Kulturkanalen, artikkel i Samtiden

Erling Dokk Holm

En byråkrats nedtegnelser

Statsministerens 17. mai-tale i 2014.

Når jeg ser ut av vinduet, ser jeg kun den grå dagen, tåken henger som bomull over byens hus og alt er stille. Det er som om den fuktige luften absorberer alt liv og senker farten på alle bevegelser. Jeg sitter med skrivebordet fullt av statistikk og rapporter. Tallenes tale er som alltid sprikende og selvmotsigende. Jeg finner ingen mening i dette, men jeg er fullstendig klar over at det må jeg, før eller siden. Jeg har ennå seks timer på meg. Telefonen er stengt, talen skal være noe rundt tyve minutter lang (inkludert kunstpauser), den skal være patriotisk på de rette stedene, men ellers klok, alvorlig og gi autoritet til taleren. Sett i lys av historien og befolkningens behov for beroligende ord, er dette en viktig tale. Jeg begynner:

Kjære ælle sammen! Kjære lændsmenn og kvinner, kjære barn, besøkende frå fjern og nær! Dætti er en stor dag! Som de ælle vet er det 200 år sia Norge gikk ut ta det danske fangenskapet og vart en fri og sjølstendig nasjon. Dæssi 200 åra har brakt øss fram tel teten ta verdens nasjoner. Vi har lært øss å stole på egne kræfter, men å samarbeide òg -- der dæ har tent saken og velferden våres. I dag, i ei verd prege ta sult og fattigdom må vi vara stolte over det vi har klart, og ælt vi har betydd for andre som forbilde i den fineste ta ælle kunster, nemlig kunsten å utvikle et lævandes demokrati. Demokratiet er bærebjælken i historien våres, og for 200 år sea vart dænna bjælken overlatt tel de grove, men òg følsomme henden våres. Hender som visste å det ville seia å skapa, hender som visste å det ville seia å slite, hender som bar ei strevsam historie i arr og furer.

Dette liker hun nok godt. Det kler hennes etterhvert litt pompøse stil (det er kanskje upassende at en tro tjener beskriver sin øverste sjef på denne måten, men det er et faktum som ikke bør underslås at hun har utviklet seg til å bli en rund og jovial landsmodertype). Etter å ha skrevet slike setninger blir jeg alltid litt ukomfortabel, nummen, men det hører med til jobben.

Det er merkverdig, jeg har faktisk vandret i disse korridorene, i ulike etasjer, javel, men likevel i over tyve år. Når jeg ved et par anledninger har forsøkt meg utenfor, i det private, eller f.eks. ved ambassaden i Brussel, merket jeg alltid etter kort tid en helt spesiell form for ubehag, en følelse som er atskillig verre enn denne nummenheten jeg nå opplever. Det er en følelse av å være på feil sted. Og da tenker jeg på sted både i forhold til makten, og som det rent konkrete fysiske stedet.

Jeg kan ikke forestille meg å være i noen andre kvartaler enn disse. Det er ikke den arkitektoniske skjønnheten som betar -- selv om jeg har lært å sette pris på den strengheten den utstråler -- eller den praktiske beliggenheten i forhold til resten av mine gjøremål utenom arbeidet, nei, det er selve stedets intensjon og historie. Disse blokkene er bygget med kun dette formålet: Å styre landet. De har ingen andre planlagte effekter. De er funksjonelt skapt, de tjener sin sak, og ikke tøvete estetikeres smaksløker, eller det brede lag av folkets ønske om prakt og storhet. Nei, de utgjør selve sjelen i vårt system, de er ikke prangende, men de er mektige. Dessuten, og det er det nesten ingen som vet: De vil bli stående for alltid. De er skapt for å overleve de mest utenkelige hendelser. De er laget for historien.

17. mai er den dagen je er mest stolt over å vara norsk. Je var stolt da vi plukke ælve gullmedaljer på hemebane under Fornebu-OL i 2010, je var stolt da basketbollgutta våres vart verdensmesterer i Hanoi i fjor, je var stolt da’n Marius Tveit som fysste 12-åring gikk ålene tel Sydpolen, og da a Karen Müstif nyss fekk Oscar for bæste androgyne hovedrolle. Slik kunne je fortsætta, je kunne tala om ælle de gonga je var stolt når en norsk artist, idrettsutøver, å det enn er, klatre helt opp i verdenstoppen. For det gjør vi stadig. Men den dagen det bruse æller mest i hjertet mitt er dagen i dag. Våres dag. Vår ælles dag. Den dagen vi kæn ta enænnen i hendene og seia: Gratulere med dagen. Je er NORSK!!

Akkurat her og nå tenker jeg jubelen er høy. Her er vi ved et sted i talen hvor de litt mer alvorlige tingene må bringes frem. Jeg ser for meg folkeforsamlingen i Palassteltet (i tilfelle regn) foran Operaen i Bjørvika, høystemt og jublende, det vil være temmelig nøyaktig 5000 mennesker der inne. De er plukket ut etter et svært nøyaktig system, 100 stykker fra hver av de 34 leidangene, som igjen representerer hvert sitt sogn. I tillegg kommer Stortinget, Regjeringen, endel topper fra organisasjonslivet, departementene, de største bedriftene, de mest kjent kunstnerne, idrettsutøverne og artistene. Alt i alt en både prominent og folkelig forsamling.

I tillegg vil det være utplassert 7 x 13-meters skjermer i alle landets større kjøpesentere, i en rekke forsamlingshus og andre steder der folk samles. Selvsagt blir arrangementet også direktesendt over TV og nett.

Vi har likevæl grunn tel å bekymre øss.

Nei, det blir for dystert, og for platt. Her bør jeg prøve å formulere meg mer i takt med den gode stemningen som nå finnes hos alle dem som ser på showet. Jeg stryker det og skriver:

Dænni gode følelsen må vi bevara når vi skal løse de store problema som vi møte hår dag. For vi er gode tel det óg.

Vi klarte -- som ett ta de få lænda i våres verdensdel -- å hindre at en større del ta befolkningen miste teltru og telhørighet tel systemet. Vi fekk itte noe 2/3-delssamfunn. Vi hadde i en periode et 9/10-delssamfunn, i dag har vi kanskje et 99/100-delssamfunn. Å var det vi gjorde som itte de andre gjorde?

