TIDSSKRIFT FOR POLITIKK, LITTERATUR OG SAMFUNNSSPØRSMÅL

 







E-post til Samtiden

  • INNHOLD 5/6'99
  • Leder: Den foranderlige fortiden
  • Rudolphus Glaber: Alt ble bedre i neste årtusen
  • Terje Gansum: Gjenstanden og dens meningsinnhold
  • Samtaler i Samtiden: Khushwant Singh og Anne Waldrop
  • Samtaler i Samtiden: Salman Rushdie og Sindre Mekjan
  •  

     

    Freddy Fjellheim

    AKADEMI PÅ GRUPPEREISE. BUONOMO I ITALIA

     

     
    Snitt av en myte.

     

    Å reise er å bli klar over sjelen. Bakhodet, toget og kloden beveger seg i adskilte tidsstrømmer. Kloden går ikke på skinner, mot en salig kollisjon. Togets bevegelse er støpt til nåtiden, en sirkulær overflatebevegelse. Sansehodet begrenser seg ikke til noen radius. Det hender at toget fortsetter i hodet, og at kloden passerer. Og at de møtes, på hjemreise. Å reise er å bli passert av seg selv, å ikke nå målet, å legge bak seg det som skal komme. Også innenfor reisens metafysikk gjelder den erfaring at man først må ha reist alene, for å kunne reise sammen med noen. Andre måter å reise på er strengt tatt ikke bevegelse. Det er å bli innhentet av seg selv mens reisen ennå varer. Å reise er å ikke bli innhentet av seg selv.

    / Broen over alle broer

    Norskinger som flykter fra sitt hjemsted elsker å elske Roma. Den pubertale avstanden til stedet man er født, blir etter alt å dømme forvandlet til intens nærhet på dette kunst- og arkitekturhistoriens delelager. Slike reisende, som trenger hjemstedet ned i glemsel, for å slippe synet av seg selv, kommer før eller senere til byen med de sju høyder. / Men Roma er en grådig sosial organisme. En by der folk eldes fort. Det er en by der gamle nyter en viss respekt. Skandinaver som synger høyest om sin kjærlighet til Roma er ofte gamle av sinn, som vi skal se, og de har gjerne en liten villa i en landsby i nærheten, der den norske identiteten kan hvile i skyggen av platanen. Roma som et sted der drømmerne reiser før de våkner? // En av mine første observasjoner som reisende blant nordmenn i Italia var den barnlige gleden over å få vise fram et stamsted, det autentiske Italia, bortenfor strømmen av turister og andre medstuderende. Jeg skulle få se bakrommenes Italia, smugenes stille liv, ghettoens fattigdom og sjarm, slik mine venner fra kunsthistorien hadde sett det. Siden jeg kommer fra et alminnelig hus, i det pittoreske Fredrikstad, som i snart hundre år har gledet Hytteoslofolket med sin enkelhet, og sprakende, muljerende dialekter, kunne jeg ikke så godt få øye på det unike ved disse jungelobservasjonene. Skam å melde, jeg betraktet mine øvre og nedre middelklassevenner som tilsvarende aper, om enn i et annet jungelstrøk. Først mange år senere skulle jeg erkjenne at det rene og opprinnelige norske reisefolket ofte er slik italienerne ser dem: kulturlette, uelegante, nervøse og mørkeredde, før mørkets utbrudd. /// Nordmenn besverger sin egen enkelhet, plassert i den fremmedes ansikt? Blant de skjønne kunstenes studenter var det gamle gubber med skjeggstubber som ble blinket ut. Haulende kjerringer og spørrende øyne på uvaska sjarmtroll av noen unger. Mistenksomheten i en liten siciliansk landsby. Gjestfriheten. Og bølgen mellom? Fascinasjonen for det fremmedartede livet i fattige kvarterer ble et avbrekk i studiet av den estetiserte gjenstandsverdenen. For mine middelklassevenner kroet seg ikke bare ved Middelhavets sol. De solte seg i befolkningens blikk, og ble selv blanke. Tross alt kan det kan være et privilegium å få del i andres forestillinger om det egentlige – deres opprinnelige lengsler og tillærte ignoranse.

