Kulturkanalen, artikkel i Samtiden

Harold Bloom

Ikke gjennom troen, ikke gjennom englene

En gnostisk preken.

Det som gjør oss fri er gnosis
om hvem vi var
om hva vi er blitt
om hvor vi var
om hvor vi er blitt kastet inn
om hva vi iler mot
om hva vi blir befridd fra
om hva fødsel virkelig er
om hva gjenfødelse virkelig er

Dette er en gnostisk trosbekjennelse fra 100-tallet e.Kr., og jeg har tenkt å holde en preken over den på de påfølgende sidene. Hovedinnholdet i prekenen vil ikke på noen måte være misjonerende; jeg vil isteden forsøke å vise mange av de som leser meg og slik hører meg det paradokset at de allerede er gnostikere, "vitende" uten å vite det med bevisstheten. Det finnes selvfølgelig trosretninger av amerikansk opprinnelse som har sterke gnostiske spor i seg: mormonerne, mange pinsevenner, noen adventister, et overraskende antall moderate sørlige baptister, og en mengde afrikansk-amerikanske religiøse svermere, blant andre noen fargede baptister. Men jeg har ingen autoritet til å henvende meg til noen av disse og kan ikke rette denne prekenen til dem. Jeg snakker isteden til de kirkeløse, til søkende av mange slag, som er for klartenkte og åndelig modne til å leke med New Age- og Woodstock-leketøy, og som samtidig vet, på mange nivåer, hva Emerson mente da han skrev i sin notatbok: "Det er gjennom deg selv uten ambassadør at Gud snakker til deg," og tilføyde den dypeste sannheten i all gnostisisme:

Ble du noen gang undervist av en vis og veltalende mann? Husk da, var ikke ordene som fikk blodet til å strømme opp i kinnene på deg, som fikk deg til å skjelve eller som frydet deg -- lød de ikke for deg som om de var like gamle som du selv? Var det ikke sannhet du kjente fra før, eller venter du noensinne å bli grepet fra prekestolen av noe annet som soleklar sannhet? Aldri. Det er Gud i deg som svarer Gud utenfor, eller bekrefter sine egne ord skjelvende på en annens lepper.

Dette er hjertet av gnostisk viten, skrevet i Amerika i 1831, snarere enn 1700 år tidligere i det hellenistiske Alexandria. Det er i overbevisningen om at Emerson hadde rett og at svært mange av oss er gnostikere uten å vite hva det er vi vet, at denne prekenen utlegger gnostisismen som det åndelige alternativet som akkurat nå er tilgjengelig for kristne, jøder, muslimer og sekulære humanister. Jeg ønsker derfor å unngå å nedsenke meg i religionshistorie, religionsforskning og teologi, men det er påkrevd å starte med en helt minimal bakgrunnspresentasjon for at termer som "gnostisk", "gnostisisme" og "den gnostiske religion" skal bli forstått, og for at prekenen min skal ha noen verdi. Jeg tar trosbekjennelsen ovenfor som min tekst og vil la både bakgrunn og doktrine tre direkte frem fra hver av de ni linjene av det gamle formularet.

Det som gjør oss fri er gnosis

Det som gjør oss fri ifølge kristne dogmer, er å kjenne sannheten, som er Kristi inkarnasjon, korsfestelse og oppstandelse, og denne sannheten skal kjennes av troen, troen på at i et øyeblikk, både innenfor og utenfor tiden, fant disse begivenhetene en gang sted. Men når vi sier at det som gjør oss fri er gnosis eller "det å vite", da er vi gnostikere, og istedenfor å tro at noe var og er slik (noe som ville være noe annet for jøder og muslimer), stoler vi på en indre viten snarere enn på en ytre tro. Gnosis er det motsatte av uvitenhet og ikke av vantro. Gnosis er et gammelt gresk ord som var i utstrakt bruk blant jøder og kristne og innebærer ikke at noe var på en bestemt måte, men ganske enkelt å vite eller kjenne noen eller noe, inkludert å kjenne Gud. Å "kjenne Gud" har en særegen vri som gjør det til gnosis; det er en gjensidig prosess hvor Gud kjenner det som er best og eldst i deg, en gnist i deg som alltid har vært av Gud. Dette betyr at å kjenne Gud hovedsakelig er en prosess som går ut på å bli minnet om hva du allerede vet, nemlig at Gud aldri har vært fullstendig utenfor deg, uansett hvor fremmedgjort eller utstøtt han er fra det samfunnet eller til og med det kosmos du bebor.

