Urbaniseringen i sør - patologi eller utvikling?

Mariken Vaa

Byene i sør vokser med rekordfart, og den kraftige urbaniseringen fremstilles gjerne som en oppskrift på elendighet. Et slikt syn er faktisk helt galt: Urbaniseringen kan like gjerne være et tegn på vekst og utvikling.

I juni 1996 ble det holdt en stor FN-konferanse om bosettingsspørsmål i Istanbul, Habitat II. Sammenlignet med hvordan de to foregående FN-konferansene ble dekket ñ befolkningskonferansen i Kairo i 1994 og kvinnekonferansen i Beijing i 1995 ñ var norske medier underlig tause omkring dette møtet. I Istanbul var det bærekraftig byutvikling og bolig for alle som sto på dagsordenen, og forhandlingene ble rimelig nok preget av den dramatiske byveksten som har funnet sted i u-landene i de siste tiårene.

Kanskje kan tausheten tilskrives den særnorske skepsisen mot alt som har med byer å gjøre. I den utstrekning byer i u-land overhodet får mediedekning her hjemme, er det forurensing, fattigdom, gatebarn, prostitusjon og kriminalitet som fremheves. I norsk bistand har byspørsmål til nå vært et ikke-tema. Urbanisering betraktes som et onde som skal bekjempes ved å satse på utvikling av landsbygda. Men enten vi liker det eller ikke, er u-landenes urbanisering en av de mest dramatiske strukturendringene i historisk tid. Prosessen er dramatisk på to måter: For det første ved omfanget, antallet mennesker den berører, og for det andre ved sin hurtighet.

I 1950 bodde 16 prosent av u-landenes befolkning i byer, det var 285 millioner mennesker. 40 år senere, i 1990, var andelen 37 prosent, dvs. 1,3 milliarder mennesker. FNs framskrivinger fram til 2025 forteller at da vil bybefolkningens andel være på 57 prosent, og omfatte vel 4 milliarder mennesker (Habitat 1996).

I løpet av de neste femten årene vil u-landene under ett ha mer enn halvparten av sin befolkning bosatt i byer. Men der er store forskjeller mellom regioner, subregioner og land, både i vekstrater, andel bosatt i by og bystørrelser. I Midt-Østen og Nord-Afrika er allerede innpå 50 prosent av befolkningen bosatt i byer. De fleste land i Latin-Amerika er allerede vel så urbanisert som Europa og Nord-Amerika. De mest dramatiske endringene i de neste tiårene vil finne sted i Asia og Afrika syd for Sahara.

Under den sterkeste urbaniseringsperioden i Europa og Nord-Amerika i forrige århundre vokste byene gjennomsnittlig med 2-3 prosent årlig, mens byene i utviklingsland har i de siste 40 årene vokst med 5-10 prosent årlig. I 1950 var New York verdens største by, med 8 millioner mennesker. Det hadde tatt den 150 år å bli så stor. Til sammenligning vokste Mexico City fra 3 millioner i 1950 til 18 millioner i 1990, altså en økning på 15 millioner på 40 år.

Fire utbredte feiloppfatninger

Mangelen på interesse og kunnskap er koblet til en rekke overforenklinger og direkte feilaktige forestillinger om urbaniseringens årsaker og dynamikk. Her skal vi ta for oss fire vanlige feiloppfatninger:

Byveksten skyldes primært migrasjon. Det er en utbredt oppfatning at byveksten i u-landene først og fremst skyldes innflytting fra landsbygda. Å dømme fra mer populære framstillinger går det en bred og stri strøm av mennesker fra landsbygda til byene. En får inntrykk av at utflyttingen har et omfang som vil lede til avfolkning av landsbygda på litt lengre sikt. Men faktisk er strømmen verken stri eller bred. Utflyttingen har sjelden et omfang som gjør noen særlig forskjell i landdistriktenes befolkningsvekst. Det er bare i Latin-Amerika at bygdebefolkningen har sunket i absolutte tall, i Asia og Afrika vil ikke dette skje før langt ut i neste århundre. Men selv om det er få som flytter ut fra det enkelte distrikt, blir de samlete tallene for de viktigste mottakerstedene selvsagt betydelige.

