|
Oscar Hemer & Magnus Nordenhake
Kinas nye kulturrevolusjon
Stemmer fra en reise i mai 1995. Portrettet av Mao troner stadig over Tianíanmen, det ødslige revolusjonstorgets port. Som om ingenting hadde hendt. I den senere tid har han imidlertid stirret landsfaderen Sun Yat-sen i øynene. Opphøyelsen av republikken Kinas grunnlegger, han som satte punktum for 3000 års keiserdømme, kan ikke tolkes som annet enn en forsoningsgest til de «landflyktige» nasjonalistene på Taiwan. Muligens tenker man seg en løsning på den snart femti år lange konflikten i forbindelse med Hongkongs tilbakevending til moderlandets skjød 1. juli 1997. Et kjempestort digitalur over Det historiske museum på torgets ene langside har startet nedtellingen til denne magiske datoen. Vinden fra Gobiørkenen feier over torget og pisker de røde flaggene som er heist til minne om 4. mai-bevegelsen av 1919. Det som begynte som en politisk protest mot landavståelsene til Japan, munnet etterhvert ut i en kulturell reformbevegelse som blant annet innebar en omfattende introduksjon av vesterlandsk tenkning. Derimot merkes ingen spor av studenttopprøret av 4. juni 1989, som endte i blodig underkuelse. Så sent som for noen år siden kunne man ennå skjelne avtrykk av panservognenes larveføtter på trappen til det nå avsperrede heltemonumentet midt på torget, der blomsternedleggelser er forbudt med straffeansvar til følge. Strategiske punktarrestasjoner av velkjente dissidenter pleier å innlede årsdagen. I år har stemningen vært uvanlig spent, siden noen av de ledende kritikerne av regimet vurderte at tiden var moden for forsoning og rettet et moderat opprop til regimet, med oppfordring til toleranse mot annerledes tenkende og amnesti for alle dem som stadig sitter fengslet for sin medvirkning i hendelsene av 1989. Myndighetene svarte med å arrestere flere av de 45 underskriverne. Makthavernes nervøsitet og tydelig demonstrerte uforsonlighet fortoner seg enda mer umotivert, ja nærmest paranoid, på bakgrunn av den overraskende kynisme som flertallet av dagens unge intellektuelle ñ de som ikke selv var med, vel og merke ñ synes å betrakte hendelsene for seks år siden med. Mange blir irriterte når når vi henviser til dem. Vi hører til og med sarkastiske kommentarer av denne typen: «De som var på Tianíanmenplassen har giftet seg og fått barn.» Denne avstandtaken fra politikken er gjennomgående og har et snev av postmodernistisk provokasjon over seg. Men den apolitiske attityden kan også tolkes som et i høyeste grad politisk standpunkt. Om man skal tro forfatteren og litteraturkritikeren Zhu Wei ñ som dessuten er redaktør for et par nystartede, uavhengige kulturtidsskrifter ñ så har de intellektuelle slett ikke kapitulert for overmakten. De har bare endret strategi, fra 80-tallets vektlegging av sosiale bevegelser til en individuell utforskning av det egne rommets grenser. Den endrede taktikken har også medført et skifte av språk, fra 80-tallets politiske til et «kulturelt» språk på 90-tallet. «Hvis man anvender det politiske språket, har myndighetene lett for å svare og også å ty til politiske maktmidler. Det kulturelle språket har man mye større problemer med å besvare. Frem til 89 betraktet myndighetene kulturlivet med stor mistenksomhet. Men etterhvert som økonomien ble stadig mer sentral, lot man kulturen være mer og mer i fred, og det ble lettere å utvikle en uavhengig kulturell offentlighet. Fra å ha vært begrenset til de intellektuelle, til universitetsmiljøene, er kultursfæren på 90-tallet blitt mye mer uensartet. Man kan betegne det som en massekulturell utvikling. På avisfronten er en rekke nye aviser og tidsskrifter blitt grunnlagt, og de representerer ulike interesser.» Stikk i strid med den gjengse vaneforestillingen i vest markerte hendelsene i 1989 et høyst midlertidig tilbakeslag for utviklingen henimot økt frihet og åpenhet. Prosessen ble snarere påskyndet, for