    / Når tiden står stille /

    Den skandinaviske reisefortellingen til Roma er en århundrelang besvergelse av skjønnhet og forfall. P.A. Munch har sine Optegnelser fra Roma (1876), og Lorentz Dietrichson Fra min vandringstid. I (1875-77; Bd.1-3) og Svundne Tider (1901; Bd.3). Francis Bulls ideologiske klassiker Nordisk kunstnerliv i Rom (1960) er både lettlest og avslørende, og den første samlede fremstilling på norsk av Roma-estetismens ruin- og vinelskere. Welhavens dagbok blir publisert av Henning Gran så sent som i 1942. Mange norske forfattere, kunstnere og akademikere har hatt behov for å si sitt om byen. Jeg har lest private reisebrev fra århundrets andre tiår, da unge norske kvinner svermer for blomster, ruiner og italienske menn, i omvendt rekkefølge. Intet er nytt under Nordpolen. Det finnes et utall bidrag til gjen-opplevelsene av byen i våre naboland, og den danske forfatteren Vilhelm Bergsøes Rom under Pius IX (1877) er et sentralt verk for danske Roma-elskere den dag i dag. Professor i folkloristikk, Anne Eriksen, har laget et pionerverk som vil bli stående lenge etter at reisefortellingene er glemt: Minner fra Den evige stad. Skandinavers reiser til Roma 1850-1900 (Pax 1997.) Disse og andre kilder tar jeg i bruk. / Det er verdt å merke seg at selv om hovedstrømmen av norske og nordiske reisende går til Roma, er forfattere som Nils Kjær, Hans E. Kinck og Gunnar Heiberg knyttet til Firenze. Napoli var tidlig et eldorado for de mer velstående av Italia-entusiastene (Neapel), med den engelske kongefamilien som den lukkede smakens ciceroner. (Er det i Napoli at de velstående turistene utformer degos-stempelet av italienerne?) Men det er Roma som blir gjenstand for en interesse med sterke folkereligiøse undertoner. Det er snakk om valfart. // Som ung student i Roma på slutten av søttitallet ble jeg vitne til en gjenfortelling som både var lysende idéhistorisk og formørket av norske komplekser. "Antikken", eller "Alderdommen" som det en gang ble kalt, var målet for vandringen i den evige byen, til nød en renessansetrapp, der en slik var å oppdrive. Barokk var barokk. Også her har Roma-interessentene operert med faglige skylapper i påfallende lang tid. Allerede i 1878 fnyser P.A. Munch over Bernini og kaller ham "den bekjente Smagsfordærver". Idag er barokken restituert, kunsthistorisk og litterært, om enn ikke i de forskersegmentene som henger etter orden og skjønnhet. Det er vel bare rokokkoen som mangler tilhengere blant de akademiske kulturformidlerne? Hvilke historiske betingelser må virke sammen for at denne stilretningen skal finne innflytelsesrike talsmenn? Munch utsteder merkelappen "overlæsset Rococo- eller Commode-Stiil". Den danske redaktøren og politikeren C.St.A Bille skildrer kirken Il Gesù i 1878 slik mine lærere gjorde det i 1978, f.eks. hovedalteret: "en Sammendyngning av Søjler, Ornamenter og Forgyldninger". /// Denne epokale lesningen av historien kommer samtidig med den nord-europeiske drømmen om å tilhøre antikkens tusenårsrike, som igjen er en frukt av mange, strabasiøse reiser. I Norge varer epokenes epoke godt forbi Paulus Svensens inspirerte doktorgradsarbeid Gullalderdrøm og utviklingstro. Forskjellen på idéinnholdet i Le Grand Tour og vår tids Star Tour er ikke så stor som det er mulig å håpe på. H.P. L’Oranges Oldtidens bygningsverden fra 1978 er det sobreste som er forfattet på norsk om det gamle Roma? L’Orange har noen nærværsskildringer av det italienske gatelivet, i Romersk idyll (1952): "Alle vi lykkelige som fra tid til annen har innåndet Rom-luft kjenner den tette, konsentrerte atmosfære som hviler over en ekte, gammel-romersk gate."

    / Hengivenhet og underordning

    De norske Romafarerne bukker og skraper for universet av bygningshistoriske rester. Språkbruken i brev og reiseskildringer viser et folkeferd som er like innesluttet i sin lokale bevissthet som de italienerne skribentene overser eller observerer, latterliggjør og en sjelden gang undrer seg over. Anne Eriksen innfører skillet mellom romere og " romere", der sistnevnte er de bofaste, mens de ekte blir dem som skyller inn over byen fra Skandinavia. / Det er ofte de små åndene som knegår antikke bygningsrester. Goethe er like fascinert av middelalderens uttrykk som av renessansen og antikkens. Henrik Ibsen var "vred på antikken" og elsket både Bernini og Michelangelo. Han snakket visstnok et dårlig italiensk, men hadde til gjengjeld et stort syn under Peterskirkens kuppel, der "Brand" skal ha blitt oppfattet. Welhaven foretrakk Thorvaldsen fremfor Michelangelo. Camilla Collett likte ikke Roma, angivelig fordi romerne behandlet sine husdyr dårlig. Bjørnson fant en kongenial uro, nok til å skrive. Store eller små ånder, Roma eller kanskje snarere romerne, setter i gang sterke og latente krefter hos de veifarende. // Nasjonalmyten som oppstår når nordmenn møter fremmede folk ute av landet, sier at norskingene er et kjølig folkeferd og ikke kan vise følelser. Vi er i alle fall introverte, og er ikke det å vise følsomhet? Hvem er i så fall den utadvendte italieneren som myten balanserer mot det angivelig "norske"? Disse enkle og virksomme mytene forteller at den som reiser, automatisk vil speile sine stereotypier i den fremmede, som blir betraktet. Det er like fullt grunn til å se nærmere på den følsomheten som rammer og har rammet nordiske menn i snart to hundre år, ved synet av romerske ruiner. Den danske forfatteren Vilhelm Bergsøe vitner fra Colosseum i 1878:

    Naar da Maanens Straaler brydes gjennem Nattetaagens Slør, som løfter sig høiere og høiere, formende sig snart som Buer, snart som Søiler og snart som hvælvede Lag, der spænde fra Palatin over mot Capitol, da antager det gamle Forum et underligt fantastisk Skjær … Da glittrer og sittrer det i Luften – Templer og Haller reise sig paa Ny, fra Capitoleum høres vaabenklang og dæmpede Trin av Senatorer som hastigt forsamle sig i Curiets Haller.

    Legg merke til orkestreringen, glidningen mellom bruken av det forenklede "Capitol" til det latinske " Capitoleum". Den svenske latineren, språkforskeren og avholdsmannen Johan Bergman er også i Colosseum, sammen med to norske kunstnere, Ravensberg og Sinding-Larsen. Året er 1906: "Kvällens dunkel tiltager, och de skymmande hvalfven återgifva ekot af de fjärran nordländernas språk, när vi under vandringarna i ruinens labyrinter utbyta tankar om antiken, om konsten och om vår aflägsna fosterjord …" Som tidligere nevnt er det beundringen for det opprinnelige, i denne sammenheng det klassiske, som feier skandinavene gjennom Roma. Sideblikkene rettes oftest mot det pittoreske, til tider mot det "tilbakestående" Roma, målt mot utviklingen av Berlin og Paris, men også mot pavekirkens ritualer og "overtro"; selv om Den allminnelige kristne kirke til langt inn i dette århundre har vært et levende museum godt som noe annet. Den danske historikeren og ordbokforfatteren Christian Molbech besøker Roma i 1820:

    Intet dannet Menneske, med nogen historisk Sands, vil kunne nærme sig Rom, uden en dyb, af Ærefrygt og Sørgmodighet blandet Følelse … Alt hvad Øiet og Sjælen nyder i Beskuelsen av saamange stolte, herlige Værker af Menneskelig Aand og Konst, erdog kun en mat Skygge af det for Aartusinder siden udslukte Kjæmpeliv og dets colossale Herlighed.

