1. Utrykket "narrativ makt"< er en spesiell konstruksjon. Ordet har en uklar opprinnelse, men gir assosiasjoner til en rekke tenkere (bl.a. Michel Foucualt, Jacques Derrida, Jean-Francois Lyotard, Hayden White, Pierre Bourdieu, Stephen Greenblatt, Roland Barthes, Benedict Anderson og forløpere som Mikhail Bakhtin m.fl.). Uttrykket "narrativ makt" – forklart som interesse for tekst, narrativitet og diskurs i samfunnsvitenskapene – vil jeg se på som et uttrykk for en større vending innenfor vitenskapene, den såkalte språklige vendingen, som i dag gjerne tolkes som ett av elementene innenfor en enda større vending, nemlig den postmoderne vendingen innenfor vitenskapene.

2. Uttrykket "narrativ makt" er på sett og vis en hybrid, en sammenstilling av to ord som normalt knyttes til to ulike vitensfelter, litteraturviterfeltets begrep om "narrativitet" og samfunnsviterfeltets begrep om "makt", som for alvor kom inn i norsk samfunnsvitenskap med den første Maktutredningen, gjerne knyttet til beslutningsteoretiske metoder, og mer eller mindre plasserte inn i båsen positivisme. Men når disse to begrepene sammenstilles i utrykket "narrativ makt" oppstår en forskyvning av konteksten for begge ordene – det oppstår kort og godt en slags fruktbar forvirring. La oss se litt på én mulig vitenskapsteoretisk genese for utrykket "narrativ makt". Vi kan fortolke det som et fruktbart kræsj mellom to vitensfelter: det litteraturvitenskapelige og samfunnsvitenskapelige. Dette forrykkende kræsjet er i seg selv en postmoderne hendelse, og kanskje en svært viktig postmoderne hendelse, fordi utrykket i seg selv iscenesetter det som står på spill innenfor en postmoderne vending i vitenskapene. Men vendingen er ikke entydig, den er paradoksal. Man kan si at postmodernismen inntreffer i det samfunnsvitenskapelige feltet idet man begynner å interessere seg for litteraturvitenskapelige begreper som narratologi, altså læren om fortellinger. Men også motsatt, at postmodernismen inntreffer i det litteraturvitenskapelige feltet idet man forlater narratologien til fordel for samfunnsvitenskapelige kategorier som makt, sosiale felt og diskurser (Stephen Greenblatt). Innenfor det litteraturvitenskapelige feltet førte dette til at man mistenker fortellinger for å være noe annet enn fortellinger, nemlig at de også er uttrykk for makt. Innenfor det samfunnsvitenskapelige feltet fører interessen for narrativitet til at man mistenker makt og beslutningsteoretiske kategorier for å være infisert med narrativitet. I sum kan vi si at samfunnsvitenskapene blir postmoderne når de lar maktbegrepet utfordres av narrativitet, litteraturvitenskapene blir postmoderne når de lar narrativitet utfordres av maktbegreper. Postmodernismen opptrer altså innenfor de ulike feltene som et resultat av at fagenes tradisjonelle kunnskap utfordres. Doxa blir paradoksa.

3. Jeg vil ikke først og fremst se på hvordan begrepet om "narrativ makt" kan brukes innenfor de store fortellingene om forestilte fellesskap, norsk EU-strid, nasjonsbygging, identitet, krig og politikk, men snarere se på hvordan begrepet "narrativ makt", som en typisk postmoderne kategori, allerede i utgangspunktet avvises av det tradisjonelle forskerfellesskapet, fordi de er redd for å miste sin egen narrative makt, dvs. grunnlaget for sine egne vitenskapelige metodeforestillinger. Vi skal se at dette implisitt også får betydninger for forskerens rolle som intellektuell i forhold til nasjonen som et forestilt fellesskap, som han eller hun fungerer eller liker å fungere innenfor.