å aksellerere under hele 90-tallet, i takt med den økonomiske eksplosjonen og internasjonale integrasjonen. Den politiske bevegelsen fra 1989 skulle altså ñ liksom en gang 4. mai-bevegelsen ñ ha utviklet seg til en kulturell revolusjon. For Zhu Wei er det udiskutabelt at kulturen og økonomien går hånd i hånd, og han ser utelukkende positivt på den nåværende utviklingen. Jo mer, desto bedre, som han uttrykker det. I så måte er han bestemt også representativ for Kinas intellektuelle, sier han. Imidlertid er ikke alle vi snakker med like entusiastiske over den kapitalistiske revolusjonen, som mange frykter bare skal erstatte kommunismens kulturforakt med «konsumismen»s kosmopolitiske åndelige fattigdom. Som raskt akkulturert barbar har man vanskelig for å se hvordan McDonalds eller Pizza Hut skulle være i stand til å true den kinesiske kultur. Men på den andre siden er det bemerkelsesverdig hvor skrøpelig den 5000 år lange tradisjonen forekommer å være, og dette beror i stor grad på kinesernes splittede holdning til sin egen historie. Maos nasjonalisme hadde i første rekke sin brodd rettet mot landets egen kulturarv. Men selv ikke den fatale kulturrevolusjonen innebar et såvidt radikalt brudd som dagens utvikling, i følge Zhu Wei. Tradisjonen er praktisk talt brakt til opphør og risikerer å bli redusert til forvitrende relikvier, i likhet med Den forbudte bys tomme skall. Det synes duket for en nært forestående antivestlig reaksjon, i det minste som en sterk understrømning.
«Forholdet til Vesten har i moderne tid vært meget motsigelsesfullt. Man har villet ha de fine materielle tingene, samtidig som man taper ansikt gjennom å hele tiden etterligne Vesten. Ikke bare politikere og intellektuelle, men hele den kinesiske befolkning, bærer på denne motsigelsen. Det at Beijing ikke fikk OL i år 2000, innebar et slikt forferdelig prestisjetap at det i brede lag av folket fantes grunnlag for svært antivestlige stemninger.»
II Kullbriketten gløder på peisen ved inngangen. Kvelden er rå og trøstesløs. En svak os blander seg med terpentindampen i det kalde, vindusløse rommet. Kunstneren som bor og arbeider her henter frem noen ekspresjonistiske lerreter med griser i ulike skikkelser ñ griser i form av engler, griser med glorier. En av kollegene hans påpeker formanende at han «ikke skal vise vesterlendingene hva de allerede vet». Vi befinner oss i Yuanmingyuan, en bondelandsby i Pekings nordvestlige utkant, ikke langt fra ruinene av den keiserlige sommerresidensen som franske og engelske tropper jevnet med jorden i 1860. Residensens ødelagte hager har helt siden dette vært symbolet på vesterlandsk aggresjon og imperialisme. Siden noen år tilbake har det eksistert en stadig voksende kunstnerkoloni her. Unge diktere, musikere og først og fremst billedkunstnere søker seg hit fra ulike deler av landet, noen av dem fra kunstskoler, de fleste autodidakter. Nå finnes det et trettitalls menn og noen kvinner her som målbevisst lever opp til den romantiske kunstnermyten i knøttsmå, trange rom som bøndene leier ut til ågerpriser. Vi hadde bare tenkt å se oss omkring, kanskje treffe noen av kunstnerene, men ryktet løper foran oss, og vi kommer til å traske fra det ene atelier til det andre. Litt etter hvert blir våre nysgjerrige spørsmål stadig mer mekaniske og svarene blir motsigelsesfulle på en måte som lar oss ane at i virkeligheten er de vi som blir konsultert. I deres øyne er vi åpenbart et slags orakel med antatte kontakter i den vestlige verdens gåtefulle kunstmarked, som har utpekt Kina til et av 90-tallets «hot spots». 