Untitled Kulturkanalen, artikkel i Samtiden

Hastighetens filosof

SAMTALER I SAMTIDEN

Paul Virilio i samtale med François Ewald om fart, krig og video.

Samtidsdiagnostiker. Byplanlegger. Billedanalytiker. Fremtidsarkeolog. Personlig kristen og postmoderne sorgarbeider. Futurist som bare skriver med penn og blekk. Paul Virilio er ikke lett å sette i bås. Han er allsidig og tverrfaglig som de færreste siden Opplysningstiden. Virilio har grunnlagt en ny vitenskap, dromologien eller hastighetsforskningen, og finner stadig nye innfallsvinkler til en «teknikkens filosofi». Han redigerer bokserien «L'Espace critique» på det kresne lille forlaget Galilée. Blant hans egne bøker finnes bare én på skandinaviske språk, Synsmaskinen, Kbh. 1989 (dessuten en antologi av og mest om: Paul Virilio - krigen, byen og det politiske, Kbh. 1994). Virilios siste essays er L'Art du moteur («Motorens/Bevegelsens kunst»), 1993 og La vitesse de libération («Frigjøringshastigheten», 1995). I den sistnevnte fokuserer Virilio på datanettverkenes «real time» eller «world time», den umiddelbare telekontakt og de interaktive proteser. «Her og nå» vil stadig mer overskygge «der og da» iflg. Virilio; samtidig trues individets relasjoner til nærmiljøets reelle rom. Hovedtemaene fra La vitesse de libération blir spissformulert i samtaleboken Cybermonde - la politique du pire («Kyberverden - det verstes politikk»), 1996. Virilio frykter at erobringen av den virtuelle byen - «den globale landsby» - skal medføre den virkelige byens ytterligere forfall. De urbane problemer kan ikke zappes vekk eller slettes med et trykk på delete-tasten. Når all informasjon gjøres tilgjengelig overalt, samtidig, trues stedet som sådan. Virilio fører ikke korstog mot kyberrommet og det interaktive, men han frykter at refleksjon skal erstattes av reflekser og at demokratiet følgelig skal undergraves ytterligere: Demokrati fordrer tid og rom til ettertanke og avveininger. En hyperpessimist? Jo, men det ligger noe optimistisk i det å formulere teknomodernitetens utfordringer så eksakt og samtidig så fantasifullt.

I denne samtalen handler det primært om samspillet mellom krig, hastighet, arkitektur, innovasjoner og «persepsjonens logistikk». Intervjuet fant sted umiddelbart etter utgivelsen av La vitesse de libération, det er ført i pennen av François Ewald, og ble publisert i Magazine Littéraire, november 1995.(AB)

- Paul Virilio, hvordan vil du presentere deg?

- Jeg er en war baby, et krigsoffer.

Jeg ble født i Paris i 1932, min far var italiener, flyktning og kommunist; min mor kom fra Bretagne. Da krigserklæringen inntraff, hadde vi søkt tilflukt hos min mors familie, i Nantes. Det var der jeg fikk min første avgjørende krigserfaring, i form av to større hendelser.

En dag i 1940, mens vi var i ferd med å spise lunsj, kunngjorde radioen at tyskerne sto i Orléans. Kort tid etterpå hører vi en selsom larm fra gaten. I likhet med alle de andre guttungene styrter jeg til: tyskerne var i ferd med å passere broen og rykke frem mot kysten. Det var omtrent som direktesendingene under Golfkrigen, bare i motorisert utgave. Dette var min fundamentale hastighetserfaring. Hastighet, fart er først og fremst dette: Den absolutte overraskelse, en informasjon som ikke sammenfaller med virkeligheten, ettersom virkeligheten beveger seg hurtigere enn informasjonen.

Den andre opplevelsen var skremmende: bombardementene som ødela Nantes i 42 og 43. Min mor og jeg hadde dratt til kjeksfabrikken Lu for å skaffe kjeks til fangene. Hun sa til meg: «Jeg stiller meg i køen, kom og still deg sammen med meg om en stund, men ta deg nå bare en liten tur i Rue du Calvaire.» I den gaten lå det store leketøysbutikker. Jeg kom omsider tilbake og stilte meg i køen sammen med min mor. Så dro vi tilbake med kjekspakkene. Dagen etterpå var det ingenting igjen av Rue du Calvaire. Alt var rasert, man kunne skue horisonten. Dette var en helt usedvanlig følelse for meg: I et barns øyne er en by noe evig. Plutselig hadde byen klappet sammen som en kulisse. Jeg var i mindre grad følsom overfor døden og dramaet - selv om jeg hadde vært redd - enn dette at noe rett og slett ble til ingenting, det som jeg senere har gitt betegnelsen «forsvinningens estetikk», dvs. tryllekunsten, forsvinningsnummeret; plutselig er det noe som ikke finnes lenger. Slik var krigen, lynkrigen, teknikkens dominans og heroisering en av teknikken: å få virkeligheten til å forsvinne - trylle vekk livets realiteter, et helt kvartals realiteter.

