California über alles?

Ideologien som preger Internett, ikke minst slik den uttrykkes i det trendsettende tidsskriftet WIRED, bejubler grenseløs frihet og åpenhet, og gir inntrykk av å overskride grensene mellom høyre og venstre. Men kritikerne påstår at frihetsideologien bare er gammeldags liberalisme i ny innpakning.

Den 15. mai 1969 beordret Californias daværende guvernør Ronald Reagan, et politiraid i gryningen mot de hippiene som okkuperte "People’s Park" inntil Berkeley-universitetet. I sammenstøtet ble en mann drept og mer enn hundre demonstranter måtte på sykehus med mer eller mindre alvorlige skader.

Hendelsen var en av flere voldsomme sammenstøt mellom et Establishment på krigsfot og en like militant og viltvoksende alternativkultur, som særlig blomstret i California.

Hvem kunne ane da at de bitre motstanderne, mindre enn tretti år senere, sammen skulle skape en felles ideologi med global gjennomslagskraft om forholdet mellom samfunn og teknologi? Det retoriske spørsmålet stilles av de to britene Richard Baarbrook og Andy Cameron, som i fjor utmyntet begrepet "The California Ideology" i en kritisk artikkel. Denne merkelige hybriden, som ser ut til å forene den alternative venstresidens drøm om den elektroniske agoraen med det nyliberale høyres visjon om den elektroniske markedsplassen, er ifølge artikkelforfatterne på vei til å bli informasjonsalderens globale ortodoksi.

Den nye universelle troslæren, polemisk karakterisert som et miskmask av hippieanarkisme, nyliberalisme og teknologideterminisme, har altså oppstått i Californias spesielle miljø, ut av en forening av San Franciscos bohemske subkultur og Silicon Valleys hi-tech-industri. Cyberspace er ett produkt av denne fusjonen som sjefsredaktøren til Wired, Louis Rossetto, uttrykkelig har beskrevet som en "left-right fusion of free minds with free markets". Ideologiens sterke appell ligger ifølge artikkelforfatterne akkurat nå i denne påståtte høyre-venstre-konsensus rundt frihetens idé.

Den felles idémessige plattformen som USAs nyliberale høyre, og antiautoritære venstre kan samles om er den amerikanske revolusjonen. Da den tidligere hippien, rockpoeten og rancheieren John Perry Barlow skrev sin selvstendighetserklæring for Cyberspace, i protest mot innskrenkningene på nettet, fremstod han som en ny Thomas Jefferson som oppfordret folket – eller i alle fall nettbrukerne – å reise seg mot tyrannen Bill Clinton, "the great invertebrate in Washington". Cyberspace ble fremstilt som den allerede virkeliggjorte utopien, med sine egne uskrevne lover, uavhengige av alle statlige autoriteter. Altså en hi-tech-variant av Jeffersons landlige Utopia, med uavhengige selvforsynte bønder i små byer.

Etter hvert som De forente stater ble industrialisert fra øst, flyttet den pastorale idyllen vestover, til the frontier – denne grunnstammen i den amerikanske mytologien. Jefferson ble en cowboy. Electronic Frontier Foundation, som Barlow grunnla, påberoper seg nettopp disse mytene. I stedet for å konfrontere den digitale byens innebygde motsetninger velger Barlow og hans likesinnede å bli virtuelle cowboyer ute ved den elektroniske fronten.

Det de imidlertid overser, bemerker Barbrook/Cameron, er at Ville vestens frisinnede cowboyer snart ble forvandlet til lønnstagere i jordbruksbedrifter som ble finansiert av den industrialiserte østkysten.