1985 markerer modernismens virkelige gjennombrudd i Kina. Den nye økonomiske politikken begynner da å bære frukter, en rekke sentrale filosofiske tekster fra vesten oversettes nettopp dette året, og den første generasjon kunstnere som utdannes etter kulturrevolusjonen forlater akademiene og begynner å skape sine egne fora. Kunstnerene går i bresjen, som en klassisk modernistisk avantgarde, og utfordrer både myndigheter og publikum med uoffisielle utstillinger og «happenings» på en rekke forskjellige steder, fra Kanton til Beijing. Bevegelsen kulminerer i og med en samleutstilling som fikk mye oppmerksomhet, den meget betydningsfulle «China Avant-Garde» på Nasjonalgalleriet i Beijing (i februar 1989); den ble stengt av myndighetene to ganger på de to ukene den varte. Å si at det var en kunstutstilling som utløste demokratidemonstrasjonene på Tianíanmen-plassen samme vår, er naturligvis en overdrivelse. Men flere av kunstnerne gikk billedlig talt fra galleriet ut på torget, og utstillingens logo ñ forbudsskiltet mot u-svinger ñ ble også en av studentbevegelsens manende symboler. Etter 4. juni ble «1985-bevegelsen» utsatt for en massiv nedsabling i de offisielle mediene, i likhet med den mislykkede kampanjen mot «mental forurensning» i begynnelsen av 80-tallet. Noen av kunstnerne emigrerte til vest, de andre gikk under jorden. Klimaet forble barskt i et par år ñ tilstrekkelig lenge til å skape enda en generasjonskløft, men ikke lenge nok til å underkue den prosessen som var satt i bevegelse. Sammenhengen mellom den kunstneriske modernismen og demokratibevegelsen er altså utvetydig. Interessen for den kinesiske «avantgardekunsten» som plutselig blomstret opp i Vesten, er også åpenbart tilknyttet begivenhetene i 89. Enkelte fremsynte introduksjonsforsøk var allerede gjort i årene forut, men det er på 90-tallet at gjennombruddet finner sted, fremfor alt med den store fellesmønstringen «Kina Avant-Garde» som i løpet av hele 1993 og et stykke inn i 1994 turnerte fra Berlin til Rotterdam, Oxford og til slutt Odense (Brandts Klædesfabrik). Zhao Bandi var ikke med på Nasjonalgalleriets utstilling i 89 ñ på den tid gikk han stadig på Beijings kunstakademi; imidlertid deltok han på Berlinutstillingen i 93, der han bidro med en rekke store, nærmest fotorealistiske malerier. Zhao, født i 1963, er en av de mest mangefasetterte yngre kunstnerne, en som rastløst utforsker forskjellige genrer. Akkurat nå er han mest interessert i å lage film. Han møter oss sent på kvelden utenfor et av de fasjonable turisthotellene i østre Beijing. Kledd i lær, med hestehale, tannregulering og rødmalte negler, er han en provokasjon mot den puritanske dobbeltmoralen. Vi tar følge med ham til det spartanske hjemmet hans i et nytt boligområde like i nærheten. Akkurat nå, forteller han, pågår forhandlinger med mulige sponsorer til hans første spillefilm. Utsiktene er ganske gode, også for «underjordiske» filmprosjekter, sier han, etter at regissører som Zhang Yimou og Chen Kaige har hatt stor internasjonal suksess. For den presumptive sponsor er det ikke bare berømmelsen som ligger i potten, men også en rimelig sjanse til reell gevinst. Filmen er imidlertid den kunstform som kontinuerlig blir underlagt den mest rigorøse sensur, og Zhao har små forhåpninger om at manuset hans, med sitt vage budskap, skal passere gjennom nåløyet. Det er vanlig at man lager to ulike manusutkast, forteller han ñ derav en spesialutgave for sensuren, der de kontroversielle innslagene er utelatt. Man må nemlig ha myndighetenes godkjennelse innen man setter i gang et filmprosjekt, ellers havner man på svartelisten. Men det hender også at sensuren griper inn på etterskudd, hvis den ferdige filmen avviker fra det godkjente synopsis. Vi lurer på om det ikke er slik at en film helst bør være forbudt i Kina for å oppnå suksess i vest? «Nei, slett ikke,» svarer han ettertrykkelig. «Flere av Zhang Yimous filmer er blitt prisbelønnet her før de blir lagt merke til utenlands. Det er ikke et mål i seg selv å oppnå spredning i vest. Det er snarere en siste utvei. I beste fall kan man håpe at om filmen høster suksess, for således å finne veien tilbake til Kina. Målet er å kommunisere med det kinesiske publikum.»