    Skandinavene i forrige århundre kommer til Roma ofte godt opplest på romerske diktere, keisere og annen mytologisk litteratur. Latinskolen har i denne sammenheng rettferdiggjort sine rigide øvelser. Noen, som Molbech, blir allikevel klar over hvor mye de ikke vet, og hvor mye som er tapt av kunnskap om ruinene. Museumsvesenet i Roma er ennå ikke institusjonalisert, spredte katalogiseringer har ennå ikke fått tilflyt av forskning på gjenstandene (og det skal ta tid), selv om den tyske kunsthistorikeren Winkelmann har banet veien for overblikket ved sin samtidiggjøring av historien, som epoker, med de enkelte kunstgjenstandenes karakteristika som utrykk for epokens egenart. Franske soldater graver forøvrig på Forum så tidlig som i 1807. / Goethe på reise (1786-88; strengt tatt på flukt fra sine embedsplikter) viser en annen innfallsvinkel. Goethe strever i Roma, og bemerker et sted at han kan misunne disse turistene som bare kommer for å nyte. Goethes innfallsvinkel er å studere de formelle estetiske forutsetningene for de monumentale gjenstandene, særlig arkitekturen. Som naturviter arbeider han med bergarter, insekter, planter. Han reiser dessuten inkognito, og det er innlysende at den nysgjerrige Goethe har uttømt reisefortellingens muligheter for mange kommende generasjoner. I alle fall i skandinavisk sammenheng er det høyromantikken (1799-1999) som bygger klisjeene om en evig by. Antropologien handler om å stedfeste et monumentalisert urfolk. Den danske avisgründeren Bille i 1878:

    Gjennem den moderne Fernis dukker der Mer og Mer frem af det Oprindelige; i Gaderne, i Bygningene, i selve Folket lærer vi at see Foreningen af det Gamle og det Nye, de historiske Minder og de nationale Ejendommeligheder frigjøres for den ydre Skal, som først hildede Synet, og det varer ikke længe, førend den Fremmede sier med sig selv ’Ja, dette er Rom, dette er den evige Stad, som ikke har sin lige i Verden: Hil Dig, Roma, caput Mundi, qui regis orbis frena rotundi!

    P.A. Munchs bedrifter i Roma og Vatikanet er nok av større betydning enn forskerens syn på sine omgivelser, men det er interessant at hans etterkommere hundre år senere har ligget under for den samme mentale forvirringen når det kommer til romernes Roma. For Munch er det likeframt snakk om at befolkningen er vill, "eller i det minste halvvild", og han kommer til å tenke på indianerstammer. P.A.Munch levde også et strevsomt liv i byen, og skal i perioder ha levd kummerlig, på grunn av manglende anerkjennelse fra hjemlandet, men han ble en del av det lærde Romas selskap, og hans irritasjon over medskandinavene, "idet de alene omgaaes med hinanden indbyrdes" kunne vært skrevet sent som i dette århundret. Også dette:

    Men det klinger, Gudbevares, langt mer klassisk at tale om ’Osterier’ og ’Trattorier’ end om ’Kroer’ og ’Vertshuse’; og naar de samme grønne Folk komme hjem, fører de det store Ord, som de, der kjender Livet i Italien til bunds, det er da saa hyggeligt, saa frit, saa billigt.

    Skandinavene veksler mellom å se på romerne som simple og ute av utvikling, og den andre synsmåten som går ut på å projisere de antikke idealene inn i beskrivelser av hudfarge, fysiognomi, gestikk og en bestemt verdighet. Flere av de akademiske turistene i forrige århundre stiller seg hoderystende til at romerne selv ikke kjenner sine historiske omgivelser: f.eks. at romerne har stedsnavnet Campo Vaccino (Oksemarken) for det de tilreisende historietilbederne vil kalle Foro Romano. Også slik er det historiserte Roma grunnlagt på nytt. / De eleverte turistene den gangen har noe til felles med våre dagers norske ernærte forskere: Helsemålinger, IQ-tester og andre målemetoder for sivilisatorisk nivå – det er lett å glemme at disse uutdannede romerne har bevart ruinene ved å bebo dem. Selv pavekirken har bidratt til dyrkelsen av det klassiske, ved å annektere stedene som kirker. // Hvilket kjennetegn har kunnskapsløsheten som akademiske turister unner seg for å få være i fred med sin nasjonalitet, sitt språk og sine kulturelle vaner? " Urfolket" i forrige århundres Roma stod tross alt ikke lenger tilbake enn at de tilreisende overtok karnevalsfeiringen i byen og trengte romerne ut på fortauet. Slik kunne nordboerne leke innfødte til vinløvet var vissent og bakhodet ga beskjed om nye fordypelser. /// En tilbakevendende variant av reiseskildringen består i å beklage forandringene som skjer med byen, dvs. moderniseringen, f.eks. etter at byen har fått sin første reguleringsplan i 1873, og blant noen da Mussolini utraderer middelalderbebyggelse og anlegger sin romerske paradegate. Mussolini har vært blant de mer konsekvente av beundrerne av den klassiske storhetstiden.