Akkurat dette partiet her er godt, fordi det faktisk er sant, vi gjorde noe riktig. Det startet allerede på 1980-tallet, vi fikk et omfattende system for å integrere de arbeidsløse i samfunnet gjennom ulike arbeidsmarkedstiltak, og en sterk vekst i antallet studieplasser holdt nettet noenlunde sammen. Men bare noenlunde, det var helt åpenbart at vi ikke fikk gjort noe med de strukturelle årsakene til arbeidsløsheten. Stadig vekk ble det hevdet at vi måtte godta den, dele arbeidet osv. Av en eller annen merkelig grunn -- slik jeg ser det i ettertid så kan det ikke ha ligget noen helt klar rasjonell tanke bak det -- så avviste vi slike løsninger. Jeg tror årsaken til det ligger i vårt lands sterke protestantiske tradisjon som fremmer en ekstrem arbeidsetikk (et webersk perspektiv), samt at den tradisjonelle arbeiderbevegelsens idégrunnlag ikke lot seg overkjøre. Jeg husker godt møtene i Samarbeidsutvalget på slutten av 1990-tallet. Arbeidsløsheten var igjen på vei oppover, etter at høykonjunkturene på midten av tiåret hadde bragt den ned til rundt 4-5 prosent.

LO-ledelsen var overhodet ikke villig til å se at kravet om mer eller mindre full sysselsetting kolliderte med motstanden de hadde mot 4-dagers uke. Utover på 90-tallet hadde vi etter hvert mye forskning som viste at 6-timers dagen i de fleste bransjer var direkte produktivitetssenkende. Imidlertid viste den samme forskningen at 4-dagersuken til en viss grad klarte å kompensere produktivitetstapet per investert timeenhet som reduksjonen i antall timeverk ga. Jeg satt den gangen i Finansdepartementet, og vi var lydige. Vi kjørte ikke ut denne saken, den ville gitt debatten om arbeidsløsheten et helt nytt spor å gå i. Regjeringen ante rett og slett ikke hva den skulle gjøre, den håpet at ved å legge lokk på forskningsresultatene, og vente (satse på at de internasjonale konjunkturene og bedringen i stasfinansene skulle ordne opp innen århundreskiftet), så ville det hele gli over av seg selv. Det hele gled faktisk over, om ikke av seg selv, så av et merkelig og svært godt initiativ som kom fra LO rett før århundreskiftet. Den ekstreme forrykkelsen i LOs medlemsmasse, som var en direkte speiling av de sterke endringene i samfunnet, fikk konsekvenser. Etter at Erik Solheim ble ekskludert fra SV -- den nye Marxoppblomstringen gjorde ham sjanseløs -- ble han jo valgt til leder for et sterkt redusert LO. Solheim hadde forstått at når de høyt utdannede utgjorde majoriteten av arbeidsstokken i landet, så måtte også de finne sine interesser ivaretatt av LO. F.eks. arbeidet det kun 32 produksjonsarbeidere på Årdal og Sunndal verk i år 2000, mot 700 ti år tidligere, mens Hydros MARICULT -- det store havgjødslingsprogrammet -- i løpet av de første ti årene av år 2000 gjorde den næringsfattige Sognefjorden til verdens mest produktive saltvannssområde, og er på den måten fortsatt den desidert største arbeidsgiveren i området. Imidlertid var både de gjenværende produksjonsarbeiderne på verket og de ansatte på MARICULT (marinbiologene, vannanalytikerne, logistikerne osv.) så spesialiserte og høyt utdannet at det ikke var noen mulighet for at de skulle føle seg hjemme i LO. Den sterke veksten i små kunnskapsbaserte bedrifter klarte heller ikke fagbevegelsen å fange opp. Det Solheim gjorde var å lansere en skattemodell som fikk oppslutning av alle partiene på Stortinget og totalt endret kapitalforflytningen i samfunnet. Innføringen av flat personbeskatning og identisk skatt på arbeid og kapital skapte en stor nettotilvekst i arbeidsplasser, og en helt ny medlemsmasse for LO. Siden Norge ikke hadde knyttet seg til den felles europeiske myntenheten, men var med i det nordiske valutasamarbeidet, var en slik politikk mulig. Det eksisterte faktisk en form for frihet i penge- og finanspolitiske spørsmål.

Nå økte avkastingen i bedriftene dramatisk mer enn i nabolandene, og LO forholdt seg til helt andre verdier enn tidligere på 1990-tallet, nå stod kunnskapsbasert næringsvirksomhet for selve bevegelsens grunnideologi. Derfor var det ingen tilfeldighet at Solheim nå var blitt hele nasjonens bestefar. Mannen hadde løst et stort problem ved et enkelt håndgrep. Mer eller mindre. Det er mange andre faktorer som gjorde det mulig -- som de tre obligatoriske etterutdanningsårene hver arbeidstaker har i løpet av arbeidslivet og en rekke andre tiltak -- men det er ingen tilfeldighet at vår modell nå blir adoptert av stadig nye land. Derfor skriver jeg:

Vi brukte penga og hjernen våres bærre. Men dætti forspranget er på veg tel å forsvinna. Vi tene itte lenger så mye penger på gassen våres -- investeringen i Barentsregionen tynge voldsomt, og paradoksalt nok, vi som lenge har vøri miljønasjon nummer én, er blant dom som betala mest for at så mye har gått gæli i forhøldet millom kloden og øss som bor på’n.

Jeg tenker tilbake, vi trodde vi var smarte, kanskje var vi også det, kanskje ville det gått like galt uansett. Men vårt grep med å innføre omsettbare CO2-kvoter på 1990-tallet, som skulle være selve trikset som ivaretok kombinasjonen av nasjonaløkonomisk lønnsomhet og miljøkrav, medførte kun at ingenting ble gjort. Vi forpurret prosessen, intet mer, intet mindre. Denne troen på at vi kunne sitte der å pønske ut smarte trekk -- jeg vet ikke hvor den kom fra. En absurd tro på at våre hoder var bedre enn andre lands hoder. I dag gjør det meg lett lakonisk, det er som om selve spillet, og aller mest troen på det, er over. Denne byen pleide å være helt annerledes, antall soldøgn har sunket hvert eneste år siden årtusenskiftet. Tåke og atter tåke.

Jeg husker da jeg kom inn i Næringsdepartement med helt fersk embetseksamen. Noen av oss ble plukket ut og havnet i Regjeringens interdepartementale klimapanel. Jeg minnes hvor stolte vi var, små hanekyllinger som spradet rundt og jobbet oss frem mot det vi oppfattet som den helt store sjansen, RIO 92. Senere kalte Bent Sofus Tranøy denne for: "De tapte muligheters konferanse." Så la vi oss i selen frem mot Klimakonferansen i Berlin 1995. Da begynte fornemmelsen om at det vi holdt på med var både utopisk og uintelligent, å bre seg. Men forsatt kjørte departementet prosjektet fremover, og jeg tror først det var ved årtusenskiftet at gnålet holdt opp. De siste årene har vanntemperaturen i Barentshavet steget så mye at vi knapt har en torsk innenfor 300-mils grensen. Hadde det ikke vært for MARICULT og all annen aquakultur, så hadde vi vært en kystnasjon uten fisk.