Kunstneriske filmer vises i det hele tatt ytterst sjelden på kinoene. Men selv de som er forbudt av sensuren, distribueres underground i form av videokopier. Ja, ikke nødvendigvis underjordisk, heller. Zhang Yimous prisbelønte skildring av kulturrevolusjonen, Å leve, har lenge vært tilgjengelig i vanlige videobutikker. Til og med sensuren har således en pris i dagens Kina, noe Zhao Bandi for øvrig anskueliggjorde i en raffinert «happening» på den store handelsmessen i Kanton i fjor. Han leide et dyrt lokale der han utførte en installasjon med det kinesiske flagg, i full bevissthet om at det var forbudt. Ganske riktig grep også den lokale partikomiteen inn og ville stenge utstillingen. Men da grep i sin tur messens funksjonærer inn, i bekymring for å gå glipp av utleieinntektene. Dermed kunne messepublikumet fortsette å beskue skjendingen av Folkerepublikkens røde fane.
III Det nye TV-tårnet ñ Asias høyeste bygning ñ ble for noen måneder siden innviet, i likhet med hengebroen over Huangpufloden, verdens største i sitt slag. Den første tunnellbanelinjen ble åpnet for bare noen uker siden. De veldige motorveiviaduktene, som ifølge en entusiastisk taxisjåfør kostet fem milliarder yuan, er likeledes splitter nye. De skjærer hensynsløst tvers gjennom bebyggelsen på monstruøse betongpillarer som vitner om et planlagt veinett over hustakene i tre eller fire plan, noe som ville få enhver futuristisk filmscenografi til å blekne. Det sies at Beijing bremset i det lengste innen man våget å slippe tøylene i Shanghai. Resultatet ble, kanskje nettopp på grunn av forhalingen, formelig en eksplosjon. Det var som om man bestemte seg for å ta igjen femti års tap på noen måneder. Stormannsgalskapen lyser besøkeren i øynene. Målet er å overskygge Hong Kong snarest mulig. Den kulturelle innhentingen synes ikke å være like eksplosiv som den økonomiske. Men den er på god vei, forsikrer poeten Meng Lang. «Mellom 1919 og 1949 var Shanghai den litterære modernismens sentrum i Kina. Mao-perioden var spesielt ødeleggende for litteraturen, ettersom Mao hadde sin egen litteratur og sine egne ideer om hvordan litteratur skulle være. Derfor oppsto et fullstendig brudd. Det vi gjør nå er at vi igjen knytter an til den avbrutte modernistiske tradisjon. Bokstavelig talt. Vi pleier treffe en av trettitallsforfatterne, en som nå er over 90 år gammel, og vi forstår hverandre fullstendig. Vi har nøyaktig samme syn på litteraturen.»
