TIDSSKRIFT FOR POLITIKK, LITTERATUR OG SAMFUNNSSPØRSMÅL

 







E-post til Samtiden

  • INNHOLD 5/6'99
  • Leder: Den foranderlige fortiden
  • Terje Gansum: Gjenstanden og dens meningsinnhold
  • Freddy Fjellheim: Akademi på gruppereise. Buonomo i Italia
  • Samtaler i Samtiden: Khushwant Singh og Anne Waldrop
  • Samtaler i Samtiden: Salman Rushdie og Sindre Mekjan
  •  

     

    Rudolphus Glaber

    ALT BLE BEDRE I NESTE ÅRTUSEN

     

     
    Presentasjon og oversettelse ved Jon Rognlien

     

    Hvordan foregikk det STORE årtusenskiftet?1 Hvordan ble det oppfattet av samtidens mennesker? Trodde man på katastrofe og fordømmelse, eller satte man sin lit til frelse og forsoning? Finnes det fruktbare paralleller mellom middelalderens dommedagsprofeter og vår tids svermere?

    En som har holdt mye på med nettopp dette temaet, er middelalderhistorikeren Georges Duby, kjent for sine studier om folkelivet i den europeiske middelalderen, om byggingen av katedralene og deres symbolikk, og en rekke andre emner2. Det finnes ingen overflod av samtidsbeskrivelser fra denne perioden. Og det er få av de man har som bryr seg om å gå utenfor den rent nøkterne registreringen av begivenheter knyttet til maktkamp og stormenns liv. En hovedkilde for Georges Duby har vært krønikene nedtegnet av cluniacenser-munken Rudolphus Glaber – Rudolf den skjeggløse3. Han skrev på 1040-tallet, og Duby forteller at hans fornavn tyder på adelig opphav, og at han er en velutdannet og oppmerksom observatør. Hans verk har en kompleks og sofistikert struktur, og det skiller seg fra andre krøniker særlig ved at det ikke var fyrster og stater Rudolf konsentrerte seg om, men folkenes generelle levekår og lagnad.

    Som cluniacenser hadde han god kontakt med det som foregikk også utenfor nærmiljøet i Burgund. Hans ambisjon var å søke å forstå menneskenes plass i den guddommelige planen som styrer vår historie. Han mente at menneskeslekten nylig var kommet gjennom en slags skjærsild som hadde sitt opphav i Guds vrede over menneskenes formastelighet, og at man ved hjelp av dette var blitt renset for sine synder. Og nå som et sunt forhold til den Allmektige igjen var opprettet, kunne man fortsette fremskrittet mot det lovede land, hvis porter skulle åpne seg ved tidens ende.

    PRØVELSENS TID

    På den tiden raste det en fryktelig svøpe blant menneskene, som gikk under navnet lønndomsbrannen. Når den angrep et lem spiste den det opp og skilte det av fra kroppen. For de fleste tok det bare én natt å bli fullstendig fortært av denne skremmende forbrenningen. Botemiddel for en slik fryktelig pest fant man ved graver og altere for ulike helgener. Den største tilstrømmingen ble registrert i kirkene for de tre martyr-helgenene Martin av Tours, Ulrik av Bayeux og vår ærverdige pater Maiolo (av Cluny). Takket være deres velsignelse oppnådde man den ønskede helbredelse.

    I den følgende perioden begynte hungersnøden å bre seg i hele verden, og man kunne frykte for at menneskeheten nesten fullstendig skulle forsvinne. De atmosfæriske forholdene slo seg så vrange at man ikke kunne finne det riktige tidspunkt for å så noe planteslag, og det var håpløst å høste inn, særlig på grunn av alle oversvømmelsene. Det ble sagt at de uvennlige elementene gjorde opprør, tydeligvis for å ta hevn over menneskenes formastelighet. Uavbrutt regn hadde til de grader bløtt opp jorden så man i tre år ikke kunne ploge noen fure egnet til å ta imot såkorn. Når tiden for innhøstingen kom, hadde ugress og det ufruktbare raigresset dekket over hele jordbruksarealet. En skjeppe såkorn, der den fikk best avkastning, ga ved innhøstingen bare en sekstar, og sekstaren selv produserte såvidt en håndfull.