Dæffør må vi vara modige og møte utfordringen på stadig mer fantasifulle vis. Vi kæn itte vara fornøgde med tingas telstænd, førdi stillstænd er det såmmå som telbakegang. Det har historia vist øss.

Dette plager meg, men jeg må skrive det. Det er dette språket vi kan, jeg klarer ikke å formulere andre setninger, men jeg merker at jeg tenker ikke lenger slik jeg skriver. Jeg bare skriver. Hva jeg tenker, vel, det vet jeg rett og slett ikke, men jeg fornemmer at jeg tenker på noe annet. Akkurat hva det er får jeg ikke tak i, men det er noe helt annet. Jeg er en gammel mann, jeg fyller 50 år i år, jeg har brukt livet mitt her, jeg kan ingenting annet enn å repetere meg selv. Likevel har jeg stadig denne váre følelsen av lykke, denne erkjennelsen av å gå i takt med omgivelsene. Kanskje er det det som har vært min spore hele livet, å koordinere mitt liv mot andres, mine tanker til de rådende tanker. Denne tilpasningen er det som gir mening. Følelsen av deltagelsen, av å være en del av det store maskineriet som drar samfunnslegemets seige materie fremover mot stadig større BNP.

Etter at grunnlovsrevisjonen nå blir lagt frem, der informasjonsfriheten, samfunnsengasjementet og stemmeplikten vektlegges, blir det helt umulig å unndra seg sammenhengen mellom kunnskap og deltagelse. Hele denne ideen om "Dugnads-Norge" gir meg fremdeles kvalmefornemmelser. Men for de unge er dette selvsagt og udiskutabelt, slik snøfylte vintre var det i min ungdom. De syke og trengende har det godt, jeg innser det, voldskriminaliteten er nesten helt forsvunnet, det er et faktum, men det er vanskeligere og vanskeligere for meg å gå min torsdagsrunde på Lykkero eldrefelt.

Jeg har kun seks besøk i uka og det er klart, mange har det verre, men jeg vurderer å søke om få gå ned til 4 besøk. Jeg har jo passert 50 år, jeg er snart på Lykkero selv. Spesielt ekkelt synes jeg det er å hjelpe til med vask og stell. Jeg hater gamle kropper, og mest av alt misliker jeg de takknemlige smilene og det platte våset de gamle lirer av seg. Kanskje er det meg selv jeg ser i en ikke altfor fjern fremtid, kanskje er det derfor dette er så ubehagelig.

Vi har vist at vi kan lyfte i takt. Vi er gode tel det. Dæffør ska vi gjøra mer ta det. "Dugnads-Norge" er Norge på sitt bæste. Vi klarte å koble de frivillige organisasjona opp mot staten i et produktivt og nært samvirke, der de bæste tradisjona våres fekk utfølde seg. Ævnen tel å ta vare på enænnen er en ævne som overgår det hemmet hell staten tel enhver tid kan bidra med. Vi såg de enorme belastningen helsevesenet våres ville få i framtida, vi skjønte at velferdstaten slik vi kjinte’n itte kunne overleve. Men vi ville itte gi slæpp på velferden. Dæffør skapte vi velferdssamfunnet.

Et ænna felt der innsatsen våres òg er prege ta framsynthet er sikkerhetspolitikken. Omlegginga frå de siste åra der vi legg vekt på sikkerhet i brei førstænd, er mer hell ei nyttig erfaring. Ingeniøra våres har opplevd utfordringen ved å utvikle det sivile samfunnet i Murmanskregionen. Denni regionen teg unna nesten 19% av eksporten våres, og mer vil det bli. Norsk er annetspråk i Murmansk, på linje med engelsk, tysk og fransk. Men vi kæn itte stoppe der. Vi ser at den stabiliteten vi har fått i nordområda er et resultat ta ævnen våres tel å tenkje stort. Ved å investere hos dom vi æltfør lengi trudde kunne bli fienden våres, har vi oppnådd en fred som er varig. Vi ser òg at den oppsplittinga som har skjedd lenger sør i Russlænd, og som har destabilisert hele Sentral-Asia, itte var nødt tel å skje. Det skjedde førdi vi i Væsten fomle. Vi viste itte mot. Mot i våres tid er å investere. Har en hjerte, så lætt en daler’n gå, bruke je å seia. Men det svir. På stutt sikt, ja. Men på lang sikt? Har vi noe vælj? Nei, vi har itte dæ. Vi må la hue og hjerte arbe’ sammen. Vi har barn, vi har barnebarn. Akkurat som Eidsvollfedra må vi tenkje på dom som kjæm ætter øss. Bære slik kæn vi overleve i morgendagens verden.

Mine floskler står i kø, men jeg vet hun liker det slik. Det verste med det hele er at alt hun vil si vil være sant. Sannhet er ingen gitt størrelse, som alt annet i våre liv er den relativ. Sannheten i min sammenheng i dag er den jubelen som møter henne klokken 14.00 17. mai. Jeg vil sitte langt bak, følge teksten der den løper over brilleglasset og se at hun ikke gjør feil. Jeg vil være koblet opp til henne og kan, hvis det skulle være nødvendig, gjøre endringer der og da. Men jeg vet det ikke blir nødvendig. Jeg føler det flyter nå. Jeg har ennå en bunke temaer som skal opp.

Morgendagens verden er en verden som vi forme, itte ålene, men i samspell med andre, og itte nok med dæ: En bevegelse frå øss, gitt at det er den riktige bevegelsen på det riktige tidspunktet, kan førandre mye, svært mye. Mye mer hell vi oppnår i et vanlig konvensjonelt samarbe’ der felles interesser ligg tel grunn. Ved sjøl å vælja å som er viktig i framtida, ved å vise politisk mot og ingeniørkunst kænn vi legga premissa. Æltfor ofte i historia har små nasjoner léti andre bestæmme, og da itte bære over mer hell mindre viktige anliggender i det politiske, sosiale og økonomiske livet, men over sjølve skjebnen åt lændet. Vi opplevde det i 1814, da vi havne sammen med svænska på grunn ta krigshændlinger langt frå våres eiga stuedør. Men i den skjebnetimen grep nasjonens fræmste tak i sjølve skjebnen og smidde’n tel så hæn passe folket, sjela og naturen våres. Dom smidde ei lenkje ta solidaritet og sunn patriotisme, dom smidde øss tel det vi er i dag: Norske. (Her trengs en lang kunstpause, vannglasset føres opp til munnen, jeg ser en lykkelig kvinne, hun er rørt, tar frem lommetørkleet og tørker pannen.) I 1905, hell før å vara mer præsis, i det tiåret som lede fram tel 1905 skjer nettopp dætti som je så sterkt vil understreke, vi foregrep begivenhetenes gang, forfedra og formødren våres befridde nasjonen. Dom oppfylte grunnloven ta 1814, dom ga øss øss sjølve i gave. Vi hadde gått vår læretid, vi var modne og vi gikk inn i framtida med åpne auer og rak rygg. Vi manøvrerte -- det trur je ælle historikerer er enige om -- så klokt det lét seg gjøra framover.

