| Erling Fossen Kampen om nasjonen De europeiske nasjonalstatene kjemper sin hittil viktigste fotballkamp. Motstanderen er en forfyllet, middels god belgisk fotballspiller ved navn Jean Marc Bosman. Alle nasjoner eller forestilte fellesskap trenger symboler det er allmenn begeistring rundt; det være seg flagg, klesdrakter eller idrettsklubber. Særlig mobiliserende fungerer det når alle symbolene opptrer samlet; når man f.eks. er på Ullevaal i bunad, veivende med det norske flagget. Utover grunnlovsfeiringen er det nettopp ved fotballkamper, og da særlig ved seier, at nasjonalsangen avsynges og flagget kan viftes med. Aldri har Norge vært mer samlet enn da vi slo England 2-1 på Ullevaal. Dette gjelder ikke bare landslag. Da Rosenborg spilte i Champions League i fjor, var de sort-hvite tilhengerne nesten erstattet med de norske røde, hvite og blå. Nordmenn i utlandet, uten den fjerneste idé om hva Rosenborg er eller hvor de kommer fra, benyttet sjansen til å ta fram det norske flagget. Men hva skjer hvis det i kjølvannet av Bosman-dommen vil spille elleve ikke-hvite på Skeid når de møter elleve afrikanere i Barcelona på Nou Camp-stadion og det ikke lenger finnes noe nasjonalt landslag i fotball lenger, bare et felles europeisk? Skal begge lags tilhengere vifte med EU-flagget? Skal Skeid vifte med det hvite og blå Oslo-flagget, med fare for at utlendingene tror at Skeid kommer fra Finnland eller Hellas? Skal Barcelona vifte med det katalanske flagget? Eller kanskje FN-flagget? Men det viktigste spørsmålet er vel om det i det hele tatt vil være tilskuere og arrangeres fotballkamper når det nasjonale aspektet ved all idrett nå trues av EU-domstolens vedtak. Bosman-dommen Dette kunne ha vært en gresk tragedie av beste sort, hadde det ikke vært for at den har fått en lykkelig utgang. For fem år siden ville belgiske Jean Marc Bosman bytte klubb fra belgiske FC Liege til franske Dunkerque. Klubben hans nektet. Da gikk det en jævel i Bosman, og han dro hele det europeiske fotballforbundet UEFA til retten. Prisen han betalte var depresjoner, alkoholisme, og skilsmisse. Før dommen falt 15. desember i fjor, bodde Bosman hjemme hos mor og far og spilte i belgisk 4. divisjon. Der kunne tragedien ha vært fullendt. Men denne gangen vant David mot Goliat. Bosman får en høy erstatningssum, kona vil flytte tilbake (noe Bosmann ikke er spesielt begeistret for), og 1. april ble det spilt en veldedighetskamp i Malaga der mange av Europas stjernespillere deltok til ære for den heroiske belgieren. Bosman kan være bitter på mange, men han er nå sikret økonomisk. EU-domstolen slo nemlig den 15. desember fast at overgangssystemet i fotball (og all annen idrett) er lovstridig ifølge Roma-traktatens krav om fri flyt av arbeidskraft: ñ Alle borgere innenfor EU/EØS kan spille i det land de selv ønsker ñ Det er ikke lenger lov til å begrense antall utlendinger på hvert lag ñ Det kan ikke lenger kreves overgangspenger for spillere som har gått kontraktstiden ut, og som vil spille for en klubb i et annet land ñ Klubbene kan ikke ta seg betalt for salg av spillere til et annet land. De kan derimot fortsatt ta seg betalt for spillere som bytter klubb innenfor landets grenser EU-domstolen vedtok at dommen skulle gjelde fra 1. januar 1996. De nasjonale fotballforbundene og deres europeiske og internasjonale organisasjoner, UEFA og FIFA, fikk to ukers frist midt i julefreden til å gjennomføre en revolusjon. Både den mektige pampen Joao Havelange i FIFA og UEFA-president Lennart Johansson oppfordret til krig mot EU-dommen. De sa at hvis dommen etterleves bokstavelig, ville dette bety fullstendig kaos i fotballen, og oppfordret til sivil ulydighet. EU svarte med å gi UEFA seks ukers frist til å gjennomføre vedtakene, hvis ikke ville de blitt straffet med bøter. UEFA foreslo da noe de kalte . Klubbene kunne ha tre utenlandske fotballspillere i tillegg til to assimilerte; dvs., vært i