Bergljot Børresen

ER RESPEKT FOR LIVET FORENLIG MED JEGERUFØLSOMHET?

«Det er smertefullt å drepe når man vet hva man gjør. Men slakterens ubehag blir et tegn på at dyret har møtt innlevelse i løpet av sitt liv. Den som vil unngå innlevelsens smerte, må tviholde på den gamle løgnen om at dyret mangler bevissthet og følelser -- og da må dyret betale prisen alene.»

Our deepest fear is not that we are inadequate. Our deepest fear is that we are powerful beyond measure. (Fra Nelson Mandelas presidentinnsettelsestale 1994.)

Den konkrete respekten for menneskeliv er temmelig fraværende i både politikk og økonomi i dette menneskerettighetenes århundre. Dessuten går hundreåret over i historien med det mest groteske, storskala misbruket av dyrelivet som kloden noengang har gjennomlevet. Vår kultur dyrker og beundrer dem som doserer ærefrykt for livet, men i praksis viser den en drepende forakt for de levende. Denne framferden er ikke god, hverken for individene den går ut over, eller for de som står for overgrepene. Vi føler oss ydmyket og hjelpeløse overfor menneskets forunderlige dr.Jekyll- og mr. Hyde-personlighet.

Vitenskapen forteller oss at vi zoologisk sett er medlemmer av sjimpanseslekten. Uten å pastå at mennesker er en slags sosiobiologiske automater, kunne det være nyttig å se om det kan ligge en forklaring på denne dobbeltheten nettopp i vår apenatur. For det dreier seg om et et meget tett slektskap! Genetikerne har vist at mennesket deler nærmere 99 prosent av sine gener med de andre sjimpansene, og er derfor mer i slekt med dem enn den indiske elefanten er med den afrikanske.

Samtidig har de siste tiårenes hjerneforskning vist at setet for hele spekteret av menneskelige følelser; smerte, glede og sorg, trygghet og angst, sinne og fred, hat og kjærlighet, ja til og med aha-opplevelser og følelsen av å ha sagt noe godt, sitter i den «primitive» delen av hjernen vår, den vi ikke bare har felles med apene, men også med frosk og krokodille, spurv og pinnsvin.

Som hos andre sosiale dyr er menneskets rike repertoar av følelser utviklet for samspillet innen familien og flokken. Blikker vi inn i oss selv, kan vi gjenkjenne endel av disse medfødte følelsene og hva som utløser dem: Ømheten og beskyttertrangen ved synet av et spedbarn eller en som sover, gleden og tryggheten i møtet med et varmt smil, frykten og usikkerheten når vi møter et strengt og lukket ansikt, det rødglødende raseriet hvis noen truer ungene våre, samt frykt og aggresjon om vi selv blir angrepet.

Disse reaksjonene skyides hjernens innebygde evne til å utløse eksakt riktig følelse i det øyeblikk spesielle signaler blir plukket opp av sansene. Det betyr ikke at vår adferd er rent biologisk bestemt, for både hos mennesker og andre sosiale dyr fins det store individuelle variasjoner i hvordan vi omsetter slike impulser til handling, avhengig av erfaringer vi har samlet oss tidligere i livet.

De sosiale følelsene faller stort sett i to hovedgrupper: De positive, for eksempel innlevelses- og omsorgsfølelser, og de negative, som er ulike former for aggresjon. Det fins blant annet territoriell aggresjon, rival-aggresjon, morsaggresjon, og moralistisk aggresjon. Slike aggresjonsformer har fått samlebetegnelsen affektiv aggresjon fordi de alltid følges av tydelige affekt-signaler i mimikk, stemme og kroppsholdning. Hos både dyr og mennesker ligger setet for den affektive aggresjonen omtrent midt i hjernens hypothalamus.

La oss nå forestille oss en flokk mennesker fra 50 000 år tilbake. Evnemessig er de fullstendig lik oss, og de lever som sankere og jegere. De ser på dyrene og fuglene rundt seg som selvstendige «folk», med følelser, språk, skikker og kunnskaper likeverdige med menneskenes. Jegerne bruker sin innlevelse -- de positive sosiale følelsene -- samt sin erfaring og kunnskap til å forutsi hvor byttet er å finne, og hvordan det vil oppføre seg under jakten.