Dette krigsskuespillet med sin allmektige, allestedsnærværende teknologi, har formet meg fullstendig. Min interesse for byen, krigen og teknikken - mine tre elementer - er et resultat av inntrykket av byen som i løpet av et kort øyeblikk ble lagt i ruiner. Min barndomserfaring var denne krigens totalitære karakter, erfaringen av en krig som ikke var hvilken som helst krig, men en Blitzkrieg, lynkrig, overraskelseskrig; allerede en mediakrig i og med radioen, filmen, erobringen av luftrommet; og den var også en ødeleggelseskrig i massivt omfang.

Krigen er min opprinnelse. Krigen var på én og samme tid min far og min mor. Krigens særkjenne er at den får en person til å smelte sammen med sitt drama. I årene 1947-50 levde jeg på sett og vis ikke. Alt det som hadde formet meg fant sted forut for disse årene. Krig er et så ekstraordinært fenomen, ekstraordinært i alle betydninger av ordet, at etterkrigstiden virket temmelig kjedelig på meg. Med andre ord; i løpet av ti år var jeg blitt en gammel mann, en war baby, i likhet med [forfatteren Georges] Perec og andre.

- Hva gjorde du etter krigen?

- Straks etter frigjøringen skyndte jeg meg til Saint-Nazaire for å få se sjøen og for å bade, noe som var forbudt under okkupasjonen. Samtidig med at jeg oppdaget havets, Atlanterhavets, endeløse, fullendte og absolutt rene horisont, oppdaget jeg også forunderlige gjenstander som kunne sammenlignes med statuene på Påskeøya, som sto der og ventet foran det endeløse havet, etterlatt i fullkommen forfatning; gjenstander som ikke var utstyrt med periskoper, håndgranater eller hjelmer, gjenstander som ingen kunne gjøre krav på, objekter til alles disposisjon. Uten disse gjenstandene skulle jeg ikke ha begynt med arkitektur.

Jeg brukte et titalls år på fotografiske undersøkelser, ved å reise langs Europas kyster og gjøre opptegnelser over alle gjenstandene. Jeg studerte den annen verdenskrigs rom, gjennom å prøve å begripe den Schöne Totalität som Hegel talte om og som nazistene iverksatte, i og med sin etablering av Festung Europa. Litt etter litt ble de mine lærere i krigens skole; de underviste meg i den totale krig som jeg hadde opplevd uten å analysere. Jeg interesserer meg for krigens territorium, for krigens landskap, for krigens funksjonalistiske logikk, for balistikk, i tilknytning til persepsjonsproblemene, for alle slags perspesjonsproblemer, for den døde[ns] synsvinkel som styrte bunkerens arkitektur. En hel territorial konstruksjon så dagens lys.

Dessuten drev jeg med maleri. Jeg har utøvet mange yrker. Jeg har malt kinoskilter. Jeg har vært glassmester: Jeg har jobbet med Braques glassmalerier i Varengeville, likeledes med Matisses i St-Paul de Vence. Så rettet jeg meg smått om senn inn mot arkitektur og byplanlegging, i samarbeid med en venn, Claude Parent. Sammen grunnla vi Architecture Principe, et teoretisk tidsskrift om studier av rommet, byen, om den megapolis som allerede begynte å tre frem.

- Du begynte å skrive relativt sent, din første bok kom ikke før i 1975.

- Jeg skrev mye før det, men det var artikler om arkitektur og byplanlegging, om gjenoppbyggingen, om byteorier. Jeg jobbet sammen med store arkitekter som Tangé, Ísozaki, Archigramm-gruppen, Paolo Soléri, alle de arkitektene man forbinder med arkitektonisk utopi, de som lagde Pompidou-senteret. Jeg er interessert i byens fremtid i sammenheng med teknikken: bruddet, byens krise, utviklingen i retning av et uendelig forstadsområde og hypersentra som kunne sammenlignes med kommandoposter. Jeg har skrevet om opptøyene i Detroit og Los Angeles, de første, de som fant sted på 60-tallet. Jeg hadde inntrykk av at noe var i ferd med å se dagens lys i byen, noe som bar bud om 68-revolten. Allerede på den tid var jeg influert av teleteknologiene, hastighetsteknologiene, teknologier for absolutt hastighet eller den supersoniske relative hastighet.

Jeg engasjerte meg fullt og helt i 68-opprøret. Jeg var en av dem som gikk lei av Sorbonne, der stemningen var for marxistisk - i stedet bega jeg meg til Odéon-teatret for å bidra til at det kunne bli et offentlig debattforum, et sted hvor ordet var fritt. Jeg kom dit med urbanistiske ideer, med forestillingen om at nå var det byen som eksploderte.

Etter 1968 ble jeg på studentenes initiativ lærer ved l'Ecole Spéciale d'Architecture, som jeg ledet i tre år, mellom 1972 og 1975. Deretter ble jeg i tur og orden administrativ leder, visepresident og omsider president, et verv som nå er avsluttet. Det var i løpet av dette kvart-århundre på arkitekthøyskolen at jeg skrev bøkene mine: boken om bunkerne som var et slags vitnesbyrd om hva det militære rom innebar for meg, det militære rom eller felt som utfoldelsesrom for teknikken i sin rene tilstand, via den totale krig; og deretter L'Insécurité du Territoire som påviste at det ikke bare var krigen, men også teknikken som definerte territoriene, og en geopolitikk som ikke kun dreide seg om menneskene, men også om de tekniske midler som konstituerer territoriet. Territoriet er konstruert ved hjelp av teknikker for transport, kommunikasjon og handel; uten disse teknologiene har den ingen eksistens. Territoriet er ikke det samme som hjemstavnen [ le terroir].

