På nett:

En nettreise gjennom islamkritikkens tiår – av Bjørn Stærk

Bjørn Stærk
Født 1978
Programmerer

For mange må innblikket i Anders Behring Breiviks tanker ha vært et skremmende innblikk i en fremmed verden. For meg var det mer skremmende å se hvor kjent det var.

Kort tid etter at identiteten til gjerningsmannen bak terrorangrepene i Oslo og på Utøya 22. juli 2011 ble kjent, kunne vi lese kommentarene Anders Behring Breivik hadde skrevet på blogger, og manifestet han hadde lappet sammen.

Det første som slo meg da jeg begynte å lese, var tonen: Selv i kommentarene på Document.no,[1] hvor han tydeligvis dempet seg selv for å innynde seg hos redaksjonen, aner du konturene av amatørallviteren, det ivrige hverdagsmennesket som har funnet svaret på alle spørsmål. Det kan jeg knapt fordømme ham for, siden jeg er en slik selv. Det finnes mange av oss. Du finner oss i blogger og nettforum, og på sosiale medier. Vi står til høyre, og venstre, og radikalt i sentrum. Vi er litt sære og udisiplinerte, men ikke mye å være redd for. Men når jeg leste innleggene til Behring Breivik, innså jeg med et grøss at dette, det er en av oss.

Så begynte jeg å bla i manifestet 2083 – A European Declaration of Independence,[2] som for det meste er et kompendium av anti-islamske tekster, og uhyggen kom nærmere. Frykten for en muslimsk oversvømmelse av Europa, avskyen mot den forræderske eliten, alt dette kjenner jeg jo. Jeg kjenner til nettstedene han siterer, og skribentene han beundrer – ikke minst hans intellektuelle helt, den fram til nylig pseudonyme norske bloggeren Fjordman. Peder «Fjordman» Jensen dukket opp blant leserne av min egen blogg i 2003,[3] og selv om vi aldri var på bølgelengde, hadde vi flere saklige meningsutvekslinger i årene som fulgte. Jeg orket ikke lese hans stadig lengre og mer forutsigbare essays om den kommende europeiske borgerkrigen med muslimene, men han fant seg et publikum i det fremvoksende «counter jihad»-miljøet på nettet. Noen, som Behring Breivik, leste ham åpenbart ekstra nøye.

Den verste terroristen i norgeshistorien forholdt seg altså til, og vokste frem fra, den islam- og innvandringskritiske offentligheten på nettet. I etterkant har vi alle lurt på hvordan vi skal forholde oss til dette. Er islamkritikerne farlige, og hvor går i så fall grensen? Jeg er selv skeptisk til om Norge klarer å integrere muslimske innvandrere i det tempoet de ankommer, men jeg ønsker dem hjertelig velkommen hvis det lar seg gjøre. Er det islamofobi? Eller har 22. juli blitt et stup meningseliten kan dytte brysomme kritikere utfor, slik Document.no-redaktør og innvandringskritiker Hans Rustad  hevder?[4]

Mange har måttet gå opp nye veier. Selv har jeg den siste tiden vandret mest på gamle. For denne grenseoppgangen mellom islamkritikere og islamhatere, den har jeg vært med på før. Det begynte for ti år siden, med to helt andre terrorangrep, i New York og Washington D.C.

Islamkritikkens tiår

Den 11. september 2001 oppdaget mange av oss at ikke alt var som det skulle i islams hus. Skepsisen til islam er gammel, men dette angrepet ga den nytt liv for et nytt tiår. De påfølgende islamistiske terrorangrepene i Bali, Moskva, Beslan, Madrid og London var sjokkerende på hvert sitt vis, men budskapet de hamret inn i oss var budskapet fra 11. september: Vesten var under angrep, og fienden holdt til midt iblant oss.

Samtidig som krigen mot terror raste på store og små slagmarker i den virkelige verden, startet også en ideologisk motsats til krigen mot terror: En nyoppvåknet islamkritikk, med tyngdepunkt på nettet, men med økende innflytelse i offentligheten ellers. Den raste ivrig i alle retninger. Noen beholdt bakkekontakten. Andre fløy opp i en fantasiverden. Mange hadde ett bein på bakken og ett i lufta, noe de slapp unna med inntil aldeles nylig.

Selv startet jeg opp en «krigsblogg» noen uker etter angrepet,[5] altså en blogg om den nye krigssituasjonen jeg nå så at vi befant oss i. Bloggteknologien var ny og primitiv, men god nok til det jeg ville bruke den til: Linke til og kommentere nyhetsartikler, og grave frem interessante nettsteder som kunne belyse krigen mot terror og islamistisk ekstremisme. Fra før av fulgte jeg allerede nettsteder fra den amerikanske høyresiden, og jeg la meg tett opp til ideene derfra, med en vinkling som var islamkritisk og sympatisk til krigen mot terror. Et av ønskene mine var å forstå fienden. Hvem var de, og hva stod de for? Jeg mente at al-Qaida måtte forstås som uttrykk for en paranoid og fanatisk gren av islam, ikke primært som et resultat av frustrasjon med amerikansk utenrikspolitikk, slik Thomas Hylland Eriksen skrev i januar 2002,[6] eller attpåtil en slags anti-imperialistisk revolusjonshær, som Gert Nygårdshaug[7] og Jan Guillou[8] antydet i ukene etter 11. september. Slik jeg så det, hadde al-Qaida flyktet inn i en konspiratorisk fantasiverden, og det hvilte et ekstra tungt ansvar på andre muslimer for å markere avstand både til terroristene og til islamistmiljøet de vokste ut fra.

Mye jeg skrev på denne tiden har ikke holdt seg, som sympatien for invasjonen av Irak, men akkurat denne analysen tror jeg gjør det. Og den fungerer like bra med omvendt fortegn, brukt mot islamkritikere, kontrajihadister, og islamhatende terrorister.

Jeg var ikke alene om å bruke nettet på denne måten. Krigsbloggfenomenet ga startskuddet til det amerikanske politikkbloggmiljøet. I Norge gikk det tregere, men Document.no – den i mine øyne viktigste norske politikkbloggen –, startet opp i 2003, og også i Norge var det en klar islamkritisk og høyreorientert profil blant de tidlige politikkbloggerne. Innvandringsdebatten i de etablerte mediene tok også en mer islamkritisk retning. Det kan være liten tvil om at det siste tiåret har stått i islamkritikkens tegn.

