Eksilet som plattform -- eksilet som tunnel

SAMTALER I SAMTIDEN

Mehmed Uzun i samtale med Flemming Røgilds

«Litteraturens sentrale motiv har alltid dreid seg om tilhørigheten til et sted, men samtidig om å lære den Andre å kjenne,» sier forfatteren Mehmed Uzun i sitt essay «De andre» (i Samtiden nr. 5/6-96, red. anm.).

Her beskriver han litteraturen som det stedet hvor man kan gi uttrykk for sitt behov for «å få oppleve den spenning og de fasene som møtet innebærer, å ha lyst til å kjenne et begjær etter den Andre.», og innskriver dermed litteraturen i den rekken av kulturanalyser som i de senere år har vært med på å problematisere og tematisere nettopp dette forholdet. «Det ligger i selve litteraturens natur,» fortsetter han, at «den er like lokalt farget som den er universell. Litteraturen har alltid hatt evnen til å flytte et landskap bortenfor dets egne grenser, til ukjente og, i praksis, uoppnåelige steder. Den opprettholder kontakten mellom et fjerntliggende lite sted og det store universelle. Derfor er litteraturen grenseoverskridende, den står over alle grenser.»

I de siste par årene har Mehmed Uzun vært en av de førende talsmennene rundt nettopp dettte spørsmålet i Sverige. Han er født i 1953 i Siverek, i nærheten av Diyarbakir i den tyrkiske delen av Kurdistan. Han kom til Sverige som politisk flyktning i 1977, og har utgitt en rekke diktsamlinger, essays og romaner. Han skriver på både kurdisk, tyrkisk og svensk og er i nettopp den forbindelse blitt en flyktning som både krysser sine spor og sitt språk. Dessuten har han sammen med Madeleine Grive, svensk litterat og redaktør av tidsskriftet 90TAL, utgitt antologien Världen i Sverige (1995), som består av dikt, essays og noveller av 75 innvandrer- og flyktningeforfattere, alle bosatt i Sverige selv om de kommer fra alle kanter av verden. Det er denne i nordisk sammenheng helt epokegjørende utgivelsen som har brakt meg til Stockholm for å snakke med Mehmed Uzun. En oktoberdag møter jeg ham på en kafé i Drottninggatan i nærheten av Författarnes Hus og begynner med å spørre ham om hvordan han vil karakterisere den kurdiske diaspora i Europa.

Den kurdiske diaspora

«Jeg tror det finnes mellom 5-600 000 kurdere i Europa,» sier Mehmed Uzun. «De fleste er bosatt i Tyskland. Det er vel ca. en halv million som er bosatt i Tyskland. Og så er det store grupper i Frankrike, England, Nederland, Belgia og Norden. De fleste som kom til Europa, var arbeidere fra de tyrkiske områdene i Anatolia, dit kurderne ble forflyttet lenge før ottomanernes tid. De fleste er altså fra tyrkiske områder i Anatolia, på grensen mellom det kurdiske og det tyrkiske området. Jeg tenker på slike områder som Malatya, Kahramanmaras, Adyaman og Gaziantep. De kommer altså fra grenseområdene, og de begynte å komme til Europa på begynnelsen av 60-tallet, da Europa var i gang med å bygge opp sitt nye økonomiske system etter Den andre verdenskrig og derfor hadde fått et behov for innvandrerarbeidskraft. Parallelt med bølgen av innvandrerarbeidskraft har det imidlertid alltid vært en annen bølge, nemlig en bølge av flyktninger. Altså folk som har blitt tvunget til å forlate Kurdistan, det vil si de kurdiske områdene i Tyrkia, Iran, Irak eller Syria. Denne kategorien er selvfølgelig ikke på langt nær så stor som arbeidskraftinnvandrerne, men på den annen side har det alltid eksistert en slik kategori av politiske flyktninger, som har blitt tvunget til å forlate hjemlandet. Slik var det på 50-, 40-, 30- og 20-tallet og også tidligere. Også under det osmanske riket ble kurderne også tvunget til å forlate landet. Den første kurdiske avis overhodet ble utgitt i eksil, for å nevne et eksempel. Det var i Kairo i 1898. Og senere har man dannet foreninger og organisasjoner og tidsskrifter og aviser og alle mulige kulturelle, politiske, sosiale og litterære kanaler og organer for kurderne i eksil. Årsaken er ganske enkelt at kurderne manglet grunnleggende menneskerettigheter i landene hvor de befant seg, altså Tyrkia, Iran, Irak og Syria. De kurdiske intellektuelle har hele tiden hevdet sin identitet, sin kultur, sitt språk, sitt land. Dette har ikke alltid stått i forhold til det de har ønsket seg, men de har ikke desto mindre bekreftet og understreket sin identitet ved å være aktive på alle disse områdene. Som et resultat av at de har vært tvunget til å forlate sitt hjemland, og som et resultat av at de har vært tvunget i eksil i et fremmed land, har kurderne lenge hatt en eksiltradisjon.