Byveksten har tre komponenter: naturlig tilvekst, netto innflytting, og utvidelse av byenes areal. Basert på folketellingsdata, utvalgsundersøkelser og opplysninger om arealutvidelser, har det vært beregnet at under ett står den naturlige tilveksten for 60 prosent av veksten, netto innflytting for 25-30 prosent og arealutvidelser for hele 10-15 prosent. Men dette er gjennomsnittstall, og variasjonene er store mellom regioner, land og de enkelte byer. I de minst urbaniserte landene, som også har de høyeste vekstratene, står netto innflytting for opp til 50 prosent av den årlige tilveksten (Harris 1990). I de siste årene er det imidlertid gjort en del undersøkelser som stiller spørsmålstegn ved disse fordelingene. Folketellingene, som er det viktigste datagrunnlaget for demografenes beregninger, avdekker dårlig midlertidige flyttinger. I en rekke spesialstudier har det vist seg at folk med midlertidig opphold i byen utgjør en betydelig andel av en bys samlete antall innflyttere. Dette forteller at flyttestrømmen ikke bare går fra land til by, men også fra by til land, og at mange har en fot på landet og en i byen, i hvert fall for en del av livet (Findley 1993).

Det er de fattigste som flytter. Et vanlig bilde fra fjernsyn og aviser, og også fra skjønnlitteratur, er en jordløs indisk familie som bærer sine få eiendeler til byen og blir fortausbeboere. Virkeligheten er langt mer sammensatt. En mer typisk innflytter fra landsbygda er en ung mann med mer utdanning enn gjennomsnittet der, og gode forbindelser i byen. Er han gift, lar han gjerne kone og barn bli hjemme til han har funnet jobb og bolig. Når kvinner flytter, er det noen ganger for å følge etter mannen eller for å gifte seg. Når enslige unge kvinner flytter for å finne arbeid, er det sjelden et individuelt valg, men på bakgrunn av en familieavgjørelse. De fattigste jentene finner seg gjerne en huspost ñ gjennom forbindelser. Har hun litt utdanning, er industriarbeid en mulighet i mange land. Generelt er unge voksne sterkt overrepresentert i flyttestrømmene. At hele familier av de aller fattigste flytter henger gjerne sammen med krig eller lokale katastrofer.

U-landene er overurbaniserte. Chicago-sosiologen Bert Hoselitz lanserte begrepet overurbanisering på slutten av 1950-tallet. Hans utgangspunkt var 1800-tallets Europa, hvor industrialiseringen og de inntektsmuligheter den ga, trakk folk til byene, som igjen førte til økt etterspørsel etter jordbruksprodukter og produktivitetsøkning i bygdenæringene. Byene var motoren i den økonomiske utviklingen. Hoselitz hevdet at i 1950-tallets u-land var dette snudd på hodet. Folk ble ikke trukket til byen på grunn av inntektsmulighetene der, snarere ble folk støtt vekk fra landsbygda på grunn av høy befolkningsvekst, som igjen førte til jordmangel og utbredt fattigdom. Byenes arbeidsmarked kunne ikke ta imot alle innflytterne. I stedet ble byene velferdssentre for arbeidsløse og undersysselsatte, som i kraft av sin tilstedeværelse og organisering påvirket myndighetene til å føre en byvennlig politikk. Men nyere empirisk forskning har tilbakevist forestillingen om overurbanisering. Det er ingen påvist sammenheng mellom høye innflyttingsrater og ledighet i byene. Hæren av de undersysselsatte nykommerne er en myte (Findley 1993).

Myndighetene og bistandsorganisasjoner favoriserer byene framfor landdistriktene. Dette er tesen om «urban bias», som ble lansert i 1977 av den engelske økonomen Michael Lipton, i boken Why Poor People Stay Poor. Her hevdet han at hovedmotsetningen i u-landene ikke var mellom arbeid og kapital, men mellom by og land. Ved å være bedre organisert hadde bybefolkningen sikret seg fordeler som lave matpriser, subsidierte arbeidsplasser, høye lønninger osv., alt på bekostning av landsbygda. Myndighetenes industrialiseringsprogrammer, ofte finansiert gjennom bistand og utenlandslån, tok sikte på importsubstitusjon og bygget på tollbeskyttelse, og favoriserte også byboerene.

Når det gjelder inntektsforskjeller, har ikke utviklingen gitt Lipton rett. I de aller fleste u-land har ikke lønnsnivået i den formelle økonomien og regjeringsfastsatte minimumslønner holdt tritt med inflasjonen, og fagforeningene, der de fantes, mistet raskt den innflytelse de måtte ha hatt over lønnsfastsettingen. Reallønnene i byene har gått ned, og gapet i lønninger mellom by og land har skrumpet betydelig inn ñ en prosess som startet allerede i 1970. For øvrig var lønnsnivået i tilsvarende yrker som regel det samme i byen og på landet.

