Katalogen over trusler mot vår livsform vokser seg stadig tykkere, nærmest som et ledd i oppkjøringen mot tusenårsskiftet. Flere av de aktuelle problemene er uttrykk for uoversiktlighet og kompleksitet: Finanskrisen vitner om sårbarheten i den globale økonomien. Den kom like overraskende på "ekspertene" som på alle andre, og rammer millioner av uskyldige. Videre rapporteres det nå nesten daglig om merkelig vær fra alle verdensdeler, og vitenskapens evne til å forklare og forutsi blir satt alvorlig på prøve – samtidig som vidtrekkende teorier om jordkloden som organisme (av typen "Gaia-hypotesen") rykker nærmere opinionsdannernes salonger. Og år 2000-problemet i informasjonsteknologien viser at hele den globale infrastrukturen er avhengig av en teknologi som få forstår og enda færre behersker. Vi lever kort sagt i sommerfugleffektenes tidsalder.
I og med tidens enorme utfordringer skulle man tro at en frenetisk ideologisk aktivitet lot seg spore blant studenter, politikere og andre grupper over hele verden. Den er i så fall særdeles vanskelig å oppdage. Tvert imot er slutten av nittitallet kanskje den mest apolitiske tiden i hele det tyvende århundret. De største massemediene prioriterer vås; politikere i flere land snakker om diffuse "verdier" i stedet for å treffe politiske valg; den historiske kontrakten mellom arbeid og kapital, velferdsstatens forutsetning, er under press; skillet mellom reklame og informasjon viskes ut. Er det rart at den ene kjente intellektuelle etter den andre bekjenner seg til en dyp og smertefull pessimisme med tanke på landets og verdens tilstand?
Til tross for de mørke skyene er samfunnsanalysene i dette nummeret kjennetegnet av en innbitt optimisme. I sin gjennomgang av "den postkoloniale staten" minner Morten Bøås således om at de fleste store fremskritt har hatt en smertefull fødsel, Helge Hveem skriver bl.a. om mulighetene for global samfunnsplanlegging, og Manuel Castells påpeker at den radikale humanismens historiske misjon faktisk har vært å bidra til forandring, ikke å bevare det bestående.
Det mest gripende vitnesbyrdet er likevel Mikhail Gorbatsjovs. "Ingen skal fortelle meg at menneskeheten ikke fortsatt drømmer om rettferdighet og likhet, særlig nå, når urettferdigheten bare vokser," sier han i samtale med Peter Normann Waage, og tilføyer at "for å utvirke forandringer, må man enten prøve å stille seg på tvers av strømmen, noe som ikke kan føre til annet enn katastrofer, eller man må handle i strømretningen, og benytte de muligheter som foreligger". Til tross for alle sine nederlag og ydmykelser, har Gorbatsjov bevart troen på en anstendig fremtid. For uten optimisme har man ingen ting igjen for sin humanisme.
Thomas Hylland Eriksen