Noen mener imidlertid det er islamhatets tegn 2000-tallet har stått i, ikke islamkritikkens. Men det er for enkelt. Det er å gjøre samme tabben som islamhaterne selv: å tro at et fenomen kjennetegnes av dets mest ekstreme utslag. Det var ikke hat som motiverte meg til å begynne å blogge i september 2001, det var nysgjerrighet og frustrasjon over dårlig mediedekning. Det var ikke hat, men sjokket over å se sin egen religion fra sin verste side, som på samme tid motiverte Ayaan Hirsi Ali til å ta et endelig farvel med islam og omfavne den sekulære nederlandske kulturen hun hadde bosatt seg i. Og selv om han senere ble islamhater, var det tydeligvis ikke hat, men ønsket om å studere arabisk som gjorde at Peder «Fjordman» Jensen befant seg i Kairo denne høsten,[9] og ble vitne til folk som jublet over angrepene. Hat er en del av bildet, men det er ikke helheten. For å forstå helheten må du forstå hvordan spektakulære enkelthendelser kan sette alt noen står for og tror på i fokus, og vise verden i et nytt lys.

Alle ble ikke påvirket likt av 11. september. I norsk offentlighet forøvrig gikk man kjapt fra å være amerikanere i ånden til å irritere seg over hvordan terrorangrepet ble misbrukt av det mange anså som krigshissere og islamofober. Samtidig startet det altså opp et alternativt ordskifte som hyllet Irak-krigen som starten på en demokratisk oppvåkning i den arabiske verden, og anså muslimsk innvandring som en av de store udiskuterte utfordringene i vår tid. Hvordan kunne samme hendelse påvirke folk så forskjellig?

Høyresidens briller

Svaret ligger delvis i hvilke briller vi ser verden gjennom, vi som befinner oss på ulike kanter av det politiske spektrum. Alle har slike briller. Venstresiden har et sett med briller som de alle deler, fra de snilleste demokrater til de verste tyrannbeundrere: skepsis mot pengemakta, sympati med arbeiderklassen, og identifisering med en anti-imperialistisk og en anti-fascistisk tradisjon. Tilsvarende finnes det et sett med briller de fleste av oss på høyresiden ser verden gjennom, fra de snilleste til de mest hatefulle. Det handler om opplysningsidealer og om individualisme, men også om mindre ideologiske faktorer: en følelse av å stå utenfor det gode selskap og at man, i motsetning til en virkelighetsfjern meningselite, har bakkekontakt og et veljustert moralsk kompass.

Høyresidens forakt for venstresiden er derfor av en annen karakter enn venstresidens forakt for høyresiden. I den evige krigen mellom politiske motpoler er det ofte slik at den ene siden anser sine motstandere som mer onde enn dumme, mens den andre siden anser sine motstandere som mer dumme enn onde.[10] Høyreimpulsene jeg snakker om her handler om å se på venstresiden – det vil si det brede, sosialdemokratiske venstre som dominerer politikken, mediene, og kulturlivet – som mer dumme enn onde. Det handler om forakt for intellektuell innavl, for premissgivere som beskytter sine ideer ved å stemple vekk alle sine kritikere, og dermed gjør den respektable samtalen idétom og irrelevant.

Jeg forenkler, for du ser det motsatte også. Spesielt ekstremistene anklager ofte venstresiden for ondskap, noe jeg kommer tilbake til senere. Men det er en rød – eventuelt blå – tråd gjennom det hele: De som i flere tiår nå har forsvart den flerkulturelle visjonen har stemplet sine kritikere som rasister, fremmedfiendtlige, islamofober. Altså at det er noe moralsk galt med dem, at menneskesynet er avskyelig, slik det ofte heter om Frp.

De som derimot har angrepet den flerkulturelle visjonen legger mindre vekt på ondskap, og mer på dumhet. De ser på den norske offentligheten som dominert av avdanka 68-ere og deres evneveike disipler, av mennesker som føler sterkt og prater godt, men kan lite og tenker sløvt. (Noe jeg ikke er aldeles uenig i, men la oss la akkurat den døde hesten hvile i fred.)

Høyresidens anti-elitisme er altså ikke anti-intellektuell, den handler om å redde kunnskap og klartenkning fra meningselitens fordummende godhetsregime. Dette forklarer mye som ellers kan være vanskelig å forstå, om hvorfor islamkritikken tok den retningen den gjorde da disse anti-elitistiske impulsene ble kanalisert gjennom reaksjonene på 11. september. Ideen om en virkelighetsfjern elite som feier ubehagelige fakta under teppet forklarer selvtilliten som er nødvendig for at en person uten spesiell kompetanse skal sette seg ned foran PC-en, starte opp en blogg, og metodisk bygge opp en helt alternativ virkelighetsoppfatning. Mange politikkbloggere har noe av denne selvtilliten, og ingen mer enn de som i årevis har himlet med øynene over det intellektuelle nivået på samfunnets meningslite, men det er først nå de har hatt noen plattform å dele frustrasjonen fra. I Norge befinner en overvekt av disse menneskene seg på høyresiden.

Selv hadde jeg mer av denne selvtilliten da jeg startet å blogge enn jeg har i dag. Det er en gjennomgående spydig tone i mine tidlige innlegg. Forakten for virkelighetsfjerne kommentatorer[11] var ektefølt, og det var ikke de gode hensiktene jeg betvilte, men evnen. Mye av den utenrikspolitiske dekningen i norske medier i årene etter 11. september var pinlig ubalansert. Dagbladet-journalist Line Franssons besøk hos Hamas-leder Rantisi i 2002 endte opp som et ukritisk koseintervju.[12] Per Erik Moen i Dagsavisen kunne samme år melde fra New York at amerikanere flest nå var reddere for Bush enn for bin Laden.[13] I dag kjenner alle til nykonservatismen, men mellom 11. september og invasjonen av Irak, i perioden da disse ideene hadde sin største påvirkning på amerikansk utenrikspolitikk, ble ordet «nykonservativ» knapt brukt i norske medier.[14]  Dermed forstod man hverken motivasjonen til islamistiske terrorister eller til deres amerikanske fiender.

I dag orker jeg ikke saumfare mediene etter banale analyser. Jeg tror du tar skade av å være en korsfarer mot dumskapen. Men respekten har ikke blitt større av den grunn.  Fremdeles rykker det i fingrene når en hjelpesløs NRK-journalist skal forklare de siste hendelsene i Midtøsten.