Men når selve jakten starter og øyeblikket for nærkontakt og avlivning av byttet nærmer seg, avbrytes jegerens innlevelse. Det inntrer en stemning som moderne jegere kaller «den kalde roen». Hvis jegeren skulle distraheres av medfølelse med antilopen når han dreper kalven hennes, ville jakten mislykkes. Derfor kobles alle sosiale følelser ut, og forskerne kaller den kalde roen som inntrer for predatoraggresjon eller jegeraggresjon. Denne er helt ulik de affektive aggresjonsformene, for jegeren viser ingen av de klassiske tegnene på morderisk aggresjon. Isteden preges han av distanse, rolig årvakenhet, skarpe sanser og skjerpet intellekt. Han dreper med «kaldt blod».

Setet for predatoraggresjonen er funnet på et eget sted i hypothalamus, litt til siden for den affektive aggresjonen.

En adferdsforsker har brukt uttrykket å «slå av» medlidenheten med byttet. I tråd med dette bildet oppfatter jeg jegeraggresjon-sentret i hypothalamus som en slags «hovedbryter» som slår av alle sosiale følelser, både de positive og de negative. Derfor finner jeg det mer dekkende å kalle predatoraggresjon for jegerufølsomhet. Jegeren har ikke noe utestående med byttet; i likhet med ulv, ørn og løve er han bare interessert i et måltid, punktum.

Denne mekanismen som stenger av all innlevelse er ikke enestående for mennesket. Den er nedlagt i alle dyr som spiser andre dyrearter, enten det er insekter, snegler, fisk eller varmblodige dyr som står på menyen. Slik den affektive aggresjonen utspiller seg innen arten er jegerufølsomheten til for samhandling på tvers av artsgrensene, altså mellom arter.

For menneskets vedkommende ble den sosiale hovedbryteren utviklet gjennom millioner års jeger/sanker-tilværelse. Men den er i full funksjon også idag. Det er den som setter oss istand til å jakte og slakte, koke levende hummer, eller kjempe en time med laks på kroken uten å bli distrahert av tanken på dyrets opplevelse av situasjonen.

Hos steinalderjegeren kunne hovedbryteren slå tilbake rett etter jakten slik at han alltid hadde den nødvendige innlevelse med bade folk og dyr hjemme i sin egen flokk. For det vår slett ikke alle dyr som ble drept. Mye tyder på at allerede de første menneskeflokkene hadde tamme selskapsdyr. Dyrene var der ikke som vandrende reserveproviant, men som medlemmer av menneskenes «emosjonelle familie».

Og dyrene kvitterte med å innlemme menneskene i sin emosjonelle familie. Det betyr at mennesker og tamdyr kommuniserte tvers over artsgrensene. Begge parter brukte signaler og følelser som var utviklet for kommunikasjon innen arten, til å samtale mellom artene.

Den nye makten

Dette evolusjonsmessige «overslaget», at egenskaper utviklet for en situasjon kunne skape helt nye sosiale kombinasjoner, dannet grunnlaget for en ny næringsvei etter istiden: husdyrbruk. Her oppsto et kulturelt og idéhistorisk skille, for med husdyrholdet fikk mennesket en helt ny makt over dyr. Jegerens gamle makt over byttedyrets død ble erstattet av bondens makt over hele husdyrets livsløp fra fødsel til død. Men det fantes ingen medfødte regler for denne nye makten. Fremdeles hadde den sosiale hovedbryteren bare to posisjoner, på eller av. Husdyret var enten venn eller mat.

Når et husdyr kom til verden, ble det som alltid tidligere preget av moren og hennes flokk ved hjelp av artens spesielle «hilse-adferd». Men det nyfødte husdyret oppfattet også automatisk menneskenes omsorg som hilseadferd. Dyret besvarte hilsenen, og regnet fra nå av automatisk gårdens mennesker som medlemmer i flokken. Det var slik det ble et tamdyr!

Samspillet som oppsto vedvarte helt til slaktingen, da bonden matte sjalte om til jegerufølsomhet for en kort stund. De arkeologiske funnene fra bondesteinalderen viser at husdyrene ble behandlet med stor respekt og omsorg så lenge de levde. Det betyr at hovedbryteren var velsmurt og raskt vekslet tilbake til omsorgsposisjon på samme måte som under jegersteinalderen.