Det er denne tradisjonen jeg snakker om i mitt essay ëSeparasjonen er en slik sorgí. Det er en tradisjon som er blitt skapt gjennom de siste 200 år, men i de siste 30 årene har bølgen av politiske flyktninger vokst seg stadig sterkere. Det har vært militærkupp i Tyrkia flere ganger, på begynnelsen av 60-tallet, på begynnelsen av 70-tallet og på begynnelsen av 80-tallet. I hvert tiår var det et kupp, og det rammet kurderne svært hardt. Senere ble det krig mellom Iran og Irak, og også der kom kurderne i klemme, slik at kurdere enda en gang ble tvunget til å forlate landet. Men denne bølgen av politiske flyktninger er i de siste 30 årene blitt sterkere og sterkere, og det er åpenbart at både i denne perioden og i alle de forutgående periodene har kurderne vært svært aktive i utlandet: kulturelt, politisk og sosialt, til dels fordi de har en nostalgisk følelse overfor hjemlandet, og til dels fordi de er så utsatte, så vel på det kreative som på det kulturelle og det identitetsskapende området. Derfor har jeg kommet til den konklusjon at de i en viss forstand har bruk for eksilet som den plattformen hvor de så å si kan bevare og utvikle disse egenskapene.»

Eksilet som plattform -- eksilet som tunnel

Essayet «Separasjonen er en slik sorg» innleder antologien Världen i Sverige, og er for så vidt nøkkelen til de diktene, essayene og novellene som antologien består av. I denne lille perlen av et essay beskriver Uzun den historiske opprinnelsen til den kurdiske diasporaen -- og hvordan den i dag har blitt utvidet med den kurdiske diaspora i det Europa som nå har blitt sentrum for de landsforvistes og eksilertes drømmer om det forgangne. Jeg henviser til Joseph Brodskys beskrivelse av den landflyktige forfatteren eller intellektuelle som et menneske som først og fremst er knyttet til fortiden; et menneske hvis hele eksistens er dominert av eksilet, og spør om dette også er Uzuns erfaring. Han svarer:

«Jeg tror at eksilet både bestemmes av det tapte og av det vunne, så i mitt tilfelle må svaret bli et både-og. Jeg har også gjennomgått ëdet taptes periodeí i mitt nye land. Jeg har også opplevd hvordan tapet av morsmålet satte meg i en situasjon hvor det plutselig ble ubrukelig, meningsløst og til og med en belastning for meg. Det beskyttet meg ikke lenger; det opphørte å gi meg en følelse av trygghet og styrke. Jeg kunne ikke lenger uttrykke meg. Da jeg mistet morsmålet mitt, mistet jeg samtidig min identitet og min personlighet. Jeg ble til En annen. En uidentifiserbar utlending, som hadde bruk for hjelp. Etter hvert tilhørte jeg kategorien 'De Fremmede'; en perifer gruppe som jeg ikke hadde bedt om å bli en del av, og som i seg selv føltes fremmed for meg. Mitt liv, erfaringene og tankene, mistet enhver betydning og verdi for meg. Alle idealene som hadde bidratt til at jeg hadde risikert livet mitt og som jeg til og med hadde sittet i fengsel for -- de viste seg å være uten betydning. Alle de vurderingene som hittil hadde vært så selvfølgelige og ubestridelige, mistet like plutselig enhver mening. Jeg oppdaget at de ikke kunne overføres til mitt nye land.

