TIDSSKRIFT FOR POLITIKK, LITTERATUR OG SAMFUNNSSPØRSMÅL

 







E-post til Samtiden

  • INNHOLD 5/6'99
  • Leder: Den foranderlige fortiden
  • Rudolphus Glaber: Alt ble bedre i neste årtusen
  • Freddy Fjellheim: Akademi på gruppereise. Buonomo i Italia
  • Samtaler i Samtiden: Khushwant Singh og Anne Waldrop
  • Samtaler i Samtiden: Salman Rushdie og Sindre Mekjan
  •  

     

    Terje Gansum

    GJENSTANDEN OG DENS MENINGSINNHOLD - ARKEOLOGISK PERSPEKTIV PÅ SAKER OG TING

     

     
    På hvilken måte kan arkeologi være samfunnsrelevant – kan et arkeologisk perspektiv være nyttig også for å forstå samtiden? Det kommer an på hva tingene betyr – og for hvem.

     

    Særegent for det arkeologiske perspektivet er en tilnærming og analyse av den materielle kultur, hvor endringer blir betraktet i et langtidsperspektiv. Så vel forhistoriske som nåtidige samfunn er preget av saker og ting. Men arkeologi handler også om sosiale forhold: Tingene har en gang inngått i en sosial sammenheng, og det er denne sammenhengen vi skal se nærmere på her. For å belyse arkeologiens samfunnsrelevans, vil gjenstanden og dens meningsinnhold være det tilbakevendende emnet. For dersom objektet og dets meningsinnhold var et én-til-én-forhold, ville meningen springe ut av objektet selv. Så enkel er nok ikke virkeligheten.

    Gjenstander er fysiske, konkrete og materielle. Gjenstander er form. Form kan erkjennes gjennom sansning og er først da meningsfull, noe vi kan ha kunnskap om, nettopp ved å vise til et innhold. Form er altså innhold, men innhold er ikke nødvendigvis fysisk form. Tanker og ideer betraktes som innhold uten form. Det er gjennom slike sammenstillinger vi kan si at gjenstanden og dens meningsinnhold langtfra er et avklart tema. For hva er mening? Den er relatert til kunnskapsproduksjon, og enhver kunnskapsproduksjon finner sted innenfor sin historiske kontekst. Fortidens mennesker hadde sin forankring og sin definisjon av kunnskap og den var formodentlig annerledes enn vår. Mening, mål, makt og rasjonalitet er knyttet til historisk kulturell kontekst og er samfunnsanliggende. Meningsinnhold er problematisk, fordi det som ikke favnes av våre kunnskapsrammer sjelden blir oppfattet som meningsfylt. Mening har mange av de samme karakteristika som makt og eksisterer bare innenfor en definert rasjonalitet, og benyttes som argument og instrument. Mening og makt kan ikke løsrives fra tid og rom, men er forbundet med sosiale mål. Derfor må synet på humanistisk viten være preget av mangfold, gråsoner og tvisyn.

    Litt arkeologihistorie

    Gjenstanden er arkeologenes legitimeringsgrunnlag, men arkeologi er mer enn gjenstandsstudier – det er meningsproduksjon med utgangspunkt i gjenstander, konstruksjoner og symboler. Denne meningsproduksjonen har en historie, og synet på gjenstandens meningsinnhold eller innholdspotensiale har endret seg mye, fra arkeologien ble etablert til i dag. Ved å betrakte også vårt samfunn gjennom et arkeologisk perspektiv, kan studiet av våre materielle levninger utdype sosiologiske og antropologiske perspektiver.

    Bilde 1: Oslo Plaza. Et stort materielt uttrykk fra vår nære fortid. Materialvalg, proposjoner og plassering er historie om vurderinger gjort på 80-tallet. Oslo Plaza. er en bauta over framskrittstroen, og hvilken framtid! (Foto: Gansum.)

    Gjenstandens materiale kan underlegges analyser for å avklare funksjonelle egenskaper som smeltepunkt, væske- og varmebestandighet. Den kjemiske sammensetningen kan ofte avklare hvor råstoff er hentet fra og hvilke faktorer som må ha vært tilstede under produksjon. Likeledes kan ulike tekniske analyser avklare hvor gammel vi anser gjenstanden å være, slik at den kan settes i sammenheng med andre gjenstander vi mener er fra samme tidsavsnitt. Gjenstandens meningsinnhold vil også bli påvirket av hva som eventuelt blir lagt oppe i en urne, det være seg mynter, urteblanding eller brente bein, og hvor urnen plasseres. Dens alder og eventuelle sjeldenhet er kvaliteter som ikke finnes i gjenstaden selv.

