Leder: Friheten fra arbeidet

Med ujevne mellomrom vender debatten om lønnsarbeidet tilbake. De store utopister i politisk filosofi så for seg en tilstand der skillet mellom arbeid og fritid var visket ut, der menneskets fremmedgjøring hadde opphørt, gjerne sammen med pengeøkonomiens avvikling. På syttitallet ble Sammenslutningen Af Bevidst Arbeidssky Elementer (SABAE) dannet av en gruppe kapitallogikere i Århus (den norske avleggeren het SABAE-N), omtrent samtidig som enkelte feminister argumenterte i motsatt retning, nemlig for at husarbeid skulle omformes til lønnsarbeid.

To typer av synspunkter på lønnsarbeidet dominerer. Det vanligste synet er at arbeid adler mannen, eventuelt kvinnen, og at arbeidsløshet per definisjon virker demoraliserende og marginaliserende. Minoritetsholdningen går ut på at lønnsarbeidet kan være fremmedgjørende og umyndiggjørende. For hvis det er riktig at arbeidet adler, hvorfor arbeider så ikke adelen? Ifølge dette opposisjonelle synet, ville det være velgjørende å innføre borgerlønn slik at den enkelte ble fri til selv å velge om han eller hun ville ta lønnsarbeid. Dette synet er i sin tur blitt betraktet som hovmodig og aristokratisk helt siden Oscar Wilde i sin tid argumenterte for at mennesket var skapt for større oppgaver enn å «rote med skitt». I ethvert samfunn finnes nemlig nødvendig slit, og noen må utføre det.

Utviklingen i retning av det postindustrielle samfunn har gjort en mer nyansert analyse mulig. Allerede i 1980 lanserte André Gorz begrepet «ikke-klassen av ikke-produsenter», idet han viste til det stigende antall personer som er relativt frittflytende arbeidskraft uten tydelig klassetilhørighet. På nittitallet er fleksibilitet et ord som ofte brukes om reorganiseringen av arbeidsmarkedet ñ og selv om Fritz Nilsen kan ha rett når han skriver (i dette heftet) at slike forandringer skjer på storkapitalens premisser, kan de få gunstige bivirkninger. Kontroll over egen tid er i alle fall en særdeles knapp ressurs for mange lønnsslaver. Som Jon Bing peker på når han (i dette heftets «Samtale i Samtiden») skisserer en oppkoblet sørlandsidyll som en mulig utopi for den nære fremtid, gir teknologien og den nye arbeidsdelingen muligheter til å vinne tilbake tid. Og når arbeidsløse også blir fritidsløse, skyldes det et arbeidsregime hvor fri tid bare kan eksistere i relasjon til ufri tid, altså arbeidstid.

Spørsmålet vi stiller oss, er kort sagt om det søkkrike Norge snart er modent for en mindre fundamentalistisk holdning til lønnsarbeidet.

Thomas Hylland Eriksen