Mehmed Uzun

SEPARASJONEN ER EN SLIK SORG

Et av min barndoms uforglemmelige symboler, som følger meg som en skygge, er min mormor. Påfallende lang, med de kraftfulle ansiktstrekkene som man kan se på et historisk portrett, med klær som vitnet om en glemt historie, med øyne som brønner av varme og entusiasme og en stemme myk som fløyel, ble hun et av de svært få mennesker som satte sitt preg på mitt liv. Min mor var den eneste datteren av de syv barna hennes: Den ubeskrivelige varmen og hengivenheten som i mitt land kjennetegner forholdet mellom mødre og barn fantes også mellom dem: det fantes en inderlig kjærlighet og ømhet, en aldri vikende beskyttelse, en stadig årvåkenhet, en endeløs strøm av lykke… Min mormor bodde i den samme byen som oss, men i en annen bydel. På tross av dette pleide hun å komme til huset vårt så ofte hun kunne -- som hadde en stor hage med fersken- og granatepletrær -- og bli i flere dager, til og med i flere uker. Hun hadde alltid med seg uendelig med presanger til sin datter og meg, som var hennes første barnebarn. Disse dagene forandret på hverdagsrutinene våre og var like fargesterke som blomstene på granatepletreet: man tilberedte de beste matrettene, prøvde mange og fargerike klær, gikk på besøk og tok imot gjester. Ansiktet til min mor strålte med de samme livfulle fargene som en moden fersken.

I

For min egen del syntes jeg at disse uforglemmelige dagenes korte kvelder var best -- kvelder fylt av fargesterke fortellinger og eventyr. Det lille rommet mitt med det store vinduet fikk aldri tilstrekkelig med lys fra de små oljelampene våre, men fortellingene og eventyrene fylte det med blendende glans. Jeg pleide å ønske at de kveldene skulle vare i evighet og pleide si om igjen og om igjen til mormoren min at jeg ikke ville sove. Men jeg sovnet alltid; kveldene tok alltid slutt og det ble en ny dag. Siden måtte jeg utålmodig vente på neste kveld. I min barnevisdom forstod jeg at visse regler var sterkere enn jeg selv og uavhengige av mine ønsker og min lengsel. Når mormoren min var hos oss kom hun nesten hver kveld og satte seg på sengekanten min før jeg skulle sove, og strøk meg over håret med de lange hendene sine, som hadde skarpt markerte årer. Jeg forstod umiddelbart hva dette betydde: et nytt, spennende og fargesterkt eventyr skulle nå fortelles. Da pleide jeg å skyve vekk puten og legge hodet i fanget hennes med et taust smil. Etter denne elegante og stille forberedelsen, fulgte de legendeomspunne ordene i de eventyrene som var sprunget ut av historiens dyp. Og mens hun slik tredde ordene på hverandre som perler -- hun snakket på den gammelkurdiske zaza-dialekten, som står zoroastisk meget nært -- tok hun meg til en annen, skimrende verden. De fargesterke ordene som var fylt av mystikk, blåste liv i elvene Eufrat og Tigris, og jeg pleide å overgi meg lykkelig til deres noe kjølige, men oppkvikkende vann. Og vugget til ro av de myke, lette bølgene ble jeg ført inn i søvnens tunneler…

Walter Benjamin skrev en gang: «Hvem kan i dag finne mennesker som har evnen til å fortelle skikkelige eventyr? Kan de døde skape sterke, holdbare ord som i likhet med en ring kan overrekkes fra generasjon til generasjon? Hvem har nytte av et ordspråk i dag?» Ettersom husholdningen vår ikke fulgte med i den historiske og samfunnsmessige utviklingen, var vi heller ikke bevisst på gyldigheten av slike utsagn. Men jeg hadde altså et menneske i hjemmet vårt som satte mitt barnesinn og mitt barnehjerte i bevegelse med eggende eventyr.