    /Augustus/

    1977; maskinpistoler på annenhvert gatehjørne. De skittenblå Carabinieriene står i små flokker, foran banker, ministerier og ambassader. Flere av Trasteveres trapper er brolagt av sprøytespisser. Lommetyvene har gode dager og frie hender. På slutten av 90-tallet kommer jeg til en by som er enda litt mer europeisk enn den byen som noen nord-italienere kalte hovedstaden i Nord-Afrika? Busstoppene er bedre merket. Gatene er renere. Økt levestandard har gitt Roma et blankere uttrykk, så lenge det varer. Køene ved bank- og postskrankene er ikke like “italienske” som tidligere, for øvrig et hovedinnslag i den moderne norske og anekdotiske fortellingen fra byen. Det eneste uvirkelige jeg opplever er hovedgata Via del Corso en søndags morgen. Den er bilfri, noe som ikke er typisk italiensk blant det som ikke er typisk italiensk? // Jeg bor denne gangen i Den skandinaviske Foreningen i Trastevere (Circolo Scandinavo per Artisti e Scienziati, grunnlagt 1860.) Hit kommer de siste dagers nordister, mange av oss grunnleggende uforberedt på hva det innebærer å dele romerske hverdager med folk fra Herjedalen, Odense og Østfold. Som norsk er det en prøvelse å oversette danskene til svensk, og svenskene til dansk. Det er en påkjenning for både svensker og dansker. Vi er forfattere og kunstnere som ikke kan overskue hva felles frokoster i mange uker kan gjøre med nordismen som idé. Men det er et utmerket sted å arbeide for skapende og skapte kunstnere og forfattere. Her slipper man å skille mellom ute og inne, og byen trykker på fra alle himmelretninger. Foreningen er riktignok Roma-estetismens mest konkrete resultat, og nettopp derfor: De byråkratene som hvert år truer med å legge ned dette stedet, kan ikke ha vært her sjøl. Stedet har alt en skandinavisk drøm om Roma kan romme. Lokalitetene er rustikke som solnedgangen over Gianicolos pinjetrær. Patioen sildrer av vann fra en prostatisk fontene, og muren ut mot Via Garibaldi er like høy som den er prinsipiell. Jeg kommer hit en blendende hvit dag i begynnelsen av september. /// I snippesken har jeg Hamsuns Landstrykere. Enda en gang skal jeg gi meg i kast med den norske drømmeren, som elskes av tyskere, italienere, russere og noen nordmenn. Paa gjengrodde stier kan jeg lese med det samme utbytte som Tolstojs Skriftemål, men jeg er ute av stand til å fatte fascinasjonen for romanene, og den lave, hamsunske sprangriderstilen, stakkato. Det blir som å ri et esel. //// Alt det jeg har sett av Hamsuns fortellere blåser samme vei. Det er bare å sveve med, glemme tiden, bli kastet fra venstre mot høyre, fra høyre mot venstre, og tilbake igjen. Er denne forførelsens estetikk fascisme som lesehastighet? Et jevnt, marsjaktig tempo, en forutsigelig turnering av repetisjoner og folkedyp? Forførelse med et språk som utplaner forskjeller og har fortellerens stirrende blikk i førersetet? Ble ikke Beethoven og Hamsun døve for den samme stillheten? ///// Den store litteraturen byr på intensitet, nærvær, langsomhet, en veksling mellom tempi, også i betydningen tid, f.eks. i Thomas Manns Trollfjellet. Der er romanens kombinatoriske format utnyttet til fulle, lærde utlegninger, sære filosofiske spekulasjoner, konkrete beskrivelser av botanikk og anatomi, og en underfundig humor; karakterskildringene er på høyde med Hamsuns (og vel så det), og tempoet veksler, uten å bli sjøsprøyt. Som i de fleste store romaner er det også i TrollfjelletI endeløse spaserturer, og et kobbel med tanter, onkler, døde fedre og tapte mødre, eller omvendt. Men det er i tillegg en forrykende skitur, tuberkuløs og seierrik. Trollfjellet inneholder en presis beskrivelse av kulturforskjellenes dilemmaer, den kodifiseringen som den fremmede må gjennomgå for å bli del av et nytt fellesskap, en daglig og krevende byttehandel av tilkjennegivelse og hemmelighold, fremrykningene som før eller senere gir seg utslag i høyst nødvendige tilbaketog, f.eks. i forhold til en smaløyd kvinne som trollbinder den unge Hans Castorps minste bevegelser over suppeterrinen, men også overfor en slektning, en lege, og de andre pasientene, som kommer fra forskjellige steder i verden, men som skal være syke på det samme stedet i kroppen. Mann viser fram den privilegerte borgerklassens hemninger i forhold til det å integrere og la seg bli integrert, den forrykte mistenksomheten, som i neste øyeblikk er like forrykt som åpenhet og interesse, gjerne under innflytelse av alkohol. Det er kontoene, kunnskapene og posisjonene som gir denne privilegerte klassen et kjennetegn, og det disse menneskene ikke vet om seg selv, kan heller ikke forfatteren utlegge. Det er dette siste TrollfjelletI dypest sett handler om. \ Når jeg har plaget meg selv gjennom Landstrykere, som tidvis er morsom, og med noen habile beskrivelser av nordnorsk lynne og landskap, og bakfyll, har jeg funnet det jeg ikke visste at jeg lette etter. Augustus. Mitt prosjekt i Roma er å undersøke norskingenes forhold til det fremmede stedet, og jeg saumfarer mine egne reiser til Italia, gjennom et par tiår, som en reise i hjemløshet, en “av-norskifisering” som er identitetsstyrkende: førpubertetisk undring over forholdet til det fremmede stedet, som beholder sin fremmedhet selv der jeg kjenner meg hjemme, når jeg er på reise. Det er med andre ord en prøvelse å være født norsk, og så reise. Gledene er legio. \\ August er reisefortellingens handelsmann. Hans utlegninger av jungeldramaer, skattkister, keisere og elskerinner, som ikke blir behandlet i tråd med sin silke, er sinnbildet på den norske Roma-farer, som også besvimer åpenlyst, med mindre han har skaffet seg et ferniss av estetisk teori: vender hjem med de samme enkle retoriske knepene (: de hjemvendte reisefortellerne i norsk litteratur, fra Kielland til Undset). Fortelleren lar tilhørerne opptre så forundret og forført at August blir en helteskikkelse på tross av sine bravader på de sju hav, rundt det åttende bålet. Han er vel dikterfanten Hamsuns nærmeste viking, en type som gjennom nederlag og sårhet elsker sine horisonter, for selv å bli det typiske i sine observasjoner av menneskene og verden. På evig rotur etter det opprinnelige i Den andre, og slik litt glemsk for seg selv. Hvem har ikke en rem av denne lærhuden? \\\ Neppe hun jeg skal møte etter ti dager i Roma. Hun er den som reiste, og som ikke kunne reise hjem igjen. Hun lever daglig ved det identitetstomme rommet, som er en buffersone mellom to kulturer, en frisone mellom to språk. Hun har møtt hundrevis av norske reisende, først og fremst studenter og lærere, og kjørt vertinneløpet for tilreisende grupperinger fra norske universiteter og høyskoler, som vil se Roma, ikke bare fra det høye nord, men også fra instituttets luftige terrasser. Det er ikke mange steder i verden man kan kjenne seg så norsk, som der.

