Mikhail Gorbatsjov i et essayistisk intervju med Peter Normann Waage.
Våren 1998 trykket Time Magazine en serie om århundrets personligheter. Tatjana Tolstaja, en av Russlands mest interessante og talentfulle samtidsforfattere, presenterte Sovjetunionens første og siste president: "I 1985, da de begynnende buldre fra Gorbatsjovs torden forstyrret den mugne sovjetiske stillheten, spådde gatenes hellige narrer – de som alltid samles på loppemarkedene og utenfor kirkene – at den nye tsaren ville regjere i syv år. De fortalte alle som gadd høre på at Gorbatsjov var ‘profetert i Bibelen’, at han var en apokalyptisk skikkelse: Han hadde et merke i pannen."
Også jeg hørte på den tiden rykter om de profetier som skulle omgi den nye generalsekretæren. Man fortalte at det innen den russiske kirke fantes en legende om at når tsar Mikhail den Merkede kommer til makten, er verdens dager talte. Min kilde påsto at metropolitten av Moskva personlig hadde oppsøkt Gorbatsjov rett etter utnevnelsen, for å få ham til å vike plassen for en annen.
At Sovjetunionen, hvor myndighetene i nesten 70 år hadde forsøkt å omskape samfunnet med politiske og økonomiske midler og der "Vitenskapelig ateisme" var obligatorisk skolefag og akademisk disiplin, virkelig skulle fostre en mann i sin midte som anså politiske, rasjonelle reformer som mulige, var det knapt noen som forestilte seg. Til tross for at han var den første generalsekretær innen kommunistpartiet siden Lenin med akademisk utdannelse – Gorbatsjov hadde endog to doktorgrader, en i jus og en i agronomi – var hans fortid og vei mot makten høyst ordinær. Han hadde gått gradene i kommunistpartiets ungdomsbevegelse, han hadde vært lokal partisekretær og var blitt medlem av politbyrået. Hvordan kunne reformvilje overleve i et slikt miljø? Tolstaja skriver: "Fenomenet Gorbatsjov er ennå ikke blitt forklart, og det meste av hva jeg leser om emnet minner meg om hvordan en biolog, psykolog, jurist eller statistiker ville beskrive en engel. Gorbatsjov er blitt drøftet som person, de vanlige undersøkelser er blitt gjort, stamtavlen hans er blitt studert, en tidligere kjæreste er gravd opp (og hva så?), søkelyset er blitt satt på hans kone. Hans helt alminnelige utdannelse, kollegene, vennene og fortiden, alt er blitt finkjemmet. Etter alt å dømme skulle ikke Gorbatsjov ha blitt Gorbatsjov. Kanskje de hellige narrer likevel var inne på noe med sine metafysiske scenarier når de hvisket at han var merket og at syv år var gitt ham for å forvandle Russland i navn av dets ennå usynlige, men uunngåelige frelse og gjenfødelse."
De syv årene var knapt forbi før Gorbatsjov ble støtt fra makten. I sin avskjedstale, sendt direkte på tv 25. desember 1991, påpekte han kort hva som var blitt oppnådd under hans regjeringstid: Den kalde krigen var avsluttet, det totalitære systemet som hadde knuget Russland, var borte, frie valg, pressefrihet, religionsfrihet, en folkevalgt lovgivende forsamling og flerpartisystem var innført, sammen med en pluralistisk økonomi. Hverken talen eller den virkelighet Gorbatsjov etterlot seg, syntes å imponere hans landsmenn; i de hellige og mindre hellige narrers øyne var han demonisert. For de reformvillige fremsto han som den siste kommunist, som hadde villet opprettholde et sykt system; for kommunistene ble han den første reformator, som hadde ødelagt landet. Begge hadde i en viss forstand rett.
Selv forvandlet han seg fra å være en av verdens mektigste ledere, til bestyrer for et sosial-politisk forskningsinstitutt, Gorbatsjov-stiftelsen, med sete i Moskva og etterhvert forgreninger til andre land. I den rollen har han fortsatt sin perestrojka; nå gjelder ikke reformene bare et landområde på størrelse med månen – Sovjetunionen var omtrent så stort – men hele verden: Et av hans viktigste forskningsprosjekter er globaliseringsproblematikken i alle dens aspekter: økologiske, økonomiske, sosiale, kulturelle og politiske. Og fordi et av de viktigste kjennetegn ved vår globaliserte tid er at alt blandes med alt, var det ikke mer enn rett og rimelig at Gorbatsjov i mai 1998, på sitt første besøk i Norge etter å ha mottatt Nobels fredspris i 1991, bodde i en rorbu i Lofoten, omgitt av måkeskrik og duften av fisk som tørker på hjeller. I Borg vikingemuseum deltok han i en konferanse om globalisering. Han satt øverst på æresplassen i det gjenoppbygde høvdingesetet, kledd i vikingekappe som de andre deltagerne. Historiens vinder ble likevel for sterke: Under avslutningssesjonen hadde han og hans kone Raisa Maksimovna flyttet ned til folket. Gorbatsjov forklarte at trekken fra historien var så sterk at den overvant ullkappene og truet med å påføre dem stiv nakke.
