Sanseorgan hos bl.a. insekter og krepsdyr

Novelle av Olav Bakken

Jeg hadde sluppet opp for røyk og gikk bort til Narvesen-kiosken ved Kirkeristen. Stilte meg som tredjemann i køen bak ei dame med gråsprengt hestehale pluss brun bikkje i bånd og en mann, i lang frakk tross varmen, som hadde hudormer i nakkefoldene over snippen. Jeg vippa litt framover og kjente snevet av etterbarberingsvann, selv om klokka snart var elleve på kvelden. Etter at hestehalen med visse vansker hadde klart å bestemme seg - for ei pølse i brød og lompe med rekesalat, en Kjeft med bringebærsmak og 20 milde Prince - kom de. Han med armen omkring livet hennes. Hun med den ene hånda stukket ned i baklomma hans. Trangt hvitt skjørt med splitt opp til knærne. Chic, liksom. Jeg merka meg bollemusklene i de brune dameleggene. Hun lys og han mørk. Begge pene nok til å selge tannkrem på skjermen i et gutt-treffer-pike-opplegg med vind i håret og kurvediagrammer for syreangrep på emaljen. Ikke spor av bekymring å se, ikke et trekk av tvil. Unødvendig å sjekke at neglene deres ikke var nedbitt, eller at de ble elska for sin elskelighets skyld.

Da mannen med hudormene svingte av og det endelig - jeg gjentar: endelig - var min tur, sto plutselig det kvinnelige vidunderet foran meg og lente albuene på den lille glassdisken i luka. Så kom kavaleren også. Han klinte seg inntil henne bakfra og smøg armene sine rundt livet hennes med eiermine og VIP-holdning til køprinsippet. Det var noe med en av fingrene hans: Langemann sto ut i stump vinkel til håndbaken, som et følehorn.

- Hi-hi, sa hun. - En Cola Light.

Fyren med fingeren skulle ha sukkerfri Toy. Det var liksom ikke måte på.

Alt før jul var det mer snø i byen enn på ti år. En kveld det var i kaldeste laget, tok jeg drosje hjem fra dugnad hos en fyr som hadde klatta sparkel på veggene i dagevis og forlangte ekstrem presisjonen av arbeidshjelpen sin. Både tapetskjøtene og gjæringen på golvlistene skulle være perfekte, virkelig perfekte. En kjenner ikke folk før de har betalt en halv million for å bo. Brøytekantene vokste stadig, og i enkelte gater lå isen så høy mellom hjulspora at den skrapte oppi understellet på bilene. Oslo kommune blamerte seg kraftig på snørydding den vinteren, husker jeg. Beredskapen var, som avisene skrev, kritikkverdig.

- Nervøs for eksosanlegget? spurte jeg sjåføren. Jo, han hadde vært innom tanken.

Drosjen trilla forsiktig nedover Dorenfeldts gate mot det nest siste krysset ovenfor gården jeg bor i. Da svinger en rød og innmari harry sportsbil inn mot oss fra veien til venstre. Sjelden sak, toseter, la oss si en Alfa Romeo, luksusavgifter så det monner. Sjåføren min stoppa og venta på at bilen skulle rygge. Men den ble stående, Alfaen med soleklar vikeplikt ble stående halvveis inne i Dorenfeldts gate. Det gnissa i vinterjakka da jeg løfta pekefingeren og klødde meg under nesa. Det er en greie ved meg, det der, å klø meg under nesa når jeg aner uråd. Neglene og knokene mine var innsausa i stivna tapetlim. «Du må stryke fra midten og utover,» hadde han sagt, huseieren med alle tommeltottene. «Ellers blir det blemmer ... La meg flytte den vasen, du.» Drosjen sto. Papirremsa med datautskrifter velta ut fra ei spalte i dashbordet og ned på golvet. Sjåføren stansa taksameteret og spurte om jeg røkte. Vi tente hver vår pinne og var liksom sammen om ikke å fire på forkjørsretten. Ikke snakk om å rygge inn i luka to meter bak oss. Et sted må grensa gå, det er klart. Jeg hadde ikke mange hundre metrene hjem, men kom meg bare ikke opp fra baksetet etter at jeg retta blikket mot Alfaen foran oss. Den unge fyren bak frontruta så virkelig forbanna ut. Ansiktet hans var vendt mot ei såkalt moden dame i nabosetet. Pelskåpe, leppene like rødmalt som bilen, massiv ørepynt, tradd perlekjede. Sikkert mora.

