In puris naturalibus

Jeg lurte på hva jeg skulle spise til lunsj, og med hvem. Jeg hadde lyst på speilegg og snegler, masse snegler! Jeg hadde fått beskjed om at jo mer jeg spiste, desto bedre. Jeg lignet visst på Venus fra Willendorf.

En mygg satte seg på brystet mitt og sugde uaffisert i vei. Da det ikke var mer blod igjen, forsvant den mett og fornøyd.

Jeg var også sulten.

Puppen min hang rett ned, og jeg ville klø.

Det var imidlertid strengt forbudt.

Jeg prøvde å holde pusten for å glemme det hele, men ble i stedet bare rød i fjeset.

– Konsentrasjon Mado, konsentrasjon, sa herr Kunstner strengt, og så besvimte jeg.

Jeg våknet av at noen smugtittet på meg.

I vinduet satt en liten gutt og smattet på tommelen med store forundrede øyne. Jeg gikk bort for å si hei, men da sprang han som en gal og gjemte seg i Nottingham Forest.

Jeg tok på meg klærne og gikk for å spise lunsj.

Herr Kunstner og hans kunstnervenner, som alle var dilettanter, satt i et hjørne og diskuterte dilettantisk kunst.

– Nå til dags interesserer hele kvinnen meg, sa herr Kunstner stolt.

Idealet er en kropp uten proporsjoner, hvor alt flyter, så man ikke trenger å deformere virkeligheten. Jeg er fascinert av organiske ting som utvikler seg selvstendig. På et av mine malerier bruker jeg for eksempel kjøtt. Jeg håper det blir til noe vakkert!

Det var nok meg han snakket om, og jeg var smigret. Men de andre delte ikke hans oppfatning.

– Det jeg søker i en kvinnekropp er det androgyne, fortsatte en annen. Min siste utstilling er så å si unisex. Dessuten konsentrerer jeg meg mer om maleriet i seg selv enn selve kroppen. Jeg liker livløse ting som kan modelleres. Mitt ideal er for øvrig Stockmans støpte mannekenger. For det minste en kan be en modell om, er at hun står stille ...

Jeg bestilte Dalis "Le moment sublime" med speilegg og snegler, men pirket bare i maten. Det hvite på egget var fremdeles flytende, og med ketchup på ble det enda mer vemmelig. Herr Kunstner så bort på meg med mysende øyne som sa: Husk at du skal ligne på Venus fra Willendorf, store bryster og enorme hofter og lår – spis!

Jeg visste at jeg var tykk og avskyelig, men det var vel det han ville ha. Det var i alle fall det han hadde betalt for. Skjønnheten er vel altfor simpel for en stor kunstner når han har muligheten til å boltre seg i det motbydeliges mangfold.

Han kom bort til meg med et par halvspiste moment sublime.

– Vær så god Mado, sa han og strøk meg kjærlig over håret.

– Jeg har ikke lyst på, svarte jeg og tok bort hånden hans.

Da la han maten forarget i en skje og lagde bjeffelyder.

Jeg ble flau og åpnet munnen for å få det overstått.

– Mannen spiser mellom totusenfirehundre og totusenåttehundre kalorier hver dag, mens kvinnen bare spiser mellom totusen og totusenfirehundre. Du Mado, har lovet å spise det dobbelte. Det er på tide du setter i gang, ellers blir vi aldri ferdige ...

– Spis fisk og du blir intelligent, spis bio-produkter og du får vakker kropp, drikk melk og du får lange ben, spis gulrøtter og du blir pen, spis kalorier og du blir tykk ...

– Mado da, nå er du urettferdig

– Sannheten er aldri flatterende ...

Det var five o’clock og vi gikk tilbake til atelieret for å drikke engelsk tea for two og two for tea.

Herr Kunstner var nesten dobbelt så gammel som meg og kunne vært min far. I hans nærvær følte jeg meg ung. I mitt nærvær følte han seg gammel. Jeg satte meg på fanget hans og lekte liten pike, og så elsket vi sammen: jeg som Lolita og herr Kunstner som Humbert Humbert.