landet i minst fem år og spilt for klubbens ungdomslag. Med unntak av England fulgte de fleste europeiske klubbene oppfordringen om å lage solidaritetsavtaler. Selv i Italia, som i mange år har profitert på utlendinger, kom AC Milan, Juventus, Roma og Lazio fram til det presidenten i Roma, Franco Sensi kalte . Som en gradvis overgang til fri flyt av spillere skulle Italias ledende fotballklubber tillate bare fem utlendinger i inneværende sesong. Men UEFA's og de nasjonale fotballklubbenes solidaritetsavtaler var kraftløse. Ingen står over loven, var EU's svar.19. februar ga UEFA etter. Da sa president Johansson i UEFA: Første klubb som fulgte Bosmann-dommen var Manchester City. Like før julen 95 mønstret de fire utlendinger mot Chelsea. Siden England har akseptert fri flyt av fotballspillere brøt de ikke det nasjonale fotballforbundets . Første klubb som brøt det norske fotballforbundets solidaritetsavtale var Strømsgodset. I mai mønstret Strømsgodset fire utlendinger, anført av den utskjelte og aldrende tanksenter Lee Chapman, mot Vålerenga. Selv på kravet om overgangspenger innenlands, som ifølge EU-dommen fremdeles er tillatt, ser det ut til at de nasjonale fotballforbundene taper. I Danmark har Folketinget engasjert seg for at overgangspenger innenlands også skal oppgis. sier Spilleforeningens leder og Stabækspiller Petter Belsvik: Tankegangen er lett å følge: Hvorfor betale 300000 for en norsk spiller hvis man kan få en utenlandsk gratis? Dermed har EU vunnet på alle punkter, også der de i utgangspunktet ikke ville krige. Motstanderne Bosman-saken har foreløpig vært referert utelukkende på sportssidene i nyhetene. Sakens politiske implikasjoner er imidlertid åpenbare. Når fotballen som nasjonens fremste symbol, langt foran flagget, blir angrepet, har det også vidttrekkende konsekvenser for nasjonene. Det er ikke vanskelig å se hvordan frontene blir i denne saken. På den ene siden står EU og de ulike lands spilleforeninger. Skal EU få noen kraft som politisk system er de nødt til å beskjære de enkelte nasjonenes makt. At Bosman-saken har vært en prioritert oppgave for Kommisjonen er tydelig ved at de både har satt Arbeidskommisæren Padraig Flynn og Konkurransekommisæren Karel Van Miert på saken. Ifølge rykter skal også flere høytstående medlemmer i Kommisjonen ha en hemmelig drøm om et eget europeisk landslag. EU er selvfølgelig ikke ute etter noe annet enn å styrke det europeiske aspektet ved fotballen. Derfor har de ikke noe imot at de fleste land, deriblant Norge, har vedtatt en kvote på maks. en person fra land utenfor EU/EØS. Spillerne på sin side får med den danske stjernespilleren Brian Laudrup . Til Europa (EU-kommisjonens publikasjon i Danmark) sier han: Spillerne er ikke lenger klubbens eiendom, men kan etter kontraktens utløp fritt gå hvor de vil. Axel Kolle gikk i år fra Lyn til Stabæk og har stevnet Norge Fotballforbund inn for retten. Stabæk vil betale overgangspenger, men Kolle nekter. I et intervju i Dagbladet sier han: Retten har foreløpig ikke akseptert denne argumentasjonen. Kolle tapte første runde. Motstanderne mot Bosman-dommen er de nasjonale fotballforbundene og i flere tilfeller nasjonale politikere. De nasjonale fotballforbundene er særlig redde for å miste det nasjonale aspektet ved fotballen. I Italia har parlamentet gått så langt at de har uttrykt et ønske om . Norges fotballforbund ved Per Omdal bruker følgende argumentasjon: sier Omdal, og tenker i første rekke på lokal forankring, lokal interesse og lokal identitet: Slik snakker taperne. Like etter Bosman-dommen falt uttalte tidligere fotballpresident Flattum til Aftenposten at NFF også vil beholde klubbenes rett til å kreve overgangspenger for spillere som inngår kontrakt med utenlandske proffklubber. Norske klubber har gjennom de siste fem årene solgt spillere for nærmere 90 mill. til utlandet og disse pengene vil de ikke gi slipp på. Tankegangen er at ingen