Meng Lang er en av redaktørene for kulturtidsskriftet Dongxiang («Tendens»). I likhet med det mer navngjetne eksiltidsskriftet «I dag» utgis det i Hong Kong, men har også medarbeidere innen Folkerepublikken og en viss undergrunnsutbredelse. Man har søkt om tillatelse til distribusjon gjennom de offisielle kanalene, noe Meng Lang imidlertid ikke nærer noen forhåpninger om. Som den eneste innenlandske redaktøren er han til stadighet utsatt for myndighetenes oppmerksomhet og blir regelmessig innkalt til politiavhør ñ eller «informasjonstreff», som det eufemistisk heter. Vi treffer ham utenfor jernbanestasjonen. Bare for noen år siden lå den som en nyreist hildring i en av sentrums mest nedslitte og forslummede utkanter, bortenfor rønnebebyggelsen ute ved Suzhon Creek, som sies å være verdens mest forurensede vassdrag. I dag er stasjonen godt innpakket i et splitter nytt urbant landskap. Intet annet sted er kontrasten så skjærende som nettopp her, hvor mennesker fortsetter å leve som normalt midt oppi den kontinuerlige plyndringen av hjemmene deres. Nettopp her, i byens fattigste og mest omskiftelige kvartal, har Meng Lang og hans dikterkolleger valgt sitt stamsted ñ en restaurant av den folkelige typen, med kalde vegger og bastante servitriser i ført hvite hatter, et sted der ølet er billig og åpningstidene ubegrenset. For vår skyld samler han sammen et tjuetall venner ñ inklusive noen poeter på besøk fra Mandsjuria ñ til en veldig livlig «salong», først i ølets og deretter i teens tegn. Vi vil prate om Shanghai som miljø, de resonnerer på sin side imøtekommende om forskjellene mellom Nord- og Sør-Kina, mellom nudel- og riskultur; men i samme øyeblikk som de formulerer en motsetning, trekker de den tilbake og hevder at den er fremprovosert av våre spørsmål. De stiller seg fullstendig fremmede overfor spørsmålet om en «stedets ånd» og vil heller snakke om Internett og globalisering.
IV Arkitektonisk betraktet er Taipei en av de styggeste byer man kan forestille seg. Den vidstrakte byen med tre millioner innbyggere opplevde en vedvarende boom fra og med midten av 60-tallet. Den er helt og holdent moderne, riktignok på en falmet måte, som om den befant seg i et slags evigvarende forfall. Her finnes ingen eller ytterst få prestisjebygg. Ingen nyrik hybris, det være seg av vulgært eller sofistikert slag. Ingen segregasjon. Bortsett fra tiggernes fravær finnes det ingenting i gatebildet som skulle tyde på at dette er et av Asias rikeste og mest velstående land, med en vekstrate som i tre tiår har hørt til de høyeste i verden, og som på 90-tallet fortsatt holder tritt med fastlands-Kina. At det likevel forholder seg slik, aner man så snart man stiger inn i noen av de utallige nærbutikkene, som har et enestående tilbud av utsøkte konsumvarer, fra ginsengbrennevin og oolongte på flasker til porsjonspakket sushi. Nettopp i konsumkulturen kan man også ane den amerikanske kulturelle innflytelsen, som har vært sterkere her enn i kanskje noe annet asiatisk land. «Amerikanerne har i etterkrigstiden vært vår imaginære andre, sier Yang Tse, kulturredaktør i dagsavisen Zhongguo shibao (China Times). Derfor kom det som et meget hardt sjokk at de anerkjente Folkerepublikken og trakk tilbake sin anerkjennelse av Taiwan. Vi har kommet over det nå, og Amerika er ikke lenger vårt eneste vindu mot verden. Men det nære forholdet til USA kommer til å bestå på grunn av en dyp følelse av kulturell affinitet. Vi er både en bastardkultur og en ung nybyggernasjon.» I fremtidig historieskriving vil USAs