    Denne ufruktbarhetens hevnerske hadde sitt opphav i østlige trakter, hun hadde lagt Grekenland øde før hun ankom Italia, og derfra vendte hun seg mot Gallia for så å nå opp til England. Siden mangelen på fødevarer rammet hele befolkningen, ble stormenn og folk fra middelklassen bleke og gustne på like fot med de fattige – de mektiges plyndringer måtte opphøre i møte med den allmenne elendigheten. Hvis man tilfeldigvis kom over noe spiselig som var til salgs, var det opptil selgeren å godta den prisen han ble tilbudt, eller kreve mer. På mange steder solgtes en skjeppe for seksti daler og en sekstar for femten. Folk ble drevet av en umettelig sult, og etter å ha spist opp de ville dyrene og fuglene, ga de seg til å samle alle slags kadavere og unevnelige ting som mat. For å unnslippe døden, begynte noen å spise røttene i skogen og gresset i elvene, men det var fåfengt – det finnes intet middel mot Guds hevn om ikke man vender inn i seg selv. En blir grepet av redsel når en tenker tilbake på de perversjoner som på den tiden styrte menneskene. Akk o ve! Sjelden har man hørt om noe slikt gjennom århundrenes gang, – at den rasende sulten kunne drive folk til å fortære menneskekjøtt.

    Veifarende ble angrepet av de som var mer robuste, og deretter skåret opp i biter, stekt over bål og fortært. Mange mennesker som var på flukt fra ett sted til et annet for å unnslippe hungersnøden og som hadde funnet seg husly langs veien, fikk halsen skåret over i løpet av natten og tjente så som næring for dem som hadde tatt dem inn i huset. Mange lokket barn til seg ved å vise fram en frukt eller et egg, så satte de kniven i dem og fortærte dem.

    På mange steder ble jorden fravristet legemene etter avdøde, og også disse ble brukt til å stagge sulten. Denne sanseløse galskapen nådde slike proporsjoner at de få dyrene som var igjen, var mindre truet av voldsmenn enn mennesker var det.

    Nesten som om det skulle ha blitt akseptert å spise menneskekjøtt, var det én som tilberedte matretter av det, for å selge det på markedet i Tours, akkurat slik man ville gjort med kjøtt av dyr. Da han ble oppdaget benektet han overhodet ikke sin skammelige forbrytelse, og dermed ble han bundet og overlatt til flammene. En annen mann gikk om natten for å grave fram kjøttet som man i mellomtiden hadde gjemt under jorden - han spiste det og ble i sin tur brent.

    Det står en kirke ute i Châtenet-skogen, omtrent tre mils vei fra byen Mâcon. Den er øde beliggende, har ikke noe sogn, og er viet Sankt Johannes. I nærheten av denne kirken hadde en grusom og voldelig mann sin hytte, og alle som reiste forbi eller tok inn hos ham, fikk halsen skåret over og ble servert til hans motbydelige måltider. Nå skjedde det en dag at en mann kom med sin kone for å be om losji, og de tok inn og hvilte seg en stund hos ham. Men, når han senere så seg rundt i alle hyttas hjørner, kunne han se avskårne hoder av menn, kvinner og barn. Straks bleknet han og prøvde å komme seg ut, men den dystre eieren av hytta satte seg imot det, og med vold ville han tvinge ham til å bli. Vettskremt av denne dødelige fellen greide vår mann likevel å få overtaket, og sammen med sin hustru klarte han i all hast å nå fram til byen. Så snart han var ankommet røpet han alt han hadde sett til grev Otto og de andre innbyggerne. Uten opphold utpektes flere menn som skulle forsikre seg om at beretningen var sann. De la raskt i vei og fant det blodtørstige individet i hytta med hodene fra førtiåtte ofre. Kjøttet deres hadde han stappet ned i sin bestialske hals. De førte ugjerningsmannen til byen hvor han ble bundet til en stolpe på et kornloft, og deretter - noe jeg kunne se med mine egne øyne – ble han brent.