Så jeg mistet både yrket og statsborgerskapet, slik jeg mistet retten til fritt å vende tilbake til mitt land. Jeg mistet kjærligheten, støtten og de oppmuntrende ordene fra vennene mine -- og fargen på de blomstrende granatepletrærne i hagen vår, når den hver vår fikk besøk av de svalene som for en kort tid tok opphold der. Men så kom jeg plutselig ut av ëdet fortaptes rikeí og gjenfant meg selv som en som både var blitt forvandlet og fornyet -- og hvis jeg skal formulere hva jeg har vunnet på den samme enkle måten jeg nettopp har beskrevet det tapte på, så har jeg først og fremst vunnet et nytt språk som gjør at jeg kan uttrykke meg på en annen måte, og glede meg over de muligheter som er forbundet med det. På denne måten har jeg samtidig fått et nytt land, en ny kultur og en ny litteratur. Jeg har stiftet bekjentskap med nye mennesker, vaner, vurderinger, erfaringer, språk og kulturer, noe som gjorde at jeg langsomt begynte å innse at det fantes en verden utenfor meg selv og mitt folk, og at vi ikke er alle tings sentrum, men at det finnes andre folkeslag som er verdt akkurat like mye.

Derfor er det at det jeg gang på gang kritiserer hos kurderne, er at de hele tiden retter blikket bakover. Istedenfor å rette det fremover og orientere seg mot fremtiden, er de tilbakeskuende. Det er fortiden som bestemmer over kurdere i eksil. De er blitt fanger av fortiden, og av samme grunn har de blitt ute av stand til å uttrykke seg. De danner kolonier eller ghettoer rundt europeiske storbyer som Berlin og Hamburg, London, Paris, Stockholm og København. Der har kurderne dannet små fellesskap hvor de kan leve et kurdisk liv. De har knapt nok noen givende kreativ kontakt med samfunnet. De er isolerte, og det er det som er så farlig. De forsøker å bevare sin kultur og sin identitet, kanskje til og med gjennom å utvikle et nytt språk og en ny kultur og en ny identitet. Men samtidig lever de isolert, og det er grunnen til at de ikke lykkes i å bevare sin kultur og å formidle sitt budskap til samfunnet rundt og til en europeisk offentlighet. Ganske visst lyder det paradoksalt. Det innebærer at litt etter litt forsvinner de så vel mentalt som følelsesmessig og kulturelt, for etter min mening må man hele tiden være i stand til å utvikle seg. Etter min mening skal man aldri leve isolert i eksil. Man skal forsøke å fornye seg. Man skal forsøke å tilegne seg de normer som gjør seg gjeldende i det samfunnet man har kommet til; man skal lære å kjenne språket og den kulturen man omgir seg med, på samme måte som man skal komme i kontakt med samfunnet rundt. Man skal lære å utvikle seg og få en ny personlighet, samtidig med at man har sin gamle identitet. Og det er faktisk mulig å kombinere disse. Den gamle identiteten kan faktisk kombineres med en ny og givende kreativ identitet. Det er naturligvis litt av en kunst, men hvis det ikke lykkes kurderne å lære den, vil heller ikke den politiske kampen deres bli en suksess.

Det er imidlertid en kunst som har blitt en nødvendighet i enda større grad, ved at verden i dag har utviklet seg til én stor by; at verden er blitt en global landsby. Takket være den tekniske utviklingen har grensene mistet sin betydning, og i den globale byen kan kurderne aldri leve isolert. Det jeg sier, gjelder derfor naturligvis ikke bare for kurderne. Det gjelder for tyrkere, arabere, persere, russere og en hel mengde andre nasjonaliteter som har kommet til et fremmed land. Flyktninger og innvandrere lever i altfor høy grad isolert, og det er farlig. Farlig for dem, farlig for samfunnet, og det er farlig for de landene som de har bosatt seg i. Så på det punktet er det en hel del man må gjøre, så vel intellektuelt som kulturelt, på samme måte som man må gjøre adskillig administrativt og sosialt. Både innvandrergrupper og staten, det vil si myndighetene i det nye landet, har i denne forbindelse en rekke store oppgaver foran seg hvis de skal finne en måte å samarbeide på, så man kan skape noen muligheter for innvandrere og flyktninger, slik at de får en plass i det nye samfunnet -- om de så er kurdere eller kommer fra et helt annet sted, for i denne sammenhengen spiller det i og for seg ingen rolle. Det er på dette punktet at de intellektuelle har en stor oppgave, for det er de som skal holde øye med at den slags plattformer blir skapt.»