Ætter de harde 1920- og 1930-åra opplevde vi 2. verdenskrig og den tyske okkupasjonen. Men vi sto imot og kom ut ta krigen som ennå mer sammensveise hell vi gikk inn i den. I åra som kom ætterpå knytte vi øss tel det internasjonale samarbeidet med NATO og ulike økonomiske samarbeidsorganisasjoner. Men vi møtte vår skjebnestund, EF-væljet i 1972 var itte ei lykkelig stund for nasjonen. Bror sto mot bror, by mot bygd, familier og venner vart splitte på midten og bitterhet og en nesten hatsk stemning rådte. Flertalet sa nei. Men det var itte et lykkelig nei, og nasjonen ville heller itte vøri lykkelig hvis det hadde vørti et ja. Je kjæm ’hau den tida, åra som kom ætterpå. Det var ei vond tid, ei tid der vi itte visste å vi ville, der vi før fysste gong som nasjon møtte ubesluttsomheten. Vi klarte itte å vælja, førdi vi itte visste åkken retning vi skulle gå, førdi vi itte klarte å hølde synet skarpt, førdi vi mangle MÅL. Vi gikk i øss sjølve, og tel vår forbauselse fænn vi ingenting.

Kan jeg skrive dette? Vel, hun skal jo lese gjennom det, og jeg tror hun setter pris på en så sterk formulering, her dissekerer hun fortiden, hun vil ytterligere blir styrket i opinionen som en svært klok kvinne. Når hun sier: "fænn vi ingenting," vil hun legge vekten på "ingen". Hun vil se rett i kameraet, hun vil se bekymret, ja, rent ut bedrøvet. Dette vil hun gjøre suverent, bildet vil bite seg fast hos oss som ser.

I ættertid er det lett å sjå at vi på dætta tidspunktet i historia mangle akkurat den ævnen som hadde brakt øss så langt, vi mangle den riktige bevegelsen på det riktige tidspunktet. Og je vil seia at 1970- og 1980-talet er de to tiåra vi miste. Vi glømte ansvaret våres for historia, plikta våres mot nasjonen tel aldri å kvile. Itte såg vi framover, og itte bakover. Vi hadde att aua. Men på ett hell anna tidspunkt skjedde det noe, kænskje var det krigen på Balkan som virkelig vekte øss, som minne oss om å skjøre de vestlige samfunna er, å stutt demokratiet var kømmi, å bestialske vi europeerer faktisk kunne vara. Vi hadde glømt det.

Menneskjet kjennetegnes itte minst ta denni ævnen, glømselen.

Dette er jo faktisk ikke vrøvl, dette er sant, selv i min klassiske moralistiske oppfatning av sannhet. Etter at Athen falt, var det liksom ikke noe gøy mer. Jeg kan ennå huske den direkteoverførte massakren på CNN av alle de greske parlamentarikerene, stilt opp på Akropolis. Jeg vet ikke hvorfor, kanskje tyrkerne ville vise oss at vi ikke kunne fjerne hver eneste muslim i hele Europa uten å bli straffet, kanskje CNN bare betalte så ufattelig godt. Den dagen mistet jeg ikke håpet, det var borte for lenge siden, jeg ble bare overbevist om at tiden ikke lenger ga oss noe valg. Vi måtte inngå tettere allianser med våre nærområder, vi måtte ta konsekvensene av at NATO hadde falt, at FN bare fikk lov av stormaktene til å operere i Afrika, og at stabilitet kun kunne skapes ved å tenke gjennom hele det europeiske sivilisasjonsprosjektet en gang til. Vi måtte etterspore vår egen fornuft og se om det var mulig, helt fordomsfritt, å fikse maskinen, få prosjektet på fote og i god gammeldags ånd -- tjene penger.

Men vi kan òg lære, hvis vi vil. Og vi ville, fordi vi måtte.

Lyden av wallviewern som slås på, river meg ut av sammenhengen. Det er en videomail fra Irene. Hun står ytterst på en pir og holder opp en ball, hun hiver den mot kameraet, bildet forflytter seg, hun er under vann, det er fargerikt, men bildene er slappe. For å være ærlig har hun alltid slurvet med bildene, det er mye artigere å få post fra Jan, men til gjengjeld så skjer det mye sjeldnere. "Hei pappa, det er 32 i vannet, akkurat passe, jeg tenkte at disse bildene kanskje ville overtale deg til å komme på besøk, det er faktisk ganske koselig her."

Jeg spoler fremover, jeg burde skamme meg. Egentlig gleder det meg ikke å høre fra henne, det er forferdelig, men når jeg ser henne, og ikke minst når jeg hører stemmen, merker jeg med det samme kjedsomheten. Den siger inn over meg. Aller verst er det når hun ringer meg, jeg insisterer på å ha bildet av, hvis ikke vil hun se hvordan jeg åpenbart kjedes, stemmen lar seg manipulere noe enklere enn ansiktet. Men jeg er stolt av henne, det er jeg. Saefo (Sagion Electronic Fotovoltic) ansetter ikke akkurat undermålerene, i fjor da teamet hennes vant SunHum-prisen var jeg overvettes begeistret. Det er tross alt ganske fantastisk at man kan produsere mer energi ved hjelp av vindusfilm på Rikshospitalet på en solfylt dag enn Altakraftverket gjør i dagssnitt, og at Hankø Fjordgate kan forsyne hele regionen innenfor med energi.