Han forførte meg, og vi for av sted i et Amerika fylt med jukebokser og bensinstasjoner.

Teen ble kald, jeg ble kald, herr Kunstner ble kald.

Det gikk aldri for oss.

Masturbasjon er en måte å kvitte seg med gammel sæd på. For sædcellen venter på sin tur i testiklene i samme rekkefølge som den blir produsert. Er den for gammel, mister den nemlig sin vitalitet, halen skrumper inn og blir klebrig.

Jeg kledde ikke på meg. Jeg stod akt.

Og med kunstnerens hjelp fant vi tilbake til bildets uttrykk.

Jeg tenkte: Det er ikke til å nekte for at alle gode malere sikler.

Det er på grunn av all konsentrasjonen de legger i å virkeliggjøre sine perversjoner.

Det er heller ikke til å nekte for at alle gode malere er perverse.

For seksuell besettelse, eller nærmere bestemt seksuell frustrasjon, er selve fundamentet for kunstnerisk kreasjon.

Den det alltid går for, har ingenting igjen å sublimere.

– Kvinnen er et talentløst vesen, hun mangler både styrke og kreativitet. Egenskaper som finnes i testiklene, og bare der, mumlet herr Kunstner mens han studerte meg nøye. Jeg så bare overbærende tilbake og fortsatte mine egne tanker der jeg hadde sluppet dem. De gikk aldri veldig langt.

Atelieret var stort og skittent, men sjarmerende.

Det hadde vært en garasje før, så leien var billig og kvartalet så som så.

Sengen var en madrass, og det hang nakne damer over alt.

Gamle elskerinner, kanskje, som hadde forlatt ham én etter én?

Neste gang var det min tur. Først måtte jeg bare foreviges.

Og det tok jo sin tid.

Jeg kjente stedet som min egen lomme.

Midt i rommet var det for eksempel plantet en liten gressplen til lettkledde garden parties og andre trendy ting i det grønne.

Det var jeg som vannet den.

Det var som å bo på landet, og man fikk lyst til å ta en ku bakfra.

For herr Kunstner var jeg den kua, og han melket meg ustanselig.

– Til gjengjeld er hennes ansikt erotisk hvis det er ubehagelig på en måte som ikke virker frastøtende, fortsatte han arrogant. Han var visst i det filosofiske hjørnet, og det virket som jeg inspirerte ham.

– Og hun er elegant hvis hun forakter deg og har barberte legger, svarte jeg. Men det hørte han ikke. Synd. For det var ganske godt sagt.

I kroken av øyet skimtet jeg den lille gutten. Han var naken, og jeg fikk med ett en fornemmelse av en slags moderlig tilhørighet.

Det var som om han var et produkt av mitt eget kjød, og jeg følte meg plutselig så merkelig vakker. For jeg så han beundret mine store bryster og enorme hofter og lår. Jeg ville hente ham ut fra vinduet og la ham sovne i fanget mitt.

Herr Kunstner begynte imidlertid å gråte. Han hadde visst mistet inspirasjonen, og før jeg visste ordet av det kom han krypende på alle fire. Han klødde meg på myggstikket jeg hadde glemt så det begynte å blø, og spurte om han ikke kunne ta av seg klærne, han òg.

Da han var helt naken, oppdaget jeg forbauset en slående likhet med den lille gutten. Jeg klemte ham hardt i mine armer og lot ham drukne i bare fedme. Han begynte å bjeffe. Det vil si, det var det jeg trodde. Litt etter litt merket jeg dog at det lignet mer på en slags primitiv form for stønning.

Den lille gutten hadde visst også sovnet.

Jeg tok hans maskulinum og gned det mellom fingrene, og så ejakulerte han.

Han våknet brått og dro forskrekket tilbake til Nottingham Forest, mens herr Kunstner stirret på meg med erigerte øyne.

Jeg bad ham vaske bort alt klisset.