Tankeghettoer på nettet

Faren ved troen på at man selv har sett lyset, mens de andre lider av en kollektiv vrangforestilling, er at man så lett ender opp med å bortforklare alle motstridende synspunkter. Forsvarere av innvandringspolitikken har gjort dette ved å definere kritikere som rasister. På samme måte har kritikerne gjort det ved å definere synspunkter de ikke liker som naive. Når noen så forteller dem at ikke alt er så ille, føler de ikke behov for å svare ordentlig. De svarer heller med å forklare hvorfor eliten føler seg motivert til å se ting på en så håpløst godtroende måte.

Og slik kan det fortsette, til man sitter der sammen med sine likesinnete, med en mur mellom seg og virkeligheten. Trygg i troen på at det er omvendt, at det er de andre som er muret inne.

Slike tankeghettoer har alltid eksistert. Det nye med internett er at du kan sperre deg inne i dem sammen med folk som er langt borte. Det forsterker faktisk selvtilliten ytterligere. Som engelskspråklig blogger med utenlandsk publikum fikk jeg selv smake den fantastiske følelsen det er å vite at selv om analysene du leverer om hjemlige forhold er lite representative for hva nordmenn ellers mener, så tror leserne dine på hvert ord du sier. For de vet jo ikke bedre. Alle skribenter har smakt denne følelsen, men aller mest vi som fra innsiden av en verden få kjenner har fått fortolke den for utenforstående. Det er smaken av makt. Du blir aldri helt den samme etterpå.

Fortellingen om de ekstreme islamkritikerne som vokste frem i dette miljøet, og deres avkom kontra-jihadistene, er fortellingen om mennesker som ble beruset på ordets makt. Det har mange blitt tidligere også, men det nye nå var at rusmidlet var tilgjengelig for alle. Det var blitt demokratisert, og nå måtte hver og en lære seg å bruke det forsvarlig. Det gikk ikke alltid bra.

De overstadig berusete kom i to varianter: De bøllete og de intellektuelle.

De ypperste representantene for den anti-islamske bølleretorikken på første halvdel av 2000-tallet var en gruppe som kalte seg Anti-psykopatisk Senter. Alle som har lest et innlegg fra en anti-psykopat kjenner igjen retorikken deres. Den er like gjenkjennelig som marxistisk tungetale. De opererte med sin helt egne terminologi, hvor de brukte «psykopat» som en samlebetegnelse for hele den politisk korrekte eliten.

Anti-psykopaten Edvin Vik definerte psykopatien slik.[15]

«Den nødvendige metafysikken og epistemologien for en psykopat er at intet gjelder absolutt, alt er relativt og (massepsykotisk) subjektivt. Psykopatene trives som fisken i vannet i relativismen: subjektivisme, nihilisme, kollektivisme, altruistisk bandittisme, anomi, ukultur, intet gjelder, alt er like bra (med unntak av psykopaterklærte rasister/nazister, og Hagen/FrP, kapitalister, USA og Israel – selvsagt). Men relativismen er alltid kun et middel for psykopatene. Og de fleste (ubevisste) relativister er kun nyttige idioter for de kyniske psykopatene som bruker relativismen for å oppnå sitt absolutte totalitære mål slik Weimar-republikken førte til nazismen, og slik den i dag kan føre til Vestens undergang. Og PK-psykopatene vet alltid å anerkjenne større psykopate autoriteter enn dem selv: nazismen, kommunismen, og nå islamismen.»

Det krever unike evner å formulere seg på denne måten. Det er nesten poesi. Den hatske retorikken til anti-psykopatene var del av en bevisst strategi for å opprette et mottrykk mot det de anså som et like overveldende retorisk trykk fra «psykopatene», altså den politisk korrekte eliten. I kampen mot denne fienden var alle retoriske knep tillatt.

Anti-psykopatene var ikke ensidig opptatt av islam, slik kontrajihadistene er, men deres islamhat stod ikke tilbake for noen. En av de sentrale anti-psykopatene var Jarle Synnevåg, som skrev under pseudonymet Prithivi. Synnevåg er en av gamlekara blant islamhaterne i Norge. Han jobbet lenge hos Forsvarets forskningsinstitutt, hvor han forsket på elektronisk krigføring, helt til hans anti-islamske aktiviteter på nettet kom frem i mediene i 2001. Han var initiativtager til Forum mot islamisering, i dag kjent som Stopp islamiseringen av Norge.[16] men har primært vært aktiv i ulike debattforum på nettet. Få har klart å trekke retorikken lengre. I 2004 forklarte Synnevåg hvordan det eneste som teller for å forstå en krig er hvilken side muslimene befinner seg på.[17]

«Hvis en ubåt fra Brasil i morgen senker en båt fra Marokko, vil jeg forsvare det. Det gjør jeg fordi Marokko er et muslimsk land, og Brasil er ikke. Det er alt jeg trenger å vite. Islam har erklært total og global krig på hele den ikke-muslimske verden, og har kjørt denne krigen i 1400 år. Det er på tide vi forsvarer oss, totalt og globalt.»

I Synnevåg møtes anti-psykopatisk poesi og frådende islamhat med et resultat nord-koreanske propagandister ville vært misunnelige på, som i denne skrekkinngytende konstruksjonen:[18]

«De såkalt «seriøse» politisk halvkorrekte og kvasi-islamofile yrkesløgnerne som nå begynner å ane at vi har et problem kan stikke «seriøsiteten» opp i halal-ræva til den tyter ut av løgnhalsene og kebab-kjeftene deres. Det er blitt advart mot konsekvensene av muslimsk innvandring i ca 20 år, og det eneste svaret dere har hatt er taushet eller rasismegauling. I denne prosessen har alt vært forsøkt. Det har vært hvisket, det har vært snakket, det har vært ropt, det har vært skreket og det har vært brølt. Men ingenting har hjulpet, ingenting har hjulpet det aller minste, og nå er det definitivt for sent. Det er bare ETT tilbud til muslimene, og det er å avsverge islam fullstendig, totalt, og betingelsesløst. Det tilbudet gjelder imidlertid dem alle, inklusive Osama bin Laden, og for dem som gjør det skal mye være glemt og enda mer være tilgitt. Toleranse av denne perverse dødskulten fra ikke-muslimer sin side, anerkjennelse av noen rett til å eksistere noe sted, er mye verre. Eneste «tilbud» til den kategorien er å drukne dem i en tsunami av anklager om skyld i hver tåre og hver blodsdråpe islam har forårsaket fra tidenes morgen til den ytterste dag.»