    /BUONOMO I ITALIA

    Det hører med til sjeldenhetene at nordmenn av første generasjons eksilanter blir aktiv del av sitt nye lands offentlige liv, som opposisjonell. I 1955 begynner en slik historie, da en politisk engasjert språkstudent ankommer Venezia med studenttog, haiker til Roma og blir stedbundet. Tre år senere har Berit Frigaard giftet seg og fått navnet Buonomo. Hun flytter til Napoli og får to sønner, og hun begynner med politiske aktiviteter, i Partito Socialista di Unità Proletario. Etter åtte år må hun av økonomiske grunner skaffe seg jobb for å forsørge sine barn, og etter hvert skal hun begynne sitt arbeid som sekretær for Det norske instituttet i Roma. Hun er i dag kontorsjef hos de norske akademikerne på Gianicolo.

    / " Der hvor luktene og lydene gir glede." /

    Buonomo har studert språk ved flere italienske universiteter. Hun er en litterær person, ikke bare ved sin lesning. Jeg har samtalt med Buonomo i noen måneder, og uansett hva vi har snakket om nevner hun Italia som, ikke en antikk rest, hjemland, solbestrålt, alt dette. Administrator for de estetiske vitenskapsfolkene, sårbar radikaler, men når spørsmålet handler om folket hun har blitt en del av, er svaret: “Der hvor luktene og lydene gir glede”. Gledene rommer spenning. Berit Buonomo har forbindelser til en dramatisk periode i italiensk samfunnsliv. // Det er året for studentrevolt i Europa. Buonomo engasjerer seg i Lotta Continua, grunnlagt i 1968, bl.a. av den nå så kjente journalisten og forfatteren Adriano Sofri, som sitter fengslet etter en rettsskandale av dimensjoner, selv til Italia å være. Jeg kommer tilbake til Sofri-saken. Lotta Continua var den mest åpne av de mindre venstreradikale grupperingene, erklært ikkevoldelig, men med en aggressiv språkbruk (“ Prendiamo la città!“ .) Tre år etter at Buonomo slutter seg til LC får hun og noen andre ideen til det som skal bli La Mensa di Bambini Proletari (Mat til arbeidernes barn). Dette merkverdige kapittelet i den politiske historien finner sted i Quartieri Spagnoli, i den sentrale delen av Napoli, et område der innbyggerne hadde holdt til i hundrevis av år, som de rikes kusker, hanskemakere og tjenere i alle kategorier. Det er Buonomo som forteller. Mensa’en trår til når denne spesielle økonomien er i ferd med å bryte sammen. I en forfallen gård samles 150 barn mellom 4 og 14 år hver dag mellom halv to og fem på ettermiddagen. Et trettitalls lærere, leger, kulturarbeidere er engasjert. Buonomo får bruk for sin lærerutdannelse. /// Det handler om å gi fattige barn mat, medisiner, skolegang, og dermed mulighet til å velge sitt liv og sin kultur. På et annet nivå, i retrospektiv, handlet det også om å gi sterke politiske ideer kjøtt på beina. Radikale politiske grupperinger har ikke hatt ord på seg for å vise de fattigste verdig omsorg. Og det skal vise seg at nettopp en slik kombinasjon av teori og praksis blir truende for den napolitanske politiske ledelsen, og senere for den italienske staten.

    /“ Et napolitansk ordtak sier: ungene kysser en bare når de sover.” /

    Buonomo blir skjelt ut i napolitanske aviser fordi hun ved å argumentere for de fattige gir et ufordelaktig bilde av byen (Mensa’en starter innsamlingsaksjoner også i utlandet, bl.a. hos anarkistene i Oslo). Det italienske etablissementet tåler ikke at Napoli fremstilles som en by der barn lider, selv om informasjonene er tilgjengelige: 7% av alle barn dør før fylte ett år, 40.000 barn arbeider illegalt på fabrikkene i området, sykeligheten blant barna er skyhøy i forhold til resten av Europa. ///// La Mensa di Bambini Proletari var et politisk prosjekt i den forstand at barn som ble misbrukt, økonomisk og sosialt, skulle bli sin situasjon bevisst. Det blir et solid marxistisk sidesprang i forhold til teoriene om filleproletariatet: sette i gang samfunnsendringen ved å bevege de nederste lagene. Det som ble kalt la nuova antropologia ville definere mennesket ut fra dets egne kommunikasjonsbehov, pedagogisk og kulturelt, med berøringspunkter til Gramscis ideer om kulturen som den tredje faktor i folkets egen revolusjon. (I Norge korresponderer noen konservative Steinerskoler med denne pedagogiske funksjonen, og i England kan Summerhill knyttes til et tilsvarende opprør mot de autoritære pedagogiske variantene.) \ Det er på begynnelsen av søttitallet at Pasolini erklærer ideologiene for døde og hevder at teknologien har overtatt deres plass. Diskusjonene om de intellektuelles rolle er intense også i Italia, og folk som Leonardo Sciascia, Alberto Moravia og Pasolini etablerer selvstendige posisjoner i forhold til venstrebevegelsene. Moravia hevder noe som intellektuelle baler med så sent som våren 1999, i Norge og Europa: "Dette er den makten jeg liker: makten til å uttrykke på boksidene alt det som samfunnet undertrykker.."Da er det nærliggende å tenke på hans stillferdige romanspråk i Romerinnen, der fortelleren tar en naiv ung romerinnes ståsted, og følger hennes utvendige ro med et ordforråd som tilhører ukebladenes vokabular, de elendiges lite glamorøse nederlag, en mor-datter-beskrivelse som er så ladet av smerte at det er nedtrykkende? Er det slike under-huden-tekster som langsomt og gradvis kan øke den følelsesmessige motstandskraften hos leserne? Eller blir det bare et selvforsterkende estetisk svir, en drømmeverden så håpløs og så fascinerende at hvert enkelt lille leserunivers vil innbille seg at forandringene skjer gjennom skjønnlitterær tilegnelse og fordypelse? Siden det aldri har vært så mange som har lest så mye likeartet skjønnlitteratur, skulle de neste politiske opprørene få uante, men overensstemmende formater, i Norge. \\ Det italienske forsøket i Napoli knyttet helse, læring og kultur til en og samme politisk visjon, og i den rekkefølgen. I mindre idylliske deler av verden er det fortsatt lignende grupperinger i arbeid, noe som etter hvert er umulig å forestille seg i Norge? I dag er stedet for Mensa’en et informasjonssenter som arbeider med Camorraens forgreninger, og det er en musikkskole der. For Berit Buonomo, en annen dannelsesreise enn det skandinaver pleier å legge til Italia.

