TIDSSKRIFT FOR POLITIKK, LITTERATUR OG SAMFUNNSSPØRSMÅL

 










Innhold 1—2008

 

Arvid Nærø

Hvor brun var egentlig Ibsen? En kommentar til det nyeste biografiverket om dikteren.

 

 

Det er ikke dekning for å fremstille samfunnskritikeren og kunstneren Henrik Ibsen som to atskilte personer, den ene reaksjonær og den andre radikal, slik Ivo de Figueiredo gjør i annen del av sin biografi over dikteren, Henrik Ibsen Masken(2007). Ibsens motsetningsfulle forhold til statsmakten speiler hans anarkistiske posisjon, og den anarkistiske kritikken gjenfinnes kunstnerisk omformet i diktningen.

 

Det var knyttet store forventninger til Ivo de Figueiredos biografi over Henrik Ibsen. Første bind kom ut våren 2006, og annet bind nå i fjor høst. Et nytt Ibsen-billede skulle fremkalles, ble det sagt, og det uten at en hadde snust opp et eneste nytt brev eller annen ny og avslørende dokumentasjon over personens liv og diktergjerning. Det var altså gjennom selve fortellingen, gjennom en annen måte å konstruere dikterens liv på enn det tidligere biografer hadde gjort, at den nye Ibsen skulle stige frem. Og i denne sammenhengen er det særlig siste bind Henrik Ibsen Masken som bør vekke interesse. Boken er omfangsrik, i perioder ordrik og utflytende, men også kildetung og velskrevet. Her fortelles det om dikteren fra slutten på 1860-tallet og utover, og det er faktisk på mange måter blitt en ny Ibsen. Men det bildet som tegnes av dikterens liv, fører til et merkelig vindskjevt forhold mellom mennesket og kunstneren. Kanskje reflekterer dette at det er en usedvanlig og merkelig person som portretteres, at han nærmest krever sine egne kategorier, både som menneske og kunstner?  Eller som Suzannah Ibsen sa: Han er ikke lik noen annen.

Hovedtesen i Ivo de Figueiredos fremstilling er at samfunnskritikeren Ibsen, den ikke-litterære kritiker, er konservativ, ja, reaksjonær, en merkelig forskrudd type, med brunt politisk islett.[1] Dette er mennesket Ibsen, han som krever disiplin og autoritet, forakter ”venstremænd” og ”folket”, men som ved kunstens mirakuløse hjelp, påstår Ivo de Figueiredo, siviliseres slik at den radikale og progressive dikteren som vi kjenner fra dramaene, kan fremstå. Det er denne dobbelte bestemmelse av Ibsens politiske ståsted, reaksjonær og samtidig radikal, jeg vil gå nærmere inn på og se dette spørsmålet i sammenheng med fremstillingsformen i boken. Disse to forhold synes å henge nøye sammen, og jeg begynner med det politiske.

 

Ibsens politiske ståsted

Ivo de Figueiredo bruker forholdsvis mye plass på å tilbakevise at Ibsen skulle være anarkist, eller være anarkistisk influert i sin samfunnsforståelse. Hovedkonklusjonen er: ”Noen egentlig anarkisme, forstått som en omfattende og konstruktiv [sic!] samfunnsideologi, er det under ingen omstendigheter snakk om. Bare i glimt skulle Ibsen gi uttrykk for alternative samfunnsmodeller, og da først flere år senere.”(s. 75) Det som kan fortone seg som en form for anarkisme, er med andre, sier de Figueiredo, ”en aristokratisk individualisme knyttet til dikternes og de intellektuelles rolle i samfunnslivet, (…).”(s.st.) Det er Ibsens allianse med makten, hans forakt for ”massene og folket” og hans notoriske motvilje mot den politiske strid, som gir grunnlag for denne konklusjonen.