Hvordan, når og hvor oppstod en slik gnosis? Normativ jødedom, dogmatisk kristendom og ortodoks sunnitt-islam betraktet og betrakter stadig gnosis som kjetteri, som noe som er blasfemi mot troen på Gud og de åpenbaringene av den troen som ble forkynt av Moses, Jesus og Muhammed. Lærde kontroverser blomstrer rundt spørsmålet om opphavet til "det gnostiske kjetteriet" eller "den gnostiske religionen", som jeg foretrekker å kalle det, men siden jeg fremlegger en preken, en erklæring og ikke en bevisførsel, skal jeg avgjøre kontroversen for min egen del og for enhver leser som hovedsakelig er opptatt av åndelig søken, slik jeg er. Gnostisismen oppstod først blant de hellenistiske jødene, både i det aleksandrinske Egypt og i Syria-Palestina, godt og vel et århundre før Kristus. Jeg tror ikke den begynte som et opprør mot den prestelige skaper-Gud i Første Mosebok, første kapittel, selv om den utviklet seg til det, og den fortsetter å betrakte den falske skapelsen i Første Mosebok som menns og kvinners sanne fall. Disse intertestamentlige jødene (mellom Det gamle og Det nye testamente) prøvde snarere å gjenopplive en mer arkaisk jødisk religion som tempeldyrkelsen hadde tilslørt, en religion hvor skillelinjen mellom Gud og menneskeheten ikke var en fastlagt barriere. Gamle jødiske myter og teosofier hadde lenge foregrepet gnostisismen, og disse spekulasjonene ble gjenopplivet i løpet av den jødiske gnostisismens første utviklingsårhundre. Den viktigste av dem angikk den egentlige eller opphavlige Adam, Anthropos eller Mennesket, som gresktalende jøder kalte ham, et vesen som på en gang var Adam og Gud, med en enorm kropp som fylte hele kosmos, men som faktisk transcenderte kosmos. Vår verden, også før den falt (eller krympet til skaperverket i Første Mosebok), befant seg innenfor formen til Adam/Anthropos/Mennesket, som ikke var til å skjelne fra Gud. Derav gnosis, hvor en enkelt handling av personlig viten på en gang rommer mennesket som kjenner Gud og Gud som kjenner mennesket.

Det som gjør oss fri er gnosis

om hvem vi var

Gnostisismen, som allerede eksisterte blant før-kristne jøder, ble naturligvis en av kristendommens tidligste former og konkurrerte med den fremvoksende kirken i de to første kristne århundrene, for deretter å bli politisk overvunnet og slik fordrevet som kjetteri. Trosbekjennelsen jeg preker over som min tekst er en versjon av doktrinen fra 100-tallet e.Kr., skrevet av den store kristne gnostikeren Valentinus, utvilsomt den mest kraftfulle skribenten blant de gamle gnostikerne. Men nå kommer jeg til å forlate historien, bortsett fra et og annet klargjørende moment, når det blir nødvendig. For det første gjør gnosis oss fri fordi den er viten, kunnskap om hvem vi var, før den prestelige skapelsen som egentlig var vårt fall fra guddommelighet inn i adskillelse og oppsplitting. Hvem var vi da vi var våre opprinnelige selv? Hvilke ansikter hadde vi før verden ble skapt? Hva var vår værenskraft, vår bevissthetstilstand, vårt forhold til livet? I to tusen år nå har gnosis vært en viten som bare har vært pragmatisk tilgjengelig for en elite, for de som er innviet og som er i stand til å ha en så kolossal viten. Men den sanne viten om hva vi var omfatter langt mer enn en elite: Den sender oss tilbake til en universell enhet som rommet alle menn og alle kvinner. Vi var, alle sammen, av en dobbel natur, Gud og menneske, med en gjensidighet som beveget seg mellom begge aspektene. Selvkunnskap og kunnskap om Gud var i harmoni, og ingen av delene var teoretisk, men erfaring. Det gamle hermetiske corpus, skrifter av hedenske aleksandrinske gnostikere under en viss jødisk innflytelse, uttrykte med stor veltalenhet den fabelaktige følelsen av denne gnosis om hva vi var:

… det sanne Mennesket står til og med over gudene, eller er i det minste fullstendig deres like. Tross alt vil ingen av de himmelske gudene forlate himmelens grenser og stige ned på jorden; men Mennesket… innretter seg i det høye uten noensinne å forlate jorden, så langt rekker dets makt. Vi må derfor tillate oss å si at det jordiske mennesket er en dødelig gud, og at den himmelske gud er et udødelig menneske.

