd, konsulenter og skribent.

Særlig givende har det vært å være med på å dyrke frem helt nye skribenter, og gi dem både motstand og støtte underveis i arbeidet med sine første tekster. Like viktig har det vært å få gi mange av landets mer etablerte skribenter kritikk nok til å utvikle seg videre.

Samtiden har villet være et universitet på trykk, men da med vekt på de fascinerende sidene ved universitetet: viljen og evnen til å bruke sin kunnskap til å øve innflytelse på diskusjoner i kultur og samfunn gjennom artikler preget av engasjement.

Vi har prøvd å la et mangfold av skribenter fra mange forskjellige miljøer prege utgavene. Mangfold gjelder ikke bare kjønn, men like mye sosial bakgrunn og etnisitet. Her er det mye igjen å gjøre.

To visjoner har preget Samtiden i femårsperioden: For det første satte vi som mål at Samtiden skulle bli et av de viktigste premissgivende medier i Norge ved siden av de største avisene og de to store TV-kanalene. For det andre ønsket vi at noen av de viktigste skribentene som vil prege norsk kultur- og samfunnsdebatt de neste tiårene, skulle publisere sine første, solide artikler nettopp i Samtiden.

Dette har vi prøvd å få til gjennom to hovedtyper av saker. De som har fått størst oppmerksomhet er de 4-5 artiklene i hver utgave som har startet et større eller mindre ordskifte i medier eller fagmiljøer av forskjellig slag.

Minst like viktig har den andre typen av saker vært: de grundige analysene og litterære essayene som har andre kvaliteter, og som vil bli stående og lest lenge etter at diskusjonene omkring de andre har lagt seg. I denne andre kategorien har vi blant annet dyrket tre spesielle genrer: «Samtaler i Samtiden», «Bokessay» og «Intellektuelle selvbiografier».

Samtiden har ikke hatt et spesifikt politisk program disse årene, men et publisistisk: Målet har vært at artikler om aktuelle temaer skulle få innflytelse på kultur- og samfunnsdebatten og bidra til å løfte frem konflikt­linjer og problemstillinger som ofte bare diskuteres i lukkede miljøer. Politikk i vid mening forutsetter en evne til å håndtere konflikter og konfrontasjoner, for det ligger alltid rå makt bak ønsker om å avideologisere debatten og få gjennomslag for harmonimodeller av samfunnet.

Vi har trodd på verdien av åpen og artikulert uenighet, og har prøvd å gjøre noe med takhøyden for kritikk i kulturlivet og i utdannings- og forskningsmiljøer.

Underveis i dette prosjektet har det ikke vært et poeng å dyrke tidsskriftets adskilthet fra alle andre medier. Én slags eksklusivitet har vært der hele tiden, knyttet til det faktum at vi nesten bare har trykt artikler så lange og grundige at det bare er i et tidsskrift man finner dem i dag. Vårt mål har da vært å presentere dem slik at de har kunnet nå mange flere, og det har vært et mål å få til et samspill med andre, større medier.

Det har vært morsomt å gjøre tidsskriftet «urent», vi har ikke hatt noen berøringsangst overfor de store mediene, eller frykt for å tenke journalistisk. Vi har villet gjøre Samtiden til et «totalkunstverk» der originalartikkelen, mediedebatten og egne arrangementer rundt artiklene har utgjort en helhet. Spesielt glad er vi for å ha invitert en rekke utenlandske tenkere til Norge.

Vi har fått mye kritikk underveis, det er mye vi ikke har greidd. Men dette var selvangivelsen for Samtiden de siste fem år. Dette var det vi prøvde på.

Takk

Utenom de flere hundre skribentene og fotografene som har fylt Samtiden fra 3/2001 til 2/2006, vil jeg takke redaksjonsrådet som har levert så mange skarpe ideer, så mye konstruktiv kritikk av profil og enkeltmanus, og ikke minst kommet med så mange gode forslag til nye skribenter og overraskende temaer.

Takk til dem som har sittet i rådet helt frem til nå: Kjartan Fløgstad, Kristin Gjesdal, Anne-Britt Gran, Marianne Gullestad, Ola Mestad, Toril Moi, Erling Sandmo, Øystein Ustvedt, Nazneen Khan-Østrem – og til Henrik H. Langeland og Jonas Gahr Støre som måtte gi seg underveis pga. andre arbeidsoppgaver.

Takk også til Samtidens dyktige redaksjonssekretærer disse fem årene: Frøydis Osa, Even Andreas Øvald, Lars Vassenden, Andreas Delsett, Eva Løveid Mølster og Torstein Viddal. Takk til forlagssjef Trygve Åslund for uvurderlig støtte.

Til sist en spesielt stor takk til Samtidens forlegger, William Nygaard, for den utfordrende jobben jeg fikk i 2001, og for den ubegrensede friheten jeg har fått til å gjøre hva jeg ville med Norges viktigste tidsskrift.

En kritiker som anmeldte mitt første nummer av tidsskriftet, erklærte at det beste man nå kunne si om det nye Samtiden, var at det var blitt absolutt samtidig. Det var muligens ment negativt. Men i fem år har vi ikke ønsket noe annet enn dét.

Det var iallfall slik det ble.
•

Knut Olav Åmås

Redaktør