Politikkens elendighet

Fritz Nilsen

Nittitallets politiske fyndord er liberalisering, åpenhet og globalisering. I ly av slike positivt klingende mantraer vokser ulikhetene, politikerne mister evnen til å styre, og befolkningen er umerkelig gått fra å være samfunnsmedlemmer til å bli forbrukere. Vi krever politikkens gjenkomst!

Våre dagers ideologier hevder at ideologiene er døde. Det de selv preker har ingenting med ideologi å gjøre. Ideologi er gammelt tankegods, heter det, før de forsøker å overtale oss om at det frie marked, privatisering liberalisering og globalisering er vitenskapelig belagte økonomiske teser. Kapitalisme er et stygt ord, enda mer laissez-faire-kapitalismen, men det er det som er disse ideologienes læresetninger. De har i dag vunnet ordkrigen og et stykke på vei også virkeligheten.

Målet er at vi alle, uansett hvilke samfunn vi lever i, skal være liberaliserte og globaliserte. Da kommer alt til å gå så mye bedre, heter det. Hvorfor går da «menneskesamfunnet», i betydningen et samfunn der det skapes mest mulig menneskelighet og medmenneskelighet, til de grader utforbakke? Alt går raskt, men til beste for folk flest?

McDonald's og Jihad -- varekulturen og de religiøst-nasjonalistiske tendensene -- er dagens to politiske ideologier. Ingen av dem peker mot det gode liv.

Før var det viktig å ha en regjering og en nasjonalforsamling for å beskytte den offentlige interesse ñ ikke statens eller Stortingets egeninteresse ñ men befolkningens felles interesser. Det var selve formålet med at menneskene gikk sammen i demokratiske samfunn.

Det bør det være også i dag. Men når regjering eller nasjonalforsamling i dag av og til gir vettuge lover og regler til beste for folk flest, da er svaret at de legger hindringer i veien for næringslivet, for det private initiativ, for fri flyt av penger og varer.

Protestene mot endringene er få og lavmælte. Noen partier henger av og til bjella på katten, men det oppfattes ofte som et ledd i det intrikate spillet mellom partikoryféer og små og ordrike «politiske» seire.

Vi som er vanlig politisk interesserte publikummere kan ha synspunkter på det som skjer ñ hvis vi oppfatter endringene. Men få bryr seg om det. Dessuten har vi ikke makt, og uten makt ingen innflytelse.

Forandringene i politiske holdninger skjer uten at vi egentlig ser dem. Realiteten skjules bak velklingende slagord. For hvor fint høres det ikke ut å være for «liberalisering»? Hvem vil ikke være liberal? Åpen? Vidsynt? Forståelsesfull?

Hvor fint høres ikke «globalisering» ut? Alle vil vi da være sammen om det som skjer på den eneste kloden vi kjenner til? Alle vil vi da være en del av den store, den vidtfavnende verden?

Men ordene betyr ikke det de gir seg ut for. De er enda et eksempel på dobbeltsnakk, planlagt tvetydighet. Denne gangen er det ikke politikerne som har ført an i ordbruken, selv om de henger med. Denne gangen er det økonomene, særlig økonomene som er fordekte politikere, og næringslivsfolkene som har formulert de nye klisjeene med det gamle innholdet.

Jeg er en kjøper, en forbruker -- derfor er jeg til. Slik synes det som om det liberalistiske og globale samfunet vil at enkeltmennesket skal oppføre seg, skal føle seg.

Vi skal være mottakere, kjøpere. Behov skal skapes for oss, så vi kan kjøpe mer. Shoppingsentrene forsøker å holde oss mest mulig innendørs, i et miljø der man ikke kan sette seg ned uten at det koster penger.

Jo mer vi bruker, desto større omsetning for produsentene, for næringslivet. Jo mer tid vi bruker innomhus, der taksametrene tikker, desto mindre tid kaster vi bort på «uvesentligheter».

La oss slå fast det selvsagte: En nasjonalforsamling og en regjering velges og utpekes fordi den kollektive viljen, folket, ønsker hjelp til å få lagt forholdene så godt som mulig til rette. Storting og regjering skal, i den grad det er mulig, medvirke til å gi oss ñ menneskene i landet ñ det gode liv. Hva som er «det gode liv», kan diskuteres, men endel faktorer kan de fleste raskt bli enige om: Sosial trygghet, arbeid, gode medmenneskelige relasjoner, fred.

Vi velger våre representanter for at de skal hjelpe oss alle så godt de kan. De skal ikke bare hjelpe enkelte grupper, om de er aldri så viktige. I dag øker egenandelene for syke og gamle, folk med blå resept må betale mer, køene for operasjoner øker, å skaffe seg utdannelse koster stadig mer og vi må i økende grad betale den selv. Stadig flere offentlige tjenester koster stadig mer.