Bakgrunnen for hans opptreden er like overraskende og logisk som det mannen ellers har foretatt seg: Et av avspenningens resultater var at omkring 43.000 tanks skulle skrotes innen utgangen av 1995. Dette ville koste 1,4 milliarder dollar og etterlate enorme mengder med forurensende avfall. Den norsk-amerikanske eventyreren og billedkunstneren Scott Thoe hadde en bedre idé. I sin tid hadde han reist fra USA i protest mot Vietnamkrigen, og etter utdannelse og studieopphold i Polen og Vest-Tyskland, flyttet han til Norge, nærmere bestemt til Lofoten. Nyheten om de kasserte tanksene vekket hans krigsmotstand påny, og han lanserte tanken om å støpe dem om til en gigantisk fredsbro over grensen mellom Polen og Tyskland. "Scott Thoe er den mannen som har tenkt dei galnaste tankane som nokon gong er blitt tenkt i Nord-Norge, er det blitt sagt, mellom andre av meg," skriver Jan-Arill Skogholt i en utstillingskatalog for kunstnerens arbeider i 1995. "Og større ros kan vel ikkje gjevast til ein person i ein landsdel der folket er kjent for sine galskapar og er stolt av det." Thoe reiste rundt i Europa og lanserte ideen, som man åpenbart ikke trengte være nordlending for å tenne på. Lech Walesa støttet den, det samme gjorde Willy Brandt – og Mikhail Gorbatsjov, som i prosjektet både så symbolverdien og den praktiske betydningen av at så mye giftig materiale ble holdt tilbake fra kretsløpet: "Fredsbroen bærer med seg håpet om at menneskefornuft kan seire over vold og bruk av våpen ved å løse våre globale konflikter. Jeg har tro på denne broen," skrev han i et anbefalingsbrev.
Scott Thoe anbefalte på sin side den tidligere presidenten å besøke Lofoten. Mot slutten av 1997, da det var blitt klart at fredsbroen i form av resirkulerte tanks aldri ville bli virkelighet, tikket en faks fra Gorbatsjov-stiftelsen inn hos Thoe: Kunne han kanskje organisere en konferanse om globalisering, for eksempel i mai? Det kunne han ikke, han manglet enhver finansieringsmulighet. Men han gjorde det, og fikk med seg blant andre Nordlandsforskning og Høgskolen i Harstad. Før konferansen holdt Gorbatsjov et offentlig foredrag i Harstad om "spillet bak kulissene" og ble utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Tromsø. Etter konferansen hadde han samtaler med statsminister Bondevik og utenriksminister Vollebæk i Oslo og holdt foredrag i Nobelinstituttet. Men alt skjedde takket være globaliseringskonferansen i Borg høvdingesete. Blant de omkring 40 deltagerne der var økofilosof Sigmund Kvaløy, forfatter Erik Damman, tidligere statsminister Kåre Willoch, påtroppende biskop i Oslo, Gunnar Stålseth, tidligere dansk statsminister Anker Jørgensen, tidligere finsk utenriksminister Pär Stenbäk, leder for Det internasjonale røde kors, Astrid Nøkleby Heiberg, visepresident for Europaparlamentet Bertil Haarder, kunstner og goodwill-ambassadør for FN, Arja Sajonmaa – og Raisa og Mikhail Gorbatsjov, sammen med fire representanter for Gorbatsjov-stiftelsen, en sekretær og to livvakter. Undertegnende hadde den ærefulle og skrekkblandete glede å være møteleder, en oppgave som best lot seg løse ved å betrakte det hele som et alminnelig sameiermøte.
Om omgivelsene var eksotiske og stedet fremmed, var tema kjent og gjennomarbeidet for Gorbatsjov. Ja, helt siden han lanserte sitt perestrojka-prosjekt har han forholdt seg til globaliseringens problemer og utfordringer:
– Perestrojka var selv en del av globaliseringsprosessen, understreker Gorbatsjov. – Den tok sitt utgangspunkt i at hovedtendensen mot slutten av det 20. århundre er en tettere, men samtidig åpnere verden, der alle er avhengige av hverandre. Og den tillater ikke diktaturer. Vår verden må være åpen, såvel økonomisk som kulturelt og politisk. Hvis Sovjetunionen skulle fortsette å ta del i denne verden, måtte systemet forvandles, det ble jeg klar over allerede tidlig. Men det tok nok et par år før jeg skjønte at systemet måtte endres fra grunnen, reformer var i virkeligheten nytteløse. I utenrikspolitikken sto vi overfor muligheten av å ledes inn i en atomkrig, som ville utslettet alt liv på jorden. Det måtte forhindres. Dette var ett av perestrojkas mål. Et annet var i utgangspunktet nokså vagt: vi ville forene sosialisme og demokrati, men visste ikke riktig hvordan. Jeg hadde ingen oppskrift å gå etter, ikke noe klart program, heller ikke kunne jeg snakke med så mange. Den som tror det, kjenner det totalitære systemet dårlig. Der er lederskapet og ikke bare folket fange. Fordi vi innad hadde et regime basert på fortielser, klisjeer, maktkamp, intriger og løgn, måtte det luftes nådeløst ut i landet selv. Hele den herskende ideologien måtte analyseres, betviles, for at vi skulle ha håp om forstå hva som måtte gjøres, og dernest komme videre. Vi kom videre, men slik historien viste, var det en farefull vei vi hadde begitt oss inn på.
I august 1991 ble president Gorbatsjov og hans familie tatt til fange av deres egne livvakter, etter ordre fra hans rådgivere: De tilhørte den konservative fløy, og fryktet at Gorbatsjovs reformer ville føre til Sovjetunionens oppløsning. Dernest, i desember samme år, ble han utsatt for et nytt kupp, denne gangen satt i scene av den som reddet ham fra de konservatives klør, Boris Jeltsin. Han ville ikke opprettholde Sovjetunionen, og oppløste den i all hemmelighet i skogene utenfor Minsk. Sammen med Stanislav Sjusjkejevitsj, formann i Hviterusslands Øverste sovjet og Leonid Kravtsjuk, formann i Ukrainas Øverste sovjet, hadde han reist til Sjusjkejevitsj’ landsted, angivelig for å gå på jakt 8. desember. Utbyttet ble en erklæring om at Sovjetunionen var erstattet av Samveldet av uavhengige stater. Mikhail Gorbatsjov var blitt Johan uten land, og fikk nyheten etter at de tre hadde informert USAs president George Bush. De to andre bestemte at Sjusjkejevitsj skulle ringe Gorbatsjov, "og det var jo en demokratisk beslutning, to mot en," fortalte han i et BBC-program, sendt på NRK våren 1998, "så jeg måtte bøye meg."