- Men gi deg nå da, gutten min.

- Ikke faen.

Slike ting, kanskje.

Det var noe med den ene hånda som holdt i rattet. En av fingrene, langefingeren, pekte til værs i en såpass umulig vinkel at jeg måtte prøve trikset på meg selv. Først den ene langefingeren og så den andre, men det gikk ikke. Jeg betalte drosjeregninga og gikk hjemover. Utenfor gårdsporten snudde jeg meg og kikka tilbake på de to bilene. De sto fortsatt bom stille. I nivå med baklysene på Alfaen ble tomgangseksosen brukket om til rosa. Det var liksom guffet til sjåføren som tøt ut. Da kom jeg på episoden foran kiosken pluss en masse grader celsius sist sommer, kjappere er jeg ikke.

Det var slik fatt med meg på den tida at jeg ikke hadde noen kjæreste. Ikke hadde jeg hatt det på en stund, heller. Derfor gikk jeg rundt i en slags overømfintlig tilstand og reagerte, som jeg har hørt en sjukepleier si, «inadekvat på visse stimuli». For eksempel kunne lyden av damesko over asfalten utenfor stuevinduet mitt, tripp-tripp-tripp, få meg til å sprette opp fra stolen med avisa i neven for å sjekke hvem som gikk (jeg bor i første etasje). Eller jeg kunne få fikse ideer av at ekspeditrisa på RIMI sa hei, selv om jeg hørte hun sa det også til nestemann, men altså ikke så vennlig. Og ikke minst hadde den enslige tobarnsmora i oppgangen ved siden av begynt å oppta meg. En ettermiddag ringte hun nemlig på døra mi og spurte om å få låne en hammer.

- En hammer! svarte jeg, helt på trynet. - Hammer skal bli! Da hun leverte hammeren tilbake neste dag, kom jeg borti hånda hennes. Den var innmari varm.

Mens jeg sto der i vinternatta med den snodige langefingeren som ei nål i hjernen og fomla gjennom lommene etter nøkkelen til gårdsporten, kom naboen med de varme henda:

- Slapp av, jeg har den i hånda.

- Hva da?

- Heh. Hun viste fram nøkkelknippet i fingervotten og låste opp. Fra porten var det en 12-15 meter igjen til hver vår oppgang. På den etappen, sjarmøretappen, kunne hun be om å få låne ei baufil til for eksempel hengelåsen på kjellerboden, som jeg visste var gåen, eller en avbitertang til bruk på kjekkasen som satt barnevakt, han var sikkert et svin. Eller hun kunne sagt: «Gode nabo, jeg har fått langefingeren ut av ledd, kan du få den på plass?» Men det gjorde hun ikke. I stedet hilste naboen min god natt, som om det var den naturligste ting av verden. Da døra smekket igjen bak henne og lukket alt håp ute i desemberkulda, tverrvendte jeg og gikk tilbake, ut av gårdsporten. Stilte meg på hushjørnet for å kunne se oppover gata. Slagsmålet var alt i gang.

Med et et grepa nevetak rundt begge overarmene på jyplingen pressa drosjesjåføren ryggen hans mot siden på Alfaen. Slik sto de og pusta skyer av frostrøyk opp mot gatelyktene. Også eksosen tøt til værs, men saktere. Det ble temmelig mye røyk til sammen, det. Jeg hørte ikke en lyd før bjeffet da drosjesjåføren bøyde seg vekk med henda foldet over skrittet. Den yngste skrek og sparka igjen, mot ribbeina denne gangen. Treff, drosjesjåføren gikk ned i knestående, forsøkte å krabbe unna. Neste spark gikk i skulderen, og det så ut til å bli full telling, for han flata ut på magen. Da smalt det i døra på Alfaen, og ut kom dama - i oppkneppet pelskåpe. Hun stilte seg foran gutten sin og sa en hel masse. Jeg hørte ikke hva, bare stemmen som liksom slo seg forderva veggimellom på vei ned mot meg. Gutten forsøkte å skyve mora si til side, men hun la henda sine rundt ham og holdt stillingen. Hodet hennes nådde ham ikke lenger enn til midt på brystet. Klipte en ut bildet og plasserte det i mildere omgivelser, kunne de gått for et kjærestepar på den avstanden. - Jeg merka meg at drojesjåføren karet seg på beina, og så var det full fart igjen. Han trev kraven på vinterjakka til jyplingen og rev både ham og dama ut av balanse. Hun falt på ryggen. Jeg har aldri sett ei pelskledd dame falle på ryggen før, det er liksom en god del verdighet som deiser i bakken, temmelig sterkt. Gutten derimot, han fant likevekten i klypene på drosjesjåføren.