utlendinger vil komme til Norge, og at norske klubber er for dårlige til å tjene penger i europacupene. Men Rosenborgs cupeventyr i Champions League i fjor, der de tjente 26 millioner kroner, viser at det er andre måter å tjene penger på enn ved å være farmerlag for europeiske fotballklubber. Frode Kyvåg, Bækkelagets trener i håndball, fnyser av den proteksjonistiske tankegangen til NFF: Fotballklubbene er i sjokk. For dem har fotballspillerne primært vært investeringsobjekter, som kjøpes billigst mulig, foredles og deretter selges dyrest mulig. Nå blir det betraktelig mindre penger i fotballens kretsløp. Ta danske Brian Laudrup som eksempel. Han ble kjøpt til Glasgow fra italienske Fiorentina for ca. 23 mill kr. Han ble kåret til årets spiller 94ñ95 sesongen. Glasgows egen håndbok for nåværende sesong har verdsatt dansken til ca. 80 mill. Dette er en stigning på 400%. En måned etter Bosman-dommen var transferbeløpene halvert. Snart er de fjernet helt. På den andre siden kan klubbene nå få spillerne gratis. Det er særlig de små klubbene, som lever av å utvikle gode fotballspillere og selge dem videre, som er tapere. Hødd hadde før denne sesongen tenkt å selge sin stjernespiller Karl Oscar Fjørtoft for 2,3 millioner til Rosenborg. Det var hans markedspris, mente Hødd. Delvis pga. Bosman-dommen ble de tildelt under 300000. En europeisk superliga ? Etter invitasjon fra UEFA møttes 33 klubber fra 12 europeiske land i Geneve 7. februar for å diskutere en europeisk superliga. I den forbindelse ble Rosenborgtrener Nils Arne Eggen intervjuet på TV2 der han sprakk og hevdet at han trodde den slags tanker var over i 1945. Han siktet til at det hovedsaklig var tyske og italienske toppklubber som ivret for en europeisk superliga. De klubbene som møttes i regi av UEFA hadde det til felles at klubbene alle hadde nådd minst tre europacupfinaler. At ingen norske klubber har hatt suksess i Europacupene taler sitt tydelig språk om hvor god norsk klubbfotball er. Rosenborg er ranket som rundt 100 beste klubblag i Europa. UEFA's sjef Lennart Johansson fikk flertall for en utvidet European Cup der 32 lag (opp fra 24) skal spille mot hverandre for å bestemme hvilke 16 lag som skal spille mot hverandre i Champions League. De 16 tapende lag skal automatisk overføres til UEFAcupen. Det mest kontroversielle ved denne avgjørelsen er at de beste fotballnasjonene skal få muligheten til å få et andrelag med ved siden av vinneren av årets liga. Storklubber som Barcelona, AC Milan og Bayern Munchen er dermed nesten automatisk sikret plass. De 32 klubbene utgjøres av den regjerende mesteren, det beste laget fra de 23 ledende fotballnasjonene, pluss åtte lag med fribillett som velges ut etter en spesiell formel. Andre klubber, som belgiske Standard Liege og nederlandske Feyenoord, foreslo enda mer dramatiske endringer. Standard Liege foreslo at den hjemlige ligaen skulle begrenses til 16 lag for å gi mer plass til europeisk konkurranse. Feyenoord foreslo å droppe de europeiske cup'ene og lage en europeisk serie med fire geografiske soner, ikke ulikt den amerikanske modellen for basketball og ishockey. I en kommentar til dette møtet sto formannen i Wimbledon, Sam Hammann, fram (Associated Press, 8. februar) og knyttet neven: Do not believe what was said in public in Geneva. This is the first step towards a Super League. It is inevitable and what the big clubs in the country want. The so-called big clubs left will form the Premier League and the rest of us will turn out the lights and go home. Manchester United do not want to play Wimbledon. They want to play Barcelona or AC Milan. It will not be long before we no longer can call Arsenal an English club. They will be a European club. The bigger they get, the smaller we become. Sterke uttalelser som setter ord på hva mange små europeiske fotballklubber føler vil skje. Frykten er nok ikke helt uberettiget. På et møte mellom UEFA og