Elektrisitetsverkene, som i utgangspunktet ble opprettet for å sikre trygge strømtilførsler som et opplagt fellesgode, tenker nå utelukkende fortjeneste og selger derfor så mye til utlandet at når det blir tørke her hjemme, må den vanlige nordmann betale mer. Det øker fortjenesten for aksjeselskapene som før var stats- og kommune-eide.

I mange kommuner er søppeltømming og andre «offentlige» tjenester satt ut til private, som selvsagt skal ha fortjeneste og derfor ofte gjennomfører ordningene så rigid at praktiske ekstrabelastninger ikke lar seg unngå.

Relativt sett blir det flere fattige i Norge, forskjellene mellom rike og fattige øker.

Skipsfartsnæringen betaler nesten ikke skatt. I motsatt fall truer den med å flytte til utlandet. Hva ville vi tape på at den flyttet?

Overskuddet på statsbudsjettet ser ut til å bli minst 40 milliarder kroner i 1997. Disse settes på bok, fortrinnsvis i utlandet. Jeg mener ikke at alt skal brukes nå og så snart som mulig, men hvis hensikten er å forberede Norge på en tid etter oljen, bør kanskje pengene settes inn i framtida? I mer offentlig støtte til utdannelse, i fastlandsk næringsliv med realistiske målsettinger?

Det er ikke så greit nå, sier politikere fra venstre til høyre. Ingen land kan lenger være seg selv nok, ingen kan unngå å liberalisere, stå utenfor det globale markedet. Vil vi være en del av det globale markedet? Ja, men vi vil ikke miste kontrollen, og heller ikke bare være forbrukere.

Det var det gode liv politikerne skulle hjelpe oss med å finne, ikke bare de gode varer ñ eller retttere sagt de billige, de masseproduserte, de internasjonale varene. Vi vil ha nok mat å putte i munnen, god hjelp til syke, gamle, studenter, vi vil ha rettferdighet, like muligheter for alle ñ ikke være avhengig av private sykehus og klinikker, private forsikringsordninger for alderdommen. Burde vi ikke klare å organisere dette, i overskudds-Norge?

Var det ikke derfor vi egentlig ville ha storting og regjering? For at de skulle hjelpe oss å organisere «det gode liv»?

Politikerforakten skyldes politikken som føres, av dem der oppe, som ikke er interessert i å høre hva vi mener ñ vi som bare tiltenkes å slippe en stemmeseddel ned i urnene annet hvert år.

Reformer må til, enten det gjelder å bygge «det norske huset» eller «den globale verden».

Selvsagt. Ingenting kan stå stille, alt må endres ñ forbedres. For det er poenget, at endringer skal medføre forbedringer for folk flest, det være seg i Norge eller i verden.

Men hvordan definerer det internasjonale samfunn, de rådende ideologier, reformer?

For disse er reformer, nasjonalt som internasjonalt, synonymt med liberalisering. Oftest følges honnørordet av et annet, privatisering. Å være liberal er med andre ord å opptre privat ñ for noe skrekkelig tøv. Det er fellesskap som trenges, ikke privatskap.

Teorien er at liberalisering fører til større frihet, mer demokrati. Virkeligheten forteller en ganske annen historie. Det er enkelte grupper som får friere hender, mer frihet til å aksjonere ñ et klart mindretall innen det enkelte samfunn og også mellom nasjonene. For flertallet betyr det reelle innholdet i den ideologien som nå går for å være den gjengse, større vareutvalg, muligheter til å velge mellom tolv typer vaskepulver til priser som variererer og som bare kan oppnås ved å fly «halve byen rundt».

Men er det frihet? Er det demokrati?

Vi er alle enige om at dette er det rene sprøyt, men dette sprøytet spres fra de fleste politikere, de fleste «statsmenn». Sannheten er at de ikke lenger er til hjelp for det enkelte menneske. De er blitt håndlangere for kapitalen, for næringslivet, i et stadig mer sammensmeltet «offentlig» liv der penger betyr mye, mennesker lite.

Det amerikanske presidentvalget ble vunnet av Bill Clinton ñ ikke fordi folk stolte på ham eller syntes at han var særlig bedre enn Bob Dole. Men han hadde mer penger å spytte inn i valgkampen, flere «gode» kontakter med nasjonalt som internasjonalt næringsliv. Begge kandidater mottok store bidrag fra folk med penger ñ neppe ut fra deres demokratiske sinnelag, men for at de skulle sikre en framtidig lovgivning som i hvert fall ikke gikk imot deres interesser. Ikke rart at under 50 prosent av amerikanerne deltok i valget, slik at Bill Clinton i praksis sitter på tronen som representant for under en fjerdedel av det amerikanske folket.

