Redaksjonelt: Feilernæring Alle mennesker lever i mange tider, mange tidsstrukturer. Fem minutter er en evighet når vi sitter på tannlegens venteværelse eller står på holdeplassen en mandagsmorgen i januar, mens to uker forsvinner lynraskt i ferien. I en viss forstand går tiden raskere etter hvert som vi blir eldre, ettersom et år er mye kortere tid for en voksen enn for et barn. Noen av tidsstrukturene er i seg selv raske, mens andre er langsomme. Visse handlinger, som å slå en dobbel salto på vei ned fra stupebrettet, må utføres raskt. Andre handlinger må utføres langsomt. Å tenke er en slik handling. Ganske mange langsomme tider blir i våre dager erstattet av raske tider. Det skyldes delvis at vårt økonomiske system oppmuntrer til å konsumere stadig mer intensivt og effektivt, noe som skaper «økonomisk vekst». Men det lar seg også gjøre å peke på andre årsaker. Flerkanalfjernsyn bidro åpenbart til produksjonen av lynraske programmer med ultrakjappe overganger og mye ytre støy og dramatikk, for å forhindre at seerne skiftet kanal for ofte. Samtidig må programmene stå stille innholdsmessig, ettersom seerne rent faktisk skifter kanal. Prisene på reklameinnslag på fjernsyn innebærer også et oppskrudd tempo i televisjonen. Medienes form har forandret seg dramatisk bare på en mannsalder. Tenk bare på fjernsynet. For et nittitallsmenneske fortoner sekstitallets fjernsyn seg som stillestående og sirupsseigt. Programmenes tid gikk fryktelig langsomt, sammenlignet med den hesblesende og oppstykkede formen som er normgivende i dag. Avisene etterligner fjernsynet. Fjernsynets programmakere etterligner reklamens formspråk. Reklamen står stille i rasende fart. Formen må være kaleidoskopisk og fragmentert for å virke «dristig og nyskapende». Et resultat er at ideologiene visner og erstattes av sensologier, verdensbilder som mates intravenøst inn i blodomløpet og subliminalt inn i sjelen, uten å ta veien om hodet. Ifølge såkalte målinger bruker norskingene gjennomsnittlig to og en halv time foran fjernsynet, mens de leser bøker i tolv minutter. Det betyr at én eller to tv-frie dager i måneden ville frigjøre nok tid til å lese hvert nummer av Samtiden fra perm til perm, mens en tv-fri måned ville være nok til å lese Dostojevskijs viktigste romaner. Det er uten tvil sant at vi ikke er underernærte i Skandinavia, men vi er feilernærte på de fleste tenkelige måter. Tiden løper fra oss fordi vi ikke klarer å bruke den langsomt. |