TIDSSKRIFT FOR POLITIKK, LITTERATUR OG SAMFUNNSSPØRSMÅL

 







E-post til Samtiden

  • INNHOLD 5/6'99
  • Leder: Den foranderlige fortiden
  • Rudolphus Glaber: Alt ble bedre i neste årtusen
  • Terje Gansum: Gjenstanden og dens meningsinnhold
  • Freddy Fjellheim: Akademi på gruppereise. Buonomo i Italia
  • Samtaler i Samtiden: Khushwant Singh og Anne Waldrop
  •  

     

    Bøker, burgere og bomber

     

    Salman Rushdie i samtale med Sindre Mekjan1

     

     

     

    Mera joota hai Japani
    Yé patloon Inglistani
    Sar pé lal topi Rusi
    (Phir bhi dil hai Hindustani ...

    synger Gibreel Farishta i åpningsscenen av Sataniske vers, mens han faller mot jorden fra en ifillerblåst jumbojet. Sangen stammer fra filmen Shri 420 (Mr. 420) (1955) hvor den ble sunget av Indias aller største skuespillerhelt, Raj Kapoor. Mera joota er etterhvert blitt en erkeindisk slager, en slags uoffisiell nasjonalsang. Og teksten betyr noe slikt som: Mine sko er japanske, buksene er engelske, den røde hatten jeg har på hodet er russisk, men hjerte mitt er indisk.

    Sangen inneholder altså en defensiv, realistisk nasjonalisme, som om man skulle si: Ja, ok, vi indere har i forskjellige perioder vært sterkt påvirket av andre nasjoner, men våre hjerter, de er rene, de er indiske. Det er ikke vanskelig å forstå dette ønsket om å dyrke en nasjonal identitet i et land som så ofte, og så nylig har måttet tåle å bli underlagt innvandrende hærskarer. Men det er heller ikke vanskelig å se problemet med påstanden. Akkurat som det er vanskelig å definere én norskhet, som alle kan enes om uansett hvor man bor, hva man driver med og hvilken alder man er, så er det åpenbart problematisk å hevde at en ekte indiskhet forener bortimot en milliard mennesker i et land med over et dusin forskjellige hovedspråk, og med store religiøse og regionale konflikter.

    Salman Rushdie har i mange av sine romaner problematiserer ideen om enhetlig nasjonal identitet. Det gjør han også den siste boken, Grunnen under hennes føtter. Men det betyr ikke at han avviser tanken om indisk kultur. Han forsøker imidlertid å vise hvordan den er flettet inn i andre kulturer på en altfor komplisert måte til at det skulle kunne la seg gjøre å destillere ut en ren, opprinnelig indiskhet, slik flere nasjonalistiske grupper forsøker.

    Et typisk Rushdie-grep er å gi karakterene komplekse identiteter. Den kvinnelige hovedpersonen i denne romanen, popstjernen Vina, har en indisk far og en mor som er gresk-amerikaner. Hun skifter navn en håndfull ganger, tilbringer sin barndom i USA, ungdommen i India, og resten av hennes fantastiske sex- og dopfylte liv farter hun verden rundt. Den mannlige hovedpersonen, Ormus Cama, er oppkalt etter en indisk gud. Men hans klassisistisk-anglomane far har latinisert navnet. Ormus drar symbolsk nok fra India som ung mann, for aldri å vende tilbake.