Til dette er å si: Ibsen er naturligvis ingen politisk teoretiker eller ideolog som ytrer seg systematisk med konsistente ”teorier” om samfunnet. Det er vel i meste laget å forlange! Når ble det forresten vanlig å stille slike krav til dikterne våre - og særlig til de store diktere når de ytrer seg om samfunnsspørsmål? Det er jo helst de ”små” diktere som dytter på oss sine konsistente ”teorier”. Og Ibsen er intet unntak - han er ingen samfunnsfilosof. Men det er uomtvistelig at Ibsen fra annen halvdel av 1860-tallet fremfører en individ-basert statskritikk som er anarkistisk i sine grunntrekk. Disse oppfatningene er fra nå av vedvarende til stede, rett nok med ulik styrke gjennom årene, både i liv og diktning. Dette kan ikke benektes. At Ibsen har et ambivalent og motsigelsesfullt forhold til statsmakten, er like uomtvistelig, og dette trekket bekrefter hans anarkistiske posisjon. Det er nettopp denne selvmotsigelsen som er hovedkjennetegnet ved anarkismen: Den bekjemper statsmakten i noen sammenhenger, samtidig som statsmakten påberopes i andre sammenhenger. Dette er avgjørende trekk ved anarkismen som politisk retning, og Ibsens holdning til statsmakten, speiler denne politikkens motsigelsesfulle trekk.

Når det gjelder Ibsens aversjon mot politiske stridigheter, eller mot politikk og statsliv i det hele, er det også her et nærmere sammenfall med anarkistisk politikkforståelse enn det motsatte. Hva det gjelder for anarkisten, er å gjenreise de naturlige betingelsene for et menneskelig, likeverdig samkvem, uavhengig av samfunnets utviklingsnivå. Politikken representerer autoritet og maktutfoldelse, over- og underordning, maktforhold som er det naturlige menneske fremmed. Anarkisten søker derfor ikke direkte innflytelse og makt, det er å forråde sin sak. I sin grunnleggende tilnærming til samfunnsspørsmålene representerer anarkisten en form for estetisisme, moralsk ofte en asketisk holdning. Målet er ikke å erobre makten i staten, men å oppheve statsmakten som sådan. Derfor mener også anarkisten at den enkeltes personlighet og dens normer har større verdi enn samfunnets normer og lover.

Tilsvarende synspunkter gjenfinnes så klart hos Ibsen, både i kritiske uttalelser og i dramastykkene. Som alternativ til statsmakten, lyder Ibsens credo: ”(…) opstil frivilligheden og det åndeligbeslægtede som det ene avgjørende for en sammenslutning (…).”[2] ”Frivillig fellesskap” og ”selvfrigjøring” er nøkkelord hos Ibsen: Hvert enkelt menneske må frigjøre seg selv og lære å tenke uavhengig av alle tillærte moral- og religionsbegreper. Dikterens oppgave er her å vekke til slik frigjøring - til selvfrigjøring frem mot et frivillig fellesskap uten herredømme. Ibsen står med sine synspunkter for en alternativ politikk til det liberale politiske demokrati og dets institusjoner. Også det at Ibsen argumenterer for sitt syn i en apolitisk form, det vil si med moralske og kulturelle argumenter, samsvarer med den anarkistiske politikkforståelse. Ivo de Figueiredo må i sin fremstilling av Ibsens uttalte samfunnskritikk nærmest underkjenne dikterens anarkistiske selvforståelse, slik den nå kan dokumenteres i brev, i samtaler og i andres uttalelser om dikterens syn.[3] En slik under- kjennelse grenser til historieforfalskning.[4]

Begrepet ”aristokratisk individualisme” må som etikett på Ibsens virksomhet forstås i en mer spesiell kontekst enn det Ivo de Figueiredo antyder, knyttet opp til de intellektuelles rolle. For om dikterne på 1870- og 80-tallet hadde en kritisk-intellektuell funksjon i samfunnet, så var det jo ikke alle intellektuelle som var ”aristokratiske individualister”; det er for eksempel vanskelig å se at den markante samfunnskritikeren Arne Garborg er berettiget til denne etiketten! Om Brandes og Ibsen så på seg selv som del av en radikal fortropp, var de som intellektuelle kritikere svært forskjellige, både i tenkemåte, i uttrykksform og som personligheter. Og det gjelder særlig hva politikkforståelsen angår. For Brandes var det politiske ”vundet med den fri forfatning.”[5] For Ibsen derimot var den politiske kamp for fremskritt og større frihet for individet så vidt påbegynt med parlamentarismens seier, ikke avsluttet, slik mange liberale politikere og toneangivende intellektuelle gjerne så det. Dette er en grunnleggende premiss i Ibsens forståelse av det politiske, og viser til Ibsens særegne kritiske posisjon som intellektuell.