4. Reaksjonen på postmodernismen i Norge og internasjonalt er altfor omfattende til å dekkes her. Mye av det er omtalt i min siste bok. Jeg vil i stedet se på noen få viktige eksempler, og spesielt "debatten" mellom Habermas og Derrida. Postmodernismen i Norge dukket først opp som ord i arkitekturdebatten rundt 1980 og senere i litteraturvitenskapen og i enkelte andre filosofiske og humanistiske miljøer. Men la oss se litt på den tidlige positivismestriden i forhold til den senere postmodernismestriden. Vi kjenner fra Rune Slagstads bok om de nasjonale strateger hvordan positivismekritikere som Hans Skjervheim slåss heroisk for sitt syn. Så ille var det på 60-tallet at bare det å nevne ordet hermeneutikk, ble sett på som en provokasjon, sier Skjervheim i Slagstads bok på side 408. Etter at slaget er vunnet, får pipa en annen tone. Asbjørn Aarnes siterer fra en samtale med Skjervheim på 80-tallet; han så mørkt på fremtiden: jeg tenker på det firmaet som ødelegger alle tekstene så de blir uleselige, sa han. Hvilket firma, spør Aarnes. Hermeneutikk A/S, repliserer Skjervheim. Dette handler antakelig mer om hva ettertiden bruker Skjervheim til, enn om hva Skjervheim selv mente. Også Jon Hellesnes bruker Skjervheim til å reetablere det vi i denne sammenhengen kan kalle et bakstreversk vitenskapshegemoni. Hellesnes skriver, under den mytomane tittelen "Den siste åtvaringa frå Hans Skjervheim", at litteraturvitenskapen, poststrukturalismen og postmoderne teori, som alle kalles blinde, har skylda for både markedsliberalismen og konsolideringen av en ny instrumentell fornuft. Og i –98 kommer reaksjonene fra autoritativt statsvitenskapelig hold, ført i pennen av professor og leder i Maktutredningen, Øyvind Østerud: foredraget ble trykt i Nytt norsk tidsskrift under tittelen "Kunnskap som illusjon?" Han åpner faktisk med å si at postmodernister i hans eget fag kjennetegnes ved at de flørter med ord som "diskurs" og "narrativ makt". Dette er for Østerud meningsløse begreper; han kaller dem rett og slett rituelle signalord for jålete akademikere. Disse begrepene fører til, som han skriver i tittelen: "Kunnskap som illusjon?" Den grundige forsker Østerud gir her slipp på all grundighet. Han er først og fremst ute etter å lage et fiendebilde, et absurd bilde av noen som ønsker å oppheve virkeligheten og alt som er sant. Sannhetsvitnet på sin tese henter han fra naturvitenskapsmannen Alan Sokal. Utover dette kommer Østerud med lite nytt. Han kopierer i hovedsak, mer eller mindre bevisst argumenter fra Jürgen Habermas, slik disse argumentene ble kolportert av Skjervheim. Sistnevnte omtalte som kjent postmodernismen som "en invitasjon til kulturelt selvmord" i 1986. Østerud refererer til Skjervheim som autoritet på feltet; og tilsammen dannes altså to nøkkelord: De mener at postmodernismen fører til 1) kunnskap som illusjon, og 2) kulturelt selvmord. Det sier seg selv at Østerud og Skjervheim står for kunnskap og kultur, og monsterspøkelset postmodernisme står for illusjoner og død. På dette feltet iscenesetter to gode forskere selv "kunnskap som illusjon". Men langt på vei har de dessverrre lykkes med å etablere postmoderne teorier som noe suspekt. Hadde Skjervheim fått mer tid, kunne han kanskje ha rukket å sette seg bedre inn i saken. Vi andre har ingen unnskyldning. Hetsjakten mot postmoderne teorier begynner nå å få like store og avgjørende dimensjoner som positivismestriden i sin tid hadde i Norge. Vi befinner oss kanskje i positivismestridens andre fase, i en slags post-positivismestrid, hvor frontene ikke lenger er positivister vs. positivismekritikere, men positivismekritikere vs. postmodernister.

5. Det er ikke så mange samfunnsvitere som har analysert den nye post-positivismestriden. Sosiologen Øyvind Pålshaugen er et unntak. I boka Kritikken av den ene fornuft fra 1997, hevder han at positivismekritikerne i Norge hadde som utgangspunkt at forskeren ikke bare var en tilskodar, men også en deltakar, altså at samfunnsanalyser påvirke studieobjektet, samfunnet, på en annen og sterkere måte enn innenfor naturvitenskapene. De innførte således et element av medkonstruksjon i hjertet av forskningen. De tok således hensyn til de fleste problematiske og komplekse faktorer, men sier Pålshaugen, alt bortsett fra språket, deres eget medium, som de håpet "bare" skulle oppføre seg fint, dvs. være gjennomsiktig. De understreket at de var deltakarar i samfunnet, men glemte at de også var deltakarar i språket. Man blir ikke kvitt Gud, så lenge man tror på grammatikken, som Nietzsche sa. I Norge ble altså den internasjonale og aktuelle språklige vendingen innenfor vitenskapene ikke innarbeidet i nevneverdig grad. Mange har påpekt at dette er en av forskjellene mellom Skjervheim og Habermas; bare den sistnevnte har forsøkt å ta høyde for den språklige vendingen. Og Habermas gjorde faktisk et stort poeng av dette. Han understreker flere steder i sitt forfatterskap på 80-tallet, ikke minst i boka Den kommunikative handlingens teori, skriver han at den språklige vendingen i filosofien er av største viktighet for samfunnsvitenskapene. I Norge er denne innsikten i høy grad blitt oversett, selv blant Habermas-tilhengere. For Habermas impliserte vendingen en overgang fra det han kaller et bevissthetsfilosofiske paradigme til et språkfilosofisk paradigme i tenkningen. Dette er faktisk en av grunnene til at Habermas velger å holde tolv forelesninger om postmoderne fransk teori på 80-tallet (samlet i boka Modernitetens filosofiske diskurs). Han regner Derrida som en av de mest radikale språkfilosofene i Frankrike og vier derfor to kapitler til en diskusjon av Derrida. Habermas velger å gjennomføre det han kaller en kontroll av Derridas argumenter. Dette er et viktig poeng utfra Habermas’ såkalte diskursetikk, hvor ideen om å la det beste argumentet vinne innenfor en ideelt sett herredømmefri debattsfære er viktig. Hvordan leser Habermas Derrida? Vel, for å si det med Pålshaugen: Han leser ikke Derrida. Habermas sier nemlig at "Derrida hører ikke til de argumentasjonsglade filosofer" (1985:228). Habermas fortrekker derfor, som han sier, å rådføre seg med tekster som er skrevet innenfor et mer argumentasjonsorientert klima, nemlig det anglosaksiske: Derfor leser han heller amerikanerne J. Culler og lingvisten Mary L. Pratt, som begge skriver mer analytisk om Derrida. Når Habermas skal lese Derrida så velger han altså å ikke lese Derrida, men Derridas argumenter, slik de er oversatt og fortolket av amerikanske lingvister. Deretter kritiseres disse argumentene for å være dårlige. Habermas har altså konstruert størrelsen Derrida som tekstuell myte, for deretter å fordømme Derrida for å ha forvekslet logikk med retorikk. For meg er Habermas helt klart den største retorikeren (og kanskje til og med fuskeren) i denne debatten. Slik etableres i hvert fall ikke en herredømmefri sfære.