    / "Mitt politiske syn begynner i hjertet, og ikke i ideologi og bøker, det kommer etterpå." /

    Hun skal bli en rød klut for en sterk og gammelmodig ledelse ved instituttet. Forværelsenes menneskelige innhold har ikke de samme hermeneutiske mulighetene som en triumfbue. Den 26. september 1972, dagen etter den norske EF-avstemningen, blir Buonomo gjort oppmerksom på at ukeavisen Europeo har trykket en artikkel der hun blir beskyldt for å ha skremt norske velgere, og gitt et feilaktig bilde av Italia, bl.a. insinuert at det fantes barnearbeid i Napoli (Mensa’en vinner senere en rettssak i forbindelse med barnearbeidet i Napoli.) Det skal vise seg at den italienske presidenten Leone er informert om saken. / Det som for Berit Buonomo og hennes to sønner kan bli en menneskelig katastrofe, blir for det norske miljøet en “belastning”. De akademiske posisjonene på Gianicolo er truet. Det er den norske ambassadøren Ræder som makter å rydde opp, slik at hun og hennes to barn kan slippe å bli satt på gata, og bli utvist fra landet. // Berit Buonomo ga aldri noe intervju til Europeo. Artikkelen var et forsøk på å støte henne ut. Og nye overraskelser venter. /// Italia er i en slags uerklært unntakstilstand i perioden fra slutten av sekstitallet til begynnelsen av åttitallet (anni di piombo) Det er tiden da hele venstresiden blir skandalisert av Brigate Rosse’s anti-politiske metoder, og i ettertid oppstår en skjebnens ironi: Adriano Sofri oppløser Lotta Continua i 1976, nettopp fordi LC ikke ønsker å bli slått i hartkorn med de røde brigadenes voldspråk.

    / En anarkists tilfeldige død. /

    Den 15. Desember 1969 blir anarkisten Pino Pinelli funnet drept etter å ha "falt ut" av et vindu i 4. etg. i Milanos politihovedkvarter, der han uten rettslig kjennelse har blitt holdt i varetekt hos politiinspektør Luigi Calabresi. Lederen i Lotta Continua og redaktør av bevegelsens avis, Adriano Sofri, anklager Calabresi for å ha stått bak mordet på jernbanearbeideren Pinelli, mens politiet hevder at Pinelli begikk selvmord. Nesten tre år senere blir Calabresi selv skutt til døde. Pinellis "fall" kommer i kjølvannet av bombeattentatet mot en bank på piazza Fontana i Milano, ett av flere attentat som senere skal vise seg å være iscenesatt av høyrepolitiske krefter i samarbeid med det hemmelige politiet, for å sverte det voksende kommunistpartiet og beslektede grupperinger. / I 1988 kommer den ransmistenkte Leonardo Marino plutselig med angivelsen som skal bli et mareritt for tre personer. Etter noen uker i varetekt hevder denne mannen, tidligere tilsluttet LC, at Sofri var den som ga ordre til drapet på Calabresi, sammen med nestleder Giorgio Pietrostefani. Et annet medlem, Ovidio Bompressi, blir utpekt til attentatmann. Selv påstår angiveren at han skal ha vært sjåfør for drapsmennene. Gjennom sju farseaktige omganger i italienske rettssaler blir angiverens forklaringer gjennomhullet. Han husker ikke engang fargen på bilen, ikke fluktruten, og en av de impliserte kan bevise at han oppholdt seg et annet sted når angiveren forklarer at han var i Pisa. Det italienske rettsapparatet fornekter seg ikke: et vitne som hevder at en kvinne kjørte bilen med attentatmennene, blir avvist av retten fordi vitnet er fargeblind. I januar 1996 må de tre politiske vennene gå i fengsel, og dommen lyder på 22 år. Protestene mot domsavsigelsen er omfattende, og sprer seg raskt til hele Europa. Dario Fo skjenker hele sin nobelpris til arbeidet for å få frigitt Sofri og de to andre, og setter i gang med teateroppsetninger i Firenze og Milano, etter mønster fra En anarkists tilfeldige død. Fo foretar egne undersøkelser, sjekker tekniske detaljer og intervjuer vitner. Han investerer hele sin nyvunne prestisje i Sofris sak. // Den 27. mai 1999 vinner Sofri og hans venner sin første seier i det italienske rettsapparatet. Det blir besluttet i høyesterett at en rettsinstans i Venezia skal avgjøre hvorvidt saken mot Lotta Continuas tidligere ledere kan gjenopptas. Omtrent samtidig krever Strasbourg-domstolen at den italienske regjeringen kommer med en forklaring på bevisvurderingen i Sofri-saken. Adriano Sofri har på forhånd takket nei til en eventuell benådning, med den klare begrunnelse at de ikke vil benådes for en forbrytelse de ikke har begått. /// Buonomo er en nær venn av Sofri, og forteller at samholdet mellom de tidligere medlemmene av Lotta Continua er like sterkt nå som for femogtjue år siden. Hun gjør Sofris ord til sine: "Jeg kan idag være kritisk til mye av det jeg har uttrykt, men misforstå meg ikke, jeg var et bedre menneske den gangen." //// I årene som følger skal Buonomo egne mer og mer av sin tid til Det norske instituttet. Det er som om hun har gjort et dypdykk i det italienske samfunnets folkeliv og maktstrukturer, og hun kommer opp med et sterkt engasjement for de norske studentene i Roma. Det ser ut til å være en annen livsoppgave for henne, å få norske studenter til å se inn i det Italia hun kontinuerlig lærer å kjenne.