Ibsen kritiserte ut over på 1870- og 80- tallet de liberale politiske institusjoner for en utilstrekkelig frihet, og så sent som i 1895 slår Ibsen til lyd for en ”aristokratisering” av demokratiet: ”Demokratiets livsbetingende opgave er at aristokratisere sig.”[6] Denne uttalelsen er i tråd med de synspunkter Ibsen la frem i en tale overfor arbeiderne i Trondheim i 1885: Det dreier seg begge steder om viljen og sinnets adel, om en moralsk-intellektuell foredling av karakteren som enhver i prinsippet skal kunne tilegne seg uavhengig av stand og stilling;[7] dette personlig-moralske moment, som den ene polen i dikterens frigjøringsprogram, er hele tiden viktig for Ibsen å holde fast på. Hans tenkning om politiske spørsmål går slik langs to linjer: som en kritikk av den institusjonelle politikks mangler og utilstrekkelighet og som en stadig sterkere betoning av det personlige moment i frigjøringen: tilegnelsen av frihetens idé i den enkelte. Men på den annen side, Ibsen er ikke mot innføring av parlamentarismen;[8] han er heller ingen antidemokrat. Han er for en ”meget rummelig utvidelse av stemmeretten”[9], og krever - motsatt Stortingets oppfatning - en radikal tros- og ytringsfrihet, slik hans engasjement i Kielland-saken vitnet om. At Ibsen til tider kunne oppleve avstanden mellom seg og ”massene” vel stor i vurderingen av moralske og politiske spørsmål, og i frustrasjon gi uttrykk for dette, må tilskrives både hans kunstnerposisjon og hans individualisme.

Ibsens krav til politikerne - hans ønske om et adelig element i statslivet, må forstås på bakgrunn også av den aktuelle politiske situasjon som Ibsen vurderer ut fra. Og dette bakteppet er Sverdrup og andre ”ventstremænds” faneflukt og prinsippløshet i viktige saker etter maktovertagelsen i 1884; det er med andre ord politikernes manglende moralske og intellektuelle integritet, en tendens som bare tiltok, slik Ibsen så det, som gjør at han etterlyser en ”karakterens adel”, også i vårt styresett, ja, særlig der. Kritikken av politikernes ”frihetsretorikk” var jo Ibsens spesiale, utviklet allerede på 1850-tallet, og det er fremdeles gapet mellom liv og lære blant politikerne som ligger til grunn for den moralske kritikken av partipolitikken på 1880- og 90-tallet.

Å knytte Ibsen kritikk av politikk og samfunnsliv opp mot en høyre-radikal elitisisme,

som Ivo de Figueiredo forsøker i sin bok, er forfeilet.[10] Ibsen er ingen paternalistisk elitist, ingen representant for den dannede og mektige borger som i kraft av sine privilegier og sosiale posisjon vil sette standarden overfor massedemokratiet, slik Stuart Mill så det for seg, og som senere er blitt gjentatt av representanter for den herskende eliten som kritikk av liberalismen.[11] Kritikken fra høyre er en kritikk ”innenfra” av de liberale institusjonene og massedemokratiet, med det uttalte siktemål å skape en paternalistisk og autoritær meningsdannelse og ditto styreform (en styreform som så senere utviklet seg i korporativ og diktatorisk retning under en reaksjonær politisk ledelse). Ibsens kritikk kommer i hovedsak ”utenfra”, og den er vesentlig moralsk og individualistisk i sin form, det vil si anarkistisk; dens siktemål er å ivareta individets frihet og selvbestemmelse ved en ny organisering av samfunnet, det vil si ved å oppheve eller avskaffe statsmakten, ikke ved å reorganisere staten og de politiske institusjoner, slik den høyreradikale politikk tok sikte på. Ibsens kritikk er motsigelsesfull, ja, selvmotsigende, men Ibsen er ingen forløper for et elitistisk styresett. Det er ikke dekning for å hevde, som de Figueiredo gjør, at Ibsen ønsker seg en organisering av samfunnet etter modell av et ”upolitisk fagstyre” hevet over politikken (s. 313), tilsvarende det de norske høyreradikale politikere ønsket seg (Christian Michelsen, Fridtjof Nansen m.fl.). I den grad Ibsen tenker i positive samfunnsalternativer, kunne han gå inn for praktisk-tekniske reformer, men i det langsiktige perspektiv er målet en ny organisering av samfunnet med grunnlag i et gjensidig-betont fellesskap, en frivillig sammenslutning uten herredømme, som samsvarer med det spontant-naturlige i det enkelte individet.[12]Vitalisme og personlig heroisme - den enkelte som kallet og utvalgt - er elementer som inngår i Ibsens utopiske tenkning om disse spørsmål, elementer som også finnes i den anarkistiske samfunnsfilosofi. Ibsens tilbakeskuende idealisering av det fortidige samfunns verdi- og samkvemsformer, hans romantiske individualisme, har likeledes en parallell i den anarkistiske samfunnskritikk, selv om det finnes mange ulike varianter av fortidig idealisering hos kritikere som mener å gå fremover i det de går bakover.