    Arkeologi som fagdisiplin oppsto rundt 1820, da en systematisk ordning og gjennomgang av gjenstandsmateriale ble påbegynt. Gjenstandenes meningsinnhold ble gitt ved analogislutninger til datidens landsbygd eller fra samfunn som var under europernes dominans. Typisk for 1870- og 80-årene var tenkning om opprinnelse og mening. Forskningen var preget av å rettferdiggjøre den vestlige kulturs posisjon som verdens dominerende. Kolonialisme, rasisme, utviklingslære og sosialdarwinisme, satte også sine spor i arkeologisk forskning. Menneskene tilpasset seg naturen, og gjenstandene avspeilet det teknologiske nivå for kulturen. Dette menneskesynet sto sterkt fra 1930-tallet og til slutten av 1970-tallet. Evolusjonismen hadde på ingen måte sluppet tak i den arkeologiske teoretiseringen som var preget av modernitetens klokketro på utvikling. Mer raffinerte metoder og teknikker ville sikre bedre vitenskapelige data om fortiden.

    Men hva er data? Hvilken sikkerhet gir metoden? Spørsmålene var mange, og reaksjonen mot den positivistiske arkeologien meldte seg rundt 1980. Lenge etter den norske posetivismedebatten var over innen andre humanistiske fag. Bildet av arkeologen som en noe forsoffen, samfunnsfjern samler, kan ikke være hentet ut av løse luften. Visst var det arkeologer som så problemene, men det er nærmest umulig å bli profet i eget land. Det var fra Cambridge ordene fikk tyngde.

    Materiell kultur, ble det sagt, er ikke en passiv avspeiling av tilpasninger til økologiske omgivelser. Gjenstander ble brukt som direkte markører utad for en gruppe, men også innad i gruppen i sosiale motsetningsforhold mellom ulike statusgrupper basert på alder og kjønn. Visse gjenstander var ikke bundet av etniske grenser, mens andre var det. Kunnskapen om hvilke meningsinnhold gjenstanden hadde, var til enhver tid bundet til historisk spesifikke forhold For å vite noe om hvilket innhold et menneske tilla gjenstanden, måtte arkeologen kjenne en del til sosiale og kulturelle særtrekk. Samfunnsmessig stress økte bruken av materiell kultur som symboler, men spredningen av gjenstander sa ikke noe om interaksjonens hyppighet. Symboler og interaksjon lot seg altså vanskelig forstå utelukkende som funksjonalistisk tilpassing til naturen. Dermed følte mange arkeologer at faget lå med brukket rygg, det var falt utenfor vitenskapeligheten. Som et eksempel på denne endringen kan nevnes analysen av stil og dekor.

    Stil og dekor er gjenstandens ytre kontraster, og ble tradisjonelt brukt til å gruppere og tidfeste gjenstandstypen. Stilanalyse gjennomgikk en renessanse på 1970 og 80-tallet, i det stil bl.a. ble knyttet til kommunikasjon, og ytterligere satt i sammenheng med sosiale strategier. Stil og dekor ble tolket som tegn og koder som skulle dekodes, eller tekster som skulle dechiffreres og innskrives i arkeologisk litteratur. Stil ble tolket som samfunnsrelevant, som ideologi, gruppestrategi, kjønns- eller alderskonflikter.

    Dermed skulle 160 års forskningshistorie være unnagjort, og vi kan ta fatt på vår nære fortid gjennom ulike arkeologiske perspektiver. Et arkeologisk syn på saker og ting betinger og et syn på arkeologien og arkeologene. Det overordnete perspektivet er å belyse sider ved vårt postmoderne samfunn. Saker og ting er meningsfulle, identitetsskapende, og mangetydige. Vi hører ikke lenger en stemme, men et kor.

    Metaforisk arkeologi i 1980-åra

    Etter en periode med kritisk gjennomgang av arkeologiens teorigrunnlag og fagets forklaringsmodeller, oppsto det behov for å utvikle selve forskningen Teoretisk inspirasjon ble bl.a. hentet fra språkfag.

    Den tekstuelle metafor baseres på tekst og tekststrukturer som utgangspunkt for analogier til å tolke gjenstandens meningsinnhold: "Alla texter är ting, men är också alla ting texter?" (Andrén 1988:23). Spørsmålet Andrén stiller, er om gjenstanden kan sammenlignes med tekster som stadig må fortolkes i en meningsproduksjon. Det er en vektlegging av meningsproduksjon fremfor søken etter én opprinnelig mening – meningspluralisme fremfor enhet. Forfatteren er død, men tekstene eksisterer. Arkeologen må skrive inn gjenstanden i stadige nye tekster (Olsen 1997).

    Den lingvistiske metafor baserer seg på at gjenstander kan oppfattes ulikt avhengig av relasjonelle forhold. Den struktur/logikk eller sanselige orden det er å finne i den materielle kultur var en forutsetning for fagets framvekst. De sluttete (urørte) funn i graver og materialfordeling på boplasser er strukturert av menneskelig praksis, og fremstår ikke som kaotisk. På denne bakgrunn ble materiell kultur sammenlignet med grammatikk. Fokus ble flyttet fra objektene til relasjonene mellom objektene.

    Bilde 2 og 3: Tåtesmokken og babyteppet på bildet til venstre har for de fleste i vår kultur et positivt meningsinnhold. De samme gjenstandene på bildet til høyre får derimot et tilsvarende negativt meningsforhold, fordi de bryter med forventningene basert på normer for sosial atferd i det norske samfunn. (Foto: Gansum og T. Berg.)