På russisk folkemunne heter det at tre er fulltallig: akkurat nok til å knekke én flaske vodka. Utenfor Minsk knakk de tre et helt verdensrike, men i det nevnte BBC-programmet ga både Kravtsjuk og Sjusjkejevitsj uttrykk for at dét ikke skjedde før man hadde drukket seg til mot. "Den hviterussiske gjestfriheten er jo berømt," forklarte Kravtsjuk.
Den nye vendingen var stikk i strid med alle avtaler som da var gyldige mellom de etterhvert stadig mer selvstendige republikkene. Sovjetunionens president påpekte også i heftige ordelag at tre republikker ikke kunne beslutte unionens oppløsning. Men 21. desember kom representanter for Det øverste sovjet i 11 av de 15 republikkene sammen i Alma Ata, og stadfestet at SUS var Sovjetunionens arvtager. Gorbatsjov bøyde seg, og gikk av. Det ble bestemt at han skulle tømme kontoret i Kreml innen 30. desember, og 27. hadde han avtalt et intervju med en japansk avis på kontoret. Men "om morgenen fikk jeg en telefon fra resepsjonen i Kreml. Man opplyste meg om at Boris Jeltsin, Ruslan Khasbulatov og Gennadij Burbulis hadde okkupert kontoret mitt fra halv ni. De hadde fest der og tømte en flaske whisky. Dette var tyvenes triumf ... jeg har ikke annet ord for det," skriver han i Memoirs (London 1996). Han hadde fått beskjed om å forlate leilighet og landsted innen samme frist, men allerede 25. desember, umiddelbart før hans historiske tv-opptreden, kom folk for å forsegle boligen. Familien måte flytte på 24 timer. Likevel skriver Gorbatsjov: "Hver gang jeg tenker tilbake på hendelsene i desember 1991 kommer jeg til den konklusjon at jeg ikke hadde noen rett til å handle anderledes. Å handle på tvers av en beslutning gjort av 11 republikker, hvis Øverste sovjet godkjente Minsk-avtalen, ville ha betydd å slippe løs blodige massakrer, som kunne ha utviklet seg til en verdenskatastrofe." Helt til det siste rådet Gorbatsjov, i alle fall i prinsippet, over den sovjetiske armé.
Jeg vet bare om én historisk skikkelse som har gitt avkall på en tilsvarende maktposisjon uten våpenkamp: den romerske keiser Diokletian. I år 303, da han anså sitt reformarbeid som fullført, overlot han makten til sin etterfølger. Men i alle andre forhold danner de to mektige herskere krasse kontraster. Da Diokletian abdiserte, hadde han grunnfestet et teokratisk, totalitært rike, med ett språk, strenge religionslover, forfølgelse av forbudte religioner og kulturer, streng prispolitikk og et enormt byråkrati.
I en viss forstand var det den siste utløper av Diokletians verdensrike Gorbatsjov satte seg fore å reformere. Hans reformarbeid ble ikke på samme måte fullført, men tilstrekkelig ble oppnådd til at i alle fall den europeiske delen av det tidligere Sovjetunionen aldri igjen for lengre tid vil falle tilbake i den totalitære felle. Visst var både reformene og Gorbatsjovs abdisering dyder av nødvendighet; men nettopp dyder. Det er ikke gitt at de mektige bøyer seg for nødvendigheten.
– Fra første øyeblikk da jeg lanserte perestrojka fryktet jeg i beste fall å lide samme skjebne som Nikita Khrusjtsjov, som ble avsatt og utestengt fra alle maktposisjoner, forklarer Gorbatsjov. – I verste fall risikerte jeg å bli henrettet i det stille. Byråkratiet og partiapparatet var fylt av folk som hadde egeninteresse av å opprettholde status quo. Hvordan det gikk med befolkningen, interesserte dem ikke. Men den var min eneste støtte. Og folket ikke bare støttet meg; man forsto utmerket godt hvor fiendene mine befant seg. Nomenklatura hadde ingen tilhengere, bortsett fra i egne rekker. De var – og er – til gjengjeld formidable. Ta det militærindustrielle kompleks, for eksempel. De beste hodene og beste talentene arbeidet der. To av tre vitenskapelige forskere i Sovjetunionen var tilknyttet militærindustrien og hadde ingen interesse av at opprustningen tok slutt. Det dreide seg om omkring ti millioner mennesker som livnærte seg av denne industrien. Hvis du regner med at hver har familiemedlemmer å forsørge, ser du at 30–35 millioner "vanlige folk" utgjorde motstanden bare på dette feltet.
Gorbatsjovs pressetalsmann, Valentin Poljakov, fortalte meg at han var ansatt i Kremls egen pressetjeneste da Gorbatsjov kom til makten. Som en blant ytterst få av landets journalister hadde han tilgang til usensurert informasjon fra hele verden. Oppgaven til ham og hans team var å presentere et konsentrat av de virkelige innenriks- og utenriksnyhetene til politbyrået. "Jeg kan i alle fall trygt si at jeg aldri har skrevet noen løgn mot bedre vitende," la han til med et skjevt smil.