Det som blir igjen, er matsubsidier og lave produsentpriser. Det var imidlertid langt fra alle u-land som subsidierte basismatvarene i byene. Fra 1980-tallet og utover er subsidiene avskaffet praktisk talt alle steder, og produsentprisene har økt i de aller fleste land, som følge av det Internasjonale Pengefondets og Verdensbankens strukturtilpasningsprogrammer. De som har betalt prisen, er fattigfolk, og særlig de i byene. Liptons tese om at byene favoriseres er avvist, en annen britisk økonom har karakterisert den som basert på «shaky conceptual assumptions and inadequate empirical foundations» (Harris 1990:xvi). De fleste u-lands myndigheter favoriserer de bedrestilte, enten de er på landet eller i byen.

Nyere syn på urbanisering og utvikling

Både u-landsmyndigheter og u-hjelpsorganisasjoner har helt siden bistandens første år vært preget av anti-urbane holdninger. Byene er blitt oppfattet som arnesteder for fremmedgjøring og sosial oppløsning, og som parasitter på de nasjonale øknonomiene. Urbanisering ble både av kolonimyndigheter og senere uavhengige regjeringer sett på som en negativ og vendbar prosess, som kunne begrenses eller snus gjennom å kontrollere, dvs. forby flytting, og senere, gjennom utviklingstiltak på landsbygda.

Etter hvert er synet på byenes rolle i utviklingsprosessen blitt mer nyansert. Det er nå mer eller mindre enighet blant økonomer og andre forskere som arbeider med disse problemene om at u-landenes urbanisering ikke er et sykdomstrekk, men snarere viser veien ut av underutvikling. Det er særlig tre forhold som har fått oppmerksomhet: 1) urbanisering og økonomisk vekst henger sammen, 2) byene yter et langt større bidrag til BNP enn deres andel av befolkningen skulle tilsi, selv i de minst urbaniserte landene, og 3) individuelt og kollektivt bidrar innflytterne til byen til utvikling av landsbygda gjennom overføringer av forskjellige slag.

La oss først se på sammenhengen mellom urbanisering og økonomisk vekst. De som har arbeidet med dette, påpeker at det er meget sammensatte faktorer som leder til fysisk konsentrasjon av befolkninger, og datatilfanget er heftet med stor usikkerhet. Men nyere forskning viser imidlertid en forholdsvis sterk korrelasjon mellom andel av befolkningen bosatt i byer og BNP per capita, og mellom økonomisk vekstrate og urbaniseringsrate. Økonomisk vekstrate og urbaniseringsrate henger sammen med utviklingsnivå, det er svakest blant de rikeste (og mest urbaniserte) og de fattigste, (og minst urbaniserte) land (Habitat 1996).

For det andre: Byenes bidrag til økonomisk vekst har vært oversett; til tross for at byene ñ som står for 30 prosent av arbeidsstyrken ñ i de minst utviklete landene bidrar med nærmere 60 prosent av nasjonalproduktene. Framskrivinger tyder på at i l990-årene vil byene stå for to tredeler av befolkningsveksten, men hele fire femdeler av forventet vekst i BNP. Dette gjelder også for land med en jordbruksbasert utviklingsstrategi og hvor de aller fleste arbeider i jordbruket. I disse landene skapes det meste av bearbeidelsesverdien av jordbruksprodukter ikke på gårdene, men i tettsteder av forskjellig størrelse. U-landenes jordbruksøkonomier er i ferd med å bli mer markedsorienterte og teknologiavhengige (Harris 1990).

Det tredje punktet gjelder hvordan byboerne bidrar både individuelt og i grupper til utvikling av landsbygda. Det skjer for det første gjennom private overføringer til den delen av familien som blir igjen hjemme. I mange bygdelag, spesielt i Afrika, kommer mye av kontantene som sirkulerer lokalt ikke fra lønnsinntekter eller salg av jordbruksprodukter, men fra postgiroer fra familiemedlemmer i byen. Et annet bidrag er at innflytterne i byen hjelper slektninger til skolegang eller lærlingeplasser. Og, som nevnt ovenfor, langt fra alle ungdommene som kommer til byen på denne måten, blir der. Mange flytter tilbake med ferdigheter de har skaffet seg i byen. For det tredje er der tallrike eksempler på at innflyttere har organisert seg i hjemstedsforeninger ñ bygdesamskipnader ville vi kanskje kalle det ñ og finansiert fellestiltak i hjembygda, som skolebygg, helsestasjoner, kirker, moskeer og idrettsanlegg.