Cyberutopismen i Barlows, Howard Rheingolds og andres tapning skulle altså bare være en ny variant av hippiekulturens dropout-filosofi, og som denne preges av naivitet overfor den reelt eksisterende kapitalismen. Newt Gingrinch, den ultrakonservative republikanske lederen av Representanthuset, påberoper seg også Jefferson og grunnlovsfedrene. I det tilfellet kan man ikke snakke om naivitet, men heller sluhet. Hans antistatlige "markedskommunitarisme", kledd i paret Alvin og Heidi Tofflers "tredje bølgen"-fraseologi, har ifølge Barbrook/Cameron til og med lykkes i å forføre redaktørene for Wired – "den virtuelle klassens månedlige bibel". Et intervju med Gingrich med den ambivalente tittelen "Friend and Foe" tas til inntekt for at Wired mer eller mindre skulle spille skjult på lag med det nye høyre.

Men om den amerikanske republikkens første år utgjør en overbevisende modell for både venstresidens og høyresidens versjoner av individuell frihet, så gjenstår en grunnleggende motsetning i hjertet av denne opprinnelige amerikanske drømmen: Individer blomstret da som nå på bekostning av andre. Tydeligst illustreres dette av Jefferson selv: Han var slaveeier. Og i det øyeblikket da slaveeierens individuelle eiendomsrett kom i konflikt med slavens individuelle menneskelige rettighet, rådde ingen tvil om prioriteten.

På den samme måten, påpeker artikkelforfatterne, forutsetter dagens "retrofuturisme" en ny form for apartheid mellom de som er rike på informasjon og de som er fattige på informasjon, mellom den overveiende hvite virtuelle klassen og et voksende, overveiende svart og spansktalende proletariat. Mens California-ideologien i almenhet har blitt oppfattet som en optimistisk og frigjørende form for teknikkdeterminisme, så innebærer den derfor i realiteten en eksklusiv, dypt pessimistisk og repressiv visjon av fremtiden. Men det er nettopp tvetydigheten som kan forklare visjonens globale gjennomslagskraft, mener Barbrook/Cameron. Den motsigelsesfylte blandingen er jo i hovedsak et produkt av den amerikanske vestkystens meget spesielle historie, og er på ingen måte en rettesnor for resten av verden som man ikke kan komme utenom. Den nærmest fobiske antistatlige holdningen står for eksempel i klar kontrast til de asiatiske "tigrenes" statsdirigerte IT-satsninger, og med tanke på økonomiske realiteter er det ingenting som tilsier at den digitale fremtiden først kommer til California. (Nei, den californiske modellens gjennomføring i Øst-Asia virker kanskje like usannsynlig som den autoritære "Singapore-ideologiens" spredning til den vestlige verden, men det er jo også et høyst tvetydig motargument.)

Selv går Barbrook/Cameron i europeisk sosialdemokratisk ånd inn for en "opplyst blandingsøkonomi". De fremholder litt overraskende den franske Minitel-satsningen som et mønstergyldig eksempel på en forening av statlig intervensjon og kapitalistisk entreprenørskap. Det hele munner ut i en oppfordring til Europas "virtuelle klasse" om å skape sin egen distinkte identitet. I stedet for å hjemfalle til California-ideologiens fatalisme skal man ta vare på de "promoteiske mulighetene" i dette modernitetens neste stadium. Man snakker til og med om "gjenfødelsen av det moderne" og i den grad man påberoper seg historien, så er det klart at det er den franske og ikke den amerikanske revolusjonen som gjelder.

Artikkelen om California-ideologien vakte ikke uventet sterke reaksjoner. Louis Rossetto i Wired skummet av sinne over at noen "smug Europeans", "som tillater en etnisk utryddelseskrig i sin egen bakgård", har mage til å forsøke å lære amerikanere noe om rasisme. Snakket om en fremvoksende apartheid mellom "info-haves" og "have-nots" syntes han var like lattervekkende som da man mot slutten av førtitallet bekymret seg for at ikke alle hadde tilgang til TV og krevet at staten skulle gå inn og fordele TV-lisenser. Hele synsmåten bygger på en misforståelse av hvordan ny teknikk spres i samfunnet. Det handler ikke om "haves" og "have-nots", men om "haves" og "have-laters".