De korte og fargerike kveldene finnes nå alltid hos meg. Det var selvfølgelig uunngåelig at de fleste av disse ordene, som skinte som perler i mørket, ikke kunne redde seg overfor tidens ubarmhjertige bølger og derfor forsvant. Det var imidlertid et uforglemmelig uttrykk som overlevde som en del av min livsskjebne: welatê xerîbiyê. Min mormor -- som pleide å bli til en fe som levde seg inn i sine egne fortellinger, eventyr og sagn -- gjentok stadig disse hemmelighetsfulle ordene: welatê xerîbiyê… welatê xerîbiyê… welatê xerîbiyê…

II

Disse ordene var virkelig hemmelighetsfulle: de henviste til aldri sette og aldri besøkte land -- de kaukasiske fjellene, Yemens ørkener, de greske øyene, Magreb… Alle disse stedene var welatê xerîbiyê, mystiske steder som kurderne søkte seg til, men som de aldri vendte tilbake fra -- land som bevarte sin gåtefullhet og sin uoverstigelige avstand. Navnene deres ble en integrert del av den kurdiske litteraturen.

Naturligvis visste jeg ikke da at disse landene, stedene og navnene, som med de bortglemte ordene til min mormor ble forvandlet til eventyrets gjenstander, utgjorde en del av kurdernes sorgfylte virkelighet. For meg var de ganske enkelt eventyrland med kjemper, legendeomspunne helter og storslagne kriger. Hvordan skulle jeg ha kunnet vite at disse varme og vakre ordene skildret smerte, sorg, uutholdelig savn?… Jeg trengte tid for å ta til meg og forstå denne ulidelige smerten, tragedien og lengselen; jeg var tvunget til å forlate min barndoms uskyldsfulle verden og sette meg inn i samfunnsmessige og kulturelle fakta; jeg måtte bli meg bevisst min nasjonale identitet og individualitet, pluss studere min egen historie, som hadde blitt fortiet og var under trusselen om å glemmes. Jeg trengte tid… Dens lærdom og dens veiledning.

Flere år senere, da jeg tilbrakte min ungdom i fengsel, oppdaget jeg at de kaukasiske fjellene, Yemens ørkener, de greske øyene og Magreb-landene var steder man landsforviste kurdere til. De hadde blitt sendt dit én og én eller familievis eller, som oftest, kollektivt. Etter å ha blitt rykket opp med røttene med vold fra sitt eget land, hadde de blitt bortdrevet av ottomanerne til avsidesliggende land som de verken kjente til eller hadde hørt om. Og helt siden 1923 hadde den nye tyrkiske republikken uavbrutt grepet til landsforvisning av kurderne med det formål å knekke selvstendighetskampen deres og splitte og slavebinde dem. Bølge etter bølge uten avbrudd. Ved å istykkerrive familier, slekter, stammer. Ved å ødelegge byer og bosteder. I snøen om vinteren, i heten om sommeren. Uten opphold.

Senere, gjennom de endeløse nettene i fengselet, fikk jeg vite at veien til welatê xerîbiyê var dekket av kurdiske lik; at huler og fjellpass var strødd med dem; at tårer vokste til kildevell; at de hjerteskjærende skrikene blandet seg med ørnenes rop… Gjennom disse nettene i fangenskap lyttet jeg til tonene fra en kurdisk dengbêj [trubadur, o.a.], til sorgen, smerten, savnet og lidelsen hos dem som var sendt til welatê xerîbiyê. Jeg hørte ulykkelige sjeler og hjerter, slik de ble skildret i vakre og gripende folkesanger og ballader.

Det var da jeg oppdaget den virkelige betydningen av welatê xerîbiyê, eksilet: Å slites bort fra røtter og fedreland; å dømmes til et ukjent og fremmed liv; glemsel. endeløst savn og hjemlengsel. Bak disse ordene, som mormoren min pleide å uttale med lysende øyne og fløyelsmyk stemme, lå det gjemt en fryktelig sorg. «Welatê xerîbiyê», som betyr omtrent «det fremmede landet», innebar altså et slikt menneskelig drama.