Så langt er det ikke kommet i Norge, selv om vi har hatt en statsminister som stod på lønningslista til Arbeidsgiverforeningen. Men vi har sett at lobbyvirksomheten fra næringslivet øker, at skipsrederne som ikke bruker norsk arbeidskraft, men norsk skattelovgivning, får det som de vil.

De fleste politikerne har bøyd kne for internasjonalisering og globalisering, liberalisering og privatisering ñ enten fordi de ønsker det slik eller fordi de ikke ser noen annen utvei.

Det er ikke bare svakt. Det er farlig fordi det fører til stadig mer udemokratiske tilstander. Uansett hva våre «store» ñ spesielt økonomer som nesten alltid har tatt feil ñ mener, så fører liberalisering og privatisering til mindre demokrati. Mindretallet bestemmer stadig mer over flertallet. De med penger styrer. Privatisering og globalisering er i praksis det motsatte av demokrati. Regjeringer og nasjonalforsamlinger som skal være våre valgte tillitsmenn, har stadig mindre innsikt og kontroll med internasjonal og privat kapital og kapitalforflytninger. Aldri har uttrykket «makta rår» vært så ubehagelig til stede som nå.

Men var det dette vi ville med demokratiet, med folkestyret?

I Norge føler myndighetene fortsatt et visst sosialt ansvar, selv om det blir merkbart mindre. For næringslivet er slagordet det samme som det har vært i mer enn dette århundret: Myndighetene skal legge forholdene til rette for at det skal få så frie hender som mulig, men ellers gripe inn så lite som mulig. Men det sosiale ansvaret skal fortsatt være myndighetenes ñ samtidig som det skal koste næringslivet stadig mindre.

Vi må ta vare på hverandre, heter det når næringslivsfolk støtter velmenende kampanjer. Det vil si at det enkelte mennesket skal hjelpe naboen. Selvsagt skal vi det, men noen oppgaver krever en smule mer. Og næringslivet krever en smule mer: Det krever godt utdannet arbeidskraft som kan behandle stadig mer kompliserte arbeidsoperasjoner. Men de som skal gjøre jobben skal helst ikke være fast ansatte. Helst skal de være ansatt på deltid eller på korttidsengasjementer, slik at de ikke blir liggende bedriftene til sosial byrde hvis vansker skulle oppstå.

Disse må det offentlige ta seg av. Vi, sier næringslivet i praksis, vi har bare ansvar overfor aksjonærene.

Og aksjonærenes interesser er å få størst mulig utbytte av sine investeringer. Selvsagt. Derfor er det selvsagt også klokt av næringslivet å få myndighetene til å legge forholdene til rette slik at flest mulig mennesker kjøper seg aksjer eller investerer. Mange bør se seg tjent med å tjene mest mulig ñ uten å ta noe sosialt ansvar.

Arbeidsfrie inntekter, het det før. Nå skal vi alle tjene mest mulig på slike arbeidsfrie inntekter.

Da kan det selvfølgelig være ubehagelig med fagforeninger og forbund som krever at medlemmenes interesser ikke skal settes til side for aksjonærenes interesser. Fortsatt er det noen som bare jobber ñ som ikke tjener penger på nærmest skattefrie inntekter.

Altså bør fagforeningenes makt reduseres. De er blitt en klamp om foten for nyordninger, moderniseringer, som det heter. Hvordan kan bedriftene tilpasses konkurransen, nasjonalt som internasjonalt, når det er noen som hele tida tenker på menneskene som jobber i bedriftene?

Det er vanskelig å være arbeidsgiver: Stadig er det enkeltmennesker og fagforeninger som mener at næringsliv og regjering og storting er til for menneskene ñ og ikke menneskene for næringslivets interesser.

Gudskjelov at vi fortsatt har fagbevegelsen, selv om den blir stadig mer svekket ñ og nesten har ødelagt seg selv ved å gå i kompaniskap med et sosialdemokrati som gir stadig mer etter for nettopp næringslivets interesser.

Internasjonalt ser vi de samme fenomenene. Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) utsettes stadig for trusler fra de rike lands side. Verdens handelsorganisasjon (WTO) inngår avtaler på tvers av interessene til svake grupper i fattige land og kan tvinge dem i kne fordi de har så uendelig mye mer makt enn de svake. All handel skal liberaliseres, bare ikke for jordbruksvarer, som er det eneste utviklingslandene har mye av og industrilandene for mye av. Det internasjonale pengefondet (IMF) gir gjeldshjelp til land som bøyer hodet og godtar liberalisering og privatisering, internasjonalisering ñ ja, globalisering. Andre får ikke hjelp. Og hvem avgjør hvem som skal hjelpes? Nettopp de som er talsmenn for friest mulig verdenshandel på egne betingelser. Det gjelder å hjelpe seg selv slik at de fattige forblir fattige.