Men hva kan det innebære å være "en dødelig gud"? Siden gnosis er frigjøringen av den "indre mannen" eller den "indre kvinnen", er inderlighet hjertet eller sentrum for den dødelige guddommen. Gnostisk inderlighet må ikke forveksles med freudianske eller jungianske utflukter til det indre, men avhenger av en illuminasjon eller en åpenbaring, både innenfra og utenfra. Bildene av oppvåknet inderlighet, av hvem vi var, av å komme ut av en rus, betoner alltid et møte mellom indre og ytre virkeligheter som søker hverandres likhet. Freud håpet å styrke jeget, og Jung utgav seg for gnostiker, men den integrasjonen som er gnosis er totalt forskjellig fra psykoanalysens eller den analytiske psykologiens prosesser. Deler av hva vi var, var Gud, en personlig Gud, men en som transcenderer det vi er blitt, slik vi selv en gang var mer enn vi er blitt. Pragmatisk sett er gnosis en forskjell som gjør hele forskjellen, siden det dreier seg om en søken etter tilbakevending til en fullkommen viten som på samme tid er både erfaringsmessig og intellektuell.

Det som gjør oss fri er gnosis

om hva vi er blitt

I hele den religiøse litteraturen vet jeg ikke om et mer livaktig portrett av åndelig depresjon enn det gnostisismen gir av de verste parameterne for vår åndelige eksistens. Gamle gnostiske skrifter minner meg ofte om kosmoset i Shakespeares mest negativt sublime tragedier, Kong Lear og Macbeth, og de minner meg også om de fryktelige bykjernene våre, og om den eroderte ødsligheten ved så mange amerikanske landskaper. Vår eksisterende verden blir kalt kenoma eller kosmologisk tomhet av de gamle gnostikerne: en verden av repetitiv tid, meningsløs reproduksjon, fremtidsløshet, generasjon X: da, nå og for alltid. Demonhjemsøkt er det vi er blitt, fanget i en skjebne styrt av fiendtlige engler som kalles archoner, fyrstene over vårt fangenskap. Mens jeg gikk omkring på Yale en dag, traff jeg en venn av meg, den fremtredende gnostisisme-forskeren Bentley Layton, som spurte meg ut om det forpinte ansiktsuttrykket mitt. Da jeg fortalte ham, som sant var, at føttene mine gjorde vondt, hevet han vist en finger og bemerket: "Å, det er skoenes archon!" I den overdeterminerte verdenen av hva vi er blitt, har til og med gnostiske vitser sin nytte. Det råder for tiden en følelse av kval idet årtusenskiftet nærmer seg, en kval som har sine egne tydelige kjennetegn, og den er i bemerkelsesverdig grad beslektet med den gnostiske kval for to tusen år siden. Vår tids amerikanske besettelse av engler, av parapsykologiske drømmer, av "nær døden-opplevelser" og deres astrallegeme-manifestasjoner: alt dette har klare analogier i den perioden da den gamle gnostisismen ble utfomet. Det gnosis særlig lærer oss, hva dette angår, er å kvitte oss med vår entusiasme for engler, som ifølge gnostikerne ikke er beskytterne våre, men fangevokterne våre.

Det som gjør oss fri er gnosis

om hvor vi var

Gnostisismen forteller oss at før skapelsen-fallet var vi på et sted for hvile, "Fylden" eller Pleroma, en paradoksal verden av anspent vital fred, og av en rolig men aktiv ekstase, knapt nok en enkel tilstand å forestille seg, i det minste på en evigvarende basis. Likevel synes det meg som den menneskeligste og mest interessante beskrivelsen av en himmel eller ikke-fallen tilstand jeg noensinne har støtt på. Monoimos, en tidlig arabisk gnostiker som var påvirket av gamle jødiske teosofier, gav et vittig innblikk i Pleromaens menneske, Fyldens ikke-falne menneske:

Slutt å lete etter Gud og skapelsen og slike ting, og let etter deg selv av deg selv, og finn ut hvem det er som legger beslag på alle ting inni deg uten unntak og sier: "Min Gud, mitt sinn, min tanke, min sjel, min kropp", og finn ut hvor sorgen kommer fra, og jubelen, og kjærlighet og hat, og å våkne uten å ville det, å sove uten å ville det, å bli rasende uten å ville det, å elske uten å ville det. Og hvis du tenker omhyggelig over disse tingene, vil du finne deg selv inne i deg selv, du vil være både én og mange slik som den streken, og du vil finne utfallet av deg selv.