Det tok ikke lang tid etter at den nye generalsekretæren ble valgt, før de fikk ordre om å spre informasjonen til offentligheten og gi den adgang til kildene. Poljakov og hans kolleger ble forferdet: Plutselig kunne de lese opplysninger som i alle år hadde vært strengt gradert i avisene. Ingen var i tvil om at Gorbatsjov snart ville tilhøre historien.
At han likevel holdt seg ved makten i vel seks år, kan skyldes hans evne til å knytte forskjellige og til dels motstridende allierte, og det faktum at han halte enhver reform så langt ut at den nesten ble usynlig – inntil den var gjennomført. Det er blitt sagt om Gorbatsjov at det viktigste han gjorde, var det han ikke gjorde: Han unnlot å sensurere bøker og media. Han satte ikke militæret inn mot satelittstatene i Øst-Europa, han gjorde ingen alvorlige forsøk på å tvinge de baltiske statene inn i Sovjetunionen. "Samfunnet reagerer alltid sterkere på individuelle dødsfall enn det gjør på massetilintetgjørelse," skriver Tatjana Tolstaja. "Straffeaksjonene i Georgia og Litauen, Gorbatsjov-regimets klossete forsøk på å hindre landets sammenbrudd, førte til at flere dusin mennesker døde. Vi kjenner navnene deres, bilder av dem ble offentliggjort i pressen, og vi synes alle forferdelig synd på dem og deres familier. Jeltsins blodbad i Tsjetsjenia, de blodige hendelsene i Tadsjikistan, opprettelsen av føydale regimer i de sentral-asiatiske republikkene og de massive bruddene på alle menneskerettigheter over hele det tidligere Sovjetunionens territorium, er man derimot likegyldig til, som om de skulle tilhøre tingenes orden, som om de ikke var direkte konsekvenser av det nåværende regimets uansvarlige politikk."
Det ligger i perestrojkas globale natur at reaksjonene også kom utenfor det tidligere russiske imperiet:
– Umiddelbart etter den kalde krigen hersket en euforisk stemning, fortsetter Gorbatsjov. – Man søkte sammen, lette etter felles løsninger på tvers av gamle grenser. Men plutselig snudde det; lik et bakholdsangrep fra fortiden dukket nasjonalismen opp, den ideologiserte markedsøkonomien og ikke minst: motstanden fra det militærindustrielle komplekset i USA. Det er jo like stor fiende av reformer som det sovjetiske. I utgangspunktet var både Russland og USA på vei mot demilitarisering, men så snart Sovjetunionen opphørte å eksistere, fikk amerikanerne fart på seg. Nå behersker de 72 prosent av det internasjonale våpenmarkedet. I motsetning til hva som er skjedd i det tidligere Sovjetunionen, der store deler av den militære industrien er konvertert til annen produksjon, har USA beholdt hele sitt produksjonsapparat. NATO-utvidelsen er et forsøk på å holde liv i det, og representerer bremsende, farlige krefter. Det hele bunner i uærlig spill fra USAs side. Etter at Sovjetunionen forsvant, begynte man å spille et annet spill; istedenfor å avslutte det vi begge var midt oppe i, og som dreide seg om gjensidig nedrustning og en virkelig "ny verdensorden", skiftet man til et spill om økonomiske innflytelsessfærer. Moderniseringen og avskaffelsen av en verden der to blokker står steilt overfor hverandre, har åpnet økonomien og ført til at nasjonene søker sammen i økonomisk samarbeid. Da er det livsfarlig å bygge én blokk, forvandle den bipolære spenningen til en ordning der det bare finnes én pol, ett maktsentrum, som skal beherske alle andre land og som råder over nesten hele verdens våpenproduksjon. Hvor er det blitt av tanken om likeverdig samarbeid? Vi trenger selvfølgelig interessebalanse og konkurranse, men ingen tvungen vestliggjøring av resten av verden! Hvis Vesten fortsetter å sette økonomiske kalkyler over menneskenes behov, kan ikke globaliseringen føre annet enn ulykker med seg. Hvis vi får en verden der bare USA bestemmer, der bare den vestlige kultur regnes som gangbar, forkludres de positive muligheter globaliseringen også innebærer. Mer enn noen gang tidligere i historien er vi alle avhengige av hverandre. Fattigdommen i de underutviklede landene er ikke deres sykdom, den er en skavank ved de rike landene. 80 prosent av verdens befolkning har bare 20 prosent av ressursene til rådighet. En femtedel av verdens befolkning bruker fire femtedeler av ressursene. Men tror du den bor der ressursene er? De er spredd over hele kloden, mens rikdommen er konsentrert til et lite område. Dette er det motsatte av rettferdighet, men det man støtter når man bejubler den ukontrollerte markedsøkonomien. Det er ideologisk sludder at markedsøkonomien vant den kalde krigen. Den tjener bare de rikes interesser, og å klamre seg til den, betyr ikke å ville gripe fatt i de utfordringer verden virkelig stiller oss over nå, når den kalde krigen er forbi. Kommunismen tapte nok på det historiske plan, og på mange måter med rette, den benyttet helt utillatelige og forferdelige midler. Men dens bærende idealer har ikke tapt. Ingen skal fortelle meg at menneskeheten ikke fortsatt drømmer om rettferdighet og likhet, særlig nå, når urettferdigheten bare vokser. Og vi skal ikke glemme at kommunismen har øvet varig innflytelse på kapitalismen. Det er arbeiderbevegelsen som har kjempet frem respekten for sosiale rettigheter. Selv om vi nå forkaster kommunismen i Russland, kan vi ikke fornekte det faktum at landet, riktignok mot folkets vilje og gjennom grusom undertrykkelse og lidelse, tross alt ble modernisert.