    Å ta inn over seg at fortiden har vært befolket av mennesker som ikke deler vår rasjonalitet, kanskje ikke vår humor, ironi eller livsprosjekter, gjør fortiden svært komplisert. Gjennom erkjennelsen om "de andre" og "annerledesheten" i det arkeologiske materialet, ble flere arkeologer oppmerksomme på sine teoretiske fundamenter, og prøvde å unngå ubevisst projisering av egne verdier over på materielle spor etter "de andre".

    Situasjonen ble nok opplevd som uoversiktlig for mange arkeologer. Det var mange teoretiske retninger som hver for seg tilbød ulike tilnærminger. Feminisme, poststrukturalisme, med og uten semiotikk og tekstuelle metaforer, samt hermeneutikk og sosialteorier, konkurrerte om oppmerksomhet og prestisje. Arkeologifaget var i siste halvdel av 1980-åra og begynnelsen på 1990-åra, preget av teoretisk motebevissthet. Franske filosofer som Derrida, Foucault og Barthes var in.

    Tekst som sosial virkelighet?

    Poststrukturalisten Roland Barthes avvisning av kontekst ble begrunnet med at dette innskrenket tekstens og ordenes mulige betydninger. For arkeologer er det åpenbart at vi studerer fragmenter av fortidige samfunn, og at vi rent bokstavelig har en materialistisk historieoppfatning. Utgangspunktet er materielle levninger som har vært del av en fortidig meningsfull sosial praksis. Å avvise konteksten medfører et farvel til arkeologifaget. Den materielle kulturens levninger har potensiale til å bli tolket ulikt, men ikke tilfeldig. Å vektlegge ulike perspektiver er poststrukturalismens styrke, men noe av problemet med den poststrukturalistiske tekstfascinasjonen er tekstens påståtte uavhengighet. Hvor langt kan parallelliteten mellom språk og handling trekkes? Problemet blir "how to relate the text back to an exterior world" (Giddens 1993:210).

    Å betrakte livet som en virtuell tekstuell virkelighet, slik Jean Baudrillard har gjort (1993), kan virke forførende. Det er mange sider ved et slikt perspektiv som virker fremmed. "The hyperreal is beyond representation" (Baudrillard 1993:73). Virkeligheten blir gjort om til stadier av simulasjon: "Det [en hendelse] oppleves så sterkt og nært at det blir mer virkelig enn det virkelige, hypervirkelig. Det hypervirkelige er en forestilling om det virkelige" (Sørhaug 1996:31). En konsekvens av Baudrillards syn, er et deterministisk og statisk syn på virkelighet. "In feudal or archaic caste societies, in cruel societies, signs are limited in number, and their circulation is restricted. Each retains its full value as a prohibition, and each carries with it a reciprocal obligation between castes, clans or persons, so signs are not arbitrary" (Baudrillard 1993:50). En slik konklusjon baseres på et ikke-problmatisert forhold til det opprinnelige og originale for å etablere en diskurs om det virkelige. Stadier av simulasjon og overbudet om det hypervirkelige, synes ikke å kunne sette virkelighetsbegrepets sosiale implikasjoner ut av spill. Kampen om å definere virkelighet er i siste instans et spørsmål om makt (Foucault 1995). Foucaults ulike forskningsstrategier kan fungere som et perspektiv på hvorledes strukturer kan analyseres og hvilke meningsinnhold som kan tillegges dem, såsant en er klar over at analysen ikke vektlegger agent eller handling, men forskningsperspektivet. Postmodernisme, en notorisk negasjon, kan bidra kvalitativt ved oppløsning av enheter og bidra med motstandstrategier, friksjon, og problematisering av sosiale posisjoner og kunnskapsteoretiske utsagn.

    Gjenstanden som medium

    Gjenstanden er både mål og middel; gjenstanden er et medium, hvor ny teori kan genereres via mediet og konteksten. Hvis gjenstanden er et medium, er da arkeologi fenomenologi? Flere arkeologer og antropologer benytter fenomenologiske perspektiv for å fange opp menneksers mangfoldige prosjekter, enten det dreier seg om studie av landskap eller kjønn. Det er sider ved menneskelig erfaring som ikke kan måles og etterprøves, men må gjennomleves og erfares. Hvis det er relasjonene mellom gjenstander som er konstituerende for meningsinnholdet, må arkeologen vedgå at all meningsproduksjon er konstruksjon.

    Hvordan vi omgir oss med gjenstander og innreder våre hjem, avspeiler de tidsmessige og standsmessige ideologiske strukturer. Slike analyser er gjennomført innen kunstsosiologi (Klausen 1978, Bourdieu 1995). Slike analyser viser at omgivelser ikke er nøytrale, og det er heller ikke innredning av landskap (Gansum et. al. 1997).