– Det er din feil alt sammen! skrek han. Venus fra Willendorf var enda tykkere. Jeg kan ikke avslutte maleriet før du har est ut pupper, hofter og lår i deres potensielle maksimum. Jeg kan ikke arbeide med en muse som ikke inspirerer meg lenger – spis! Sado Mado, sado Mado, sado Mado! hveste han og deiset til meg så jeg datt. Deretter dro han meg opp en trapp som var uten ende og låste meg inn på et lite og guffent kott sammen med et gigantisk julebord. Han blunket et par ganger før han gikk, og kalte meg en kunstens disippel.

Jeg visste hva jeg hadde å gjøre. Ville jeg ut herfra, måtte maten bort og ned i magen. Jeg satte derfor straks i gang å stappe i meg, og det smakte faktisk aldeles himmelsk. I alle fall en stund. For plutselig måtte jeg på klosettet, og det hadde selvsagt ikke herr Kunstner tenkt på. Så jeg hadde ikke noe annet valg enn å tømme tarmene ut i evigheten. Men lukten av det uunngåelige var så uutholdelig at jeg lot det spy alle veier: på ribba og pølsene, i kålstuingen og på moltene, i tyttebærene og på pepperkakene.

Jeg tror jeg må ha mistet både mannens og kvinnes daglige kalorier den kvelden. Jeg var i alle fall utslitt og avmagret da herr Kunstner låste meg ut neste morgen. Så jeg bad ham om tilgivelse og lot ham piske meg som fortjent. Han hadde på seg svart plastikk og så ut som en ekte sado-maso. Likevel var det nok neppe noe han ville bli husket for.

I januar måned, for eksempel, skjærte Bruce Louden av sin egen tunge samtidig som han filmet performancen. Den er nå å finne i et London-galleri. Mens Chris Burden lot seg krusifere på taket av en Volkswagen og Bob Flanagan ble berømt etter å ha spikret fast kjønnslemmene sine på et trebord.

– Jeg har alltid gjort alle mulige eksperimenter, fortalte herr Kunstner heroisk mens han banket meg like rød og blå som det norske flagget.

– Malt med pistol for eksempel. Og en gang spiste jeg en hel eksposisjon og limte den sammen igjen uten at noen merket det. Ganske deprimerende i grunn. Men sånn er nå engang den moderne kunsten.

Målet helliger middelet, ikke sant? Likevel mente jeg at han hadde gått for langt. Jeg sa det umulig gikk an å jobbe under lignende forhold. Han sa han var kunstner, at jeg burde være stolt av å inspirere ham. En potensiell Venus fra Willendorf hadde han sett. Alt jeg var, var jeg takket være ham. Det minste jeg kunne gjøre til gjengjeld var å gi ham mitt liv.

Jeg gav ham det.

Så spurte jeg om han ville ha en eller to sukkerbiter i kaffen.

Han var oppgitt.

– Mado da, du vet jo at jeg ikke sukrer kaffen! Det er da altfor feminint for en viril mann som meg.

Nå var det min tur til å være oppgitt.

Vi spiste frokost sammen, og jeg var glad jeg fremdeles tålte mat.

Mister Geni fikk så plutselig en genial idé. Hva om han satte barn på meg? En kolossal, stor og utstående mage var da perfekt for en venus som meg. På den måten kunne han lage en glidende kombinasjon mellom det moderlige og det erotiske.

Jeg sprikte med bena, og håpet å få det overstått så fort som mulig.

Jeg var temmelig lei av å simulere orgasme.

Heldigvis satt den lille gutten i vinduet og lekte med tissen sin.

Det gjorde meg kåt.

Herr Kunstner trodde selvsagt det var hans fortjeneste, og ble smigret i sitt mandige alter ego. Rytmen var imidlertid langsom og stø og ikke noe å fryde seg over.

Jeg så på de nakne damene på veggen, og det hjalp litt. I dem søkte jeg trøst, forståelse og medlidenhet.

Jeg vet ikke om vi noen gang forstod hverandre, men syntes synd på meg, det gjorde de.

Det gjorde jeg også.

Syntes synd på meg selv, altså.

Det gikk for ham, til slutt.

Jeg var lykkelig, for jeg hadde fryktet det ville ta hele dagen.