Derfor fikk også Raisa og Mikhail Gorbatsjov sine sjanser. Begge oppfyller kommunistenes drøm om like muligheter for alle, uansett bakgrunn. Hun er datter av en jernbanearbeider, en slags rallar, og tilbragte mye av oppveksten i en jernbanevogn. Han er bondegutten som inntok Kremls trone. Begge står de ansvarlig for "Den nye tenkningen", som Gorbatsjov kaller sitt prosjekt. Som nyutdannet sosiolog fra det filosofiske fakultet ved Universitetet i Moskva satte Raisa seg fore selv å undersøke livet blant kvinner på landsbygden. I stedet for å slå seg til ro med det planen sa om hvordan tingenes tilstand burde være, vasset hun i gjørme fra hus til hus, og fikk førstehånds kjennskap til hvordan det virkelig sto til i den sovjetiske verden av uoppfylte drømmer. I Mikhails prosjekt lever kommunismens visjon videre som et krav til å ta hensyn til "den menneskelige faktor". Den var det perestrojka skulle rydde grunnen for, den er det som må stilles på førsteplass for å bremse globaliseringens negative konsekvenser.
– Hvorfor valgte jeg uttrykket "den menneskelige faktor"? spør Gorbatsjov selv. – Det finnes jo mennesker, menneskerettigheter, men "faktor?" Jeg vet ikke riktig, men jeg tror det var fordi jeg ønsket å understreke mennesket som faktum og bevegende faktor – i alle fall gjør jeg det nå. Fortsatt står den menneskelige faktor sentralt i mine bestrebelser. Globaliseringen er nemlig i sin kjerne en demokratiseringsprosess, en vekst i menneskelig modenhet. Den skaper problemer først og fremst fordi man tror profitt og økonomisk gevinst er de eneste bærende drivkrefter, og glemmer at kultur, utdannelse og de andre menneskelige forholdene er vel så viktige. Derfor risikerer vi å havne i den situasjon at menneskeheten kommer for sent til sitt eget tog, så å si. Arenaen overtas av krefter som er alt annet enn menneskelige. Vestens ensidige markedsøkonomi, som er en ideologi der pengene står i sentrum, ikke mennesket, skaper et vrengbilde i den fattige verden i form av fundamentalisme og religiøs fanatisme. Dette vet vi, dette bekymrer mange. Ikke like mange ser at det finnes en fundamentalisme også i Vesten, nemlig den markedsøkonomiske. Den vil ikke fastholde tingenes tilstand slik de er, eller gå tilbake i historien. Den vil ubegrenset vekst og ytterligere rikdom for de få. Men det dreier seg ikke om å komme først og kjøpe vitenskapelige oppdagelser, det dreier seg om at vi alle er deltagere i en global, historisk prosess der alle er avhengige av hverandre. De andres fattigdom og fundamentalisme er resultatet av de rike landenes blindhet og motstand mot å ta det ansvaret situasjonen krever. Dette er det jeg vil bidra til å endre med mitt arbeid. Om jeg er pessimist? Nei, hvordan kan jeg være det? Situasjonen var like dyster i 80-årene, da jeg satte meg fore å reformere Sovjetunionen og avslutte den kalde krigen.
Men da var Mikhail Gorbatsjov tsar i det bysantinske rikets siste skikkelse. Nå innehar han ingen politiske posisjoner. Tross berømmelse og livvakter er han nå privatmann.
På nært hold gir Gorbatsjov et inntrykk som fullt ut samsvarer med den rolle han påtok seg. En intens intellektuell kapasitet og en voldsom viljestyrke stråler ut av ham: I mitt eksemplar av hans memoarer skrev han en hilsen på smussbladet. Avtrykket fra pennen sees tydelig åtte sider lenger inn i boken. Gorbatsjov snakker, går og geberder seg som et tog, et tanke- og viljestog. Fanatisk eller skremmende er han likevel ikke, til det er humoren for fremtredende – selv om den til tider kan være noe røff: Under avskjedsmiddagen hos vertskapet etter konferansen, utbrøt han idet vi satte oss: "Nå må alle være stille! Peter skal intervjue meg her ved bordet. Dere kan få lov til å høre på." Fordi de færreste merket det lattermilde blikket i øynene, bredte en viss engstelse seg. "Ja," svarte jeg. "Og i intervjuet vil det med mellomrom stå stormende, langvarig applaus." Referatene fra Stalins timelange taler for partiet er spekket med denne setningen. Da slapp Gorbatsjov latteren løs, og alle skjønte at han hadde spøkt. (For ordens skyld: Intervjuet ble foretatt etter middagen, utover i de små timer før nok en dag fullpakket med program for intervjuobjektet.)
"Dilemmaet som allerede antikkens vise formulerte, mellom å være og å ha, trer i våre dager direkte truende frem," heter det i Das Neue Denken, en bok Gorbatsjov har skrevet sammen med sine medarbeidere professorene Vadim Sagladin og Anatolij Tchernjajew, og som kom originalt på tysk i 1997: "For menneskets liv blir i stadig sterkere grad underordnet trangen til eiendom. Konsumtenkning og varefetisjisme, disse negative følger av markedsøkonomien, gjør at streben etter åndelig berikelse og etter kulturutvikling, etter en forfinelse av den menneskelige tenkning og av bevisstheten, skyves i bakgrunnen. Eiendomsfriheten gjelder som historiens høyeste erobring og dens sluttpunkt. Men det betyr ikke annet enn at man gir avkall på å strebe etter en bedre, mer human og sant menneskelig fremtid."
Den må omfatte alle mennesker, uansett kultur, klasse og overbevisninger, og må kjempes frem med midler som står i samsvar med målet.