Bunker archéologie og L'Insécurité du territoire markerer min begynnelse. I L'Insécurité du territoire påvises territoriets uvisse karakter. Teknikken gjør territoriet usikkert; den truer dets utstreknings- og varighetsstatus. Teknikken reduserer territoriet, enten det dreier seg om teknikken til tanksene som invaderte Nantes i løpet av noen få minutter, eller flyenes Blitzkrieg, bombardementene som kommer når man minst venter det; territoriet blir redusert til sitt enkleste uttrykk; det blir usikkert. Konsekvensen av den moderne, hyperhurtige teknikk, lynkrigen, den futuristiske krig, er ikke bare at hjemstavnen og rotfestet går tapt; selve territoriet blir usikkert. Jo mer utviklet teknikken blir, desto sterkere omdannes og innskrenkes territoriet. Hastighetsproblematikken er sentral, ettersom krigen rommer to essensielle elementer, overraskelse og hurtighet. Krig er ikke bare en kamp mellom folkemengder eller mennesker, den er også et teknologisk overfall. Og samtidig markerer krigen nederlaget til en form for territorium som er formidlet over visse teknikker og ødelagt gjennom andre. Teknikken anullerer et territorium, bare for å skape et annet. Territoriene er alltid usikre.

- Er krigen en nødvendighet slik du ser det?

- Heraklit har sagt det slik: «Krigen er alle tings mor.» Dette er noe jeg har gjennomlevd, det er et sjokk jeg ikke unner noen å bli utsatt for, men akk, det 20. århundre er et nådeløst hundreår; det er den totale krigs århundre. Krigen er permanent. Den er ikke historiens jordmor slik det er blitt sagt, men den er permanent. Det permanente ligger ikke i dens iverksettelse i form av slag; derimot i forberedelsen. Krigen har alltid vært et faktum siden de første fartøyene ble konstruert, trierene eller galeiene som ikke var handelsskip, men krigsskip som tjente til å transportere varer, noe Braudel har påvist. Man kan ikke tale om vitenskap, håndverk, industrielle oppfinnelser eller produksjonsmåte uten å tale om destruksjonsmåter eller forberedelser til kommende kriger. Den krig som interesserer meg, det er den jeg kaller den rene krig: En krig hvis utvikling er mer interessant enn dens erklæring.

Det som interesserer meg er krigens tendens til å utvikle seg via vitenskap, og - selvfølgelig - i tilknytning til territoriets vilkår. Det er her jeg knytter an til Foucault og problematikken rundt innesperring og befestning, problemkomplekset rundt bystatene som er en befestet stat og som derigjennom utvikler seg til by. Det fins i utgangspunktet ingen by uten festningsverk, siden obstruksjonsvåpnene, f.eks. forskansninger, skjold, hjelmer har større motstandskraft enn lanser og kniver. Så, i sin tur, faller dette festningsverket parallelt med nasjonalstatens oppkomst, fordi destruksjonsvåpnene - kanoner og artilleri - vil sprenge festningsmurene og beseire obstruksjonsvåpnene.

Det fins to typer byteoretikere: De som mener at handelen er utgangspunktet for den urbane konsentrasjon, og de som i stedet mener at det er krigen som er den grunnleggende faktor, m.a.o. behovet for å forene kreftene. Byen danner seg som manøvreringsterreng. Innen byen blir politikkens sted, teatrets sted, stedet for handel og ideer, så er det i første omgang en slagmark med soneorganisering, med plasser der bevæpningen finner sted, de plassene som i sin tur skal bli kalt agora eller forum, de plasser hvor alle borgerne samler seg, innen de gir seg i vei for å forsvare byens murer og porter.

- Mot dette kunne man innvende at krigen i løpet av de siste femti år er blitt et adskillig mer marginalt fenomen.

- Det er sant nok at vi ikke har opplevd noen verdenskrig på femti år. Det kommer av at man har oppfunnet det absolutte våpen, atomvåpenet, og på bakgrunn av dette er avskrekkelsen, terrorbalansen, oppstått. Europa, Amerika og Russland paralyserte hverandre gjensidig. Senere har situasjonen endret seg. Og et av de store spørsmålene som den kommende historiske epoken står overfor, er følgende: Skal vi gjenopplive terrorbalansen på verdensplan etter blokkpolitikkens opphør? Kan man forestille seg en avskrekkelse i alle retninger, på alle kanter, med et uendelig antall aktører?

Berlinmurens fall markerte slutten på terrorbalansen. Vi trer nå inn i det tredje våpensystemets tidsalder : ikke obstruksjonsvåpen - deres rolle sto for fall sammen med byen - heller ikke destruksjonsvåpnene som ble fullbrakt i og med masseødeleggelsesvåpenet, atombomben; derimot kommunikasjonsvåpen, dvs. persepsjonsvåpen. Satelittene, avlyttingsinstrumentene, alarmsystemene er blitt såvidt kraftige og så allestedsnærværende i sin bane rundt jorden, at avskrekkelsen nå avhenger av øyet. Man må sikte inn for å drepe. Det som dreper er blikket, utpekingen. Allerede det å vise noen fingeren er en trussel, et symbolsk drap.