Nettstedet til Anti-psykopatisk Senter ble nedlagt for noen år siden, men anti-psykopatene har funnet nye tilholdssteder. Flere har spekulert i at Synnevåg kan ha vært en av skribentene bak bloggen AntiJihad Norge, en blogg som 18. juli 2011 kunne forklare at det var legitimt å skyte norske politifolk, fordi de beskyttet et illegitimt regime. I innlegget «Når er begeret fullt?»[19] ber skribenten hver og en av leserne avgjøre selv hvorvidt vi har nådd et punkt hvor væpnet motstand mot det flerkulturelle samfunnet er en rett og en plikt, og minner om at de som under okkupasjonen tok til våpen mot tyskerne og deres norske medløpere, ble straffet av datiden, men takket av ettertiden.

En uke senere var AntiJihad Norge nedlagt. En norsk «motstandsmann» hadde tatt til våpen mot muslimenes «medløpere», i et angrep han forventer at ettertiden vil takke ham for.

Intellektuelt islamhat

Peder «Fjordman» Jensen representerer den intellektuelle motpolen til anti-psykopatene og deres bølleretorikk. Han dukket opp blant leserne av bloggen min i 2003, under pseudonymet «Norwegian kafir» (norsk vantro), og bidro lenge med tips om artikler til bloggen Little Green Footballs,[20] (før den skiftet side, og ble en skarp kritiker av kontra-jihadistene). Han begynte å blogge selv som Fjordman[21] i 2005, før han flyttet inn som gjesteskribent på internasjonale kontrajihad-blogger som Gates of Vienna[22] og Brussels Journal.[23]

Fjordman har en saklig og lærd tone i det han skriver. Han er belest, og en god skribent, med ideologens evne til å sette store og små begivenheter i en større sammenheng, men også ideologens manglende evne til å forstå når han kjeder vettet av sitt publikum. Vi var mange som fant ham interessant i begynnelsen, for du kan ha mange gode diskusjoner med folk som har merkelige ideer, men Fjordman er ikke en skribent du går i dialog med. Han er en skribent du og de andre disiplene setter deg rundt på bakken, og så lytter andektig til mens han foreleser om multikulturalismens intellektuelle røtter, opplysningsidealenes filosofiske basis eller den svenske samfunnsmodellens kommende totalkollaps. Er du uenig, har du rett og slett ikke hørt godt nok etter, og vil bli forelest for på nytt, helt til du forstår at du tar feil. Dette er en stil de fleste finner slitsom. Men etterhvert fant Fjordman et publikum som var like monomant opptatt av trusselen fra islam som ham selv. Et publikum som ikke himlet med øynene over atter en spådom om Europas fall. For dem var han en stor tenker.

Fjordman er en intellektuell av typen du finner i mange ytterliggående miljøer, som setter deg i transe med store ord, ord som er så fine at selv om du ikke er enig, så tenker du at du i det minste har hørt noe vakkert. Men når du forsøker å forstå hva ordene konkret betyr i den virkelige verden, får de en uhyggelig klang. Alt Fjordman skriver er tilsynelatende til forsvar for det liberale og sekulære demokratiet, men det er ingen plass til liberale og demokratiske løsninger i den verden han beskriver. Situasjonen er desperat. Alle tiltak må vurderes. Og sannsynligvis blir det riktig, riktig blodig før det blir bedre.

Utgangspunktet for Fjordman er at Vesten undergraves av to fiender: venstresiden og islam. De er ikke politiske motstandere som man kan håndtere innenfor demokratiets rammer. De er eksistensielle trusler. Deres seier er «vår» utslettelse. Og de har overtaket.

På dette grunnlaget bygger Fjordman dystre, men høyst spesifikke profetier om Europas fremtid. Han har spådd at Sverige vil kollapse innen fem til ti år.[24] Dette sa han i 2007, så det begynner å haste. Han har noe bedre tid på seg til den store eurabiske borgerkrigen, som han forventer vil begynne før 2020.[25]

Millioner av menneskeliv vil kunne gå tapt i disse konfliktene, og den europeiske sivilisasjon vil enten forgå eller våkne til nytt liv, en ny europeisk renessanse.[26] Innsatsene på bordet er enorme. I essayet The Fall of France and the Multicultural World War[27] forklarer han hvor sentral Frankrike er for utfallet av denne krigen:

«People keep talking about the nukes that the Iranians may get, but what about the hundreds of nuclear warheads the French have? Will they be used to intimidate the rest of the West? How do we handle an Islamic France, still the heartland of the European continent, with Muslim control of hundreds of nukes? And how do we handle aBosniaorLebanonwith a population much larger than either of these countries, and with hundreds of nuclear warheads at stake? [..]

My personal belief is not that we are witnessing the final triumph of Eurabia, but rather the last spasms of the Eurabian Union. There will be at least as big changes in Western Europe over the coming generation as there were inEastern Europefollowing the fall of the Berlin Wall. There will be the downfall and disintegration of an anti-democratic, bureaucratic superstate, the European Union instead of theSoviet Union, and there will be the downfall of «soft Socialism» in the shape of the Multicultural welfare state in the West just as you had the downfall of the «hard Socialism» in the East. The difference is that the downfall of Communism in the East happened through a relatively bloodless «Velvet Revolution», whereas the downfall of Multiculturalism in the West may turn out to be anything but bloodless. And it will come, sooner than many people think.»

I samme essay skisserer han flere mulige utfall av konflikten med islam. Ett av dem er at Europa kaster ut alle sine muslimer i en moderne utgave av 1400-tallets spanske Reconquista:

«Muslims strike too early, before they are ready to seize control over major chunks ofEurope. They overestimate their own power, and underestimate the strength that is still left inEurope. It will start, as these things always do, before anyone is ready. Everyone, the Islamists, the proto-dhimmis, the neo-nationalists, the sleepwalking middle class, thinks they have more time than they do. It may start more or less by accident, like WWI, through the act of a fringe player unaware of the forces involved or the stakes of the game. Once a full-blown civil war starts in one country, it can, and probably will, spread to other countries. Given the European Union’s borderless nature, it is unlikely that war will be limited to one nation only. This will create a domino effect, and Muslims will be expelled fromEuropeyet again, after major bloodshed and millions of dead across the continent. This will result in the collapse of the EU. The Arab world will support the Muslims and will prolong the war, but they won’t win it.»

Formuleringen om hvordan det hele kan startes av en «fringe player», som i Sarajevo 1914, er interessant i lys av terrorangrepet på Oslo og Utøya. Både Fjordman selv[28] og flere av hans tilhengere[29] har, etter angrepet, som var utført av en ivrig Fjordman-leser, forsvart Fjordman med at han ikke oppfordrer til vold. Det stemmer for det meste. Han har riktignok oppfordret europeere til å bevæpne seg,[30] i påvente av samfunnets kommende kollaps. Og i sin europeiske uavhengighetserklæring[31] skriver han at de europeiske demokratiene har mistet sin legitimitet, og at det nå er opp til folket å ta «appropriate measures to protect our own security and ensure our national survival». Men det stemmer at han sjelden skriver på denne måten, og aldri eksplisitt oppfordrer til vold.