Jeg lurer på hvorfor hun til tross for denne praktfulle hjernen er så kjedelig. Var det noe vi gjorde galt? Ga vi henne ikke muligheter til å bli litt artig, til å få interesser som det er interessant å ha? Det merkeligste av alt er at hun ikke virker opptatt av jobben, hun nevner den aldri, alt jeg vet om den har jeg lest eller hørt annensteds. Hun prater bare om naturopplevelsene hun har utsatt seg for. Gud! Helt på slutten er det en snutt der hun står på toppen av SunSpot -- det er verdens høyeste (783 meter) og mest lønnsomme bygg -- hun vandrer rundt i en sånn japansk psykopark, der trærne er miniatyrer av store trær, og nynner på Xandropos "Theme from Ebrail". Akkurat dette er bra, veldig bra. På flere av bildene ser jeg -- kun i korte glimt -- en mann i bakgrunnen. Jeg fryser et av bildene og løfter det ut, oppløsningen er ikke maksimal, men det ser ut til å være en pen mann. Jeg tror rett og slett hun mener alvor med det pratet om å bli hetero igjen. Blikket hans røper noe innforstått. Et slikt blikk bare mennesker som har hatt en viss grad av fysisk intimitet sammen er i stand til å sende, et generøst og omfavnende blikk. Hun prøver å snakke med meg om det, stadig vekk faktisk, men jeg synes det er vanskelig, og innerst inne, det bryr meg faktisk ikke. Poenget er at hun har tatt en DNA-scanning og den slår fast at hun er blant de ganske få prosentene som genetisk sett er lesbiske. Ved å spise noen spesielle piller som påvirker de signalene venstre hjernehalvdel sender til hypofysen, og en del annet som jeg overhodet ikke fatter, kan de seksuelle preferansene -- vel og merke for enkelte -- skifte. Å være homofil her hjemme er jo helt ukomplisert, vi har faktisk en utenriksminister som lever åpent lesbisk, og ingen synes det er noe å ta anstøt av.

Irene påstår at de er forferdelig repressive på dette feltet i Vietnam, og at det rett og slett ikke var mulig å praktisere. Hvis det er sant, så er det kanskje greiest ad kjemisk vei å bli heteroseksuell, men likevel tror jeg ikke helt på det. Jeg tror fortsatt Freud hadde rett, selv om jeg er fullstendig klar over at biokjemien i dag reelt sett har overtatt for den klassiske psykologien.

Fordi vi måtte, det var der jeg var. Hva var det vi måtte, jo, vi måtte foreta den riktige handlingen på det rette tidspunktet. Dypere sett tror jeg overhodet ikke på denne fremstillingen. Men selv innenfor dette perspektivet -- at det finnes noen ting som åpenbart er bedre enn andre, at visse politiske løsninger, visse grep, fører til helt andre resultater enn andre -- har jeg problemer med å erkjenne at vi gjorde alt riktig. Helt konkret er opplevelsen av vår innsats i klimaspørsmålet katastrofal, likedan ser jeg den altfor nølende forståelsen av den nye energirevolusjonen. Vi fikk ikke ut fingeren før situasjonen var åpenbar. Og det er litt merkelig, for denne gangen hadde vi faktisk kunnskapen, og embetsverket var parat til å endre hele energipolitikken. Vi så det, og jeg vil si, dét var heller ingen prestasjon. Man måtte være blind for å ikke se at den autonome energiproduksjonen -- primært basert på solenergi -- skulle endre absolutt alle forhold innen samfunnet der energi er involvert. Og hvor er ikke det?

Men jeg må gi oss selv rett, vi gjorde også noe svært riktig; vi bestemte oss for å starte en nordisk integrasjonsprosess. Tidligere forsøk har ikke vært så vellykkete, alltid overkjørt av stormaktenes interesser, som da NATO torpederte planene om en nordisk forsvarsunion på slutten av 1940-tallet. Denne gangen var sakskartet åpenbart riktigere, og de rent geografiske faktaene var ikke til å komme bort fra. Når EUs integrasjonsambisjoner sank utover mot slutten av 1990-tallet og tanken om en felles valuta ble helt uakseptabel, til og med i Luxembourg, var dette et uttrykk for at EU ikke hadde en sjanse til å nå sine mål. Selv om sammenligningen er svært urettferdig, så begynte EU å ligne på FN. Store oppgaver, små midler og liten vilje hos deltagerne. I og med at NATO formelt ble oppløst det året organisasjonen skulle ha fylt 50 år -- i 1999 -- ble også denne grunnen redet. Selv om vi har vist at man kan kutte de tradisjonelle forsvarsbudsjettet radikalt, så fordrer det at man har andre institusjoner som overtar sikkerhetsoppgavene. I vårt tilfelle ble det et stort marked og en sosial og politisk innsats som det knapt finnes maken til, kanskje med unntak av Vest-Tysklands absorpsjon av DDR, og selvsagt -- det hadde jeg nesten glemt -- det sørlige Koreas ekstremt omfattende oppbygging og restrukturering av det tidligere Nord-Korea. Først i disse dager er de på vei til å få betalt for slitet, men de visste de ville lykkes. De startet nemlig med samme forståelse som oss: Make money, not war. Det ligger noe mer der enn bare penger, men likevel. Du skyter ikke den du handler med, det skal i hvert fall en del mer til enn å kverke han du bare tilfeldig passerer.

Jeg husker jeg på midten av 1990-tallet satt og leste svensk statistikk. De enorme underbudsjettene på statsfinansene, blant de aller største i verden, skulle garantere en fremtid med problemer og relativ armod. Det var også den herskende oppfatningen, og jeg husker da nåværende sentralbanksjef i Norden, Leif Helland (den gang var han sekretær for Kleppeutvalget), utla hvor ille det ville gå med svenskene, "dømt til å dø i sine volvoer". Men det var faktisk noe de overså: fødselsraten. I Sverige fikk hver kvinne i snitt 2,2 barn, i Norge lå snittet på 1,7, til tross for de nye og generøse svangerskapspermisjonene, i Finland var det stabilt på 1,8, og i Danmark nærmet det seg 1,9 (det steg!), i Italia helt nede på 1,6, i Spania på 1,4. Hvem hadde trodd det, bare fem år tidligere lå Spania på toppen i Europa. For meg var det en indikasjon på at den latinske delen av Europa ikke klarte neste fase i moderniseringen, og et lite hint om at vi skandinaver hadde en fantastisk mulighet. Sverige ville åpenbart ha flere hender å bidra med per pensjonist enn de fleste andre europeiske land. Man ville med andre ord, hvis man satte blikket tyve år inn i fremtiden, se at svenskene ville ligge ekstremt godt an. Og det gjør de også i dag.

Se på tragedien i Italia: I går hadde "Kill the Old" foretatt ett angrep på nok et aldershjem; Ospiale Fermi i Bologna. De hadde gasset en hel fløy, 232 døde, syv av dem pleiere. Selv om ikke "Kill the Old" har noen fabelaktig oppslutning, sier så mye som femten prosent av de unge i Italia at de forstår handlingene. Vi har i alle fall vært forskånet for slikt.