6. Disse grove uredelighetene påpekes sjelden av norske Habermas-epigoner, og det er vel derfor heller ikke særlig uventet at Habermas-tilhengere og enkelte statsvitere som her ikke skal nevnes, i samme bane også hyller naturviteren Alan Sokal, den akademisk stuntmannen som i –96 ble kåret til helt på bakgrunn av enda grovere uredeligheter – i all offentlighet å trykke en artikkel full av forfalskninger og sitatfusk med den hensikt å fremstille postmoderne teori så latterlig som mulig. Etterpå sto Alan Sokal åpenlyst frem og innrømmet fusken, men sa at det var ment som en parodi, og de redelige Habermas-epigonene roste Sokal bare enda kraftigere for hans heltemot i kampen mot postmodernismen. For å holde fortellingen om det moderne prosjektet gående tillater altså Habermas og hans norske epigoner alle mulige slags midler i kampen for å bekjempe postmoderne og språkkritisk teori.

7. Poenget er at der Habermas starter sin teori om diskursetikk i offentligheten, med en teori om såkalte illokusjonære språkhandlinger (f.eks. fornuftige argumenter som følger visse regler og normer), starter Derrida sin diskursetikk med språket selv, så å si forut for at språket får talehandlingskarakter, og forut for at disse talehandlingene innskrives i praksisfelter som kunst, politikk og vitenskap. Dette betyr ikke, som Habermas tror, at alt språk reduseres til litteratur, men det betyr at intet språk kan sikre seg mot å bli lest som litteratur – og det er en stor forskjell. Det man virkelig burde gå inn å se kritisk på er den omfattende reduksjon- og eklusjonspraksis som må til for å komme frem til Habermas’ idealiteter. Store menneskelige praksis- og kommunikasjonsformer må nemlig utestenges fra det ideelle herredømmefri kommunikasjonsfellesskapet.

8. Men jeg tror også at Derrida-fortolkere som Øyvind Pålshaugen i sin iver etter å røske opp i positivismekritikkens mangel på språkkritikk, kan komme i fare for å lese Derrida for snevert. For Derrida finnes det riktig nok ikke adekvate kontekster eller en iboende fornuft i språket som kan gi subjektet fullt herredømme over den mening som det ønsker å uttrykke, og dette skyldes bl.a. det Derrida kaller "tegnets grafematiske struktur" eller "tegnenes strukturelt ubevisste" (knyttet til språktegnenes repetitive struktur). Pålshaugen kaller dette språkets "indre kontekst". Men hvis man utelukkende fokuserer på "språkets indre kontekst" reduseres Derridas språksyn lett til nettopp den formalistiske solipsisme som enkelte kritikere henviser ham til. Det er derfor viktig å understreke at Derrida også har et mye viere syn på språkets meningsgenererende prosesser. Alle språkhandlinger er intervensjoner i språksystemet og i verden, og språkhandlingene bærer alltid med seg spor og rester av andre språkhandlinger, andre (ytre) kontekster og altså andre meninger. Ordene er som foreldreløse barn; de er som små bebodde kloder med høy grad av uforutsigelighet. Dette utnytter skjønnlitteraturen, og dette undertrykker den tradisjonelle vitenskapelige prosa. For Derrida er det altså mye mer som er på gang i vår forvaltning av språk og fortolkninger i verden enn bare en "språkets indre kontekst". Og det ser også Pålshaugen ut til å være klar over; han konkluderer nemlig, med brodd mot Habermas, med å si at "den viktigste effekten av et språkkritisk perspektiv kan sies å ligge i at det kan muliggjøre en økt sensibilitet for det uuttømmelige register av betydninger som er i spill eller kan settes i spill i en tekst, altså også i samfunnsvitenskapelig tekster. Langt fra å ødelegge mulighetene for erkjennelse, skulle en slik forbedret sensibilitet – bedre språkkritisk sans, om en vil – styrke eller utvide mulighetene for erkjennelse." For Derrida fordrer denne uutømmeligheten en diskusjonsetikk (se bl.a. "Toward An Ethic of Discussion" i Derridas Limited Inc.), som i motsetning til Habermas tar høyde for ikke-argumentative utsagn, alternative uttrykk og nærmest umerkelige betydningsvalører. Dette har fått stor betydning for studier av avmakt og representasjon hos bl.a. postkoloniale kritikere i India osv.