svik muligens fremstå som den utløsende faktor i Taiwans overgang fra militærdiktatur til flerpartidemokrati av vestlig modell. Nasjonalistpartiet Kuomintangs diktatur var motivert av håpet om gjenerobring av fastlandet. Med denne myten som ledestjerne la man lokket på den latente konflikten mellom den innfødte majoriteten og de innvandrede «fastlendingene», som i virkeligheten hadde erstattet de japanske koloniherrene. Undertrykkelsen lå ikke langt tilbake for den som fant sted i Folkerepublikken. Tortur og politisk mord var legio, og selv uskyldige mishagsytringer kunne resultere i lange fengselsstraffer. Men i det øyeblikk myten var berøvet all sin troverdighet, mistet også diktaturet sin legitimitet, og de interne motsetningene kom opp i dagen. Utgangen kunne ha blitt fatal om ikke Chiang Kai-sheks sønn Chiang Ching-kuo med en overraskende fremsynt gestus hadde opphevet unntakslovene og legalisert opposisjonen. Demokratiseringsprosessen, som på Taiwan går hånd i hånd med søken etter nasjonal identitet, tenderer på den ene siden til å øke de etniske og språklige motsetningene. Den skjerpede konflikten med fastlandet fungerer på den andre siden som en sammensveisende faktor. Enten man er fortaler for selvstendighet eller drømmer om gjenforening, så mistror man åpenbart Deng Xiaopings parole «ett land, to systemer». Flertallet av taiwaneserne skulle antagelig foretrekke «to land», selv om prisen ble «ett system». Defaitismen i begge leire preger hele samfunnsklimaet. Alle innser at man må forhandle, men man går til forhandlingsbordet i overbevisning om at man under alle omstendigheter vil komme til å tape. Selv bestrebelsene etter selvstendighet blir derfor halvhjertede. Helst av alt skulle man ønske seg det permanente status quo ñ samtidig med at man trakter etter internasjonal anerkjennelse, i politisk og ikke minst kulturell forstand. Sjelden har begrepet «ambivalens» fått en så klar betydning. Den folkelige religiøsiteten, som har blomstret uforstyrret under såvel japanerne som Kuomintang, er kanskje det mest iøynefallende kjennetegn på Taiwan. Det formelig vrimler av helligdommer ñ buddhistiske, taoistiske, konfusianske, ofte i salig og sympatisk blanding, og annenhver taxi er innredet som et rullende kapell. Lungshantempelet fra 1700-tallet, beliggende i den eldste delen av Taipei, er et utmerket eksempel på kinesisk synkretisme og dessuten en lysende metafor for den taiwanesiske folkekulturens livskraft og standhaftighet. Tempelet har reist seg fra sine ruiner etter såvel jordskjelv og tyfoner som amerikanske bomber. Røyken fra brennende «spøkelsespenger» og røkelse sprer seg og blandes med matosen og lukten fra fisk- og grønnsaksboden på nattmarkedet utenfor. I Taipei flyter alt sammen. Det er dette som gjør byen uimotståelig i all sin avskyelighet. Mestiseringen, som synes å innbefatte alt og alle, leder ganske riktig tankene i retning av en nybygger- og grensekultur ñ men snarere til Latin-Amerika enn til USA. Eller som Yang Tse uttrykker det over tekoppen på baren Den postmoderne kirkegård: Vi har kanskje ingen store landevinninger å være stolte over. Men den taiwanesiske kulturen er en meget merkelig og livskraftig bastard. Vi skal være oss bevisste og vi skal bejae dens postmoderne ñ nei, det er feil ord: dens postkoloniale karakter.»
I den forstand, om ikke annet, kan Taiwan forhåpentligvis utgjøre et «pilotprosjekt» for hele Kinas pågående integrasjon i verdenssamfunnet. Helt og holdent uavhengig av hvorvidt taiwaneserne tillates å gå sin egen vei eller ei.
