Når nettene blir lange

Den informasjonsteknologiske revolusjonen er i ferd med å gjøre unna sine barneår, og sett fra Internett er et nytt politisk landskap i ferd med å ta form. "Kybereliten" posisjonerer seg i kampen om fremtidens goder med en ideologi der individet står i sentrum og personlig frihet er høyeste verdi.

Da det teknokulturelle magasinet WIRED kom ut for første gang i januar 1993, var utgivelsen resultatet av to entusiastiske og overbeviste sjelers kanossagang fra investor til investor over en periode på mer enn et år. Med et prospekt som lovet de interesserte en digital versjon av det gamle Rolling Stone, hadde den kommende redaktøren og utgiveren Louis Rossetto og hans partner, Jane Metcalfe, forsøkt å stable tilstrekkelig kapital på bena i et marked som bare såvidt hadde oppdaget Internett og som hadde særdeles liten tro på at det var mulig å tjene penger på pizza-konsumerende data-nerder og introverte programmerere.

Et skohorn i elitens tjeneste

Why WIRED? /.../ to discuss the meaning or context of social changes so profound that their only parallel is probably the discovery of fire. WIRED is about the most powerful people on the planet today – The Digital Generation.

Louis Rossetto (1993)

WIRED ble en umiddelbar suksess. Rossetto og Metcalf, som i flere år hadde overvåket utviklingen innen ny teknologi som journalister i Amsterdam, traff en trend som var definitivt på opptur. I løpet av kort tid etablerte bladet en trofast leserkrets og annonsører forsto raskt at denne merkelige hybriden mellom Vanity Fair og Teknisk Ukeblad hadde et globalt marked. Parallelt med at stadig flere av de tidligere så håpløse datanerdene slo igjennom med selskaper som gikk til himmels på børsen (Bill Gates er bare det mest ekstreme eksemplet) åpnet det seg opp et enormt marked for alle de luksusartiklene man tidligere måtte søke til tradisjonelle herreblader for å finne annonsert: Absolut Vodka, GAP, Saab, Calvin Klein og Tag-Heuer hev annonsekroner etter WIRED i bøtter og spann. At pengene rant like fort ut igjen på grunn av enorme trykkekostnader og rådyrt papir, er så sin sak. Det er ikke som kommersielle genier Rossetto og Metcalfe kommer til å bli husket. Viktigere er det at bladet i dag leses av over en halv million mennesker over hele verden.

For det er som kulturelt skohorn og ideologisk veikryss WIRED er av særlig interesse. Som sitatet ovenfor indikerer, har Rossetto og de andre journalistene i redaksjonen gått ut med høy kølle i arbeidet med å fortelle hvem det er som sitter med nøkkelen til fremtiden. Det er mye som tyder på at det var denne litt overdrevent optimistiske og ekstremt deterministiske holdningen som raskt fant grobunn i den selvutnevnte, men voksende teknologi-avantgarden.

WIRED har, med sin månedlige miks av teknopromoterende fremtidsretorikk, samfunnskritikk og siste nytt fra kyberfronten, blitt et symptom på en stadig økende politisering av teknologiutviklingen. Solid forankret i en sterk liberalistisk1 strømning i USA, sprer denne nye eliten et budskap om individets frihet, rå markedskapitalisme og avskaffelse av all statlig innblanding, der en selvutnevnt tetgruppe, "digeratiene"2, står klar når de gamle samfunnsstrukturene begynner å rakne. Gjennom allianser på kryss og tvers av politikk, forskning og næringsliv gir WIRED stemme til en ny generasjon der de mest ekstreme ser på sosialdemokratiet som et overgrep og statlig regulering som et brudd på menneskerettighetene.

Cyber-sick-and-tired

The convergence between libertarianism and high-tech has created the true revenge of the nerds: Those whose greatest strengths have not been the comprehension of social systems, appreciation of the humanities, or aquaintance with history, politics and economics have started shaping public policy.