9. Denne åpningen mot ikke-argumentative uttrykk åpner selvfølgelig for at kunstneriske uttrykk, tvetydigheter, ambivalens og det Lyotard kaller paralogier og inkommensurabiliteter kan få en viktig rolle som uttrykk også for intellektuelle visjoner, selv om de ikke med enkelthet lar seg omsette til fortellinger, og dette er viktig å ta med seg når vi nå skal se nærmere på hvorfor store deler av norske 68-erne, ml-erne og positivsimekritikerne misbilliger postmoderne teori. Min tese er at de frykter postmoderne innsikter fordi det vil frata dem deres egen fortelling, deres egen narrative makt. De er så å si redd for å miste fortellingen midt i fortellingen. Vårt prosjekt er ufullendt, som Habermas sier om sin fortelling.

10. Hvilken fortelling snakker vi om? Jeg tror at vi for å komme nærmere denne fortellingen må se på vitenskaperen i forhold til den intellektuelles rolle. Ifølge Jean-Francois Lyotard var det jo den intellektuelles rolle å levere de store fortellingene som muliggjorde visjoner om revolusjon, nasjon, frigjøring og fremskritt. Disse store fortellingene og spesielt vitenskapsmenns forhold til dem, er i høy grad i ferd med å dø, men ikke helt, og spesielt ikke i Norge. Det er som kulturforskeren Bjørn Kvalsvik Nicolaysen sier: "i Norge har Lyotards teorier om postmodernistenes alternative små fortellinger ikke fått gjennomslag fordi vi her er mest opptatt av jamt og samt å få rekonstruert den store einskapsfortellinga om korleis landet vårt ser ut og korleis det er blitt som det er blitt."

11. Toppen på denne mytomane repetisjonsmyten leveres av mannen som Gyldendal forlag lanserte som vår tids Grimberg, Karsten Alnæs og Historien om Norge i fem bind. Har dere sett hvordan dette verket åpner med det mest mytomane sceneri man kan tenke seg, her er ikke, stikk i strid med all sunn fornuft, Norge noe som oppfinnes, men noe som bokstavlig talt finnes og som sees av den første familien som kommer over åsen og kan skue innover landet for 11.000 år siden. "I Norge var klimaet svært ugjestmildt på denne tiden", skriver Alnæs (s.22). Boka handler rett og slett om hvordan nordmenn som var nordmenn før de kom til Norge gjorde Norge som var Norge før nordmennene var kommet dit, til sin nasjon. Dvs. at nasjonen og folket, som allerede var nasjonen og folket lenge før de møttes, fant seg selv. Dvs. historikerens oppgave blir å vise hvordan disse to naturlige størrelsen fant sin rettmessige og naturlige stilling, eller kort og godt, fant seg selv som seg selv. Dette høres ut som historieskriving på Herders tid, men det er altså norsk historieskriving anno 1996. I dette landet er det derfor ikke unaturlig å se på postmodernisme som en svært unaturlig ting. Vi elsker rett og slett store, gode fortellinger som handler om oss selv, og vitenskapsmenn og forskere er tydeligvis intet unntak.

12. Problemet er nemlig at postmoderne innsikter svekker tilliten til store fortellinger og ikke minst, problematiserer de store fortellingenes ingredienser: fortellingers representativitet og begreper som folk, nasjon, nasjonalitet, identitet, språk, diskurs, makt, regimer, politikk, suverenitet, globalitet og demokrati. Postmodernismen avfeier dem ikke, men problematiserer dem i den forstand at de ikke sees på som naturlige størrelser på linje med fjell og daler. Jeg påstår ikke at norske forskere tror at alt i Norge er naturlig, men jeg tror at norske forskere gjerne ser på sin rolle som nasjonens tjenere som naturlig. Og dette er viktig i denne sammenheng. Norske forskere er nemlig svært politiserte forskere; det er arven fra 1968 i vårt land. Norske forskere ser nemlig fremdeles på seg selv som folkeopplysere og nasjonsbyggere. Dette er overbygningen og modellen som gir forskerne ikke aktør, men aktantstatus i den norske fortellingen, den norske romanen. Den videreførs nå under tittelen Maktutredning, og som et rent overskuddsforetakende og av ren gavmildhet kan denne romanens leder og vi-forteller slakte dekandente former for sydeuropeisk samfunnskritikk som kan true norske forskeres naturlige identitet.