– Jeg er ikke interessert i å bevege ideologiske lidenskaper, fremhever Gorbatsjov. – Mine angrep på markedsøkonomien betyr ikke at jeg er motstander av en åpen økonomi. En fungerende økonomi må være åpen. For et par måneder siden arrangerte vi en tilsvarende konferanse som denne i Amman. De fleste deltagerne kom fra arabiske land, og stemningen var ytterst antiamerikansk. Jeg sa at jeg også støtter antiamerikanismen, men vi kan ikke bygge på den. Den er like farlig som amerikanismen. Verden blir ikke bedre om vi får sterke ledere i utviklingslandene som er fanatiske på sine premisser, tvert imot. Det vil føre til samme resultat som fanatisme i Vesten: Verden går i stykker. Vi må lære å ta hensyn til hverandre, ikke bare følge egne særinteresser, men gå i åpen dialog med hverandre. Jeg håper vi klarer å skape en virkelighet der det er rom for liberale, sosialistiske, kristne, humanistiske, buddhistiske, muslimske og konfusianske idealer. Vi må bygge på virkeligheten og innse at det finnes forskjellige og likeverdige kulturer i verden, som alle fortjener respekt. Verden må ikke gjennom maktpolitikk tvinges til bare å få én pol. Den har mange sentra, mange poler. Dette er det grunnleggende faktum vi må handle etter. Det som danner vårt felles grunnlag og utgangspunkt, er nedfelt i Menneskerettighetene. Jeg håper at tenkende mennesker, at sunt tenkende mennesker som ikke er knyttet til særinteresser eller lukkede strukturer, men som fatter det globale ansvaret, kan komme sammen. Der vil vi finne de fruktbare ideene, som kan bidra til utvikling i riktig retning. Men i vår skjøre verden kan det ikke komme på tale med revolusjoner eller hurtige omveltninger. Vi må sette vår lit til evolusjon, basert på demokratiske beslutninger.
Da Gorbatsjov i 1986 erklærte at "vi trenger demokrati som vi trenger luften vi puster i", var det knapt noen i Vesten som tok Generalsekretæren i Sovjetunionens kommunistiske parti alvorlig. I Lofoten kunne konferansens møteleder raskt konstatere at Gorbatsjov har et grunnleggende demokratisk særtrekk. Han liker nok å snakke, kaster seg ut i den ene digresjonen etter den andre, lar dem vokse sammen og fra hverandre som grenene i et buskas; han blir engasjert og hisser seg opp, men han titter stadig bort på møteledelsen. Andre stirrer ned i bordet eller manuskriptet når de vet at de sprenger tidsrammen. Midt i sitt engasjement legger Gorbatsjov merke til små, diskrete tegn fra ordstyreren, og avrunder øyeblikkelig. Hva dette har med demokrati å gjøre? Alt. Demokratiet er først og fremst formaliteter og respekt for spilleregler. Derfor kunne han også tre av som president uten å klamre seg til makten med våpenmakt.
– Globaliseringen er i sin kjerne en demokratibevegelse, understreker Gorbatsjov. – Trangen til demokrati, viljen til medbestemmelse er verdensomspennende. Derfor må vi innse at hele det sivile samfunn må trekkes inn i løsningsforsøkene. Globaliseringen kan ikke være en sak bare for spesialister eller politikere. Ifølge sin natur angår den alle mennesker. Løsningen må finnes ved en søking innen alle kulturer, og gjennom en utvikling av demokratiet. Informasjonsstrømmen og den eksisterende verdensøkonomien kan styrke denne siden av globaliseringen, men da må vi forstå at demokratiet er kommet til en krise også i de demokratiske landene. Folk mister tilliten til politikere, valgdeltagelsen synker, også i Vesten foregår en kriminalisering av politikken. Men det sivile samfunnet i Vesten er blitt voksent. Utdannelsesnivået er høyt, folk forlanger naturlig nok mer selvforvaltning og vil delta mer aktivt i samfunnets beslutningsprosesser. De tradisjonelle partiene representerer i mindre og mindre grad velgernes interesser, de er blitt redskaper for elitene. Valgsystemene garanterer ikke at flertallsmeningen følges. Derfor må demokratiet demokratiseres, også det må komme på høyde med utviklingen. Et annet problem er mangelen på ledere. De som finnes er hverken dumme eller egentlig udugelige, men også de henger igjen i gamle tankevaner og forsøker å løse dagens problemer med foreldete midler, slik for eksempel NATO-utvidelsen viser. Man viker tilbake for å ta de tankeskrittene som den globale utviklingen krever. Verdenssamfunnet, eller skal vi si, verdens sivile samfunn, må i våre dager bli i stand til å bestemme at rustningsindustrien må legges om til sivil produksjon. Dette er én av de mange sjanser den kalde krigens avslutning har gitt oss. Benytter vi ikke disse mulighetene, risikerer vi igjen å måtte kjempe mot våpenkappløp eller å kastes ut i handelskriger. Istedenfor endelig å utvikle samarbeid og bygge en positiv verden, vil vi rives istykker av konflikter. Men hvis de egne nasjonale interessene forstås rett i vår åpne økonomi, er det ingen grunn til krig, forutsetningen er at befolkningen får lov til å definere landets interesser, det arbeidet må ikke overlates en liten gruppe med økonomiske særinteresser. Politikken må med andre ord bli reell, demokratiet må få makt.
"Menneskeheten må utvikle en global tenkning," heter det i Das neue Denken. "I grunnen er hele tenkningens historie fortellingen om utvidelsen av dens grenser og horisont. Nå er tiden inne til at denne horisonten må omslutte hele jordkloden. Individet, som fra forskjellige kilder, først og fremst gjennom kringkasting, presse og tv mottar et vell av informasjon fra de fjerneste avkroker av vår jord, blir enten det vil eller ikke, trukket inn i verdensbegivenhetenes hvirvler. På den måten vokser det i det moderne menneske en forståelse for at det må samvirke med andre mennesker, fordi dets eget liv helt reelt utspiller seg innen grenser som omfatter hele verden."