    Det var imidlertid Ormus’ far, Darius Xerxes Cama, som fascinerte meg aller mest i denne romanen. Darius utvikler en slags teori om "desorientalisme", og alluderer med den til Edward Saids bok Orientalismen. Said argumenterer for at Vestens selvforståelse er basert på motsetningen til Orienten. Tanken om at Vesten er rasjonell og opplyst er kun mulig mot et bakteppe av mystiske og åndelige kulturer i øst, hvor folk lever sine dager innhyllet i opiumsrøyk på baserer og i haremer, hevder Said. I Grunnen under hennes føtter spør Darius seg om ikke orienteringens og orientalismens epoke nå er over, og om vi ikke befinner oss i en desorientert verden:

    Desorientering vil si at man har mistet Østen. Spør enhver som navigerer: Østen er det man seiler etter. Mister man Østen, mister man orienteringen, retningen, vissheten, kjennskapet til hva som er og hva som kan være, kanskje til og med sitt eget liv … Men la oss nå tenke oss det. Sett at hele greia – orientering, at man vet hvor man befinner seg og alt det der (sett at der er bare humbug? Sett at alt sammen – hjem, slekt, hele suppedasen – bare er den største, den mest ekte globale, den mest århundregamle hjernevask?

    Og Darius fortsetter: "Tenk om det er da, og først da, at det virkelig står deg fritt å handle! Å føre det livet som ingen har fortalt deg hvordan du skal leve, eller når, eller hvorfor. Hvor ingen kommanderer deg til å rykke frem og dø for dem, eller for Gud …"

    – Ja, ja, ja. Darius, ja. Jeg ble veldig glad i ham selv. Hans tanker om desorientalisme er verken en utopisk ide eller bare ren fiksjon. Opprinnelsen til denne ideen kommer fra min egen historie. Jeg kom fra en del av verden, og endte opp et helt annet sted. Det er åpenbart at alle former for migrering påfører individet et tap av noe vesentlig. Man taper holdepunkter, og spørsmålet er hvordan det er mulig å leve uten disse. Hvordan kan man godta desorientering som en tilstand?

    Men å emigrere fra Øst til Vest, slik jeg har gjort, og slik hovedpersonene i denne romanen gjør, blir samtidig en metafor for en type erfaring som gjelder alle. Verden har mistet alle faste referansepunkter. Man vet ikke lenger hvilken vei som er Øst eller Vest eller hva som er Nord eller Syd eller opp eller ned. Jeg er overbevist om at det i større og større grad er slik det føles å leve på denne kloden. Vi lever i en verden som endrer seg utrolig raskt, og det er en verden hvor mer eller mindre alle føler seg desorientert. Spørsmålet man må stille er hvordan man skal leve i en slik verden.

    – Mange av karakterene i boken forsøker å løse dette ved å kaste seg over sære og spesielle livsprosjekter. Det blir en måte å gi livet retning på i en retningsløs verden. Darius, for eksempel, er jo i perioder fanatisk opptatt av å finne likhetspunkter mellom indisk og gresk mytologi. Og han er voldsomt opptatt av det engelske. Han understreker selv at desorientalismen setter individet fri, men at friheten har to sider. På den ene siden slipper man unna begrensende stereotypier og generaliseringer. Men på den annen side mister man holdepunkter og blir satt på en voldsom eksistensiell kraftprøve. – Ja, absolutt. Begge deler er like sant. Darius ble en mye viktigere karakter i boken enn han opprinnelig skulle være. Jeg ante ikke at han skulle legge beslag på så mange sider, men jeg ble bare mer og mer glad i ham, og han fikk bare flere og flere scener. En av de tingen ved Darius som jeg likte så godt, var hans forelskelse i England og alt som er engelsk. Det er så konvensjonelt å skrive om de siste årene av det britiske imperiet fra synspunktet til dem som var sinte og ville kaste ut britene. Og jeg har jo selv tidligere skrevet om det på den måten. Men da jeg skrev denne boken, ble det plutselig mye mer interessant og viktig for meg å skrive om det fra perspektivet til en som er forført av det britiske, og for hvem imperiets kollaps også var et sammenbrudd for personens eget jeg. Og dette er jo tilfellet for Darius. Uavhengigheten ble et voldsomt slag for hans identitet.