Ibsen hevder mange og motstridende meninger gjennom årene, progressive og tidvis også reaksjonære, må en kunne si.[13] Han lar seg provosere og han provoserer selv, sikkert også for å prøve ut meninger og synsmåter som ledd i sin kunstneriske strategi, slik Harald Beyer har påpekt.[14]Alt synes å underordnes det kunstneriske arbeid! Men en ting er å registrere punktuelle meninger om ditt og datt, noe annet er de mer permanente og vedvarende forestillinger og kritiske synsmåter som Ibsen fremsetter over en lengre periode, ja, gjerne gjennom store deler av livet; det er i første rekke disse utsagnene vi bør merke oss, og her inngår så klart dikterens anarkistiske posisjon.

Til hjelp for leseren slik at en selv kan studere disse forhold, vil jeg kort nevne at  forbrytelsen, lovbruddet - den kriminelle handling, er den politiske matrisen i Ibsens samtidsdramatikk. Forbrytelse og frigjøring er hos Ibsen knyttet nært sammen. Dette politiske perspektivet ligger fjernt fra Ivo de Figueiredos forståelse, der han ustanselig messer om selvoverskridelse og en frihet hinsides det politiske og sosiale. Derfor fanger han heller ikke opp det sentrale politiske poeng i John Gabriel Borkman når han påstår at det kritikkverdige ved hovedpersonens lovbrudd er at han ved dette underminerer de rettsstatlige former som er en forutsetning for den kapitalistiske virksomhet og dens krav på forutsigbarhet (s. 634). Men det er jo ikke næringslivets behov for rettslig ”forutsigbarhet” i sin alminnelighet som er i forgrunnen i dette stykket, men det at Borkman ikke vil anerkjenne rettsinstansens dom over ham selv, det vil si han anerkjenner ikke statens rett til å dømme ham for et lovbrudd. Det er individets opprørske forhold til statsmakten saken blant annet gjelder, og det må virkelig sies å være en anarkistisk problemstilling!

 Den individuelle frigjøring er for Ibsen alltid en frihet som vinnes i en konfrontasjon med samfunnsordenen og den offisielle moral, som er garantert og opprettholdt av statsmakten og dets institusjoner. Den enkeltes frigjøringskamp er derfor i sin konsekvens også indirekte rettet mot staten som samfunnets ”høyeste moralske uttrykk”. Det er i dette overordnede og motsetningsfulle politiske perspektiv at Ibsen analyserer de moralsk-personlige, eksistensielle spørsmål i dramaene. Den frihet som individet søker, finnes ikke hinsides samfunnet, men i dramaets negasjon av de faktiske sosiale og politiske ordninger i det eksisterende samfunn.  

                                                          

Fremstillingsformen

Det er ikke så mye tendensen til det spektakulære og pirrende jeg reagerer på i fremstillingen av denne biografien. For biografen tar seg både titt og ofte friheter og dikter til scener uten kildebelegg; ja, han fantaserer frem pikante situasjoner, særlig i dikterens omgang med damene, spesielt de unge, den tids groupies. En historiker med mindre humor enn Ivo de Figueiredo ville kanskje ikke forholde seg til sitt objekt på en slik måte, men på den annen side - det har vært alt for mye ærbødighet overfor dikteren, alt for mye fordummende og ukritisk pietet fra tempelvokternes side. Også de Figueiredos harselas med Ibsens ideosynkrasier, med hans kledebon, hans umettelige behov for ordener, hans evige strebermentalitet, kan tilsluttes. Men hvorfor stilles det i denne biografien ikke mer inngående spørsmål ved Ibsens ofte merkverdige og avstikkende atferd?