13. Den norske forskeren som intellektuell, er ikke intellektuell i postmoderne betydning, men fremdeles i 1800-talls betydning, i det vi kan kalle realismens og tidligmodernitetens betydningen, dvs., i den realistiske romans betydning. Ingredienesene i denne fortellingen er den enkle og velkjente kommunikasjonsmodellen: avsender – budskap – mottaker. Rollene fylles av forsker som sender budskapet, opplysning, til folket. For at denne modellen skal fungere og ikke bli altfor kompleks, må både forskeren, folket og budskapet være entydig. Blir en av størrelsene mangefasettert og tvetydig vil modellen bli vanskelig å opprettholde, og ikke minst, fortellingen kan bli dårlig. Det kan f.eks. tenkes at en av størrelsene ikke oppfyller sin rolle, f.eks. at forskeren ikke taler klart, eller ikke er klok, at opplysningen er uklar og tvetydig, eller at folket ikkeIer uopplyst og ikke er umyndiggjort. Det siste ville jo være en katastrofe, fordi da kan ikke lenger forskeren være helten i fortellingen. Da ville han bare bli en tåpelig figur som gir folket noe de ikke trenger. I Norge er det blitt slik at opprettholdelsen av denne enkle kommunikasjonsmodellen opprettholder den nasjonale identiteten, i den forstand at det stoffet som sirkulerer i modellen angår stort sett nasjonens og folkets ve og vel. Dette ser vi også tydelig hvis vi ser nærmere på de forskningsprogrammene som Norges forskningsråd nå driver eller planlegger; Maktutredningen er ett av dem. De fleste av dem handler om norsk kultur, norsk arbeidsliv, norsk næringsliv, norsk teknologi, norsk politikk osv. osv. Driver du med noe norsk, er du nesten garantert norske forskningsmidler, for da kan du med enkelhet plasseres inn i den flotte kommunikasjonsmodellen som formidler av enda mer norsk identitet. Også jeg, fastslår Østerud i den nye maktutredningspublikasjonen, skriver i tradisjonen fra Snorre Sturlason.

14. Til syvende og sist er den store fortellingen knyttet til denne kommunikasjonsmodellen, som opprettholder den norske forskerne som intellektuelle i tradisjonell forstand som nasjonsbygger. Og jeg tror derfor også at Georg Johannesen har rett når han sier at for å forstå Norge inn i år 2000 må man forstå Bjørstjerne Bjørnson. Johannesen skriver: "… å benekte Francis Bulls aksiom: at Bjørnstjerne har levd det største og rikeste menneskeliv som noen nordmann har levd, er å benekte at Norge fins …" Heldigvis har man fått med seg en Bjørnson-entusiast, Fredrik Engelstad, i Maktutredningen. Det spesielle med Bjørnsonkulten i Norge var at mannen ikke bare ble sett på som intellektuell, men som et stykke norsk natur: "og klippen det var du," sa Fritjof Nansen om Bjørnson. "Myter består i å vende kultur om til natur," sier Roland Barthes.

15. Når Bernt Hagtvet i høst skrev om Dreyfussaken 100 år etter, i boka "Hvor gjerne vilde jeg have været i Deres sted ..." tar han utgangspunkt i Bjørnson, men selvfølgelig for om mulig å løsrive han fra den norske naturmystikken, og trekke frem mannen som en stor intellektuell med evne til å se hinsides det nasjonale og mot det universelle. Her gjør Hagtvet en viktig rehabilitering. Han setter to Bjørnson-fortolkninger opp mot hverandre: historikeren Jens Arup Seips og maktutrederen Fredrik Engelstads. Jens Arups Seips paradigmeaktige tenkning oppsummerer Seip slik (i <>IDagbladet, 7. sept. 1982): "Siden Bjørnsons død i 1910 har det skutt seg opp en rygg mellom oss og fortiden. Bjørnson hører til hellingen på den andre siden." Fredrik Engelstads dom er en annen. Han sier: "I et lite land som Norge har vi ikke råd til å la en dikter av et slikt format bli glemt." Hagtvet velger på sin egen måte å støtte den siste vurderingen via et sitat fra Trond Hegna fra 100-års dagen for Bjørnsons fødsel i 1932: "Der finnes i Norges nyere historie ingen enkeltperson, som i sterkere grad enn Bjørnson har opptatt i seg lysstrålene fra den store verden, for så å la dem brytes i de bølger som gikk i det norske samfund i hans samtid." De verdifulle lysstrålene og bølgene fra Bjørnson finner Hagtvet i Bjørnsons internasjonale innsats for menneskerettigheter under Dreyfussaken i forrige århundre. Det er først og fremst her Bjørnson fremstår som en maktkritisk intellektuell, mener Hagtvet. Fredrik Engelstad vil heller ikke at vi skal glemme dikteren Børnson, men det er faktisk sider ved dikteren vi gjerne kan glemme. Jeg leste f.eks. her for leden Bjørnsons lengste tekst og eneste roman. Den heter Når det flager i byen og på havnen (1884). Denne romanen kan på mange måter leses som et oppgjør med Ibsen. Handlingen i den er nemlig stjålet fra en håndfull Ibsenskuespill: Samfundets støtter, Et dukkehjem, Gengangere og En folkefiende. Bjørnson var misfornøyde med disse skuespillene. De var ufullendte, mente han. De var umoralske, nihilistiske og svartsynte og levnet ingen håp for menneskene. Bjørnson omskrev stykkene med nye rollefigurer som taklet sine problemer på en slik måte at det ga håp for fremtiden; han laget kort og godt positive og optimistiske slutter der hvor Ibsen hadde valgte en mer dyster og la oss si modernistisk utgang. I dag er den kun Ibsens skuespill vi betrakter som kunst. Det er altså helt klart bra at vi har brutt med Bjørnson på enkelte punkter.