Det som går igjen som en understrøm i Mehmed Uzuns beskrivelse av hvordan eksilet både kan komme til å fungere som en plattform og som en tunnel ut til en helt ny verden og et helt nytt univers, er på samme tid en kritikk av og et oppgjør med den spesielle formen for emosjonell pest -- som han både i «Lytt bare til barbarenes språk» og i et annet og minst like fremragende essay, «Granatepleblomstring», har betegnet som «vi-pesten». «Prinsippet om ett språk, ett folk, én kultur, én leder, én tanke og én politikk, har med sin intolerante, fordomsfulle innstilling, fiendtlighet og aggressivitet, også alltid slått hardt ned på de øvrige språkene, kulturene, tradisjonene og folkegruppene i landet,» sier Uzun sammenfattende i begge disse essayene -- uansett om det har vært jødene eller de kurderne som av tyrkerne ble betegnet som «fjelltyrkere», som har blitt ofre for denne spesielle formen for politisk psykologi. I et kulturelt perspektiv er det da også dette kravet om og streben mot ensartethet som i det lange løp har vært denne klodens tragiske skjebne, og kanskje av samme grunn betegner denne 43-årige forfatteren -- av både kurdisk, tyrkisk og svensk arv -- seg selv som verdensborger med en rekke flytende identiteter, som hver på sin måte innkretser og utforsker en rekke overlappende territorier.

En verdensborger

«Det er også en kunst,» sier Mehmed Uzun, da jeg spør ham om hvordan han ut fra denne bakgrunnen vil definere seg selv, «å kunne vandre mellom forskjellige kulturer; å kunne vandre mellom forskjellige kulturer og mellom forskjellige identiteter, og mellom forskjellige grupper i diasporaen. Men hvis man er åpen; hvis man er nysgjerrig; hvis man har lyst til og har krefter til å komme i kontakt med nye synspunkter, nye perspektiver og nye normer, så begynner man uvegerlig å vandre mellom forskjellige kulturer.

Jeg kommer fra et land som har hatt en svært tragisk utvikling, og jeg tilhører en befolkningsgruppe som har opplevet mye tragisk. Jeg har sittet i fengsel og har blitt torturert, og jeg har ikke vært i stand til å vende tilbake til mitt eget land i 15 år, så jeg vet hva ondskap er. Jeg vet hva undertrykkelse er, og jeg vet hva det vil si å være utsatt. Men det er nettopp på grunn av mine egne erfaringer at det er meget viktig for meg at man har en humanistisk holdning til tilværelsen. Å være humanist er noe grunnleggende for meg. Det viktigste for meg er først og fremst å være menneske. Fremfor alle ideologier, fremfor alle systemer, fremfor alle regimer, har det viktigste for meg alltid vært forsøket på å forstå andre mennesker. Når man har en slik humanistisk innstilling til tilværelsen, så betyr selvfølgelig dialogen svært mye, og dialoger oppstår jo ved at man skaper en plattform og et forum for dialogen. Det kan være pressen; det kan være tidsskrifter, tv og radio; eller forskjellige intellektuelle, kulturelle eller litterære organisasjoner, eller den akademiske verden. Det finnes allerede forskjellige slike plattformer, men man må fortsette med å forbedre dem og gjøre dem i stand til å inkorporere nye påvirkninger. Derfor er det også viktig å kunne se det flerkulturelle samfunnet som en rikdom og som en berikelse, å kunne oppleve det som en fordel fremfor en ulempe; å kunne bli påvirket av den Andre, samtidig som man selv forsøker å påvirke den Andre. Det er en slik form for kommunikasjon som både beriker andre mennesker og samfunnet.

Jeg kommer fra et samfunn som er utrolig ensidig. Tyrkia har aldri hatt et virkelig demokrati, og i forhold til kurderne har Tyrkia verdens mest absurde holdning. Landet fører en totalitær politikk, men i det kurdiske samfunnet eksisterer det heller ikke et mangfoldig syn på demokratiet. Der er det også altfor ensidig, der tenker man også totalt. Jeg kommer fra en totalitær tradisjon, og det er grunnen til at samfunnet ikke kan utvikles og at man stadig vekk har så store og tragiske problemer å slåss med. Men hvis man skaper en mulighet for å møtes gjennom utviklingen av den slags plattformer og fora; hvis man kommer i kontakt med hverandre og inngår i en dialog, tror jeg at man i det minste får skapt forutsetningene for å løse problemene sine på en enklere måte. Det gjelder også for Europa, for Europa er jo også preget av rasisme. Rasismen er jo født i Europa. Det er en europeisk tendens. For øyeblikket er fiendtligheten overfor innvandrere veldig sterk i Europa, og jeg går ut fra at det også gjelder for Danmark.