Men kan det være noe tvil om hvilken side han mener vi bør støtte, i reconquista-krigen han beskriver, og kan det være tvil om at de millionene av døde han ser for seg vil inkludere et stort antall muslimer og representanter for den politiske eliten? Det mest skremmende i essayene til Fjordman er ikke det som står der, men det som ikke står der: Den nødvendige moralske konsekvensen av det å leve i virkeligheten han beskriver. Den minner om konsekvensen av å leve i en virkelighet hvor borgerskapet og storbøndene er arbeiderklassens evige fiender. Tar man det på blodig alvor, så blir det blodig alvor.

I et mer konstruktivt essay fra 2006, Suggestions for Solutions,[32] skriver Fjordman at vi må stoppe absolutt all muslimsk innvandring, og deretter gjøre det så vanskelig som mulig for muslimer å praktisere sin religion. De blir nødt til å velge: Islam eller Europa. Slik kan Europa reddes. Dette skal visstnok kunne foregå uten alt for mye aktiv diskriminering, og det er ingen tale om vold, men en må spørre hvor ærlig Fjordman her er med seg selv. Hvis Europas millioner av muslimer er slik en trussel som han sier, kan de umulig bekjempes med noen lovendringer og opplysningskampanjer. Borgerkrigsprofetiene hans er på en måte ærligere, og det kan virke som om han selv også har innsett dette, og senere gått bort fra håpet på en fredelig utvei.

I mai 2011[33] hadde Fjordman kommet frem til at de som har introdusert den multikulturelle giften til Europa, må «forsvinne», for at vi skal kunne legge grunnlaget for en ny renessanse for våre etterkommere. Før vi kommer så langt må vi imidlertid gjenoppdage vårt kulturelle instinkt for «total ødeleggelse» av våre fiender, et instinkt som i vår dekadente, forræderske og suicidale tid ligger godt gjemt, men forhåpentligvis vil våkne når vi forstår alvoret i situasjonen. Han mener også at ett av problemene ved ikke-vestlig innvandring er at det truer mangfoldet innen europeiske hår- og øyenfarger.[34]

Øyvind Strømmen, som har fulgt mye med på anti-islamsk ekstremisme og i disse dager kommer med bok om emnet, har kalt Fjordmans ideer fascistiske.[35] Det er et farlig ord å bruke, fordi det etter andre verdenskrig har blitt misbrukt på så mange ikke-ekstreme høyreorienterte ideer, men begrunnelsen hans er interessant. Han benytter Roger Griffins akademiske definisjon på fascisme, som en revolusjonær og anti-dekadent nasjonalisme som ønsker å samle folket gjennom en rensende nasjonal renessanse. Dette stemmer godt med mange av ideene til Fjordman.

Kontrajihad-ideologien

Anti-psykopatene og Fjordman er to ytterpunkter blant norske islamhatere, med hver sin tilnærming til den samme opplevde trusselen fra islam. I mellom finnes et bredt utvalg av anti-islamske ekstremister. På den tiden jeg deltok aktivt i debatten fantes det ikke noe særlig kontrajihad-miljø å snakke om. Men de sentrale ideene var allerede på plass, og de dukket alle opp i kommentarfeltet i min egen blogg, og i andre blogger i samme miljø. Det dreier seg spesielt om tre ideer, som sammen definerer kontrajihadismen, og som skiller den fra ikke-ekstreme former for islamkritikk.

Den første ideen er at islam ikke er en religion som alle andre, men en ren hatideologi, som nazismen. Det finnes ingen mulighet for reform eller moderasjon i islam. Alle muslimer som påstår noe annet er enten løgnere, eller lider av selvbedrag. Selve essensen av islam er ond, og det å finne opp en moderne islam som kan leve i fred med ikke-muslimer er så vanskelig at man nærmest kan se bort fra mulighetene. Å snakke om «islamofobi» er derfor like meningsløst som å snakke om nazifobi.

Dette får iblant absurde konsekvenser. Jeg har sett nettdebatter hvor kontrajihadister forsøker å overbevise selverklært moderate muslimer om at det er islamistene som har den eneste rette tolkningen av islam. Muslimer som er mot dødsstraff, eller for et sekulært liberaldemokrati, og ikke føler noe behov for å tvinge religionen sin på andre, er altså å regne som villfarne muslimer. I stedet for å oppmuntre til liberale og moderate tolkninger av islam, kaster kontrajihadistene seg inn i den teologiske debatten på ekstremistenes side: Det er bin Laden som har rett.

Den andre sentrale ideen i kontrajihadismen er at Europa står på kanten av stupet, og at tiden for de forsiktige og pragmatiske løsningene derfor er forbi. Når man på denne måten fjerner alle demokratiske hemninger, er det uhyggelig hvilke løsninger man kan fantasere om. Etter massakren i Beslan i 2004 foreslo leseren «Herbie» i en kommentar[36] i bloggen min at russiske myndigheter burde besvare ethvert slikt terrorangrep med å henrette et tilsvarende antall tsjetsjenske sivile. Og samme år foreslo «Ali Dashti», en norsk leser som beskrev seg selv som eks-muslim, å true med å bruke atomvåpen mot Mekka og Medina hvis islamister noensinne skulle finne på å bruke masseødeleggelsesvåpen mot vestlige byer.[37] For da tør de nok ikke. «Harsh? WW2 was harsh. That’s why we won. If nuking Mecca does the trick, it has my vote.»
Den tredje sentrale ideen i kontrajihadismen er at hele dette uføret vi har havnet i er venstresidens, multikulturalistenes og den politiske elitens feil. Og da dreier det seg ikke om velmenende kløneri: Det har vært en villet politikk å bruke muslimsk masseinnvandring til å henrette den gamle europeiske kulturen. Fjordman kaller multikulturalismen en anti-vestlig hatideologi[38] som sikter mot å utslette en hel kultur. Disse menneskene hater alt som er vestlig. Derfor finnes det heller ingen løsning på trusselen fra islam, uten samtidig å gjøre noe med muslimenes forræderske medløpere.