III

De veiene som førte til welatê xerîbiyê åpnet seg også for meg. Sommeren 1977 sluttet jeg meg til den 200 år gamle karavanen av flyktninger. Nå var det min tur… En varm sommernatt, i fullstendig mørke, passerte jeg grensen og tok mine første skritt i det tungsindige welatê xerîbiyê. Med hodet fullt av drømmer og fantasier. Usikker på fremtiden. Med Rilkes ord: scenen var åpnet; det var flukten som ble spilt. Sommeren 1977 tilbrakte jeg i Damaskus, den syriske hovedstaden, som hadde vært sentrum for mange orientalske og arabiske sivilisasjoner. Utover å ha vært et møtested for øst og vest og en grobunn for ulike kulturer og sivilisasjoner, har Damaskus også vært et sted for kurdere i landflyktighet. Hele fortellingen om welatê xerîbiyê ligger begravet i denne byen. I Damaskus finnes graven etter Salahaddin Ayyubi, den muslimske lederen av kurdisk opprinnelse som bekjempet korsfarerne og som var både venn og fiende av Rikard Løvehjerte. Mange gamle kurdiske ledere, intellektuelle, forfattere og fremstående politikere ligger også begravet her. De klagesanger om bedrøvelse, ensomhet og lengsel og opplevelsen av å være utenfor, som ikke lenger kan synges, ligger begravet i ruinene i Damaskusí slumkvarter. Følgende ord av den polske forfatteren Witold Gombrowicz, som tilbrakte en stor del av sitt liv i landflyktighet, kan tillempes på de kurdiske flyktningene i Damaskus: «Landflyktigheten er en kirkegård…» Den tettpakkede gravplassen for de kurdiske boligrønnene som ligger stablet oppå hverandre på høydene utenfor Damaskus, er bokstavelig talt en kirkegård for landflyktige. Den siste kurdiske emiren, Bedirhan Beg, som først ble forvist til Istanbul etter et opprør i 1844, deretter til Kreta og til slutt til Damaskus, ligger der i sin praktfulle grav. Sønnesønnen hans, forfatteren og lingvisten Celadet Bedirhan, som tilbrakte hele sitt liv i eksil, og som grunnla og utgav forskjellige kulturtidsskrifter av stor betydning for kurderne, hviler like inntil ham. Poeten Kadri Can, som skrev de uforglemmelige elegiene om sitt fødested, sin barndom og morsmålet sitt -- alt det som sakte holdt på å gli vekk fra ham -- hviler i en beskjeden grav like ved Bedirhan. Publisisten og tenkeren Memduh Selim -- helten i min tredje roman, en opplyst mann med urokkelige moralske prinsipper, en positivist, en ubotelig romantiker som ble landsforvist i 1923 og aldri vendte tilbake før han døde i 1976 -- hviler rolig der, som de andre… Så mange, så mange er de som ligger der…

Den sommeren i Damaskus, i soloppgangens tidlige timer når ingen andre var der, pleide jeg å klyve opp på høydene og gå til denne kirkegården for å betrakte de tause gravsteinene og be for at de måtte finne sine tungemål.

Helt inntil kirkegården ligger en moské som er oppkalt etter en annen berømt kurdisk flyktning -- Mevlana Halid. Som poet og tenker og dessuten grunnlegger av Naksibendi-sekten i Kurdistan, fikk Mevlana Halid en skjebne som lignet Bedirhans. Slik gravene deres er på samme sted, hadde de delt den samme lengselen og det samme plagede livet. Etter å ha blitt drevet i landflyktighet, holdt han minnet om sitt land Kurdistan levende, og også sin vakre by Süleymaniye. Og verkene sine sendte han hjem til landet sitt ved hjelp av månen, solen og vindene. I denne forgjengelige verden, i denne verden av urettferdighet, der menneskene, med den berømte landflyktige Ovids ord, «er hverandres ulver», ble Mevlana Halid venn med solen, månen, stjernene og vinden. Kan man unngå å høre savnet og smerten i disse linjene?

Hjertet feller tårer av blod, akk morgenvind

kom snart

og reis med hilsener fra meg til Sehrezor.

Hjertet er skjult i angstens tåke

som Mount Gudrun

Akk, øyne, måtte savnets tårer vende dere mot

Serçinar.

Sehrezor, Mount Gudrun, Serçinar -- det landskapet der Mevlana Halid tilbrakte barndommen sin -- er nå i poesien hans minner som opphever tid og rom. Forhindret av fremmede fra å vende tilbake til sitt land, og dømt til et liv i fremmedhet, tvinges han til å finne en måte å overleve på, og bevarte derfor sitt lands farger, liv, smak, luft og dufter inne i seg. Han udødeliggjorde minnene sine fra barndommen og utvidet grensene for intellektuell og litterær skaperkraft. Landflyktighetens uutholdelige byrde og hjemlengselens plage gjorde ham til en udødelig kurdisk poet og personlighet. Prisen for denne udødeligheten ble et liv forvandlet til et mareritt av dyp sorg og dypt savn, av uavbrutt bevissthet om døden og ensomheten.