    Darius er representativ for en generasjon indiske parsergentlemen. Jeg er ikke selv fra en parserfamilie, men jeg hadde mange venner som var parsere. Og fedrene deres var slike fantastisk, anglofile gentlemen som Darius. Det oppstod store konflikter mellom dem og sønnene deres som jo ønsket at India skulle bli selvstendig. Dette mente fedrene var noe tull. Og når britene trakk seg ut, følte de at hele landet ble ødelagt. De hadde satset på feil hest, og når den tapte, raste alt sammen for dem.

    En av grunnen til at Darius fikk mer og mer plass i boken, var at jeg ble stadig mer fascinert av den forvirringen som oppstod i parsermiljøet da imperiet falt. Den andre var at jeg plutselig oppdaget at hans forhold til England, lignet på sønnens forhold til USA. Måten Ormus forføres av det amerikansk imperiet, svarer til Darius’ forelskelse i det britiske. Mellom far og sønn er det en slags balanse, den ene forføres av USA den andre av England, begge da de respektive kulturene har verdensherredømme. Mens jeg skrev denne boken, kom jeg til at det var mye mer interessant å framstille og utforske disse kulturenes dominans ved å ta for meg dem som var forført, enn å skrive om dem som knytter neven mot imperialismen. Forførelse er rett og slett mer interessant.

    –Den desorientalistiske tendensen har vært til stede i alle romanene dine. Kulturer blandes alltid sammen. Men det virker allikevel som om oppløsningen av faste kulturer er blitt sterkere og sterkere. I Midnattsbarn (1981) beskriver du India på en måte indere sier de kjenner seg igjen i. Jeg tror ikke det vil være tilfellet i like stor grad i flere av dine senere romaner og kanskje spesielt ikke i Grunnen under hennes føtter.

    – Ja, og dessuten er det jo ingen grunn til å gjøre det samme to ganger. Jeg hadde allerede skrevet Midnattsbarn og jeg hadde ingen interesse av å skrive den om igjen. Det er sant at forholdet til India og til virkeligheten er av en helt annen karakter i Midnattsbarn. Når jeg skrev den, hadde jeg bodd i England lenge og vært borte fra Bombay. Jeg hadde behov for å gjenerobre denne byen, og ja, jeg forsøkte å framkalle byen slik den virkelig var, selv om jeg ofte brukte en surrealistisk teknikk. Målet var realisme. Og etter at jeg hadde skrevet boken, kom indere stadig opp til meg og sa at de kunne ha skrevet den selv. De kjente til alt jeg skrev, sa de. Det tok jeg som et stort komplement.

    Du har rett i at denne siste boken er kreativt villere. Det er hovedsakelig fordi den beveger seg over større områder av verden. Men jeg tror skildringene av India er like realistiske. Noen av de mest utrolige og fantastiske delene av boken er basert på virkelige hendelser. Den tilsynelatende surrealistiske geitesvindelen som jeg skriver om, har faktisk funnet sted. Det var ikke geiter, men kveg, og det var ikke i Sør-India, men i nord. Dessuten var det ikke så lenge siden som i boken. Men allikevel, en slik svindel fant sted. Han som svindlet var chief minister av delstaten, og akkurat som i boken hadde han alle disse farmene med fiktive dyr. Han mottok enorme mengder statlige subsidier for dyrene han ikke hadde og tjente en formue. Til slutt måtte han i fengsel. Men i India kan alt skje, og da han slapp ut, ble han faktisk chief minister igjen, og det er han fortsatt.

    –Det minner om en av Gogols bøker …

    – Ja, akkurat, Døde sjeler, her er det døde geiter isteden … Men du skjønner, i India skjer faktisk slike ting. Hvis man ser på verden rundt seg, vil man oppdage uendelig mange utrolige og helt ekstraordinære ting. Man behøver ikke dikte dem opp.