Økonomisk utvikling innebærer en radikalt endret sammensetting av et lands samlete produksjon av varer og tjenester, en overgang fra sektorer med relativt lav til relativt høy produktivitet, fra tradisjonelt jordbruk og håndverksproduksjon til salgsjordbruk og moderne vare- og tjenesteproduksjon. Dette fører til en endret fordeling av arbeidsstyrken mellom sektorer, og mellom geografiske områder. Geografisk konsentrasjon av arbeidsstyrken ñ dvs. urbanisering ñ gir muligheter for en dramatisk produktivitetetsvekst, på grunn av skalafordeler. Denne moderniseringsprosessen innebærer i sin tur nye økonomiske oppgaver og muligheter for byene.

Men det er langt igjen før u-landenes byer kan bidra optimalt i den økonomiske vekstprossessen som er nødvendig. Overfor den raske byveksten, og med de institusjonelle og rettslige rammer de arvet fra kolonitiden, har både sentrale myndigheter og lokalforvaltning vist seg å være avmektige. Byenes fysiske miljø forfaller på måter som reduserer økonomisk produktivitet, og som samtidig innebærer store sosiale og helsemessige omkostninger for bybefolkningen, særlig de fattigste. Bolignød, kaotiske trafikkforhold, vann- og luftforurensing, nedslitt infrastruktur, sviktende tjenester, manglende planlegging og uegnete styreformer kan stå som stikkord. Sammenbrudd i tjenesteforsyningene fører til store ekstraomkostninger for bedrifter av alle slag (Cohen 1990).

Bolignød og selvtekt

De fleste byer i u-land er todelte, i lovlige og ulovlige bydeler. Offentlig vannforsyning, avløp, drenering og renovasjon dekker som regel bare den lovlige bebyggelsen. Boligstandarden her kan være meget varierende, men de som bor i den lovlige byen har som regel langt bedre tilgang på tjenester enn de som bor i den ulovlige bebyggelsen. Hvor stor del av boligmassen som finnes her skifter, fra 25-30 prosent i noen byer, til opptil 80 prosent i andre.

Slik bebyggelse består av ulovlig oppførte hus på uregulert grunn, og kan ha svært variert opprinnelse. Ofte er det tidligere landsbyer som er blitt innlemmet i byen, og i utgangspunktet var da bruken av grunn ikke ulovlig, men regulert ved sedvanerett. Ved utvidelse av bygrensen innføres et nytt juridisk regime for eiendomsforhold og boligstandard, og de som har hus der blir nærmest rettsløse over natten. I andre tilfelle dreier det seg om åpent, uregulert land som gradvis er blitt bebygget og fortettet. Det skjer ofte ved at offentlig grunn blir utstykket gjennom pirataksjoner av private entreprenører, som bestikker representanter for lokale eller statlige myndigheter til å se gjennom fingrene med at grunnen blir bebygget. Så stykkes en del av området ut til selvbyggere, som ofte må betale dyrt for byggegrunnen, men har i hvert fall midlertidig sikkerhet ved at øvrigheten er innblandet i ulovligheten.

Organiserte invasjoner av ledig grunn er et særegent latinamerikansk fenomen. De skjer ofte i underforstått samarbeid med lokale politikere, som lover å arbeide for godkjenning av bosettingen mot at de nye beboerene gir dem sine stemmer i valg. Der er til og med eksempler på at grunneiere har betalt folk for å gjøre en invasjon, hvor de setter opp husly over natta. Kalkylen bak dette er at når et område først er bebodd, vil det framskynde reguleringsvedtak, noe som øker eiendommens verdi betraktelig.

Den ulovlige byen er derfor sjelden fattigfolks egen by, tvert imot er både myndigheter, politikere, rikfolk og mere eller mindre bemidlete spekulanter ofte innblandet. Ulovlige bosettinger framstilles ofte som om de var oppført av selvbyggere. Men i mange tilfelle er flertallet av de som bor der leietakere, enten hos lokale huseiere, eller hos husspekulanter som selv ikke bor der. Bygningene kan være av svært forskjellig standard, fra skur av strå og papp til i og for seg gode hus i både tradisjonelle og moderne materialer. Men mangelen på infrastruktur og renovasjon utgjør alvorlige helsetrusler, selv når huset er godt. Ofte er selve grunnen uegnet for bebyggelse og utsatt for eksempel for oversvømmelser og jordras.