Herr Kunstner var like overrasket som meg, og malte en rød vagina i all hast mens han vartet meg opp med søte kaker.

Jeg så aldri den lille gutten mer etter dette, men moret meg over tanken på at han nå måtte være i min mage. Han var min lille intime hemmelighet. Min, og bare min!

Herr Kunstner var fra seg av sjalusi, og jeg av henrykkelse.

Han var som fanget i sin egen kunst, og kunne ligge i timevis og vente på metamorfosen som skulle forandre sædcellen til et foster. Han følte seg som "såmannen" og jeg var "moder jord".

Det var som å se gresset gro: daft, kjedelig og aldeles bortkastet. Men vi nøt det.

For det eneste vi hadde å gjøre, var å vente på at jeg skulle bli den perfekte Venus fra Willendorf.

Hver dag var vi litt nærmere det idealet herr Kunstner hadde i hodet. Bildet han hadde hatt liggende i underbevisstheten i alle disse årene, holdt faktisk på å bli virkelighet.

Jeg spiste jordbær med fløte og følte at en merkelig klump vokste inni meg. For magen este litt etter litt og ble til en stor kul som både sparket og slo.

– Rakkerunge, utbrøt jeg og strøk meg kjærlig over magen. De små bena dine er snart mine ... Jeg lukket øynene og kysset ham over det hele. Det var så godt at jeg kunne ha spist ham. – Tålmodighet Mado, tålmodighet! tenkte jeg. Han er fremdeles bare et foster, men snart, veldig snart, vil han bli til en liten gutt ...

Jeg satte meg nostalgisk i vinduet og smattet på tommelen med store forundrede øyne. Det var meg jeg så, og jeg syntes jeg var vakker.

– Mor, hvisket jeg og forsvant inn i drømme.

Og så, mens vi moret oss med alt annet enn venusvisjoner, skjedde transformasjonen. Herr Kunstner, som holdt på å studere anatomien i klitoris, utstøtte plutselig et skrekkelig hyl, og det var som om bildet han hadde hatt liggende i tankene i alle disse uendelige årene bare forsvant i forskrekkelsen og ut i intet.

Der sto jeg som det mest perfekte fotografi av Venus fra Willendorf, men illusjonen, ja selve ideen var borte. Det var ikke lenger plass til noen kunstner. Kunstverket det var jo meg! Intet usselt maleri kunne erstatte det. Jeg visste det godt, og herr Kunstner visste det enda bedre.

Nå var det jeg som hadde overtaket.

For selv om det var herr Kunstners subjektive forestilling av en viss Venus fra Willendorf som hadde fått ham til å dra meg ut av mylderet og forme meg deretter, og selv om jeg bar hans sæd i min mage, altså var på en måte min vom hans skaperverk, så fortjente han meg ikke.

Jeg var hans kunst, jeg var det.

Men hva er vel en kunstner uten sin kunst?

En idiot og en sjarlatan!

Nå var det jeg som hadde overtaket.

Alt han var, var han takket være meg.

Kunstverket hadde utkonkurrert kunstneren og gjort ham til sin slave.

– På kne! befalte jeg og herr Kunstner gjorde som jeg sa.

– Spis! befalte jeg og herr Kunstner gjorde som jeg sa.

– Masturber! befalte jeg og herr Kunstner gjorde som jeg sa.

Det var en fryd som kilte i mellomgulvet og rant under armene.

Jeg var frøken ART, gudinnen, og mine ønsker var lov.

Men som et hvilket som helst objet d’art, trengte jeg også mitt vedlikehold. Det var herr Kunstners oppgave. Han vasket meg, tørket støv av meg og holdt meg borte fra solen så jeg ikke gulnet. For utstillingen nærmet seg. Det gjenstod bare to knappe dager.

– Ønsker frøken ART en epilasjon? spurte herr Kunstner høflig.

– Nei. Det betydde ja.

– En sjamponering da?

– Nei. Det betydde også ja.

Det er et privilegium å kunne si nei, når man egentlig mener ja.

– Frøken ART burde tenke seg om et par ganger, for det er svært oppfriskende og dreper flass. Vi har dessuten et helt nytt og ultramoderne system som kalles Kirby.