Som et bidrag til videreutviklingen av en global tenkning og som et redskap for global handling, tok Mikhail Gorbatsjov i 1993 initiativet til organisasjonen Det grønne kors. Det skal gjøre det samme for den truede naturen, som Det røde kors gjør for en truet menneskehet. Peter Ustinov deltok sammen med Gorbatsjov ved en middag i Sveits den dagen initiativet ble lansert. Han la merke til at ingen representanter for den russiske ambassaden var tilstede, og skriver i The European 4/7 1993: "Gorbatsjov har i høy grad en fortid, men har han en fremtid? Han selv mener det. Jeltsin frykter det. I tidligere tider har jeg spillt rollen som detektiv og fremdeles kan jeg falle inn i vanen hvis situasjonen frister til det. Ved å sette sammen biter av små indiskresjoner begynte jeg å forstå at fraværet av enkelte nøkkelfigurer, i første rekke den russiske ambassadøren, skyldtes et overraskende offisielt initiativ som ofte kommer i form av en telefonoppringning fra Jeltsin selv. Enhver støtte til hans gamle rival, antyder telefonsamtalene, kan komme til å ‘innvirke på fremtidige forhold’." Dette var bare noen måneder før president Boris Jeltsin åpnet ild mot sitt eget parlament, der blant andre hans gamle drikkebror fra festen på Gorbatsjovs kontor, Ruslan Khasbulatov, befant seg. Sånn sett kan Gorbatsjov være glad for at han ble spilt ut av russisk innenrikspolitikk og over i verdenspolitikken.
– Den økologiske utfordringen er uten sammenligning den alvorligste og største globaliseringen stiller oss overfor, forklarer Gorbatsjov. – Den griper inn på alle andre områder, og stiller oss ikke bare overfor problemet med manglende ledere, men mangel på tid. Ressursene utpines og jorden slites ned dag for dag, samtidig som botemidlet krever lang forberedelse. Utfordringen ligger i å skape en mentalitetsendring, verdisystemene må forandres. Forbruket må begrenses, noe som forutsetter at moral, kultur og åndelig berikelse får høyere prioritet. Erwin László, grunnleggeren av Romaklubben, påpekte hvilken situasjon vi er i: "Det fornuftbegavete menneske er nå kommet til det punkt hvor dets eksistens blir mer og mer avhengig av dets intelligens." Gjennom Det grønne kors forsøker vi å bistå med noe av det som er nødvendig. Vi samarbeider med UNESCO om innføringen av økologi i skolen, vi studerer hvordan økonomien kan endres slik at den tar hensyn til økologiske forhold. Vi arbeider for at synet på jorden skal endres. Vi har opprettet et "Jordens råd" – det finnes faktisk noe slikt – der blant andre Morris Strong sitter, han som arrangerte Rio-konferansen. Siden 1994 har blant andre han og jeg arbeidet på utformingen av et charta for jorden; vi er i avslutningen, det blir bare på et par sider og henvender seg til alle jordens borgere med spørsmålet om hva som er nødvendig for å bevare jorden. Hensikten er at det skal munne ut i en konvensjon om økologi, som regjeringene kan ratifisere. Etter mønster av Menneskerettighetserklæringen er det meningen at denne skal bli juridisk bindende for de nasjonale parlamentene som har underskrevet den. Senere er tanken å opprette et økologisk tribunal, der vi kan drøfte hvilke juridiske skritt som er nødvendige og hvordan verdisystemet kan endres. Arbeidet møter voldsom motstand, først og fremst fra de rike landene, det er jo de som taper på en økologisk verdensorden. Men 25 land er allerede blitt medlemmer i Det grønne kors, vi har fått løfter fra 40 andre, blant andre Russland, USA og Japan. Det argentinske grønne kors har inngått flere avtaler med regjeringen. Hvert land er imidlertid forskjellige, alle tiltak og bestemmelser må tilpasses lokale forhold. Jeg leder arbeidet, jeg er president i Det grønne kors – der er jeg en legitim figur.
I sin nye rolle arbeider Gorbatsjov for å bevare jordens økologi. Som innehaver av rollen som Generalsekretær i Sovjetunionens kommunistiske parti har han i ettertid fått skylden for å ødelegge den sosiale økologien i hjemlandet. Bemerkelsesverdig nok benyttet han det første presidentvalg som ble arrangert i det selvstendige Russland, i 1996, til å tilby seg å ta det ansvar man påsto at han hadde. Han stilte til valg, men fikk bare omkring 1,5 prosent av stemmene. Valget som sådan beviste at hans reformprogram hadde seiret, skjønt deler av det ville nok mange i Russland ennå helst vært foruten.