"Den streken" henspiller mesterlig på den ene streken i den greske bokstaven iota, "I", som siden den både er et tall og en bokstav, står for titallet, som rommer alle de andre tallene. Og slik går Monoimos, som jeg vil kalle det første gnostiske vidd eller den første gnostiske humorist, videre til å gjøre "den streken" til den gnostiske fortolkningsstreken, idet han ser det fullkomne mennesket i Pleromaens harmoni:

Dette mennesket er en enkelt enhet, usammensatt og udelelig, sammensatt og delelig; helt og holdent vennlig, helt og holdent fredelig, helt og holdent fiendtlig, helt og holdent i fiendskap med seg selv, ulik og lik, som en musikalsk harmoni, som i seg selv rommer alt man kunne navngi eller la forbli ubemerket, som frembringer alle ting, navngir alle ting…

I forhold til det opprinnelige mennesket i Pleroma, er vårt kosmos en deformert kopi, og det samme er vi. Vi kan ikke forene motsetninger, til forskjell fra androgynen, som er Anthropos, og som på samme tid er mann og kvinne, gud og menneske, vår urfader og vår urmoder, roten til vårt livstre. Som mange feminister er fullt klar over i dag, ugyldiggjorde gnostikernes gud for lenge siden den absurditeten som er så vanskelig å fjerne fra jødedommen, kristendommen og islam: den utelukkende mannlige guddommen. Og det finnes et seksuelt liv innenfor androgynen: hvordan kunne det være annerledes? Historien om dette seksuelle livet er mest utviklet i den jødiske kabbala, men den finnes i gnosis helt fra dens begynnelse.

Det som gjør oss fri er gnosis

om hvor vi er blitt kastet inn

"Kastet" er det viktigste verbet i det gnostiske vokabularet, for det beskriver vår tilstand like godt nå som for to tusen år siden: Vi er blitt kastet inn i denne verdenen, denne tomheten. Vi er blitt forvist, både fra Gud og fra våre sanne selv eller gnister, og lever og dør daglig i vår fornemmelse av å være blitt kastet. La oss innrømme at det finnes en forfriskende dynamisme i vår tilstand, men den er ikke fremherskende, og den er ikke normen for vår eksistens. Traumet er mye tettere innpå våre dager og netter: frykt for kjærlighetsløshet, tap, galskap og bevisstheten om at vi skal dø. Slik skriver Valentinus om vår nåværende tilstand i det eneste fullstendig bevarte verket av ham, den vakre meditasjonen Sannhetens evangelium:

Altså kjente de ikke Gud, siden det var ham de ikke så. I den grad han var gjenstanden for frykt og forstyrrelse og ustabilitet og ubesluttsomhet og splittelse, var det mye fruktesløshet i virksomhet blant dem på grunn av ham, og mye tom uvitenhet -- som når man faller i en sunn søvn og oppdager at man er omgitt av mareritt: Man løper i retning av et sted -- man er ute av stand til å slippe unna når man blir forfulgt -- man er i håndgemeng -- blir slått -- faller fra stor høyde -- blir blåst oppover av luften, men har ikke vinger: noen ganger virker det også som om man blir myrdet, selv om ingen jager en -- eller dreper sine naboer og blir innsmurt med blodet fra dem; inntil man våkner, etter å ha vært igjennom alle disse drømmene.

Dette død-i-liv-marerittet, skrevet for 1800 år siden, trenger ikke å modifiseres stort. Den gnostiske Jesus i Thomas’ evangelium, en veifarende Jesus som er mer i slekt med Walt Whitman enn med kirkenes Jesus, snakker til oss som om hver og en av oss er en forbipasserende, og med den ytterste veltalenhet forteller han oss nøyaktig hva vi er blitt kastet inn i:

Men hvis dere ikke kjenner dere selv, da lever dere i fattigdom, og dere er selv fattigdom.

Lykkelig er en som ble til før han ble til.

"Fattigdom" her er nøyaktig hva Ralph Waldo Emerson, grunnleggeren av vår amerikanske gnosis, gav navnet fattigdom: forestillingsmessig mangel eller nød. Vi ble til før vi ble til, vi fantes alltid allerede, og derfor er vi aldri blitt skapt, siden vi er like gamle som Gud selv. Og likevel er vi blitt kastet inn i denne verdenen, vårt liv, hvor Jesus råder oss til å "være forbipasserende".