    Jeg tror beskrivelsene av Bombay i Grunnen under hennes føtter er minst like realistisk som beskrivelsene av byen i Midnattsbarn. På mange måter er den mer realistisk, fordi jeg vet så mye mer om byen og dens historie i dag. Foreldrene til fortelleren, Rai, er jo arkitekter. Mens faren er interessert i arkeologi, er moren interessert i skyskrapere. Den ene ser bakover, den andre framover, og de blir representanter for to motsatte bevegelser som alltid er til stede i byen. Rai sier et sted i boken, at når man vokser opp i en by, forutsetter man at byen alltid har vært der. Men i virkeligheten ligger det jo ruiner under og bak byen, mens framtidens skyskraperne ligger foran den.

    Og slik var det også med meg da jeg vokste opp i Bombay. Jeg tok det for gitt at byen var evig, men senere da jeg begynte å undersøkte det, oppdaget jeg at noen av bydelene og bygningene jeg trodde var urgamle faktisk var mindre enn 20 år. Og i løpet av de neste 20 årene ble de jevnet med jorden. Dette stedet som jeg kjente som mitt barndoms evige, uforanderlige Bombay, viste seg faktisk å bare ha eksistert i toppen 40 år. Den var ny når jeg kjente den, og den ble rasert like etterpå. Det er dette som interesserte meg så enormt med Bombay. En by som virket permanent og evig, viste seg å være i fortløpende forandring.

    – Og på den måten blir Bombay en metafor for kulturer generelt.

    – Ja, akkurat. Og det gjelder andre byer også. Det er i hvert fall sant med New York. Den byen har blitt revet hele tiden. Der gir alle blanke i historien. Hvis man ikke liker en bygning, så river man den og setter opp noe nytt. Byen er i evig forandring, den blir nesten som en serie teaterkulisser som stadig skiftes ut sammen med en lang rekke kulturer.

    –I boken din forandrer alt seg, og boken selv har en veldig dynamisk form. Jeg har inntrykk av at både innholdet og bokens form er et uttrykk for hvordan alt i verden endrer seg på totalt uforutsette måter. Dette er jo noe den mer realistiske litteraturen sliter med, fordi forandring er så lite realistisk. Hvem hadde kunne tro at Muren skulle falle? Ingen. Men allikevel gjorde den nettopp det. Så vidt jeg kan forstå, handler boken din om denne typen åpenhet for det uventede.

    – Ja, det er akkurat det den handler om. Problemet er at virkeligheten har opphørt å være realistisk. Og hva skal en forfatter gjøre da? Jo, han må forholde seg til det.

    Første gang jeg dro til England var i januar 1961. Og den første store politiske hendelsen i Europa etter det var byggingen av Berlinmuren. Den ble bygget bare noen måneder etter at jeg var kommet til Europa. Og jeg husker hvor sjokkert jeg ble. Jeg hadde jo akkurat kommet fra India, et land som oppstod gjennom deling. India skapte sin uavhengighet ved å reise murer, og noe slikt som 1 000 000 mennesker ble drept. Dette var den viktigste historiske begivenheten for min generasjon da vi vokste opp, og det var uvirkelig for meg å se at det samme nå skjedde i Europa. Berlinmuren ble derfor enormt viktig for meg, og at den skulle kunne fjernes i min levetid virket helt urealistisk. Men allikevel. En dag var den borte som om den bare skulle ha vært en luftspeiling.

    Dette er derfor, som du sa, nøyaktig hva jeg har ønsket å vise når jeg i denne boken skriver om jordskjelv og andre verdensrystende fenomener. Det er ikke bare en forfatters sære påfunn, det er et forsøk på å vise hvordan jeg oppfatter verden nå. Jeg tror det er slik den er. Og jeg kunne ikke forstå hvordan jeg skulle få uttrykt dette med de vanlige realistiske fortellergrepene. Det måtte uttrykkes i en form som var like flytende og foranderlig som det fenomenet jeg skulle beskrive.

    – Din insistering på at verden i dag er flytende virker som en klar kritikk av den type virkelighetsoppfatninger som nå fører til konflikter over hele verden. Krigen i Kosovo er det mest aktuelle eksemplet.