Nytt tidsskille

Da så bronsealderens kvegnomadesamfunn oppsto, kom imidlertid nye utfordringer for vekslingen mellom innlevelse og ufølsomhet. Svære flokker av beitekveg ble nå drevet fra sted til sted, ofte over store avstander. Det kan se ut som om det å forfølge flyktende dyr har lett for å utløse jegerufølsomheten hos mennesker, på samme måte som løpende mennesker kan utløse jaktangrep fra bjørn, ulv og andre rovdyr.

Dermed kunne kvegnomaden drive flokken i dagevis med de sosiale følelsene slått av, og totalt uten innlevelse i de flyktende dyrenes opplevelse av situasjonen. Han var ikke «forstyrret av følelser», men kjente seg klar, rolig, årvåken, med skarpe sanser, skjerpet intellekt og strategisk overblikk.

Denne følelsesmessige avstengtheten er naturlig og nødvendig under jakt, men når man gjeter skal dyrene ikke drepes, de skal leve. Da blir ufølsomheten et forstandshandicap. Kvegnomaden hadde den samme makt som bonden over dyrenes livsløp, men en vesentlig del av tiden manglet han den spontane innlevelsen som alltid før hadde fulgt sosial omgang med dyr.

Selv om dyrene fremdeles levet nær menneskene, viser de arkeologiske funnene at dyr begynte å bli ikke-en-av-oss, på den andre siden av en vegg. Historien viser at denne ufølsomheten i økende grad også begynte å gä ut over medmenneskene. De som ikke var «vårt folk» ble ofte sett som en annen art, som kunne administreres og brukes som slaver og tobente «husdyr».

Historiens mest nådeløse krigersamfunn er vokst frem av slike militariserte kvegnomadesamfunn, og dagens Europa bærer særlig arven fra to av dem: bronsealderens kaukasiske hestenomader, og, via kristendommen, de semittiske sauenomadene. I mer enn 2 000 år har europeeren derfor ment seg høyt hevet over dyrene, vesensforskjellig fra dem, og med full rett til å behandle dem uten innlevelse.

Dette smittet over på behandlingen av medmennesker, for når den sosiale bryteren først er i AV-posisjon, rammer det alle som er i ens makt. Ikke bare dyr, men slaver og spedalske, fattigfolk og spedbarn, åndssvake og krøplinger, fremmedfolk og andre raser har gjennom tidene måttet leve og dø under maktens suverene mangel på innlevelse.

Uten at vi har hatt mistanke om det, drar vår kultur med seg en blindpassasjer, den sosiale hovedbryteren som er gatt i stå. Europeisk politikk, filosofi og teologi har i to tusen år bygget på en idealisering av «den kalde roen». Her skulle ikke «følelser», det vil si sosial og kroppslig innlevelse «blandes inn». Det kulminerte med opplysningstiden da en ny jakt, naturvitenskapenes jakt på sannheten begynte, og pågår til denne dag.

Blindpassasjeren er fortsatt med. For i vitenskapelig tradisjon og skolering er jegerufølsomhet en forutsetning. I de biologiske fagene har det til idag ikke vært plass for innlevelse i objoktenes, forsøksdyrenes, subjektive verden.

Den fornuftige og logiske konstateringen av at vi ikke kan vite hva dyrene føler ble til et dogme om at de har ikke følelser overhodet. Jegerufølsomhetens kalde rasjonalitet ble et slags adelsmerke, en nødvendig dyd for enhver ambisiøs forsker.

Enda et historisk faseskifte

Med støtte fra denne vitenskapelige holdningen gikk husdyrholdet etter 1950-tallet inn i nok en ny historisk fase, som ble en tredje revolusjon i forholdet menneske/produksjonsdyr, det industrielle husdyrholdets tidsalder.

Det ti tusen år gamle sosiale møtet mellom dyr og mennesker tok nå definitivt slutt. For første gang siden husdyrbrukets begynnelse går flertallet av produksjonsdyrene gjennom livet uten noengang å ha blitt hilst på av et menneske. Derfor er de ikke lenger «husdyr», men utnyttede fanger. Industrilivet har avdekket at selv etter tusenvis av år i fjøset blir alle husdyr født «ville». Den gjensidige hilsingen som oppsto når den gammeldagse huadyrbrukeren håndterte dyrene sine, hadde automatisk plassert mennesker og dyr innenfor hverandres sosiale krets, der begge parter følelsesmessig anerkjente den andre som en-av-oss.