    Gjenstander og relasjonene mellom gjenstandene tilskrives et meningsinnhold av dem som bruker dem. Affeksjon, ironi, kitsch og lek er vesentlige, meningsbærende aspekter ved ting, men de er nesten helt fraværende fra tolkninger av fortidige gjenstander. Et eksempel på vår aktelse for klassisk Middelhavs- og mellomeuropeisk "høykultur", kan være modellen vi bruker for å tolke funn av romersk opprinnelse i norske jernaldergraver. Vi tolker dem oftest som høystatusgjenstander som smitter over på eierens statusposisjon. Kunne vi ikke snu resonnementet og hevde at grunnen til at man finner f.eks. et glasskår av romersk opprinnelse i en gravkontekst her, kan være en ironisk distansering eller en magisk konfliktsituasjon hvor skåret representerer en form for motsetning? Hvorfor tolker vi slike skår som symbolske representasjoner på det folk ikke hadde nok av? I steden for en friksjonsløs anerkjennelse, kunne den symbolske biten glass være en manifestering av underkjennelse overfor konkurrerende sosiale referansegrupper. Det kan være en avstandtagen innad i samfunnet, vi besitter status, men vi underkjenner dens tilskrevne mening ved hån. Dermed fungerer den på en og samme tid som underkjennelse av, og anerkjennelse for, en elite utenfor lokalsamfunnet. Vi kunne være mer kritisk nyanserte og oppfinnsomme i vår bruk og omgang med materialgrupper som vekker vår beundring og får vår aktelse. Edelmetaller blir f.eks. tilskrevet skjønnhet av vår smak og estetikk (Bourdieu 1995).

    Ideologisk kunnskapsproduksjon

    Meningsproduksjonen eller kunnskapsproduksjonen handler den utelukkende om vår samtids fiksjoner om fortiden, eller avdekker vi noe "virkelig" om fortiden? Er det én fornuft og én virkelighet å forholde seg til? Innenfor en vestlig moderne tranketradisjon er det flere som hveder et slikt syn. Fortiden er reell, men kan og må formidles som potensiell politikk. En verdinøytral fortid er illusjon, all nøytralitet er illusjon. Ideologier må undersøkes og blottlegges. Ideologi blir betraktet som tolkningsnøkkelen for ulikheter. Hvis fortidens hendelser var bundet til fortidige kontekster, hvordan kunne arkeologen si noe om fortidens ideologier uten å påtvinge fortiden en gitt ideologi? "Ved å innse at teori er kritisk praksis, tillater det oss å gjeninnskrive og transformere det tomme fortid/nåtid til produktiv nåtid/fortid, å skape en arkeologi som har sosial og politisk relevans i det samfunnet hvor den opererer" (Shanks & Tilley 1992:28). Er arkeologi leverandør av samtidens utvalg av konkurrerende fortider? Tross fragmenteringens seierstog er det vanskelig å erkjenne flere konkurrerende fortider, men det er i høyeste grad ulike oppfatninger og historier om fortiden som springer ut fra ulike erfaringer.

    I kjølevannet av den vitenskapsteoretiske kritikk som er reist mot bl.a. positivistiske retninger, har også kjønn blitt gjenstand for forskning og problematisering. Forskning omkring biologisk og sosialt kjønn - om gennuskonstruksjoner, har de siste 20 år befestet en posisjonen innenfor det akademiske og politiske ordskiftet. Innenfor kvinneforskning, feminisme og genderforskning har det samtidig utviklet seg en egen vitenskapskritikk (Hallberg 1992). Den "tradisjonelle" feminisme har sin rot i kvinnefrigjøringskampen som utviklet seg på 1970-tallet. Deres prosjekt var å tolke gjenstanden, objektet, på en slik måte at det synliggjorde kvinner som selvstendige subjekter i fortiden. Nåtidens kvinner er gjenstand for ideologisk og fysisk undertrykking. Å bli gjort til gjenstand, kan også defineres som tingliggjøring, og mange assosierer det med et annet begrep, nemlig fremmedgjøring. Innen arkeologisk forskning har mannsdominansen implisitt i forklaringsmodeller og kategorier, og eksplisitt i status og stillingshierarkiet, blitt påpekt, og det er blitt understreket at kjønnsrelasjoner er vesentlige struktureringsprinsipper for enhver sosial kontekst. "Gjenstanden og dens meningsinnhold" kan tolkes dithen at også mennesker kan tildeles et meningsinnhold som gjenstand.

    Tingliggjøring blir også brukt som forskningsstrategi: "Ved å skrive den sosiologiske fortolkningen til sin "ytterste konsekvens", om det så var to the bitter end, ved å gjøre seg selv til forskningsobjekt og derpå "objektivere objektivasjonen" om og om igjen håper han [Bourdieu] å komme stadig nærmere den vitenskapelige sannheten, den allmenngyldige sannheten om forholdet mellom mennesker" (Østerberg i Bourdieu, 1995:20). Om en slik stategi er det å si, at den blir en tro på egne kategorier og representasjoner som kanskje ikke levner "de andre" en verdig posisjon i arbeidet med deres materielle kultur. Bourdieus syn på kjønn og på andre erfarings- og kunnskapssystemer synes begrenset innenfor hans metodologiske epistemologi.