Minitel-eksemplet avfeide han som en skjebnesvanger feilsatsning som har fått den følgen at Frankrike i dag stort sett befinner seg på siden av Internetts hovedåre. Som ytterligere bevis for at den statsstøttede europeiske modellen for teknologisk utvikling har vært mislykket, påpekte han det faktum at Europa i det siste tiåret, det vil si under den største teknologiske boomen i planetens historie, har blitt forvandlet fra å være nettoeksportør til å bli nettoimportør av teknologi.

Det mest interessante i hele diskusjonen er kanskje den nygamle motsetningen mellom Europa og USA som så tydelig legges for dagen. (Selv en hovedsakelig sympatisk innstilt kommentator som John Barker reagerte mot innslaget av det han kaller "pan-europeisk gaullisme".) Til en viss grad speiler det kanskje maktpolitiske realiteter – de tilstundende handelskrigene som sies å skulle avløse den kalde krigen – men det handler uten tvil også om reelle ideologiske skiller. Nye politiske mønstre som ikke er i overensstemmelse verken med nåværende partigrenser eller med den vedtatte høyre-venstreskalaen holder på å ta form. (Det er for eksempel verdt å notere seg at den tidligere sosialdemokratiske statsministerkandidaten Mona Sahlin har skrevet et entusiastisk forord til den svenske utgaven av paret Tofflers seneste programskrift, "Den tredje veiens samfunnsbygning".)

Men la oss granske den nygamle europeisk-amerikanske motsetningen nærmere, og til og med begynne med å konstatere at "California-ideologiens" tilsynelatende motsetningsfulle blanding av radikalisme og konservatisme som Barbrook/Cameron gjør et så stort nummer ut av, på ingen måte er noe nytt fenomen. Alliansen mellom ekstrem individualisme og antistatlig kommunitarisme som går som en rød tråd gjennom USAs politiske historie er – som de jo også insinuerer – kanskje den vesentligste arven fra den amerikanske revolusjonen. I Europa, der den borgerlige revolusjonen kom til å inngå i allianse med nasjonalismen og der staten på annerledes vis representerte medborgermakten, utgjøres hovedlinjen snarere av en, fra et amerikansk synspunkt, like paradoksal blanding av liberalisme og etatisme – om man vil kan man si at den er California-ideologiens rake motsetning. Men 1900-tallets politiske og ideologiske klima har som bekjent blitt preget av den russiske revolusjonen, og så lenge hovedmotsetningen har gått mellom (liberalt) demokrati og (sosialistisk eller fascistisk) diktatur har en distinksjon mellom den franske og den amerikanske revolusjonen blitt oppfattet som nærmest akademisk.

Å utrope den sistnevnte til den nye hovedmotsetningen ville være et utslag av vestlig ønsketenkning à la Francis Fukuyama, men den er likevel klargjørende for de forskjellene mellom ulike "nasjonale" strategier som kan skimtes i forholdet til informasjonsteknologien og cyberrommet. Disse forskjellene blir formodentlig enda tydeligere jo lenger den globale virtualiseringen kommer.

Gjennom de aller siste årene har en avgjørende perspektivendring skjedd, som ifølge kanadieren Robert Adrian X illustreres av metaforskiftet fra "Cyberspace" til "Information Super Highway" – eller "Infobahn". Fra å ha vært nettopp en "frontier" for elektroniske cowboyer, har Internett, i takt med sin eksplosjonsartede vekst, mer og mer fått karakteren av å være et massemedium. Dermed har de strategiske og kommersielle aspektene havnet i fokus. Hver stat med respekt for seg selv må ha en IT-politikk. Det viltvoksende nettet må kontrolleres og reguleres. Samtidig har den "underjordiske" cyberkulturen blitt mainstream, i takt med konstitueringen av "den virtuelle klassen". Det en gang så oppkjeftige Wired har mer og mer begynt å ligne på Wall Street Journal.

Muligens kan man også, som et ledd i denne prosessen, se en forskyvning innen det heterogene fenomenet som er slått sammen under den polemiske etiketten California-ideologien, fra det utopisk visjonære mot det krasst, og rett og slett kynisk kommersielle – fra hippien mot yuppien, for å uttrykke det i de gjengse klisjeene. Men også dette er jo nærmest å betrakte som en naturlig utvikling.