- Står du her nå? Det var naboen igjen. - Hva skjer? Hun stilte seg inntil meg, temmelig tett inntil, med henda gjemt i armhulene. Ingen ytterklær, bare en islender, et kort skjørt og ullstrømpebukser, grå filttøfler med spenne. Sikkert på vei til kiosken. Det lukta epler av håret hennes.

- Ja, svarte jeg. Gutten ble rista tilbake til utgangsstillingen med ryggen mot bilen. Han fikk en knyttneve i magen og knakk sammen i knærne, men drosjesjåføren holdt ham oppe.

- Jeg må kjappe meg, sa hun. - Brrr ... men herregud!

Hun hadde skjønt hva som foregikk lenger oppe i gata. Overarmen hennes pressa seg mot min, bare i noen få sekunder, men nok til å skremme opp pulsen. Jeg måtte liksom styre blikket, vekk fra henne, og nagla det fast i kalaset ved bilene. Der hadde den modne dama type fru direktør reist seg. Mens drosjesjåføren ga sønnen hennes noen lusinger med flat hånd, såpass kraftige at jeg hørte dem herfra, gikk hun til angrep på stumfilmvis. Hun la armene sine rundt livet til drosjesjåføren, bakfra, forsøkte å trekke ham vekk. Men sjåføren sto tung og bredbeint og slo jevnt i vei. Nå skulle han faen hakke vise hvem som var sjefen. Smekk, smekk, smekk - det var det eneste jeg hørte, bortsett fra tomgangsduren i bilmotorene.

- Herregud, sa naboen igjen, hva er det han gjør! Hun tok fatt i armen min og holdt grepet.

«Schuberts musikk har friskhet og sødme.» Jeg vet ikke riktig hvor jeg fikk den vendinga fra, klassisk musikk har jeg ikke greie på, men plutselig var den der: friskhet og sødme.

Dama slapp taket rundt sjåføren og kilte seg i stedet inn foran sønnen sin, som begynte å sige nedover siden på bilen. Hun sto med henda foldet som i bønn foran ansiktet til drosjemannen, mens frostrøyk og eksos drev rundt dem. Helt kino. Ved bakhjulet lå unggutten mageflat, naken fra beltestedet og opp til skulderbladene, dit genseren og jakka var revet opp i fallet. Drosjesjåføren bøyde seg vekk fra dama og dro gutten opp i brøytekanten, satte seg inn i Alfaen og rygget den ut av Dorenfelds gate. Så raste han av gårde i drosjen. Da den passerte, rakk jeg å se blodstripa fra nesa til sjåføren. Vi småløp oppover gata, min smukke nabo og jeg. Hele tida holdt hun meg i armen for ikke å skli. Friskhet og sødme.

- Herregud, sa naboen.