En leser av Fjordmans blogg, «Ethnocentrist», forklarte det slik i 2005:[39]

While Muslims are violent and barbaric, it is not they who have stormedEuropeTHIS time. They have been invited for ulterior motives. Once they are dealt wi th, and I truly pray to God that it is done NON-violently. The attention of Europeans should be directed towards the REAL culprits, murderers, treasonists. They are the transnationalists, globalists, Marxists, elite. They have sold three continents down the river for money and power. They deserve the full wrath ofEuropemore than the Muslims, really.

I krig med leserne

Ideene jeg skriver om her var ukjente for mange inntil nylig. De fleste har bedre ting å gjøre enn å følge med på sære internettdebatter. Men selv møtte jeg disse ideene nesten hver dag blant leserne av min egen blogg, i flere år etter 11. september. I begynnelsen tok jeg dem ikke særlig seriøst. Jeg argumenterte mot dem, men uten å gjøre mer ut av det. Etter hvert ble jeg skremt av mengden og intensiteten. Vendepunktet var et innlegg den amerikanske islamkritiske bloggen Little Green Footballs hadde i 2004[40] om en Frp-politiker fra Kristiansand som ønsket å forby Islam, en sak de hadde blitt tipset om av Fjordman. Innlegget ble fulgt av et stort antall entusiastiske leserkommentarer som hyllet den norske vikingånden og ønsket politikeren lykke til. Når jeg skrev om den samme saken selv,[41] fikk forslaget bred støtte fra mine egne lesere. De mente nok det var urealistisk, men at tanken bak var god.

Fra dette tidspunktet og gjennom de neste to årene befant jeg meg nærmest i krig med mine egne lesere. Jeg skrev jevnlige innlegg til angrep på den anti-islamske ekstremismen, og deltok i endeløse diskusjoner med leserne.

Jeg gikk også til angrep på Fjordman, som i den samme perioden vokste frem som en sentral anti-islamsk blogger. Jeg påpekte den implisitte volden i verdensbildet hans, og advarte mot at borgerkrigsfantasiene hans var farlige.[42] I ettertid kan advarselen virke framsynt, men det var den ikke. Det falt meg aldri inn at noen kunne finne på å sette dette ut i livet. Det hele var en sær internettdebatt, ingenting mer.

Andre blogger i det samme miljøet gjennomgikk lignende brudd. I de første årene etter 11. september var det en flytende overgang mellom moderate islamkritikere og ekstremister. Vi følte at vi befant oss i samme bloggmiljø, og at det vi hadde til felles var viktigere enn det vi var uenige om. Selve bloggfenomenet var så nytt at det å drive en politisk blogg i seg selv var noe unikt, noe som skilte oss fra de «gamle» mediene. Og å angripe de som gikk for langt i islamkritikken virket merkelig, når det tross alt var islamistene som var det virkelige problemet. Men gradvis delte miljøet seg i to, og de ekstreme samlet seg rundt kontrajihad-blogger som Gates of Vienna. Charles Johnson, som på Little Green Footballs lenge hadde matet bloggsfæren med ensidig negative nyheter om trusselen fra islam, med jevnlige bidrag fra Fjordman, gjorde et overraskende sideskifte i 2007,[43]og ble en skarp kritiker av måten islamhatere hadde kuppet islamkritikken. Vendepunktet for ham var at flere av dem ga sin støtte til det belgiske partiet Vlaams Belang, som han beskyldte for å ha knytninger til hvit makt-miljøet.[44]

Debattene som raste på denne tiden var på ett vis interessante – og jeg anbefaler alle som ønsker å forstå denne eller andre former for ekstremisme å delta i slike debatter. Du overbeviser ingen, men du lærer motstanderen å kjenne, og tvinges til å tenke bedre gjennom hva du selv står for.

Men de stadige islamdebattene ble etterhvert slitsomme, og jeg gikk lei. Jeg gikk over til emner som ikke forårsaket endeløse debattråder, skrev sjeldnere og lengre, og i en periode fjernet jeg til og med alle kommentarmuligheter. De siste årene nå har jeg skrevet mest om bøker og filmer, og knapt viet de anti-islamske ekstremistene en tanke. Hadde du spurt meg for et år siden om å oppsummere innvandringsdebatten på nettet, ville jeg ikke nevnt Fjordman med et ord, men heller pekt mot nettavisenes debatter og mot moderate islamkritiske blogger som Document. Jeg anså Fjordman som irrelevant.

Men irrelevante intellektuelle har det med å få relevante konsekvenser. Det er de siste hundre årene i et nøtteskall: Ubrukelige teorier fenger handlingens menn, og legger ødelagte samfunn og mennesker bak seg. Kommunistene, nazistene og islamistene har så langt gjort dette i langt større skala, men det bør ikke være noen tvil om konsekvensene hvis kontrajihadismen en dag skulle bli til en europeisk massebevegelse. De snilleste kontrajihadistene kan gjerne tro at det er mulig å «rense» Europa for muslimer uten å fylle kontinentet med lukten av brennende lik, men med 1900-tallet bak oss kan man ikke være så dum. Sånn sett er Fjordman mer realistisk: Han vet det må bli voldelig. Han vil bare ikke bli assosiert med den typen mennesker som utfører volden.

Heldigvis er det i dag uklart om det finnes grobunn for en slik massebevegelse. Spesielt i Norge, hvor mange frykter Fremskrittspartiet, men kanskje heller burde takke dem for å ha kanalisert islamfrykten inn i mer moderate og demokratiske former enn den har tatt i land som Belgia. Vi skal uansett bekjempe den anti-islamske ekstremismen, men primært fordi den er feil og en dårlig løsning på våre problemer, ikke fordi den nødvendigvis er voldelig. Moderate islamkritikere må ta et spesielt ansvar for dette oppgjøret, på samme måte som muslimer har et ansvar for å bekjempe sine egne ekstremister.

Utvid innvandringsdebatten

Noen mener at også de moderate islamkritikerne er suspekte. Men det er viktig at vi nå ikke overreagerer, og stempler som farlig all islam- og innvandringskritikk vi er uenige med.Tvert imot bør vi gjøre i dag noe vi burde ha gjort for årevis siden: utvide den offentlige, respektable innvandringsdebatten til å inkludere alle relevante innvandringskritikere. Vi bør lete etter unnskyldninger for å slippe dem til, ikke unnskyldninger for å stenge dem ute. Ikke fordi man nødvendigvis er enig med dem, men fordi demokratiet er avhengig av å avklare motsetninger på en ryddig måte. Det gjør vi ikke ved å slenge om oss med lettvinte islamofobibeskyldninger, som om tillitskrisen innvandringen har ført med seg ville fordufte om man bare fant det riktige skjellsordet.