I år feire vi òg 15-års-jubileum for MARGRETHE, og MARGRETHE er ei hending som illustrere dæ je mene med riktig bevegelse tel riktig tid. Vi såg at vi hadde våres sjanse, vi såg at Europa itte telbaud noe reelt fellesskap, at USA og sikkerhetsgarantien gjønnom NATO var borte. Vi merkte så absolutt at verda var i endring. Den norske, danske, svenske og finske statsminister’n, den finske presidenten, kong Harald, den nybakte dronning Victoria (dette var en av hennes første embedsgjerninger, to måneder i forveien hadde Carl Gustav og Silvia abdisert på grunn av at den tyske aggresjonen i Baltikum førte til opptøyer i Sverige, og at Silvia ikke ville gå ut offentlig å beklage Tysklands adferd), og Danmarks Kong Fredrik var ælle samle i Kalmar og dom skrev under samarbeidsavtala. Vi hadde tenkt å ha følkeavstæmning om spørsmålet, men ælle galluper viste at under 1% ta befolkningen var motstænderer, så det var ingen vits. Det var fabelaktig, og det er det djupeste beviset på at vi hadde gjort noe riktig. Demokratiet danne nok engong bjelken i våres vælj. Full følkelig støtte er den bæste garantien før suksess. I dæssi daga har vi nådd fram tel full oppfyllelse ta avtalen, det innebær en fullstendig samordne politikk innafør den økonomiske og den sosiale sektor’n, innafør utdanningssystem og lovverk. Vi er ett, men vi er òg fire sjølstendige nasjoner, vi har fortsatt hårt våres fotbollag, vi prate ulike språk, vi er forskjellige, men vi samarbeide -- kompromissløst! Ælt før ælle og en for ælle, det er væljspråket våres. Dronning Margrethe var den mæst framtredendes politiker’n og hersker’n i Kalmarunionen, varmen hennes før undersåtta står som en lævandes inspirasjon den dag i dag for det skandinaviske samarbeidet.

Vel, dette er en liten historietime også, hun har nå snakket i elleve minutter, inkludert kunstpauser. Jeg lurer på hvordan hun tenker omkring sin egen situasjon, Sylvia har ledet landet de siste syv årene, og selv om jeg ser hennes svakheter -- hun er rett og slett litt treg -- så liker jeg henne best av alle jeg har tjent under. Hun er en gammel og tidvis klok kvinne, dessuten er hun festlig. Jeg kan ikke akkurat si at vi deler humor, men den har en viss folkelig appell. Det rent visuelle er dessuten fabelaktig, hun er ikke blitt tynnere med årene, hun er stor og trygg som en norsk låvedør. Og øyene er fortsatt kvikke og har en usedvanlig klar blåfarge. Hennes kroppsspråk uttrykker en form for selvsikkerhet som ikke kommer fra briljante analyser og makeløs effektivitet, men heller fra et menneske som har levet, levet godt og lenge. Når jeg ser på henne ser jeg et lykkelig menneske, det er kanskje patetisk, men det er sant, vi elsker henne fordi hun er en fet, eldre og rolig kvinne, som lar livet komme slik det kommer. Hennes forgjengere drev stadig og trimmet, skilte og slanket seg (i media), de eksponerte mer og mer av sin drift mot å være "helt vanlige". Det måtte gå galt, velgerne ønsker ikke tynne atleter. Sylvia er utvilsomt den feteste politikeren vi har hatt siden Joachim Hambro (en mann jeg bare har sett på bilder), den legendariske Gro var også en tungvekter. Hennes slankekurer var mislykket målt i vekttap, men svært suksessrike målt i mediaoppmerksomhet.

Den gangen ble jeg for først gang klar over den sterke appellen en fet person kan ha. Jeg tror det er flere årsaker; en er den sterke utstrålingen av trygghet fedme ofte gir, man hviler bokstavelig talt i sin egen vekt. Den andre er at fedme på mange måter er et uttrykk for en karaktersvakhet, men en ukomplisert og forsonende form for svakhet, en typisk representant for en type svakhet vi alle har. Vi andre er kanskje ikke overvektige, men vi har ett eller annet vi og, med andre ord: fedme skaper identifikasjon med noe menneskelig. Og Sylvia skaper nettopp disse assosiasjonene.

Velgeren er et utakknemlig vesen. Før Sylvia hadde vi et mellomspill med liergutten Jagland, men han hadde ingen fremtid (det burde Arbeiderpartiet skjønt), han erstattet et dynamisk teknokrati, med et svampaktig føleri av en regjering som måtte råtne på rot. Folk gjennomskuet at det bak en endeløs rekke av hysteriske folkelige ministere var heller lite med substans.

Derfor kunne de borgerlige uten for mange anstrengelser ta over boet i 2001. Etter at Senterpartiets primærvelgergruppe -- bøndene -- nå takket være de høye kornprisene på verdensmarkedet, var blitt uavhengig av statsstøtte og igjen høyredreide, var den borgerlige blokken på plass. Politisk sett var det ikke noen reelle forskjeller mellom sosialdemokratiet og de borgerlige, men etter at Kr.F. adopterte Oslo kommunes plan for sosial kontroll og utvikling, populært kalt "Plan 88", fikk med ett velgerne noe nytt å forholde seg til. Iveren var påfallende, å få diskutere alle mulige mer eller mindre groteske løsninger på kriminalitet og samfunnsoppløsning, som dødsstraff og ulike former for kirurgiske inngrep på lovbrytere, ga demokratiet et skikkelig oppsving. Av en eller annen grunn klarte partivesenet å revitalsiere seg selv.

Det virket ikke som om alt pratet om politikkens død hadde noen effekt på velgerne. Forskningen understøtter at ikke bare Høyre og Arbeiderpartiet stemte mer og mer likt utover mot århundreskiftet, men også de andre partiene nærmet seg. Derfor skulle man tro at det reelle grunnlaget for partipolitikk var svakere. Imidlertid er stortingsvalg et rituale, vi har tross alt 200 års tradisjon for det, og hadde vi ikke hatt denne begivenheten hvert fjerde år, så ville utvilsomt livet vært litt kjedeligere, og media ville forgått av seg selv.

Ved siste stortingsvalg var deltagelsen igjen over 85%. Når vi når innfører stemmeplikt, er dét helt logisk. "Runifiseringen" av politikken uttrykkes gjennom slagordet: "Deltagelse er menneskeverd." Jeg kan se statuen av Rune fra mitt vindu, ikke i dag riktignok, men på gode dager så ser jeg den voldsomme bronsefiguren, han står midt i rundkjøringen, med tannbørsten i munnen, smiler fra øre til øre (det smilet forsonet jeg meg aldri med) og står på tå hev. På sokkelen er det gravert inn:

Han tenkte kommunalt,

han handlet lokalt.

Hva med deg?

husk gjør aldri noe galt.

La Runes eksempel

lyse som et tempel.

Og går man nærme Rune aktiviseres han; flere av hans taler og små kloke uttalelser dukker opp.