16. Da redaktør Steinar Hansson i Dagsavisen kommenterte Hagtvets Bjørnsonsbok slår han fast at tradisjonen, eller skal vi si den store fortellingen, fra Bjørnson er brutt. De norske intellektuelle ble fascister som Hamsun eller "sterkt moraliserende profeter" som Fløgstad, mener Hansson. Men så sier han videre: "Det kan være et savn at vi har så få frie ånder som i full uavhengighet deltar i samfunnsforminge. Skal poeter og profeter ha håp om renessanse i samfunnsdebatten, må de lære seg å gå inn i sin tid, ikke ut av den. Slik sett var Bjørnson et glitrende ideal." Det kan dessverre virke som om gjenreisningen av Bjørnson som ideal ikke lenger er "å gå inn i sin tid", men ut av den. Jeg opplever rett og slett at disse drømmene eller ideen om den glitrende pennen som modig engasjerer i en stor sak, antyder fravær av, heller enn innsikt i dagens virkelighet. Men det er interessant at dyrkingen av norske intellektuelle har gått fra å se på de intellektuelle som personifikasjoner av norsk natur, til å bli en form for dyrkelse av våre døde forfedres pågangsmot, en slags ublu nekrofili. Å sette opp en liste som mange gjør, over store intellektuelle fra Sokrates til Voltaire, Zola og Bjørnson, og la det være en målestokk for det som skjer eller ikke skjer i samtiden, vitner mer om slapphet enn skarpsyn. Man tillater liksom at historien går sin gang, men de kraftfulle intellektuelles kvaliteter og fremtoninger opphøyes i en sfære for seg selv, med konstante og ubøyelige og transhistoriske egenskaper. Den østerrikske forfatteren Robert Musil skrev om denne forestillingen om attributtenes konstans i en omskiftelig verden i romanen Mannen uten egenskaper i kapittelet om hvem som blir "journalistenes venn". Han skriver: "Tåpelige fanatikere overser det fortvilede behov for idealisme som ligger under. Den verden hvor det skrives og må skrives, er full av store ord og begreper som har mistet sin gjenstand. Store menns og begeistringers attributter lever lenger enn sine foranledninger, og derfor blir det en mengde attributter til overs. De er en eller annen gang blitt preget av en betydelig mann, men disse menn er forlengst døde, og de gjenlevende begreper må brukes. Derfor letes det stadig efter mannen som passer til adjektivene. Shakespears "veldige rikdom", Goethes "universalitet", Dostojevskis "psykologiske dybde" og alle andre forestillinger som en lang litterær utvikling har efterlatt, henger i hundrevis rundt om i de skrivendes hoder, og av ren avsetningsnød kaller de endog en tennisspiller avgrunnsdyp og en motedikter stor … osv osv." Poenget er jo at Dreyfussaker nå skjer hver dag på hele kloden, og at Bjørnsonrollen er overtatt av overvåkningsgrupper som Amnesty, NOAS, FMK, SOS-rasisme, Greenpeace og en hel rekke andre såkalte Human Rights Watch-groups i hele verden. Og alle som har jobbet i ei avis vet at redaksjonen mottar alskens brev og protester fra disse gruppene daglig, og gruppene vet at de daglig blir refusert. De mangfoldige og komplekse sakene lar seg rett og slett ikke omsette til store fortellinger, med glitrende penner, genier, høvdinger, kjemper, landsfedre og menn av format i hovedrollen. Men, kan Hansson si, det er ikke dette jeg mener, jeg mener, de intellektuelles rolle i den generelle samfunnsdebatten, i den debatten som han kaller "samfunnsformingen".