Paulina Borsook (1996)

En av de som tidlig satte ord på det gryende ubehaget mange følte i forhold til WIREDs ideologiske forankring, var den amerikanske frilans-skribenten Paulina Borsook. Hun er selv en av de journalistene WIRED har hyret inn for å portrettere den nye kulturens "up-and-coming", men hennes uttrykte ambivalente forhold til det bladet står for og en lang rekke artikler om grupper som føler seg marginaliserte i teknologi- og Internett-sammenheng, har gitt henne en leserkrets som går mange ganger utenpå den homogene kjernegruppen til WIRED.

I fjorårets juli-utgave av tidsskriftet Mother Jones bidro hun med essayet "Cyberselfish", der hun med utgangspunkt i sine erfaringer fra Silicon Valley og førstehånds kjennskap til teknologimiljøenes innerste sirker, beskrev teknologene som "violently lacking in compassion". Den nye alliansen hun mente å se mellom høyteknologi og liberalister spredte sitt budskap om anti-regulering og myndighetshat ved totalt å ignorere historiske realiteter. Silicon Valley og Internett er i praksis en statlig konstruksjon, bygget på subsidier fra Forsvarsdepartementet. Den takknemligheten Borsook forteller at hennes forsker-far følte i forhold til sikkherhetsnettet myndighetene konstruerte etter den andre verdenskrig, er i dag byttet ut med en ego-drive og en selvtillit der den som dør med mest penger vinner. Blant teknoliberalistene er det få som tror at deres egen suksess og selvopplevde maktposisjon skyldes noen annet enn personlig intelligens og hardt arbeid.

For bare 15 år siden ville denne formen for ideologisk kroppsbygging vært et lokalt fenomen, først og fremst begrenset til California og kanskje noen spredte meningsfelleskap i Europa. Kommunikasjonsrevolusjonen i kjølvannet av de første PC’ene setter imidlertid hele dette bildet på hodet, og gir det gamle diffusjonsbegrepet en helt ny vitalitet. For Borsooks essay satte helt åpenbart ord på et ubehag som eksisterte langt utenfor både California og USA. De teknokyndige liberalistene hadde lenge dominert mange av Internetts offentlige rom, og satt sitt tydelige preg på postlister og usenet-grupper med meninger og en språkbruk som ga lite rom for nyanser i diskusjonen om nettets fremtid. Da Borsook slapp katta ut av sekken og kalte "digeratiene" ved deres egentlige navn, skapte hun på bemerkelsesverdig kort tid et nytt fellesskap av folk som ikke lenger kjente seg igjen i WIREDs fremstilling av teknologiutviklingen, og som ikke godtok elitepregete uttalelser av typen: "Enten sitter du på toppen av dampveivalsen (m.a.o. utviklingen) eller så er du en del av veien."

At Paulina Borsook hadde truffet spikeren på hodet ble om mulig enda klarere da det viste seg hvilke konsekvenser "Cyberselfish" fikk for henne personlig. I forkant av artikkelen hadde hun inngått en avtale med bokdivisjonen i WIRED Ventures, HARDWIRED, om å gi ut sin versjon av Silicon Valley-eventyret i bokform. Kontrakten var signert av Boorsoks agent og papirene sendt til signering hos forlaget.

Samtidig lot Boorsok seg intervjue av David Hudson i nettmagasinet Rewired. Der fortalte hun om sitt ambivalente forhold til teknoeliten, Louis Rossetto og WIRED. Dagen etter fikk hun beskjed om at avtalen med HARDWIRED allikevel ikke kom til å bli signert, og i praksis betød det at bokutgivelsen var kansellert.

Arven fra hippie-bevegelsen

/…/ a loose alliance of writers, hackers, capitalists and artists from the West Coast of the USA have succeeded in defining a heterogenous orthodoxy for the coming information age: the Californian Ideology.

Barbrook og Cameron (1996)

I forlengelsen av debatten omkring "Cyberselfish" og konflikten mellom Paulina Borsook og WIRED, skiller det seg ut opptil flere grupper som finner hverandre i en unyansert teknologideterminisme og maskinfetisjisme. I nok et essay, "The Californian Ideology" av forskerne Richard Barbrook og Andy Cameron, blir to av de mest sentrale grupperingene skissert og forankret historisk. Og det er et fascinerende bilde som tegnes opp.

