HenningHagerup

Døden,reisen og De saliges øyer

Litteraturenog det evige liv

Å skrive omlitterære fremstillinger av livet etter døden, er ikke viderefasjonabelt i litteraturteoretiske og litteraturkritiske kretserfor tiden. Jeg gjør det følgelig med desto større glede, medet ørlite, forfengelig håp om at en eller annen tekstdogmatikereller dogmatisk materialist skal bli irritert over at jeg ikkeholder meg strengt til dagsorden og unngår å presisere atsamtlige eksempler i artikkelen naturligvis «bare» er fiksjon.Vi får nå se. I mine øyne er i alle fall ikke en skikkelse somGud mer ubegripelig enn ideen om «ekkoet av The Big Bang», dvs.det Jesper Hoffmeyer omtaler som «sporene af det umådeligtenergirige lyshav, der opstod ca. 700 000 år efterurknaldet».Men om Gud er død eller ikke, kan det i alletilfelle ha en viss hensikt å lytte til det ikke heltubetydelige ekkoet også dette fenomenets eksplosjon inn iverden har etterlatt seg, selv når man – som her –bare gjør noen relativt små overflatenedslag i et kolossaltlitterært materiale.

Døden somreisemotiv

Det er muligensdårlig reklame for reisebyråene, men reisen og døden haralltid vært nært forbundet i mytologi, religion og litteratur.Selv om jordisk oppdagertrang og eventyrlyst selvfølgelig ogsåspiller inn, har ideen om å skulle bevege seg inn i uoppdagetland i slike sammenhenger ofte konnotert at man kryssereksistensielle grenser i tillegg til de geografiske – denstørste reisens mål er døden eller dødsriket. «Å død,gamle kaptein, tiden er inne, hev anker,» skriver Baudelaire iet dikt som passende nok heter nettopp «Le Voyage». Den franskelitteraturteoretikeren Gaston Bachelard stiller et stedspørsmålet om ikke «døden var den første navigatør» ogutbroderer det på denne måten:

Satte man ikke,lenge før de levende våget seg ut på bølgene, likkisten utpå havet, likkisten ut på elven? I denne mytologiske hypotesenville ikke likkisten være den siste båten. Den villevære den første båten. Døden ville ikke være den sistereisen. Den ville være den første reisen. Forenkelte dypsindige drømmere vil den være den første sannereisen.

Disse «dypsindigedrømmerne» har bestandig florert i litteraturen. Det eldsteverket i verdenslitteraturen, Gilgamesj fra 2000-tallet f.Kr.,er direkte paradigmatisk i sin kobling av døden ogreisemotivet. Tittelfiguren sørger over sin venn Enkidusbortgang, og i håpet om å kunne finne hemmeligheten som førertil evig liv legger han ut på en farefull ekspedisjon gjennomørkenen, fjellene og til slutt over Dødens hav. Her treffer hanNoa-skikkelsen Utnapistjim, som er blitt skjenket udødelighetetter å ha overlevd syndfloden og som gudene har latt bosetteseg i «det fjerne, ved elvenes munning». Han sender Gilgamesjbort igjen etter å ha utstyrt ham med en plante som vil holdeham ung hele hans liv, noe som for så vidt rettferdiggjør G.S.Kirks karakteristikk av Gilgamesj som en mann som «soughtimmortality for himself and then as second-best turned aside toseek an elixir of youth». I en passasje som for moderne leseresikkert kan fortone seg lett ironisk blir helten til og medberøvet denne substituttgaven:

Gilgamesj bader ien kjølig brønn.

En slange kryperfrem.

Den tar planten iet jafs.

Den feller sittskinn

Og svømmer bort ivannet.

Gilgamesj synkersammen.

Han gråter.

Tårene strømmerover hans kinn.

(Per Seyerstedsoversettelse, s. 79-80)

Det er altså ikkebare i Første Mosebok at slangen har lykkes i å snytemenneskene for en eller annen variant av saligheten, og herklarer den jo å oppnå permanent ungdom i tillegg. Typisk forGilgamesj-eposet er det uansett at Utnapistjims paradis ikke blirnærmere beskrevet; det omtales som «solhagen», mendetaljskildringene mangler. Dem skulle det imidlertid bli ganskemange av i senere fremstillinger av hinsidige tilstander.Odysseus’ besøk i det dystre dødsriket Hades er etklassisk eksempel; allerede ved ankomsten er det temmelig klarthva man kan vente seg:

Der er det land ogden by hvor kimmeriske menn er til huse,

hyllet i skyer ogtåke. Dem sender den lysende solgud

aldri et enesteglimt av soløyets skinnende stråler,

ei når han heverseg opp på den stjerneglitrende himmel,

ei når han attergår ned på sin vogn fra himlen mot jorden;

men over stakkarneruger den grufulle natt med sitt mørke.