    I det samme området gjorde man den gang et eksperiment som såvidt meg bekjent ennå ikke hadde vært forsøkt noensteds. Det var faktisk mange som gravde opp av bakken en type hvit jord som likner leire, og denne blandet de med det de måtte ha av mel eller kli. Så bakte de brød og ved hjelp av disse brødene håpet de å ikke dø av sult. Dette middelet ga ganske riktig håp om å overleve, men ingen egentlig næring. Det var ikke annet å se enn bleke og utmagrede ansikter, og mange hadde hud som var stram av hevelser. Menneskenes stemme var blitt ytterst svak, og minnet om den skingrende lyden fra døende fugler. Likene av de døde, bare henslengt her og der uten begravelse på grunn av deres høye antall, tjente som mat for ulvene, som deretter i lang tid fortsatte å lete etter føde blant mennesker. Og siden man, som nevnt, ikke kunne begrave folk én for én på grunn av deres høye antall, var det enkelte steder noen fromme folk som gravde ut det som går under navnet carnaria, – fellesgraver – og ned i dem ble likene kastet, fem hundre og flere så lenge det var plass, hulter til bulter, halvnakne og enkelte også uten noen form for klesplagg. Veikryss og ytterkanter av jorder tjente også som gravplasser. Enkelte hadde fått vite at man ville få det bedre ved å flytte til andre områder, men det var mange som døde av sult i løpet av reisen.

    GJENFØDSELENS TID

    I det Herrens år ett tusen etter Kristi lidelse, som kom rett etter den katastrofale hungersnøden vi nettopp omtalte, opphørte det voldsomme regnet i lydighet mot den guddommelige godhet og miskunn. Himmelen begynte å klarne og ga seg til å smile, og den lot seg live opp av gunstige vinder. Med sin klarhet og sin ro, stilte den Skaperens storsinn til skue. Hele jordens overflate kledde seg i det herligste grønne og ga en overflod av frukt som satte endelig stopper for hungersnøden …

    Talløse syke fant helsen igjen i forsamlinger der man hadde brakt mange relikvier fra helgener. Og for at det ikke skulle se ut som innbilning, skjedde det flere ganger at i samme øyeblikk som en misformet arm eller et bein fikk tilbake sin opprinnelige form, så man huden sprekke opp, kjøttet åpne seg og blodet renne i store mengder, og dette ga troverdighet til tilfeller hvor det fremdeles kunne herske tvil. Entusiasmen var så glødende at biskopene på vegne av de tilstedeværende løftet sine staver mot himmelen mens forsamlingen strakte hendene mot Gud og ropte i kor: "Fred! Fred! Fred!" Og det skulle være tegnet på en vedvarende pakt, et høytidelig løfte som ble avlagt mellom dem og Gud. For å befeste freden var det dessuten meningen at alle i hele verden etter fem år skulle gjenta disse opptrinnene på en storslått måte. Og nettopp i dette året ga kornmarkene, vingårdene og alle de andre frukter jorden byr på slik overflod at man ikke kunne ha håp om en tilsvarende mengde på alle de fem følgende årene. Ingen type føde som var egnet for mennesker hadde lenger noen verdi – bortsett fra kjøtt og særskilt delikate retter. Det var som i riktig gamle dager, i det store mosaiske jubileet. I det andre, tredje og fjerde året var avkastningen like rikelig4.

    NOTER

    1

    Dette tusenårsjubileet fant naturligvis sted i år 1033 – ett tusen år etter oppstandelsen.

    2

    Blant Georges Dubys titler kan man trekke fram: Adolescence de la chretiente occidentale 980-1140, Geneve, 1967; Hommes et structures du Moyen Age: recueil d'articles, Paris, Mouton, 1973; Les trois ordres ou l'imaginaire du feodalisme, Paris, Gallimard, 1978, Le chevalier, la femme et le prêtre: le mariage dans la France féodale, Paris, Hachette, 1981; Guillaume le Marechal, ou Le meilleur chevalier du monde, Fayard, 1984; Dames du XIIe siècleI, Paris, Gallimard, 1995 – 1996; IAn 1000, an 2000: sur les traces de nos peursI, Paris, Textuel, 1995. Det meste av hans produksjon finnes i oversettelse til såvel engelsk som tysk og skandinavisk.

    3

    Opplysningene om Rudolf er hentet fra Georges Duby: Le Moyen Age 987-1460. I, Paris, Hachette, 1987

    4

    Den norske oversettelsen er basert på utdrag i en italiensk antologi ved Mario Olivieri (red.): Documenti per la storia d'Italia, Perugia: 1985

    LITTERATUR

    Alnæs, Karsten: Historien om Norge: Det ligger et land, bind 1, Oslo 1996.

    Barthes, Roland: "Mytologier i dag", i Roland Barthes: I tegnets tid, red. og overs. Knut Stene-Joansen, Oslo 1994.