    Kjønnsforskningen har videre utøvd vitenskapskritikk, og to posisjoner kan kanskje sise å være toneangivende: En "tradisjonell" vitenskapsteoretisk kjønnsforskning, og en postmodernistisk feminisme (Hallberg 1992). Den første tar utgangspunkt i en forståelse av feminisme som ideologi, noe som kan skilles ut og frontes mot andre både vitenskapelig og politisk. Det innebærer at kjønn blir basis for kunnskapstilegnelse, og at denne erfaring er personlig såvel som politisk (som beskrevet ovenfor). Den postmoderistiske posisjonen oppløser kjønnsdikotomier og kjønn som kategori, og kritiserer dermed de tradisjonelle feministenes ideologiforståelse. Denne vitenskapsteoretiske feminismen har ikke det samme synet på gjenstandens meningsinnhold. De avviser en subjekt-objekt dikotomi som ufruktbar, fordi en slik tilnærming lider under en binær digital klassifikasjon (enten-eller) og slører alle nyanserte maktforhold og sosiale relasjoner som særpreger praksis. Deres kritikk av kjønnsbegrepet er viktig, men som platform, (ideologien er det som gir feministene en gruppetilhørighet) for det feministiske forandringsprosjektet synes posisjonen umulig (Hallberg 1992:60).

    Den arkeologiske kjønnsforskningen er først og fremst dervet av kvinner, som arbeider innenfor en feministisk ideologi. Analyser av gjenstander og det meningsinnhold disse blir tildelt, synliggjør kvinner og aktiviteter som kvinner kan ha deltatt i, som i uproblematisert form har blitt tilskrevet menn, nettopp gjennom mannlig epistemologisk dominans. Litteraturkritikeren Toril Moi vil rekonseptualisere den feministiske ideologien ved en fenomenologisk orientering som innebærer en kritikk av toneangivende kjønnsforskning. Hun vil betrakte kroppen som situasjon og på den måten vektlegge erfaring som viktig kunnskapskategori, ikke et definert kjønnsbegrep (Moi 1998). Arkeologisk kan et slikt perspektiv benyttet i tolkning av helleristninger. Tidsskriftet KAN er arena for pågående og stadig orienteringsvillig forskning omkring kjønn og meningsproduksjon.

    Meningsberettigelse

    Hvordan kan all denne relativiteten inkorporeres i et fag uten at troverdigheten synker drastisk? Hvem tror arkeologene bedømmer troverdigheten, og hvem er meningsberettiget? Gjenstanden og dens meningsinnhold er i høyeste grad et relasjonelt forhold og et spørsmål om verdier. For å illustrere dette vil jeg trekke frem Michael Shanks som en eksponent for en narsissistisk formidlingsideologi (Shanks 1995:169174). I 1987 gjorde han seg berømt sammen med Christopher Tilley ved "Social Theory and Archaeology", og i "Reconstructing Archaeology" var den arkeologiske målsetningen slik: "Arkeologisk teori og praksis må uttrykke seg som en undergraver av autoritære impulser, som vil kneble fortiden, den må ville gjøre arvegodset til radikal pluralisme, i et ustoppelig arbeid med fortiden" (Shanks & Tilley 1992:28). Målet, slik jeg forstår Shanks og Tilley, er å undergrave autoriteter, dvs. seg selv, for å vise hva diskursen dreier seg om. Målet var og er diskursen som per se er fortiden. Målet er ikke det tilsynelatende formidlingsprosjektet, men diskursen om formidlingsprosjektet. Fortiden er gjort til gjenstand: til dyre bøker. I artikkelen jeg refererer til, opererer Shanks med to beskrivelser av en gresk vase som løper parallelt i form av en tospaltet side. I analysen av den greske vasen har ikke Shanks andre litteraturreferanser enn teoretiske verk av Shanks og Tilley og Ian Hodder. Det signaliserer liten vekt på konteksten. Shanks’ formidling minner meg om Erving Goffmans omtale av "misvisende opptreden". Det foreligger ikke en formidling til andre enn en engere krets som opprettholder diskursen. Diskursen formidles i form av eksklusive bøker: Nymarxisten Shanks, i senkapitalistisk form! Hvis meningsberettigelse oppfattes som meriterende publikasjoner viser akademia at formidling til "de andre"- til et alment interessert publikum - er en økonomisk nødvending floskel for å få offentlige midler. Meningsberettiget er de som ønsker å delta i diskusjon, hvor den/de med størst overbevisningskraft faktisk vil få dominans.