Terrorbalansen var en ikke-krig, eller snarere krigen i sin rene form, dvs. en krig som innskrenket seg til å produsere midler som ikke skulle anvendes. Den rene krig viser seg i det man har kalt det militær-industrielle kompleks. Terrorbalansen beror ikke på oppfinnelsen av en fryktinngytende og uavvendelig bombe, derimot i den uopphørlige forbedringen av rakettenes befordringsmidler, av oppsporingsinstrumenter, våpensystemer, baser, alarminstallasjoner. I og med avskrekkelsen har krigen forflyttet seg til en vitenskapelig forberedelsessfære.

Men avskrekkelsesvåpnenes utbredelse gjør at terrorbalansen forsvinner. Fra det øyeblikk man må avskrekke alle sine potensielle fiender, fins det ikke lenger noen avskrekkelse. Vi vet ikke engang lenger hvem som er våre fiender: I morgen er det kanskje Kasakhstan eller en annen stat som har bestemt seg for å bombardere oss? Eller det kan være en terrorist som vil komme til å plassere en atombombe eller en strålingsbombe i metroen, en slik type bombe som ikke eksploderer, men likevel ødelegger. Det er et av de store politiske problem i tiden som kommer: Er noe slikt som terrorbalanse stadig mulig?

- Enkelte har fremført, på mer eller mindre metaforisk vis, at Golfkrigen ikke fant sted.

- Jeg kan ikke gå god for denne tesen som min venn Jean Baudrillard har fremført. Den er et uttrykk for samme holdning som Faurissons påstand om at konsentrasjonsleirene ikke har eksistert! Man kan ikke late som om ikke krigen skapte hundretusener av ofre.

Golfkrigen ble den første krigen etter terrorbalansens tidsalder. Den åpner på ny for de historiske, tradisjonelle slag. Saddam Hussein var den første til å prøve lykken. Andre vil komme etter. Fra det øyeblikk terrorbalansens paraply forsvinner, vil krigen igjen bli mulig, det være seg krig med fremmede land eller borgerkrig. Historien gjenåpnes.

Det som gjør krigen mulig, er i første rekke graden av slagkraft som er til stede. Den tekniske konsentrasjon av våpen under Golfkrigen - det være seg destruksjonsvåpen eller persepsjonsvåpen - befant seg på en verdenskrigs nivå. Golfkrigen var en lokal krig administrert på verdensplan. De som sier at denne krigen ikke har funnet sted, er i utakt med sin samtid. I dag har slagkraftens konsentrasjon og intensitet ikke lenger noe å gjøre med slagmarkens utstrekning. Hva venter man seg - en verdenskrig med hele verden som skueplass, en krig som varer fire år? Dette er en forestilling som tilhører førtiårene. Golfkrigen var en verdenskrig i miniatyr; den ble styrt på verdensplan og realisert på lokalplanet. Det var en fjernstyrt krig i forminsket utgave, en krig som tok i bruk alle atomkrigens fremgangsmåter.

Golfkrigen var en verdenskrig i miniatyr, men som sådan en virkelig krig. Den var verdensomspennende gjennom øyeblikksinformasjonens verdenstid, men også i form av missilenes og satelittenes tid - imidlertid var den ekstraordinært innsnevret på lokalt plan, altså var den en første verdenskrig i real time, og ikke en verdenskrig i reelt rom lik den annen verdenskrig, som omfattet hele kloden: Golfkrigen vedrørte denne tidsinnskrenkningen, selve det nye moment som gjør krigen verdensomspennende.

Ikke nok med at Golfkrigen virkelig har funnet sted; den markerer også et historisk brudd. Den åpner for nye former for avskrekkelsesvåpen, nemlig kontrollvåpnene. De markerer oppkomsten av et innfangningssystem, innfangning av alt som beveger seg, av alt som eksisterer. Dette er Star Wars. Med «stjernekrig» mener jeg ikke lasere som skyter ut raketter, men først og fremst den persepsjonsmessige kontroll av enhver handling: stjernekrigen hører inn under persepsjonenslogistikk. Krigen foregår virkelig via øynene: det dreier seg om å peile inn et mål, sikte på det, utpeke det, finne holdepunkter. Hva er det avgørende moment i en duell? Ikke at man er i besittelse av kårder eller revolvere, men å besitte evnen til å kunne peile in den andres intensjoner, for dermed å kunne avskjære ham. I Revolvermannen er det ikke revolverne i seg selv som gjør Henry Fonda overlegen, det er derimot at han trekker hurtigere enn de andre; hurtigere enn sin egen skygge. Ingen tør gå til angrep på ham, selv om de disponerer over de samme våpen som ham, og det kommer av at hans evne til å sikte er de andre overlegen. Kommunikasjonsvåpnene er en iverksettelse av oppdagelsessystemer som lammer enhver handling, slik Saddam Hussein ble paralysert: han ble lammet av det faktum at han var oppdaget, at alle hans bevegelser var kartlagt; selv flyene var oppsporet, han kunne ikke flykte; han kunne ikke intervenere. Det er dette som er den nye avskrekkelsen: lammelse som konsekvens av overoppsyn.

- Hvordan vil du fortolke den senere tids attentater? Jeg tenker da ikke bare på de attentatene som har funnet sted i Frankrike, men også på dette nye trusselbildet som vi har sett eksempler på i Tokyo eller i Oklahoma City.