de italienske fotballklubbene sa eieren av Cagliary, Massimo Cellino: I can freely sell wheat in Stockholm or Paris, then what's to stop me from signing Cagliary up for the Swedish or French league? Dette er i tråd med spekulasjoner om at rike lag kan benytte reservene sine og bruke dem i f.eks. et mindre lands fotballserie. Det kan tenkes at Berlusconi kjøper opp Moss og fyller det opp med AC Milans reserver. Rent teoretisk er det da mulig å tenke seg at AC Milan kan møte AC Milan i finalen i Champions League og dermed håve inn flere hundre millioner kroner. Det betenkelige med denne utviklingen er at rike klubber bestemmer hvordan fotballen skal organiseres. Dermed mister man fotballens demokratiske aspekt. De rike klubbene blir enda rikere. Det er da også duket for bråk mellom FIFA og UEFA nettopp om denne utvidelsen der rike klubber kjøper seg til en ekstra inngangsbillett til alle pengene i Champions League. Norge for nordmenn grein det mot deg fra Aftenpostens sportssider i vinter. Tittelen er særdeles talende og refererer til en undersøkelse som ble gjort hos det norske folk etter Bosman-dommen. Undersøkelsen viste en forbausende likhet med EU-avstemningen. Det mest oppsiktsvekkende var at hele 16% i Nord-Norge og Vestlandet ikke ville ha utlendinger i det hele tatt. Disse tallene må tas på alvor siden det er folket som går på fotballkamper. Tallene er sikkert ikke så forskjellig fra andre land i Europa. Men den store forskjellen er at det egentlig ikke finnes noen nasjonalister i Norge, bare kommunalister. Det er ingen som egentlig er villig til å dø for Norge. Den patriotismen er reservert for lokalsamfunnet. En av Skottlands toppklubber, Glasgow, har bestemt at på laget ñ fem-seks mann ñ alltid skal være skotske statsborgere. Argumentasjonen er at forsvinner det nasjonale aspekt, mister laget tilhengere. Arbeiderbladet har lansert sin høyst spesielle teori om hvorfor Vålerenga gjør det så dårlig i Tippeligaen. Det er fordi det ikke er noen oslofolk i førsteelleveren. I Arbeiderbladet 9. mai argumenteres det sterkt for . I et intervju med journalist Tor K. Karlsen sier Rosenborgtrener Bjørn Hansen: Bare når det er snakk om spisskompetanse de ikke finner i egne rekker, kan det hentes spillere utenfra. Tor K. Karlsen blir panegyrisk i sin hylling av Rosenborg: I et anfall av misforstått Oslopatriotisme følger journalist Petter Mortvedt opp: Moralen er at enhver patriotisme er avhengig av enten et blods- eller jordfellesskap. Alle andre er fremmede og mobiliserer ingen entusiasme. Hvis den vanlige fotballtilhenger tenker som Arbeiderbladets journalister må, blir fotballarenaene de homogene stammenes siste offersted og leirbål. Tendensen til denne utviklingen er da også framtredende. Brune, høyreekstreme krefter infiltrerer og finner stor sympati for sin argumentasjon i fotballmiljøene. Om få år vil det i Oslo være rundt 25% ikke-hvite. I Oslo-regionenes tre eliteklubber i fotball er Freddy Dos Santos (med eksotisk far) på Skeid den eneste som kan ligne på en ikke-hvit. Skal den norske fotballen bli mer farverik, må det politiske engasjementet utvides til også å gå på fotballkamper, ikke bare i demonstrasjonstog. En annen oppskrift for at de norske fotballklubbene skal bli mer farverike og nå europeisk toppfotball, er denne: Lag en allianse med næringslivet. F.eks. kan Olav Thon gå inn og sponse Skeid med 70 millioner slik Røkke & Co har gjort med Molde. Importer noen tekniske syd-europeere, eller kanskje noen afrikanere og sør-amerikanere og la de håpefulle odelsbøndene med Flo-kraft og tilsvarende mangel på teknikk reise hjem til sauene sine. Da vil norsk klubbfotball bli gøy å se på, den smålige sjåvinismen på tribunen vil erstattes av fotballanalyser, klubbene får bedre økonomi og snart vinner de Champions League. Mitt hot-tips: Skeid, anført av tre kroatere, en sudaneser, en colombianer og to koreanere vinner Champions League i 1999. |