IV

Var det bare denne udødelige kurdiske poeten fra 1800-tallet som betalte den prisen?

Mens jeg skriver disse enkle linjene, som på ingen måte makter å beskrive Mavlana Halids lengsel og skaperkraft, tenker jeg på en annen landflyktig forfatter -- Ovid. Denne poeten fra det romerske imperiet fyller det lille arbeidsrommet mitt med sin storhet. Jeg leste nylig Den siste verden, den usedvanlige romanen til den østerrikske forfatteren Christoph Randsmayr, som tilhører den sentraleuropeiske litteraturtradisjonen og som er elev av romankunstens mestere Broch og Musil. Dette verket, som til og med kunne fått tittelen «Den andre enden av verden», forteller historien om Ovid, en umoralsk forfatter og kjærlighetens og kunstens mester. Den beskriver hans sorg og savn og kreativitetskamp. Den begråter eksilet som menneskehetens blødende sår. Ovid, som ble forvist til Svartehavskysten -- «den andre enden av verden» -- er dømt til total isolasjon av den romerske keiseren Augustus. Taushet og langsom død fullbyrdet straffen. Augustus, den uinnskrenkede herskeren, hadde forsøkt å kvele den stemmen som hadde latterliggjort alle former for makt og enevelde. Oppnådde han målet sitt?

I dag, 2000 år etter at det spørsmålet ble stilt første gang, er svaret fortsatt nei. Ovid, læremester for Mevlana Halid og alle landsforviste forfattere og kunstnere, kunne verken bringes til taushet eller utryddes. Tvert imot gjorde landflyktigheten ham udødelig… Hans stemme og skaperkraft gav Svartehavets stormfulle vann kraft til å rekke helt inn i nåtiden. Han avsluttet sitt berømte verk Metamorphoses med disse linjene: «Nå har jeg avsluttet et verk som aldri av Jupiters vrede, aldri av ild eller sverd eller tidenes makt skal utslettes… Takket være det skal jeg sveve høyt ovenfor stjernenes land og ikke glemmes i tidenes tider. Vidt om i verden, der Roms majestet hersker over landene, kommer boken min til å bli lest, og hvis dikternes fornemmelser blir bekreftet, skal jeg leve videre til evig tid i ryktets favn.»

Landflyktigheten er en separasjon, en sorg. Den er umenneskelig, en tung straff. Man tvinges til å legge bak seg en uforglemmelig del av sitt liv. Ufrivillig, med vold… Både Ovid og Mevlana Halid levde i skyggen av sine minner. De levde ikke i nået, men i det forgangne, i den tiden de hadde lagt bak seg. Som et ekko av Marcel Prousts berømte verk, begav de seg ut på leting etter den tiden de hadde tapt. De interesserte seg ikke for det som skjedde, men for det som hadde skjedd. Dette er grunnen til at Ovid, Dante, Mevlana Halid og James Joyce i sine verk så lysende har gjenskapt minnene sine fra Roma, Firenze, Sehrezor og Dublin, sine respektive fødesteder. Gjennom å gjenskape det forgangne, gjorde de seg selv til fremtidens udødelige navn.

Denne sinnstilstanden tror jeg er en alminnelig skjebne: Fremtiden for et menneske som er blitt fordrevet fra sitt land og fra de menneskene han elsker, er hele tiden vendt mot det forgangne. Sinnet og hjertet nynner det forgangnes sanger. Øynene leter etter ansiktene til de som ble igjen. Fordi man lever innhyllet i den absolutte ensomhetens kappe, blir nettene fylt av syn fra det forgangne. Disse fenomenene kan sammenfattes i følgende ordspråk: «Det forgangne er verdt hele verden!»