Barbrook og Cameron trekker linjene tilbake til 60-tallets hippie-bevegelse og en ungdomsgenerasjon som surfet på en bølge av 20 års kontinuerlig økonomisk oppgang. Disse ungdommene var liberale i den sosiale meningen av ordet, og realiseringen av "jeg"-et skulle komme gjennom oppnåelsen av idealer som demokrati, toleranse, likestilling og felles ansvar. Med utgangspunkt i disse holdningene, utviklet drømmen om "ecotopia" seg: Et bilfritt California, der miljøproblemene var overkommelige, relasjoner var likeverdige og menneskene levde sammen i kollektiver.

Det var to måter å nå denne drømmen på. En gruppering mente veien å gå var en total fornektelse av vitenskapen og jakten på en vei tilbake til naturen. Det er imidlertid den andre grupperingen Barbrook og Cameron mener å finne igjen i det de i dag kaller "den virtuelle klassen". Her finner vi hippiene som dyrket den nye kommunikasjonsteknologien som var i ferd med å ta form, og som tvert imot mente at det var den vitenskaplige utviklingen som kunne garantere for realiseringen av de gamle hippie-idealene. Denne gruppen omfavnet Marshall McLuhan og hans teorier om at storkapitalen og myndighetene kom til å bli overmannet av teknologiens virkning på enkeltindividene. Den ubrutte linjen fra 60-tallets hippiebevegelse til 90-tallets "digerati" illustreres elegant ved at Rossetto utropte McLuhan til WIRED sin skytsengel i første nummer av bladet. Senere har de til og med bidratt til en Elvis-lignende myte om at mannen egentlig ikke er død.

Den nye virtuelle klassen er mangefasettert og kompleks, men basert på arven fra 60-tallet. Barbrook og Cameron beskriver et digitalt politisk landskap der hippiene har delt seg i to: det nye digitale venstre og høyre, med et radikalt forskjellig syn på hvordan fremtiden ser ut.

Nye venstre, som representerer "det elektroniske agora", har bevart troen fra 60-tallet på teknologiens frigjørende kraft. De ser på nettverkene og fremtidige former for kommunikasjon som garantister for et revitalisert demokrati, en ny samfunnsånd og sosial frigjøring. Med den tidligere WIRED-skribenten Howard Rheingold i spissen, har de blant annet samlet seg på web-sidene til prosjektet "Electric Minds". Der forsøker Rheingold å benytte Internett til dyrkingen av det han kaller "den gode samtalen"; utveksling av informasjon og meninger, konstruktive diskusjoner og bygging av fellesskap. På denne måten skal også vanlige folk få ta del i en lysende fremtid og teknologien skal utnyttes som et verktøy for folket.

Nye høyre, som representerer "det elektroniske markedet", tilbyr en digital manifestasjon av den amerikanske liberalismen. Denne ideologien kan spores tilbake til 1600- og 1700-tallet, da diskusjonen gikk høyt om hvorvidt mennesket er utstyrt med fri vilje. Den ene siden sto hardt på at Gud er Gud og at mennesket umulig kunne ha kontroll. Liberalistene, på den andre siden, mente imidlertid at mennesket selv måtte ta ansvar for sine handlinger og at vi logisk nok også var utstyrt med fri vilje. Det er denne holdningen som står i sentrum når Louis Rossetto og en annen WIRED-redaktør, Kevin Kelly, propaganderer for sitt syn på at markedet selv må få ordne opp. Den nye teknologien skaper perfekte markeder mener liberalistene, økonomiske lommer der tilbud og etterspørsel får definere pris uten statlig inngripen og der det alltid er tilbyderen med det beste produktet som vinner. For i nettverkene forsvinner både de geografiske grensene og den stedlige dimensjonen; ingen hindrer deg i å kjøpe jeans fra Sveits eller vifterem fra Indonesia.

Hånd i hånd med dette markedskapitalistiske evangeliet, går en sosialdarwinistisk tro på at de som klarer å posisjonere seg på toppen av den teknolgiske utviklingen vil utgjøre vinnerne i fremtidens samfunn. Og ifølge Kelly er det liten hensikt i å forsøke å sentralstyre utviklingen. I sin bok Out of Control snakker han seg varm om "spontan orden" og den immanente logikken i en sverm med bier eller en fugleflokk på tur. Ifølge Barbrook (1996) har ikke Kelly gjort annet enn å oppdatere gode gamle Herbert Spencer og gjort ham spiselig for en ny generasjon og en ny tid.