Det er slike tendenser som innvandrerfiendtligheten, rasismen og fordomsfullheten som ødelegger og forgifter samfunnet og som forhindrer at det utvikler seg. Det er disse tendensene som forhindrer oss fra å komme i kontakt med hverandre, men samtidig blokkeres denne kontakten av innvandrernes negative innstilling til Europa og til de samfunnene som de lever i. Derfor må man også bekjempe innvandrernes isolasjon og fordomsfulle holdninger, samtidig som man bekjemper Europas onde tradisjon, i form av den rasismen og innvandrerfiendtligheten som er så rotfestet i de europeiske samfunnene. Man må selv ha forskjellige identiteter for å kunne utvikle en empati og medfølelse for både den ene og den andre, og det er naturligvis ikke lett.»

En flerkulturell oppgave

Den redselen for det fremmede og de fremmede som vi i dag støter på i Europa, beskrives vanligvis enten i politiske pamfletter eller vitenskapelige analyser av rasismens røtter og veier. Mehmed Uzun gjør noe helt annet i sitt essay om granatepletreets blomster. Han holder, som den svenske forfatterinnen Kerstin Ekman sier i forordet til «Granatepleblomstring», riktignok en brennende tale mot «vi-pesten», men han gjør det gjennom å appellere til de erindringer og minner som følger med et liv i diasporaen, enten det er de spesielle røde blomstene til dette treet eller snefnuggene fra en svensk vinter. Og først og fremst gjør han det ved å ikke være redd for lidenskapeligheten. Da jeg spør ham om hvordan man som dansk kan være flerkulturell, når man ikke har ervervet seg og kjempet seg til en slik flerkulturell identitet som han har, og heller ikke er i besittelse av flere forskjellige nasjonale identiteter, i likhet med at man ikke har krysset de samme grensene, da blir svaret nesten for prosaisk.

«Som dansk har naturligvis også du dine oppgaver. Men jeg har jo en annen bakgrunn. Jeg er født som kurder i Tyrkia, og ettersom jeg har levd her i Sverige i snart 20 år, så har jeg en universell, flerkulturell identitet. Men selv om du ikke nødvendigvis har det, har du også dine oppgaver. Jeg skal forsøke å være litt mer konkret gjennom å si hva jeg har gjort, fremfor bare å komme med holdningene mine. Jeg har sittet i styret til den svenske forfatterforeningen som representant for de innvandrer- og flyktningeforfattere som bor i Sverige. Vi har cirka 260 forfattere og diktere med en annen bakgrunn enn den svenske, og jeg har vært deres representant i den svenske forfatterforeningen. Jeg har satt sammen Världen i Sverige sammen med en svensk litterat, og det har vi begge lært mye av. Jeg ser på dette arbeidet som en bro mellom de forskjellige innvandrer- og flyktningeforfattere, som representerer deres forskjellige grupper, og det svenske samfunnet. Så jeg har forsøkt å skape en litterær bro mellom innvandrere, flyktninger og svensker. Dessuten har jeg i en årrekke arbeidet som ekspert på innvandrerspråk og innvandrerlitteratur for Kulturrådet, slik jeg har vært aktiv her og der for innvandrer- og eksilforfattere, men først og fremst kurdere. Grunnen til det er ganske enkelt at jeg er sikker på at det er bruk for informasjon og opplysninger. Vi må fortsette med å informere hverandre om våre innbyrdes forhold. Innvandrere som lever isolert trenger også informasjon om det svenske samfunnet og om svensk kultur og litteratur. Så på den måten kan man også være med på å fremme et flerkulturellt samfunn.

Men selvfølgelig føler man seg ofte splittet. Man vet ikke hvor man står. Man vet ikke om man er kurder, tyrkisk eller svensk eller dansk. Men hvis man tenker positivt og er åpen overfor nye impulser, så kan man ha en slik flerkulturell identitet. Så jeg tror på at det er de flerkulturelle trekk som skal være med på å forme og prege vår fremtid. Det er det eneste som kan forhindre nye katastrofer for menneskeheten. For etter den annen verdenskrig står menneskeheten igjen overfor risikoen for nye katastrofer. Hvis vi ser på hva som skjer i det tidligere Jugoslavia og Midtøsten og den voksende rasismen i Vest-Europa, så har vi her noen helt innlysende eksempler på at vi står overfor nye katastrofer, hvis vi ikke lykkes i å spre en fornemmelse for nødvendigheten av det flerkulturelle samfunnet. Hvis det ikke lykkes vil det oppstå nye katastrofer. Kanskje ikke i samme omfang som annen verdenskrig. Men faren er stor.»