- Terrorbalansen har ødelagt krigens politiske form, dens organiserte form, dens clausewitzianske form. Den politiske, clausewitzianske form for krig er oppløst i terrorismen, frigjøringskrigene, geriljaen, til fordel for en kaotisk, terroristisk form for vold, som kan bli iverksatt av individer og mindre grupper uten tilknytning til en stat. Det er tilfellet med bomben i World Trade Center. Angrepet mot World Trade Center var terrorismens motstykke til Hiroshima-bomben: Man våget det maksimale, for siktemålet var å jevne senteret med jorden.

Angrepet mot World Trade Center ligger stadig innenfor rammene av en konvensjonell terrorisme, men ikke desto mindre kan det gi en pekepinn om hvordan morgendagens atomterrorisme vil fortone seg, når man tør overskride grensen. Den palestinske terrorismen med sine bussbomber er ikke terrorisme av samme kategori som de fryktinngytende massakrene til Aoum-sekten eller angrepene mot World Trade Center og Oklahoma City. Man står foran en utvikling henimot det ekstreme, som ikke lenger er en politisk krig, men en transpolitisk sådan. En ekstrem utvikling, det vil si at på samme måte som krigen har utviklet seg fra lokal krig til internasjonal krig, og i sin tur til verdenskrig og total krig i og med atombomben, så tar terrorismen på sin side avsett i det lille attentatet i den hensikt å advare, skape frykt, for å skape et angstklima, en psykose, for å ende opp i totale krigshandlinger, som å ville jevne World Trade Center eller Federal Building i Oklahoma City med jorden. Oppløsningen av den politiske form for krig fører til en utvikling henimot total terrorisme. Etter den totale krig, den totale terrorisme?

- Hvorfor dukker denne terrorismen opp nettopp nå?

- Av den grunn at krigen ikke lar seg utrydde, fordi krigen er en integrert del av historien. Historiens opphav er slagskildringene. Krigen er en del av historien, og den dukker opp på ny. Når man undertrykker den ett sted, dukker den opp et annet; krigen flykter. Med terrorbalansen har man undertrykket den internasjonale krig, verdenskrigen, «La Grande guerre» som man sa i 1914. Den vil komme til syne annetsteds. De nye våpnene er miniatyrvåpen; i løpet av terrorbalansens epoke prøvde forskningen å muliggjøre transport av atomvåpen; således ble de massive ødeleggelsesvåpnene miniatyrisert, og dermed transportable. Fra det øyeblikk de blir transportable, kan hvem som helst anvende dem.

- Utsiktene er særdeles dystre. Vil vi en dag oppleve et atomattentat?

- Det er praktisk talt uunngåelig. Vi vil oppleve en attentat-utgave av Hiroshima.

- I ditt arbeid merker man seg en viss fascinasjon for ulykken.

- Ulykken er avslørende og profetisk. Den er noe man må konfronteres med for at teknikken skal utvikles. Fortell meg hvilken type ulykke det er snakk om, så skal jeg si deg hvilken teknikk som ligger til grunn. Oppfinnelsen av en teknisk gjenstand er det samme som å finne opp en særegen form for ulykke: Oppfinnelsen av skipet medfører oppfinnelsen av skibbruddet, oppfinnelsen av toget er å finne opp avsporingen, oppfinnelsen av flyet er det samme som å finne opp flykrasjet, oppdagelsen av elektrisiteten medfører oppfinnelsen av elektrosjokket. Det som interesserer meg i egenskap av teknikkens kritiker, er å oppspore ulykkens særegenhet.

Det er gjennom å analysere det negative ved en bestemt type ulykke at det objekt som ulykken rammer kan utvikle seg henimot det perfekte, og således bli humanisert og sivilisert. Ta f.eks. toget - jernbanen krever to typer ingeniører: Veivesenets ingeniører, som har ansvaret for jernbanenettet, tunnellene og broene (svært spesielle broer siden det er viktig å unngå vibrasjoner), og så har vi dampmaskinens ingeniører som fant opp lokomotivet og konstruerte vognene. Alt dette vil gå sin gang, men avsporinger vil også finne sted. Henimot 1880 kunne man utvikle dampmaskineriet uendelig, i likhet med skinnene. Det som hindret utviklingen av jernbanenettet, det var avsporingene. Det var da man oppfant et nytt styrings- og kontrollsystem, et trafikksystem kalt «The Bloc System», et immaterielt system, kunne man si... Man har skinner, man har tog, man har stasjoner, foruten dette må vi regne med banen eller strekningen, og dermed dukker trafikkingeniøren opp. Som i neste omgang åpner for superhurtigtog som TGV (trains de grande vitesse).

De nye nettverksteknologiene, internett blant andre, er av samme natur. De bærer i seg en spesifikk form for ulykke. Denne ulykkesformen er ennå ikke kartlagt, siden den ikke avføder sammenkrøllet metall eller lemlestede kropper; derimot finnes det tekniske problemer og overvåkning. Å kartlegge ulykker innen hvilken som helst teknologi, er ensbetydende med å muliggjøre dens utvikling, det innebærer å sivilisere teknikken. Teknikk, det er først og fremst ulykken.

- Hvorfor anvender du termen «ulykke» for å betegne en slik hendelse, i stedet for uttrykket «katastrofe»?