    /Ghetto i Roma/

    Den som har besøkt instituttet i Roma oppdager snart at Berit Buonomo har en utadvendt funksjon. Sammen med sekretæren Grethe Cassini er hun dessuten dette stedets kollektive hukommelse. Buonomos historie er en historie for å endre, også Det norske instituttet? Om hun har blitt uunnværlig for denne humanistiske aktiviteten på administrativt nivå, fordi hun har mange kontakter i det italienske samfunnet, vil hun være et funn for et Roma-institutt som er villig til å utvide sitt virkeområde. Hun besitter kunnskaper som faggruppene i Viale Trenta Aprile har en tendens til å overse, fordi de mangler kontekstuelle settinger for sin kunnskapsdannelse? De verner om det norske i Italia, og gir seg sjelden i kast med vanlige romere? For en utenforstående kan det se ut som om samværet mellom nordmenn og skandinaver er sosiale norm for et utenlandsopphold i Italia. Det er en samling rundt det akademiske arbeidet, med det levende Roma på en armlengdes avstand? Hvis dette er tilfelle, har vi her meningsinnholdet i begrepet provinsiell. (Det er påfallende nok ingen krav til italiensk-kunnskaper for dem skal forske eller studere ved instituttet, langt mindre noe opplegg for språklæring.) / Det norske instituttet i Roma har ett spesielt kjennetegn i forhold til de andre universitetsinstituttene i byen. Det er lite. Det er en ghetto av nordmenn og for nordmenn. Det kunne til tider minne om en lukket anstalt, om jeg ikke husker feil, en kanal for det kulturfilteret den norske Roma-estetismen har dannet. Instituttets faglige, økonomiske og arealmessige begrensning er i seg selv et opplegg for klikkdannelser og konflikter. I dag minner den norske utposten i Italia om en elegant liten bedrift, der ledelsen blir sponset for å produsere detaljkunnskaper for en engere akademisk krets. Det er en stolt bedrift, som vet å argumentere for sin overlevelse, men som om et år eller tre kan bli del av RIMI-Hagens kjøpmannskap, dersom denne fortsetter å utvide sitt sosiale nettverk i de kongelige gemakker. // De to grunnleggerne av stedet, H.P L’Orange og Hjalmar Torp, åpnet for studenter fra de andre humanistiske fagene, nedfelt i instituttets statutter, men da med hospiterende status, i praksis på kvote. Fra 1997 har instituttet én tverrfaglig stilling. De to andre stillingene er forbeholdt kunsthistorikere og arkeologer. Rotasjonsordninger kan være et stikkord for en mulig utvidelse av instituttets virkeområde. Samarbeid med de andre skandinaviske universitetsinstituttene et annet. Det er en interessekamp som vil pågå: de eksisterende posisjonene på Gianicolo har vært innrettet på forsvarsstrategi, beholde og bevare. Frykten for å ende opp som et utvannet kulturinstitutt er reell nok, men ikke desto mindre burde de andre kunnskapsområdene innenfor Akademia kjenne mer enn sin besøkelsestid? En sterk ryggrad utelukker ikke utadvendte bevegelser? En institusjon som velger å feire sine første førti år med pomp og prakt bør markeres med noen spørsmål. /// Hvilken beskaffenhet har den selvfølelsen som skal til for å feire et førtiårsjubileum, med Dronning, statsråd, sponsorer og den akademiske eliten ringside? Akademisk soliditet eller en strategi for å komme omlegningen av instituttets faglige profil i forkjøpet? Er det en kunnskapsinstitusjon som har fått fred til å spesialisere seg over så mange år at den ikke bare har opparbeidet spisskompetanse, et førsteklasses bibliotek og en ærverdig tidsskriftserie, ACTA, men også vanntette skott mot den overskridelsen av kunnskapshierarkier som den postmoderne epoken satte i glidebevegelse? Er historikere, italienske språklærere, etnologer og litteraturvitere så opptatt av sitt norske virkeområde, at de mangler det fornemme næringsvettet som kunsthistorikerne og de klassiske arkeologene har frontet? De andre faggruppene sender nå og da studenter og lærere på seminarturer, til nød på et mellomfagskurs, og er tilfreds med det? Er det ikke noe anakronistisk ved at Universitetet i Oslo forbeholder en slik utpost til kunnskapsområder som graver med pensler i fortiden og daterer kunsten, uten tegn til sideblikk på det landet som er vertskap? Et gjerrig Universitet, som setter dette instituttet bort til en ny generasjon med sponsorer? Er disse høyt utdannede representantene for Universitetet del av den simple forklaringen som står å lese hver dag i norske media, der nåtidens Italia bare er et område for politisk turbulens, mafia og noen geologiske katastrofer? Henter det politiske og akademiske lederskapet i Norge sin informasjon om det italienske samfunnet fra disse stereotypiene, og overlater litteraturen, filmen den moderne arkitekturen og filosofien til sine underordnede spesialister? Bare én norsk avis har egen korrespondent i Roma (det var to inntil for noen år siden), NTB har knyttet til seg en frilanser, og avisenes kulturredaktører gir sjelden eller aldri sine korrespondenter i oppdrag å dekke kultur og vitenskap i det landet de skal korrespondere med. De kulturelle og politiske klisjeene om Italia er dominerende. //// Italia er i dag det landet i Europa som har den dypeste historiske erfaringen med regionalisering. Det rike Nord-Italia gjør stadig forsøk på å slippe unna det nasjonale fordelingsprinsippet, som ikke har begunstiget Sicilia mer enn at den løse statsdannelsen kan eksistere i ukjent framtid. Det skulle tilsi interesse fra andre enn spesialistene? Den norske offentlighetens forhold til landet syd Europa er generaliserende på samme måte som “amerikanere” får representere et sett med mentale og kulturelle begrensninger, samtidig som denne nasjonsdannelsen demonstrerer en problematisk, men interessant integrering av etniske grupperinger, med et historisk forløp som norskinger kunne lære av: Er den norske selvtilfredsheten avhengig av slike stereotypier for å danne egenidentitet i møte med andre folks sosiale og kulturelle atferd? Den som har møtt en oppjaget humanist på vei fra Romas kilder, blir fort klar over at tiden står stille i enkelte varianter av det norske intellektet. Det er grunn til å spørre om en århundrelang anekdotiske vinklingen på det italienske samfunnet er uttrykk for en typisk norsk mindreverdig følt forakt.