Naturlig nok har både markedstankegangen og den sosialdarwinistiske ideologien til Rossetto og Kelly funnet klangbunn i det konservative USA, og alliansene annonseres til stadighet på forsiden av WIRED. Newt Gingrich er en av de som har fått sitt portrett publisert i fire farger, tett fulgt av futuristene Heidi og Alvin Toffler. På denne måten kobles Cameron og Barbrooks tekno-intelligensia, bestående av kognitive vitenskapsmenn, ingeniører, dataforskere og spillutviklere opp mot et politisk miljø med en påvirkningskraft "digeratiene" måtte ha brukt lang tid på å opparbeide.

Det mest forunderlige med denne ideologiske utviklingen, mener Barbrook og Cameron, er agora-forkjempernes og markedskapitalistenes store toleranse i forhold til hverandre. Denne utholdenheten er basert på en total mangel på kritisk sans og evne til å stille spørsmål. I stedet omfavnes de i en grunnleggende teknologi-determinisme og troen på at de alle er sikret en plass på første rad når de virkelige endringene setter inn.

Når nettet biter seg selv i halen

In the hopes of adding some cultural and historical context to the conversation kicked of by last year’s critical essay "The Califonian Ideology" by Richard Barbrook and Andrew Cameron, I’d like to argue that the tribe which has consistently promoted the worldview expressed by WIRED and, in effect, publishes and writes the magazine today isn’t american at all – it’s English.

Mark Stahlman (1997)

Slik åpnet amerikaneren Mark Stahlman sitt innlegg i ideologi-debatten, som på dette tidspunktet hadde krøpet over i 1997. I The English Ideology and WIRED Magazine setter han hele debatten på hodet og hevder at Barbrook og Cameron selv må være med på å ta skylden for kyberrommets skrøplige ideologiske tilstand.

(Markeds-)liberalismen, hevder Stahlman, går rett tilbake til britisk radikal liberalisme, og er i dag særlig forbundet med teoriene til LSE-økonomen og Nobelpris-vinneren Frederick Hayek. Ideologien henter også sitt tankegods fra britisk empirisme, som påstår at all kunnskap kommer fra sansene. På den måten degraderes mennesker til skapninger likestilt med dyrene, og via Bernard de Mandelvilles bok fra 1714, The Fable of the Bees: Private vice, public virtue er ikke veien lang til Kevin Kellys sosialdarwinisme og bi-besettelse.

Om Stahlman når frem med dette argumentet, er egentlig en diskusjon for seg. Viktigere er det at han i sitt essay konstruerer et persongalleri og et nettverk som illusterer noen av de nære forbindelsene i den digitale eliten. Og når kartet skal tegnes, starter Stahlman like godt med Gregory Bateson, mannen som "stjal" kybernetikken fra Norbert Wiener på 50-tallet, utviklet teorier om schizofreni og dopet seg sammen med studentene sine i såkalte "bevissthetsutvidende eksperimenter".

Ifølge Stahlman fant Bateson sitt forsøk på å reprogrammere menneskeheten, rive det vestlige samfunnets religiøse fundament vekk og erstatte Gud med Naturen, spesielt god grobunn blant endel av hippiene han underviste for ved universitetet i California. En av disse var Stewart Brand, en ung mann som tidlig så hvordan datamaskiner og ny teknologi hadde et større potensiale når målet var et nytt menneske, enn den floraen av narkotiske stoffer og medikamenter som var verktøyet i det første stadiet av arbeidet.