17. Det interessante er at Hanssons appell minner meg litt om forspillet til Jean-Francois Lyotards berømte artikkel i Le Monde i 1983 under tittelen "De intellektuelles gravmæle". Lyotard skrev artikkelen etter at en talsmann for den sosialistiske regjeringen hadde gått ut i avisen for å oppfordre de intellektuelle til å stille diagnoser og levere praktiske analyser for vår politikk. Lyotard svarte med å skrive de intellektuelles gravtale. Dette har ofte vært misforstått som at ikke bare regjeringstalsmannen, men også Lyotard mente at den intellektuelle er død. Poenget er motsatt. Lyotard mener at talsmannen dreper de intellektuelle hvis han mener at de intellektuelle skal bli skribenter som hjelper offentlige myndigheter med å løse sine problemer. Lyotard skriver at det regjeringstalsmannen savner er ikke intellektuelle, men teknokrater, og at katastrofen er at han ikke er i stand til å skille de to fra hverandre.

18. Jeg tror at dette også er et dilemma for avisfolk og politikere i Norge: de skiller ikke mellom intellektuelle og teknokrater, eller de er ikke i stand til å se at samfunnsutviklingen fordrer andre typer intellektuelle enn nasjonsbyggere og verdileverandører. Jeg husker at Thomas Hylland Eriksen ble intervjuet i Morgenbladet i anledning 100-jubileet for Dreyfus-saken. Intervjueren Trond Haugen, som likte Jean Baudrillard og hans postmoderne provokasjoner, spurte Eriksen hvorfor vi ikke hadde slike i Norge. Eriksen svarte med å si at Baudrillard er altfor umoralsk til å få spalteplass i en norsk avis. Jeg tror det er mye riktig i dette. Jeg vil ikke nå tale for nødvendigheten av de umoralske intellektuelle, men jeg vil tale for nødvendigheten av å omdefinere den norske intellektuelle fra å være nasjonsbygger til å bli eksperimentell.

19. "I dag tvinges de intellektuelle til å tale ett språk, historikerens," skrev Lyotard i 1986. Den norske versjonen av det vi kunne kalle denne hegemonisk diskurstvang formuleres slik av Georg Johannesen: "Enhver tanke som ikke kunne ha vært tenkt av BB er forbudt i Norge." (s88). Og Lyotard legger også til: "I dag oppfordres forfattere og kunstnere til å slutte med sine eksperimenter." I Norge ser vi at aviser hver høst leter etter, ikke eksperimenter, men den store norske realistiske roman. Og hver høst, de siste 10 årene, har Dagblad-kritikeren og forfatteren av den nye Norges litteraturhistorie Øystein Rottem, erklært i anmeldelse etter anmeldelse at: "Endelig, endelig er den store episke romanen tilbake". Den eksperimentelle forfatteren Ole Robert Sunde er kanskje en av de få norske forfatterne som tok inn over seg den franske postmoderne språkfilosofien allerede i 1984, en bok hvor Derrida figurerer. Sunde betegnes derfor i Rottems Norgeshistorie som "80-tallets tåkefyste". Også denne holdningen parerer Georg Johannesen med en annen Bjørnson-vri: "Den som er uenig med Bjørnson kan få lov til å tie eller tale uforståelig." (ib). Derfor kan man si som Habermas, uvant tale er uforståelig tale, og bør ikke taes hensyn til i vårt ideelle herredømmefrie kommunikasjonsfellesskap. Disse eksemplene sier noe om forholdene for alternative diskurser i Norge.

20. Det har vært hevdet at Lyotards løsrivelse av de intellektuelle fra store fortellinger om frigjøring og fremskritt har umuliggjort rollen som intellektuell, man blir så å si ikke intellektuell på "små fortellinger", kan man innvende. Det kan nok være mye rett i det. Men samtidig må man se kontekstuelt på saken, spesielt i Norge. Hva er den intellektuelles oppgave i Norge, når skribenter og forskere formelig står i kø for å skrive prektig om Norge, god moral og god politikk? Det er ikke mangel på teknokratisk og totaliserende intellektuelle i Norge. Men det er mangel på intellektuelle tenkere som problematiserer den enkelheten vi snakker om størrelser og fenomener på som om de var naturlige størrelser. I Norge pågår det så å si en konkurranse blant intellektuelle som går ut på å sjonglere naturstørrelser på en mest mulig moralsk og høyverdig måte, men ingen stiller spørsmål ved om størrelsene er de riktige.

