Begeistringen over at den kalde krigen var over, la seg fort da oppløsningen av Jugoslavia begynte for snart ti år siden. Gjennom hele nittitallet har det vært blodig konflikt ett eller flere steder i dette sønderrevne landet, og omverdenen har med vekslende hell forsøkt å bidra til fred. Det mest bisarre forsøket har vært NATOs bombetokter over landet. Bombingen, som begynte i mars 1999 og tiltok utover våren og forsommeren, var begrunnet humanitært, men førte i første rekke til rasering av Jugoslavias infrastruktur og en rekke drap på uskyldige serbere og albanere. Selv om serbiske ledere skulle bli dømt for omfattende brudd på menneskerettigheter, vil NATOs ansvarlige neppe noen gang bli stilt til ansvar for sine handlinger.

Om Milosevic fremdeles sitter ved makten når dette leses, er usikkert. Derimot vet vi at ti års vestlig, og særlig nordamerikansk, terror mot Irak, som blant annet skal ha drept – direkte og indirekte – en halv million barn, på ingen måte har rokket ved Saddam Husseins posisjon. Man trenger ikke å være særlig USA-fiendtlig for å undre seg over det humanitære grunnlaget for slike aksjoner, når man vet at de offisielt er iverksatt ikke for å straffe uskyldige irakere, men for å gjøre livet surt for landets hersker.

Hvis NATOs "humanitære intervensjon" ender med å danne en presedent i internasjonal politikk, er det lett å se for seg et scenario der våpenindustrien får gode tider. For hvis USA kan slippe bomber uten FNs velsignelse, hvorfor kan ikke andre gjøre det samme? Storbritannia burde for eksempel snarest gå i gang med å bombe Burma, et land der menneskerettighetsbruddene er grovere enn i Jugoslavia, og hvor britene, som tidligere kolonimakt, har et reelt medansvar. Frankrike har gode, humanitære grunner til å bombe flere afrikanske, fransktalende land, og tro om det ikke ville hjelpe litt med noen humanitære, antifundamentalistiske bomber over humørløse og autoritære land som Saudi-Arabia, Iran og Afghanistan? Indonesia kunne utvilsomt bombes for udådene på Øst-Timor, Japan for sin diskriminering av koreanere, Kina for overgrepene i Tibet, og Kroatia for sin etniske rensning av serbere.

Kort etter at bombene hadde begynt å falle, ble en satirisk artikkel distribuert over Internett, om hvorfor det dessverre var blitt nødvendig for Japan å bombe New York og Washington, selv om FN hadde bedt landets myndigheter om å la være. I New Mexico og andre stater nær grensen levde nemlig hundretusener av illegale meksikanske innvandrere i dyp nød, og deres elementære menneskerettigheter ble ikke respektert av USA.

Galgenhumor av dette slaget løser neppe noen problemer, men den kan i det minste gjøre det lettere å se hvilken metode for konfliktløsning vi nylig har fått demonstrert på Balkan.

[Thomas Hylland Eriksen]