Da jeg for en stund siden ledet en tilstelning på ABF i Stockholm som tok for seg eksilet og landflyktige forfattere under mottoet «Litteraturen over grensene», stilte jeg følgende spørsmål til cirka førti forfattere fra forskjellige land og kulturer: Drømte du noen gang om vertslandet ditt i de fem første årene av eksilet? Ingen av dem hadde gjort det. Alle drømmene deres hadde handlet om det landet de hadde forlatt og om opplevelsene deres der.

Selv har jeg den samme erfaringen. Etter å ha forlatt Syria, kom jeg til Europa, det vanligste målet for flyktninger i vår tid. Mens jeg var hos immigrasjonsmyndighetene på flyplassen i Stockholm og ventet på å få søke om asyl, fløy sinnet og hjertet mitt som to hvite duer tilbake til mitt land: til de kjære som jeg hadde latt igjen, til min farfars grav, som jeg aldri skulle få besøke igjen, og til min gamle venn Apê Xelìl, et vitne til den seneste kurdiske historieutviklingen som jeg hadde lært å kjenne i fengsel på 1970-tallet… I det nye landet voktet jeg sjalu på de fargesterke minnene og de kvalfylte opplevelsene fra mitt forgangne liv, ansiktene som hadde formet personligheten min -- alt det som tilhørte en fortid som hadde glidd bort fra meg. I bevissthet om at jeg levde mitt nye liv i skyggen av minnene mine, forsøkte jeg å synliggjøre skyggene. Og i de fem første årene hadde jeg ingen drømmer om vertslandet mitt eller om mitt nye liv. For det meste var drømmene mine erindringer fra barndommen: min mormor som fortalte eventyrene om welatê xerîbiyê, min far som pleide å ha med seg fargerike karameller til meg; resten var mareritt om politiet, fengselet, torturen, voldshandlingene… Senere overførte jeg alle disse drømmene til helten i min tredje roman, Memduh Selim, som døde etter 53 år i landflyktighet. Også han må ha hatt slike drømmer og mareritt, gjennom de utallige nettene langt borte fra fedrelandet sitt.

Som den landflyktige russiske poeten Joseph Brodsky, som nå bor i New York, uttrykker det: En landflyktig forfatter eller intellektuell er et menneske som først og fremst er knyttet til det forgangne, et menneske for hvem eksilet dominerer tilværelsen. Selv utviklet jeg en lignende måte å se tingene på da jeg prøvde å gjenskape og levendegjøre Memduh Selims tapte liv. For et knust hjerte som har blitt tvunget til å forlate sitt land fordi det har søkt et lykkelig og fritt liv, finnes det vel ikke noe annet enn netter fylt av himmelens sprakende farger og helvetes røde flammer?

Den verste katastrofen som kan ramme et menneske, er å få den straffen å bli rykket opp med røttene fra landet sitt. Forfatteren Olof Lagercrantz, som har publisert et usedvanlig verk om Dante, Fra helvete til paradisett, sier følgende: «En av hans [Dantes] tyngste plager [var] at han ble kastet skitt på i hjemlandet sitt og at alt han gjorde ble forvridd, mens det ikke fantes noen som kunne eller våget å forsvare ham.»

Det er denne følelsen av bitterhet som hindrer det forgangne i å bli forgangent og som hele tiden holder det i live. Nettopp i dette finnes forskjellene mellom på den ene siden Scott Fitzgerald og Ernest Hemingway og på den andre siden Hermann Broch, William Saroyan, Nazim Hikmet og Faiz Ahmed Faiz. Fitzgerald og Hemingway, disse store forfatterne for Den Tapte Generasjonen, valgte eksilet. De andre ble tvunget i eksil. For Den Tapte Generasjonen var eksilet et eventyr, en inspirasjonskilde, en strømvirvel som gjorde livet spennende og engasjerende. De kunne vende tilbake til sine land når som helst de måtte ønske det. For dem var ikke eksilet en følge av sensur og bortglemthet, men veien til kreativitet, popularitet, berømmelse og fornøyelser. For Broch, det tyske språkets store mester som flyktet fra nazismens terror; for den armensk-amerikanske forfatteren Saroyan, som overlevde folkemordet på armenerne; for den store tyrkiske poeten Hikmet, som ble tvunget til å forlate landet sitt etter mange år i fengsel; for Faiz, den største poeten på språket urdu, som flyktet fra den illitterære dikatoren Zia-ul-Haqs primitive terror -- for alle disse var eksilet den prisen de måtte betale for å få leve. En påtvunget enkeltreise uten returbillett. Dette er grunnen til at vi hos Broch, Saroyan, Hikmet og Faiz ikke finner den samme løssluppenheten som finnes i verker av Fitzgerald og Hemingway. I de førstnevntes verker personliggjøres en pinefull historie, en dyp sorg, en hjemlengsel som krever å komme til uttrykk, en klagesang over dem som grusomt har blitt drevet i døden, som en botsgang fra de som ikke har kunnet følge deres eksempel.