    Arkeologifaget på universitetene har gjennomgått en legitimeringskrise innad, mens utad i forvaltningssammenheng er utgravninger legitime og viktige. Det er jo alles kulturhistorie vi tar vare på – eller er det kun vår egen interesse vi dyrker? Hvem trenger arkeologien, om ikke arkeologene? For å omskrive Arne Martin Klausens syn på kunsthistorikeren: "[Arkeologens] rolle kan derfor på mange sett sammenlignes med teologen. Han skal arbeide med å formidle et stoff som ansees å være umulig å formidle foruten gjennom stoffet selv. Forholdet er beslektet med menneskets forhold til de religiøse fenomenene: Man kan ikke erfare Gud uten å tro på Gud" (Klausen 1978:31). Kanskje er det denne gryende erkjennelse som har fått læresteder til å ekskludere teoretisering omkring arkeologenes politiske og etiske rolle? Skal gjenstanden være en form for empirisk siste-instans? Er arkeologenes legitimeringsgrunnlag stilt overfor en Catch-22-situasjon, der metafysikk og retorikk er limet som utgjør relasjonene mellom gjenstandene?

    Antropologen Henrietta Moore har med rette kritisert en passiv nihilistisk holdning som står for at "alle historier om fortiden er like gode eller dårlige" (Moore 1995). I et slikt perspektiv blir gjenstanden likegyldig, noe den åpenbart ikke er. Det er forskjell på ting og kjønn, og forrangen av å skrive for eksempel en etnisk gruppes historie synes på ingen måte likegyldig (jf. historieproduksjonen i Serbia). Alle tolkninger er verdiladet og styrt. Å kunne innse andres verdisyn vil ikke si å tape sitt eget. Hvis det ikke finnes motstand eller kontraster, foregår det ingen meningsproduksjon. Selv innenfor tekstuelle virkelighetsoppfatninger har relasjonene<>I mellom tegnene en relativitet som ikke er total. Teoretiske idealer er nødvendig for å kunne ha en begripelig integritet, dvs. ha målsetninger og meninger som varer utover øyeblikket. Men å tro at slike idealer kan forbli uendret i møte med andre idealer, i et demokratisk kapitalistisk system, er å være virkelighetsfjern. Like trøstesløst er det å se at teoretisering blir behandlet som noe ikke-arkeologisk og noe som en tekst kan unnslippe. Alle er meningsberettiget, men det er, og vil alltid være, en maktkamp om gehør.

    Formidling av gjenstandens meningsinnhold

    Hvilken type formidling kan tydeliggjøre det problematiske forholdet mellom gjenstanden og dens meningsinnhold? Er det gjenstanden vi stiller ut, eller er det ideologisk meningsproduksjon som utgjør meningsinnholdet? Vi bestrider ikke at menneskene hadde redskaper, våpen, smykker og hus, men problemet er hvorledes vi forklarer gjenstandene. Forklaringen skjer ut fra en historisk kontekst og i form av en fortelling. Den som blir trodd på, har makt i og med at han eller hun formidler et meningsinnhold som blir akseptert. Det er på ingen måte likegyldig hva som fortelles og hvordan argumentene blir presentert.

    Jeg foretrekker en formidling som utfordrer mottakerens holdninger og preferanser om hvordan de tror fortiden har vært. Ved å utfordre, tilkjennegir man ulike syn på hvilket meningsinnhold gjenstanden blir tildelt. Utfordringer stiller formidleren og mottakeren overfor valg. Faglig nøytralitet er skjult kunnskap. Formidling og kunnskapsproduksjon er avhengige av de som utfører den, og det er ikke negativt å kunne sitt fag og vise sin kunnskap. Formidling av fortiden er vel så mye et speil for den som formidler som den som mottar budskapet.

    Forfattere som Thomas Hylland Eriksen og Brit Solli har ved flere anledninger utfordret både fagfolk og det historieinteresserte publikum ved forbløffende fortolkninger av historiske "røtter" og identitet. De har ved ulike anledninger kommet fram til spennende og overraskende konklusjoner, som at fortiden er et annet sted, eller at det eneste vi i det flerkulturelle Norge har felles, er framtiden (Eriksen 1996, Solli 1997). En som har reagert på denne framstillingen er historikeren Torgrim Titlestad (1996). Han har ingen tro på Sollis formidling av identitet og hennes forbløffelsesparadigme. Titlestad vil ha en norsk kulturell platform å stå på i møte med andre kulturer. Først da kan grupper berike hverandre, hevder Titlestad. Jeg tror ikke Solli ønsker en utslettelse av en norsk eller samisk kulturforståelse (les identitet), men hun setter det i sammenheng med det maktspill det vitterlig er å formidle gjenstandens meningsinnhold som kulturhistorie. Hun tar inn over seg den asymmetriske maktfordeling av kulturell identitetsproduksjon som f eks "den norske kulturen" har overfor "den samiske" eller overfor "innvandrere" i Norge med en annerledes kulturell bakgrunn. Om løsningen for disse gruppene er en identitetsproduksjon som benytter samme framgangsmåte som de identitetsdominerende gruppene i et samfunn har benyttet seg av, er jeg mindre overbevist om.