(Østbyesoversettelse, sang 11, 14-19)

Dødsriketfremstår her som en nattlig negasjon av livet, bare skyggene ertilbake. Med en så mørk forestilling om hva man kunne vente segved livets slutt, kan ikke tanken på døden ha vært videre lettå bære for grekerne på Homers tid (i den grad Odysseen avspeilerreell folketro). Mot slutten av Homers epos blir reisemotivet noken gang satt tydelig – og brutalt – i forbindelse meddøden: Odysseus’ lange, besværlige hjemtur munner ut imassedød, idet den hjemvendte myrder både frierne som harbeleiret hans hus, samt en rekke terner som har vært såuheldige å inngå nære forbindelser med fienden – de harligget med frierne bl.a. Deretter begynner en ny reise; Hermeskommer for å hente de avdødes sjeler og fører dem ned tilHades:

hastig nådde defrem til den frodige eng hvor liljene blomstrer.

Der er det stedhvor sjelene bor, de avdødes skygger.

(Sang 24, 12-14)

Her møter dedrepte frierne (ternene får vi ikke høre noe mer om) sjelenetil diverse greske helter fra Trojanerkrigen og havner i posthumsamtale med dem. Opptrinnet ender med at Agamemnon – somnylig er blitt myrdet av sin egen hustru Klytaimnestra –snakker med en viss misunnelse om hvor heldig Odysseus har værtsom nå har vunnet tilbake sin trofaste Penelope. Man kan lurepå om ikke Odysseus har vært heldig på andre måter også, foruansett hvordan det måtte forholde seg med Odysseenskomposisjon, er det to ting som er særlig iøynefallende veddenne underlige post mortem-episoden: Den finner sted like førbokens siste klimaks – gjenforeningen av Odysseus ogPenelope og innføringen av fredspakten på Ithaka –, og denminner leseren om at Odysseus har vært nede i dødsrikettidligere, i sang 11, og sluppet levende fra det. Odysseus’reise frem mot friernes og ternenes undergang kan dermed samtidigoppfattes som en reise frem mot hans egen udødelighet (riktignokmed en rituell massakre som forutsetning). Ved å besøke Hades ilevende live har han kan hende overvunnet døden, og det er ikkeoverraskende at Plotin kunne bruke Odysseus i sin fremstilling avhvordan sjelen skal vende hjem til sitt «fedreland» og unngåå synke ned blant skyggene i Hades.

Reisens mål

Det som muligensligger i kim i Odysseen er m.a.o. forestillingen om todødsriker; det ene et trøstesløst Hades, som senere får enmer drastisk utforming i det kristne helvete, det andre etlykkelig paradis. I Pindars oder, og i Platonsfilosofisk-didaktiske myter ble disse ideene videreutviklet påbeslektede måter: Hos Platon (bl.a. i Gorgias) har Zeusutnevnt sagnkongene Minos, Rhadamanthys og Aiakos til dommereover de dødes sjeler, og avhengig av hvor rettskaffent deavdøde har levd, sender disse tre dem enten til skyggeriketTartaros eller til De saliges øyer. Dette paradisiske øyriketsnakker Pindar om i sin annen olympiske ode, og også han hevderat de som har avholdt seg fra urettferdighet i denne verden etterdøden vil ta veien nettopp dit, «hvor gylne blomster lyser,noen på land fra deilige trær, andre næret av vannet». Detteer det typiske eden’ske paradis – i Bibelen møter videt første gang i denne utgaven:

Og Gud Herrenplantet en have i Eden, i Østen, og der satte han mennesket somhan hadde dannet.
Og Gud Herren lot trær av alle slag vokse op av jorden, prektigeå se til og gode å ete av, og midt i haven livsens tre og treettil kunnskap om godt og ondt.
(Første Mosebok, 2, 8-9)

Et tilbakevendendegrunntrekk ved paradisskildringer av forskjellige slag, er at defremstiller paradiset som et stykke sivilisert ogmenneskeliggjort natur; hagen blir selve sinnbildet påden evige saligheten, mens helvete utmerker seg ved kaotiske,ville og tilsynelatende grusomme landskaper. Den paradisiskehagen gir dessuten sine frukter og sin grøde uoppfordret, såAdams arbeid med å «dyrke og vokte» Eden var åpenbart ikkeforbundet med synderlig mye strev – men ved utdrivelsen frahagen ble det straks annerledes: «Fordi du lød din hustru ogåt av det tre som jeg forbød deg å ete av, så skal jordenvære forbannet for din skyld! Med møie skal du nære dig av denalle ditt livs dager.» (3, 17) En parallell utvikling finner vii Hesiods og Ovids fremstillinger av de forskjelllige tidsaldrenemenneskeheten har gjennomlevd‚ fra den lykkelige gullalderenda jorden gav fritt av seg selv, frem til den harde jernalderen,hvor mennesket «arbeider og sørger uopphørlig» (Hesiod, Verkog dager). Eden- og gullalderforestillingene blir følgeligarketypisk retningsgivende for utformingen av visjonene avhinsidige salighetstilstander, og evigheten blir på denne måtenen forlengelse av en tapt idyll som gjenvinnes ved livets slutt.