 For om Ibsen kan man visselig si han ”var en sammensatt karakter”; men denne klisjeen strekker ikke til for å forklare denne personens dragning mot det selvmotsigende, for eksempel i det personlige uttrykk. For bare å nevne det mest iøynefallende: hans (alltid) ”smykkebehengte” bryst, hans kniplingsmansjetter, hans fløyelsklede, hans glacéhansker (tolv par!) - en umandig stil som vekker latter i det miljøet han ferdes, men som utøveren ikke korrigerer eller oppgir; dette (mis)forholdet formelig roper på en seriøs, ”dybdepsykologisk” forklaring, ikke lommefilosofiske betraktninger. Ser vi kanskje her konturene av en sjelelig habitus vi ikke tør å benevne, ikke en gang biografen?

Så kort om den følelsesmessige siden, for det jeg reagerer særlig på, er omtalen av fornuftssiden hos Ibsen. Hovedsaken for Ivo de Figueiredo er å lage et nytt Ibsen-bilde, nær sagt for enhver pris, uten at en har noe nytt materiale å bygge på, bare gisninger og antagelser. Derfor får vi til stadighet disse mer eller mindre ”forskrudde” fortolkningene av Ibsen som reaksjonær, fortolkninger som er ledd i en gjennomgående degradering av Ibsen som tenkende samfunnskritiker.[15] Men dette er en farlig sport når det gjelder Ibsen! For eksempel presterer de Figueiredo å si at Ibsen ”manglet grunnleggende evner til å forstå og relatere seg til kompliserte samfunnsspørsmål og praktisk-politiske mekanismer, (…).”(s. 69). Men en person som har frembrakt Samfundets støtter, Et Dukkehjem, En folkefiende og John Gabriel Borkman kan vel ikke helt mangle evner til forstå tidens innfløkte samfunnsspørsmål? At Ibsen tenker atypisk, mot strømmen, mot den institusjonelle politikk og kontrært til tidens herskende politiske frihetsideologi, fratar ham vel ikke innsikt, tvert imot. Den innsikt om samfunnet og politiske forhold som biografen etterlyser hos sitt objekt, tror jeg heller vi må etterlyse hos biografen - i alle fall i noen sammenhenger.

            Mye kan tyde på at det har foresvevet Ivo de Figueiredo at det å fremstille ”mennesket” Ibsen som reaksjonært og ”dikteren” som radikal og progressiv, er et risikofylt prosjekt. For denne oppkonstruerte motsetningen i billedet av Ibsen må biografen også på en eller annen måte selv løse opp. Og det gjør biografen ved å underkjenne og latterliggjøre kritikeren og ”mennesket” Ibsen; men desto mer han gjør det, desto vanskeligere blir det å forklare ”dikteren”. Det å si noe fornuftig om det kunstneriske opphav og den skapende virksomhet skulle vel egentlig være utfordringen i en kunstnerbiografi, og særlig om en kunstner av Ibsens format; men - følgeriktig nok - slike perspektiver er nærmest fraværende i denne biografien. Det eneste jeg kan se om dette i boken, er tidvis noen alminnelige betraktninger over den dramatiske metode, dens perspektivisme etc; altså at Ibsen benytter seg av denne sjangeren, skal forklare hans kunstneriske tenkemåte og form! Det fortelles også at Ibsen skaper drama i sitt ”estetisk[e] laboratorium” (s. 73); men hvordan Ibsens metamorfose - hans selvskapelse fra å være reaksjonær til å bli radikal - foregår, får vi ikke noe innblikk i. Og det er svært påfallende, for det er jo etter biografens oppfatning her i laboratoriet at Ibsens forvandling skjer! (s. 74)

 Men i samme grad som biografen er taus om disse forhold, blir dikteren og hans diktning en ”gåte”, et ”paradoks” og et ”mirakel”, slik de Figueiredo - sikkert med stor forbauselse - uttrykker sine innsikter. Ibsen blir fremstilt som to personer i ett - på den ene side nærmest en reaksjonær ”tulling” og på den annen et ”geni”, forent bare ved navnet ”Henrik Ibsen”; men ellers atskilt og uforklarlig, et menneske som er helt inkompatibelt med masken. Å biografere dikteren på en slik måte er mystifisering som bare tjener en bestemt fortolkningsinteresse: å fremme den ”evige” og tidløse Ibsen.