«Slippe til» er et misvisende uttrykk, for det skjer stadig vekk at innvandringskritikere «slipper til» i mediene. Det jeg tenker på er noe som griper dypere. Utfordringen er at vi i Norge har to parallelle ordskifter om innvandring, med få berøringspunkter mot hverandre – ikke ulikt parallellsamfunnene nettopp innvandringskritikerne frykter. Iblant utveksler de turister med hverandre, som når Christian Tybring Gjedde skriver om den flerkulturelle Disneyland-drømmen i Aftenposten,[45] men den grunnleggende gjensidige mistilliten blir værende, og etterpå går alle hver til sitt. Vi trenger en sammenslåing, slik at de motstridende oppfatningene settes i direkte konflikt med hverandre, og kan avklares i felleskap.

Den viktigste aktøren i den Andre Innvandringsdebatten er Document.no. Document frustrerer og irriterer mange, deriblant ofte meg selv, men de har i flere år vært det mest interessante mediet i Norge, og Hans Rustad en av de mest interessante skribentene. Rustad har en intuitiv tilnærming som, kombinert med et kulturkonservativt verdensbilde, er avhengig av en viss synk med leseren for at det skal treffe, og er vanskelig å forholde seg til når avstanden er for stor. Etter 22/7 har han valgt en offerposisjon som få andre enn faste lesere finner troverdig, men ikke helt uten grunn – flere har vært kjapt ute med å bruke terrorangrepet til å score poeng mot gamle fiender,[46] og noen journalister er for late til å bry seg om forskjellene mellom pessimistiske og alarmistiske innvandringskritikere.[47]

Document kan kritiseres for ensidig negativitet og offermentalitet, men ikke for å stå for utenomdemokratiske løsninger og islamhat. Dette er en viktig forskjell fra de faktiske ekstremistene.  Document bør kritiseres, men som legitime aktører i én felles innvandringsdebatt, ikke som grumsete islamofober.

Rustad er spesielt skarp på å se språket under språket, altså hvordan de som besitter definisjonsmakten i samfunnet, med sentrale posisjoner i medier, politikk og kulturliv, kan bruke denne til å marginalisere brysomme kritikere, uten å direkte innskrenke ytringsfriheten deres. Å høre det usagte er en farlig evne å ha, og gjør at Rustad iblant framstår som hårsår. Samtidig bør de som befinner seg trygt innenfor det respektable meningssentrum ikke være for kjappe med å avvise denne typen kritikk. Vi som står på utsiden av det respektable, enten i denne eller andre debatter, merker hvordan ordene fra innsiden trekker opp en usynlig grense mot det uakseptable, det skitne. Det oppleves som stadige små stikk, som fyrer opp under mistilliten til dem på innsiden. Overfølsomt? Kanskje. Men det er påfallende hvor mange nå som, ofte under pseudonym, bruker nettopp Document som talestol for å dele bekymringer som, godt begrunnet eller ikke, hører hjemme i det offentlige ordskiftet. De som insisterer på at alle «slipper til» i de tradisjonelle mediene bør spørre seg selv om hvorfor de ikke blir trodd.

Problemet for flere innvandringskritikere er at de kombinerer både moderate og ekstreme ideer, eller at de selv er saklige, men snakker varmt om ytterliggående personer. Bruce Bawers bok While Europe Slept inneholder mange gode observasjoner om konsekvensene av den naive multikulturelle toleransen i Norge og andre europeiske land, og han er spesielt skarp på toleransen for muslimsk homofobi. Men han skryter også av ideene til Bat Ye’or, historikeren som hevder at europeiske ledere brukere muslimsk innvandring som et middel for å bygge en europeisk-arabisk allianse, Eurabia, hvor ikke-muslimske europeere vil ende opp som en diskriminert minoritet.

På samme måte inkluderte Ole Jørgen Anfindsen et essay av Fjordman[48] i sin bok Selvmordsparadigmet, og Hallgrim Berg refererer i Amerikabrevet positivt til både Bat Ye’or og Fjordman.[49] Vi bør ikke bruke denne «snikfjordmanifiseringen» som unnskyldning for å ekskludere stemmer, isåfall bør det skje etter samme standard som man bruker på det ytre venstre. Men det trengs en opprydning her, blant islamkritikerne. De må ta det vanskelige og til dels ydmykende oppgjøret med egne ekstremister som de selv lenge har bedt muslimer om å gjøre.

Et godt eksempel på en innvandringskritisk bok som bemerker seg ved både å ha bakkekontakt og samtidig formulere en sterk kritikk av europeiske innvandringskritikk er Christopher Caldwells Reflections on the Revolution in Europe. Den finnes på document.no i norsk oversettelse av Christian Skaug.[50] Caldwell utfordrer tanken om at innvandring er en økonomisk nødvendighet, og mener at slik den fungerer i dag er den heller en økonomisk byrde. Den amerikanske innvandringsmodellen er ingen redning, slik Gerhard Helskog hevder i Innvandrernes supermakt, både fordi USA er forskjellig fra Europa, og fordi innvandrerne til USA er forskjellige fra innvandrerne til Europa. En bedre amerikansk parallell til europeisk innvandring mener han er rase. Innvandring er amerikanerne flinke på, men forholdet mellom svarte og hvite har vært mer turbulent. Europa er på vei inn i tilsvarende farvann, med samme potensiale for gjensidig mistenksomhet mellom parallellsamfunn. Caldwell er ikke ensidig negativ til islam, men han mener at innvandringsliberale europeere lider av ønsketenkning, og har skydd unna den vanskelige oppgaven det er å bygge et Europa hvor islam vil ha en sentral rolle.

Jeg deler mye av analysen hans – men selv om man mener den er for dyster, er den skarp og relevant, og bør imøtekommes på en saklig måte. Og så kan vi reservere islamofobi-beskyldningene for de virkelige islamofobene.

Parallellsamfunn i ordskiftet

11. september satte fart på en splittelse av norsk innvandringsdebatt i to separate debatter: En respektabel, men til dels virkelighetsfjern mediedebatt. Og en debatt på nettet hvor man våget å snakke om alt, men til dels lot seg rive med av forenklinger og paranoia. Også mediedebatten ble påvirket i en mer islamkritisk retning, men mer nølende. Den fremstår for meg i større grad som preget av frykt, som et spill om status, hvor det gjelder å fremstå som om man «tar debatten», men uten å risikere omdømmet sitt ved å si noe kontroversielt.