V

Den kurdiske forfatteren Erebê Semo, berømt for sin naivistiske, åpenhjertige trilogi, er en av de forfatterne som jeg leser med stort utbytte. Denne forfatteren -- som flyktet fra det tyrkiske folkemordet og slo seg ned i Kaukasus bare for å forvises til Sibir under Stalin-perioden -- skrev høyst subjektivt om følgende emner: skammen over å ha blitt dømt til et verdiløst liv; følelsen av å ha sviktet de som ble igjen; den indre tvangen mot å gi et universelt uttrykk for det verdifulle i såvel hans nye som hans tidligere liv; det absolutte behovet for å vise at han fortsatt eksisterte og var kompetent og strakk til. I Stalins dødsleire ble disse emnene selve kjernen i verket hans. I romanene sine henspiller han ofte på det tapte og det vunne. Eksilet bestemmes av begge disse begrepene, tror jeg.

I likhet med Erebê Semo gjennomgikk også jeg «det taptes periode» i det nye landet. Først og fremst mistet jeg morsmålet mitt -- moderlandet, som Albert Camus uttrykker det -- denne min dyrebareste eiendel. Morsmålet ble plutselig ubrukelig, meningsløst og en belastning for meg. Det beskyttet meg ikke lenger; det opphørte å gi meg en følelse av trygghet og styrke. Jeg kunne ikke uttrykke meg. Da jeg ble fratatt morsmålet mitt, mistet jeg min identitet og personlighet. Jeg ble en annen, en uidentifiserbar, men «hjelpetrengende» utlending. Jeg ble innlemmet i kategorien «fremmede», en perifer gruppe som jeg ikke hadde oppsøkt, og som i seg selv føltes fremmed for meg. Livet mitt, erfaringene mine og tankene mine mistet all mening og all verdi. Alle disse idealene som jeg hadde tatt farlige sjanser for og til og med sittet i fengsel for, de viste seg å være uten betydning. Jeg fant det ualminnelig vanskelig å forstå hvorfor jeg hadde blitt satt i fengsel. Jeg skammet meg over å prøve å forklare grunnene til at jeg hadde ankommet vertslandet mitt. Alle vurderingene mine, som hadde vært så innlysende og ubestridelige, hadde gått tapt. Jeg oppdaget at de ikke kunne tillempes til mitt nye land. Jeg mistet yrket mitt og statsborgerskapet mitt. Jeg mistet min rett til fritt å vende tilbake til landet mitt og publisere der. Jeg mistet kjærligheten, støtten og de oppmuntrende ordene fra mine venner og mitt miljø. Jeg mistet fargen til granatepletreets blomsterknopper, hagen vår, smaken av fersken og lyden fra svalene som pleide å besøke oss hver vår.

«Som du vet,» skrev Gombrowicz på begynnelsen av 60-tallet, i brevet til forfatteren og forleggeren Maurice Nadeau, som har lagt ned så mye arbeid i å introdusere eksilforfattere i Frankrike og resten av verden, «så er mitt litterære liv vanskelig. Som ensom og landflyktig fører jeg en hard kamp.» Også jeg, landflyktig og ensom, kom inn i en fordømmelsens tunnel, der det er en annen og hardere kamp som råder…