- Ordet ulykke har det fortrinn at det er grundig markert på det filosofiske plan, ved sin motsetning til «substans»; ordet katastrofe forekommer meg å være overdrevet. En avsporing er ikke en forsettlig handling fra jernbanens driftssjef, enn si av lokomotivføreren. En ulykke inntrer uforutsett. Det substansielle er nødvendig mens det aksidentelle er relativt og tilfeldig.

- Hvordan analyserer du fenomenet bilulykker? Om vårt samfunn er besatt av ulykken, så kretser vel fascinasjonen primært rundt bilulykker.

- Bilulykken har å gjøre med en slags bevegelsens innbyrdeskrig. Vårt samfunn er preget av allmenn mobilisering. Bilen har vært et middel for sosial mobilisering i arbeid og fritid. Historien er en akselerasjon: den fysiske forflytningens og persontransportens akselerasjon, informasjonens akselerasjon i og med overførings- og kommunikasjonsrevolusjonene, og på samme tid akselerasjon og mangfoldiggjøring av ulykken. Man sier [automo] bilulykke - ja, men både skipet, toget, bilen, flyet, alt dette er «automobiler». Dessuten har vi audiovisuelle ulykker med telekommunikasjon, telearbeid, desentraliseringen som gjør det mulig å få kinesere til å ta en jobb for tre francs i timen når noen dør i Europa. Med historiens akselerasjon finner det sted en flerfoldiggjørelse av ulykker, en slags borgerkrig. Det er bevegelsesevnens fremskritt, uadskillelig fra ulykkens fremskritt, fremskrittet til en ulykke under utvikling: I begynnelsen ble folk lemlestet i togulykker eller i kjedekollisjoner med biler og trailere, eller i en krasjlanding. I dag finnes det ikke lenger åpenbare døde, bare zombier, tilsidesatte personer, siden man øyeblikkelig kan bestille arbeidskraft fra alle fire verdenshjørner. Massearbeidsløsheten er - fra en bestemt synsvinkel - en form for telekommunikasjonsulykke.

- En marxist ville innvende at det å klassifisere en slik type effekt eller kontraeffekt som en ulykke, er temmelig lemfeldig, ettersom man likeså vel kunne si at sådanne ulykker er nesten viljestyrte.

- Ulykken som sådan utgjør utvilsomt en del av viljen til makt - vilje til makt fra dem som er i besittelse av innflytelsespotensialet, kapitalen, kraften - kraft også i teknisk betydning. Det var selve denne kraften jeg opplevde under krigen, i form av en ekstraordinær motsigelse: På den ene siden Blitzkrieg, invasjonen, det fryktelige, de massakrerte i Châteaubriant, og på den andre siden den tilsvarende kraften til de allierte bombeflyene som ødela Nantes. På den ene siden fantes det allierte, de vennligsinnede, og på den andre, fiendene; hva teknikkens potensiale angår, så befinner den seg midt imellom.

- For å motvirke ulykken utvikler man en sikkerhetstenkning og diverse sikkerhetsprogrammer. Kan man ha en drøm, en plan eller en utopi om ulykkens opphør?

- Noe slikt som totalt fremskritt finnes ikke; fremskrittet er aldri mer enn relativt, enten det er tale om det vitenskapelige eller det tekniske område. Fremskrittet viser seg aldri uten sin skyggeside, og denne skyggesiden er ulykken.

- Javel. Men finnes det en form for fremskritt som fortjener en ulykke?

- Med den hastighetens utvikling som ligger til grunn for teknikkens potensiale, har man tatt steget fra en spesifikk, partikulær ulykke med en lokalisert ulykke, til muligheten for en generalisert ulykke, det vil si en ulykke som berører totaliteten av både rom og tid, en ulykke uten like, en uhørt ulykke.

Mot den lokale ulykken kan man ta sine forholdsregler gjennom assuransepoliser eller tekniske tiltak - trafikkkontroll og politiregulering av motorveiene. Man kunne akseptere å måtte betale for å beskytte seg mot en lokal ulykke, en ulykke som kan situeres spesifikt her og nå, mens man derimot ikke kan verne seg mot en allmenn, altomfattende ulykke. De forsinkelser av teknologisk karakter som ikke lenger iverksetter toget eller bilens relative hastigheter, derimot de elektromagnetiske bølgenes absolutte hastighet, åpner uvegerlig åpner for en generalisert ulykke, en ulykke hvis bilde - men hvordan er det mulig å si bilde, når den er uhørt, usett? - hvis bilde kunne være børskrakket, eller den radioaktive stråling som rammer totaliteten av befolkningen på én og samme tid.

Det er vanskelig å snakke om noe som ennå ikke har inntruffet, noe som stadig bare er potensielt... Den generaliserte ulykken ligger som en potensialitet i massearbeidsløsheten, i det faktum at arbeidsløsheten ikke lenger er et problem, men en løsning; i det faktum at aksjonens og reaksjonens samtidighet forårsaker en veritabel politisk forvirring. Det er mer enn en krise; det er en generalisert ulykke som inntreffer, en ulykke av samme karakter som den første ulykken med romfergen Challenger, dvs. noe man vet vil dukke opp, men som man ikke kan beskytte seg mot; siden en slik ulykke ganske enkelt er umulig å akseptere... Det finnes altså en økende tendens til ulykker som går hånd i hånd med økt potensialitet til maktens krefter, pengenes, teknikkens og markedsmonopolets.