    – I boken beskriver jeg forskjellige verdener som støter mot hverandre. Ved å gjøre det ville jeg vise hva som skjer i verden i dag. Under den kalde krigen stod to forskjellige og uforenelige verdensbilder steilt mot hverandre. De var lenket sammen i gjensidig fiendtlighet, men av en aller annen grunn, sannsynligvis av ren flaks, greide de ikke å ødelegge hverandre. Da den vanskelige balansen forsvant, stod vi igjen med mange mindre versjoner av liknende konflikter. Overalt stod uforenelige verdensanskuelser mot hverandre. Men på disse planene brøt konfliktene ut i kriger, ikke kalde kriger, men ordentlige, flammende kriger. Bosnia, Kosovo, Rwanda og Øst-Timor er noen av eksemplene på dette. Det virker som om det skjer overalt.

    Milosevic har sitt bilde av hvordan verden ser ut. Og Kosovo-albanerne har et helt annet syn på saken. De to partenes syn på konflikten er helt uforenlige. En av dem må knuse den andre. Denne siste konflikten på Balkan skjedde naturligvis etter at jeg hadde skrevet boken. Men det var dette jeg ville skrive om. Jeg ville skrive en bok hvor ulike verdensanskuelser støter mot hverandre, og slåss om herredømme innenfor det samme rommet, og hvor bare en av dem kunne overleve. Men jeg ville ikke understreke disse politiske aspektene direkte. Det ville gjøre boken for didaktisk. Konfliktene mellom de ulike verdenene i boken skulle være en metafor for det som skjer i verden, utenfor boken.

    – Men man må vel velge side i en konflikt som den man har i Kosovo nå? (Dvs. mai i år, da denne samtalen fant sted.)

    – Ja, jeg tror man er nødt til det. Men samtidig tror jeg at det kan være vanskeligere i dag enn tidligere. Milosevic har nytt godt av fjernsynet. Tenk om Hitler og hans medarbeidere hadde hatt tilgang til CNN og kunne ha spredd sin propaganda til de allierte på samme måten som Milosevic og hans menn gjør i dag. Hva ville ikke de sagt om bombingen av Dresden? De ville fortalt verden om hvordan de allierte bombet denne vakre byen sønder og sammen. Og Hitler ville kalt Churchill en terrorist, og vi ville alle følt oss veldig skyldige.

    Det som skjer nå er veldig merkelig. Den ene siden, Milosevics side, utfører en grusom etnisk rensning. Dette gjør Milosevic uten å blunke, samtidig som han bruker CNN til å klage over hvordan en og annen bombe bommer på målet. NATO, på den annen side, er så opptatt av å være de gode, at de unnskylder seg hele tiden. Jeg har aldri sett en krig hvor man har unnskyldt seg så mye. Det er en bisarr unnskyldningskrig. De som ikke har noen grunn til å unnskylde seg, unnskylder seg ustanselig, mens de som bedriver massemord ikke unnskylder seg i det hele tatt. Det er en forvirret krig, en sjeløyd krig, og det verste som kan skje er at man gjentar Saddam Hussein-feilen og lar Milosevic slippe unna.

    – Så du mener NATO bør ta Milosevic, rydde ham av veien?

    – Absolutt. Det er det ikke noe spørsmål om. Jeg er som en hauk når det gjelder denne krigen. Jeg er ikke peace-loving i denne saken, og jeg godtar heller ikke tanken om at det bare er Milosevic som er skyldig, ikke landet og dets innbyggere. Det er som å si at tyskerne ikke visste om konsentrasjonsleirene. De visste om dem, og jeg tror ikke det er mulig at serberne ikke kjenner til slaktingen som foregår i Kosovo. Det er jo mennesker som utfører drepingen. Det er ikke Milosevic selv. Det er serbiske soldater som har drept og utført andre forferdelige handlinger. Har ikke disse soldatene familier? Har de ikke venner? Snakker de ikke med noen?