Han tok frem en liten motor med forskjellige aksessorier til: en flaske sjampo, en sjamponerer, en kam og en hårføner.

Frøken ART aksepterte altså likevel, og snart var den såpeaktige væsken forvandlet til det deiligste skum.

Hun likte det hun så, og så det hun likte.

– Skjønnhet er ikke annet enn summen av verdens perversjoner, og den dårlige smaken er alltid kreativ. Den er et bevis på at biologien dominerer over intellektet. Det var jeg som stod for filosoferingen nå.

Herr Kunstner inspirerte meg, og jeg bad ham bruke sin Kirby på de mest intime steder. Det kilte deilig.

Etterpå desinfiserte vi meg, og pusset meg blank og glinsende med briljantin.

To dager senere varmet herr Kunstner en lang spiss nål, og begynte å risse inn små bokstaver i huden på halsen min. Jeg bet ham i låret for ikke å gråte. For det var ubeskrivelig smertefullt, nesten som sex. Men gløden var ikke helt den samme.

– Au! skrek jeg mens blodet sildret. Det var det eneste jeg hadde krefter nok til å si.

Herr Kunstner trøstet meg, og før jeg visste ordet av det, var jeg likevel signert og klar for verden.

Han gav meg et lite lommespeil og jeg leste spent: "H-E-R-R K-U-N-S-T-N-E-R" med store bokstaver.

Så lukket jeg øynene og følte dem gjennom huden.

– Til og med en blind mann kan begripe hvilket kunstverk jeg skal forestille, tenkte jeg og lot fingrene gli mellom bena. – Nå er jeg udødelig.

Det gjenstod bare å få meg ut ...

Vi måtte ringe til brannvesenet, for jeg var blitt rimelig stor på det, særlig rundt livet.

"Det blir nok noe stort av henne, ble det sagt om meg da jeg fremdeles var nokså liten."

Og ganske riktig, jeg hadde vokst meg stor og sterk.

Det måtte faktisk tretten mann i harde uniformer til for å bære meg ut.

Men jeg klaget ikke, selv om jeg måtte legges på tvers gjennom den lille døren. For ute ventet berømmelse, fotografer og journalister.

Jeg så svetten renne fra pannen til sterke menn med stå, og herr Kunstner som vimset rundt og hjalp til litt han også.

Jeg hadde to ben i friluft nå, og det var varmt. Lyden av opphissede pressefolk nærmet seg, samt blitzen som skar meg i øynene og fans som var kommet for å få med seg begivenheten.

– Å gosh, så stor hun er!

– Se så pene tær hun har.

– Mamma, kan jeg ta på henne?

– Pappa, kan jeg få autografen?

Så stilte familien mamma og de to barna seg ved føttene mine mens pappa foreviget dem.

– Ikke rør! skrek her Kunstner hysterisk. Dere kommer til å ødelegge mesterverket mitt. Det er det eneste eksemplaret jeg har, forsvinn!

For der lå jeg, med føttene i den ene enden og magen klemt fast på midten, mens fotografene knipset meg in puris naturalibus, splitter naken, og pressen spurte om alt mellom himmel og jord.

– Det er mer mellom himmel og jord enn dere har godt av, bemerket herr Kunstner spydig, samtidig som han sprayet meg med Chanels nr. 5 og besvarte mine spørsmål.

– Hva gjør Venus på en dag som denne?

– Hva spiser hun til frokost?

– Hva snakker hun om?

– Hva tenker hun på?

– Hva er hemmeligheten ved å bli så fantastisk tykk?

– Hvordan har dere tenkt å få henne ut?

– Hvor mye veier hun?

– Hvor stor er hun rundt livet?

– Hva slags størrelse er det på bh’n hun ikke bruker og trusen hun ikke har på?

– Hva er ditt neste prosjekt?