Gutten satt i brøytekanten og grein. Dama sto helt rådløs i veien et par meter unna, armene ned langs siden. Hun hadde fortsatt pelskåpa på, men skalv og var helt blåst i blikket, sikkert sjokk. Sminken fulgte tårene nedover kinnene i mørke renner, isrenner. Hun var klart yngre enn for eksempel den fjonge permanenten, det kneside skjørtet med rutemønster og perlekjedet rundt halsen normalt skulle tyde på. Jeg vil si en ti år yngre enn antatt. Ikke noe mor og sønn her, men en såkalt spennende aldersforskjell på - tja, la oss fortsatt si ti år. Og jeg så at han i brøytekanten verken var redd eller lei seg, han var forbanna. Slapp som ei fille, blodige blylepper, men altså forbanna. Hulkinga hans kom fra svarte helvete. Naboen min satte seg på huk foran fyren, kastet det epleduftende håret sitt bakover sånn litt sexy og spurte hvordan det gikk, men han bare virra med hodet. Vi stabla dem inn i baksetet på Alfaen, som jeg kjørte ned foran gårdsporten vår. Greiest var det jo å ta dem inn til meg, fordi jeg bor i første. Men barnevakten til naboen var gått, og vi ble enige om hennes leilighet, tredje etasje. Trodde jeg måtte trå til med branntaket på Lille-Rambo før han rista seg løs, rimelig irritert, og gikk trappene selv med et godt grep om gelenderet:

- Faen, faen, faen!

Senere fant jeg ut at Schubert, Franz, var en østerriksk komponist som levde fra 1797 til 1828. Ble bare 31 år altså, og måtte ha stått på ganske bra for å rekke det Gyldendals nye konversasjonsleksikon fra 1948 påstår han rakk: musikk til rundt 600 sanger, ellers sonater, valser, strykekvartetter og et par symfonier. Da spørs det om Schubert var så veldig ram med damene, for komponering av skikkelig kaliber krever en del ro, regner jeg med. Var det ikke ei frue i huset, strømmet vel hormonene rett ut over notearket. Jeg aner ikke om jeg har hørt noe musikk av Schubert, ikke har jeg brydd meg om å skaffe noe, heller. Det er bare den heller bløte vendinga som teller for meg - friskhet og sødme. Det er liksom hans skyld at de orda snek seg inn i språket mitt og organiserte et par topphemmelige avdelinger i hjernen.

- Å, se på fingeren hans! sa hun. - Herregud som han har stelt deg til! Nå var det rett før jeg begynte å telle de herregudene. Den unge mannen satt på sofaen i stua og virkelig glodde på henne. Tok henne inn fra de faste beina og opp til ansiktet og ned igjen. Og opp igjen. Det var vel et fagert syn, sann. Mens han, han så virkelig jævelig ut. Blodige blylepper, to blåveiser, blod fra nesa, men uten tvil klar for en kotelett. Jeg kjenner typen. Dama - det var nok alt en eks, og det visste hun ikke selv - satt ved siden av med bøyd nakke og bevret om munnen, ennå ikke av denne verden. Egentlig et ganske stilig støkke, forresten. Kjolen avslørte gode proporsjoner, men det var nærmest helligbrøde å dvele ved det.

- Gjør det veldig vondt? Naboen tok virkelig ut hele omsorgspakka, vel å merke på den ene og ikke den andre. Nå kunne jeg selvfølgelig korrigert henne med hensyn til den fingeren, men, tro det eller ei, akkurat det falt et stykke under min verdighet. I stedet brygga jeg en kopp te til den sjokkskadde.

- Drikk, sa jeg, for her virka det nødvendig med brukerveiledning. Så drakk hun.

Da den forslåtte unge mannen og den fjernstyrte eksen hans hadde dingla av gårde, ble jeg sittende og nippe sånn dannet til likøren som naboen satte fram. Hun sa hun måtte roe seg ned. Fra da av gikk alt veldig fort, syns jeg. Først kyssa hun meg på det ene øyet da jeg endelig sto ved ytterdøra og tukla med glidelåsen på jakka mi. Ville liksom ikke hjem, men burde og måtte. Har du dannelse, så har du dannelse.

Naboen igjen: - For en kveld. Herregud!

Enig. Jeg gikk temmelig spenstig nedover trappene, sproing, sproing.

Nøyaktig ti dager senere inviterte jeg henne over, per telegram, på middag med vin «når det måtte passe stopp men helst med en gang stopp». Det er et triks jeg kan, dette, å melde interessen på en sånn sleivete måte. Men nå hadde jeg lagt bånd på meg i ti lange dager og netter for å kunne spille ut det kortet best mulig. Jeg sto - unnskyld ordbruken - foran skjebnen liksom. Absolutt interessert, kald på henda etter altfor mange halvrøkte sigaretter. Og naboen kom, i fintøy og greier. Hun spiste og lo og drakk av glasset jeg sørga for aldri var tomt, og hun fylte luktekanalene mine med eplearoma. For en sjampo!