Slike belastninger i nærmiljøet rammer spesielt de fattige, og kvinner og barn er særlig utsatt, fordi de som regel tilbringer mer tid i og nær boligen enn menn. Boligmangel, trangboddhet og et helsefarlig nærmiljø leder til titalls millioner dødsfall årlig, som kunne vært unngått, og til sykdom, uførhet og nedsatt arbeidsevne hos langt flere (Hardoy mfl. 1990).

Myndighetenes rolle

De færreste u-land har en boligpolitikk som eksplisitt tar sikte på å bedre de fattiges boligforhold. Og de som har formulert en slik politikk, har sjelden evne og ressurser til å gjennomføre den. På 1960- og 70-tallet var myndighetenes svar på den ulovlige byen ofte simpelthen å rasere den og tvangsflytte folk. Etter hvert har flere og flere regjeringer erkjent at man ikke øker boligtilbudet bare ved å rive boliger. Men fremdeles er det slik i mange land at den overordnete politikken og sektorielle tiltak fører til at fattigfolk utelukkes fra tilgang på helsemessig forsvarlige boliger. Manglende adgang til byggegrunn, urealistiske standarder for husbygging, prohibitive avgiftsnivåer, riving framfor rehabilitering og manglende spare- og kredittinstitusjoner tvinger dem til å bruke sin energi, kreativitet og organisasjonsevne rent defensivt, for å overleve.

Selv om den politiske viljen skulle være der, er det hinsides de fleste u-lands økonomiske evne å rehabilitere sitt lands byer. I regjeringskretser i noen u-land, såvel som i internasjonale bistandsmiljøer, foregår det en viss nytenkning når det gjelder hvilke oppgaver myndighetene kan ha når det gjelder å få byene til å fungere bedre, ikke bare for de bedrestilte, men for folk flest. De tiltakene som trengs, er både politiske, økonomiske, tekniske og institusjonelle.

Ifølge denne tankegangen må lokalforvaltningen desentraliseres og gi rom for deltakelse fra selvhjelpsorganisasjoner og nabolagsgrupper. Areallovgivning og arealpolitikk må legges om slik at tomtemarkedet fungerer bedre og huseiere i de ulovlige bydelene får anerkjente rettigheter til grunn og hus. Slik anerkjennelse vil i sin tur gjøre dem skattbare, og øke myndighetenes inntektsgrunnlag. Myndighetene må sørge for et grunnleggende nett for vannforsyning, drenering og avløp, og ellers legge forholdene til rette for at folk selv kan utbedre sine boliger og sitt nærmiljø. Fra forskerhold og etter hvert også fra FNs Senter for bosettingsspørsmål, Habitat, er oppmerksomheten også rettet mot leietakernes situasjon. Deres boligproblemer løses ikke ved at utleierens rettigheter sikres.

Nye tilnærminger er også prøvd ut i praksis i en rekke bilaterale og multilaterale prosjekter, og ikke minst gjennom private organisasjoner. Noen systematisk oversikt over erfaringene fra slike ukonvensjonelle byfornyelsestiltak foreligger ikke, men en del lærdommer er etablert, både når det gjelder teknologivalg og organisering. For å ta den tekniske siden først: Bedre forvaltning og vedlikehold av eksisterende vannforsyningssystemer kan gi billigere tjenester enn nye utbygginger. Teknologiske alternativ til sentral kloakk og metoder for gjenbruk av vann er utprøvet, men for lite kjent. Der ligger et stort økonomisk potensial i resirkulering og energiutvinning av fast avfall.