– Frøken Venus fra Willendorf har 311 kg fordelt på 2,5 m rundt brystet, 2,88 m rundt livet, 0,98 m rundt låret og 0,84 m rundt ankelen. Hun veide 121 kg da hun var elleve år og 282 da hun var femogtyve. Det er 241 kilo forskjell mellom kunstneren og hans verk, og hun er uten tvil det største jeg noensinne har laget! Er det flere spørsmål, kan de stilles på museet. Venus har faktisk en lang uke foran seg og må ikke slites ut.

Men pressen ville ikke gå, ikke før jeg var ute, og det kunne jo ta sin tid.

Dermed satte de seg på fortauet, stelte i stand piknik og koste seg riktig mens de delvis ble kjent med hverandre.

Herr Kunstner, derimot, måtte ringe etter flere sterke menn med stå som kom syklende med motorsag og designede hjelmer for å skjære løs karmen. De var galante og pakket meg inn i plastikk for å beskytte meg, men bråkte også noe fryktelig. Det luktet bjørk, rådyr og motorolje, og døren ble til et hull i veggen.

Litt senere, da jeg endelig var fri, ble jeg fraktet med heisekran til brannbilen som hadde satt sirenene på. Vi hadde nemlig ingen tid å miste, for jeg var blitt så frodig at det kunne gå på livet løs. Det var en trykkende tanke, men da jeg fløy som en gigantisk ballong over den store folkemengden, følte jeg meg lett til sinns. For jeg visste at et sted blant all overfloden, skjulte det seg et lite vidunder.

Jeg vinket ned til tabloidarbeiderne som pakket sakene i en fei for å kjøre etter meg.

Det var agurktider og om å gjøre å være der først, få det største bildet, den største overskriften, samme hva det var, bare det var noe stort!

Så de skjelte og smelte på hverandre, tutet og lagde kø, kjørte ned gamle damer som krysset veien og krasjet i vilden sky.

– Unna vei, her kommer jeg, og da må alle passe seg! hylte en av mange middelaldrende menn og trykte på gassen.

– Hei, jeg var her først! svarte en annen og nektet å flytte seg.

– Det var du ikke det, jævla kø-sniker, jeg var her først!

– Unnskyld, kan noen være så snill å slippe meg forbi, tutet en tredje mens han så på klokken. Det var en Rolex. – Mitt navn er faktisk Paris Putman, og dette har jeg neimen ikke tid til!

Og mens bladsmørerne kranglet og ikke kom av flekken, kjørte vi av gårde som en rakett: "ba-bu, ba-bu, ba-bu ..." gjennom hele byen.

Jeg var i fyr og flamme og bad en brannmann om hjelp.

Han tok av seg den harde uniformen, og var enda hardere.

Ti minutter senere gikk det for oss, uten å simulere orgasme.

Herr Kunstner vasket meg, og så var vi fremme. Brannmannen som var blitt myk der han hadde vært hard, vinket forelsket og lovet å komme og se på meg.

Dermed ble jeg utstilt på en newyorkansk happening på europaturné, som ingen ringere enn "Venus fra Willendorf", mens herr Kunstner sto trofast ved min side og tok stolt imot både roser og risvin.

En felles misnøye var imidlertid at det var litt magert. Ikke det at man nødvendigvis foretrakk kvantitet fremfor kvalitet. Men likevel, bare ett verk.

– Tålmodighet, bad herr Kunstner på sine knær. Det er en trilogi jeg har laget, dere må bare la den få utfolde seg.

En uke senere fødte jeg, og de heldige fremmøtte kunne levende få oppleve det senere så kjente og anerkjente motivet "Venus’ fødsel", som siden skulle utvikle seg til det vel så bemerkelsesverdige verket "Venus og Cupido".

Jeg fødte nemlig en liten gutt, gutten fra vinduet.

Og mens vi lekte sensuelle incestleker foran gud-og-hvermann, vandret herr Kunstner rundt med rak rygg. Han hadde nemlig funnet opp en ny kunstform. Til pressen sa han:

– Jeg er fascinert av organiske ting som utvikler seg selvstendig. På et av mine "malerier" bruker jeg for eksempel kjøtt. Det har blitt til noe vakkert!

PS Hjertelig takk til Tam Pontopidan, min evige muse