– Jeg betaler prisen for å ha innført glasnost, forteller Gorbatsjov med en latter. – Fortsatt er det bare to-tre aviser i Russland som vil trykke innlegg av meg. Hvis jeg lar meg intervjue på tv, blir det alltid kryssklippet til det ugjenkjennelige. Jeg nektes å opptre på direkten for å besvare anklagene mot meg. Man sier jeg har mistet all autoritet, hvis det er slik, skjønner jeg ikke hvorfor jeg ikke skal slippe til. Heller ikke bøkene mine blir utsatt for vanlig behandling. De som kommer, utgis i bittesmå opplag i provinsen, som skulle jeg være en dissident. Det finnes ikke et eneste referat fra utenlandsreisene mine i russisk media. I Tyskland, Frankrike, Italia og USA, derimot, mottas jeg med åpne armer. Der får jeg taletid, der utgis bøkene mine. Nå arbeider jeg for eksempel innimellom på et verk i tre deler. Den første består av mine tanker omkring oktoberrevolusjonen, den neste er en drøftelse av mulighetene for en føderasjon av de tidligere sovjetrepublikkene og den tredje presenterer Den nye tenkningen, den er allerede utkommet på tysk i en første utgave. I Russland er det foreløpig ikke noe forlag som vil utgi boken. Der er bitterheten mot meg fremdeles stor. Da jeg stilte som kandidat til presidentvalget, ville noen ha meg til å unnskylde meg for folket. Men hvorfor skulle jeg det? Jeg har holdt fast ved de samme tankene og idealene fra første til siste stund, jeg har handlet slik jeg mente var riktig. I ettertid er det lett å si at mye skulle vært gjort anderledes, men i min posisjon måtte jeg først og fremst ta hensyn til det faktum at historien ubønnhørlig strømmer i én retning. For å utvirke forandringer, må man enten prøve å stille seg på tvers av strømmen, noe som ikke kan føre til annet enn katastrofer, eller man må handle i strømretningen, og benytte de muligheter som foreligger. Det mener jeg at jeg gjorde. Jeg overlater til historien å dømme. Selv sover jeg godt om natten.
Når Tatjana Tolstaja skriver at hun ennå ikke har funnet noen som har kunnet forklare Gorbatsjov, gjør hun ikke annet enn å peke på en selvfølgelighet som gjelder for alle mennesker, men som blir særlig tydelig når vi står overfor en person av sjelden type. Forklaringer kan i høyden opplyse om vedkommendes forutsetninger og begrensninger, men aldri om personen selv. Et menneske må forstås, ikke forklares. Forklaringen blir som om en biologs av en engel, den innebærer en reduksjon til noe annet, til den "egentlige" årsaken bak tanker og handlinger. Hva man legger vekt på, sier mindre om den som blir forklart enn om fantasien til den som forklarer. Kan man ikke finne andre grunner til Gorbatsjovs handlinger, har man i alle fall merket hans i pannen, om det så borger for hellighet eller demoni.
Gorbatsjov fortjener ingen forklaring. Han fortjener å bli forstått. Til forståelsen hører at det tross alle omstendigheter ligger en dypere logikk i at han måtte fravike sin maktposisjon som resultat av reformene. Et totalitært samfunn kan bare reformeres ovenfra. Hvis en opposisjonsgruppe styrter regimet, må den markere seg med en enda sterkere ideologi enn forgjengerne, slik det skjedde i Russland i 1917. Resultatet er at folket ofres på reformenes alter. Hvis tsaren selv blir fylt av oppriktig reformvilje, kommer før eller senere det punkt da han må velge mellom å ofre reformene for å beholde makten, eller ofre makten for å redde reformene. Det tilhører Gorbatsjovs og hans støttespilleres fortjeneste at de to kuppene mot ham kom så sent at han ikke ble drept. Det første feilet fordi en åpen opposisjon mot Generalsekretæren hadde fått lov å vokse frem i skikkelse av Boris Jeltsin. Det siste var velykket, men etterlot ham i live fordi denne opposisjonen, tross all ubehøvlethet og maktbegjær, fungerte innen et gryende, relativt åpent sivilt samfunn der maktskifte ikke foregår ved mord, men forhandlinger. Mikhail Gorbatsjovs grunnleggende anliggende er å gjøre det sivile samfunn verdensomspennende.
– Jeg er reformator av indre trang, forteller Gorbatsjov. – Jeg kunne ikke slå meg til ro som privatperson. Derfor ble Gorbatsjov-stiftelsen grunnlagt den dagen jeg fylte 61 år, 2. mars 1992. I begynnelsen møtte vi masse motstand fra myndighetene. Man forsøkte blant annet å kaste oss ut fra bygningen der vi holder til. Men etterhvert har vi opparbeidet en posisjon, ikke bare i utlandet, der vi har filialer i blant annet Japan, Storbritannia, USA og Tyskland, men også i Russland. Stiftelsen er blitt et levende bevis på at det i alle fall ett sted i Russland finnes en viss forsknings- og ytringsfrihet. Vi engasjerer eksperter, forskere og foredragsholdere fra de forskjelligste felter og som representerer de forskjelligste synspunkter. Langsomt har vi overvunnet motstanden mot oss; nå bestiller til og med ambassaden, Dumaen, ja, regjeringen analyser fra oss. Vi sender invitasjoner til våre arrangementet og informasjon om våre prosjekter til såvel presidentkontoret og media. Stiftelsen vil representere samfunnets kritiske fornuft, den skal være et uttrykk for det jeg nevnte at vi trenger for å takle globaliseringen: et sivilt samfunn med verden som virkefelt. Jeg må si at arbeidet i stiftelsen for meg har vært en uhyre lærerik etterutdannelse. Riktignok deltar vi ikke i den løpende politiske debatten, men det har også sin årsak. Vi vil ikke knyttes til én posisjon. Jeg inviterer politikere fra alle fraksjoner og av alle avskygninger, og gjør det klart at de er velkomne på én forutsetning: Når de trer over terskelen skal de la sine politiske uenigheter ligge, de skal heve seg over sine egne politiske posisjoner. Her er vi ikke interessert i noen form for ideologi eller dogmatisme. Vi vet nok at vi ikke kan finne de endelige svarene på verdens problemer, men vi vil formulere spørsmål basert på en sann forståelse. For bare sannheten kan redde oss.
Deler av intervjuet er trykt i Dagbladet 19/5 1998.