Nok om ham. Tilbake til Sylvia:

Vi er avhengig ta stadig å øke produktiviteten her i lændet. Vi har sett åssen natur’n har snytt øss for noen ta de beste inntektskilden våres. Oljeælder’n var over raskere hell noen hadde tenkt. Naturens goder har mye mindre verdi hell før, -- sjøl om ælle ressurser i bunn og grunn kjæm frå ett hell ænna grunnlag som fins i natur’n, må vi ældri planlegga ut ifrå naturgitte forutsetninger. Et eksempel er tang & tare-produksjonen våres. Det fins en rekke lænd som har like rike beiter som øss, men vi har med vettug bruk ta genmodifiserte organismer klart å kåmmå i en dominerendes posisjon på verdensmarkedet. Vi må fortsætta den sterke satsinga på matvareproduksjon. Vi ser at prisa på en rekke produkt stig, at karbohydratbasert mat bære er i sin spede bynelse, er åpenbart før ælle. Hvis vi klare å kjæmpe øss fram tel gode produkter her vil de fortsatt betydelige oljeressursa våres itte vara uten avsætningsmuligheter. Men det er mange andre som tenkje likedæn og fortrinnet våres i forhold tel lænda i Midtøsten vil vara teknologien. Oljen er i seg sjøl itte mye verdt.

Det er merkelig, men matvareproduksjonen har vært nok et undervurdert felt. Siden både planktonproduksjonen i verdenshavene og de generelle vekstvilkårene for ris og korn ble så mye verre etter århundreskiftet, ble prisene på verdensmarkedet ganske vanvittige etter hvert. Dette var også noe en kunne regne seg til. Vi visste allerede på slutten av 80-tallet at selv om vi fikk et globalt totalforbud mot ozonnedbrytende stoffer ganske umiddelbart, så ville effektene likevel blir drastiske 20-30 år frem i tid. Så lang tid bruker KFK og andre, nå for lenge siden utfasete kjemiske sammensetninger, på å nå atmosfæren. Fotosynteseproduksjonen er naturlig nok blitt sterkt rammet fordi det beskyttende ozonlaget mange steder mangler helt. Spesielt har det gått ut over Latin-Amerika. Kombinasjonen av høytliggende land, eksplosivt økende befolkning og erosjon skapte forferdelige forhold. Det er rart å tenke på at Argentina, som var blant de ti rikeste landene i 1950, nå er (i en grad det er et land) blant de ti fattigste. En ting er selve fattigdommen, en annen ting er den ekstreme brutaliteten. Et kontinent behersket av ulike krigsherrer, og perverst repressive regioner -- der det ennå finnes sentralregjeringer -- er forferdelig. At Chile holder stand er fantastisk, men det gir ikke håp når man ser på resten av kontinentet.

Jeg merker en uro, en uro som jeg ikke klarer å identifisere årsaken til. Den har nesten alltid vært der, som om den skyldes selve livet i seg selv, det helt umulige i å alltid være her, gjøre arbeidet, tenke over tingenes tilstand, leve seg inn i dem. Selv som svært ung embetsmann hadde jeg denne følelsen, men den er blitt sterkere med årene.

Jeg bestiller en liten lunsj, og etter et minutt eller to er Jasmin inne hos meg med noe som antagelig er velsmakende, men i min gane får alt den samme trette smaken. Før var jeg faktisk glad i mat, jeg gledet meg som så mange andre menn over kjøkkenet som et lite verksted for forgjengelige konstruksjoner. Men om det ikke lenger er forbundet med glede å spise, så er det faktisk alltid en lettelse, da blir jeg tvunget til å dytte ett eller annet inn i munnen, det er det omvendte av hva jeg gjør ellers. Jeg skyver ut, om ikke mat, så ord. Det er min jobb. Jeg lager meg en espresso, jeg har en egen evaporator i hjørnet. Jeg har alltid hevdet at koffein er oppkvikkende, det er visstnok et perspektiv som medisinen har forlatt for lenge siden, men faller man hen til kun å tro på den gjeldende viten, blir man en apekatt.

Jeg tenner en sigarett (spesialdispensasjon, blant de privilegiene alderen har gitt meg) og kobler inn wallview’ern.

Jeg finner fram noen gamle sendinger, jeg ser på Statsministerens tiltredelsestale, det er lenge siden, syv år har hun sittet. Bildene viser en usikker, stotrende tante, en utdatert politiker som nærmer seg slutten på sitt politiske liv. Alle bevegelser bærer preg av det. Til tross for hennes lange erfaring som minister, og i yngre dager ubestridte mediatekke, virker hun ferdig. Når vi vitaliserte henne, så var ikke det tilfeldig, jeg må åpent medgi at det var svært ubehagelig å arbeide under en kvinne som ikke hadde karisma eller andre fremtredende egenskaper.

Men vi hadde andre intensjoner. Årsaken til at partiet hadde gitt henne toppjobben, var rent taktisk. Tunge krefter ville -- spesielt den mektige og kløktige partisektretæren Torkel Sandegren -- massakrere jaglandfløyen. Selv om Jagland selv for lenge siden var plassert som ambassadør i Ulan Bator -- en skjebne han faktisk delte med Molotov -- var partiet behersket av hans fløy. Populistene, om man vil.

Teknokratene, den andre fløyen, Jens Stoltenbergs våpendragere, de som alle hadde lang utdannelse og dynastiske aner, var kastet ut i det store mørket. Til tross for at Jagland tapte stortingsvalget i 2001, beholdt hans folk kontrollen over stortingsgruppen og ledervervene, men altså ikke partikontoret. Den effektive og tilsynelatende joviale Sandegren bygde opp et maktsentrum som han kunne operere ut fra i de kommende tiårene. Men vi ville det annerledes. Vi -- oss grå herrer og kvinner -- de tause, vårt lands tilbakelente, men tro tjenere, ønsket en annen løsning. Vi bestemte oss for å satse alt på Sylvia.

Jeg synes det er fantastisk at vi fikk henne opp av graven, de rent medisinske inngrepene var små, men absolutt på sin plass. Mer fornøyd er jeg med selve imagebuildingen hennes, den gradvise rekonstruksjonen av dialekten hennes til sin opprinnnelige folkelige og brede karakter. Samt det stadig økte kaoriinntaket vi klarte å få henne med på.

Hun er bare blitt mer og mer populær, Sandegren er passivisert og det er nå et folkekrav å bygge flere statuer rundt i landet av Rune Gerhardsen. Vi klarte det.