Kunsten å arve

Omtrent 25 millioner mennesker snakker kurdisk, men språket er ikke desto mindre forbudt som undervisningsspråk, slik det er forbudt så vel i radio som i tv i Tyrkia. Det er imidlertid mulig å utgi bøker på kurdisk, og Mehmed Uzun skriver faktisk sine romaner på kurdisk. Forklaringen på dette er dels at det er hans morsmål, og dermed også hans barndoms og ungdoms språk, og dels at han er født inn i og oppvokst med den kurdiske forteller- og legendetradisjonen. I Tyrkia finnes det en rik muntlig tradisjon, men den har ennå ikke satt spor etter seg i den moderne kurdiske litteraturen. Det finnes riktignok noen klassiske kurdiske verker fra 1100-tallet, men ingen moderne. En enda vesentligere forklaring er derfor språkets utsatthet, og Uzun mener at utviklingen av et moderne skriftspråk og en moderne litteratur er en av forutsetningene for at kampen for menneskerettigheter for kurderne kan baseres på en moderne diaspora-identitet -- fremfor den mer nasjonalistiske identitetspolitikken som i dag kolporteres til kurderne av de stridende partene.

«Da jeg dro til Syria,» sier Mehmed Uzun om sin spesielle måte å forvalte kunsten å arve på, «var det for å finne frem til materiale til romanene mine og for å skape forbindelseslinjer til de kurdiske trubadurene. For å lytte til deres legender og til deres historier. Jeg hadde bruk for dem for å skape en forbindelse til den kurdiske mytologi og historie. Mitt første intellektuelle språk var tyrkisk, siden tyrkisk var det språket jeg brukte på skolen. Kurdisk utviklet jeg først senere som litterært språk. Jeg kunne kurdisk, og jeg snakket naturligvis kurdisk hjemme med mine foreldre, slektningene og vennene mine, men jeg kunne verken skrive eller lese kurdisk fordi det hadde vært forbudt på skolen. Men da jeg som meget ung satt i fengsel i 1972, lærte jeg meg begge deler.

Det er derfor jeg har brukt så mye tid og energi på å skape et litterært kurdisk språk. Vi mangler et moderne litterært kurdisk språk. Vi har en klassisk kurdisk tradisjon og litteratur, men de kan ikke brukes som grunnlag for å skrive i dag. Og så har vi trubadurene. Språket deres er svært vakkert, men det er heller ikke et språk man kan bruke i dag hvis man vil skape en moderne litterær tekst. Men jeg har lyttet mye til dem. Jeg har gått igjennom alle eventyrene, legendene og fortellingene. Alt det de har fortalt og sunget om. Og ut av dette materialet har jeg plukket ord og måter å uttrykke seg på; den kurdiske måten å uttrykke seg på, som nesten har blitt glemt fordi den har blitt assimilert inn i det tyrkiske. Det gjelder ikke på langt nær i samme grad i Syria som i Tyrkia, men i Tyrkia har man nesten glemt hvordan man kan uttrykke seg på kurdisk. Man har glemt den kurdiske logikken i språket. Det tok temmelig lang tid å skape et slikt litterært språk, men i dag skriver jeg de lange litterære tekstene mine på kurdisk. Først og fremst fordi det er min barndoms språk. Jeg har mine følelser og opplevelser fra den tiden -- de er vel å merke veldig sterke -- begravet i det språket. Men samtidig har jeg som kurdisk intellektuell en moralsk forpliktelse overfor språket, ettersom det ikke er jeg som har bestemt hva morsmålet mitt er. Det finnes ingen som bestemmer over morsmålet sitt. Man blir født med et språk og en spesiell tradisjon. Man kan ikke bestemme over noen av delene, men man har en moralsk forpliktelse overfor dem, og det kurdiske språket er et svært utsatt språk. Det er kanskje det mest utsatte språket i hele verden, og det er jo noe som har pågått gjennom århundrer. Så man er nødt til å skape et litterært språk om det skal leve videre. Kurdisk er av de eldste språk i hele Mesopotamia. De andre språkene har forsvunnet. De har enten blitt assimilert av andre store språkmakter eller de er helt forsvunnet. Kurdisk er det eneste språket som lever fra Zarathustras tid, og kanskje fra enda lengre tid tilbake. Men språket må leve videre, uansett hvor intellektuelt og moderne man tenker. Så det er nok en grunn til at jeg skriver på kurdisk.