Det en venninne avmeg en gang fortalte om en spansk nonne er helt på linje meddenne tankegangen: Den hellige damen oppfattet evigheten som «ethyggelig sted hvor man slipper å arbeide», noe som erbegripelig nok når man tenker på det asketisk-selvoppofrendelivet hun har påtatt seg å føre. En slik forståelse av detevige liv kan imidlertid lett bli ganske statisk siden den trossalt ikke gjør evigheten til noe mer enn uendelig temporalitet ifredfull utstrekning, eller som Northrop Frye skriver i TheGreat Code: «In this construct the eternal is described as astate of continuous peace, rest, and repose. One can understandthe appeal of such metaphors after seventy years or so of humanbehavior, but after all they are metaphors drawn from death, andseem hardly definitive for a conception of something genuinelybeyond life.» En måte å løse dette problemet på er ved åoperere med et lavere og et høyere paradis; det lavere ellerjordiske paradiset vil tilsvare det bibelske Eden, det høyerevil ha helt andre og mer tidløse implikasjoner. Denneinndelingen finner man hos diktere som Edmund Spenser og JohnMilton, og også hos William Blake, som sondrer mellom enpastoral hvile- og drømmetilstand han kaller Beulah (dvs.det ektevidde land) og en uhyre aktiv, dynamisk evighet som ihans terminologi heter Eden og altså ikke er identisk med hagenav samme navn. Hos Dante er skillet tydelig markert; etter å haklatret opp skjærsildfjellet, trer han og Vergil i 28. sang av Skjærsildeninn i Edens hage, som dufter, stråler og klinger av dyp harmoniog fred, men som likevel ikke er reisens mål. Jeg siterer noenlinjer i Edvard Lidforss’ fine gjendiktning fra 1903:

En ljuflig luft,som aldrig i sig hade
Omskiftelse, kringfläktade min panna,
Mig smekande så lent som östanvinden,
För hvilken bladen, dallrande med lätthet,
Sig allesamman böjde åt det hållet,
Dit helga berget först sin skugga kastar;
Dock ej så skilda från sitt rätta läge,
Att de små fåglarna i trädens toppar
Att öfva sina konster därför upphört,
Men jublande med sång de emottogo
De första fläktarna emellan bladen,
Som susade sin bas till deras toner…
(7-18)

Jeg vet knapt nokom noen vakrere poetisk naturbeskrivelse enn denne, men den erlikevel bare et preludium. Det virkelige paradiset består av niforskjellige himmelsfærer, samt Empyréen, hvor Gud holder til,og denne verdenen er gjennomsyret av den kjærligheten sombeveger solen og de andre stjernene – «l’amor che moveil sole e l’altre stelle – som det heter i diktetsaller siste linje. I paradisdelen av Komedien bedriverDante et avansert men litterært fattbart spill med kategoriersom tid, rom og nærvær (og med en enestående bruk avlysmetaforikk), på en så mesterlig måte at jeg hver gang jegleser disse sangene opplever noen glimt hvor jeg føler at jeghar forstått evigheten – omtrent slik som Dante selvforteller om en av sine visjonære opplevelser:

Likt den, sombakifrån utaf en fackla
Belyses och den märker i en spegel,
Förr’n han den fått för blicken eller tanken,
Och om sig vänder för att se, om glaset
Har talat sant, och finner båda stämma
Så väl, som melodien gör med rytmen…
(Paradiset, sang 28, 4-9)