En av Brands protegéer fra arbeidet med å realisere 60-tallets motkultur og alternative ideologi både i bokform (Whole Earth Catalog) og på nettet (The Well) var nettopp Kevin Kelly. Da WIRED var i ferd med å bli en realitet, var det Stewart Brand som plasserte Kelly midt mellom Rossetto og Metcalfe. Selv dro han videre og stiftet scenarioutviklingsfirmaet Global Business Network (GBN) sammen med engelskmannen Peter Schwartz. Schwartz hadde i mange år jobbet for Royal Dutch Shell i London med såkalt "gruppetenkning", en metode der et nettverk av mennesker arbeider sammen for å tenke ut alternative fremtider for et land, en organisasjon eller rett og slett for hele verden. GBN har vært en ubetinget suksess og utviklet scenarier for kunder så forskjellige som landet Sør-Afrika og de multinasjonale selskapene Nissan og IBM. Dette ikke minst takket være de nære forbindelsene til WIRED, der Peter Schwartz senest for noen måneder siden spådde verden en lysende fremtid, forutsatt at teknologiutviklingen får gå sin gang.

GBN bygger sin idéutvikling på et imponerende nettverk3 som nesten kan leses som en "Who is Who" over den digitale eliten. Der finnes kyber-psykologen Sherry Turkle, industrianalytikeren Esther Dyson, musikeren Brian Eno – og selvfølgelig også Kevin Kelly. Og når Batesons arvtager, Francisco Varela, dukker opp på listen sammen med datteren, Mary Catherine Bateson, mener Stahlman definitivt at ringen er sluttet.

Motkultur i Europa

Freedom to behave as we would wish, without regard for our effects on others, runs directly counter to the fact of our growing dependence on other people. Viewed from a long-term historical perspective, freedom has expanded beyond any historical precedent at just the time that the world has become more interdependent and interconnected.

Geoff Mulgan (1997)

Mens Stahlman forsøker å snu kritikken i retning Europa, er det samtidig her de mest konstruktive ansatsene til en alternativ diskurs har sitt utspring. Et klart tyngdepunkt i dette arbeidet er nettmagasinet Rewired som drives av den utvandrete amerikaneren David Hudson i Berlin. Navnet på nettsidene er neppe tilfeldig valgt, og både artiklene Hudson skriver og diskusjonene i etterkant av dem, fungerer ofte som direkte korrektiver til WIRED sine siste påfunn.

Hudson har tatt på seg oppgaven med å slå kaldt vann i blodet på alle de som tror at fremtiden er sikret som en konsekvens av Internett og den nye kommunikasjonsteknologien. Han trekker paralleller til andre teknolgiske omveltninger i verdenshistorien og minner for eksempel om hvordan optimistiske flyentusiaster trodde de nye transportmidlene brakte mennesket nærmere Gud. De såkalte "kabel-TV-utopistene" hører også hjemme i denne sammenhengen: Mennesker som trodde at den nye infrastrukturen og oppmykningen av TV-monopolene la grunnlaget for en interaksjon som kunne revitalisere demokratiet og skape en harmonisk verden. Resultatet, "Fiftyseven channels and nothing on"4, burde være kjent for de fleste, og Hudson argumenterer for at storkapitalens oppkjøp av distribusjonskanalene på den tiden helt klart forteller noe om en logikk som like godt kan ramme Internett.

Indikasjonene mener han å finne i en utvikling der den opprinnelige kommunikasjonsstrukturen på nettet, "mange til mange", er i ferd med å gi etter for den mer tradisjonelle "en til alle"-modellen. Denne bevegelsen bunner i en økende kommersialisering av stadig større deler av nettet, og derfra er ikke veien lang til de tradisjonelle maktstrukturene som kjennetegner de fleste sider ved et moderne samfunn.

Mens Hudson representerer et av de miljøene som driver sin motargumentasjon i nettets egne fora, og dermed ofte går i klinsj med teknoliberalistene, er det også interessante bevegelser på andre arenaer som ikke tar direkte del i usenett-diskusjoner eller henger seg på mailinglister. Disse kjennetegnes oftere ved at de baserer seg på det mange vil kalle "virkeligheten", altså den verden de fleste forholder seg til hver dag.

Et av de mer konstruktive bidragene i denne diskursen, som lenge var preget av fransk nasjonalisme ("Vern om språket"), tysk bluferdighet (blokkerte hjemmesider utenfor landets grenser med pornografisk innhold) og singaporeansk sensur (sjekket hyperlenker manuelt), kom tidligere i år fra Tony Blair-rådgiveren Geoff Mulgan. Han ga ut boken Connexity der han diskuterer det han oppfatter som den definerende motsetningen i en stadig mer oppkoblet og sammenkoblet samfunnn: Forholdet mellom økende individuell frihet og et stadig større behov for felles ansvar. Indirekte kan Mulgans argumentasjon tolkes som et angrep på kyber-eliten som ønsker seg enda mer av den farlige friheten, uten å være villige til å ta noe av ansvaret.