21. Nei, i Norge trenger vi ikke flere modige menn som går inn i den nasjonale debatten som Hansson kaller samfunnsformingen, vi trenger folk som avbryter konsensusen, som avbryter begrepene, som avbryter selvfølgelighetene, og rett og slett naturaliserer mennesket og avnaturaliserer kulturen, og gjør dette på en måte som også avnaturaliserer medienes formspråk og sjangerkonvensjoner. Jeg sier ikke at dette skal være deres eneste oppgave her i verden, men i Norge kunne den godt trenges en tid nå. Og i tillegg vil jeg rydde opp i Hanssons misforståelse som går ut på at å våge å være intellektuell handler om å skrive i Dagsavisen – eller andre aviser, og at forfattere er intellektuelle bare når de skriver i avisene. Dette er et typisk norsk vrengebilde. Mediene i Norge er i dag bare en liten, en svært liten, eller bare såvidt en del av offentligheten. Offentligheten har i Norge i de senere år flyttet seg til bøkene, seminarene, foredragssalene, kafeene og salongene – så å si for å komme unna mediene. Den intellektuelle må bli eksperimentell. Det finnes ingen gitte regler for dette spillet, men den franske filosofen Gilles Deleuze, var inne på noe interessant i sin siste bok før han døde i ‘96. I boka Qu'est-ce que la philosophie? (Hva er filosofi?) skriver han i et kapittel om den begrepsskapende person (personnage conceptuel), som kan leses som et manifest for den postmoderne intellektuelle: Den nye tenkeren må forsøksvis plassere seg mellom kunstens uforutsigelighet og vitenskapens forutsigelighet. Den eksperimentelle intellektuelles oppgave blir å skape fornyelse både i rom, skrivemåte og tenkning, uavhengig av hensynet til nasjonen og Folket med stor F.

Alnæs, Karsten: Historien om Norge: Det ligger et land, bind 1, Oslo 1996.

Barthes, Roland: "Mytologier i dag", i Roland Barthes: I tegnets tid, red. og overs. Knut Stene-Joansen, Oslo 1994.

Bjørnson, Bjørnstjerne: Det flager i byen og på havnen (1884) i Samlede digter-verker, bind 5 , Kristiania og København 1919-20.

Deleuze, Gilles (m. Guattari, Felix):Qu'est-ce que la philosophie?, Paris 1991.

Derrida, Jacques: Limited Inc., Evanston 1988.

Greenblatt, Stephen: Shakespearean Negotiations. The Circulation of Social Energy in Renaissance England, Berkeley 1988.

Habermas, Jürgen: The Theory of Communicative Action: Reason and the Rationalization of Society. Vol. 1, Cambridge 1984 (org. 1981).

– Der philosophische Diskurs der Moderne: Zwöf Vorlesungen, Frankfurt am Main 1995.

– "Det moderne – et ufullendt prosjekt" i Samtiden 2/1983.

Hagtvet, Bernt: "Hvor gjerne vilde jeg have været i Deres sted..."Bjørnstjerne Bjørnson, de intellektuelle og Dreyfus-saken, Oslo 1998.

Hansson, Steinar: "Profetenes tid er ute. Trengs poeter og intellektuelle i samfunnsdebatten?" i Dagsavisen 12.12.98.

Haugen, Trond: "Den intellektuelles rolle – intervju med Thomas Hylland Eriksen" i Morgenbladet 6.2.98.

Hellesnes, Jon: "Den siste åtvaringa frå Hans Skjervheim" i Morgenbladet februar 1999.

Johannesen, Georg: i Moralske tekster, Oslo 1994.

Lyotard, Jean-Francois: La Condition postmoderne: rapport sur savoir, Paris 1979.

– Det postmoderne forklaret for børn, København 1986 (org. 1986).

– "De intellektuelles gravmæle" Profil 1/91.

Musil, Robert: Mannen uten egenskaper, bind 2, Oslo 1991.

Nicolaysen, Bjørn Kvalsvik: Omvegar førar lengst. Stykkevise essays om forståing. Oslo 1997.

Nietzsche, Friedrich: "Götzen-Dëmmerung" i Colli og Montenari (Hrsg.): Kritische Gesamtaugabe, München 1980, bind 6.

Pålshaugen, Øyvind: Kritikk av den ene fornuft. Adorno, Derrida og Wittgenstein contra Habermas, Oslo 1996.

òystein Rottem Norges litteraturhistorie. Vår egen tid, bind 3, Oslo 1998.

Røssaak, Eivind: Det postmoderne og de intellektuelle. Essays og samtaler. Oslo 1998.

Skjervheim, Hans: "Invitasjon til (kulturelt (?)) sjølvmord?" i Filosofi og dømmekraft, Oslo 1992.

Slagstad, Runde: De nasjonale strateger, Oslo 1998.

Sokal, Allan: "A Physicist Experiments With Cultural Studies", i Lingua Franca may/june1996.

- "Transgressing the Boundaries: Toward a Transformative Hermeneutics of Quantum Gravity," i Social Text spring/summer 1996.

Sunde, Ole Robert: Den lange teksten historie. Oslo 1984.

– 4. person entall. Essays. Oslo 1990.

Østerud, Øyvind: "Kunnskap som illusjon" i NNT 2/97

– "Innledning: Mot en ny maktutredning", i Øyvind Østerud m.fl.: Mot en ny maktutredning, Oslo 1999.

Aarnes, Asbjørn: "Hans Skjervheim. Mannen og verket" i Hermund Slettelig (red): Regime under kritikk. Hans Skjervheim i norsk filosofi, Oslo 1997.

Åslund, Arnfinn: "Ibsen og Bjørnson", i Agora 2-3/1993.