- For tiden er det betydelig angst forbundet med katastrofen.

- Denne trusselen forklarer økologistenes posisjon. Økologistene har vært den generaliserte ulykkes budbærere. Særkjennet ved en slik generalisert ulykke er at den omfatter alle disipliner. Hver og én av dem forholder seg til den på sin egen måte. Økologistene har iscenesatt den generaliserte ulykke fra en bestemt synsvinkel. Jeg for min del prøver å introdusere denne problematikken ved å tale om en «grå» økologi i motsetning til den «grønne» økologi. Den grønne økologi er en substansialistisk økologi, opptatt som den er av fauna, flora, livskvalitet. Men det finnes også rom for en økologi som har å gjøre med avstander og mellomrom, forholdet til vår neste, forholdet til verden. Så mange tegn, så mange symboler på katastrofen eller den generaliserte ulykke, så mange bekymringer å ta hensyn til. Den generaliserte ulykke er også ulykken som inntreffer når man kjører inn i den reelle tids mur, dvs. muren som markerer hastigheten som er begrenset i henhold til relativitetsteorien: 300 000 km. pr. sekund.

- Din filosofi er i grunnleggende forstand en teknikkens filosofi.

- Teknikken har utviklet hastigheten. Det finnes en opprinnelig hastighet, som er det levendes hastighet, stoffskiftets hastighet, hastigheten til cellene, til cellenes regenerasjon. Historiens fremskritt er motorens fremskritt: den første motor, det var hesten, som gjennom dressur og krysning (engelsk rase krysset med arabisk, f.eks.) ga økt akselerasjon og bedre yteevne. Historiens fremskritt er teknikkens fremskritt. I dag har teknikken via iverksettelsen av elektromagnetiske bølger resultert i at to murer er brutt, nemlig lydmuren og varmens mur - det løsrivelsens nivå som gjør det mulig å sette et objekt i bane; men teknikken støter i dag mot tidens mur, den reelle tids mur, m.a.o. lyshastighetens mur, en mur som man ikke kan overskride.

- En teknikk definerer alltid en form for rom-tid.

- Hastigheten er en omgivelse, den er et miljø. Det har seg ikke bare slik at vi bor på jordens overflate; vi bebor også hastigheten. Hastigheten er et miljø hvis vektorer er teoriene; de fortolker miljøet, tilstanden: Bilen fortolker tilstanden hastighet annerledes enn det supersoniske fly gjør det; en slik tolkning er forskjellig fra det å gå eller kjøre sykkel skaper. Hastigheten er en form for omgivelse, og enhver oppfinnelse av et nytt medium - det være seg sykkel, hest eller fly - er en måte å omfortolke hastigheten på.

- I denne historien om hastighet, teknikk og fremskritt som utgjør din seneste bok, La Vitesse de libération, peker du på en grunnleggende transformasjon av rom-tiden.

- Rommet kan bare fremtre for oss som en rom-verden. Men denne rom-verden, denne grandeur nature, er forurenset av teleteknologier som beveger seg i lysets hastighet. Rom- verdenen (det reelle rom) viker plassen for tids-verdenen, for nettverkets real time med andre ord.

De teknologiene som konstituerer byen er fra nå av teknologier for telearbeid, telekonferanser; teknologier for telenærvær på avstand. Byen i emning, den by vi ser konturene av, er således en tele-topisk by, den er ikke lenger «topisk» (stedlig). «Kommunikasjonshavnen» [le téléport] er den nye byens grunnleggende elementer. Den gamle by var primært karakterisert av byporten på festningen. Så overtok havnen denne rollen, i sin tur kom jernbanestasjonen og lufthavnen, funksjonelle områder som skrev seg inn i det reelle rom og etterlot seg tung infrastruktur - jernbanenett eller flystriper. Med kommunikasjonshavnen befinner vi oss i det immaterielle: kommunikasjonshavnen er telebyens konstitutive form. Dette innebærer dannelsen av en særegen urban konsentrasjon: verdens-byen [la ville-monde] eller hypersenteret: Ikke lenger kosmopolis, men omnipolis. Som hovedsteder var Roma eller London primærformer for reduksjon av det rommet som de kontrollerte, men i ganske så relativ forstand, siden deres innflytelse i bunn og grunn hvilte på maritim transport; London bl.a. i tilknytning til det hanseatiske fellesskap, Middelhavsflåten for Roma. I dag er det ikke lenger det reelle rom med sin geometri - sentrum, periferi - som dominerer. Det finnes stadig byer, men de er de facto diskvalifiserte. Det virkelige sentrum er den reelle [kybernetiske] tids sentrum, et slags hypersenter eller en slags virtuell by som er ingen steder og allesteds, og som er den generaliserte ulykkes elementer. Dette hypersentrum for den reelle tid resulterer i at de virkelige byer nå blir de enkelte bydeler, ja man kunne endog si det samme om de enkelte drabantbyene til en slik virtuell by, en sådan omnipolis som erstatter de kosmopoler som Roma og London var. Ifølge Saskia Sassens Global City er dette den retning vi beveger oss i. Singapore er allerede en verdens-by med en internasjonal havn, en internasjonal lufthavn og en kommunikasjonshavn med en geostasjonær satelitt i 36.000 kms høyde. Den virtuelle by, hovedstedenes hovedstad, verdens-byen, den er det senter som på én og samme tid er intetsteds og overalt og som diskrediterer alle virkelige byer, og samtidig alle drabantbyer.