Mulgan trekker frem to primære grunner til at frihet/ansvar-dilemmaet er større og mer påtrengende i dag. Først og fremst mener han at bevisstheten omkring globale økologiske behov, fremtvunget av miljøskandaler og grenseløs forurensning, setter krav til strukturendringer som kan virke skremmende på individnivå. Dernest gjør teknologier av typen Internett det lettere å gjemme seg i alternative virkeligheter, og på den måten unnslippe realitetene i de kravene en stadig mer sammensatt verden stiller. Herfra er veien kort til miljøer der troen på teknologiens problemløsende egenskaper er atskillig større enn evnen til å analysere konkrete samfunnsmessige årsaksforhold.

Gjennom Connexity setter Geoff Mulgan teknologien generelt og Internett spesielt inn i en større sammenheng som har lett for å forsvinne i de navlebeskuende meningsutvekslingene på nettet. Og man trenger ikke å være en spesielt avansert "nett-surfer" eller frelst usenett-bruker for å oppdage at det tidvis er lett å glemme at det finnes noen utenfor.

Norge i verden

Det moderne mennesket spilles ut over sidelinjen. Teknologien blir en selvstendig livsform. Tilbake ligger overflødige mennesker. Overflødige kropper, nasjoner og økonomi. Ikke alle vil finne seg til rette i cybersfærenes interaksjonsnett, men vi har egentlig ikke noe valg. I fremstillinger av kulturens ubehag er det for lett å gi teknologien skurkerollen. Vi må lære oss å navigere i kulturens digitale felt.

Morten Søby (1996)

Norge står på mange måter i en særstilling i Internett-sammenheng. Vi er et av verdens mest oppkoblede land, sett i forhold til folketallet, og relativt store grupper tok nettet tidlig i bruk. I tillegg har flere norske forskningsmiljøer vært med siden lenge før den første store brukerbølgen kom, og fortsatt står flere nordmenn sentralt i utviklingen av Internett-teknologien.

Resultatet av dette har først og fremst manifestert seg i ren teknisk kunnskap om det nye mediet. Med utgangspunkt i forskningsmiljøer knyttet til Universitetet i Oslo var Oslonett tidlig ute med å tilby privat oppkobling, og mange nordmenn entret nettet på et tidspunkt da den opprinnelige brukerkulturen sto sterkt. "Nettikette" er et velkjent ord for alle som gjorde sine første spede forsøk med modem omkring 1993-94, og begrepet signaliserer et forum der de formelle reglene var få, mens brudd på de sosiale normene ble desto hardere sanksjonert.

På tross av denne nærheten til teknologien, befinner de norske miljøene seg i ytterkantene av den debatten som tok av i første halvdel av 1996. Ideologiske og politiske diskusjoner omkring Internett er påfallende fraværende, og de ståstedene som er markert, tar ofte en forutsigbar form.

Den forhenværende IBM-konsulenten Espen Holm var tidlig ute når det gjaldt å advare mot teknologiens konsekvenser. I et rabiat oppgjør med datamaskiner og alskens nettverk (Intelligente idioter, 1996) gir han den nye kommunikasjonsteknologien skylden for alt fra høye selvmordstall til ungdomskriminalitet. Men på tross av at tidspunktet var velvalgt og at Internett-hypen i Norge sårt trengte input av nyanserende argumenter, falt Holms oppfordring til debatt ganske raskt i bakken. Boken han hadde skrevet var rett og slett for vulgær i sin argumentasjon til at noen gadd å ta opp tråden, og de som følte at de hadde noe å komme med i denne sammenhengen, hang seg heller på debatten som oppsto omkring Henie Onstad-utstillingen Electra våren 1996.