Hva som gjør oss fri er gnosis

om hva vi iler mot

Hvis vi er blitt kastet ut, hvem var det som kastet oss? Det finnes ingen Odin eller Jupiter eller Jahve som av seg selv har kastet oss ut av Pleroma: Det kan bare skje med ens egen hjelp. Det vil si, det var og er ikke selvet, gnisten, pneuma, (for å bruke det gnostiske ordet), men det er psyken eller sjelen, den mer overfladiske følgesvennen til det dypere selvet. Mens vi lever fra dag til dag, får vi, i glimt, en følelse av hva vi iler mot, men det er det retrospektive utsynet som smerter oss mest. I en alder av 64 år oppdager jeg at jeg ofte blir forvirret av mitt eget spørsmål: Hvor ble årene av? Idet jeg skriver denne prekenen, er jeg i ferd med å begynne på mitt førtiende undervisningår på rad her ved Yale, og i min egen bevissthet klarer jeg ikke å opprettholde tanken på hvor fort de førti årene har gått. Likevel er min erfaring nesten universell, blant mine venner og bekjentskaper i min egen generasjon. Å føle at tiden har begynt å gå raskere, samtidig som den tiden man har igjen blir kortere, fører til en svimmelhet som den gnostiske religionen på nesten enestående vis er egnet til å ta seg av. Ifølge jødedommen, kristendommen og islam er tiden evighetens nåde: Den forløser. Dette foregir å være enda en vakker idealisme, og likevel er det en løgn, en løgn som dyptgående motarbeider den gnisten som kan hjelpe oss med å forhindre at vi iler mot en nihilistisk fullbyrdelse.

Det gnosis forteller er at tiden, som nedverdiger, selv er produktet av en guddommelig nedverdigelse, et feilslag i Gud. Jeg har utsatt å snakke om den guddommelige nedverdigelsen til nå, fordi det ikke finnes noe mer misforstått aspekt ved gnostisismen, eller noe som er mer støtende for de fromme eller etablerte kirkene. Men krisen inne i Pleroma, sammenbruddet i den opprinnelige Fylden, måtte være gjensidig: Da vi styrtet ned i denne verdenen som keitete engler har skapt, da styrtet Gud også og ramlet ned sammen med oss, men til en underligere sfære, som er håpløst fjern. Det finnes (minst) to kenoma, to kosmologiske tomheter, vår verden, denne verden, og de usynlige sfærene som også ble dannet i frykt, slik Herman Melville sier i sitt svært gnostiske mesterverk Moby-Dick. I de kolossale egnene vandrer nå Gud selv, en fremmed, i utlendighet, i eksil, slik vi vandrer omkring her. Tiden, en misunnelig skygge (som den gnostiske dikteren Shelley kalte den), falt over vår verden fra Fylden. En like misunnelig skygge, navnløs, svever over den vandrende Gud i avgrunnen, og ikke bare er han adskilt fra oss, slik vi er det fra ham, men like hjelpeløs uten oss som vi er uten ham.

Det som gjør oss fri er gnosis

om hva vi blir befridd fra

Siden jeg henvender meg til de søkende, til de som er gnostikere enten de vet det eller ikke, snakker jeg med en viss frihet. Denne advarselen skyldes at jeg fra nå av ikke kan snakke uten å løpe en viss risiko for å fornærme de fromme som stoler på pakten, hvis de er jøder; som tror at Jesus var Kristus, hvis de er kristne; eller som hevder at Muhammed var profetenes segl, hvis de har godtatt islam. Gnosis om hva vi blir befridd fra, er viten om den falne Gud gnostikerne en gang kalte demiurgen eller løgnenes sanne far, denne verdens Gud som utgir seg for Faderen Jahve. De som elsker den gud hvis skaperverk samtidig var vår og denne verdens fall, har Paulus som sin sterkeste forgjenger, fremfor alt siden han ble dyptgående fristet av den kristne gnostisismen, men vendte seg bort fra den. Som den forvandlingskunstner Paulus var, betonte han avstanden mellom sin kristne tro og den jødiske loven så heftig at troen ble den eneste velsignelsen og loven en forbannelse, en antitese noen antikke gnostikere fortolket som sin egen krangel mellom gnosis og tro, en tro de nektet å vikle toraen eller Moseloven ut av. Opp mot gnosis forsøkte Paulus å sette det han kalte "kjærligheten", et begrep den kvasi-gnostiske Nietzsche avslørte at var noe ganske annet:

Allerede ordet "kristendom" er en misforståelse, -- i grunnen, fantes det bare én kristen, og han døde på korset. "Evangeliet" døde på korset… Det er galt inntil det meningsløse når man i troen, i troen på frelsen gjennom Kristus, ser kjennetegnet på den kristne: det eneste som er kristent er den kristne praksis, et liv slik som han levde det, han som døde på korset…

Om Paulus selv bemerket Nietzsche: "tanken på forening med Kristus fikk ham til å miste all skam, all underkastelse, all tilbakeholdenhet, og hans uregjerlige ambisjon viste seg å være å velte seg i forventningen om guddommelige herligheter". Man kan tilføye George Bernard Shaws betraktninger om Paulus: "Han er ikke mer kristen enn Jesus var baptist. Han gjør ingenting Jesus ville ha gjort og sier ingenting Jesus ville ha sagt." Hvis "kristen tro" betyr Paulus , og det gjør det nesten uunngåelig, da får gnosis sin dypeste mening, som er en tilbakevending til opphavet, ikke kristendommens, men Pleromas opphav, til tilstanden hvor Gud og det menneskelige ikke lar seg skjelne fra hverandre. Men hva er det vi blir befridd fra: fra den falske resten av Gud og englene som var igjen etter at de brøt enheten med det menneskelige. Slik gnostikerne ser det, er de organiserte vestlige trosretningenes Gud en bedrager, uansett hvilket navn han antar. Hans tronrøverhandling kamuflerte seg ved å døpe den opprinnelige Fylden om til avgrunnen, og ved obskønt å kalle fallet inn i splittelse for skapelsen. En guddommelig nedverdigelse fremstiller seg seg selv som en velgjørende handling; gnostisismen begynner med forkastelsen av denne handlingen og i kunnskapen om at frihet er avhengig av en tilbakevending til det som gikk forut for skapelsen-fallet. Nå er vi ulykkelige og lider av hjemlengsel og frykt, som regel kalt "depresjon". Men fra et gnostisk perspektiv er det sjokk som er vårt trauma; vi er bedøvet fordi vi ble kastet, og siden vi er ofre for løgnen, glemmer vi hva det er vi vet. Viten dreier seg i siste instans om den eldste delen av ditt eget dypere selv, og det er viten om det beste ved ditt selv. Skapelsen kunne ikke endre denne beste delen, selv nå er en gnist i deg helbredet, opprinnelig, ren. Gnisten er også et frø, og fra det springer den urokkelige gnosis, som gjør oss fri fra det de fleste menn og kvinner fortsetter å kalle Gud, selv om engelen de dyrker som Gud er en fattig, dehumanisert ruin.

Det som gjør oss fri er gnosis

om hva fødsel virkelig er

I Thomas’ evangelium understreker den gnostiske Jesus at vi aldri ble skapt, og derfor er det ikke bruk for noen endetid. Vi begynte før begynnelsen, og vi vil være her også etter den antatte apokalypsen. Så hva kan din fødsel i virkeligheten ha vært hvis det som er eldst, best og mest deg selv aldri gikk gjennom fødselen? Hør på denne samtalen fra Thomas’ evangelium, mellom en anonym kvinne og Jesus:

En kvinne i mengden sa til ham: "Lykkelig er det skjød som bar deg, og lykkelige er de brystene som ammet deg."

Han sa til henne: "Lykkelige er bare de som har hørt faderens ord og i sannhet har holdt det. For det vil komme dager da du sier: "Lykkelig er det skjød som ikke har unnfanget, og lykkelige er de brystene som ikke har gitt melk."

Et annet sted i Thomas’ evangelium skjelner Jesus mellom den "sanne" moren og den moren som bare er faktisk eller naturlig, og senere i denne samlingen av munnhell har han en svært mørk betraktning: "Den som kjenner faren eller moren vil bli kalt barnet av en hore", fordi det er en feiltagelse å "kjenne" ens naturlige avstamning, som simpelthen ikke tilhører gnosis. Alt man kan kjenne er gnisten eller det opprinnelige selvet, enten det er i en selv eller andre. Ingenting av dette setter spørsmålstegn ved eller forkaster far- eller moderskap i seg selv; effekten av det er snarere å befri oss ved å se på fødselen som en deltagelse i eller fornyelse av skapelsen-fallet. Dette er ikke for å sørge over eller beklage den naturlige fødsel; det er utelukkende et spørsmål om perspektiv. Men det fører meg til denne prekenens hjerte, for det er hjertet av gnosis: Hva er den riktige forståelsen av gjenfødelse og oppstandelse?