De færreste– om noen i det hele tatt – som har forsøkt seg påskildringer av paradiset, har vært i stand til å nærme segDantes nivå. Det kan man vanskelig bebreide dem, for oppgaven erselvsagt uløselig. Noen har uansett hatt et uhyre dårlighåndlag her: Blant mine fremste horror-favoritter på områdetkan jeg nevne Sir Arthur Conan Doyles transponering av enborgerlig britisk landsby inn i det hinsidige (en frykteligtanke) og Jehovas vitners visjon av et evig liv på en ryddigjord befolket av prektige mennesker (en like fryktelig tanke).H.C. Andersen brukte sannsynligvis vettet da han nøyde seg medå gi følgende skildring av det blikket en avdød prest tillaterHelga å kaste inn i himmelen i «Dynd-Kongens Datter»: «Og hanløftede hende i Glands og Herlighed, i en Strømning af Toner ogTanker; det var ikke blot udenom hende, det lyste og klang, menindeni hende. Ord kan ikke udsige det.» Helvete lar seg utenvanskeligheter visualisere – siden jorden har mer enn nok avinspirasjon å by på hva den instansen angår, er detforholdsvis uproblematisk å finne ord som kan «udsige det».Schopenhauer bemerker tørt at den som har innsett at menneskenebehandler hverandre som ulver, raskt vil se at verden er ethelvete, «som overgår Dantes på den måten at den ene måvære den andres djevel». Når det gjelder paradiset står manoverfor et representasjonskrav som ikke lar seg innfri, og de somhar lykkes best i å postulere en salighet har ofte innskrenketseg til antydninger. Baudelaires dikt «Élévation» er eteksempel på en tilbakeholden skildring av denne typen; det sieri alle fall ikke for mye om sitt tema, men snakker i forholdsvisgenerelle vendinger om hvordan det måtte være å fly hinsidesjorden, solen, eteren og stjernene, for så å svømme i «dypuendelighet», bli renset i «høyerestående luft» og drikke«den klare ilden som fyller de gjennomsiktige rommene».Resultatet kan karakteriseres som naivistisk-metafysisk, ikkeminst siden diktet munner ut i en hyllest til den som «utenvanskelighet forstår / språket til blomster og tause ting».Med et noe annet grep kan Goethe, i diktet «Weltseele», skildreet kosmos som i all evighet er beskjeftiget med å omskape oggjenskape seg selv. Diktet blir en lovsang til alt organisk liv,med en klar panteistisk tendens, og på det deskriptive planetgjør Goethe ingen forsøk på å tvinge noe særlig mer inn idet enn en poetisk besjeling av iakttagbare naturlover. Diktetkulminerer i disse linjene:

Und bald verlischtein unbegrenztes Streben
Im sel’gen Wechselblick:
Und so empfangt mit Dank das schönste Leben
Vom All ins All zurück!

(Og snart slukneren ubegrenset streben
i det salige vekselblikket:
Og motta slik med takk det skjønneste livet
fra alt tilbake til alt)

Et av de sterkestediktene som behandler evighets- og udødelighetstematikken, erskrevet av Emily Dickinson – en poet som nok ikke barefortjener betegnelsen «Amherst’s Madame de Sade», slikCamille Paglia kaller henne. I dette diktet dreier det segsnarere om en djerv ånd som tar opp hansken etter Pascal,betrakter de endeløse rom – og ikke blir skremt av derestaushet. Siden hun fortsetter den eldgamle reisen inn ievigheten, burde det være helt på sin plass å la henne få detsiste ordet:

Because I couldnot stop for Death –
He kindly stopped for me –
The Carriage held but just Ourselves –
And Immortality.

We slowly drove– He knew no haste
And I had put away
My labor and my leisure too,
For his Civility –

We passed theSchool, where Children strove
At Recess – in the Ring –
We passed the Fields of Gazing Grain –

We passed theSetting Sun –
Or rather – He passed Us –
The Dews grew quivering and chill –
For only Gossamer, my Gown –
My Tippet – only Tulle –

We paused before aHouse that seemed
A Swelling of the Ground –
The Roof was scarcely visible –
The Cornice – in the Ground –

Since then –’tis Centuries – and yet
Feels shorter than the Day
I first surmised the Horses’ Heads
Were toward Eternity –

Fordi jeg ikkekunne stanse for døden –

stanset hanvennlig for meg –

vognen rommet bareoss to –

og udødeligheten.

Vi kjørtelangsomt – han kjente ikke hastverk

og jeg hadde lagtav meg

mitt arbeid og minfritid også,

for hanshøflighet –

Vi passerteskolen, hvor barn strevde

for frikvarter– i ringen –

Vi passerteåkrene med stirrende korn –

vi passerte solensom gikk ned –

Eller snarere– han passerte oss –

duggen bleskjelvende og kjølig –

for kåpen min varbare spindelvev –

sjalet mitt –bare tyll –

Vi stanset foranet hus som virket som

en hevelse ibakken –

taket var nestenikke synlig –

gesimsen – ibakken –

Siden da –det har gått århundrer – og likevel

føles det kortereenn den dagen

da jeg førstantok at hestenes hoder

vendte motevigheten –

Copyright Kulturkanalen og Samtiden, 1-97