Vulgær, men i den andre enden av skalaen, er det også fristende å beskylde pedagogen Morten Søby for å være, når han påstår at "De eneste ansvarlige intellektuelle er knyttet til Internett og dataformidlede rom".5 Fra han sto frem i den digitale offentligheten i 1993 sammen med Terje Rasmussen og presenterte boken Kulturens digitale felt, har Søby vært en gjenganger i media når debattledere og andre journalister har hatt behov for en "cheerleader" i heiagjengen som følger i kjølvannet av den nye teknologien.

Med utgangspunkt i et lite, men aktivt, miljø ved Pedagogisk institutt, har stipendiat Morten Søby representert tyngdepunktet i en nesten fraværende debatt i norsk offentlighet omkring konsekvensene av ny teknologi. Men der Espen Holm blir teknofobisk i sin kritikk, går Morten Søby til den andre ytterligheten: Pakket inn i et tidvis utilgjengelig og jålete språk, solid forankret i akademias motvilje mot å drive formidling på mottagernes premisser, snakker han ukritisk om hvordan teknolgien ikke lenger er noe utenfor oss, men det neste i oss. Og som det innledende sitatet til dette avsnittet mer enn antyder, går det ingen automatikk i å skritte fra dagens virkelighet til "cybersfærenes interaksjonsnett". Noen kommer til å bli liggende igjen – og jeg har en følelse av at det ikke er seg selv han snakker om.

Norsk akademias nesten totale fravær fra denne debatten, gjør Søbys egotripper mulige. Det virker på mange måter som om de oppkoblede intellektuelle gjør akkurat det Geoff Mulgan advarer mot: Trekker inn i den skjermede kybersfæren der de kan opptre i retoriske teaterforestillinger, applaudert av likesinnede og overbeviste om at elfenbentårnenes ethernet-kabling sikrer en billett til fremtiden på første klasse.

Dermed blir det næringslivet som legger de fleste premissene for den synlige debatten i presse og kringkasting. Politikerne er prisgitt en kapitalsterk gruppe med lobbyister når de for eksempel skal ta stilling til om IT-Norge skal få sin egen by på Fornebu, mens næringen forøvrig forsøker å skape sine egne handlingsrammer når de krever en egen IT-minister i den sittende regjeringen. Slik er David Hudsons scenario i ferd med å bli virkelighet også i Norge, når behovet for historisk og ideologisk forankring i møte med det nye, må vike for kommersialiseringens innebygde logikk.

Litteratur

Barbrook, Richard (1996): The Pinnochio Theory, Hypermedia Research Center, University of Westminster (www.wmin.ac.uk/hrc/manifesto/pinnochio.html).

Barbrook, Richard og Cameron, Andy (1996): The Californian Ideology, Hypermedia Research Center, University of Westminster (www.wmin.ac.uk/media/HRC/ci/calif5.html).

Borsook, Paulina (1996): "Cyberselfish", Mother Jones, July/August.

Hudson, David (1997) Rewired, Indianapolis, Macmillan Technical Publishing.

Holm, Espen (1996): Intelligente idioter. Samfunn, kreativitet og informasjonsteknologi, Oslo, Forum.

Kelly, Kevin (1995): Out of Control, The New Biology of Machines Social Systems and the Economic World, Addison-Wesley.

Mulgan, Geoff (1997): Connexity, London, Chatto & Windus.

Rasmussen, Terje og Søby, Morten (1993): Kulturens digitale felt, Oslo, Aventura.

Rossetto, Louis (1993): "Why WIRED", WIRED 1.01.

Stahlman, Mark (1997): "The English Ideology and WIRED Magazine", Rewired (www.rewired.com/96/Fall/1118.html).

Søby, Morten (1996): "Vi blir kyborgere", Dagbladet, 29. februar.

Noter

1 Den amerikanske betegnelsen "libertarianism" og "libertarian" er i denne sammenhengen byttet ut med "liberalisme" og "liberalister".

2 Det var forskningsjournalisten og forfatteren John Brockman som for alvor tok i bruk denne betegnelsen da han høsten 1996 ga ut boken Digerati. Encounters with the cyber elite, (HARDWIRED, 1996).

3 www.gbn.org/GBN/Network.html

4 Bruce Springsteen, Human Touch, 1992

5 Dagbladet, 29. februar 1996.