V Nøkkelordet i dagens kinesiske kulturdebatt synes å være suzhi. Vi støter på ordet gjentatte ganger, i ulike, iblant uventede sammenhenger. Rent bokstavelig betyr det sånn cirka «iboende kvalitet» eller «legning», men det anvendes for det meste i overført, abstrakt betydning. Om bondemassene heter det ofte at de ikke er modne for demokrati på grunn av at deres suzhi er for lav. Samme nedsettende dom ytrer mange kunstnere om den nyrike forretningsklassen som burde kunne danne grunnlag for et innenlandsk kunstmarked. Også den offisielle propagandaen griper gjerne til dette sterkt verdiladde begrepet. I barnebegrensningskampanjens arsenal av slagord finner man for eksempel: «Planlegg familien! Øk befolkningens suzhi!» Denne essensielle karakteregenskapen kan altså betegne såvel individer som grupper, ja hele kulturer, men hvorvidt den skal betraktes som naturgitt eller fordervet er ikke helt klart. Påfallende ofte handler diskusjonen om Kinas antatt lave suzhi, sammenlignet med såvel de vestlige land som Japan. I denne sammenheng blir innholdet nærmest defaitistisk ñ som om den kinesiske kulturen i seg selv var underlegen. Som om den fem tusen år gamle tradisjonen skulle være en belastning snarere enn en rikdom. Hva bunner denne notorisk dårlige selvtilliten i? Vi stiller spørsmålet til den som kanskje mer enn noen annen har bidratt til den kinesiske selvkritikken, historikeren og forfatteren Bo Yang. «Hvorfor taler man om suzhi? Jo, når Kina for første gang for alvor ble konfrontert med de vestlige lands styrke, i form av engelskmennenes kanonbåter, da trodde man at makten satt i kanonløpene. Så man saffet seg sine egne kanoner, men ble likevel beseiret. Da begynte man å importere vesterlandsk religion og filosofi ñ kristendom og marxisme ñ og man avskaffet det urgamle keiserdømmet. Men når heller ikke det hjalp, begynte man å spørre seg om det muligens var selve kulturen det var noe feil med, om det rett og slett hvilte en forbannelse over den.» Bo Yang utga for drøyt ti år siden et meget polemisk essay der han forsøker å trenge til bunns i «den kinesiske kulturens krise». Han kalte essayet Den avskyelige kineser ñ en travesti på «The Ugly American». I stor grad er det en katalog over defekter i den kinesiske nasjonalkarakteren og som sådan høyst tvilsom i sine raske generaliseringer. Men det interessante er den kritikken han retter mot kulturtradisjonens iboende konserverende og kvelende kraft. Den gjennomgående metaforen hans er soyagjæringskaret, som på den kinesiske landsbygden blir anvendt for å konservere grønnsaker i. Den kinesiske kulturen ligner et slikt gjæringskar, mener han. Alt som stappes ned i det blir kvalt, og ingen som først er kommet oppi kan noensinne kravle seg opp igjen. Boken fikk et veldig gjennomslag i hele den kinesiskspråklige verden og ga liv til en svært opprørt debatt (denne debatten, som delvis er gjengitt i den engelske utgaven fra 1991, er egentlig mer talende enn boken selv). Når vi treffer den nå syttifem år gamle Bo Yang i Taipei Hiltons cofee shop, lurer vi på om den nåværende dramatiske utviklingen, ikke minst på Taiwan, har gitt ham anledning til å revidere sin analyse. «Ti år, hva er det?» Det tar minst hundre år å forandre en kultur. Kina har i løpet av min levetid opplevd mange store forandringer. Hele tiden er det blitt malt nye forhåpninger for det kinesiske folk: Revolusjonen i 1911, Kuomintang, kommunismen... Det vi ser nå er bare et nytt håp, et håp som jeg ikke tror det grann på. Jeg ser meget pessimistisk på Kinas fremtid.» Bo Yangs pessimisme blir åpenbart delt av mange analytikere i vest og passer som hånd i hanske til de siste årenes «Isolér Kina»-kampanje. La oss kontrastere den med en diametralt motsatt oppfatning, fremført av den britiske nasjonaløkonomen og sinologen Peter Nolan, som har foretatt en sammenlignende