Når det gjelder institusjonelle og politiske forhold, er der en rekke eksempler på effektivt samarbeid mellom lokalmyndigheter og nabolagsorganisasjoner om både tjenesteforsyning og forurensingskontroll. Og ikke minst er der en omfangsrik og mangefasettert forskningslitteratur om urban fattigdom og politiske aksjoner for anerkjennelse av ulovlige bosettinger og bedre tjenesteforsyning, særlig fra Latin-Amerika (Gilbert og Gugler 1992). Mye av denne litteraturen dreier seg om organiserte protestaksjoner for å forhindre at rivningstrusler iverksettes, og at ulovlige bosettinger anerkjennes. Et hovedfunn er at slik anerkjennelse sjelden følger av overgripende omlegging av by- og boligpolitikken, men som regel er et resultat av byttehandel fra sak til sak, hvor boligområder legaliseres mot at beboerne støtter bestemte politikere. Et annet funn er at når ulovlige bosettinger anerkjennes juridisk, eller i hvert fall politisk, investerer beboerne i utbedring av sine boliger. De oppfatter ofte politisk anerkjennelse som viktigere en den juridiske. Det er mange eksempler fra ulovlige bosettinger at når først en legaliseringsprosses er satt i gang, er det mange huseiere som likevel ikke skaffer seg skjøte. De oppfatter retten til hus og grunn allerede som sikret. Prosjekt etter prosjekt kan være meget vellykkete for dem de omfatter, men slår sjelden over i bredere bevegelser og heller ikke til nyvurdering av mål og midler fra myndighetenes side. Det er nå en gang slik at fremdeles er de fleste u-lands regjeringer og styrende grupper mer innstilt på å sikre velferd for seg selv og sine støttespillere på kort sikt, enn for folk flest på lengre sikt.

Tilbake til Istanbul

FNs første konferanse om bosettingsspørsmål ble holdt i Vancouver i 1976. Allerede den gang var behovet for en planmessig innsats for å avhjelpe bolignøden i u-landenes storbyer erkjent. De fleste regjeringene som deltok, forpliktet seg til å gjøre dette gjennom utbedring av den ulovlige byen og å støtte selvhjelpstiltak. Mange av dem fortsatte likevel å bruke bulldosere på fattigfolks hus og nytte knappe statsmidler til å bygge subsidierte boliger for de mindre fattige.

Tjue år seinere er både boligmangelen økt og bomiljøene forverret i de fleste av u-landenes storbyer. Men rammebetingelsene for en mer fordelingsvennlig byutvikling er bedret. En rekke u-land gjennomgår en demokratiseringsprosess. Prestisjetunge internasjonale bistandsaktører som Verdensbanken og UNDP setter i en rekke programmer og prosjekter som vilkår at myndighetene skal være tilretteleggere, ikke utbyggere, og at det nøye skal vurderes hvilke offentlige tjenester som kan best overføres til privat sektor. Oppfatningen av hva som er mulige og egnede tekniske løsninger i ferd med å endres, både i teknologimiljøer, i bistandskretser og hos utbyggere. Det satses på etterutdanning av byplanleggere og ansatte i lokalforvaltningene.

Regjeringsdelegasjonene som satt sammen i Istanbul forpliktet seg til å fremme deltakelse, desentralisering av myndighet og bedre styrings- og forvaltningssystemer med sikte på å skape en mer bærekraftig byutvikling og skaffe husvære til alle. Om demokratiseringsprosessene i de enkelte land konsolideres, blir det ikke like lett å springe fra slike formuleringer som det var for tjue år siden.

I den norske regjeringens innlegg slo Gunnar Berge fast at retten til bolig er en grunnleggende menneskerett. Han framhevet også at Habitat IIs målsettinger krever økte bevilgninger til boligformål og byutvikling, og at Norge er villig til å ta sin del. Det blir spennende å se når og hvordan norske bistandsmyndigheter utvikler en bypolitikk.

Artikkelen bygger på et foredrag holdt på Norsk Sosiologforenings Vinterseminar januar 1996. Takk til Geir Høgsnes og Desmond McNeill for kommentarer.

Litteratur

Cohen, M. (1990): «Macroeconomic adjustment and the city». Cities. Vol. 7 no 1, 1990.

Findley, Sally (1993): «The Third World City: Development Policy and Issues» i Kasarda, John D. og Allan M. Parnell: Third World Cities: Problems, Policies and Prospects. Sage.

Gilbert, A. og J. Gugler (1992): Cities, Poverty and Development. Second Edition, Oxford University Press, Oxford.

Habitat (1996): An Urbanizing World. Global Report on Human Settlements 1996. Oxford University Press.

Hardoy, J.E., Cairncross, S og D. Satterthwaite, eds.(1990): The Poor Die Young: Housing and Health in Third World Cities. Earthscan Publications, London.

Harris, N., ed. 1992. Cities in the 1990s. UCL Press Ltd, London.