Hva som gjør oss fri er gnosis

om hva gjenfødelse virkelig er

Som antydet tidligere, kan gnostisisme være hedensk, jødisk, kristen, muslimsk eller til og med anta de ytre formene av mer østlige åndsretninger. Hermetikerne fra antikkens Alexandria og gjennom den italienske renessansen frem til Giordano Bruno, utgjør en sammenhengende tradisjon av hedenske gnostikere. Den jødiske gnostisismen går fra minim eller kjetterne fra det talmudiske Palestina gjennom den svære kabbalistiske tradisjonen som fortsatt er livskraftig i dag. Den kristne gnostisismen, som ble tilintetgjort av kirken, gikk under jorden og dukket opp igjen som katarene fra sent på 1100-tallet og fremover, bare for å bli knust av et pavelig korstog på 1200-tallet, i en utryddelseskampanje som er en avgjørende del av den katolske kirkens lange bedrageri- og voldshistorie. De muslimske sufienes gnostisisme, særlig sjiittenes, har overlevd mange forfølgelser fra islams side og vil overleve barbariet i vår tids Iran. Jeg nevner alt dette fordi man ikke kan utlegge gjenfødelsens gnosis uten å gå inn i bildet av oppstandelsen, og jeg ønsker å løsrive det bildet fra Jesus, rettere sagt fra de dogmatiske kirkenes Jesus. Det som gjør oss fri er i siste instans gnosis om det gjenoppstandne legemet, enten det bildet man kjenner er det av Hermes, av engelen Metatron i kabbala, engelen Jesus, eller de forskjellige utgavene av lysmannen i iransk sufisme. Alle disse er versjoner av den gnostiske Anthropos, og hva annet er gjenfødelse, og hva annet er oppstandelse?

I Thomas’ evengelium, slik jeg tolker det, blir gjenfødelse assosiert med å dele Jesu ensomhet, eller med å være en veifarende sammen med ham. For den gnostiske Jesus har ingenting med korsfestelsen å gjøre; den "levende Jesus" i Thomas’ evangelium har gjenoppstått uten å måtte underkaste seg soningens offer. Det er ikke ved en fundamental feil hos oss selv at vi er ensomme i en kosmisk jungel, vår galakse, adskilt fra den sanne Gud som ikke har skapt denne verden, som ikke har skapt menneskets sjel, som ikke engang har skapt gnisten eller menneskets sanne sjel, for den eksisterer i all evighet hos Gud. Det er følgelig ikke noe grunnlag for et offer innenfor Gud, eller innenfor mennesket, og det James Joyce kalte bøddelen Gud i den dogmatiske kristendom er derfor irrelevant for oppstandelsesprosessen. Når antikkens gnostikere ble bedt om å stille seg overfor bildet av Kristus på korset, svarte de at det var en "illusjon" og at Jesu ildfulle ånd ikke kunne lide. Noen sa at den "leende frelseren" stod ved siden av korset og hånet de som forfulgte hans illusjon eller substitutt. Ingenting virket mer sublimt sinnssykt på kristne gnostikere enn kirkens dyrkelse av et torturredskap som den degraderte, falske guden hadde forsøkt å ydmyke og ødelegge lysmannen med. Muslimene kom senere til å dele dette synet, og jeg noterer meg at mange opphavlige amerikanske åndelige grupper enten forkaster korset (slik mormonerne gjør) eller bare har det rene korset uten at noen henger på det, oppstandelsens kors. Den gnostiske Avhandling om oppstandelsen spør om hva som er meningen med oppstandelsen og svarer: "Det er avdekkingen til enhver tid av de elementene som har reist seg." Denne "vandringen inn i det nye" har allerede funnet sted inne i hver gnostiker, og oppstandelsen er derfor selve gnosis. Med et forbløffende sensurgrep, forteller Det nye testamente nesten ingenting om de førti dagene og nettene disiplene dro omkring sammen med Jesus etter hans oppstandelse. Konsulterer du Katolsk encyklopedi på dette ikke uviktige punktet, støter du bare på en høflig avvisning av videre forespørsler. Men den dogmatiske kristendommen gav avkall på disse førti dagene fra starten av; antikke og moderne gnostikere har forestilt seg dem igjen, og enten du er en kristen gnostiker eller simpelthen en vitende som ikke tilhører noen trosretning, så inviterer jeg deg til å gruble over dem med meg, og med alle de som fra antikkens valentinere til vår tids mormoner har nektet å la seg avvise av både høflig og streng dogmatisme. "Mens vi lever i denne verden, må vi oppnå oppstandelse," heter det i det gnostiske Filips evangelium, og dikterne har vært enige: William Blake, Arthur Rimbaud, Rainer Maria Rilke og mange andre. Kanskje er det sjiitt-sufiene som har tenkt mest sammenhengende og omfattende når det gjelder det gjenoppståtte legemet; i likhet med kabbalistene som kom etter dem, hadde de doktriner om alternative verdener, om forskjellige værenstilstander som krysser hverandre i dette livet. Kanskje krever gnosis når alt kommer til alt slike teosofier, men dette er en preken om åndelig frihet, så jeg vil prøve å nå frem til en langt mer direkte visjon av bildet av gjenfødelse eller oppstandelse enn det sufismen eller Kabbala ville kunne tillate meg.