    Kreolisering er et begrep Eriksen har benyttet i sin agitasjon for å blande kulturelle uttrykk. La oss dyrke blandinger og "bastarder" framfor fiksjoner om "det rene" skriver han med referanse til Rushdie (Eriksen 1993). Salman Rushdie ironiserer og bruker humor i sin formidlingsstrategi. Jeg tror provokasjon og dialog er ofte gode formidlings- og forskningsstrategier i kampen mot dogmatiske blider av fortiden. Eksempel på en slik formidlingsstrategi var utstillingen "Vikingen i den norske sjel". Den var et oppgjør med stivnete bilder av en historisk prosess som pågår i dag (Foldøy & Lundström 1995). Et annet eksempel var utstillingen "Om krigens skjønnhet – eller den vakre volden" (Rekdal 1995). Den lot ingen gå uberørt gjennom utstillingen. Råskap og voldsforherligelse møtte mottakeren som besøkte Etnografisk Museum for å se den. Fokus ble satt på ulike kulturers estetisering av våpen. Utstillingen blottla ideologier og deres samfunnsmessige implikasjoner, og skapte grunnlag for debatt og ettertanke. Utstillingen engasjerte fordi den provoserte fram reaksjoner. Den burde ha vært sendt landet rundt!

    Den offentlige fortidsproduksjonen viser hvordan ideologiske strømninger formidles i ord og bilder på museer, i offentlig forvaltning av kulturminner, i lovreguleringer, utredninger og på de politiske kamparenaer. Den offentlige forvaltning av, og kontrollen over, den nasjonale forhistorien formidles ikke nøytralt. Ingen formidling skjer i et samfunnsmessig vakuum. Hvilket meningsinnhold en øks eller sverd tildeles vil være avgjørende for den virkelighet som formidles. Arkeologisk formidling kan la seg inspirere av ulike gruppers rop etter trendy emner, men benytt da muligheten til å konfrontere f. eks. lokale patrioter som ønsker "sine" vikingskip "hjem", med de tankefigurer og den sjåvinistiske ideologi som ligger til grunn for slik patriotisme.

    Sted, identitet og menneskverd

    I et flerkulturelt samfunn er det kanskje ikke fortiden vi har felles, men fremtiden, som Thomas Hylland Eriksen hevder. Arkeologer bør formidle fortiden som problematisk, nyansert og flertydig. Fortiden kan være identitetsskapende, eller mer treffende, gi grunnlag for kollektiv identifikasjon, f eks for de som befolker stedet i dag, uansett kulturell bakgrunn. Jeg ønsker ikke en oppløsning av sted som kulturell referanse, men hvis det er eneste referansepunkt kan det få tragiske følger. Sted som kulturell referanse blir satt opp i mot globalisering, noe som for meg virker søkt (Eriksen 1996:75-78, Olsen 1997:274). Jeg vil gripe tilbake til det overordnete fokus: mennesket. Begrunnelsen for menneskeverdet og mennekserettigheter må tas på alvor som den viktigste filosofiske størrelse (Myhre 1994, Ferry 1997). Gjør vi det kan vi argumentere mot kulturelle praksiser som omskjæring av kvinner, etnisk rensing og andre overgrep mot mennekser skjult bak vikarierende kulturelle motiver. La oss underordne stedes kulturelle referanseramme til fordel for menneskene, men ikke utelukke muligheter for stedsidentifisering. Å føle stedstilhørighet og stedstilknytning, er ikke gitt en begrunnelse i fortid! Gjenstanden og stedet ble benyttet av mennesker i fortiden, men det uttømmer hverken gjenstanden eller stedet for meningsinnhold. Jeg mener at det vil være mulig for den som oppholder seg i et landskap, å bli kjent med det og skape en identitetsfølelse basert på stedsbruk uansett om vedkommende er født der eller kom dit som voksen. En slik form for praktisk stedsidentitet kan overbygge kulturelle forskjeller. Stedet er arenaen hvor spor etter mennesker er avsatt og innehar således potensiale for identitetsproduksjon. Søkes denne identitetsproduksjonen med utgangspunkt i menneskeverd, vil stedshegmoni framstå som okkupasjon. Stedet var brukt av mennesker før og kan gi nåtidens mennesker følelse av tilhørighet og sammenheng. Fortiden er et annet sted!

    Avslutning

    Gjenstanden og dens meningsinnhold kan betraktes som gamle spøkelser i nye laken, og det er fullt mulig å trekke linjen tilbake til sofistenes relativisme versus Sokrates og Platon, eller Aristoteles’ overveielser om substans og stoff. Teoretisering er ingen nyhet. Nyheten ligger i erkjennelsen om at teori ikke kan løsrives fra meningsproduksjon og den åpenhet meningene blir tildelt på og begrunnet ut fra. Nye perspektiver har vunnet fram, og det har blitt rettet et ikke bare metodisk, men også etisk søkelys på våre arkeologiske konstruksjoner om fortiden.

    Den materielle kulturen som omgir oss er ikke nøytral, det har den aldri vært! Derfor vil fokus på materielle omgivelser og tingenes mulige meningsinnhold være viktig i analyser av samfunn. Postgirobygget som speiles i Oslo Plaza er i så måte et typisk materielt uttrykk for et samfunns vurderinger, og begge de modernistiske bautaene ble skapt i sin samtids bilde.