Hovedproblemet for de Figueiredo er selvskapt. Han har åpenbart ikke tatt seg bryet med å lese Ibsens diktning på en selvstendig og kritisk måte. For det må være grunnen til at han bygger sine vurderinger av Ibsens skuespill overveiende på andres vurderinger, først og fremst på dem som fremfører ”allmenngyldige”, eksistensialistiske fortolkninger, som er fristilt fra samfunn og historie. Men denne type lesemåte er vel ikke en metode en profesjonell historiker til vanlig benytter? Med en slik selvtuktende innstilling fra biografens side er det jo utelukket at han kan komme i berøring med samfunnsperspektivet i diktningen; [16] han må nødvendigvis også overse at det anarkistiske innslaget som Ibsen fremfører eksplisitt, så tydelig gjenfinnes kunstnerisk omformet i hans diktning. Motsatt det biografen hevder, er diktningen slik sett ikke noe ”siviliserende og humaniserende”(s.74) element vis à vis den ”politiske ekstremisme” (s. 547). Kunstneren og samfunnskritikeren Ibsen er uatskillelig.

Ivo de Figueiredos postmodernistiske, svært ”frie” fremstilling av Ibsens liv og diktning er intellektuelt et tankekors. Men det er mer enn det, det er en moralsk utfordring at en slik konstruert versjon av dikteren åpenbart har kunnet fremstå som hensiktsmessig for dagens idealistiske Ibsen-fortolkning, som har gitt sin støtte til denne versjonen. Det er kanskje det største tankekors!

 

 

   

 



[1] Ivo de Figueiredo sier det slik: ”I ytterste forstand utgjør dette [Ibsens uttalelser om politikk og samfunn] en tankevase som knytter en fin idehistorisk tråd mellom Ibsen og det følgende århundrets vitalisme og førerdyrkelse.” op. cit. s. 73. Atle Kittang peker også på denne sammenhengen i sin anmeldelse av boken og sier at den har slektskap med det som dannet ”brune spor” i neste århundre, se anmeldelse 7. november 2007 i Dagbladet.

[2] Brev 17. februar 1871 til Georg Brandes HU XI, s. 348-350.

[3] Se for eksempel brev 4. januar 1883 fra Ingvald Undset til Fr. Ording, gjengitt i Samtiden 1910; se også Erik Lie Erindringer fra et dikterhjem, Oslo 1928. For en mer samlet oversikt, se min artikkel ”Henrik Ibsens statskritikk” i Nytt Norsk Tidsskrift, nr. 2/2007

[4] I dette spørsmålet foreligger ikke tvetydige og omstridte fakta som kunne gi grunnlag for ulike fortolkninger, men motsatt - uomtvistelig dokumentasjon om et saksforhold, som er blitt tilsidesatt for å fremme en spesiell, avvikende fortolkning.

[5] Se Carl Erik Bay ”Mellem kultur og politik, mellem magt og ret. Georg Brandes og forfatningskampene i 80´erne” i Den politiske Georg Brandes, red, Hans Hertel og Sven Møller Kristensen, Kbh. 1973

[6] Uttalelse gitt til Norsk Forfatterforening, se HU XIX, s. 149.

[7] Ivo de Figueiredos søker å belegge en antidemokratiske holdning hos Ibsen med sitat fra et sentralt avsnitt i Ibsens drama Rosmersholm; men typisk for hans ”forskning”, så tar han  ikke med det viktigste i scenen, nemlig Ibsens/Rosmers begrep om ”selvfrigjøring”. Ibsen blir beskyldt for å være elitistisk siden de Figueiredo mener Ibsen må mene at ikke alle kan bli ”adlet”, op. cit. s. 480. Men det er ikke Rosmer som skal adle menneskene, det skal de gjøre selv, han skal ”bare” vekke dem. Tilegnelsen av ”frihetens idé i den enkelte” er jo ikke noe som kan pådyttes en, det er en oppgave som forestår en selv, med den risiko som er forbundet med det. Til tross for denne ”risiko” holder Ibsen fast på den moralsk-intellektuelle foredling som en mulighet for alle; dette er ingen  udemokratisk innstilling!