Alle viktige innvandringsspørsmål er vanskelige, uten klare svar.  Ethvert forsøk på selvstendig tenkning kan lede en til å si noe som er feil, upopulært, eller fordomsfullt.  Tendensen i den respektable debatten har derfor vært at man heller vil snakke om de uviktige spørsmålene, hvor man kan si noe harmløst eller selvfølgelig, noe som ikke kan medføre tap av status. Det koster ingenting å si noe vagt om at det er viktig med integrering, eller å advare mot islamofobi og Fremskrittspartiets menneskesyn. Men å si noe meningsfullt om den kulturelle todelingen av Oslo, eller om kvinnesynet til menn i muslimske miljøer, det er å trå inn i et minefelt. Og hva vet du, egentlig? Bedre å stå i ro, så trår du ikke feil.

Deltagerne i den Andre Innvandringsdebatten har aldri lidd av denne frykten. Men heller ikke de har godt av å befinne seg i en verden for seg selv, hvor hver skribent samler seg opp en menighet av likesinnede, og sjelden konfronteres av motstridende synspunkter. Kanskje ligger det en feighet i det å gjemme seg i disse miljøene, og «de slipper oss ikke til» har blitt en hendig unnskyldning for å slippe å eksponere ideene sine i en kritisk offentlighet. Kanskje mistenker noen at, om de deltok i en fullstendig åpen debatt, så ville de tape.

Disse debattene kommer uansett ingen vei hver for seg. Det er på tide at vi slår dem sammen, slik at de forholder seg direkte til hverandre. For parallellsamfunn i ordskiftet er ikke sunnere enn parallellsamfunn i samfunnet ellers. Og hvor trekker man så grensen? Mitt forslag: Ved om man vil håndtere sine bekymringer innenfor det liberale demokratiet, ved hjelp av politikk, dialog, og kompromisser, eller på utsiden av det, med kulturelle renselsesprosjekter og absolutte fiendebilder. Er noen på innsiden av denne grensen, og snakker på vegne av mange, ja så slipper du ikke unna å forholde deg til ideene deres, uansett hvor lite du liker dem. Og kanskje – kanskje – har de attpåtil litt rett.

 NOTER:


[1] http://www.document.no/anders-behring-breivik/

[2] http://www.kevinislaughter.com/2011/anders-behring-breivik-2083-a-european-declaration-of-independence-manifesto/

[3] http://blog.bearstrong.net/archive/weblog/000474.html#001331

[4] http://www.document.no/2011/09/forsoket-pa-a-skyve-walid-al-kubaisi-utfor-stupet/

[5] http://blog.bearstrong.net/archive/weblog/2001_09_01_archive.html

[6] http://www.aftenposten.no/meninger/article262090.ece

[7] http://www.dagbladet.no/kultur/2001/10/06/286010.html

[8]http://web.archive.org/web/20011007222844/http://www.aftonbladet.se/vss/nyheter/story/0,2789,89840,00.html

[9]http://www.dagbladet.no/2011/08/05/nyheter/anders_behring_breivik/innenriks/terror/terrorangrepet/17568414/

[10] http://www.deanesmay.com/posts/000261.html

[11] http://blog.bearstrong.net/archive/weblog/2002_04_01_archive.html#85003976

[12] http://www.dagbladet.no/nyheter/2002/05/11/330168.html

[13] http://web.archive.org/web/20021107152458/http://www.dagsavisen.no/utenriks/2002/09/679670.shtml

[14] http://blog.bearstrong.net/archive/weblog/000477.html

[15] http://rasismeveggavisen.blogspot.com/2007/10/antipsykopatenes-metode.html

[16] http://sian.no/

[17] http://blog.bearstrong.net/archive/weblog/000732.html#003560

[18] http://rasismeveggavisen.blogspot.com/2007/10/synnevg-en-fundamentalist.html

[19] http://max256.bearstrong.net/antijihadnorge/

[20] http://littlegreenfootballs.com/article/12867_Norwegian_Islamic_Leader_Praises_Suicide_Bombers

[21] http://fjordman.blogspot.com/

[22] http://gatesofvienna.blogspot.com/

[23] http://www.brusselsjournal.com/

[24] http://gatesofvienna.blogspot.com/2007/05/conversations-with-fjordman.html

[25] http://www.document.no/2005/11/finkielkraut_kampen_er_tapt/

[26] http://gatesofvienna.blogspot.com/2011/05/preparing-for-ragnarok.html

[27] http://gatesofvienna.blogspot.com/2006/04/fall-of-france-and-multicultural-world.html

[28] http://gatesofvienna.blogspot.com/2011/07/thoughts-on-recent-atrocities.html

[29] http://tundratabloids.com/2011/08/the-forced-resignation-of-fjordmans-nome-de-guerre.html

[30] http://gatesofvienna.blogspot.com/2008/09/will-holland-survive-21st-century.html

[31] http://www.brusselsjournal.com/node/1980

[32] http://gatesofvienna.blogspot.com/2006/10/suggestions-for-solutions-preliminary.html

[33] http://gatesofvienna.blogspot.com/2011/05/preparing-for-ragnarok.html

[34] http://tundratabloids.com/2011/02/fjordman-the-develpoment-of-european-eye-and-hair-color.html

[35] http://oyvindstrommen.be/2011/08/05/journalist-resource-so-whats-the-deal-with-fjordman/

[36] http://blog.bearstrong.net/000787.html#005186

[37] http://blog.bearstrong.net/000764.html#004307

[38] http://www.brusselsjournal.com/node/1980

[39] http://fjordman.blogspot.com/2005/11/is-fjordman-threat-to-world-peace_10.html#c113169134440699711

[40] http://littlegreenfootballs.com/weblog/?entry=11774_Norways_Progress_Party_Demands_Ban_on_Islam

[41] http://blog.bearstrong.net/archive/weblog/000764.html

[42] http://fjordman.blogspot.com/2005/11/is-fjordman-threat-to-world-peace_10.html

[43] http://littlegreenfootballs.com/article/28256_The_Dan_Rather_of_the_Blogosphere

[45] http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3783373.ece

[46] http://www.dagbladet.no/2011/07/26/kultur/debatt/kronikk/utoya/islamofobi/17457373/

[47] http://www.vg.no/nyheter/innenriks/oslobomben/artikkel.php?artid=10097666

[48] http://selvmordsparadigmet.no/manus/Del2.Appendiks.C.Fjordman.Sviket.htm

[49] http://depesjer.no/nyheter/meninger/politikk/hallgrim_berg_og_fascismen

[50] http://www.document.no/2010/06/caldwell_betraktninger_i/