analyse av overgangen til markedsøkonomi i Russland og Kina. Nolan betegner de siste ti års utvikling i Kina som en enestående bedrift, noe han for en stor del tilskriver regjeringens forsiktige og fremsynte politikk. Han mener at den oppsiktsvekkende fremgangsrike omstillingen må sees på bakgrunn av tidligere katastrofale fiaskoer ñ for eksempel «Det store spranget» på slutten av 50-tallet, som kostet mellom 25 og 30 millioner menneskeliv. En ny, lignende katastrofe hadde vært et helt tenkbart scenario, ifølge Nolan. Problemene var minst like uoverstigelige som i Sovjetunionen, med en håpløst foreldet industristruktur og et gigantisk, ineffektivt byråkrati. Dessuten var grunnlaget i utgangspunktet langt dårligere, etter kulturrevolusjonens ti år med ødeleggende virkning, da landet ble avstengt og all forskning og utvikling i prinsippet ble utradert. Hvis de kinesiske kommunistlederne hadde «stelt det slik i stand», som Nolan uttrykker det, hadde resultatet blitt et blodbad som ville ha fått Sovjetunionens oppløsning til å fortone seg som rene søndagsskolen. Det er nettopp den historiske erfaringen av tilbakevendende katastrofer, av hungersnød og borgerkrig ñ kinesernes forkjærlighet for å slå hverandre i hjel, for å låne Bo Yangs ord ñ som gjorde at stabilitet ble den helt sentrale verdi i kinesisk politikk, og det er her han blir kontroversiell, ettersom denne stabiliteten også i hans egen analyse har forrang overfor demokratiet. Det han temmelig uformidlet faktisk hevder er at det kanskje var nødvendig å knuse demokratibevegelsen av 1989 ñ om enn ikke med så brutale metoder. Hvis de kinesiske lederne hadde lyttet til kritikken fra liberale økonomer i vest, som bestemt hevdet at politiske reformer måtte komme forut for den økonomiske liberaliseringen, så kunne Kina meget vel ha kommet til å dele Sovjetunionens harde skjebne. Og vice versa: Hvis ikke russerne hadde vært forblindet av sin rasistiske sinofobi, kunne de meget vel ha kopiert den kinesiske resept for fremgang. Selv om Peter Nolan er bevisst provokativ, er han ikke noen tilhenger av det «markedsleninistiske» despoti. I hans analyse ligger det en underforstått antagelse av at den økonomiske liberaliseringen med tid og stunder må følges opp av en tilsvarende politisk liberalisering, og han utpeker i likhet med mange andre Sør-Korea og fremfor alt Taiwan som eksempel. Kina har allerede tatt det avgjørende steget fra totalitært til autoritært styre ñ og derfra er skrittet videre til et stabilt demokrati ikke bare mulig, men også følgeriktig. Denne forsiktige optimismen deles også av de fleste vi treffer i løpet av de ukene vi er i Kina. Det dreier seg imidlertid om en klarsynt tiltro, som ikke gjør seg noen illusjoner. Man innser at den nåværende uhellige alliansen mellom regjeringen og de intellektuelle bare vil bestå så lenge begge parter er interessert i en fortsatt åpning mot utlandet og større grad av internasjonal kontakt; m.a.o. så lenge vekstratene fortsetter å peke oppover. Men hva vil skje når konjunkturene snur? Når andre markeder ñ for eksempel India ñ fremstår som mer forlokkende for den internasjonale kapitalen. Hvordan kommer det nye kapitalistiske Kina da til å håndtere sin uunngåelige skuffelse? Det kan man naturligvis bare spekulere på. Avslutningsvis tar vi opp igjen tråden fra hendelsene i 1989. Én ting synes i alle fall sikker: Kina kan aldri bli demokratisk gjennom dekreter fra vest, men bare gjennom en indre forvandling, som kanskje snarere er kulturell enn åpent politisk. Zhu Wei beskriver håpefullt denne pågående metamorfosen med en vakker metafor:
«Akkurat nå utforsker vi som individer våre egne rom. Alle disse millioner av nye bevissthetsrom utvikles hver for seg, men vil litt etter litt støte mot hverandre og forenes i ett enkelt stort rom.» Oversatt av Arnstein Bjørkly
|