For å få komme ut av den, forvandlet og fornyet…

Hvis jeg tvinges til å ramse opp gevinstene mine på den samme enkle måten som Erebê Semo gjorde det, må jeg starte med å si at jeg har vunnet et nytt språk -- et språk som gjør at jeg kan uttrykke meg på en annen måte og glede meg over nye muligheter uten å utsette meg for smerten, restriksjonene og motsigelsene i morsmålet mitt. Ved hjelp av det ervervet jeg et nytt land, en ny kultur og en ny litteratur. Jeg stiftet bekjentskap med nye mennesker, vaner, vurderinger, erfaringer, språk og kulturer. Ved hjelp av mitt nye land lærte jeg resten av Skandinavia å kjenne. Jeg fikk tilgang til hele verden, dens ulike folk og tradisjoner. Jeg fikk valgfrihet. Jeg innså at det fantes en vidstrakt verden utenfor meg selv, mitt folk og våre problemer, at vi ikke var alle tings sentrum, at andre folk var akkurat like mye verdt. Jeg oppdaget til min forbauselse at jeg hadde samme type følelser og erfaringer som en araber, en litauer, en tsjekker, en uruguayaner, en polakk, en kineser, en kongoleser. Jeg forstod at alle diktatorer, på tross av deres ulike farger, var seg selv like, at alle ting må bedømmes ut fra humanitære vurderinger. Jeg lærte meg ydmykhet. Jeg lærte meg å ikke være en helt, men i stedet å akseptere manglene mine. Jeg utviklet en grenseløs nysgjerrighet og en entusiastisk kunnskapstørst. Jeg oppnådde en universalitet, fikk en verdensborgers identitet. Jeg tok til meg en verdenslitteratur, og dens skatter skulle for alltid berike mitt hjerte og gi trøst til min sjel. Jeg lærte meg kunsten å pendle mellom ulike språk og kulturer og å utskille nyansene med større nøyaktighet. Til min store overraskelse innså jeg at alt her på jorden er relatert til en eneste, svært enkel virkelighet -- menneskeheten…

Har jeg virkelig oppnådd alt dette? Kan et menneske som ferdes gjennom tunneler av tilfeldighet, utvikling og forandring avgjøre dette med noen som helst visshet? Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror at jeg har gjort det.

I og med disse gevinstene gjenoppdaget jeg også morsmålet mitt. Da jeg på nytt lærte meg mitt forbudte språk, forstod jeg det bedre og omfattet det med en dypere og varmere kjærlighet. Jeg vendte tilbake til min bannlyste kultur, min forvrengte historie, mine forkrøplede røtter og min assimilerte identitet. For første gang betraktet jeg mitt oppsplintrede land som en helhet med en fargerik mosaikk. Jeg etablerte et menneskelig slektskap med det, ovenfor og bortenfor den kalde, rå politiske og ideologiske sjargongen. Jeg smykket de sidene jeg skrev gjennom de kalde vinternettene i Stockholm med dets usynlige skygger. Jeg forsøkte å skrive de sidene som verdensborger og kurder, og på den måten ville jeg bygge en bro mellom mitt språk og verden… Jeg dediserte romanene mine til mitt lands elskede barn. Jeg ble igjen fylt av kjærlighet til det…

VI

Det jeg forsøker å si gjennom å innregne min egen lille og ubetydelige erfaring blant de som er samlet gjennom mer enn 2000 år, er følgende: Sorgen over separasjonen kan være berikende, livgivende, den kan være en uovervinnelig kilde til skaperkraft, en mulighet til å sammenføre ulike folkeslag, kulturer og språk; den kan bli et stimulerende agora der ulike mennesker møtes, og hver og en bidrar med sine tradisjoner, interesser og fargenyanser.

Separasjonen og eksilet er, som Rilke sa, både en henvissning og en ny spiring, både glemsel og udødelighet, både en menneskelig tragedie og et «menneskehetens fargerike opptog», der man glemmer tid og rom. I deres dyp kan i går, i dag og i morgen møtes, kulturer og tradisjoner forenes, og en uendelig legende om menneskehetens historie og fremtid vokse frem.