I løpet av den samme tiden har vi imidlertid også opplevet noe som Michael Heim har kalt en "cyberspace backlash" – en voksende opposisjon ikke bare mot Bill Gates, men mot den digitale revolusjonen som sådan. Det tidlige nittitallets rosenvisjoner av de globale nettverkenes frigjørende sprengkraft, har blitt avløst av betydelig mere sinistre profetier som nesten har dommedagskarakter iblant.

Arthur og Marilouise Kroker, redaktører for det utsøkte elektroniske tidsskriftet Ctheory, er kanskje de mest veltalende representantene for denne tiltagende kulturkritiske pessimismen. De tilhørte også de mest fremtredende deltagerne ved sommerens cyberkonferanse i Oslo, der de under tittelen "Slow suicide in the wires" presenterte en suggestiv multimediaforestilling rundt tidens paradokser. (Rask økonomi, ensformige jobber. Raske medier, ensformig kommunikasjon. Rask sex, tregt begjær, og så videre…)

Gjennom en forening av billedmontasje og fortellinger fra de uglamorøse utkantene av Cyber City, det vil si San Francisco, tegnet de bildet av det digitale deliriet: en uregjerlig teknologi som ubønnhørlig fører oss mot en "global økonomi uten arbeid", en kultur som til forskjell fra informasjonen ikke kjennetegnes av raskhet, men av gjentagelser og tilbakevending. Menneskeheten befinner seg ved inngangen til det tredje millenniet i en endeløs løkke av "re-make culture". Det omskrevne Millenium Bug blir følgeriktig i sammenhengen. 1900-tallet i reprise, noe som vel fremstår som et mareritt.

Det finnes et interessant paradoks i selve fremføringen: Det dystre, dystopiske budskapet gestaltes med sinnrik humor og intelligens, til og med ironi. Det mcluhanske mottoet lyder: Ikke kritiser mediene, bli en del av dem. Bruk dem, for kanskje dermed å gjennmomlyse dem. Formuler dystopien – som en slags prevensjon eller forebyggende middel. Sett fra et slikt perspektiv fremstår Krokers kritiske holdning som et slags maktpåliggende korrektiv, på samme måten som Paul Virilios bevisst ekstreme katastrofescenarioer. (Det er for øvrig verdt å merke seg at såvel teknologioptimister som -pessimister gjerne påberoper seg Marshall McLuhan. Han er som bekjent Wireds "skytshelgen".) Men som politisk alternativ til California-idelogien er denne i bunn og grunn kulturpessimistiske virtuelle venstreposisjonen lite fruktbar.

Kulturpessimismens dilemma er at universalisering med nødvendighet synes å innebære totalisering. Internetts globale utbredelse og popularisering blir dermed det ytterste instrumentet for kommersialisering, passivisering og politisk kontroll – dette uansett om determinismen baserer seg på teknikkens eller kapitalens indre logikk. Som venstreholdning betraktet er den paradoksal, idet den munner ut i en i grunnen antidemokratisk elitisme. (Det historiske venstres holdning på dette punktet er som bekjent høyst motsigelsesfull.)

En annen, eller snarere tredje posisjon ble representert i Oslo under Cyberconf av filosofen Pierre Lévy, og hans tilsynelatende enkle, men revolusjonerende grunntese løser også denne kulturpessimismens gordiske knute. Lévys gledesbudskap går i korthet ut på at cyberspace innebærer noe kvalitativt nytt og revolusjonerende, nemlig en universalitet uten totalitet. Helt siden skrivekunstens oppkomst har vi levd under meningens tyranni, der det universelle har vært ens med det entydige. I cyberkulturens "labyrintiske gjennomskuelighet" skiller disse to storheter igjen lag og dette er, mener Lévy, den viktigste kulturelle konsekvensen av cyberspace.