    / “Ingen brente bruer. Jeg har fått to av alt.” /

    Det vitenskapelige personalet har sine åremålsstillinger, det er Berit Buonomo og Grethe Cassini som representerer instituttets kontinuitet. Mens kunsthistorikerne og arkeologene har bygget sine individuelle prosjekter, det være seg avanserte lesninger av vaser eller utgravninger av senantikke objekter, har Berit Buonomo opparbeidet instituttets allmennkulturelle status. Buonomo har også gjort det “indre” arbeidet, kvinnearbeidet for alt det menneskelige som skjuler seg bak studentens (og lærernes) faglige begrunnelser. Som i andre mannsdominerte hierarkier blir ledelsen tilfreds først når administrasjonen ligger trygt innenfor sitt kompetanseområde, fyller sin stillingsinstruks og rydder der det oppstår uorden. Hva slike kvinnelige “mellomledere” måtte besitte av cross-over-kompetanse blir verdsatt såfremt det ikke forstyrrer vitenskapsmannens fordypning i sitt arbeid. Men denne kontorsjefen lever for mer enn vaser. Ingen vil finne på å sette spørsmålstegn ved hennes administrative ledelse, tvert imot, men det er også få som i det hele tatt har stilt spørsmål. Ser man på rekken av sterke faglige ledere av instituttet gjennom stedets førti år gamle historie, er det utelukkende menn som har vært bestyrere. Buonomo har sørget for kontakten mellom instituttet og omverdenen, bygget kunnskapsområder som har vært avgjørende for mange av studentene på instituttet, er flittig brukt som oversetter, og som kommentator for norske og italienske media. Hun har stått nær studentene, og studentene henne. I et bredere sammensatt kunnskapsmiljø, og ved et mer åpent universitet, ville hun blitt headhuntet til en stilling der hennes kunnskaper om det politiske, folkelige og intellektuelle Italia kom i fokus for instituttet som lærested. Men Buonomo er ikke en smilende karrierist av det slaget som ofte søker springbrett i Italia. Hun er systemkritiker på kropp og sjel. Hun svelger ikke unna konflikter, stiller stadig ubehagelige spørsmål og er en krevende makker for den som bare vil sikre fred og fordragelighet. Jeg har en mistanke om at instituttets ordensmenn har vært litt redd henne. Hun er eksponent for den delen av kvinnekulturen som definerer kunnskap som et organisk hele, i nærheten av Elsa Morantes uforglemmelige historiefortelling i romanen Historien.

    / Dilemmaet for ildsjeler av Buonomos klasse er det klassiske i mer enn en forstand. For den som bemerker seg utover sitt virkeområde, setter spor der andre har sine tråkk, kommer i en posisjon som kan være truende for de posisjonertes selvforståelse. Her samler Jante sine paragrafer, og den norske nissen måler belønningen i teskjeer. Den som har møtt posisjonerte nordmenn i utlandet, har sett at de norskeste av oss ikke nødvendigvis bor i Norge. // Senvinteren 1999 trykker Dagbladet en artikkelserie fra Roma, i forbindelse med det omtalte jubileet. Grei skuring, turistkontorene jubler, de ansatte på instituttet får sole seg en liten stund, men også her filtreres det estetiserte bildet av Italia, av Roma. Jeg kunne nevne andre Roma-skildringer fra nittitallet, eller bemerke en bok eller to som nylig er skrevet fra andre deler av Italia. Men det er dessverre stadig grunn til å spørre: hva feiler det en nasjon som i to hundre år har stått bom stille i sin beundring for søyler, en nekropolis, et baptisterium? Hvordan kan et helt mediasamfunn, fire universiteter og fem reisebyråer la et land og folk forsvinne i klisjeer og salgbare jordskjelv, etter så mange reiser gjennom så lang tid? Er den inverterte beundringen for det anerkjente, det suverene, det ubestridte opphavet til det vi kaller rasisme? De bereistes rasisme? Fikseringen av kroppens skjønnhet, det harmoniske landskapet, det velproporsjonerte hjelper oss til å se ned på det som lever og er i bevegelse? Hvordan skal vi i så fall holde ut bildet av oss selv som norske, når tiden ikke lenger blender oss med sin hastighet? Når de moderne språkene går i oppløsning under trykket av en forlatt samtid? /// Reisen til en liten del av Italia begynner i den nære fortiden, med romanen Lucas hemmelighet, av Ignazio Silone. \ Fr.stad pr. 25. Juni 1999. F.F.

    Siste: Gjenopptagelsesbegjæringen til Sofori, Bompressi og Piettrostefani ble tatt til fløge. Når dette nummeret av Samtiden trykkes vil saken være under behandeling ved en domstol i Venezia.

     

     

  • INNHOLD 5/6'99
  • Leder: Den foranderlige fortiden
  • Rudolphus Glaber: Alt ble bedre i neste årtusen
  • Terje Gansum: Gjenstanden og dens meningsinnhold
  • Samtaler i Samtiden: Khushwant Singh og Anne Waldrop
  • Samtaler i Samtiden: Salman Rushdie og Sindre Mekjan
  • Aschehougs hovedside

     

    SAMTIDEN: TIDSSKRIFT FOR POLITIKK, LITTERATUR OG SAMFUNNSSPØRSMÅL