    Bjørnson, Bjørnstjerne: Det flager i byen og på havnen (1884) i Samlede digter-verker, bind 5 , Kristiania og København 1919-20.

    Deleuze, Gilles (m. Guattari, Felix):Qu'est-ce que la philosophie?, Paris 1991.

    Derrida, Jacques: Limited Inc., Evanston 1988.

    Greenblatt, Stephen: Shakespearean Negotiations. The Circulation of Social Energy in Renaissance England, Berkeley 1988.

    Habermas, Jürgen: The Theory of Communicative Action: Reason and the Rationalization of Society. Vol. 1, Cambridge 1984 (org. 1981).

    Der philosophische Diskurs der Moderne: Zwöf Vorlesungen, Frankfurt am Main 1995.

    – "Det moderne – et ufullendt prosjekt" i Samtiden 2/1983.

    Hagtvet, Bernt: "Hvor gjerne vilde jeg have været i Deres sted..."Bjørnstjerne Bjørnson, de intellektuelle og Dreyfus-saken, Oslo 1998.

    Hansson, Steinar: "Profetenes tid er ute. Trengs poeter og intellektuelle i samfunnsdebatten?" i Dagsavisen 12.12.98.

    Haugen, Trond: "Den intellektuelles rolle – intervju med Thomas Hylland Eriksen" i Morgenbladet 6.2.98.

    Hellesnes, Jon: "Den siste åtvaringa frå Hans Skjervheim" i Morgenbladet februar 1999.

    Johannesen, Georg: i Moralske tekster, Oslo 1994.

    Lyotard, Jean-Francois: La Condition postmoderne: rapport sur savoir, Paris 1979.

    Det postmoderne forklaret for børn, København 1986 (org. 1986).

    – "De intellektuelles gravmæle" Profil 1/91.

    Musil, Robert: Mannen uten egenskaper, bind 2, Oslo 1991.

    Nicolaysen, Bjørn Kvalsvik: Omvegar førar lengst. Stykkevise essays om forståing. Oslo 1997.

    Nietzsche, Friedrich: "Götzen-Dëmmerung" i Colli og Montenari (Hrsg.): Kritische Gesamtaugabe, München 1980, bind 6.

    Pålshaugen, Øyvind: Kritikk av den ene fornuft. Adorno, Derrida og Wittgenstein contra Habermas, Oslo 1996.

    òystein Rottem Norges litteraturhistorie. Vår egen tid, bind 3, Oslo 1998.

    Røssaak, Eivind: Det postmoderne og de intellektuelle. Essays og samtaler. Oslo 1998.

    Skjervheim, Hans: "Invitasjon til (kulturelt (?)) sjølvmord?" i Filosofi og dømmekraft, Oslo 1992.

    Slagstad, Runde: De nasjonale strateger, Oslo 1998.

    Sokal, Allan: "A Physicist Experiments With Cultural Studies", i Lingua Franca may/june1996.

    - "Transgressing the Boundaries: Toward a Transformative Hermeneutics of Quantum Gravity," i Social Text spring/summer 1996.

    Sunde, Ole Robert: Den lange teksten historie. Oslo 1984.

    4. person entall. Essays. Oslo 1990.

    Østerud, Øyvind: "Kunnskap som illusjon" i NNT 2/97

    – "Innledning: Mot en ny maktutredning", i Øyvind Østerud m.fl.: Mot en ny maktutredning, Oslo 1999.

    Aarnes, Asbjørn: "Hans Skjervheim. Mannen og verket" i Hermund Slettelig (red): Regime under kritikk. Hans Skjervheim i norsk filosofi, Oslo 1997.

    Åslund, Arnfinn: "Ibsen og Bjørnson", i Agora 2-3/1993.

     

     

  • INNHOLD 5/6'99
  • Leder: Den foranderlige fortiden
  • Terje Gansum: Gjenstanden og dens meningsinnhold
  • Freddy Fjellheim: Akademi på gruppereise. Buonomo i Italia
  • Samtaler i Samtiden: Khushwant Singh og Anne Waldrop
  • Samtaler i Samtiden: Salman Rushdie og Sindre Mekjan
  • Aschehougs hovedside

     

    SAMTIDEN: TIDSSKRIFT FOR POLITIKK, LITTERATUR OG SAMFUNNSSPØRSMÅL