Denne nye fremvoksende universaliteten totaliserer ikke gjennom mening, men knytter sammen gjennom kontakt, gjennom allmenn interaksjon. Og – og dette betegner han som det sentrale paradokset: jo mer utbredt, sammenkoblet og interaktivt dette nye Universet blir, desto vanskeligere blir det å totalisere. Han går så langt som å kalle dette den virkelige universaliteten, siden det ikke lenger handler om en slags utvidelse av det lokale eller om en bestemt kulturs imperialistiske utbredelse.

I sin analyse av totalitetens sammenbrudd overensstemmer Lévy med filosofkollegene Baudrillard og Virilio i vesentlige trekk, men han skiller seg ut på ett avgjørende punkt. Den postmoderne filosofien gjorde ifølge Lévy den feilen å blande sammen totaliteten og det universelle. Derav følger dens sluttlige tilkortkommenhet. Hans egen håpefulle konklusjon er altså at cyberspace muliggjør en ny universalitet som ikke lar seg tøyle av verken markedskrefter eller politiske diktat.

Hvis på den andre siden denne universaliteten innskrenker seg til Internett, så kan man med god grunn spørre seg hvor gjennomgripende den egentlig er. Jeg formoder imidlertid at Lévy tenker seg kommunikasjon på nettet nærmest som en katalysator for en kulturforandring i videste betydning. Men her råder det, som så ofte i disse sammenhengene, en viss diskrepans mellom visjon og faktisk virkelighet som kan virke forvirrende.

Jeg vet ikke hvordan Barbrook/Camerons "nymodernisme" forholder seg til Lévys visjon av den nye universaliteten. Like eksplisitt som deres kritikk av den påståtte konservative California-ideologien er, like vag – men bombastisk – er deres egen radikale programerklæring. Deres Hypermedia Research Centre ved Westminster-universitetet i London betrakter tydeligvis seg selv som en slags modernistisk avantgarde. Målet, slik det uttrykkes i manifestet, er å skape "en ny maskinestetikk for informasjonsalderen". Ut fra websidens lenker til et vidt forgrenet nettverk i Swinging Londons kunstneriske og intellektuelle miljøer kan man også ane en ideologisk kobling til Tony Blairs New Labour.

Hvis de altså kan betraktes som banebrytere for "den radikale midten", så gjør de samtidig den feilen å betrakte denne posisjonen som europeisk. Dermed låses de på mange måter innsiktsfulle analysene deres i den ikke særlig fruktbare dikotomien Europa – Amerika. Michael Heim – fra California – snakker i sin nye bok Virtual Realism i gamle hederlige termer som "idealisme" og "realisme". Der stilles datanerdenes futuristiske idealisme opp mot "neoluddittenes" naive realisme. Syntese, vel å merke ikke i hegelsk betydning, men snarere som en balansegang – en slags pragmatisk kryssing mellom idealismens Scylla og realismens Karybdis. Den virtuelle realismen er verken det ene eller det andre, men "en eksistensiell prosess av kritikk, praksis og bevisst kommunikasjon".

Det ville føre alt for langt å brette ut Heims tankebaner her, slik de beveger seg på et dypere, ontologisk og metafysisk plan. Den digitale revolusjonen stiller oss på den andre siden overfor en så radikal omveltning at det nok er dit ned vi må for å finne redskaper for å orientere oss i det nye politiske landskapet som er på vei til å formes.

Oversatt fra svensk av Torunn Borge

Litteratur og lenker

Foruten artikkelen om California-ideologien med tilhørende kommentarer kan man på HRC sin webside lese flere andre interessante innlegg. Adressen er: http://www.hrc.wmin.ac.uk./

Arthur & Marilouise Kroker (red.): Digital Delirium, St. Martins Press, 1997. De fleste bidragene, deriblant Robert Adrian X sin "Infobahn Blues" kan også leses på Ctheorys webside, http://www.ctheory.com/ctheory.html

Michael Heim: Virtual Realism. Oxford University Press, 1997.