Når verdens statsmenn er samlet til toppmøte i Roma for å diskutere verdens matvaresituasjon, konkluderer de med at målet er at det «bare» skal være 400 millioner fattige igjen i år 2010. Og USA, verdens rikeste nasjon, slår fast at det ikke er en menneskerett å få nok mat. Det skal bare de land få som godtar at kapitalismens ideologi har enerett, er den eneste riktige.

Man skal ikke forvente at noen gir avkall på privilegier uten at de tvinges til det. Men ingen kan i dag tvinge USA til å gi avkall på sitt verdensherredømme, selv om det gradvis svekkes, slik hele Vesten svekkes til fordel for andre kulturer. Det utrolige er hvordan Vestens politikere stort sett godtar dette ñ ja, bukker og takker for at de får lov til å bøye nakken, for det går jo hele tiden på bekostning av de fattige.

Brukte jeg ordet svakt tidligere? Det er ynkelig.

Folk flest føler seg stadig mer utsatt, tryggheten er borte, frykten for framtida øker. Stadig større grupper får mindre betydning for samfunnet. Marginalisering og sosial utelukkelse er nyfine ord for det som tidligere het fremmedgjøring.

Vestlige regjeringer og nasjonalforsamlinger forsøker å bøte på de verste utslagene, men gjør ingenting med selve drivkraften bak ruineringen av «det gode samfunn».

Resultatet er i første rekke at menneskene reduseres til forbrukere. Teknisk sett er hjelpemiddelet blant annet det internasjonale finansmarkedets lynraske valutaspekulasjoner, som umuliggjør en nasjonal eller internasjonal kontrollert finanspolitikk. For øyeblikket har man ingen effektive reguleringer av dette markedet, men det finnes heller ikke effektive politiske krefter som ønsker å gjøre noe med det.

Det er mulig å arbeide for at det skal legges avgifter, drøye avgifter, på spekulanttransaksjoner som ikke bygger, bare river ned mulighetene for styring til beste for folk flest. Valutameklere tjener grove penger, spekulanter i det internasjonale pengemarkedet tjener uhyrlig ñ men hvorfor? Gjør de noe som helst for å bedre livssituasjonen for folk flest? De jobber sikkert hardt for at det skal presses mest mulig ut av en situasjon der penger jobber for penger ñ men hvilke penger? Hvor kommer de fra? Det internasjonale valutamarkedet er blitt en boble som opplagt vil sprekke. Når det skjer, kommet kravet om at det offentlige må gripe inn ñ som tilfellet var da det lovpriste private bankvesenet rotet seg bort. Da må det hentes inn penger for å redde spekulantene ñ penger som kunne gått til samfunnsnyttige ting.

Hva gjør dagens reformer ñ som i virkeligheten er liberalisering, privatisering, globalisering ñ med samfunnene? De tømmer dem for reelt demokratisk innhold. Enkeltmennesket taper hvis det ikke har mye penger, hvis det bare har kunnskaper og følelser. De få som har mye penger, skaper sin egen kultur som igjen dreier seg om ñ penger. Nasjonal forsamlinger og regjeringer blir lappverksmekanikere uten reell makt. Internasjonale organisasjoner som kunne være gode for menneskeheten, domineres igjen av dem med penger og rå makt. Det reelle innholdet for mange menneskeliv blir McDonaldís og MTV ñ de blir forbrukere. Eller de vender seg til religionen, som igjen fører til Jihad-ekstremisme.

Vi krever ikke at markedet skal bort, men vi vil ha et politikerstyrt marked ñ ikke et lasissez-faire-marked. Vi vil ha internasjonal vareutveksling, men der politikerne tar tilbake de kontrollmidlene de langt på vei har gitt fra seg. Vi vil ha rett til å bruke våre egne penger, men innenfor rammer som styrer dem i retning av det som er godt for våre medmennesker. Dette er meget moderate og langt fra revolusjonære krav.

Dagens gjennomgående politiske tendenser er i realiteten tankegods fra den gammelmodige kapitalismens periode, med nyere tekniske hjelpemidler.

Vi vil se at verden går framover for oss alle. Til det trenger vi fagforeninger og kooperasjoner, motvekter som politikerne i dag ikke representerer. For det som pågår er en maktkamp ñ den eldgamle kampen mellom kapital og menneske. For øyeblikket er mennesket i ferd med å tappes for sitt reelle innhold. Og det er egentlig ganske sterkt, ikke sant: Mennesket taper, pengene vinner! Stort verre kan det neppe gå enn at verden styres ñ ikke av mennesker, men av ting, at metall eller papir overtar.

Tidligere var advarsler om sykdomstegn i tida reaksjonære. Men det er ikke reaksjonært å ønske framgang for menneskene, ikke for tingene og de ekstremt få som spekulerer i dem.