Men jeg skriver samtidig på tyrkisk. Jeg skriver artikler og essays på tyrkisk. I begynnelsen opplevde jeg riktignok tyrkisk språk som en fiende, i og med at det var tyrkisk som okkuperte mitt hjerte, min hjerne og min sjel. Det var tyrkisk som tok meg vekk fra mitt språk og mine tradisjoner. Jeg opplevde det som en trussel. Men etter at jeg har begynt å skrive romaner på kurdisk; etter at jeg har begynt å formulere meg på kurdisk og å skape et litterært språk på kurdisk, har jeg fått en helt annen fornemmelse for tyrkisk. Nå opplever jeg det ikke lenger som en trussel. Jeg opplever det tvert imot som et av mine språk, som åpner nye horisonter og nye følelser for meg. Jeg opplever det som en av de kildene som beriker meg intellektuelt og litterært, og det samme gjelder i og for seg for svensk. Den svenske litteraturen er svært rik, og jeg har lært svært mye av de svenske forfatterne. Jeg har lest dem, jeg omgås dem, og de er mine venner. Jeg har lest de svenske arbeiderforfatterne; og jeg har vært særlig opptatt av de svenske forfatterne fra 30-tallet og 40-tallet, og de har åpnet nye horisonter for meg. Jeg har utvidet min medmenneskelighet gjennom det svenske, slik at jeg er kommet i kontakt med hele Skandinavia, og med hele Europa og med andre verdensdeler. Så på den måten har jeg fått en ny side. En ny personlighet og en ny identitet. Etter at svensk også har blitt til et av mine kjæreste språk, opplever jeg at jeg hver dag vandrer mellom forskjellige språk, og at jeg er i stand til å vandre mellom de forskjellige språkene helt uten fordommer. For det er viktig at man er uten fordommer hvis man skal kunne vandre og oppleve de forskjellige språkene som berikende.»

Oversatt fra dansk av Torunn Borge.

Tekster av Mehmed Uzun

På kurdisk:

Mirina Kalekî Rind («Den gamle mannens død»), roman, 1987.

Siya Evinê («I skyggen av en tapt kjærlighet»), roman, 1989.

Rojek Ji Rojê n Evdalê Zeynikê («En dag i Evdalê Zeynikês liv»), roman, 1991.

Destpêka Edebiyata Kurdî («Introduksjon til kurdisk litteratur»), litteraturhistorie, 1992.

Hêz Û Bedewija Pênûsê («Pennens styrke og skjønnhet»), essaysamling, 1993.

Mirina Egîdekî («Den modiges død»), elegi, 1993.

Antolojiya Edebiyata Kurdî («Antologi av kurdisk litteratur»), to bind, 1995.

Bîra Qederê («Skjebnens brønn»), roman, 1995.

Ziman û Roman («Språket og romanen»), intervjuer med M. Uzun, 1997.

På tyrkisk:

Tu («Du»), roman, 1985.

Nar Cicekleri («Granatepleblomstring»), essaysamling, 1996.

På skandinaviske språk:

«Tiden i timglasets skugga», tidsskriftet Mozaik, nr. 4, 1985.

«Separationen är en sådan sorg», i Madelaine Grive & Mehmed Uzun (red.), Världen i Sverige, Stockholm: Förlaget En bok för Alla 1995.

«Granatäppelträden blomma», 90TAL, nr. 19, s. 38-49. Tema: Blandingskultur, Stockholm 1996.

«Lyssna bara till barbarernas röst», Dagens Nyheter, 9/8 1996.

«De Andre», Samtiden, nr. 5/6, 1996, s. 72-77.

Granatepleblomstring, Oslo: Aschehoug 1996.

«Han ger ordet värdighet», Dagens Nyheter, 8/7 1997.

«Svarta hjärtan, blödande sår», Dagens Nyheter, 26/8 1997