    – Hvilke konsekvenser ser du for deg at denne krigen vil få?

    – Man vil lett ende opp med en merkelig situasjon hvor Kosovo blir et NATO-beskyttet område, uten at man godtar at det skal løsrive seg fra Jugoslavia. Hva har man egentlig oppnådd, hvis det skjer og hvis Milosevic får forbli president?

    Det virker helt tydelig at krigen er dårlig planlagt. Langtidsmålene for interveneringen har ikke blitt forstått godt nok. Og derfor vil man utvilsomt ende opp med et forferdelig rot. Så vidt jeg kan forstå, vil aldri Kosovo-albanerne kunne føle seg trygge så lenge Milosevic får sitte. For hvor lenge skal man kunne ha et militært nærvær i området? Vil Kosovo-albanerne tro at NATO vil opprettholde et militært nærvær for 10 år engang? Hvordan løser man situasjonen i lengden, når man lar fienden være i posisjon?

    Men samtidig er det jo noe positivt ved denne krigen. Jeg tror det er første gang det har vært en militær intervensjon for å beskytte menneskerettighetene. Krigen rettferdiggjøres med at man beskytter de krenkede menneskerettighetene til Kosovo-albanerne. Og de som mener at den etniske rensingen har vært forårsaket av NATO-bombingen misforstår. Tempoet i den etniske rensingen ble høyere, men det er ikke noen tvil om at serberne hadde planer om å rense Kosovo for Kosovo-albanere. Alle ble overrasket over tempoet i denne prosessen.

    Hvis man skal slåss en krig, så må man slåss. Ikke bombe litt, og be om unnskyldning. Det er en forferdelig krigsforbrytelse som finner sted, og vi må begynne å kjempe en ordentlig krig. Jeg mener at hvis man skal gå til krig, må man godta at det ikke er noen pen måte å gjøre det på. Foreløpig har NATO forsøkt å krige på en pen måte, og resultatet er flaut.

    – Men hva kan bomber gjøre med de dypere årsakene til konflikten? At Kosovo-albanere og serbere ikke tåler hverandre er knyttet til nasjonalisme og sterke behov for kulturell identitet. På alle forskjellige plan danner mennesker seg en identitet ved å orientere seg mot felles fiender. Jeg tviler på at bomber kan løse det problemet, og det var derfor jeg synes ditt begrep om desorientalisme fra Grunnen under hennes føtter var så interessant. For kanskje kan desorientalismen ta knekken på nasjonalistiske bevegelser?

    –Ja, det tror jeg. Det er en strategi for å unnslippe nasjonalismens forbannelse. Jeg tror nasjonalisme er en reaksjon på vår frykt for frihet. Da Muren falt, skulle man bli så frie. Alt skulle bli fritt. Men det var som om folk ble redde for denne friheten, og trakk seg tilbake i stadig mindre grupper, til nasjoner, stammer, klaner eller hva det nå enn måtte være. Og de begynte å forsøke å drepe dem som truet med å invadere deres små verdener.

    Og det er, som du sier, nasjonalismen som er den store forbannelsen. Hvis man skulle spå om framtiden, ville jeg si at utfordringen for det neste århundret er nettopp å overvinne nasjonalisme. Et fenomen som vil kunne føre til dette, er den mye utskjelte globaliseringen. Den fører til at alt og alle blandes. Man vil ikke kunne ha noe valg. Alle kulturer vil bli invadert av andre kulturer, og det vil ikke lenger være mulig å holde på tanken om rene kulturer.

    Alle klager og syter over globaliseringen. De mener verden blir erobret av McDonald's, Nike og klesbutikkene og -merket The Gap. De ser ikke den andre siden – at det fører til fri flyt av informasjon. Det vil gjøre det umulig for land å sensurere pressen, fordi all informasjon vil rase gjennom telefonlinjene allikevel. Det vil gjøre det umulig for mennesker som Milosevic å holde fast ved tanken om at man kan ha rene kulturer, fordi det vil bli åpenbart at slike rett og slett ikke eksisterer.