Dyr som ikke er blitt hilst på, vil derimot aldri forsøke å kommunisere med røktere som driver foring, stell og pass ved hjelp av maskiner, data og videoovervåking. Intet i røkterens adferd får dyret til å oppleve ham som mer personlig enn bergenstoget som dundrer forbi en gang i døgnet.

Livet i kjøttfabrikken utløser dessuten ofte grotesk og nærmest psykotisk adferd hos mange dyr, en adferd som i sin tur bekrefter det røkteren har lært av sakkunnskapen: at dyr bare er ubevisste enheter av bevegelig kjøtt.

Det industrielle husdyrholdet ble utviklet i et vekselspill mellom økonomer og forskere som delte det rådende «jegerufølsomme» synet på dyrenes velferdsbehov. Det var samsvar mellom teori og praksis. Men idag er samsvaret mellom vitenskap og industri i ferd med å gå i oppløsning.

Den nye viten om at menneskenes følelsesliv har røtter i salamanderdelen av hjernen var, har endelig tent forskernes interesse for dyrenes subjektive opplevelser. En ny disiplin, kognitiv etologi, har dokumentert både følelser, hukommelse, tankevirksomhet, språk, planlegging og vilje hos en mengde ulike dyrearter fra blekksprut til sjimpanse.

Etter tur motbevises alle grunner vi har påberopt oss siden Aristoteles for ikke å ha respekt for andre dyrearters liv. Stadig flere forskere skifter ståsted fra den gamle menneskesentrerte, antroposentriske, holdningen til en mer åpen, innlevende forskerposisjon, som jeg kaller therosentrisk, etter det greske ordet for dyr, theros. Forskeren går da etter beste evne inn i dyrets egen opplevelse av situasjonen, basert på kjennskap til artens særegne anatomi og fysiologi, samt det man allerede vet om dyrets adferd, motiver og intelligens. Med denne teknikken er det nå dokamentert redskapskultur, alliansepolitikk, språk og varierte former for intelligens hos tallrike dyrearter.

Interessant nok begynner virkelighetsbildet til adferdsvitenskapenes nye pionerer å ligne stadig mer på oppfatningen til fortidens sanker- og jegerfolk: at dyr og mennesker er temmelig like under huden.

Endog en «moralsk» egenskap som altruisme, evnen til å avstå et gode for å hjelpe et annet individ, selv når det ikke er i nær slekt, ja til og med når det er av en annen art, er nå dokumentert både gjennom laboratorieforsøk og ved videodokumentasjon hos fangne og frittlevende ville dyr.

Hva nå?

Mengden av nye resultater har skjerpet vårt etiske dilemma, fordi avstanden mellom det vi vet om produksjonsdyrenes egenskaper og velferdsbehov, og de leveforholdene industrien byr dem, stadig øker. Mengden av hard-data tvinger oss til å endre vår måte å behandle medskapninger på hvis vi vil beholde selvrespekten.

Første betingelse for å klare det, er å innse at vår innebygde sosiale hovedbryter ikke har noen posisjon som passer for vår totale makt over andres liv. Tvertimot har naturen gjort det alfor lett for oss å «falle inn i» en medfødt blindhet i samlivet med andre arter. I den tilstanden har vi trodd oss spesielt «rasjonelle», mens vi i realiteten har vært slaver av en gammel jeger-refleks som kobler ut kanskje 80 prosent av virkeligheten. En av de gamle hardhudede adferdsforskerne, Theodore Barber, forteller at han ble «redselsslagen» da sannheten om hans 30 år lange reduksjonistiske blindhet gikk opp for ham.

Derfor må vår kultur slutte å premiere den sosiale ufølsomheten, og isteden ta intellektet i bruk for å påvirke hjernens medfødte automatikk. En slik bevisst omsjalting til kroppslig innlevelse i all omgang med levende individer, vil utgjøre menneskets første reelle overskridelse av sin sjimpansenatur. Da kan vi bli det vi alltid har trodd vi er: noe enestående i dyreverdenen.