Schuberts musikk har friskhet og sødme. Der kom det igjen. Sødme betyr naboens kast med håret og måten hun bestiller telefonvekking på - «inntagende charme» er forklaringen i ordboka. Denne sjarmen, også ynde kalt (naboen når hun setter henda på hoftene, derav y-lyden, pluss under tvil hvordan hun strekker seg etter krydder på kjøkkenhylla, men det er egentlig i-lyd), avgir en behagelig fornemmelse hos den sjarmerte. Akkurat dét sto ikke i boka, da. For å finne ut av inntagende («Unnskyld, jeg kunne ikke få låne en hammer?»), måtte jeg slå opp på innta, der det står «rykke inn i og legge under seg; erobre». Videre friskhet (epler, nakke, vann på huden, pupper med vann på): «det å være frisk», det vil si ny, fersk, usvekket, livlig, likefrem og frimodig, uredd, rå, ubedervet, ubrukt, luftig, oppkvikkende, opplivende, sval(ende), freidig, kvikk, livfull, rask, bra, i vigør, karsk, oven senge, pigg, restituert, vel (til pass). Du Schubert, du Schubert, du skulle kjent naboen min, he-he. Da hadde det blitt musikk, da!

Hun var var inntagende charmant, rå og svalende i månedsvis. Og jeg havna på leser'n. Bladde og bladde i oppslagsverk for å få ting og tang til å henge på greip, for liksom å holde tritt med alt hun satte i gang i knollen min og andre steder. Jeg tuller ikke. Lånekort på Deichman. Pling i bollen. Helt sprøtt.

En lørdag formiddag utpå vårparten tok jeg lesepause på den store steintrappa ved inngangen til Deichman, hovedutlånet. Kvelden før hadde naboen tatt med seg ungene til foreldra sine på Lillestrøm, så der satt jeg med to alenedager foran meg. Jeg smatta på en kald cola i solsteken og var på god vei inn i en slik lyrisk avkrok der du jubler dustete til alt. Cola, jeg mener ordentlig cola og ikke de kalorifattige sakene, er verdens beste brus, like uunnværlig som kaffe. Jeg må ha daglige doser av begge deler. Skjønner jo at folk klarte seg uten i gamle dager, det er bevist, men på dette ene punktet har verden gått framover. Og slik vi nå har stelt det til på kloden, på denne galaktiske bagatellen av et svakt lysglimt sett fra en gunstig vinkel i evigheten (hå-hå!), regner jeg med at boblevannet holder seg på markedet til uformelige celleklumper, insekter og krypdyr er det eneste som fins igjen av liv her. Over og ut med en cola i neven. Larveliknende, ukjente livsformer med lange, uhyggelige følehorn som vrir seg sakte i alle retninger; primitive, slimete mutanter, til forveksling lik pikken din, som kryper rundt i den intense heten inni tomme cola-flasker, The Real Thing. Jordas arvinger i permanente sandstormer og ultrafiolett lys. Milliarder av bitte små egg i skyggen under bruskorker, klumper av oppsmuldret betong, flere bruskorker. - Men naboen min kom hjem fra Lillestrøm om bare to dager, og der satt jeg altså på trappa foran Deichman og hadde det ok. Da var han plutselig der igjen, fyren fra oppgjøret i Dorenfeldts gate. Long time no see.

Han kom syklende forbi på gangveien mellom regjeringskvartalet og Ullevålsveien. Ray Ban-solbriller, kan ikke tro noe annet, og ditto knallfet terrengsykkel. Men som den lapsen han var, hadde fyren valgt den strippa løsningen uten skjermer. Til vanlig bybruk er dette idiotisk, for når du sykler uten skjermer i møkkavær, klistrer det seg ei solid renne med dritt mellom nakken og rumpa. Det er mulig at det klikka for meg akkurat da. Av en eller annen grunn jeg ikke finner ut av, spratt jeg på beina og låste opp min egen sykkel (med skjermer). Jeg la meg på hjul, som det heter, bak fyren og holdt et par hundre meters avstand. Fulgte etter en det virkelig bød meg imot å se noe mer av. Den hadde Sigmund likt.