    Globaliseringen er en mektig kraft, den vil ikke forsvinne og den vil ryste grunnlaget for nasjonalisme. Men mens dette skjer, vil det utvilsomt oppstå mange forsøk på å redde og beskytte kulturer, akkurat som Milosevic gjør i dag. Men til deres fortvilelse vil det vise seg at det rett og slett ikke kan gjøres. Det vil ikke være mulig.

    – Men vil en ny, global verden ha rom for ulike grupper med ulike livssyn og holdninger?

    – Jeg vet ikke, vi får se. Men jeg er opptatt av at vi ikke bare bestemmer oss for at globalisering er en forferdelig ting. Vi bør isteden undersøke hva den vil bringe og hvordan vi kan påvirke globaliseringen slik at den blir best mulig. Jeg er litt mer optimistisk med hensyn til dette enn de fleste andre på venstresiden. Mange tror globalisering er synonymt med at Amerika tar over alt. Det er ikke helt sant. Hvis man for eksempel går inn på et British Airways-kontor i London i dag, vil billetten man kjøper bli behandlet av en datamaskin som befinner seg i Bangalore i India. Det gjelder også mange andre selskaper. På grunn av globaliseringen har India kunnet opprette store dataindustrier. Teknologien er der, og arbeidskostnadene er lave. Bangalore og Madras er blitt Indias Silicon Valley’er. De er blitt boom towns.

    Jeg er overbevist om at kulturer er sterkere enn man forestiller seg. Hvis man går ned hovedgaten her i Oslo, vil man sikkert finne en McDonald's, en Nike-butikk og en Gap-sjappe, men hva betyr det? Betyr det at den norske norskheten har endret seg? Disse kjedene har etablert seg overalt, men har franskmennenes franskhet, eller engelskmennenes engelskhet endret seg på noen som helst grunnleggende måte av den grunn? Jeg tror ikke det.

    Ok, så man spiser de og de burgerne og går med den eller den type sko, men hva så? Det har åpenbart store økonomiske konsekvenser for det lokale næringslivet i forhold til internasjonale selskaper, men la oss ikke forveksle økonomi med kultur.

    – Men kulturene forandrer seg jo hele tiden, vårt liv her i Norge i dag er helt forskjellig fra våre foreldres …

    – Det jeg mener er at alle kulturer forandrer seg allikevel. Man har lett for å påstå at globaliseringen nivellerer alle kulturelle forskjeller og utrydder nasjonale særtrekk. Men de endringene i de enkelte kulturene den fører til er ikke så store som man påstår. Og jeg tror derfor ikke at globalisering innebærer at et amerikanske kapitalistisk maskineri tar over verden. Spørsmålet vi må stille oss bør heller være: Hvilke andre følger kan globaliseringen få? Jeg tror en av dem vil være at maktposisjonen til ledere som Milosevic og Khomeini undergraves.

    NOTER

    Samtalen fant sted den 26. mai i år. Krigen i Kosovo var da fortsatt i gang, noe en rekke av Rushdies uttalelser reflekterer. Deler av denne samtalen ble trykt i Morgenbladet den 28. mai i år.

     

     

  • INNHOLD 5/6'99
  • Leder: Den foranderlige fortiden
  • Rudolphus Glaber: Alt ble bedre i neste årtusen
  • Terje Gansum: Gjenstanden og dens meningsinnhold
  • Freddy Fjellheim: Akademi på gruppereise. Buonomo i Italia
  • Samtaler i Samtiden: Khushwant Singh og Anne Waldrop
  • Aschehougs hovedside

     

    SAMTIDEN: TIDSSKRIFT FOR POLITIKK, LITTERATUR OG SAMFUNNSSPØRSMÅL