Møtet mellom ulike språk og kulturer, utveksling av erfaringer mellom mennesker fra forskjellige tradisjoner, kan bli en kilde til berikende skaperkraft. Er ikke de fleste av de forfatterne som vi elsker og ivrig leser medlemmer av dette «menneskehetens fargerike opptog»? Den polskfødte Joseph Conrad, som skrev på engelsk; irlenderen Samuel Beckett, en mester på både engelsk og fransk; det jiddische språkets gigant I.B. Singer; iraneren Sadik Hidayet, som begikk selvmord i landflyktighet i Paris på begynnelsen av 50-tallet; V.S. Naipaul, inderen fra Trinidad som skriver på engelsk; den arabiske poeten Adonis, i eksil i Paris; tsjekkeren Milan Kundera… Og utallige andre…

Jeg tror at nye tanker, idealer og former skapes gjennom folkevandringer, som en følge av møtene med nye kulturer og språk, med åndelige og samfunnsmessige omveltninger, med kulturelle motsigelser og forandringer. Det er disse konfrontasjonene som får bestrebelsene etter å oppnå verdensborgerskap til å blomstre. Den polsk-amerikanske Czeslaw Milosz fastslår at «litteraturens og poesiens plikt er å påminne oss om at vi er mennesker». Naturligvis er det slik. Det som imidlertid trengs, er et ønske om å bli verdensborger og universell, kombinert med en aksept av det ansvar som dette innebærer. Et slikt ønske og et slikt ansvar, sprunget ut av forandring, kreativitet og kulturell utveksling, utgjør grunnvollene for en nyanserik, demokratisk og menneskelig tilværelse. De gjør det mulig å konfrontere og tøyle eneveldige og totalitære realiteter -- som utelukkende er uttrykk for en mørk og kvelende monotoni -- ved hjelp av nye og demokratiske realiteter. Her må jeg igjen sitere Gombrowicz: «Eksilet er en grav.» Hvis lysten til å bli en verdensborger ikke kan oppnås i vertslandet og i dets kulturelle miljø, blir eksilet virkelig en kirkegård. Uten innsikten i at eksilet mot alle odds utgør en mulighet, kan man aldri være kreativ og aldri gi nytt liv til det forgangne. Eksilet har en tilbøyelighet til virkelig å bli en kirkegård med en gang man lever isolert fra samfunnet og stenges inne i en ghetto. Å hele tide leve i det forgangne er ikke det samme som å gjenskape det. Forskjellen er stor mellom forblindende nostalgi og skapende fantasi. Å leve med minnenes skygger, i det formål å forutse og forme fremtiden sin, er noe helt annet enn å trossig fortsette med en livsstil som har blitt utidsmessig. Å synkne hen i et inngjerdet innvandrerområde i storbyenes utkanter mens man uavbrutt ser tilbake på det forgangnes herligheter, har ingenting med kreativitet å gjøre… Danilo Kis, som har skrevet et lysende essay om Vladimir Nabokov og landflyktige forfattere, beskriver de russerne som flyktet til Europa etter bolsjevik-revolusjonen i 1917 som: liv i bitterhet og isolasjon, tynget av indre motsetninger og krangel; fylt av hat og hatskhet, som stammer fra det forgangne, sammentrengt i utkanten av Berlin og Paris i stedet for å forsøke å bli integrert i det nye samfunnet og verden. For disse aristokratene, vitenskapsmennene, intellektuelle, forfatterne, arbeiderne og studentene som ikke lot seg påvirke av forandringer og derfor langsomt døde ut, innebar eksilet nederlag og ødeleggelse… En kirkegård bebodd av levende…

Avslutningsvis vil jeg på nytt minne om min mormor. Det welatê xerîbiyê som hun snakket om, utgjøres for oss kurdere ulykkeligvis av et hjemland, et fokus for vårt kulturelle og intellektuelle arbeid. Vårt århundre er en tragisk periode av forskningsbedrifter, folkemord, omveltninger, ødeleggelser og folkevandringer. For oss kurdere er disse lidelsene desto mer påtagelige. Dette er grunnen til at alt vårt kulturelle og intellektuelle arbeid av betydning har blitt til i eksil. I likhet med jødene og armenerne, har kurderne opplevet welatê xerîbiyê som en mulighet, et sted der deres språk, litteratur, kunst og kultur kan bevares og utvikles. Som sønn av et folk som trykte sine første aviser, tidsskrifter og bøker i eksil, og opprettet sine moderne institusjoner der, vil jeg gjerne avslutte dette essayet med å si at også jeg har levet i welatê xerîbiyê -- en erfaring som både har gitt meg en sorg og et fristed.

Oversatt fra svensk av Torunn Borge.