Her ligger utfordringer for profesjonelle etikere, og gledelig nok har den therosentriske holdningen begynt å spre seg til dagens teologi og filosofi: Filosofen Mary Midgley kaller vår kulturs manglende respekt for andre arter enn mennesket for «arts-sjåvinisme». Hennes kollega James Rachels spør hvilken egenverdi menneskelivet har når vi ikke lenger kan påberope oss at Gud eller naturen har satt oss i en særstilling. Han mener denne erkjennelsen ikke behøver være et tap, men er en utfordring som vi må lære å leve med. Den kan bli en vinning, sier han, om vi klarer å skape en moral som samsvarer med den nye kunnskapen om vår egen plass i verden.

Kristendommens forestilling om mennesket som vesensforskjellig fra andre skapninger blir også utfordret. Det fins teologer som mener at menneskets særstilling i frelsesdramaet ikke behøver skyides at det står så mye «høyere» enn andre dyr, men kanskje først og fremst har sammenheng med at mennesket er den eneste arten som har kjørt seg ubehjelpelig fast, og derfor trenger bistand.

Den norske teologen Jan Rantrud har begynt å rette opp to tusen års feillesning av Bibelen, og minner blant annet om at samtlige dyr fikk både sjel og velsignelse av Skaperen. Hans engelske kollega Andrew Linzov sier de kristne har mistolket den hebraiske bibelens ord om menneskets myndighet når de mener seg å kunne bruke og kaste dyr etter ren bekvemmelighet. En forvalter skulle isteden være som en god konge, sier han, en som tar vare på sine undersåtter, forsvarer dem, og er villig til å dø for dem om nødvendig.

For at «respekten for livet» ikke skal bli rent abstrakt og uforpliktende, må den altså omsettes i en konkret og forpliktende respekt for «de levende». Da melder spørsmalet seg om vi kan fortsette å spise dyr. Mange reflekterte mennesker mener nei.

Selv tror jeg det fins mulighet for et ja. For den store utfordringen er ikke vår makt over dyrenes død. Alle levende befinner seg et sted på næringskjeden. Hvert individ på kloden må drepe for å leve, enten det er dyr eller planter vi dreper og spiser.

Å spire, klekkes eller fødes, leve kort eller lenge for deretter å bli næring for andre organismer, er å delta i den store livsdansen. Den kan vi ikke snike oss ut av, men vi kan delta motstrebende eller med liv og lyst. Respekt for livet innebærer å respektere døden som et trinn i denne dansen.

Utfordringen blir derfor først og fremst hva vi gjør med livsløpet til dyrene i vår varetekt. Nå når vi vet om vår urgamle tendens til å møte fremmede dyr med jegerufølsomhet, må vi ta intellekt og vilje i bruk for å holde innlevelsen vedlike i all håndtering av levende vesener. Vi må by dyrene fullt akseptable leveforhold og være villige til å betale hva det koster.

Så kan vi gi dem en rask og smertefri død når tiden er inne. Den jobben vil bli vanskeligere enn før. Det er smertefullt å drepe når man vet hva man gjør. Men slakterens ubehag blir et tegn på at dyret har møtt innlevelse i løpet av sitt liv. Den som vil unngå innlevelsens smerte må tviholde på den gamle løgnen om at dyret mangler bevissthet og følelser, og da må dyret betale prisen alene.

Konklusjon

I denne artikkelen har jeg hevdet at:

-- Det fins en konkret uiviklingshistorisk forklaring på menneskers «umenneskelighet»: vår medfødte jegerufølsomhet, som har kommet på avveie etter siste istid.

-- I vår kultur er menneskets etiske hovedproblem dets ubegrensede makt over andre individers livsløp enten disse er dyr eller mennesker.

-- De gamle grensene mellom menneske og dyr holder ikke lenger. Alle ulikheter er gradsforskjeller -- også «sjelen».

-- Respekt for livet forutsetter aksept av døden, og kan derfor godt eksistere sammen med jegerufølsomhet, forutsatt at denne er erkjent, og under kontroll.

-- Slik kontroll forutsetter en ny etikk bygget på moderne biologisk kunnskap. En slik etikk er obligatorisk om vi vil gjenopprette det gamle samarbeidet med dyreverdenen, og er dessuten en nødvendig forutsetning for at vi skal kunne bryte ut av den 5 000 år gamle vanen med å møte vår egen art med jegerufølsomhet.