    Ved å betrakte gjenstanden og dens meningsinnhold som et relasjonelt forhold, hvor gjenstanden medierer fortid og nåtid vil meningsinnholdet alltid være et tolkningsresultat. Gjenstanden som materiell bærer over lange tidsspenn, er objektet som fortolkes. Objektfiksert meningsproduksjon er begrenset, fordi alle immaterielle, relasjonelle forhold utelukkes. Gjenstanden er ikke objektiv, men er et objekt som fortolkes. Meningsinnhold er et tolkningsspørsmål hvor tolkningspotensialet ligger i materialet, funnkonteksten, relasjonene mellom gjenstander og våre teoretiske og ideologiske rammeverk om fortidige sosiale praksiser. Ved åpen teoretisering omkring gjenstandens meningsinnhold vil det være enklere å se svakheter i resonnementene. Slike svakheter har fått kritikere til å mene at arkeologer ikke kan eller bør teoretisere fordi det er for vanskelig. Det er jeg uenig i, for et åpent resonnement er tross svakheter mer etterrettelig enn et implisitt resonnement som skjuler sine svakheter.

    En tidligere versjon av artikkelen er publisert i AmS-Varia 31, Stavanger 1997. Foreliggende versjon er omarbeidet for Samtiden.

    REFERANSER

    Andrén, A. 1988: Ting och text skisser till en historisk arkeologi. META 1988: 1/2, Lund.

    Baudrillard, G. 1993: Symbolic Exchange and Death. Sage Publications, London.

    Bourdieu, P. 1995: Distinksjonen. Pax Forlag, Oslo.

    Eriksen, T. H. 1993: Kulturterrorismen. Et oppgjør med tanken om kulturell renhet. Spartacus pamfletter, Oslo.

    Eriksen, T. H. 1996: Kampen om fortiden. Et essay om myter, identitet og politikk. Aschehoug Forlag, Oslo.

    Foucault, M. 1995: Seksualitetens historie I, Vilje til viten. Exil, Oslo.

    Ferry, L. 1997: Mennesket som gud. Et essay om livets mening. Humanist forlag, Oslo.

    Foldøy, O. & Lundström, I. 1995: "Vikingen i den norske sjel". AmS-Småtrykk 34, Stavanger.

    Gansum, T., Jerpåsen, G. & Keller, C.1997: "Arkeologisk landskapsanalyse med visuelle metoder". AmS-Varia 28, Stavanger.

    Giddens, A. 1993: "Structuralism, Poststructuralism and the Production of Culture". I Giddens, A. & Turner, J.H. (red.): Social Theory Today. Polity Press, Cambridge.

    Hagen, A. 1983: Norges oldtid. Cappelen, Oslo.

    Hallberg, M. 1992: Kunskap och kön. En studie av feministisk vetenskapsteori. Daidalos, Göteborg.

    KAN: Kvinner i norsk Arkeologi.

    Keller, C. 1978: Arkeologi virkelighetsflukt eller samfunnsforming. Universitetsforlaget, Oslo.

    Moi, T. 1998: Hva er en kvinne? Kjønn og kropp i feministisk teori. Gyldendal, Oslo.

    Moore, H. 1995: "The problems of origin". I Hodder, I. (red.): Interpreting Archaeology. Finding meaning in the past. Routledge, London and New York.

    Olsen, B. 1997: Fra ting til tekst. Universitetsforlaget, Oslo.

    Rekdal, P. B. 1995: Om krigens skjønnhet, eller den vakre volden.

    Universitetets etnografiske museum, Oslo.

    Shanks, M. 1995: "Archaeology and the forms of history". I Hodder, I (red.):

    Interpreting archaeology. Finding meaning in the past. Routledge, London, New York.

    Shanks, M. & Tilley, C. 1992: Reconstructing Archaeology<>I. Second edition. Routledge, London and New York.

    Solli, B. 1997: "Forankring fryder?" Ottar 3/97, Tromsø.

    Sørhaug, E. 1996: Jean Baudrillard og TV-bildets hypervirkelighet. En diskusjon om simulasjon, virkelighet og O.J. Simpson. Hoveoppgave i pedagogikk. Universitetet i Oslo.

    Titlestad, T. 1996: Kampen om Norvegen. Nytt lys over vikingtiden. Fagbokforlaget, Bergen.

     

     

  • INNHOLD 5/6'99
  • Leder: Den foranderlige fortiden
  • Rudolphus Glaber: Alt ble bedre i neste årtusen
  • Freddy Fjellheim: Akademi på gruppereise. Buonomo i Italia
  • Samtaler i Samtiden: Khushwant Singh og Anne Waldrop
  • Samtaler i Samtiden: Salman Rushdie og Sindre Mekjan
  • Aschehougs hovedside

     

    SAMTIDEN: TIDSSKRIFT FOR POLITIKK, LITTERATUR OG SAMFUNNSSPØRSMÅL