Ullevålsveien, til venstre forbi den nye VG-bygningen, ned mot Tinghuset på Hambros plass, videre over Karl Johan rett nedenfor Slottet, inn i Rosenkrantzgate, forbi Smuget og utover mot havna. Han stoppa helt ytterst på den åpne plassen foran båten med ferske reker til salgs. Med sykkelen mellom låra fiska han opp en eske fra sokken og hev innpå en ... akkurat, en tyggis! Jeg tente en ferdigsydd, Camel. Det var lørdag, sexy vær, mye folk ute, og det gikk vel at jeg stilte meg i nærheten. Fyren tygde og så på klokka, langefingeren ut i følehornvinkel, fortsatt like snodig. Så sjekka han klokka igjen. Jeg klødde under nesa. Om han ferska meg? Nei, jeg er bare på sykkeltur, morn-morn åssen er helsa her har du en sukkerfri Toy din dust du har vel mista lappen nå tenker jeg og de damene som ser noe i deg kan du ha for deg sjøl og så videre. Enda en gang kontrollerte han uret før han tråkka av gårde. Vi sykla opp til plassen foran inngangen til Celsius, foran inngangen til uteserveringa, altså. Porten sto åpen. Avstanden mellom oss var skrumpa inn til en femti meter. Jo, det hadde gjort seg med en øl.

På et av bordene der inne så jeg naboen min sitte med glitrende, grønn bluse, svarte strømper og miniskjørt, halvliter i hånda. Det ene, lange beinet hekta nam nam opp til utstilling i kors over det andre. En fot i svart vårsko med tung metallspenne vred seg fra side til side, og det eneste som i øyeblikket falt meg inn, var ønsket om å gripe henne i ankelen, ekspedisjon opp til kneet og over lårmusklene og dit dere vet. Raffere hadde jeg ikke sett henne. Helt rå. Hun var liksom på Lillestrøm nå, men så var hun det ikke likevel. Faktum. Fyren foran meg gikk av sykkelen, trilla den mot porten og tok av seg Ray Ban-brillene slik d'Artagnan ville svingt av musketerhatten for sånne ærbare kvinner. Naboen så opp og vinka og smilte og var i det hele tatt bare glede og imøtekommenhet og fortsatt helt rå, altså. Og mer gidder jeg faktisk ikke å si om akkurat den saken, det burde alle med litt peil skjønne uten videre.

Vel, én sak til: Hun fikk jo hakeslepp, den skjønne, da hun så dusten bak d'Artagnan, han med hammer, baufil og knipetang og i det hele tatt verktøykassa propp full til hjelp for damer i praktisk nød. Hormoninvaliden som reagerer «inadekvat på visse stimuli», vismannen på Deichman, førsteelskeren på RIMI. - Hakeslepp på den ærbare, altså, men hun tok seg fort inn igjen. Såpass fikk jeg med meg før jeg svingte av og sykla over alle hauger. Gang på gang har jeg prøvd å skjønne rulleteksten som gikk over øya på naboen der og da. Får den helst på hjernen når det minst passer, selvfølgelig. Noen må fortelle meg hvorfor greiene floker seg til slik.

Under en måned etter Celsius-greia flytta hun, heldigvis. Det får jo være grenser for hvor lenge en skal unngå å treffe sin egen nabo.

Melankoli, av senlat.-gr. melancholia, til gr. melanom (eller malas?) «svart» og khole «galle»; eg. «svart galle».