Vel, vi bør berøre utviklingen i folkestyret, det har hennes regjeringstid vært mer kjennetegnet av enn noe annet. Den nye inndelingen i sogn og leidanger var en overmoden reform, avviklingen av fylke og kommuneinndelingen og begravelsen av formannsskapslovene var det eneste fornuftige. Oppslutningen omkring kommunevalgene sank rundt årtusenskiftet til under 50%, og de desperate forsøkene på å legge flere og flere beslutninger ut til direkte valg gjennom nettet slo også feil. De første direktevalgene i Bergen hadde kjempeoppslutning. Imidlertid var spørsmålene spektakulære, og grensen på 10% prosent innvandrere i bykjernen falt, folket ville faktisk ha nærmere 0%. Det hele var litt frastøtende, og slik som vi vurderte det, så ville denne type valg enten føre til total politisk utmattelse og resignasjon -- alt for mange muligheter og altfor ofte valg -- eller hvis den ble vellykket i form av oppslutning, separatisme og uro. Hvis slike systemer der borgeren får stor innflytelse på den daglige politikken gjennomføres, krever det et engasjement som folk, med all respekt, faktisk ikke ønsker, og hvis de mot formodning skulle vise seg å være aktive, så vil det bare føre til at de får en selvbevissthet som er helt uhåndterlig. Jeg tror at nyordningen er vellykket fordi den nettopp eliminerer de store valgmulighetene, og fordi den er knyttet opp til det nasjonale nivå. Hvis vi gir for mye slipp på sentraliserte beslutninger, så blir den logiske konsekvensen at nasjonen smuldrer opp.

Nyordninga er en suksess, den sterke og kompromissløse utbygginga ta sogn-systemet har gitt øss en helt ænnen kontroll og effektivitet hell tidligere. Nå blir lokalsamfunna våres drevne som bedrifter der vi ælle har en aksje, vi er ælle med på å godkjenne budsjetta, og vi er ælle med på å gi telslutning tel den politikken som blir ført. Men vi rote itte rundt i sændkassa og prøve å løse nabotvister og banaliteter. Det har vi et rættsapparat tel å ta seg ta. Derimot ser vi at vår forankring som nordmenn er den bæste demokratiske løsninga. Stortingsvælja våres er noe vi må vara stolte over. I over 100 år har vi hatt allmenn stæmmerætt, nå senke vi den tel å gjelde frå seksten år, og naturlig nok blir det en plikt. Det gamle slagordet: "Gjør din plikt, krev din rett", er mer gyldig hell noengong. Vi vet at dætti kombinert med Dugnads-Norge og informasjonsfriheta gir et system som både er effektivt og demokratisk. Vi må dyrke detti i de neste 200 åra. Det har vøri tale om oppløsninga ta Nasjonalstaten, og vi kæn sjå at store lænd rundt øss har vørti splitte, og mindre lænd har òg vørti revne i filler. Men samtidig ser vi at dætti prinsippet er det eneste som sikre fred og vælstænd. Den asiatiske vekstmodellen som så lengi var mer suksessrik hell våres, er tufte på de såmmå ideala. Går en historisk tel verks -- og det bør en -- vil en seia at det er dænni modellen som gir suksess. Vi kæn itte lefle med rætninger som gir redusert vekst og som basere seg på farje forestillinger om å som er fortida og åssen hu egentlig fungere. Vi treng å førhølde øss absolutt og uten tvil tel framtida, vi må lære øss ældri å vike. Ælltid å sjå framtida inn i kvitauget.

Dette vil glede henne sterkt, jeg synes selv det er blant de mer problematiske tingene, men det må sies. Sa jeg ikke slikt, ville jeg for lenge siden blitt skyflet ned i sogn eller miljø. Alt for mange av min generasjon sitter der nede og sutrer i dag. Her en dag møtte jeg Johnsen på gaten, han var dukknakket og gjorde antydning til å stanse opp, som om han forventet at jeg skulle stoppe og slå av en prat. Jeg så på han, det gjorde jeg, og jeg sa Hei! Men det var også alt. Slike folk gir meg bare kvalmefornemmelser.

Jeg åpner min private fil og ser om igjen et minutt eller to fra en sending Jan sendte i fjor. Det er besnærende å se Marrakech, like kaotisk og fargerik som i min ungdom, men nå med pendelbaner høyt over husene og ut i landskapet. Kraftfullt og vakkert, det formelig dufter effektivitet. Gaten er full av biler, og det er tilløp til kaos her og der, de små elektriske Mercedesene dominerer gatebildet og det er vanskelig å tenke seg at dette landet var en støyende søppelhaug bare ti år tilbake. Jeg beundrer virkelig arbeidet Middelhavsbanken har gjort der, i samarbeid med kongehuset har de klart å skape et fanatisk produktivt samfunn. Men jeg kan ikke unngå å tenke på at Jan faktisk er der av helt andre grunner. Han er koordinator for en av "Free Algerie"s kampanjer. Selv om vi alle synes han gjør en viktig jobb, tror jeg Algerie og Tunis har funnet en resept som er meget robust. Ved å holde vestlig innflytelse ut på en bastant måte, ved å følge den gamle Khomeinistrategien, vil flertallet av folket alltid være lojale. Fattige og forpinte, men lojale. I mitt indre har jeg stunder der jeg applauderer prestestyrene, i verden som blir raskere og raskere har de klart å holde det gående med sine bønner og sin ensretting. Ufikst og gammeldags, men ikke uten en viss sjarm. I det minste sett herfra.

Sjarm, vår tids mest lakoniske egenskap. Jeg innser det, og jeg tildeler villig vekk emblemet alt jeg ikke helt kan si noen analytisk om. Kanskje er det gammel manns tale, jeg innser faktisk at verden ikke klarer å fremstå som enhetlig, som verden. Den er revet mellom fremskrittet og fortiden, som alltid, og jeg har hele mitt liv betjent fremskrittet. Et nesten automatisk liv, et liv determinert av min faglige bakgrunn og samfunnets mest åpenbare og kanskje også mest interessante karrierrevei. Men likevel er jeg mer systemets tjener enn systemet er min herre. Det er noe utilstrekkelig i dette som i et hvert annet systems mulighet for å kontrollere enkeltmenneskene, de kan -- som med meg -- legge alle mulige premisser, men likevel er det en kjerne av tvil og uro igjen hos oss.

Jeg tenker stadig mer over at dette tapet av reelle valg er en situasjon jeg har taklet godt. Den numne forståelsen av at dette har vært galt og likevel rett, at den intime relasjonen mellom mitt eget liv og samfunnets gang gir en form for mening.

Jeg er sliten nå. Utenfor silregner det, menneskene skynder seg gjennom gatene, oppslåtte paraplyer, lysende billykter. Dette er alt.

"Vi ere en nasjon, vi med" -- detti utsagnet er og blir grunnfjellet i forståelsen ta øss sjølve og omverda våres. Vi må aldri glømme det.

Å væta at vi har 200 stolte år bak øss er et privilegium, et privilegium som forplikte. Vi har noe å leve opp tel i fortsættelsen. Vi har en arv! Vi er ett følk! Vi har ei framtid! Ja, så sænnelig: Vi er en nasjon!

Gratulere med dagen!

Statsministerens tale er omsatt til dialekt av Ove Røsbak.