[8] Ibsen gav på 1870-tallet uttrykk for støtte til det Stangske regime, men skiftet senere mening og uttalte sympati for Sverdrups maktovertagelse i 1884, se Halvdan Koht: Henrik Ibsen, bind II, Oslo 1929, s. 233-234.

[9] Se brev 23. mars 1884 til Bjørnson, HU XVIII  s. 17. Ibsen er her på linje med majoriteten av stortingspolitikere på dette tidspunkt. I 1884 ble stemmeretten (for menn) utvidet, slik at den økte fra 7,5% til 12% av den voksne befolkningen. Det kan faktisk tyde på at Ibsen med sin ”rummelige utvidelse” ville gå mye lenger enn dette. Så var Ibsen antidemokrat, så var politikerne det i enda større grad! De real-historiske fakta finner de Figueiredo ikke grunn til å nevne i sin biografi, men kritiserer Ibsen for at han på dette tidspunkt ikke gikk inn for allmenn stemmerett! (s. 545)

[10] Det kan synes som Ivo de Fugueiredo er i splid med seg selv i dette spørsmålet, ikke helt sikker på hva han skal hevde. Han mener visst på den ene side å finne klare likhetspunkter mellom ekstremisten Ibsen og de ”frisinnede” politikere i 20. århundre, men samtidig sier han også at Ibsens aristokratiske individualisme/elitisme er noe spesielt og helt for seg selv, jfr. op. cit. s. 60-78 og s. 309-317.

[11] Slike elitistiske tanker fremsatte Stuart Mill i On liberty (1872). Om liberalismens aristokratibegrep, se for eksempel Jürgen Habermas: Borgerlig offentlighet, Oslo 1999, s. 119-130.                 

[12] Ivo de Figueiredo viser til Ingvald Undsets uttalelse om at Ibsen så for seg at det etter hvert ble dannet et slags ”assuranseselskap”, istedenfor ”nuværende samfund og stater”, op. cit. s.130. Dette tror jeg er en rimelig god gjengivelse av Ibsens syn: For ”assuranse-tanken” bygger på gjensidighet, et frivillig fellesskap mellom likeverdige aktører; det er denne type frivillig fellesskap som er viktig for Ibsen, og har lite med et elitistisk fagstyre å gjøre.

[13] Det blir ofte vist til Ibsens bemerkning i brev 4. april 1872 til Georg Brandes om at ”liberalisterne er frihedens værste fiender. Under absolutismen trives åndsfriheden og tankefriheden bedst”, som belegg for Ibsens reaksjonære holdning. Men det er bare halve sannheten. Mer korrekt er det å se slike uttalelser som uttrykk for at den individuelle frihet Ibsen søker, forutsetter motstand og vinnes bare i en personlig og motsigelsesfull kamp, til forskjell fra den liberale, formelle (institusjonelle) frihet. Det er den eksistensielle selvtenkning i frigjøringen som det er viktig for Ibsen å betone, ikke ”friheten” under absoluttismen.

[14] Se Harald Beyer Nietzsche og Norden, UiB 1959, s. 30.

[15] Å sammenligne med Halvdan Koht på dette punktet er opplysende: Koht ser naturligvis at Ibsen tenker og artikulerer seg som en anarkist, men det er for Koht nettopp ikke seriøs (stortings)politikk, eller som Koht sier: ”Slikt var ikkje politikk, og det var nett politikk han ikkje vilde ha noko med”, se op.cit. s. 98-99.

[16] Det gjelder ikke bare samfunnsperspektivet. For de Figueiredo befinner seg noe på utsiden av Ibsen og hans diktning når han kan påstå at ørene hos Ibsen ikke er ”spesielt beåndede kroppsdeler”, og at ”mannen var også totalt umusikalsk”, s. 458. Og det sies om en dikter som kan la rytmen, det musiske innslaget i språket, være en så viktig del av meningspotensialet i sine verker!

Innhold 1—2008

Aschehougs hovedside

 

SAMTIDEN: TIDSSKRIFT FOR POLITIKK, LITTERATUR OG SAMFUNNSSPØRSMÅL