- En Victor Hugo ville kanskje si at det dreier seg om et bemerkelsesverdig fremskritt, siden det åpner muligheten for et universelt brorskap.

- Jeg tror på dette brorskapet, men den positive siden ved et verdensborgerskap er noe som bare kan oppnås gjennom kamp. Den gis ikke uten strid, men bare gjennom en kamp mot tendensen til å privilegere det fjerne på bekostning av det nære. Lenge var vår nærmeste den allierte, vår beslektede, mens fienden var den fjerne, den fremmede. Det som er situasjonen i dag er ikke at vi er vitne til en konfus sammenblanding av ens nære, neste og den fjerne; derimot en inversjon av forholdet: den fjerne, som kommer til syne i det underlige vinduet, er vennen, mens vår neste, naboen, han som lukter vondt og som bråker, er fienden. Nærhetens lov snus opp-ned, og dette forklarer byens krise. Naboen min i samme etasje er min fiende fordi han stinker, plager og forstyrrer meg, mens han som jeg ser på TV, han som jeg hører i telefonen, derimot ikke sjenerer meg: Jeg kobler meg ut når jeg vil, jeg drar ut kontakten når jeg vil! Denne inversjonen gjør Nietzsches ordtak til virkelighet: «Elsk din fjerne som deg selv.»

- Og dette åpner for det du kaller cyberseksualitet.

- Vi lever i en makeløs epoke. Det teleauditive (radioen) og televisjonen var uttrykk for et lydlig og visuelt perspektiv stadig forankret i quattrocento. Vi trer inn i et real time-perspektiv, en tid preget av bølgeperspektiv, med muligheten til øyeblikkelig å overføre emosjoner og sansebilder. Man finner opp et nytt perspektiv, berørings-perspektivet, et perspektiv som muliggjør en avstands-seksualitet, en «tele-kopulasjon». Dette er en uhørt begivenhet; helt frem til nå har det vært umulig å avstandsberøre. I dag kan jeg imidlertid ikke bare berøre med datahansker på tusenvis av kilometers avstand, men gjennom en spesialtilkobling kan jeg også elske med en pike i Tokyo, få hennes impulser overført til meg via sensorer som også gjør det mulig for meg å gi henne nytelse og å nyte selv... Dette er ikke lenger skilsmisse, det er oppløsning. Vi har ikke lenger å gjøre med parets skilsmisse, men med kopuleringens adskillelse, det universelle preventiv. Dette går som hånd i hanske med den seksuelle sjikane, forkastelsen av den andre, den neste, den nære - neste-mann eller neste-kvinne - dette innebærer bruddet med den andre kroppen. Den seksuelle sjikane er på et bestemt vis utviklingen av intensjonsprosessen. Den akkompagnerer den før nevnte adskillelsen fra kroppen, seksualitetens krise, kort sagt seksualitetens oppløsning, desintegrasjon, til fordel for en elektronisk form for masturbasjon.

Sensorene som nylig er oppfunnet har faktisk også olfaktorisk kapasitet: de gjør det mulig å lukte en rose på lang avstand. Man er i stand til å tele-lytte (radio, telefon); man kan tele-se (televisjon, videoovervåkning); tele-akten gjør det mulig å mime eller styre noe på avstand; det er altså mulig å tele-sanse. Det eneste man ikke kan gjøre er å tele-smake: Man kan ikke tele-drikke et glass Château Yquem! Smakssansen er den siste sans som yter motstandskraft overfor tele-sakene. Dette her er verdens endelikt: ikke verdens undergang i apokalyptisk forstand; det betegner slutten på den ytre verden i betydningen: det som ligger utenfor min rekkevidde. Man identifiserer kroppen sin med verden; man blir en menneske-planet. Internett-mennesket, mennesket preget av tidssammentrekningen, det er et menneske som vil være til i kraft av sitt telenærvær.

-Men hvorfor skulle ikke cyberrommet i seg selv være et territorium?

- Et miljø, en tilstand er ikke et territorium; for at så skal være tilfelle, må man bearbeide elementene og se den generaliserte ulykken i øynene, liksom jernbanetransportens folk før har innsett avsporingenes faktum. Denne bevisstgjøringen er den grå økologis rolle. Det finnes også en telekommunikasjonenes avsporing, en potensiell ulykke i og med tidssammentrekningen. Det er nødvendig å bekjempe (vilkårene for) en slik ulykke. Jeg har aldri sagt at teknisk virksomhet ikke skal videreføres, derimot at det er nødvendig å inngå i en strid... Det er Jakobs kamp med Engelen vi er vitne til. Jakob er en fri mann, han kjemper mot Engelen hele natten. Denne Engelen er Jakobs Gud, den Gud han høyakter, men han kjemper for å forbli et oppreist menneske, et fritt menneske. Om morgenen sier han til Engelen: «Slipp meg løs, jeg har kjempet hele natten.» Teknikken, det er striden med Engelen. Hvis man ikke kjemper mot teknikken, er man ikke et fritt menneske.

Oversatt av Arnstein Bjørkly