For øvrig er sommeren en nifs årstid. Da er det liksom bare to måter å avvikle dagene på. Enten kortbukse-pakka med solfaktor 15, 10, 9, 7, 5 og så videre i hetedøs og denne alt-er-bare-herlig-altså-stilen. Eller varianten uten altfor mye dagslys, raskt over på kolonialen rett før stengetid, egg, bacon, cola, avis og ellers skakt løp mellom midnatt og skjenketidas opphør. Jeg gjorde en del ukurante ting natterstid den sommeren, og det var heller mindre stas å bli nekta på Schous i tre uker. Men sommeren forsvant jo til slutt. Den første dagen jeg trakk inn skikkelig kjølig luft, ble jeg innmari letta, husker jeg. For høsten er min. Da forsvinner det landsgyldige kravet om å være lykkelig. Sommeren er mer som et postkort fra Jonny og Camilla på dét sveisne hotellet, altså, eller ei reisebrosjyre pluss et ikke ubetydelig innslag av nervøsitet fordi alle andre ser ut til å stortrives med sunt badeliv. Sol og gledesytringer gjør meg visst til den eneste humørsjuke jævelen i hele Norge. Men om høsten rister jeg løs, leser avisa helt rolig og finner på noe nytt. En gang begynte jeg på steppekurs etter inspirasjon fra filmene med Fred Astair og Ginger Rogers, uten akkurat å bli noen kløpper. Stas var det åkkesom. Denne oppersgreia har fulgt meg så lenge jeg kan huske.

I løpet av september tømte jeg hele sparekassa på et par rulleskøyter, halvårskort på helsestudio pluss nye klær. Tanken var at en kan ordne opp i så mye ved å starte utenfra. Jeg utvikla brukbar teknikk på skøytene og vokste under stålstengene. Progressiv trening, mye karbohydrater og proteiner og lite fett i kostholdet, bra framgang særlig i benkpress og knebøy. I speilet så jeg etter hvert en sunn fyr med kule klær, en som på ingen måte har gått i frø. Men jeg veksla mellom å føle meg som verdensmester og verdens største dust. Et par ganger var jeg hakket fra å bli valsa ned i trafikken under skøyteturene, fordi jeg mente å ha sett eksnaboen. Alltid en infarktkandidat som rulla ned vinduet og skrek «se deg for, din jævel!». Da ga jeg finger'n på rutine mens jeg lurte på om det virkelig var henne. Men det var det aldri.

Bare en liten sak til nå, så er jeg ferdig. Utpå vårparten året etter, nærmere bestemt rølpekvelden før 1. mai sånn mellom halv åtte og åtte - det var nemlig rett etter Dagsnytt - gikk jeg på sjappa til brødrene brothers rundt hjørnet for å kjøpe Camel og cola og noe smådigg i løsvekt: skumdelfiner, salte padder, jordbærbomber, noen rustne spiker og sikkert en FOX eller to. Bror 1 sier alltid «nå, står til?», og jeg vet aldri om han kødder. Bror 2 sier «morn, morn, hva skal det være i dag», men han er bare dum. Du kan svare «ny skurtresker», og han vil lete i hyllene. Det var bror 1 den kvelden. Jeg sa at jo da, helt greit. Han kunne tilby Lys Bar til halv pris på grunn av noe småtteri med datostemplingen, og som alltid måtte jeg lure om han takserte meg, og i så fall hvorfor. Da jeg gikk ut, forbi stativet med Backdoor Babes og

Shaved og Teenage og Bizarre og noen drueklaser i plast, sto det en fyr med svartfarga hår i bare sånn passe interessant etasjeklipp à la gutta i Twin Peaks og spydde nedover den gule murveggen. Han hadde godt bygd overkropp i svart T-skjorte og lente panna mot underarmen mens ei like svartkledd dame med like svart hår holdt hånda si mellom skulderbladene hans. De sto helt urørlige, ingen lyder bortsett fra oppstøtene og spyet som dryppa ned på fortauet fra murkanten i knehøyde. Det var nesten høytidelig. Hun måtte være asiat, en ung, stilig asiat med svart leppestift og sølvring festa ved den ene øyekroken. Og hva så! Jeg bare strente i vei med tunge jakkelommer på vei hjem til Bladerunner med Harrison Ford for en gangs skyld i en bra rolle. Men et par meter forbi måtte jeg snu meg. Det var noe med en av fingrene på hånda som lå flatt mot murveggen, altså hånda til han som tømte seg en meter fra inngangen til brødrene brothers: Langemann sto ut i stump, umulig vinkel til håndbaken, et følehorn liksom.

[Olav Bakken]