Hvis gnosis gjør oss fri, kan det bare være fordi den lærer oss om en oppstandelse som går forut for døden, slik som Filips evangelium forteller oss at Kristus "først gjenoppstod og så døde". Det viktigste, innledende bildet Filips evangelium (en antologi over valentinsk gnostisisme) anvender om oppstandelsen, er "brudekammeret", et gnostisk sakramentalt symbol for den tapte, androgyne fylden i Pleroma. Bentley Layton sier at vi ikke kan være sikre på om gnostikerne virkelig feiret et brudekammer-sakrament, eller bare gjorde bruk av det som et åndelig bilde; i alle tilfelle bevarer det en mytisk styrke som et forspill til oppstandelsen. Jeg har en mistanke om at det var et brudekammerritual som ble fremført, for å gjeninnsette androgynen som var Anthropos, men uansett hva de seksuelle prosedyrene kan ha vært, var det symbolske innholdet tilintetgjørelsen av dødens rike. Bortsett fra Sannhetens evangelium, har vi bare fragmenter igjen etter Valentinus, og dette er et av dem:

Fra begynnelsen av var dere udødelige, og dere er barn av det evige liv. Og dere ville fordele døden mellom dere, slik at dere kunne burke den opp og oppløse den, og slik at døden kunne dø i dere og gjennom dere. For når dere annullerer verden og ikke selv blir tilintetgjort, er dere herrer over all skapelse og all forgjengelighet.

Denne slående passasjen er overlevert oss sammen med en opplysende kommentar av Clemens av Alexandria, en stor kristen intellektuell som var en yngre samtidig av Valentinus:

Valentinus antok at det finnes mennesker som er frelst i kraft av sin natur; at denne rasen faktisk har kommet ned til oss for å ødelegge døden; og at dødens tilblivelse er verket til skaperen av denne verden.

Jeg kan vanskelig se hvordan stridsspørsmålet mellom gnostisismen og kristendommen, mellom Valentinus og Clemens, kunne bli klarere uttrykt. Clemens uttrykker defensivt sjokket den troende kristne får, når han oppdager at hans Gud blir betraktet som skyldig i å ha oppfunnet døden. Og der har vi den vitale kjernen i den endeløse konflikten mellom gnostisisme og institusjonalisert jødedom, kristendom og islam: Hvem er ansvarlig for dødens tilblivelse, og hva er oppstandelsens natur? Hvis du kan akseptere en Gud som eksisterer samtidig med konsentrasjonsleire, schizofreni og AIDS og likevel forblir allmektig og på et eller annet vis god, da har du akseptert pakten med Jahve, eller Kristi soning, eller underkastelsen under islam. Hvis du vet at du selv har en affinitet med den fremmede Gud, som er adskilt fra denne verden, da er du en gnostiker, og kanskje vil de beste og sterkeste øyeblikkene komme til det som er best og eldst i deg, til en pust eller en gnist som eksisterte lenge før skapelsen. I disse øyeblikkene kjenner du døden; eller du vet hva Valentinus mente i den dempede våkenheten som avslutter Sannhetens evangelium:

Slik er de saliges bosted; dette er deres bosted. Hva de andre angår, så la dem vite, der hvor de holder til, at etter å ha vært på hvilens sted, passer det meg ikke å si noe mer.

Denne prekenen er hentet fra boken Omens of Millennium (Riverhead Books, 1996). Oversettelse ved Henning Hagerup.